Jeg prøver å fikse livet mitt- del 2

[SVK]

Vet du har det tøft, men jeg har troen på at du kommer til å få livet du ønsker. 

[Anonymburker]

SVK skrev (18 timer siden):

Vet du har det tøft, men jeg har troen på at du kommer til å få livet du ønsker. 

Takk for det!

Det går opp og ned her i livet, så jeg har heldigvis også gode dager😊

[Anonymburker]

Jeg blir så stresset i jobben. Er så lei av at ingen hører og bare ignorerer. Jeg kunne like godt ikke vært tilstede, og gjør ingen forskjell fra eller til. Det ender som regel med to ting; enten gir jeg opp og lar ting skure, eller så kjefter jeg. Ved sistnevnte kan ting eskalere så det er ikke å foretrekke.

For tiden sjekker jeg pulsen jevnlig. Som regel ligger jeg et sted på 60-tallet. Når jeg kom hjem fra jobb i dag var den på 77. Det kan umulig være sunt. Blodtrykket mitt er også høyt.

Kan ikke skjønne annet enn at jeg må bytte jobb. Jeg misunner virkelig dem som både har jobb de trives med og har det fint privat. For meg er det helsike både på jobb og privat. Det er rett og slett ikke noe å leve for og se frem i mot, for å være ærlig. Bare holder ut, av en eller annen merkelig grunn.

Det er ikke min negative tankegang som er problemet, for alle i min situasjon ville følt det samme. Hvem ville vært tilfreds i et liv som ikke ga mening og hvor man aldri verken følte seg verdifull eller verdsatt?

[Bie-damen]

Pulsverdiene dine er helt fine 🙂 Har du tatt den døgn-målingen av blodtrykket nå? Snart er det påske, og da får du vel litt fri fra jobb 🐣🐣

[Anonymburker]

Bie-damen skrev (2 timer siden):

Pulsverdiene dine er helt fine 🙂 Har du tatt den døgn-målingen av blodtrykket nå? Snart er det påske, og da får du vel litt fri fra jobb 🐣🐣

Nei, ikke enda. Skal til legen og sjekke igjen mot slutten av uka.

Har pulsklokke nå og sjekker jevnlig pulsen. Når det er mye som skjer på jobb stiger den opp til 90-100. Tipper blodtrykket også stiger kraftig da. Dessverre er det mange situasjoner hvor jeg ikke klarer å være rolig inni meg.

Ja, om to uker er det heldigvis ferie. Og så kommer fridagene i mai på løpende bånd etter det😃

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (På 12.3.2023 den 14.30):

Nei, å bli rik hadde ikke forandret personligheten min. Det er det vel egentlig ingenting som kan gjøre, i grunn. Vi er født med den personligheten vi har.

Men det å bli rik hadde gitt meg større frihet til veldig mye. Kunne valgt å slutte i jobben f.eks som jeg finner stadig mindre mening i. Det kan jeg ikke nå uten å ha noen andre planer.

Setter så klart pris på råd jeg får her inne, at jeg ikke klarer å følge så mange av dem har jeg ikke noen forklaring på. Eller, jeg gikk jo til psykolog vår/sommer/høst 2021 etter oppfordringer i den forrige dagboken min. At jeg ikke fortsatte å gå handlet om at privat psykolog er dyrt, og jeg følte heller ikke at det ga meg noe. Egentlig har det gått fremover siden høsten 2021, men har fått et lite tilbakefall den siste måneden og har vært helt og delvis sykemeldt like lenge.

Det er feil av meg å si at jeg for gammel til å få barn, for jeg ser jo at mange andre eldre enn meg får barn. Den egentlige grunnen er at jeg ikke passer til det.

Hele kjernen i problemet er at jeg ønsker meg et liv, men at jeg ikke har egenskapene eller personligheten til å leve det livet. Hvordan skal jeg leve et hektisk liv med partner og barn, med både høyt stressnivå og angst. Slike motsetninger i hva man ønsker og hva man passer til er vanskelig å takle.

Hvorfor gå til privat psykolog? Har du noen gang søkt hos DPS. Med så mye angstproblematikk, personlighetsproblemer (som du kaller det) utfordringer med rus/alkohol, isolasjon, og nå fare for å havne utenfor arbeidslivet høres det ut som du er en god kandidat for å få DPS-hjelp. 

Egenskaper kan man få, personlighet kan man endre. I tillegg er mye av det du kaller personlighet psykiske vansker, men de psykiske vanskene og ditt negative syn på deg selv gjør at du tenker sånn. 

Jeg tipper også kronisk hodepine er en spenningshodepine som følge av kronisk stress i mange år. Og at du har mye utmattelsessymptomer som følge av kronisk inflammasjon (pga stress).

Det finnes hjelp, og det finnes et liv for deg, men ingenting endrer seg før du gjør noe annerledes. Og du er på vei! 

Bra jobba med å gå til legen, snakke om problemene og få sykmelding litt. Jeg ville snakka ærlig og fått henvisning til DPS neste gang. Heier på deg! ❤️

Endret 20. mars 2023 av supernova_87

[Anonymburker]

supernova_87 skrev (20 timer siden):

Hvorfor gå til privat psykolog? Har du noen gang søkt hos DPS. Med så mye angstproblematikk, personlighetsproblemer (som du kaller det) utfordringer med rus/alkohol, isolasjon, og nå fare for å havne utenfor arbeidslivet høres det ut som du er en god kandidat for å få DPS-hjelp. 

Egenskaper kan man få, personlighet kan man endre. I tillegg er mye av det du kaller personlighet psykiske vansker, men de psykiske vanskene og ditt negative syn på deg selv gjør at du tenker sånn. 

Jeg tipper også kronisk hodepine er en spenningshodepine som følge av kronisk stress i mange år. Og at du har mye utmattelsessymptomer som følge av kronisk inflammasjon (pga stress).

Det finnes hjelp, og det finnes et liv for deg, men ingenting endrer seg før du gjør noe annerledes. Og du er på vei! 

Bra jobba med å gå til legen, snakke om problemene og få sykmelding litt. Jeg ville snakka ærlig og fått henvisning til DPS neste gang. Heier på deg! ❤️

Gikk til DPS for 10 år siden. Ikke lenge, men nok til å skjønne at det ikke var for meg. Sist gang (i 2021) gikk jeg til privat for jeg ville ikke vente.

Jeg kommer ikke til å havne utenfor arbeidslivet for kommer aldri til å slutte i jobben. Av den ene grunnen at jeg vet at jeg ikke evner å komme meg i jobb igjen. Har ikke det som skal til med å søke jobber. Spesielt uten et nettverk. Fikk fast jobb i kommunen fordi jeg holdt ut lenge nok.

Hva mener du med kronisk inflammasjon?

For øvrig takk for råd og lykkeønskninger!😉

 

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (19 minutter siden):

Gikk til DPS for 10 år siden. Ikke lenge, men nok til å skjønne at det ikke var for meg. Sist gang (i 2021) gikk jeg til privat for jeg ville ikke vente.

Jeg kommer ikke til å havne utenfor arbeidslivet for kommer aldri til å slutte i jobben. Av den ene grunnen at jeg vet at jeg ikke evner å komme meg i jobb igjen. Har ikke det som skal til med å søke jobber. Spesielt uten et nettverk. Fikk fast jobb i kommunen fordi jeg holdt ut lenge nok.

Hva mener du med kronisk inflammasjon?

For øvrig takk for råd og lykkeønskninger!😉

 

Mener ikke at du slutter, men at helsa ikke tillater det lenger, på et punkt. Det høres helt forferdelig å gå og ha det sånn du beskriver. 

Hva gjorde at DPS ikke er for deg da? Egentlig tenker jeg at avtalespesialist der man kan gå over mange år er det beste, har du vurdert det? De koster det samme som offentlig. Selv har jeg prøvd ganske mange psykologer, noen uten hell, noen med litt hell, og nå den beste jeg har hatt, en god traumepsykolog. Traumer kan handle om alt man ikke har fått osv. Og basert på det du har beskrevet høres det ut som du har hatt din del av vonde ting som barn også. 

Kronisk inflammasjon, altså at man går og et litt betent i kroppen hele tiden, muskelsmerter. Man kan merke det av at man er trett, utmattet, hodepine, det kan også påvirke tarmfunksjon. Kroppen får rett og slett ikke hvilt seg fordi den er i kronisk stress. 

Du har fått til mye, men du ser det ikke selv. Fordi du er så negativ (som jeg tror ikke er sånn DU er, men pga psykiske plager). Da jeg ble kjent med deg holdt du på med utdanning du ikke trodde du kom til å greie, det fikk du til! Så var det jobb du ikke trodde du kom til å få, ikke med ordinær arbeidstid og ordinær lønn. Så fikk du til det! Så trodde du at du aldri ville få fast jobb, men nå har du fått til det også! Du har kuttet ned på alkoholen på egenhånd. Du tar godt vare på kroppen med trening. Du oppsøkte psykolog (selv om det ble dårlig klaff, så gjorde DU det). 

Du kommer til å få til mer, og jeg skulle ønske du ga deg selv de beste forutsetningene med å tro litt mer på deg og på mulighetene! 💪🏻

[Anonymburker]

supernova_87 skrev (53 minutter siden):

Mener ikke at du slutter, men at helsa ikke tillater det lenger, på et punkt. Det høres helt forferdelig å gå og ha det sånn du beskriver. 

Hva gjorde at DPS ikke er for deg da? Egentlig tenker jeg at avtalespesialist der man kan gå over mange år er det beste, har du vurdert det? De koster det samme som offentlig. Selv har jeg prøvd ganske mange psykologer, noen uten hell, noen med litt hell, og nå den beste jeg har hatt, en god traumepsykolog. Traumer kan handle om alt man ikke har fått osv. Og basert på det du har beskrevet høres det ut som du har hatt din del av vonde ting som barn også. 

Kronisk inflammasjon, altså at man går og et litt betent i kroppen hele tiden, muskelsmerter. Man kan merke det av at man er trett, utmattet, hodepine, det kan også påvirke tarmfunksjon. Kroppen får rett og slett ikke hvilt seg fordi den er i kronisk stress. 

Du har fått til mye, men du ser det ikke selv. Fordi du er så negativ (som jeg tror ikke er sånn DU er, men pga psykiske plager). Da jeg ble kjent med deg holdt du på med utdanning du ikke trodde du kom til å greie, det fikk du til! Så var det jobb du ikke trodde du kom til å få, ikke med ordinær arbeidstid og ordinær lønn. Så fikk du til det! Så trodde du at du aldri ville få fast jobb, men nå har du fått til det også! Du har kuttet ned på alkoholen på egenhånd. Du tar godt vare på kroppen med trening. Du oppsøkte psykolog (selv om det ble dårlig klaff, så gjorde DU det). 

Du kommer til å få til mer, og jeg skulle ønske du ga deg selv de beste forutsetningene med å tro litt mer på deg og på mulighetene! 💪🏻

Håper at helsa holder. Det kommer nok an på arbeidsoppgavene. Men når jeg sitter i møter og har 110 i puls fordi jeg er nervøs for å måtte snakke, er det jo ikke bra. Jeg er jo egentlig i feil jobb.

På DPS så jeg kjentfolk og kjente på skam over at jeg var der. I tillegg hadde jeg nære familiemedlemmer jeg kunne risikere å støte på. Jeg har det bare ikke i meg å være åpen om slikt. Jeg sluttet da psykologen ymtet frempå om gruppeterapi. Det var totalt uaktuelt i mine øyne. Tenkte at da får jeg heller klare meg selv. Og det gjorde jeg jo, på et vis.

Jeg har et dårlig kosthold som sikkert kan påvirke inflammasjonen i kroppen. Prøver å være sunnere, men er ikke lett når det er usunn mat man finner trøst i. I mangel av andre ting. Hodepinen er det verste, men den har jeg slitt med siden barndommen. Stress spiller sikkert inn også. Føler meg ikke fysisk utmattet og har ikke vondt i muskler. Føler heller ikke at jeg stresser når jeg er for meg selv. Det avhenger sikkert av dagsformen.

Ja, så klart har jeg fått til noen ting også. Men de store, viktige tingene i livet uteblir. Ja, jobb er viktig. Det samme med trening. Men hva er livet egentlig uten nære relasjoner? Våkner ofte opp og føler at ting er helt uvirkelig. At det var sånn livet skulle være når jeg nærmet meg 40.. Og jeg blir ikke mer voksen eller mer moden jo eldre jeg blir.

Uansett, takk for oppmuntrende ord😊

[Anonymburker]

Jeg takler ikke stress lengre. Ikke at jeg noengang har gjort det, men nå takler jeg ingenting.

Det tilter nesten i topplokket mitt. Jeg klarer ikke å stå i jobb, og jeg kan ikke si opp. Da kommer jeg meg aldri i jobb igjen.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er helt rådvill. Alt i livet er bare elendighet fra ende til annen. 

Fysisk og psykisk smerte er de eneste tingene livet mitt består av.

[Gjest Kaida]

Nei, jeg synes heller ikke at du skal si opp. Ikke fordi jeg ikke tror du kommer deg i jobb igjen, det har jeg god tro på at du kan klare, men å være syk er ikke noen grunn til å si opp.

Når har du legetime neste gang? Det er vel på høy tid å ta i mot hjelp, er det ikke det? Være ærlig om hvordan du har det. Rive ned de stengslene du har bygget rundt deg selv som hindrer deg i å få bedring. Bare slippe alt sammen ut?

Husk at uansett hva du har å si så har legen hørt langt verre. Det er ikke svakt å be om hjelp, det krever både mot og styrke (og det vet jeg at du har i deg).

Stor klem.

[Anonymburker]

Kaida skrev (6 timer siden):

Nei, jeg synes heller ikke at du skal si opp. Ikke fordi jeg ikke tror du kommer deg i jobb igjen, det har jeg god tro på at du kan klare, men å være syk er ikke noen grunn til å si opp.

Når har du legetime neste gang? Det er vel på høy tid å ta i mot hjelp, er det ikke det? Være ærlig om hvordan du har det. Rive ned de stengslene du har bygget rundt deg selv som hindrer deg i å få bedring. Bare slippe alt sammen ut?

Husk at uansett hva du har å si så har legen hørt langt verre. Det er ikke svakt å be om hjelp, det krever både mot og styrke (og det vet jeg at du har i deg).

Stor klem.

Har ikke tenkt til å handle i affekt, men på lengre sikt tror jeg ikke at det går. Det handler vel mest om at jobben ikke passer meg, mer enn at jeg er syk. Et kjipt og ensomt privatliv gjør meg ekstra sårbar.

Skal ikke til legen igjen før om tre ukers tid. Jeg har forsåvidt allerede sagt det meste av hvordan jeg har det til legen. At jeg har innrømmet selvmordstanker vitner vel om det. 

Endret 24. mars 2023 av Anonymburker

[SVK]

1 minutt siden, Anonymburker said:

Skal ikke til legen igjen før om tre ukers tid. Jeg har forsåvidt allerede sagt det meste av hvordan jeg har det til legen. At jeg har innrømmet selvmordstanker vitner vel om det. 

Forferdelig å høre at du har selvmordstanker. Men det er ikke slik at man ikke lenger har noe å si til legen etter man har sagt man har selvmordstanker. Nå er det viktig at legen følger deg opp og du fortsetter å gå til legen slik at legen får med seg utviklingen i din mentale helse. Målet er at du skal bli kvitt disse selvmordstankene. Og det skal legen hjelpe deg med. 

[Anonymburker]

SVK skrev (1 time siden):

Forferdelig å høre at du har selvmordstanker. Men det er ikke slik at man ikke lenger har noe å si til legen etter man har sagt man har selvmordstanker. Nå er det viktig at legen følger deg opp og du fortsetter å gå til legen slik at legen får med seg utviklingen i din mentale helse. Målet er at du skal bli kvitt disse selvmordstankene. Og det skal legen hjelpe deg med. 

Får bare ta en dag av gangen. Skal ikke til legen før om tre uker. 

I tillegg har jeg nå blitt bekymret for et familiemedlem sin helsetilstand. Det er så mange bekymringer på en gang. Ting blir overveldende.

[SVK]

Just now, Anonymburker said:

Får bare ta en dag av gangen. Skal ikke til legen før om tre uker. 

I tillegg har jeg nå blitt bekymret for et familiemedlem sin helsetilstand. Det er så mange bekymringer på en gang. Ting blir overveldende.

Huff, skjønner godt et dette blit overveldende. 

[Bie-damen]

Lenge siden sist, Burker?

[SVK]

Går det bra med deg?

[SVK]

God 17. mai og håper det går bra med deg! 

[SVK]

Håper det går bra med deg. 

[SVK]