Dagbok. En ny start

[Helene]

Jeg blir kvalm. En onkel har vært i en alvorlig ulykke. Det går fantastisk greit med han nå etterpå. Men, min far, mine andre slektninger de dekker alt av utgifter til pårørende. De sier også at de skal støtte min onkel økonomisk i hverdagen framover. Mine onkler og tanter har økonomi til dette, og jeg støtter deres valg. Jeg bare lurer på, hvordan kan min far sitte med millioninntekt og ikke hjelpe sine barn? Dette gjelder ikke bare meg, men også mine søsken. En onkel har kjøpt hus til begge sine barn. Nå er et søskenbarn ufør, med liten inntekt, men foreldrene har hjulpet. Tante har 2 barn. Hun hjelper det hun kan. Min far har aldri hjulpet meg med en regning. Spurte en gang om støtte til en strømregning. Han sa, jeg kunne få låne pengene. Jeg takket nei. Jeg visste at jeg kunne ikke betale tilbake. Jeg betaler alltid min gjeld. 
 

Jeg blir kvalm. Min far vil betale alt for sine søsken, men ikke for sine barn. Jeg er da helt motsatt. Jeg forsørger mitt voksne barn i dag. Jeg vet at hun trenger det, hun trenger en trygg havn. Hun skal ikke gå på nåde. Det er en ekkel følelse. Men jeg snakket ikke bare for meg. Min lillesøster sliter også. Hun setter barna først. Hun har nå 2 jobber for å få ting til å gå rundt. 
 

Vet ikke helt hvordan jeg skal få uttrykke meg rett. Jeg er kjempehappy, fornøyd, jeg greier meg selv. Jeg har greid mye. Men det er litt sånn bittersweet. Med litt hjelp kunne ting vært annerledes. 
 

En ting jeg vet, kan bare stole på meg selv. 

[Helene]

Ser at jeg har vært negativ i det siste. Kanskje det er pga depresjon, men jeg har hatt mange tanker. Å jobbe med depresjon, betyr å finne små positive ting i hverdagen. I dag har jeg sett 3 filmer. Den første var fin, tegnefilm. Tryllekunstnerens elefant. Det eneste fornuftige jeg har gjort i dag, skikkelig vask på kattedoen. Det har vært så kaldt her i perioder, så jager ikke kattene ut. Men i dag, 5 varmegrader, pushet dem ut. Og vasket doen. Små positive ting. 

[Helene]

Er i kjelleren. Mørk periode. Skal støtte datteren, være positiv for henne. Føler meg som dritt selv. Jeg kan ikke gi meg over. Må være tilstedet, må hjelpe. Henter fram krefter jeg egentlig ikke har. Tømmer meg selv for energi. 

[Helene]

Jeg får avslag på all hjelp jeg søker på. Jeg er et ikke menneske i helsevesenet. Ufør, ikke verdt en dritt. Har diagnoser, får ikke behandling. Avslag over det hele. Diagnoser er satt, det er satt av leger. Men å få behandling, avslag. Blir bare frustrert.

[Helene]

Da prøver jeg å ta en dag i gangen. Er såpass gammel at jeg vet, sett små mål. Normale folk i arbeid hadde aldri kommet til å skjønne dette. Små mål, greie å sette på vaskemaskinen i dag. Vi har ventet på dag hvor strømmen koster mindre. Kle på meg. Sitter i pysjen. Kjenner at jeg orker ikke å gjøre noe i dag. Når det er sagt, målet for dagen, sette meg ut på balkongen, i solen, og lese ut boken min. Mangler D vitamin. Har balkong med sol hele dagen. Å gå ut skremmer meg. Handler om ptsd. Øver meg. Er trygg i dag, men kroppen vet ikke det. Øvingsprosess.  .  

[Helene]

Jeg er aldri alene. Alltid på allerten. Høye skuldre. Ikke sånn som før, x sambo var stygg med meg. Nå har jeg min voksne datter i hus.  Vi lever godt sammen. Men, jeg er aldri alene. Dette sliter på meg. Må være der for henne, og det ønsker jeg og. Noen ganger blir det bare nok for meg. Hvor er meg oppi det hele? 

[Helene]

Jeg tenker, min søster tok livet sitt. Men hun tenkte sikkert sånn som meg akkurat nå. Jeg skal ikke ta livet mitt. Har for mye å leve for. Men, det er tungt innimellom. Jeg skal aldri gi opp. Sorry, er sta som fy. 

[Emma21]

Jau livet e som ein åpen bok.  Me skjølv kan kun lese denne åpne boka.  Kun eg skjølv som kan skrive ein bokstav. To, tre fire.  Dette bli til ord.  
 

Avsnitt bli til sider 

 

sider bli til bøker

 Vips så ble det enda en dagbok ferdig

 

från en ivrig dagbok skriver

[Helene]

Bra sagt. Dagboken min fortsetter. Jeg er her alltid. 

[Helene]

Jeg er her alltid. En positiv ting, jeg bestilte tur til Paris. Jeg bestilte turen i januar. Nå nærmer det seg. Frankrike er mitt andre hjem. Har hele tiden tenkt, dette er en del av frigjøringsprossessen. Gjøre som i yngre dager, bestemme selv. Men der og, har familie. Ikke slektskap. Har nærmeste venninne. Fransk, hun ser meg som ingen andre. Henter meg på flyplassen. Jeg vet, jeg kommer til å ramle sammen når hun tar meg imot. Gruer meg, og gleder meg. Ting må skje. 

[Helene]

Må få ut frustrasjon. Mitt voksne barn bor hos meg nå. Sammen med meg. Jeg ser at jeg har oppdratt henne godt. Det er en ting i livet jeg har lykkes med. Vi har et nært og godt forhold. Hun er reflektert og setter meg på plass når jeg trenger det. Men, jeg har gått ut av et forhold. Jeg står på egne ben i dag, økonomisk. Betaler for alt. Dette er min frustrasjon. Jeg kan betale for meg, men har egentlig ikke penger til å forsørge en person til. Jeg gjør det, det går på sparepenger løst. Lurer på hvor lenge dette kan gå. Har litt penger på bok, så det går noen mnd til. Men jeg bekymrer meg. Dettte innhenter meg. 

[Helene]

Ting innhenter meg. X sambo ble brutal. Han banket meg ikke, men dyttet meg. Fikk blåmerker. Har mareritt om dette i dag. Er i en sorgperiode. Er så glad for at jeg kom meg ut. Men sørger også over det som var bra. Men vet at jeg måtte gå. Som sagt, har mareritt. 

[Helene]

Jeg er i kjelleren. Hatt migrene konstant i 5 dager nå. Alt er bare vondt. Når jeg har så mye vondt, blir deprimert. Vet at det går over, men det føles ikke sånn akkurat nå. Migrene er dritt. Høyresiden av hodet kjennes ut som den skal eksplodere. Høyre tinning, alltid vond. Jeg vet at dere andre med migrene skjønner hva jeg snakker om. Akkurat nå, holder på å bli gal. Høyre tinning banker. Jeg spiser ikke sukker. Jeg rører ikke alkohol.  Er , prøver å være aktiv. Migrene er dritt. 

[Helene]

Jeg er sjokkert, i positiv forstand. Ligger med migrene, er dritlei. Vet at jeg dør ikke. Vet at dette går over. Men datteren, gir meg salte kjeks. Gir meg suppe. Er ikke vant med omsorg.  

[Helene]

Påsken har kommet, og gått. Har egentlig hatt migrene hele tiden, men klart, noe lettere etterhvert. Medisinen tar de værste smertene, de værste anfallene. Har slitt med banking i høyre tinning og kvalme. Har prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Om det er påske eller hverdag, hodet skjønner ikke forskjell. Jeg har kunnet koble ut. Det kunne jeg ikke med x i samme bolig. Da måtte jeg være på alerten hele tiden. Nå har jeg mottatt omsorg, og har da klart å komme meg på beina. Til gjengjeld, har klart å pynte litt påske, laget god mat, og har hatt kvalitetstid med min voksne datter. Vi har hatt prosjekter i påsken. Vi har hatt sol nesten hver dag, noe sikkert alle ønsker. Migrenen min liker ikke det, så har ikke klart å dra nytte av solen denne påsken. Men varmt klima, stabil temperatur hjelper masse. Etter en påske som begynte i kjelleren, har jeg begynt å jobbe meg oppover igjen. Små skritt om gangen. Det hjelper på formen, humøret, at jeg snart skal ut å reise. Har klart å bevege meg de siste dagene igjen. Bare 10 min daglig på walkingpaden, men det er bedre enn ingenting. I gode perioder går jeg min 30 min 5 dager pr uke. Ved mye migrene blir all aktivitet stoppet. Det fine nå er at det er mulig å gå ute også. Det kunne jeg ikke gjøre i vinter, det var altfor glatt, selv med brodder, altfor lite strødd. 
 

Uansett, prøver, tar små skritt, ting går framover. Er ikke glad, det er vanskelig å kjenne på glede. Men ser at jeg mestrer litt mer nå. Ett steg om gangen. 

[Helene]

Datteren sier alt, her er ingen filter. Hun sier, jeg er veldig negativ i hverdagen, alt relaterer seg til x, som ikke er hyggelig. Jeg har gått i meg selv. Hun har helt rett. Dette er noe jeg må jobbe med. Jeg har egentlig bare gjort halve jobben mot å få et nytt liv. Jeg kom meg ut. En ny start. Men må jobbe med å snu tankene mine. Ikke se bakover, heller se framover. Jeg klarer ikke glemme alt som var stygt, men, må jobbe med framtiden. Der x ikke er. Praktisk sett, jeg har en ny hverdag. Elsker og setter pris på min nye hverdag. Jobber med tankene. 

[Helene]

Det er vanskelig. Tenker fortsatt på x. Ikke i en elskelig forstand. Jeg relaterer for mye til min hverdag med han. Men, mest av alt, jeg er så skuffet over han. Jeg trodde dette var mannen i mitt liv. Jeg delte ting jeg aldri hadde delt med noen før. Jeg er bare så skuffet. Hvis jeg tenker på x nå, det er ikke positivt. Alt som kommer fram; hver gang han latterliggjorde meg.  Bagatelliserte  alt jeg sa og gjorde.  
 

I hodet mitt tenker jeg alltid, jeg skal vise deg, jeg klarer meg selv. Samtidig, han knakk meg. Han fikk meg til å elske han, for så å rive alt ned. Så jeg sliter med å vise han. Jeg sliter med hverdagen. Når det er sagt, han brøt meg ned. Hverdagen min er innenfor mine verdier, ikke hans. Måtte ta et valg, dine eller mine verdier. Han var så stygg med meg til tider. Hva kan jeg si, selv i begravelsen til min søster så sier han, dette går bra. Ikke tenk på det som har skjedd. Jeg ønsket en person som så min sorg. Det var ikke han. 

[Helene]

Gladmelding. Jeg er på reise. Jeg falt ikke sammen da jeg møtte venninnen gjennom 25 år. De gav meg rom, tok imot meg, og aksepterer den jeg er. Jeg fikk snakket litt om x, de viser full forståelse hvorfor jeg gikk. Det var egentlig det jeg trengte å høre. Etter en liten samtale om x, gikk vi videre. Det er så godt. Jeg nevner venninnen min her, men egentlig, min reservefamilie. Der er bestemor, mann, barn, søster, jeg kjenner alle. Disse har også vært i Norge på besøk hos meg flere ganger, men ikke mens jeg bodde med x. Det er så godt å være blant mennesker som kjenner meg. Ja, jeg har veldig gode venner i Norge, men har bodd i utlandet, så har endel andre tanker om ting enn nordmenn flest. Jeg er ikke bare norsk, i hodet iallefall. Men denne turen trengte jeg. Med x handlet alle ferier om hans interesser. Jeg har ikke vært her på 8 år. Nå skal ikke jeg legge all skyld på x, jeg godtok det. Jeg har gjort mine feil. Jeg glemte meg selv og mine interesser i forholdet. Jeg glemte å si ifra. X var ikke stygg eller vanskelig med vilje, det var bare dumskap og egoisme som en ungdom. Så lenge jeg var med på ting, opplevelser, var han fornøyd. Men glemte meg selv. Så skylden for bruddet ligger hos oss begge. 
 

Men, nå tar jeg hverdagen min tilbake. Nå gjør jeg ting jeg liker. Trodde jeg hadde glemt mye av språket. Snakket det flytende før. Etter 3 dager hos venninnen, det meste er tilbake, flytende. Har nettopp sjekket inn på Airbnb.  Damen lurte på om jeg var av fransk opprinnelse og bare har bodd 30 år i Norge. Nei, jeg er ikke fransk. Har aksent fra Paris. Noen ganger har jeg mistet ord, gloser, men snakker rundt for å forklare hva jeg mener. Det fungerer alltid. 
 

Nå opplever jeg mestring. Språk er noe jeg kan. Jeg kan ikke jobbe, kan ikke strikke, dårlig på husarbeide mm. Men denne mestringen jeg opplever nå, kan jeg leve lenge på. Tenker, jeg skal ikke vente 8 år på neste tur. 
 

Min venninne har en sønn som har ADHD. Jeg greier å få han til å fungere. Dette er et område franskmenn ikke er flink på. Jeg ser sønnen, kjempegod gutt. Så kommer gjerne tilbake for å «jobbe» med han. Var lærer før ufør. Har hatt kjempefine dager med sønnen. Tok med Lego til han. Vi har sittet 3 dager sammen for å bygge. Ok, han blir sliten innimellom, det blir jeg også. Men, han har sånne øyne for detaljer. Han er helt fantastisk. Faren bare ser at sønnen sliter. Dysleksi mm. Når vi har bygget Lego, vi har også brukt matte. Vi teller. For meg, dette har vært skikkelig gøy. 
 

Hele turen fram til nå, trengte det. Være sammen med familien. Oppleve mestring. Kjenner fransk kultur, tror ikke jeg har tråkket i baret. 
 

Jeg føler at jeg kan være meg nå. Jeg trenger ikke gull og grønne skoger. Jeg trenger en fast havn, og kan reise ut derfra. 
 

Det er meg. 

[Helene]

Tanker. Min lillesøster ringte meg forleden. Har hatt et par dager på å tenke. Hun tenker å starte på nytt. Dvs, det er noen år siden hun ble alene. Hun har en bra jobb, og har huset fullt av unge voksne. Men i det siste har hun snakket endel om å søke ny jobb, gjøre endringer, starte på nytt. Jeg tror jeg har inspirert henne. Nå har hun funnet en stilling hun ønsker å søke på. 15 minutter fra meg. Jeg har startet på nytt. Flyttet 40 mil sørover til en liten by. Min søster har også bodd i Trøndelag i 30 år. Ok, jeg vet at jeg har inspirert henne. Det er litt drømmejobben hun har funnet da. Liten plass, stort ansvar. Vet at hun greier denne jobben. Tror hun får tilbudet. Tenk om hun kommer hit? Det hadde vært skikkelig godt. Vet at hun også trenger klimaet her sørpå. Hennes interesser kan ivaretas. Kanskje vi kan komme nærmere hverandre. Vi var gode venninner før hun giftet seg. Føler at hun holder på å finne seg selv igjen. Litt sånn som meg. Håper hun får jobben. 

[Helene]

Hverdagen innhentet meg. Snakket med x i går. Det var en fin samtale, vi er venner, ingen sure miner. Men i dag falt jeg litt sammen. Kanskje fordi jeg føler meg trygg. Jeg er i Paris, mitt andre hjemland. Jeg er på en Airbnb som er skikkelig bra. Jeg er alene, første gang på Gud vet hvor lenge. Så i dag har jeg en nededag. Jeg har akseptert at jeg har en dårlig dag. Jeg har flere dager igjen her. Har et kjempefint rom, verten er sånn superhost, og jeg skjønner hvorfor. Dette er bedre enn hotell. Dette er ikke midt i Paris, men i utkanten. Da jeg er kjent i byen, fant jeg rom nær en metro. Jeg tror at jeg kommer tilbake hit. Om vertinnen tar imot meg. Tenker, 2 mnd til høsten. Skal unngå ferietid. 
 

Men jeg er sliten i dag. Fra gå 4000 skritt pr dag, til 12000. Har fitbit, bruker den nå. Jeg er sliten inni meg. Har ikke vondt i føttene. Jeg greier å gå masse. Kjenner ikke i kroppen at jeg har gått masse, det har egentlig bare vært godt. Psykisk, sliter. Depresjon går ikke over, ptsd går ikke over, selv på reise. Dette innhentet meg i dag. 
 

Men denne reisen lever jeg lenge på. Jeg er trygg. Har et rom, trenger ikke mer.  I morgen er en ny dag.