Jeg prøver å fikse livet mitt- del 2

[Anonymburker]

Bie-damen skrev (3 timer siden):

Støtter det med å prioritere bolig 👍Det er den beste investeringen. Lurt å bestille time hos en rådgiver i banken, så får du vite mer om hvordan du ligger an. Bil er moro, men et pengesluk.. 🚘 Har du vært ute i sola i dag da 🌞? 

Ja, er nok det. Har bare en grunnleggende bekymring for økonomien og jeg liker å ha penger på bok. Akkurat nå er jeg heldig og leier til en rimelig pris, men kjøper jeg må jeg kanskje betale 4000 mer i måneden. Riktignok er det en investering til meg selv, men til noe som ikke blir mitt fullt og helt før om 25-30 år. Ting er vanskelig alene. Strøm og mat er fryktelig dyrt, så vet ikke hvor mye jeg ville hatt til overs om jeg betalte 8-9.000 i huslån pr måned. Trolig ingenting.

En del av meg vil fortsette i komfortsonen og leie. Kanskje spare 10.000 i måneden, så jeg har 100.000 mer å rutte med neste år. I tillegg til økt lønn grunnet ansiennitet.

Har ikke hatt en så bra dag i dag, masse tanker. Hører om tidligere klassekamerater som tjener rått, og om de som kjøper bolig til 5 millioner. Syns det er vanskelig å ikke kjenne på bitterhet over hvordan livet ble og alle feilvalgene jeg tok.

Det føles fælt at jeg dårlig stilt inntektsmessig, på boligmarkedet, partnermarkedet osv. Tross fast jobb, er det lite som tyder på at det er bra nok til å leve et verdig liv. Lav inntekt hos menn er ikke fristende for damer å verken blir partner med eller stifte familie med. Og hvordan skulle jeg uansett hatt råd til barn?

Jeg var ute i sola, men jeg avskyr varme og blir mer deppa av det. Så har holdt meg mest inne.

Beklager, lite konstruktivt fra meg i dag. Det må være lov av og til.

[Anonymburker]

Verste dagen i sommerferien i dag. Kan heldigvis ikke sammenligne det med fjoråret, men i dag er det nærmeste jeg har vært et slikt bunnivå i år. Det virker som om kroppen ikke orker en full breakdown lengre, og det er jo bra. Da snakker jeg om sterke følelsesmessige reaksjoner og suicidal adferd.

Men ja, tankene er de samme bare at de holdes i sjakk til en viss grad. Tankene om at jeg ikke orker mer, er der fremdeles. Å ha et så manglende sosialt liv er helt uutholdelig. Jeg tror de færreste i min situasjon hadde taklet det noe bedre. Det er tortur å se alle familiene med barn, menn med flotte kjærester osv.. Alt jeg aldri kan få eller oppleve.

Jeg skal ta meg en kald dusj og håpe at den vasker vekk det negative.

[Anonymburker]

Hadde et par mørke dager mot slutten av forrige uke, så valgte å holde meg unna herfra noen dager. Å skrive for negative ting her inne føles som et skritt tilbake til i fjor. Og dit vil jeg ikke.

Jeg ønsker å kunne si ved slutten av sommerferien at jeg har kommet meg et steg lenger rent mentalt. Foreløpig er det ikke noen tvil om at jeg har klart det, men bare med noen skjær i sjøen. Jeg kan ikke forvente at alt er bra hele tiden, når mange av de samme problemene som i fjor fortsatt er til stede. Det viktige er at jeg tåler dem bedre og er motstandsdyktig mot de tunge tankene.

Sommerferiene er den vanskeligste tiden i året for meg, og hvis jeg mestrer den så er det ingenting som kan knekke meg.

[Anonymburker]

Skrible ned litt tanker i nattetimene, da. I mangel på annet å ta seg til og når søvnen enda ikke har meldt sin ankomst.

Kun 2 uker igjen av ferien, og jeg syns i det store og det hele at det har gått veldig greit. Nå er det litt sånn at jeg gruer meg til jobb.

Gruer meg til ansvar, stress og lange dager og måtte forholde meg til mange mennesker. Møter, planlegging etc.  Jeg sliter i settinger hvor det forventes at jeg tar ordet eller har gode svar på stående fot. Jeg er ikke en person som tar sånt på sparket. Jeg må tenke over, helst skrive ting ned.

Egentlig har jeg følt i flere år at jeg ikke passer til jobben, selv om jeg bare får skryt. Skjønner egentlig ikke hvorfor. I mangel av andre konkrete planer har jeg bare holdt fast på denne jobben. Noe i meg vil noe annet, men vet ikke hva. Føler meg fremdeles som den usikre ungdommen som ikke har peiling på noe.

Jeg vet ikke om jeg har noen diagnose av noe slag. Det er da ikke vanlig å være så stresset innvendig som jeg er. Vet at en grad av sosial angst er inne i bildet, men tror ikke det er hele forklaringen. Tror egentlig ikke jeg vil vite det heller.

For jeg vil bare være normal. Utadvendt, få kjæreste, barn og det vanlige A4-livet. Det er det rene helsike å ønske å være noe, men så spiller ikke kroppen/mentaliteten på lag og stritter i mot med all sin kraft. Den nekter meg alt det fine i livet, føles det som.

Jeg begynner riktignok å bli mer kald og kynisk i forhold til det med barn. Som en forsvarsmekanisme fordi jeg vet at det aldri skjer meg. Før ble jeg ofte veldig rørt av barn når de gjorde søte ting, men det gjorde meg også deppa fordi jeg ikke har selv. Det kunne være en trigger til virkelig mørke tanker.

Nå nekter jeg meg selv å ta innover meg noe følelsesmessig rundt barn lengre, og det føles fint å være mer likegyldig. En følelsesmessig berg og dalbane er jeg ikke interessert i, og hvis jeg viser stor glede ved oppturer kommer også de store nedturene. Da er det bedre å ta alt med fatning, som om det ikke spiller noe rolle fra eller til uansett hva som skjer.

[Fotballfluen]

Anonymburker skrev (9 timer siden):

Skrible ned litt tanker i nattetimene, da. I mangel på annet å ta seg til og når søvnen enda ikke har meldt sin ankomst.

Kun 2 uker igjen av ferien, og jeg syns i det store og det hele at det har gått veldig greit. Nå er det litt sånn at jeg gruer meg til jobb.

Gruer meg til ansvar, stress og lange dager og måtte forholde meg til mange mennesker. Møter, planlegging etc.  Jeg sliter i settinger hvor det forventes at jeg tar ordet eller har gode svar på stående fot. Jeg er ikke en person som tar sånt på sparket. Jeg må tenke over, helst skrive ting ned.

Egentlig har jeg følt i flere år at jeg ikke passer til jobben, selv om jeg bare får skryt. Skjønner egentlig ikke hvorfor. I mangel av andre konkrete planer har jeg bare holdt fast på denne jobben. Noe i meg vil noe annet, men vet ikke hva. Føler meg fremdeles som den usikre ungdommen som ikke har peiling på noe.

Jeg vet ikke om jeg har noen diagnose av noe slag. Det er da ikke vanlig å være så stresset innvendig som jeg er. Vet at en grad av sosial angst er inne i bildet, men tror ikke det er hele forklaringen. Tror egentlig ikke jeg vil vite det heller.

For jeg vil bare være normal. Utadvendt, få kjæreste, barn og det vanlige A4-livet. Det er det rene helsike å ønske å være noe, men så spiller ikke kroppen/mentaliteten på lag og stritter i mot med all sin kraft. Den nekter meg alt det fine i livet, føles det som.

Jeg begynner riktignok å bli mer kald og kynisk i forhold til det med barn. Som en forsvarsmekanisme fordi jeg vet at det aldri skjer meg. Før ble jeg ofte veldig rørt av barn når de gjorde søte ting, men det gjorde meg også deppa fordi jeg ikke har selv. Det kunne være en trigger til virkelig mørke tanker.

Nå nekter jeg meg selv å ta innover meg noe følelsesmessig rundt barn lengre, og det føles fint å være mer likegyldig. En følelsesmessig berg og dalbane er jeg ikke interessert i, og hvis jeg viser stor glede ved oppturer kommer også de store nedturene. Da er det bedre å ta alt med fatning, som om det ikke spiller noe rolle fra eller til uansett hva som skjer.

Veldig bra at ting er bedre enn i fjor! Det er likevel et godt steg igjen til du er der du sier du ønsker å være, så here it goes:

Nå skal jeg være helt ærlig med deg: det du fokuserer på blir det mer av. Altså når fokuset er så ensidig negativt som du framstiller det her nå, så vil du aldri komme deg helt ut av denne destruktive spiralen. Ensidig negativt fokus er ikke attraktivt for en potensiell ny livspartner eller nye venner.

Det å finne en livspartner er ikke enkelt for noen, selv om det kanskje ser sånn ut for deg nå. Om du ønsker en partner må du ha fokus på hva du kan tilby av deg selv i forholdet og jobbe med de positive tingene. De som alltid føler at de ikke har noe å tilby sender også de signalene ut til andre. Ikke forvent at noen skal komme og oppsøke deg, du må selv ta initiativ til å være sosial. Det er fullt mulig selv om man er introvert. Skaff deg en hobby hvor du kan møte nye mennesker. Har du familie du kan være sammen med for å få litt sosial trening og påfyll? Vær sosial med kollegaene dine, var hodepinen din reell eller en beleilig unnskyldning for å slippe å være sosial på fest? Begynn i det små, ha fokus på de rette tingene og ta en risiko. Uten risiko, ingen avkastning 🙂 

Om du ikke allerede får behandling, ville jeg oppsøkt behandling/terapi samt lege for å se om medikamentbruk en periode kan hjelpe deg opp fra dumpen du er i nå. 

[Anonymburker]

Fotballfluen skrev (12 timer siden):

Veldig bra at ting er bedre enn i fjor! Det er likevel et godt steg igjen til du er der du sier du ønsker å være, så here it goes:

Nå skal jeg være helt ærlig med deg: det du fokuserer på blir det mer av. Altså når fokuset er så ensidig negativt som du framstiller det her nå, så vil du aldri komme deg helt ut av denne destruktive spiralen. Ensidig negativt fokus er ikke attraktivt for en potensiell ny livspartner eller nye venner.

Det å finne en livspartner er ikke enkelt for noen, selv om det kanskje ser sånn ut for deg nå. Om du ønsker en partner må du ha fokus på hva du kan tilby av deg selv i forholdet og jobbe med de positive tingene. De som alltid føler at de ikke har noe å tilby sender også de signalene ut til andre. Ikke forvent at noen skal komme og oppsøke deg, du må selv ta initiativ til å være sosial. Det er fullt mulig selv om man er introvert. Skaff deg en hobby hvor du kan møte nye mennesker. Har du familie du kan være sammen med for å få litt sosial trening og påfyll? Vær sosial med kollegaene dine, var hodepinen din reell eller en beleilig unnskyldning for å slippe å være sosial på fest? Begynn i det små, ha fokus på de rette tingene og ta en risiko. Uten risiko, ingen avkastning 🙂 

Om du ikke allerede får behandling, ville jeg oppsøkt behandling/terapi samt lege for å se om medikamentbruk en periode kan hjelpe deg opp fra dumpen du er i nå. 

Ja, ting er mye bedre og håper det fortsetter. Det er handlekraften min som er problemet. Å gjøre tingene som skal til for å forbedre livet mitt nå. Det eneste som gjør at ting er bedre i år kontra i fjor er kun at jeg ikke lar tankekjøret bite seg fast. Og selvfølgelig at fast jobb er på plass.

Ellers er de samme problemene der. Det er jo det sosiale som er det største problemet. Hva skal jeg med fast jobb og eventuelt boligkjøp om jeg ikke har venner eller kan få partner/familieliv? Jeg legger mesteparten av verdien i livet på disse tingene.

Nettopp det at det er vanskelig å finne en partner for alle gjør meg motløs. Tenker på alle de som ER sosiale og har stort nettverk og likevel ikke finner noen? Jeg må bare innrømme at jeg ikke har troa og jeg klarer ikke snu den tankegangen.. I nesten samtlige sosiale settinger har jeg følt meg som femte hjul på vogna. Så lenge jeg kan huske. Og avslagene jeg har fått når jeg har vært tøff nok til å vise interesse, har satt sine spor.

Det er sikkert mulighet for å være sosial med kolleger, men der er det alltid alkohol innblandet og det orker jeg ikke. Jeg får reelt sett vondt i hodet fordi det stresser meg å skulle være sosial. Har alltid slitt med migrene siden barndommen. Familie får jeg ikke så mye av å sosialisere med, for flere av dem er minst like tilbaketrukne som meg.

Å finne en hobby er sikkert lurt, men jeg aner ikke hva.. Skulle jeg valgt noe som interesserer meg så er det mest trening og fotball det går i. Der er det lite jenter, så skulle jeg da ha valgt noe jeg vet det er mange jenter på men på en aktivitet som egentlig ikke interesserer meg spesielt?

Medisiner er ikke aktuelt, og heller ikke behandling/terapi pr nå. Gikk til psykolog i fjor vår/sommer og merkelig nok var det midt i min verste periode. Følte det gjorde ting verre å snakke om det. Man skal jo uansett gjøre jobben selv så da kan man fikse det på egenhånd også.

Jeg vil påstå at jeg har klart del 1, og det er å ikke la tankekjøret gå over i følelser og adferd som er farlig for meg selv, men la dem gli over av seg selv. Del 2 er å vise handlekraft og gjøre tingene som skal til for å få et normalt liv.

Takk for svar og videre god kveld/natt🙂

[Fotballfluen]

Anonymburker skrev (56 minutter siden):

Ja, ting er mye bedre og håper det fortsetter. Det er handlekraften min som er problemet. Å gjøre tingene som skal til for å forbedre livet mitt nå. Det eneste som gjør at ting er bedre i år kontra i fjor er kun at jeg ikke lar tankekjøret bite seg fast. Og selvfølgelig at fast jobb er på plass.

Ellers er de samme problemene der. Det er jo det sosiale som er det største problemet. Hva skal jeg med fast jobb og eventuelt boligkjøp om jeg ikke har venner eller kan få partner/familieliv? Jeg legger mesteparten av verdien i livet på disse tingene.

Nettopp det at det er vanskelig å finne en partner for alle gjør meg motløs. Tenker på alle de som ER sosiale og har stort nettverk og likevel ikke finner noen? Jeg må bare innrømme at jeg ikke har troa og jeg klarer ikke snu den tankegangen.. I nesten samtlige sosiale settinger har jeg følt meg som femte hjul på vogna. Så lenge jeg kan huske. Og avslagene jeg har fått når jeg har vært tøff nok til å vise interesse, har satt sine spor.

Det er sikkert mulighet for å være sosial med kolleger, men der er det alltid alkohol innblandet og det orker jeg ikke. Jeg får reelt sett vondt i hodet fordi det stresser meg å skulle være sosial. Har alltid slitt med migrene siden barndommen. Familie får jeg ikke så mye av å sosialisere med, for flere av dem er minst like tilbaketrukne som meg.

Å finne en hobby er sikkert lurt, men jeg aner ikke hva.. Skulle jeg valgt noe som interesserer meg så er det mest trening og fotball det går i. Der er det lite jenter, så skulle jeg da ha valgt noe jeg vet det er mange jenter på men på en aktivitet som egentlig ikke interesserer meg spesielt?

Medisiner er ikke aktuelt, og heller ikke behandling/terapi pr nå. Gikk til psykolog i fjor vår/sommer og merkelig nok var det midt i min verste periode. Følte det gjorde ting verre å snakke om det. Man skal jo uansett gjøre jobben selv så da kan man fikse det på egenhånd også.

Jeg vil påstå at jeg har klart del 1, og det er å ikke la tankekjøret gå over i følelser og adferd som er farlig for meg selv, men la dem gli over av seg selv. Del 2 er å vise handlekraft og gjøre tingene som skal til for å få et normalt liv.

Takk for svar og videre god kveld/natt🙂

Terapi fungerer vanligvis sånn at det blir verre før det blir bedre, fordi man må grave dypt i ting man helst ikke vil forholde seg til. Det er tungt, men det må gjøres. Å klare å fikse disse tingene selv uten profesjonell hjelp er ekstremt vanskelig, fordi selv om man vet hvilke verktøy man skal bruke så er det ikke så lett å gjøre det selv eller se om man gjør det riktig. Du gjør selvsagt som du vil, men om du vil komme deg ut av dette så er det større mulighet for å lykkes med noen som har peiling ved din side 🙂 

Det kan være en vei inn med å melde deg på et lag og gå på trening. Å få venner kan gjøre at du må øve deg sosialt så du står litt bedre rustet til dating. I tillegg kan venner gjøre at du ikke alltid føler deg som femte hjul på vogna. Om du får migrene bare ved tanken på å være sosial så er du ikke klar til dating før du får trent mer på det sosiale. Du trenger ikke å drikke alkohol selv om andre gjør det, men for oss stive nordmenn kan en begrenset mengde alkohol fungere som sosial smøring 🙂

[Anonymburker]

Tankekjør og negativitet i hele dag..😔I dag vil jeg bare bort fra alt.

Når man kun baserer verdien på livet i om man har partner og barn, er det vanskelig å se fremover når man vet at dette ikke er noe jeg får oppleve.

1) Jeg har ikke personligheten til å ta initiativ. Introvert og angst gjør det helt umulig. Og jeg har ikke utseende til at noen tar initiativ med meg. De gangene jeg har tatt initiativ har jeg brent meg, og jeg orker ikke mer.

2) Tror ikke jeg hadde fungert i forhold. Jeg syns den minste ting er stress og et ork. Jeg hadde blitt ødelagt av alt som forventes av sosialisering i et forhold. Alle gjøremål.

3) Jeg har ikke utseendet, jobben eller statusen som skal til. Det trengs ikke utdypes noe mer, egentlig.

4) Jeg blir forelska en gang hvert tiår. Har hatt en stor forelskelse da jeg gikk på videregående, og en for ca 5 år siden som ikke var like heftig. Jeg tok initiativet med begge og avvist begge gangene. Jeg blir ekstremt sjeldent romantisk interessert i noen.

[Frøkenfryden]

Anonymburker skrev (På 10.7.2022 den 18.07):

De 2 neste tingene jeg vil ha ordnet, i tilfeldig prioriteringsrekkefølge; 1) Kjøp av bolig, 2) Kjøp av bil.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, eller om jeg kan ha råd til begge. Sliter med handlekraft mens jeg istedenfor overtenker ting. Jeg er veldig åpen for råd.

For å først ta det med boligkjøp: Jeg har nettopp fått fast jobb og vil søke om boliglån. Inntekten min vil være i underkant av 400 k, og jeg frykter at det er for lite til å få kjøpe noe alene. Vi snakker ikke Oslo eller en stor by, men en mindre by eller rett utenfor den.

Jeg har egenkapital på rundt 300 k, og har ingen gjeld ellers.

Når det gjelder bilkjøp, så skal det sies at det ikke er noe jeg MÅ. Har slitt med bilkjøring helt siden jeg fikk lappen og har aldri hatt egen bil. Men jeg skulle ønske å overkomme denne trasige angsten som jeg er veldig flau for å innrømme. Jeg er jo mann og skal kjøre bil, liksom.

Problemet er bare om jeg har råd til bil hvis jeg kjøper bolig. Vil ikke ta opp eget lån til bilkjøp. Og ved et boligkjøp ryker jo egenkapitalen som er alle mine oppsparte midler. Hvis jeg kjøper bil først, så har jeg kanskje ikke nok egenkapital til å kjøpe bolig.

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne.

Vil bare si.. jeg kjørte opp da jeg var 18 i en bitteliten bygd og møtte 1 bil på oppkjøring. Jeg var null rustet til bilkjøring i Oslo.. turte ikke kjøre. Fikk en kjæreste som tilfeldigvis var yrkessjåfør og måtte bare øve med han som instruerte. Mye.. Hadde jeg ikke møtt han tenker jeg at jeg hadde kjøpt kjøretimer for å øve rett og slett. Bare en tanke fra min side🙂

[Fotballfluen]

Anonymburker skrev (På 22.7.2022 den 22.26):

Tankekjør og negativitet i hele dag..😔I dag vil jeg bare bort fra alt.

Når man kun baserer verdien på livet i om man har partner og barn, er det vanskelig å se fremover når man vet at dette ikke er noe jeg får oppleve.

1) Jeg har ikke personligheten til å ta initiativ. Introvert og angst gjør det helt umulig. Og jeg har ikke utseende til at noen tar initiativ med meg. De gangene jeg har tatt initiativ har jeg brent meg, og jeg orker ikke mer.

2) Tror ikke jeg hadde fungert i forhold. Jeg syns den minste ting er stress og et ork. Jeg hadde blitt ødelagt av alt som forventes av sosialisering i et forhold. Alle gjøremål.

3) Jeg har ikke utseendet, jobben eller statusen som skal til. Det trengs ikke utdypes noe mer, egentlig.

4) Jeg blir forelska en gang hvert tiår. Har hatt en stor forelskelse da jeg gikk på videregående, og en for ca 5 år siden som ikke var like heftig. Jeg tok initiativet med begge og avvist begge gangene. Jeg blir ekstremt sjeldent romantisk interessert i noen.

Jeg vil igjen oppfordre deg til å søke hjelp. Du skriver at hele verdien av livet ditt er å få partner og barn, og har samtidig allerede bestemt deg for at det kommer du aldri til å få. Du har gitt opp, og trenger hjelp til å komme deg ut av dette om du ikke ønsker å ha det sånn resten av livet. Det oppfattes kanskje som harde ord, men noen ganger trenger man tydelighet og et spark i ræva for å ta tak i ting 🙂

 

[Anonymburker]

Fotballfluen skrev (22 timer siden):

Jeg vil igjen oppfordre deg til å søke hjelp. Du skriver at hele verdien av livet ditt er å få partner og barn, og har samtidig allerede bestemt deg for at det kommer du aldri til å få. Du har gitt opp, og trenger hjelp til å komme deg ut av dette om du ikke ønsker å ha det sånn resten av livet. Det oppfattes kanskje som harde ord, men noen ganger trenger man tydelighet og et spark i ræva for å ta tak i ting 🙂

 

Både erfaringene mine og selvinnsikten sier meg at jeg ikke kan få det. Det har egentlig aldri vært noe tegn til det noen gang. Bare nedturer på det området. Det har med ting å gjøre som ikke man kan "snakke" i orden hos en psykolog. Jeg blir aldri et sosialt menneske, f.eks.  

Kan ikke søke hjelp når jeg ikke har troa på at det kan hjelpe på dette området. Jeg hadde det bare verre i fjor da jeg gikk til psykolog. Det var dyrt med privat psykolog og i tillegg var det ingen konstruktive råd. Bare en som lyttet og jattet med, samt kom med opplagte fraser. Nå som jeg har fast jobb har jeg uansett ikke tid.

Frøkenfryden skrev (På 22.7.2022 den 22.32):

Vil bare si.. jeg kjørte opp da jeg var 18 i en bitteliten bygd og møtte 1 bil på oppkjøring. Jeg var null rustet til bilkjøring i Oslo.. turte ikke kjøre. Fikk en kjæreste som tilfeldigvis var yrkessjåfør og måtte bare øve med han som instruerte. Mye.. Hadde jeg ikke møtt han tenker jeg at jeg hadde kjøpt kjøretimer for å øve rett og slett. Bare en tanke fra min side🙂

Mener du å ta kjøretimer? Det er nok ikke noe jeg har lyst til å betale på når jeg har lappen. Dessuten hadde jeg funnet det altfor flaut. Må i så fall klare dette selv.

[Fotballfluen]

Anonymburker skrev (18 timer siden):

Både erfaringene mine og selvinnsikten sier meg at jeg ikke kan få det. Det har egentlig aldri vært noe tegn til det noen gang. Bare nedturer på det området. Det har med ting å gjøre som ikke man kan "snakke" i orden hos en psykolog. Jeg blir aldri et sosialt menneske, f.eks.  

Kan ikke søke hjelp når jeg ikke har troa på at det kan hjelpe på dette området. Jeg hadde det bare verre i fjor da jeg gikk til psykolog. Det var dyrt med privat psykolog og i tillegg var det ingen konstruktive råd. Bare en som lyttet og jattet med, samt kom med opplagte fraser. Nå som jeg har fast jobb har jeg uansett ikke tid.

Mener du å ta kjøretimer? Det er nok ikke noe jeg har lyst til å betale på når jeg har lappen. Dessuten hadde jeg funnet det altfor flaut. Må i så fall klare dette selv.

Du får råd men har allerede bestemt deg på forhånd at ingenting nytter. Da må du nesten bare innfinne deg med at du kommer til å ha det sånn som du har det resten av livet. Den eneste måten å gjøre noe med det er å aktivt ta tak i livet ditt. Om du hadde samme holdning når du gikk til psykolog kan jeg forstå at det ikke fungerte for deg, man må være åpen for input og aktivt jobbe med seg selv for å bli bedre. En psykolog sin oppgave er å stille deg spørsmål som får deg til å reflektere over egen atferd. Basert på svarene dine her har jeg en hypotese om at du ikke er så åpen som du kanskje tror?

NB: du skriver at du ikke er et sosialt menneske. Du er iallefall godt over gjennomsnittet sosialt aktiv her i forumet med alle innleggene du skriver daglig. Jeg får ikke det til å stemme med at du ikke er et sosialt menneske.

[Anonymburker]

Fotballfluen skrev (3 timer siden):

Du får råd men har allerede bestemt deg på forhånd at ingenting nytter. Da må du nesten bare innfinne deg med at du kommer til å ha det sånn som du har det resten av livet. Den eneste måten å gjøre noe med det er å aktivt ta tak i livet ditt. Om du hadde samme holdning når du gikk til psykolog kan jeg forstå at det ikke fungerte for deg, man må være åpen for input og aktivt jobbe med seg selv for å bli bedre. En psykolog sin oppgave er å stille deg spørsmål som får deg til å reflektere over egen atferd. Basert på svarene dine her har jeg en hypotese om at du ikke er så åpen som du kanskje tror?

NB: du skriver at du ikke er et sosialt menneske. Du er iallefall godt over gjennomsnittet sosialt aktiv her i forumet med alle innleggene du skriver daglig. Jeg får ikke det til å stemme med at du ikke er et sosialt menneske.

Det kan sikkert høres ut som ansvarsfraskrivelse fra min side. Jeg har fått råd om psykolog her inne i flere år. Men jeg har det synet på det som jeg har, av erfaring. Jeg har prøvd psykolog to ganger, begge gangene føltes det ikke riktig i det hele tatt. Spesielt den siste psykologen som var privat, jattet bare med og tok 900 kroner timen for det.

Siden jeg hadde det mye verre i 2021 (da jeg gikk til psykolog) enn i 2022, så tyder vel det på at jeg kan fikse mye selv. Psyken min er langt bedre enn i fjor, og jeg har ikke suicidal adferd. Nei, jeg var ikke åpen med psykologen om suicidale tanker fordi han virket ikke interessert. Og da er man heller ikke lysten på å åpne seg. I tillegg visste jeg på forhånd at det kom til å være vanskelig for meg å si slike ord rett ut. Jeg kommer fra en reservert familie som aldri snakker om vonde ting.

Det jeg ikke kan gjøre noe med er tingene som går på andres vilje. Verken jeg eller psykologen kan endre på kvinners krav til partner, f.eks.  Jeg kan gjøre noe få justeringer utseendemessig med trening osv, men det er veldig begrenset. Jeg kan ikke bli høyere, eller på magisk vis bringe håret mitt tilbake. Med mindre jeg betaler i dyre dommer. En del av meg skulle ønske jeg bare la denne delen av livet mitt død og begravet, siden det er så vanskelig.

Ja, men det er noe annet å være "sosial" her enn å være sosial i virkeligheten. Jeg blir ikke ukomfortabel av å skrive på nett som jeg gjør av å omgås folk i det virkelige liv.

[Fotballfluen]

Anonymburker skrev (11 minutter siden):

Det kan sikkert høres ut som ansvarsfraskrivelse fra min side. Jeg har fått råd om psykolog her inne i flere år. Men jeg har det synet på det som jeg har, av erfaring. Jeg har prøvd psykolog to ganger, begge gangene føltes det ikke riktig i det hele tatt. Spesielt den siste psykologen som var privat, jattet bare med og tok 900 kroner timen for det.

Siden jeg hadde det mye verre i 2021 (da jeg gikk til psykolog) enn i 2022, så tyder vel det på at jeg kan fikse mye selv. Psyken min er langt bedre enn i fjor, og jeg har ikke suicidal adferd. Nei, jeg var ikke åpen med psykologen om suicidale tanker fordi han virket ikke interessert. Og da er man heller ikke lysten på å åpne seg. I tillegg visste jeg på forhånd at det kom til å være vanskelig for meg å si slike ord rett ut. Jeg kommer fra en reservert familie som aldri snakker om vonde ting.

Det jeg ikke kan gjøre noe med er tingene som går på andres vilje. Verken jeg eller psykologen kan endre på kvinners krav til partner, f.eks.  Jeg kan gjøre noe få justeringer utseendemessig med trening osv, men det er veldig begrenset. Jeg kan ikke bli høyere, eller på magisk vis bringe håret mitt tilbake. Med mindre jeg betaler i dyre dommer. En del av meg skulle ønske jeg bare la denne delen av livet mitt død og begravet, siden det er så vanskelig.

Ja, men det er noe annet å være "sosial" her enn å være sosial i virkeligheten. Jeg blir ikke ukomfortabel av å skrive på nett som jeg gjør av å omgås folk i det virkelige liv.

Utrolig godt å høre at du ikke er suicidal lenger.

Ja det høres ut som ansvarsfraskrivelse fra din side når alle forslag blir avfeid med at du vet at det ikke funker pga tidligere erfaring. Du må finne riktig psykolog, og ikke minst være 100% ærlig i terapien, ellers er det ikke noe poeng å ha terapi siden psykologen da ikke får riktig bilde for behandling. 

Det du sier om utseendet ditt er tydeligvis det du tror er viktigst for kvinner. Jeg kan informere deg om at det stemmer ikke. Det er personligheten og utstrålingen som er viktig. Om man er sutrete og selvmedlidende er det turn off uavhengig av utseende. Jeg kjenner mange som hverken er høye, pene eller veltrente som damene ligger langflate etter. Det handler om å få kvinner til å føle seg sett og spesielle. Mindre pene menn hopper også opp noen hakk på skalaen om de lukter godt. Men du har jo allerede bestemt deg for hvordan verden fungerer, så jeg skal ikke mase mer på deg om dette. Lykke til 🙂

[Anonymburker]

Fotballfluen skrev (26 minutter siden):

Utrolig godt å høre at du ikke er suicidal lenger.

Ja det høres ut som ansvarsfraskrivelse fra din side når alle forslag blir avfeid med at du vet at det ikke funker pga tidligere erfaring. Du må finne riktig psykolog, og ikke minst være 100% ærlig i terapien, ellers er det ikke noe poeng å ha terapi siden psykologen da ikke får riktig bilde for behandling. 

Det du sier om utseendet ditt er tydeligvis det du tror er viktigst for kvinner. Jeg kan informere deg om at det stemmer ikke. Det er personligheten og utstrålingen som er viktig. Om man er sutrete og selvmedlidende er det turn off uavhengig av utseende. Jeg kjenner mange som hverken er høye, pene eller veltrente som damene ligger langflate etter. Det handler om å få kvinner til å føle seg sett og spesielle. Mindre pene menn hopper også opp noen hakk på skalaen om de lukter godt. Men du har jo allerede bestemt deg for hvordan verden fungerer, så jeg skal ikke mase mer på deg om dette. Lykke til 🙂

Men det blir feil av meg å bruke penger på noe jeg ikke har troa på, uansett. Og erfaringene spiller jo selvfølgelig en rolle her. Det som er fasiten for noen, trenger ikke være det riktige for meg. Ikke alle som har vondt i hodet blir bedre av paracet.

Jeg leser alle rådene jeg får, og jeg fulgte også rådet om psykolog i fjor. Men jeg har ikke tid eller overskudd til å lete etter den riktige psykologen, og måtte ta fri fra jobb for dette. Nå med fast jobb har jeg ikke tid.

Jeg sier ikke at jeg vet best og hvordan verden fungerer, jeg kan bare snakke om det som er mine erfaringer. Sutrete og selvmedlidende har jeg aldri vært i virkeligheten, det kommer kun frem her på nett. Prøvde å vise meg fra mine beste sider med alle de jeg har turt sjekke opp.

På Tinder er det ingen som ser selvmedlidenhet og sutring ut i fra et bilde, men til venstre går jeg lell. Selvfølgelig kun basert på utseende, så jeg bruker ikke den appen lengre. Har like dårlig erfaring med både møteplassen og sukker.

Jeg skal uansett fokusere på jobb og boligkjøp fremover. Så får det andre bare bli som det blir.

[Anonymburker]

Jeg blir så nedfor av eget utseende.. Ser så gammel ut på bilder. Jeg ser skjoldete ut i huden og er nesten skallet. Jeg kan ikke skjule noe med verken hår eller skjeggvekst. I tillegg er jeg tynn og klarer ikke legge på meg muskler!

Kommer aldri til å trives i egen kropp. Kommer aldri til å få så mye som en klem igjen 😔 Mitt utseende kombinert med en innadvendt personlighet er døden for alle muligheter for intimitet og nærhet.

Jeg har ingen motivasjon for å begynne på jobb igjen heller når jeg aldri kan få et fint privatliv. 

Beklager litt negativ "rant", jeg har sikkert kommet på bedre tanker om noen timer.

Endret 26. juli 2022 av Anonymburker

[Daryl Dixon]

Anonymburker skrev (47 minutter siden):

Jeg blir så nedfor av eget utseende.. Ser så gammel ut på bilder. Jeg ser skjoldete ut i huden og er nesten skallet. Jeg kan ikke skjule noe med verken hår eller skjeggvekst. I tillegg er jeg tynn og klarer ikke legge på meg muskler!

Kommer aldri til å trives i egen kropp. Kommer aldri til å få så mye som en klem igjen 😔 Mitt utseende kombinert med en innadvendt personlighet er døden for alle muligheter for intimitet og nærhet.

Jeg har ingen motivasjon for å begynne på jobb igjen heller når jeg aldri kan få et fint privatliv. 

Beklager litt negativ "rant", jeg har sikkert kommet på bedre tanker om noen timer.

Vi er vår egen største kritiker, sikker på at du ser mye bedre ut enn du selv ser. Men negativ rant er lov i blant! 

[Bie-damen]

Jeg har en hund og en katt jeg får så gode klemmer av ❤ Anbefaler husdyr som selskap!

Endret 27. juli 2022 av Bie-damen
🙂

[Anonymburker]

Bie-damen skrev (2 timer siden):

Jeg har en hund og en katt jeg får så gode klemmer av ❤

Ja, det er jo flott🙂

Posta du denne feil, forresten?

Daryl Dixon skrev (3 timer siden):

Vi er vår egen største kritiker, sikker på at du ser mye bedre ut enn du selv ser. Men negativ rant er lov i blant! 

Det ligger selvfølgelig noe i det. Ser bare mye eldre ut på bilder enn i speilet. Hva reflekterer virkeligheten og det andre mennesker ser?

[MinniMusa]

Anonymburker skrev (På 13.7.2022 den 19.03):

Verste dagen i sommerferien i dag. Kan heldigvis ikke sammenligne det med fjoråret, men i dag er det nærmeste jeg har vært et slikt bunnivå i år. Det virker som om kroppen ikke orker en full breakdown lengre, og det er jo bra. Da snakker jeg om sterke følelsesmessige reaksjoner og suicidal adferd.

Men ja, tankene er de samme bare at de holdes i sjakk til en viss grad. Tankene om at jeg ikke orker mer, er der fremdeles. Å ha et så manglende sosialt liv er helt uutholdelig. Jeg tror de færreste i min situasjon hadde taklet det noe bedre. Det er tortur å se alle familiene med barn, menn med flotte kjærester osv.. Alt jeg aldri kan få eller oppleve.

Jeg skal ta meg en kald dusj og håpe at den vasker vekk det negative.

Går du til faste samtaler med noen? Kanskje det hadde vært godt å kunne "containe" til en psykolog eller kommunal psykisk helse (gratis)?