Livsstilsendring ødela mitt forhold til mat

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Om man sammenligner det å ha negative følelser om å måtte spise sunt, og ha negative  følelser om å måtte trene så er det vel litt samme greia? Det er ikke at man liker her i livet. Men jeg synes den ekstreme sjokktreninga folk driver med, der de prøver å trene bort en hel bløtkake i èn session, ser enda mye mer ekstrem og destruktiv ut enn å måtte spise en sunn matrett selv om man har lyst på noe annet. 

Det ER ikke krise, men folk er bortskjemte. Jeg mener det ikke er en spiseforstyrrelse om man har lært seg å spise sunt, men ikke liker det. 

Anonymkode: 83704...bff

Det der er så utrolig naivt, det er snakk om et tvangspreget forhold til noe, ikke "å ikke like" noe. 

Anonymkode: 49044...885

[AnonymBruker]

Mennesket er skapt slik at vi tiltrekkes av tidligere følelser og trekkes mer mot det som er kjent enn det som er bra. Noe som kan få oss inn i destruktive spiraler og ta dårlige avgjørelser generelt. Du har gått ned i vekt, men siden du har hatt fedme så har noe ført deg dit. Muligens det at mat føltes trøstende eller beroligende. Det er når du ikke lenger tiltrekkes disse følesesmønstrene at du kan ta bort alt fokuset rundt mat og kalorier, ellers er veien tilbake kort. Tenker det er naturlig å ha tankene du har og at du prøver å beskytte deg mot å gå i fella. At du ikke helt stoler på at en trippel is ikke kan bli til to om dagen. De fleste må tenke litt på kaloriregnskapet for at det ikke skal skli ut. Det finnes jo mye god mat og fristelser. Mat er forbundet med glede, å feire, å kose seg, å slappe av, dempe irritasjon, dempe angst, dempe frykt, dempe uro. 

Anonymkode: 3cab9...7bb

[AnonymBruker]

Kaloritelling er i hvert fall psykisk ødeleggende for mange. Dropp det.

Anonymkode: f9182...8de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det der er så utrolig naivt, det er snakk om et tvangspreget forhold til noe, ikke "å ikke like" noe. 

Anonymkode: 49044...885

Det var ikke sånn jeg tolka hovedinnlegget (så klart kan jeg ta feil)

Sitat

 Ser ikke for meg hvordan jeg noen gang skal klare å se på mat like uproblematisk som jeg gjorde før.

For noen er det å froste i ting, altfor uproblematisk. Det er sikkert en sorg for mange å innse at man ikke kan spise som før, men det er jo bare realiteten. Sånn er det for alle som tar ansvar for kroppen sin. 

Anonymkode: 83704...bff

[Nevrosererroser]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Om man sammenligner det å ha negative følelser om å måtte spise sunt, og ha negative  følelser om å måtte trene så er det vel litt samme greia? Det er ikke at man liker her i livet. Men jeg synes den ekstreme sjokktreninga folk driver med, der de prøver å trene bort en hel bløtkake i èn session, ser enda mye mer ekstrem og destruktiv ut enn å måtte spise en sunn matrett selv om man har lyst på noe annet. 

Det ER ikke krise, men folk er bortskjemte. Jeg mener det ikke er en spiseforstyrrelse om man har lært seg å spise sunt, men ikke liker det. 

Anonymkode: 83704...bff

Det er ikke litt samme greia nei. Spiseforstyrrelser handler ikke om å like eller ikke like, elller om å ta valg om å spise sunt heller enn å spise usunt selv om man liker kake bedre enn rosenkål.

Det er ikke slik at de som har det normale forholdet til mat liker alle valga de tar hele veien heller, eller engang om at de har vaner som holder de på vekta de ønsker og er klar over at de trenger disse vanene. Det er normalt å ta ansvar og velge fornuft over tilfredstillelse.

Man kan fint ha en livsstil som innebærer å vere streng med seg selv uten at det er sykelig, det handler ikke om at man må ha et 100% uanstrengt forhold til all mat i alle mengder hele tiden, det er ikke unormalt at det krever en egeninsats å opprettholde vaner. 

Skillet mellom sykelig og ikke sykelig er ikke satt i stein, det er ulike ting for ulike individ og det er derfor det er så mange myter, fordommer og antagelser om det å vere spiseforstyrra eller ha kroppsdysmorfi.

Når livskvaliteten eller funksjonsevnen påvirkes negativt vil man kunne si det bikker over til å vere sykelig, negativt er da ikke bare at man synes det er litt kjedelig eller irriterende, det er for eksempel at man ikke greier å legge det fra seg når valget er gjort.

Det kverner, stjeler fokus og energi enten en vil eller ei.

[AnonymBruker]

Nevrosererroser skrev (5 minutter siden):

Det er ikke litt samme greia nei. Spiseforstyrrelser handler ikke om å like eller ikke like, elller om å ta valg om å spise sunt heller enn å spise usunt selv om man liker kake bedre enn rosenkål.

Det er ikke slik at de som har det normale forholdet til mat liker alle valga de tar hele veien heller, eller engang om at de har vaner som holder de på vekta de ønsker og er klar over at de trenger disse vanene. Det er normalt å ta ansvar og velge fornuft over tilfredstillelse.

Man kan fint ha en livsstil som innebærer å vere streng med seg selv uten at det er sykelig, det handler ikke om at man må ha et 100% uanstrengt forhold til all mat i alle mengder hele tiden, det er ikke unormalt at det krever en egeninsats å opprettholde vaner. 

Skillet mellom sykelig og ikke sykelig er ikke satt i stein, det er ulike ting for ulike individ og det er derfor det er så mange myter, fordommer og antagelser om det å vere spiseforstyrra eller ha kroppsdysmorfi.

Når livskvaliteten eller funksjonsevnen påvirkes negativt vil man kunne si det bikker over til å vere sykelig, negativt er da ikke bare at man synes det er litt kjedelig eller irriterende, det er for eksempel at man ikke greier å legge det fra seg når valget er gjort.

Det kverner, stjeler fokus og energi enten en vil eller ei.

Nå har TS heller aldri sagt at det ER spiseforstyrrelser hun har, bare at hun ikke liker situasjonen hun er i, at forholdet til mat ikke er som det var før da hun var overvektig. Så jeg skjønner ikke hvorfor alle må prakke på henne en sykdom heller, om det faktisk ikke er det. 

 

Anonymkode: 83704...bff

[Nevrosererroser]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå har TS heller aldri sagt at det ER spiseforstyrrelser hun har, bare at hun ikke liker situasjonen hun er i, at forholdet til mat ikke er som det var før da hun var overvektig. Så jeg skjønner ikke hvorfor alle må prakke på henne en sykdom heller, om det faktisk ikke er det. 

 

Anonymkode: 83704...bff

Jeg har ikke sagt noe om at TS er eller ikke er spiseforstyrra. Jeg har sagt at de som ikke har vert eller er spiseforstyrra ikke har samme utfordringer.

Det er et skille mellom sykelig og ikke sykelig. 

[AnonymBruker]

Nevrosererroser skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke sagt noe om at TS er eller ikke er spiseforstyrra. Jeg har sagt at de som ikke har vert eller er spiseforstyrra ikke har samme utfordringer.

Det er et skille mellom sykelig og ikke sykelig. 

Ja, og det jeg prøvde å si er at det er ikke sikkert det er sykelig, men annerledes enn tankengangen var tidligere.

Men jeg ser at det er innlegg fra TS som jeg ikke hadde fått med meg, så det er jo mulig det er noen tvangstanker der som ikke er sunne å ha, og da kan det sikkert være bra å få hjelpe med det.

Jeg mener jeg ikke har tvangstanker rundt mat, men noen ville sagt at jeg har det. Jeg mener det av og til handler om verdier, om prinsipper - nå snakker jeg for meg selv, men det er ikke alltid at det å være sunn er sykelig eller problematisk dersom det faktisk tilfører livet ditt noe og det ikke handler om å være sykelig tynn. 

Anonymkode: 83704...bff

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver!

Jeg gikk ned 30 kg med å trene 6 dager i uken, kaloriunderskudd og telling av kalorier.

Idag får jeg dårlig samvittighet når jeg spiser så kalt "godis", fordi jeg vet hvor mange kalorier det er i alt mulig rart.

Det er slitsomt, men tror mye av problemet ligger i at vi ikke er lært opp til å lage mat helt fra bunnen. Vi kjøper mye "ferdig" i butikken/restauranter, og der ligger iallefall mitt problem i utgangspunktet. Jeg må begynne å lage mat fra bunnen igjen, ikke saus eller masse fett. Jeg hater å bruke masse tid og energi på å lage mat til bare meg.  Så der må jeg jobbe. 

Anonymkode: d5e1f...d2b

[AnonymBruker]

TS her. Dette utvikla seg til en veldig interessant diskusjon synes jeg! Og det mest interessante handler ikke om meg - det handlet om hvordan en livsstilsendring påvirker oss (og også hvordan folk tenker om mat når de ikke har et problem men, bare er bevisst). Vi er forskjellige, men en del går igjen. Jeg synes også det er enormt interessant å høre hvordan folk tenker som ikke har vært gjennom en endring - men vært normalvektig hele livet. Så fortsett gjerne å diskutere!

For min del kan gjerne diskusjonen gå videre på generelt grunnlag, jeg spurte som sagt ikke etter råd - men setter likevel pris på det! I utgangspunktet skrev jeg ikke mye om min situasjon egentlig, og det var helt bevisst. Var bare så frustrert over at en positiv endring kunne utvikle seg til å bli noe negativt. Men så tok det litt av og da er det naturlig at folk ved lite informasjon  kommer til forskjellige konklusjoner.. så, bare for å ha sagt det, når det gjelder akkurat meg: Jeg vet at mitt forhold til alt dette er usunt. Men har som sagt ikke utbrodert noe veldig, helt bevisst. Det var ikke poenget liksom..

Jeg er ikke undervektig, og der skal jeg heller ikke havne.. men om jeg ikke klarer å snu så er det bare et par kg til. Om en skal kalle det spiseforstyrrelse? Det er en pågående diskusjon (ikke helt enig med legen min..). Blir så voldsomt. Men dere som sier at det er like usunt forhold til mat når en har fedme..det er jo helt sant! Har trøstespist hele livet jeg 🙄 nå er det bare byttet ut med «trøstesulting». Men det blir ekstra utfordrende når jeg samtidig har en helt reell frykt for å falle tilbake i gamle spor.. Jeg er jo ikke redd for å legge på meg 5 kg liksom, det hadde sikkert vært lurt. Men ja, det blir litt alt/ingenting. Og da velger jeg ingenting foran alt, for jeg skal IKKE tilbake. Så jeg leter etter en vei å komme meg til en sunn måte å forholde meg til mat på - og det er vanskelig når to års kaloritelling har satt seg fast i hodet. Jeg ønsker å kunne spise en normal middag i normal mengde uten at det er noe en tenker voldsomt over og vurderer.

 

Usikker på hva jeg hadde gjort om jeg kunne gått tilbake i tid. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3c3ba...9ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Dette utvikla seg til en veldig interessant diskusjon synes jeg! Og det mest interessante handler ikke om meg - det handlet om hvordan en livsstilsendring påvirker oss (og også hvordan folk tenker om mat når de ikke har et problem men, bare er bevisst). Vi er forskjellige, men en del går igjen. Jeg synes også det er enormt interessant å høre hvordan folk tenker som ikke har vært gjennom en endring - men vært normalvektig hele livet. Så fortsett gjerne å diskutere!

For min del kan gjerne diskusjonen gå videre på generelt grunnlag, jeg spurte som sagt ikke etter råd - men setter likevel pris på det! I utgangspunktet skrev jeg ikke mye om min situasjon egentlig, og det var helt bevisst. Var bare så frustrert over at en positiv endring kunne utvikle seg til å bli noe negativt. Men så tok det litt av og da er det naturlig at folk ved lite informasjon  kommer til forskjellige konklusjoner.. så, bare for å ha sagt det, når det gjelder akkurat meg: Jeg vet at mitt forhold til alt dette er usunt. Men har som sagt ikke utbrodert noe veldig, helt bevisst. Det var ikke poenget liksom..

Jeg er ikke undervektig, og der skal jeg heller ikke havne.. men om jeg ikke klarer å snu så er det bare et par kg til. Om en skal kalle det spiseforstyrrelse? Det er en pågående diskusjon (ikke helt enig med legen min..). Blir så voldsomt. Men dere som sier at det er like usunt forhold til mat når en har fedme..det er jo helt sant! Har trøstespist hele livet jeg 🙄 nå er det bare byttet ut med «trøstesulting». Men det blir ekstra utfordrende når jeg samtidig har en helt reell frykt for å falle tilbake i gamle spor.. Jeg er jo ikke redd for å legge på meg 5 kg liksom, det hadde sikkert vært lurt. Men ja, det blir litt alt/ingenting. Og da velger jeg ingenting foran alt, for jeg skal IKKE tilbake. Så jeg leter etter en vei å komme meg til en sunn måte å forholde meg til mat på - og det er vanskelig når to års kaloritelling har satt seg fast i hodet. Jeg ønsker å kunne spise en normal middag i normal mengde uten at det er noe en tenker voldsomt over og vurderer.

 

Usikker på hva jeg hadde gjort om jeg kunne gått tilbake i tid. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3c3ba...9ef

Har det akkurat sånn jeg også! Vet dessverre ikke hvordan man skal snu det ...

Anonymkode: 63bef...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Dette utvikla seg til en veldig interessant diskusjon synes jeg! Og det mest interessante handler ikke om meg - det handlet om hvordan en livsstilsendring påvirker oss (og også hvordan folk tenker om mat når de ikke har et problem men, bare er bevisst). Vi er forskjellige, men en del går igjen. Jeg synes også det er enormt interessant å høre hvordan folk tenker som ikke har vært gjennom en endring - men vært normalvektig hele livet. Så fortsett gjerne å diskutere!

For min del kan gjerne diskusjonen gå videre på generelt grunnlag, jeg spurte som sagt ikke etter råd - men setter likevel pris på det! I utgangspunktet skrev jeg ikke mye om min situasjon egentlig, og det var helt bevisst. Var bare så frustrert over at en positiv endring kunne utvikle seg til å bli noe negativt. Men så tok det litt av og da er det naturlig at folk ved lite informasjon  kommer til forskjellige konklusjoner.. så, bare for å ha sagt det, når det gjelder akkurat meg: Jeg vet at mitt forhold til alt dette er usunt. Men har som sagt ikke utbrodert noe veldig, helt bevisst. Det var ikke poenget liksom..

Jeg er ikke undervektig, og der skal jeg heller ikke havne.. men om jeg ikke klarer å snu så er det bare et par kg til. Om en skal kalle det spiseforstyrrelse? Det er en pågående diskusjon (ikke helt enig med legen min..). Blir så voldsomt. Men dere som sier at det er like usunt forhold til mat når en har fedme..det er jo helt sant! Har trøstespist hele livet jeg 🙄 nå er det bare byttet ut med «trøstesulting». Men det blir ekstra utfordrende når jeg samtidig har en helt reell frykt for å falle tilbake i gamle spor.. Jeg er jo ikke redd for å legge på meg 5 kg liksom, det hadde sikkert vært lurt. Men ja, det blir litt alt/ingenting. Og da velger jeg ingenting foran alt, for jeg skal IKKE tilbake. Så jeg leter etter en vei å komme meg til en sunn måte å forholde meg til mat på - og det er vanskelig når to års kaloritelling har satt seg fast i hodet. Jeg ønsker å kunne spise en normal middag i normal mengde uten at det er noe en tenker voldsomt over og vurderer.

 

Usikker på hva jeg hadde gjort om jeg kunne gått tilbake i tid. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3c3ba...9ef

Kan jeg komme med et råd om kostplan? Jeg har hatt anoreksi før, og det er jo ikke det samme som deg. Jeg var aldri over normalvektig, men kom meg langt ned i undervektig kategori. En del av behandlingen var kostplan, man spiser i følge en plan laget av ernæringsfysiolog. Lenge fulgte jeg den som gjør at jeg går opp i vekt, men så går man over til den som er for vedlikehold når man har nådd normal bmi. Og jeg har vært frisk i mange år nå, og klart meg uten. Men skjer det ting i livet mitt har jeg lett for å gå tilbake til «sult som trøst». Og da hjelper det å finne fram denne vedlikeholds kostplanen, og bare følge den. Det er trygt, og jeg vet at kroppen får nok mat (og ikke for mye mat som hjernen min lurer meg til å tro). Kunne du kanskje spurt om du kunne få en slik? Jeg fikk den av psykologen min. Det er noe trygt å bare kunne følge en plan som andre har laget. Da får hodet pause fra å gruble på hva/når/hvor mye hele tiden. 

Anonymkode: a4623...1c5

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Dette utvikla seg til en veldig interessant diskusjon synes jeg! Og det mest interessante handler ikke om meg - det handlet om hvordan en livsstilsendring påvirker oss (og også hvordan folk tenker om mat når de ikke har et problem men, bare er bevisst). Vi er forskjellige, men en del går igjen. Jeg synes også det er enormt interessant å høre hvordan folk tenker som ikke har vært gjennom en endring - men vært normalvektig hele livet. Så fortsett gjerne å diskutere!

For min del kan gjerne diskusjonen gå videre på generelt grunnlag, jeg spurte som sagt ikke etter råd - men setter likevel pris på det! I utgangspunktet skrev jeg ikke mye om min situasjon egentlig, og det var helt bevisst. Var bare så frustrert over at en positiv endring kunne utvikle seg til å bli noe negativt. Men så tok det litt av og da er det naturlig at folk ved lite informasjon  kommer til forskjellige konklusjoner.. så, bare for å ha sagt det, når det gjelder akkurat meg: Jeg vet at mitt forhold til alt dette er usunt. Men har som sagt ikke utbrodert noe veldig, helt bevisst. Det var ikke poenget liksom..

Jeg er ikke undervektig, og der skal jeg heller ikke havne.. men om jeg ikke klarer å snu så er det bare et par kg til. Om en skal kalle det spiseforstyrrelse? Det er en pågående diskusjon (ikke helt enig med legen min..). Blir så voldsomt. Men dere som sier at det er like usunt forhold til mat når en har fedme..det er jo helt sant! Har trøstespist hele livet jeg 🙄 nå er det bare byttet ut med «trøstesulting». Men det blir ekstra utfordrende når jeg samtidig har en helt reell frykt for å falle tilbake i gamle spor.. Jeg er jo ikke redd for å legge på meg 5 kg liksom, det hadde sikkert vært lurt. Men ja, det blir litt alt/ingenting. Og da velger jeg ingenting foran alt, for jeg skal IKKE tilbake. Så jeg leter etter en vei å komme meg til en sunn måte å forholde meg til mat på - og det er vanskelig når to års kaloritelling har satt seg fast i hodet. Jeg ønsker å kunne spise en normal middag i normal mengde uten at det er noe en tenker voldsomt over og vurderer.

 

Usikker på hva jeg hadde gjort om jeg kunne gått tilbake i tid. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3c3ba...9ef

1. Jeg oppfattet du spurte om råd?

2. Du forteller at du trøstespiste før. Og nå trøstesulter du.

Hva tenker du om de to motpolene mtp normalt og avklart forhold til mat?

Er du uenig i at det å fokusere på det mentale er nøkkelen for deg? 

[Benazim]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Kan jeg komme med et råd om kostplan? Jeg har hatt anoreksi før, og det er jo ikke det samme som deg. Jeg var aldri over normalvektig, men kom meg langt ned i undervektig kategori. En del av behandlingen var kostplan, man spiser i følge en plan laget av ernæringsfysiolog. Lenge fulgte jeg den som gjør at jeg går opp i vekt, men så går man over til den som er for vedlikehold når man har nådd normal bmi. Og jeg har vært frisk i mange år nå, og klart meg uten. Men skjer det ting i livet mitt har jeg lett for å gå tilbake til «sult som trøst». Og da hjelper det å finne fram denne vedlikeholds kostplanen, og bare følge den. Det er trygt, og jeg vet at kroppen får nok mat (og ikke for mye mat som hjernen min lurer meg til å tro). Kunne du kanskje spurt om du kunne få en slik? Jeg fikk den av psykologen min. Det er noe trygt å bare kunne følge en plan som andre har laget. Da får hodet pause fra å gruble på hva/når/hvor mye hele tiden. 

Anonymkode: a4623...1c5

Og så har man "Spis deg fri", som er et opplegg som er laget av en psykolog, nettopp for å behandle alle mulige slags tankekjør rundt spising, i tillegg til at det er ment at man skal bli fri fra sukker-/søtsug.

Nå passer sikkert ikke dette opplegget for alle, men på samme måte som den kostplanen du beskriver her, fungerer det sikkert noenlunde på samme måte  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i.

Jeg har jobbet meg ned fra 150 kg til nå ca. 80, og jeg har innsett at jeg aldri kommer til å ha et normalt forhold til mat igjen.

Jeg tenker kalorier på alt jeg spiser enda. Får dårlig samvittighet om jeg spiser noe «utenfor boksen», og blir sjukt stressa om jeg må spise noe jeg ikke har forberedt selv, for eksempel på restaurant eller besøk hos venner. Da kan det prege tankene mine i mange dager etterpå. All tankevirksomhet handler om mat, trening og det å planlegge neste måltid. Det har rett og slett blitt tvangspreget.

Jeg er kanskje slankere og har bedre helse enn da jeg var på mitt største, men min psykiske helse er definitivt på utur som følge av dette. Utrolig fortvilende hele greia.

Så ja, jeg kjenner igjen problemstillingen angående dette, TS.

 

Anonymkode: e295c...ce1

Hadde du et normalt forhold til mat tidligere, da? (Som 150 kg mener jeg) 

Anonymkode: 9beaf...312

[AnonymBruker]

Du hadde jo neppe et normalt forhold til mat tidligere heller?

Det å tenke over hvor mye kalorier mat og drikke inneholder, og passe på hva og hvor mye man spiser, er normalt. Det er sånn slanke folk holder seg slanke.

Anonymkode: 6fffd...d4c

[Benazim]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du hadde jo neppe et normalt forhold til mat tidligere heller?

Det å tenke over hvor mye kalorier mat og drikke inneholder, og passe på hva og hvor mye man spiser, er normalt. Det er sånn slanke folk holder seg slanke.

Anonymkode: 6fffd...d4c

Det første du skriver, altså det med at sykelig overvektige som regel ikke har et normalt forhold til mat, tror jeg stemmer helt.

Det andre har jeg mer betenkeligheter til.

Hvis jeg skal ta utgangspunkt i meg selv, som aldri har vært overvektig og som heller aldri kommer til å bli det (med mindre jeg får noen metabolske endringer, eller at medisinske tilstander gjør at kroppen min begynner å reagere helt annerledes på mat), så er det sånn at jeg aldri har forholdt meg til kalorier. Virkelig ALDRI. 

Jo, det har hendt at jeg har vært på butikken og fått lyst på godteri fordi det blir trykt oppi trynet mitt med digre salgsplakater om at det er BILLIG. 

Men i de aller fleste tilfellene har jeg koblet på hjernen og tenkt at det ikke er spesielt smart å kjøpe det, og at jeg heller bør vente til middag med å putte noe i kjeften.

For meg handler dette først og fremst og aller mest om at det ikke ville vært bra for kroppen å kjøpe dette som handelsstanden desperat prøver å pushe på meg, Og altså absolutt ikke om slanking eller kalorier, for jeg vet at jeg ikke hadde blitt feit av å falle for salgskampanjene deres,

Det ville jo bare vært en ekstra utgift for meg, som gjør absolutt ingenting bra for kroppen, i tillegg til at jeg føler meg dvask og uopplagt etterpå, i motsetning til om jeg venter til jeg får et bra tilberedt middagsmåltid.

Så det er en no-brainer.

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (1 time siden):

1. Jeg oppfattet du spurte om råd?

2. Du forteller at du trøstespiste før. Og nå trøstesulter du.

Hva tenker du om de to motpolene mtp normalt og avklart forhold til mat?

Er du uenig i at det å fokusere på det mentale er nøkkelen for deg? 

1: Mulig første innlegget mitt kunne forstås slik, vet ikke jeg. Prøvde å poengtere at det var en utblåsing, og at jeg ikke egentlig hadde et spørsmål. Men, når det er sagt, så er det helt ok at folk kommer med innspill likevel - jeg lytter og tar til meg det som føles relevant.

2: jeg tror ikke jeg hadde et normalt forhold til mat - iallefall ikke i situasjoner det jeg trengte «trøst» og livet går i mot. Til vanlig i hverdagen hadde jeg et helt ok forhold til mat, men litt uopplyst og kanskje med litt skylapper for energitetthet/mengde. Ordet jeg selv brukte ift håp for fremtiden var ikke å få tilbake et normalt forhold til mat - men et uproblematisk . På den måten at mat ikke lengre oppleves som et problem i livet, men bare..tja..i hovedsak næring men også sosialt og kos. For utenom sjokolade og bakst (som var min go-to, og selvsagt medførte ganske berettiget dårlig samvittighet), opplevde jeg aldri at det å spise meg passe mett på en næringsrik middag som et problem. Det gjør jeg nå.

Selvsagt må jeg fokusere på det mentale 😊 det er bare ekstremt utfordrende. 
 

@Lafamiglia Veldig interessant å høre hvordan du tenker. Det høres ut som du er veldig bevisst på en sunn måte 👍

Anonymkode: 3c3ba...9ef

[AnonymBruker]

Lafamiglia skrev (1 time siden):

Og så har man "Spis deg fri", som er et opplegg som er laget av en psykolog, nettopp for å behandle alle mulige slags tankekjør rundt spising, i tillegg til at det er ment at man skal bli fri fra sukker-/søtsug.

Nå passer sikkert ikke dette opplegget for alle, men på samme måte som den kostplanen du beskriver her, fungerer det sikkert noenlunde på samme måte  

Det er kanskje en mulighet for noen. Men for meg, som har slitt med anoreksi tidligere, må jeg aldri finne på å begynne å kutte ut matvarer, følge regler og tenke nei-mat (sukker, mel osv). Dette hadde vært en slippery-slope for meg tilbake til restriksjon. Alle matvarer må være lov, og det jobber jeg aktivt for hver dag. Tanken min var heller ikke at ts skulle følge kostplan resten av livet. Hun er ferdig å slanke seg, og trenger råd for å slippe å gruble/telle/regne på mat hele dagen (det er vanskelig å avvenne hjernen med dette kjøret). Og da kan en periode med kostplan være en løsning. Da vet man hva man skal spise, og når. Samt at kaloriene er regnet sammen av andre, skal passe for å vedlikeholde vekten og man kan dermed øve på å tenke på andre ting. Det er ikke ment som en diett, eller forsøk på å unngå sukker (som ditt råd var). Tenkte bare dele et råd som hjalp for en som faktisk hadde spiseforstyrrelse. Sier ikke at ts har det, men det er deler av tankegangen hennes jeg kjenner igjen, og da vil jeg anbefale å prøve dette:)

Anonymkode: a4623...1c5

[Benazim]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er kanskje en mulighet for noen. Men for meg, som har slitt med anoreksi tidligere, må jeg aldri finne på å begynne å kutte ut matvarer, følge regler og tenke nei-mat (sukker, mel osv). Dette hadde vært en slippery-slope for meg tilbake til restriksjon. Alle matvarer må være lov, og det jobber jeg aktivt for hver dag. Tanken min var heller ikke at ts skulle følge kostplan resten av livet. Hun er ferdig å slanke seg, og trenger råd for å slippe å gruble/telle/regne på mat hele dagen (det er vanskelig å avvenne hjernen med dette kjøret). Og da kan en periode med kostplan være en løsning. Da vet man hva man skal spise, og når. Samt at kaloriene er regnet sammen av andre, skal passe for å vedlikeholde vekten og man kan dermed øve på å tenke på andre ting. Det er ikke ment som en diett, eller forsøk på å unngå sukker (som ditt råd var). Tenkte bare dele et råd som hjalp for en som faktisk hadde spiseforstyrrelse. Sier ikke at ts har det, men det er deler av tankegangen hennes jeg kjenner igjen, og da vil jeg anbefale å prøve dette:)

Anonymkode: a4623...1c5

Høres bra og smart ut! ❤️