Hvordan er det å miste moren sin og faren sin??

[Kroksven]

Mistet min far brått i akutt hjerteinfarkt for 7 måneder siden. (Jeg22 år) Jeg hadde flyttet ut 1,5 år tidligere, men hadde daglig kontakt med han. Han var min aller beste venn. Vi er en søskenflokk på 5 hvor jeg er yngst. Jeg var alltid pappas lille jente. 
 

Det er det absolutt verste jeg har vært igjennom. I starten av sorgprosessen klarte jeg ikke slippe følelsene mine fri for andre enn samboeren min. I møte med søsknene mine og mamma jobbet jeg mer med å ta vare på de. Da alle de var «ferdig» med å sørge, begynte min sorg for fult. De første to månedene kunne ikke samboeren min være mer enn to meter fra meg. Jeg gikk ikke på do uten at han måtte følge meg. (Jeg var et vrak). Ting løsnet opp gradevis, men jeg kjente veldig på det når samboeren min måtte begynne å dra fysisk på skolen igjen. Jeg var ikke i jobb igjen før 5 måneder etter han døde. 

Jeg kjenner jeg gruer meg spesielt til første farsdag, bursdagen hans og jul. ❤️

beklager for en kanskje vondt innlegg å lese, men kjentes litt godt for min egen del å få skrive det ut.

[AnonymBruker]

Min far var mye syk på slutten (kreft) og slet med demens. Jeg gjorde det jeg kunne for å lette hans hverdag m å bake hans favorittmat, sørge for musikk og kjøpe ting slikhan ikke kjeder seg på sykehjemmet. Han hadde separasjonsangst og taklet dårlig å være alene, og jeg følte jegmåtte beskytte ham og sørge for reisen til det hinsides skulle være tryggest mulig for han.
 

Så fikk jeg covid og ble veldig dårlig og sengeliggende- jeg kunne ikke være der for ham og maste om mora mi skulle besøke han så ofte som mulig (men hun var blitt lei og ville helst slippe).. det siste jeg sa var at jeg var glad i ham og at han ikke skulle være redd for noe, strøk han på kinnet. Men den uka ble han stadig dårligere og spurte etter meg når min mann, barna og mor besøkte han- han forsto jeg ikke kunne komme.. likevel var det så sårt når han sovnet stille inn- jeg føler jeg burde vært der.. våknet av en sms den dagen jeg var frisk nok og skulle besøke han, og fikk beskjed om han var gått bort.. det var en dyp sorg og en følelse av at jeg sviktet når han trengte meg mest.

Hjertet mitt er fylt med gode barndomsminner og takknemmelighet for at han ble nettopp min far. Man husker alt det fine og hvor sterk kjærligheten kan være for et annet msk. Å være ubetinget elsket er den største gave på jord og når en forelder er borte skjønner du hvor mye de ofret og kjempet for barnas lykke. 
 

jeg er glad for han slapp å lide mer, men samtidig ville jeg vært der og trøstet. Det får jeg bare leve med

 

Anonymkode: ecf7b...001

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære far for et par dag siden. Jeg rakk ikke frem i tide. Det er den verste , tyngste smerten jeg har følt og sorgen er overveldende. Jeg mistet hunden min også for en stund siden, og jeg trodde ingenting kunne være verre enn det. Det er en helt annen type sorg, mye mer rett frem på et vis. Den sorgen bleknet når jeg mistet faren min, det er så mange flere dimensjoner og komplisert når du mister din nærmeste, som har vært så viktig hele livet. Pappaen min var den fineste og snilleste, morsomste i verden. Det blir utrolig tungt å leve videre med denne sorgen.

Anonymkode: 7fc7c...f35

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma i januar i år. Jeg var med henne da hun døde, hun visste ikke at hun skulle kobles fra pustehjelpen, fordi de hadde lovet oss at hun skulle slippe å kjenne på angsten. Mamma var mye plaget av angst. Mamma skulle få lov å være bedøvet med smertestillende, morfin og angstdempende medisiner. Men de ga henne mindre enn hun hadde hatt gjennom hele forløpet, så hun var mye mer tilstede enn hun hadde vært i ukene før. 

Når hun fikk problemer med å puste så løftet hun hendene, fikk tydelig angst i blikket og ba oss om hjelp med kroppsspråket. Det var grusomt, og jeg kommer aldri til å glemme det. 

Når mitt søsken da ble syk og holdt på å dø bare kort tid etterpå, fikk jeg såpass dårlig fungering at jeg nå skal starte i behandling på DPS. Er fortsatt i jobb og sånn, men sliter med humøret. 

Anonymkode: c01e2...ae3

[AnonymBruker]

Mye styr rundt dødsfall og begravelse, så går livet videre heldigvis. 

Anonymkode: d5ff7...945

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Mye styr rundt dødsfall og begravelse, så går livet videre heldigvis. 

Anonymkode: d5ff7...945

Så enkelt er det dessverre ikke for alle. Mange sliter mange år og. 

Anonymkode: d8625...9f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 23.53):

Jeg er snart 40! Faren min har fått kreft! Jeg tror at han kommer til å dø først av de, pga. han er blitt skrøpeligere pga. cellegift! Hvordan forbereder jeg meg, liksom? Er det lettere å takle når man vet at det sikkert ikke er så lang tid igjen? Hvor lenge varer sorgprosessen når man har mistet en av dem? Er det snakk om måneder? Eller år? Og når den andre forsvinner? Er det lettere å takle da pga. man har gjennomgått den første prosessen? Jeg mistet broren min i en ulykke! Det var tøffest det første året! Men er vel verre å miste foreldre? Jeg har mistet flere venner også! Men det taklet jeg faktisk overraskende bra! Noen med erfaringer, og som har mistet noen?

Anonymkode: 7610d...6fe

Jeg mister min pappa til kreften I jan 2021. Han var syk i nesten 10 år, men virket ikke syk før de det siste året.  Vi visste hele det året at han ikke ville overleve. 3 mnd før han døde viste skanning at det var full spredning.  Han klarte seg greit til jul, s snudde det. Brått ble han dårligere og fikk mye smerter.  Lå på palliativ avd ze siste 5 døgnene. Siste døgnet gråt jeg masse, og jeg tror det var en sorgreaksjon, for etter bisettelsen hae jeg grått lite. Mange gode minner, og er takknemlig for at fikk slippe alt vondt.  

Anonymkode: e8952...e34

[AnonymBruker]

Når jeg leser denne tråden og tenker på mine høyt elskede foreldre (som ikke blir yngre med årene…) håper jeg faktisk at jeg slipper å oppleve dette. Livet mitt har vært et sant tulle,- og tøyseliv uten noen større verdi. For min del ønsker jeg heller å dø fra dem enn motsatt.
 

 

Anonymkode: bb955...93c

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma for snart 1 år siden. Hun døde av kreft. 
Jeg var veldig mye redd første året hun hadde kreft. Hun reagerte veldig på cellegift og jeg kjørte henne til legevakt, fastlege og sykehus flere ganger. Alle disse gangene var jeg sikker på at hun kom til å dø. 
 

Hun ble fort veldig mye dårligere sånn plutselig. Hun ble til slutt hentet av ambulanse og ca 8 timer senere var hun død. Dette kom som ett sjokk, samtidig ikke. Vanskelig å forklare. Jeg gråt en liten skvett før jeg reiste fra sykehuset.

Mamma var min beste venn, men det hjalp meg mye i sorgen at mamma var klar for å dø. Hun var sliten og ville bare sove. Da er det bedre at hun fikk slippe.

Jeg tenker på mamma hver eneste dag, opptil flere ganger. Jeg gråter ikke lenger og savnet er ikke ulidelig vondt heller. Jeg vet hun har det godt nå og trøster meg med at jeg kanskje får treffe henne igjen da jeg selv dør. Jeg er ikke religiøs, men mener det må være noe mer etter døden.

Livet går videre og jeg vet mamma hadde ønsket at vi ikke skulle sørge så veldig. Derfor klarer jeg å leve videre uten å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gråter og sørger voldsomt.

Anonymkode: d61ec...696

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2022 den 21.20):

Mye styr rundt dødsfall og begravelse, så går livet videre heldigvis. 

Anonymkode: d5ff7...945

Jeg er lei meg for det du har opplevd.

[Tomas77]

On 10/2/2022 at 10:54 PM, AnonymBruker said:

Når jeg leser denne tråden og tenker på mine høyt elskede foreldre (som ikke blir yngre med årene…) håper jeg faktisk at jeg slipper å oppleve dette. Livet mitt har vært et sant tulle,- og tøyseliv uten noen større verdi. For min del ønsker jeg heller å dø fra dem enn motsatt.
 

 

Anonymkode: bb955...93c

Det ønsker neppe de. 

[Maskinfører]

Helt jævlig 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2022 den 22.54):

Når jeg leser denne tråden og tenker på mine høyt elskede foreldre (som ikke blir yngre med årene…) håper jeg faktisk at jeg slipper å oppleve dette. Livet mitt har vært et sant tulle,- og tøyseliv uten noen større verdi. For min del ønsker jeg heller å dø fra dem enn motsatt.
 

 

Anonymkode: bb955...93c

Når jeg tenker på mamma som er det faktisk godt å tenke på at hun aldri fikk oppleve alvorlig sykdom eller død hos barn eller barnebarn. For det var hennes største frykt i livet. 

Selv om hun forsvant alt for tidlig så skjedde i alle fall livet og døden i naturlig rekkefølge, uansett hvor krevende der for oss som sitter igjen. 

Anonymkode: eb654...729

[AnonymBruker]

Da jeg var i midten av 30-årene, lå mamma for døden etter å ha vært syk en del år. Det er en sykdom som fører med seg demens, så vi mistet henne litt og litt. Hun kunne si og gjøre mye rart. Men hun var tidvis seg selv. Vi byttet også på et vis roller, jeg ble mammaen hennes og tok meg mye av det praktiske de siste årene. 

Det rare var at mamma og jeg begge var sta og kunne krangle, men da hun døde følte jeg hun ble "perfekt"; jeg husket bare det gode ved henne og vår nærhet. Jeg sang henne inn i døden, hun elsket musikk. Hun hadde bodd på sykehjem i flere år og visste hun skulle dø, men hun var redd og jeg måtte være sterkere enn henne og tåle det. Hun døde aleine med pappa etter at vi alle hadde våket over henne i flere uker. Den dagen jeg fikk vite at hun døde, er den verste dagen i mitt liv, selv om det kom så lite brått på at jeg allerede hadde kjøpt inn gaver til pleierne og pakket dem inn. Etter hun døde, har jeg hallusinert en del. Jeg hører hennes stemme eller føler henne. Iblant ser jeg damer som ligner og da vil jeg at det skal være henne jeg ser.

Vi har hatt noen markeringer i familien, feks bursdag og dato for dødsfallet. I år har vi avtalt å kun markere bursdagen. Det er viktig å gå videre også. 

Sorgen kommer litt i bølger og av ulike grunner. Jeg kan savne henne, eller være lei meg fordi hun aldri får møte barnebarn. Jeg kan bli lei meg på pappas vegne fordi han ikke har en kjæreste. Jeg er blitt nærmere onkel og tante, de har barn selv men tar seg veldig av oss morløse. Jeg er også blitt nærmere pappa, og har måttet lære meg å snakke mer med ham om følelser. Dynamikken i familien er ny, og jeg er i "mammas sted" på mange måter, allerede før hun døde tok jeg over mange av hennes oppgaver. Ofte føler jeg at jeg ikke kan sørge, men bare må være sterk fordi de andre synes det er vondt og fordi jeg har vært travel med å bla få fast jobb. Så jeg sørger liksom i små puljer når jeg har fri. Da kan jeg høre stemmen hennes inni hodet og kjenne at hun kysser meg på hodet, og så er jeg så glad jeg har kjent henne og trist vi aldri skal sees igjen. Når jeg tar avgjørelser og er i tvil, tenker jeg "hva hadde mamma gjort?" og så gjør jeg det. Jeg føler på en måte at da hun døde, ble jeg to mennesker, både henne og jeg. Jeg tror det er litt den følelsen mange får når et barn blir født, at ingenting er som før. Jeg føler hennes liv ikke skulle tatt slutt så tidlig, så jeg lever også for henne nå. 

Jeg blir trist av rare ting, som å se bestemte matvarer i butikken. Mens å snakke om døde mødre, berører meg ikke på samme måten. Iblant glemmer jeg at hun er død, og vil ringe henne eller kjøpe julegave til henne.

Anonymkode: 02a13...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg var i midten av 30-årene, lå mamma for døden etter å ha vært syk en del år. Det er en sykdom som fører med seg demens, så vi mistet henne litt og litt. Hun kunne si og gjøre mye rart. Men hun var tidvis seg selv. Vi byttet også på et vis roller, jeg ble mammaen hennes og tok meg mye av det praktiske de siste årene. 

Det rare var at mamma og jeg begge var sta og kunne krangle, men da hun døde følte jeg hun ble "perfekt"; jeg husket bare det gode ved henne og vår nærhet. Jeg sang henne inn i døden, hun elsket musikk. Hun hadde bodd på sykehjem i flere år og visste hun skulle dø, men hun var redd og jeg måtte være sterkere enn henne og tåle det. Hun døde aleine med pappa etter at vi alle hadde våket over henne i flere uker. Den dagen jeg fikk vite at hun døde, er den verste dagen i mitt liv, selv om det kom så lite brått på at jeg allerede hadde kjøpt inn gaver til pleierne og pakket dem inn. Etter hun døde, har jeg hallusinert en del. Jeg hører hennes stemme eller føler henne. Iblant ser jeg damer som ligner og da vil jeg at det skal være henne jeg ser.

Vi har hatt noen markeringer i familien, feks bursdag og dato for dødsfallet. I år har vi avtalt å kun markere bursdagen. Det er viktig å gå videre også. 

Sorgen kommer litt i bølger og av ulike grunner. Jeg kan savne henne, eller være lei meg fordi hun aldri får møte barnebarn. Jeg kan bli lei meg på pappas vegne fordi han ikke har en kjæreste. Jeg er blitt nærmere onkel og tante, de har barn selv men tar seg veldig av oss morløse. Jeg er også blitt nærmere pappa, og har måttet lære meg å snakke mer med ham om følelser. Dynamikken i familien er ny, og jeg er i "mammas sted" på mange måter, allerede før hun døde tok jeg over mange av hennes oppgaver. Ofte føler jeg at jeg ikke kan sørge, men bare må være sterk fordi de andre synes det er vondt og fordi jeg har vært travel med å bla få fast jobb. Så jeg sørger liksom i små puljer når jeg har fri. Da kan jeg høre stemmen hennes inni hodet og kjenne at hun kysser meg på hodet, og så er jeg så glad jeg har kjent henne og trist vi aldri skal sees igjen. Når jeg tar avgjørelser og er i tvil, tenker jeg "hva hadde mamma gjort?" og så gjør jeg det. Jeg føler på en måte at da hun døde, ble jeg to mennesker, både henne og jeg. Jeg tror det er litt den følelsen mange får når et barn blir født, at ingenting er som før. Jeg føler hennes liv ikke skulle tatt slutt så tidlig, så jeg lever også for henne nå. 

Jeg blir trist av rare ting, som å se bestemte matvarer i butikken. Mens å snakke om døde mødre, berører meg ikke på samme måten. Iblant glemmer jeg at hun er død, og vil ringe henne eller kjøpe julegave til henne.

Anonymkode: 02a13...2d8

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller, men jeg opplevde det da pappa døde. Jeg måtte ta over hans oppgaver og hans rolle og tenker ofte på hva pappa hadde sagt eller gjort i situasjonen 

Kjenner meg igjen i det å bli triste av å se ,høre eller lukte spesifikke ting. Man kjenner sine foreldre og deres vaner så godt så når de er borte blir man påminnet dem av de underligste ting. Men det er egentlig er god ting da, for da vet man at man var nær dem. 

Anonymkode: d8625...9f2

[AnonymBruker]

Mistet begge i relativt ung alder. Føler lite, dessverre. Ja, går til psykolog. 

Anonymkode: 5290e...f68

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min i fjor. Er 36 år. Han fikk en diagnose som ga han 2-12 måneder og leve, og han døde etter cirka i 8 måneder. Det verste var sjokket av å få høre at han hadde så kort tidsperspektiv, så sørgingen startet allerede da. Jeg hadde daglige gråteanfall, og slet med å høre pappa snakke om "at når jeg dør så..." eller "jeg skulle så gjerne levd noen år til..". Det er så rått og brutalt å se en oppegående og sprek person få slengt en sånn diagnose på seg og så se hvordan sykdommen raskt bryter en ned. Han hadde det så vondt på slutten at det var en lettelse da han fikk slippe. Jeg gråt litt i begravelsen og ellers kanskje 1-2 ganger i etterkant når jeg tenkte på noen minner om han. Det ble raskt lettere etter han døde men savnet vil alltid være der. Life goes on.. 

Anonymkode: 9299f...b95

[Helene1982]

Denne uken var det 10 år siden moren min døde. jeg har tenkt på henne hele uken, men på 10-års-dagen fikk jeg plutselig en følelse av at jeg måtte dra til graven hennes. Jeg har bare vært der 3 ganger etter at hun døde, som har vært når jeg har vært i trøbbel og trengt mamma. Har egentlig aldri følt at det er der hun "er", men jeg dro. Jeg begynte å si ting til gravstøtten om familiemedlemmer, men det føltes rart. Om hun er her, vet hun jo alt som foregår – det var aldri noe sladder som hun ikke visste. Jeg tenkte at anledningen trengte en sang, og spilte U2 med with or without you, jeg er litt usikker på om det var rett sang for anledningen, men det ble sånn. Så gikk jeg hjem.

[AnonymBruker]

Jeg mistet begge foreldrene mine før jeg var 10år. Nå er jeg 40. Savnet er der fremdeles 💔 Livet er brutalt. Men man lærer seg å leve med det på et vis. Men jeg kan fremdeles ha perioder der jeg er langt nede. 

Anonymkode: a6811...bae

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa for noen uker siden, jeg er 28 år. Han hadde vært syk i over 5 år men det kom fremdeles som et sjokk. Han var verdens snilleste mann, og han var en person jeg alltid har sett opp til. 

Jeg er fremdeles knust. Sorgen kommer i bølger, og jeg blir minnet på stadig vekk at han aldri kommer til å være her igjen. Det eneste jeg har hatt lyst til å gjøre noen dager, er å bare ringe han og fortelle hva som har skjedd. 

Jeg føler ikke sorgen har blitt bedre, men det er jo såpass nytt akkurat nå. Føler nå at jeg gruer meg til høytider som jul, nyttår, bursdager - som jeg assosierer pappa med. 

Anonymkode: 17865...4bc