Angst vs depresjon. Hva er "verst"?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For et tåpelig spørsmål. Finnes jo ingen fasit på hva som er værst av depresjon og angst, det kommer jo helt an på hvem du spør. Er jo tullete å skulle prøve å sammenligne disse. 

Med tanke på de som faktisk sliter med disse diagnosene så burde du faktisk ha tenkt litt lengre og unngått å lagt dette emnet. 

Anonymkode: b3b60...2bc

Hva var galt med spørsmålet? Sliter med begge deler, og skjønner godt at andre lurer på det.

Anonymkode: 66767...872

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (4 minutter siden):

Angst er jo en helt reell lidelse! Men den er jo helt ufarlig. Frykt er jo bare sunt når man er i en alvorlig situasjon visuelt og fysisk, den hjelper deg med å gå inn i alarmberedskap og være forberedt på å agere i en farlig situasjon.

Men angsten er jo "fake",  men føles altså reell for den som opplever den. Interessant å lære mer om dette. Hvorfor klarer dere med angst ikke å styre tankene slik at når dere opplever angsten så sterkt de første gangene, men det oppstår ikke noe fare å kontrollere tankene slik at dere klarer å undertrykke den ?  Bare spørsmål fra en uvitende som ønsker å lære mer om dette.

Vi kan styre tankene, problemet er at det ikke hjelper 😅

Anonymkode: eee76...b11

[AnonymBruker]

Sosial angst er for de som ikke er ferdig med tenårene. På et eller annet tidspunkt må man slutte å være sjenert. 

Anonymkode: ce79f...412

[Rosatoast]

Antiviruset skrev (8 minutter siden):

Angst er jo en helt reell lidelse! Men den er jo helt ufarlig. Frykt er jo bare sunt når man er i en alvorlig situasjon visuelt og fysisk, den hjelper deg med å gå inn i alarmberedskap og være forberedt på å agere i en farlig situasjon.

Men angsten er jo "fake",  men føles altså reell for den som opplever den. Interessant å lære mer om dette. Hvorfor klarer dere med angst ikke å styre tankene slik at når dere opplever angsten så sterkt de første gangene, men det oppstår ikke noe fare å kontrollere tankene slik at dere klarer å undertrykke den ?  Bare spørsmål fra en uvitende som ønsker å lære mer om dette.

Jeg klarer fint å "styre" tankene mine til å bli fornuftige, men de kroppslige symptomene er noe jeg dessverre ikke kan kontrollere. Du har ingen info om meg, så du kan verken si eller mene noe om hvordan jeg opplever min angst, eller hva jeg klarer å ikke klarer når det kommer til tankene mine. Bare for å ha sagt det. Tanker og følelser er to litt forskjellige ting, tanker kan man fint kontrollere - men følelser er farlig å undertrykke i lengden, og den frykten og "andrenalin" man føler på under angsten er noe som er svært vanskelig å undertrykke. Og når det kommer kroppslige symptomer i tillegg som akutt diare, hjertebank, svimmelhet og svette. Ja lykke til, men som sagt har jeg det ikke sånn så ofte lengre pga medisinering 

Jeg har kompleks-ptsd og den kommer til å vedvare livet ut, den er konisk og har hatt denne siden jeg var ei liten jente. Har jobbet iherdig i mange år, jeg har det mye, mye bedre med meg selv nå selvfølgelig - men noe må jeg bare leve med. Og det gjelder selvfølgelig også angsten, siden kompleks-ptsd innebærer angstlidelser  

Endret 30. desember 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (4 minutter siden):

Angst er jo en helt reell lidelse! Men den er jo helt ufarlig. Frykt er jo bare sunt når man er i en alvorlig situasjon visuelt og fysisk, den hjelper deg med å gå inn i alarmberedskap og være forberedt på å agere i en farlig situasjon.

Men angsten er jo "fake",  men føles altså reell for den som opplever den. Interessant å lære mer om dette. Hvorfor klarer dere med angst ikke å styre tankene slik at når dere opplever angsten så sterkt de første gangene, men det oppstår ikke noe fare å kontrollere tankene slik at dere klarer å undertrykke den ?  Bare spørsmål fra en uvitende som ønsker å lære mer om dette.

Kan bare snakke for meg selv, men angsten min har utviklet seg etter årevis med traumer som barn og ung, som da har satt seg påpass godt at selv om det jeg er redd for ikke skjer, så skjer det i hodet/potesielt skjer. Hver gang jeg klarer å senke angsten litt har det skjedd noe som igjen trigger tankene at jeg ikke kan slappe av. Mye underbevisst. 

Jeg har levd med angst lenge før jeg visste at det var angst og lært meg å leve med det, men har gått mye utover den fysiske helsen også. Uansett hva jeg gjør så tror jeg at nå skader jeg meg eller dør. Omså jeg ligger i sengen min så kan jeg tenke at nå detter huset sammen, tar fyr, kommer en raner osv. 🙈 

Jeg har hatt god nytte av terapi ang angsten, men deler av det må jeg leve med. Jeg forstod ikke angst før, mente det var tullete og en ikke eksisterende diagnose - så ignorant av meg. Det tok tid før jeg skjønte hva angst var, men jeg kan ikke sette meg inn i hvordan de som lider som verst av dette har det annet enn at det må være forferdelig. 

Håper det ga litt svar? Kanskje andre kan svare deg bedre ☺️ Synes det er bra man spør. 

Anonymkode: 43c6f...915

[Antiviruset]

Rosatoast skrev (6 minutter siden):

Jeg klarer fint å "styre" tankene mine til å bli fornuftige, men de kroppslige symptomene er noe jeg dessverre ikke kan kontrollere. Du har ingen info om meg, så du kan verken si eller mene noe om hvordan jeg opplever min angst, eller hva jeg klarer å ikke klarer når det kommer til tankene mine. Bare for å ha sagt det. Tanker og følelser er to litt forskjellige ting, tanker kan man fint kontrollere - men følelser er farlig å undertrykke i lengden, og den frykten og "andrenalin" man føler på under angsten er noe som er svært vanskelig å undertrykke. Og når det kommer kroppslige symptomer i tillegg som akutt diare, hjertebank, svimmelhet og svette. Ja lykke til, men som sagt har jeg det ikke sånn så ofte lengre pga medisinering 

Jeg har kompleks-ptsd og den kommer til å vedvare livet ut, den er konisk og har hatt denne siden jeg var ei liten jente. Har jobbet iherdig i mange år, jeg har det mye, mye bedre med meg selv nå selvfølgelig - men noe må jeg bare leve med. Og det gjelder selvfølgelig også angsten, siden kompleks-ptsd innebærer angstlidelser  

Jeg bare spør ut i fra uvitenhet  Så ingen grunn til å bli hissig   Dette er jo noe som mange ikke vet noe om. Jeg vet en del om det, men langt i fra nok. Noen påstår at de kan kontrollere dette med å styre tanker og følelser og over tid når de ser at "angsten" ikke er reell i faktiske eksistensielle forhold klare de sakte men sikkert å få det bedre. Forstår jo at dette ikke er så enkelt når dere som har lidelsen beskriver det.

Noen som vet om angst er noe som man kan bli helt frisk av? Eller vil det følge en person livet ut  i mer eller mindre grad når det har oppstått ? 

[Rosatoast]

Antiviruset skrev (14 minutter siden):

Jeg bare spør ut i fra uvitenhet  Så ingen grunn til å bli hissig   Dette er jo noe som mange ikke vet noe om. Jeg vet en del om det, men langt i fra nok. Noen påstår at de kan kontrollere dette med å styre tanker og følelser og over tid når de ser at "angsten" ikke er reell i faktiske eksistensielle forhold klare de sakte men sikkert å få det bedre. Forstår jo at dette ikke er så enkelt når dere som har lidelsen beskriver det.

Noen som vet om angst er noe som man kan bli helt frisk av? Eller vil det følge en person livet ut  i mer eller mindre grad når det har oppstått ? 

Jeg har hatt mange episoder hvor jeg f.eks skal på butikken - så kjenner jeg angsten, jeg har mange katastrofetanker og vil IKKE at noen skal se meg. Når man kjenner på angsten vil man ikke bli sett, man vil være usynlig for andre. Disse tankene har jeg klart i stor grad å kontrollere, og følelsen demper seg sakte, men sikkert, men den kan komme like fort tilbake som den dempet seg, og da kan det ta tid å komme seg ut døra, men det gjelder faktisk å TROSSE angsten, og ikke la den kontrollere seg. Det er jo faktisk ingenting å være redd for, og det tror jeg mange sliter med. Selv om jeg har en episode som beskrevet her, så setter jeg meg ikke i sofaen resten av kvelden og syntes synd på meg selv, jeg går på butikken som jeg skal. Jeg går på kjøpesenteret som jeg skal, og når jeg gjør de tingene - kjenner jeg fortsatt på angsten og blir også stressa pga angsten. Så det blir en ond sirkel, men hvis jeg kjenner meg slik så pleier jeg å ringe en person jeg er trygg på så går det bedre som oftest  

Men det er ikke alltid like enkelt, jeg tenker det er enklere for de som ikke har en angstlidelse og som har angst som en forbigående "greie". Men absolutt, det fungerer å kontrollere tankene, for når angsten står på som jeg beskrev så dukker det jo bare opp negative kognitive "automatiske" tanker, som ikke er rasjonelle. Og da er eksponering det eneste som fungerer, og det sier alle psykologer også. Eksponering er det eneste som kan gjøres for å bli kvitt angsten, samt kognitiv terapi ift tanker og tankemønster.

Jeg tror som sagt at angst fint kan bli helbredet, men i mitt tilfelle som har k-ptsd og andre med kroniske diagnoser så må man finne en måte å leve med det på. Jeg håper jo at angsten en dag forsvinner, men jeg nøyer meg med det at dette er noe jeg bare må leve med og det går fint. Jeg er ikke ufør og fungerer fint på skole og jobb, jeg er bare ganske introvert og litt sjenert før jeg blir kjent/trygg med folk   

Endret 30. desember 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig å si....

Jeg reagerer nok mer sensitivt på angst enn depressive perioder - så jeg innskrenker livet rimelig raskt med angst. Skal liksom mer til med depresjon for meg. 

Men altså, pest eller kolera. 

Anonymkode: caa21...90f

[AnonymBruker]

De fins alle i forskjellige grader. Den verste er den som har størst funksjonsfall som følge av diagnosen, som f. Eks at de isolerer seg, ender opp venneløs osv. 

Anonymkode: 784b2...463

[Antiviruset]

Rosatoast skrev (1 time siden):

jeg er bare ganske introvert og litt sjenert før jeg blir kjent/trygg med folk  

Joda det der det mange som er  Og en ganske sunn evne faktisk. Jeg er er ekstrovert inntil en viss grense, når jeg har fått nok så trekker jeg meg tilbake og blir introvert  . Fatter ikke de som hele tiden raser rundt og må vær sosiale hele tiden  Det høres slitsomt ut, som om de er redde for å være alene eller "tosom" i mer en en halv time.

[Purple_Pixiedust]

Det er nok ikke noe klart svar på det. 

Jeg har bare mild angst som kommer og går. Tror den er mild i hvert fall. Men har slitt med moderat og alvorlig depresjon, hvor jeg var for det meste sengeliggende på sykehuset, og ellers forsøkt å dø. Det var selvsagt helt grusomt. Akkurat nå er jeg "bare" moderat deprimert og det er kjipt nok det, men hvis jeg tenker på de ekstreme angstanfallene jeg har fått i forbindelse med rus så var jo det verre. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Puls på 170, jeg besvimte, hjertet hoppet osv. 

Hvis det er slik det er for folk med ekstrem angst så tror jeg at jeg foretrekker å være sengeliggende og suicidal altså. Men det er nå meg. 

Jeg takler dårlig å være redd.

[Silva Pluvialis]

.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Som andre har påpekt, så er nok dette veldig individuelt. For meg er depresjonen verst. Angsten begrenser meg, begrenser livet mitt, og kan være helt forferdelig, men depresjonen sluker meg som et svart hull. Jeg har ingen makt mot den.

Anonymkode: a7357...bfd

[AnonymBruker]

Synes det er fascinerende at så mange opplever disse tilstandene separate og kan gradere dem i forhold til hverandre. Jeg har en bipolar diagnose og har bøtter med angst i perioder, feks i sammenheng med påtroppende depressiv fase. Angst og depresjon glir inn i hverandre for meg og det har det alltid gjort. Depresjonen har kommet laaaangt på vei når det ikke er angst blandet inn, da er jeg så utmattet og på randen av krefter at det ikke er noe angsttrykk igjen. Å ha bare masse angst mens resten av den mentale tilstanden er helt ok har jeg aldri opplevd. 

Anonymkode: 64409...408

[Miranda Bailey]

Jeg tror ikke det finnes et riktig svar til dette. Det er utrolig mange faktorer som spiller rolle her som for eksempel alvorlighetsgrad og støtteapparat, men selv om alle ytre faktorer er like så vil alle håndtere og påvirkes av ting ulikt. 

[AnonymBruker]

Mitt subjektive svar, ut i fra at jeg har opplevd begge deler og hvordan det var for meg:

Jeg synes angst er verst. Angsten sperrer meg inne, gjør meg redd for alt, gjør meg tjukk og asosial og mistroisk. Depresjon gjør meg tom og tynn og tiltaksløs, klarer ikke spise, klarer ikke konsentrere meg. Men det blir bedre. Med angst blir det ikke bedre. Det bare sprer seg. 

Anonymkode: a575f...307

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva var galt med spørsmålet? Sliter med begge deler, og skjønner godt at andre lurer på det.

Anonymkode: 66767...872

Det kan være vondt å få bekreftet at du ikke har det ille nok eller at du ikke har det like ille som andre når du har det vondt. Det er ingen grunn til å sette diagnoser opp mot hverandre på denne måten, og som svarene du får viser så er det heller ikke mulig. Det er individuelt. 

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (9 timer siden):

Jeg bare spør ut i fra uvitenhet  Så ingen grunn til å bli hissig   Dette er jo noe som mange ikke vet noe om. Jeg vet en del om det, men langt i fra nok. Noen påstår at de kan kontrollere dette med å styre tanker og følelser og over tid når de ser at "angsten" ikke er reell i faktiske eksistensielle forhold klare de sakte men sikkert å få det bedre. Forstår jo at dette ikke er så enkelt når dere som har lidelsen beskriver det.

Noen som vet om angst er noe som man kan bli helt frisk av? Eller vil det følge en person livet ut  i mer eller mindre grad når det har oppstått ? 

Angst er veldig komplekst. Ja, man kan bli frisk, men de fleste blir friskere. Altså får mindre, men ikke helt fjernet angsten. Det finnes også sunn angst  Det er ikke bare katastrofetanker. Den manifesterer seg fysisk i kroppen. En teori deler det inn slik:

1) angst kanalisert i tverrstripet muskulatur, 2) angst kanalisert i glatt muskulatur og 3) angst som fører til kognitive eller perseptuelle forstyrrelser.

Man kan faktisk svime av, av angst, ikke klare å tenke eller få fysisk sykdom. 

Hvis du vil lese mer:

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2013/08/folelser-som-forandrer-intensiv-dynamisk-korttidsterapi

Anonymkode: c4ff9...1af

[AnonymBruker]

Spørsmålet er ugreit fordi en mild angst selvsagt kan sees på som bedre enn en dyp og langvarig depresjon. Og motsatt. Det er både gradsforskjeller og mye komorbiditet i både angst og depresjon slik at det blir umulig å klassifisere det ene som verre eller bedre enn det andre. I tillegg er smerteopplevelsen subjektive og knyttet opp mot en rekke andre komplekse øvrige forhold. 

Anonymkode: 64409...408

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (10 timer siden):

Angst er jo en helt reell lidelse! Men den er jo helt ufarlig. Frykt er jo bare sunt når man er i en alvorlig situasjon visuelt og fysisk, den hjelper deg med å gå inn i alarmberedskap og være forberedt på å agere i en farlig situasjon.

Men angsten er jo "fake",  men føles altså reell for den som opplever den. Interessant å lære mer om dette. Hvorfor klarer dere med angst ikke å styre tankene slik at når dere opplever angsten så sterkt de første gangene, men det oppstår ikke noe fare å kontrollere tankene slik at dere klarer å undertrykke den ?  Bare spørsmål fra en uvitende som ønsker å lære mer om dette.

Det samme har jeg lurt på i de 20 årene jeg har hatt angst. Jeg fikk vel en type angst som 3-4 åring og fikk panikkanfall når jeg var 5. Gikk fra klaustrofobiske anfall til å utvikle seg til panikkangst, ocd, sosialangst og agorafobi. Nå sliter jeg vel mest med panikkangsten og den generaliserte angsten. For meg er det verste å føle på angsten for angsten, spesielt om jeg er syk. Jeg har gode perioder med minimal angst, og så kommer det noen dager med heavy angst hvor jeg bruker ca 1 uke på å komme meg. I det siste har jeg slitt med luftveier, og da blir angsten også verre etter å ha hatt covid nylig. Jeg skulle ønske det fantes en god tankelogikk, men det føles som om begeret skal renne over. Man blir urolig inni seg og du klarer enten å stanse det før det komme, eller så klarer du ikke og får anfallet. Det kan vare alt fra 1 min til 24timer, alt ettersom hvor mye du kjemper imot. For meg fungerer det å gå en tur med hunden, og deretter ta en varm lang dusj for å roe ned kroppen. D blir man litt sløvere. Hjelper også å fokusere på noe hvor du må følge med, gjerne en morsom serie. Men det er ingen fasit, og noen klarer å holde den på avstand, andre ikke. Hjernen er hos noen lært opp fra tidlig alder til å assosiere frykt med noe, altså type triggere. Man kan fort bli trigga av noe man ikke selv tenker over er en frykt, for meg er det ofte helsebekymring, lite søvn eller mest av alt stress. Jeg har hatt depresjon i perioder, men må si angsten er verst. Min depresjon var ikke så sterk, mens angsten er preget av dissosiasjon/derealisering, altså type uvirkelighetsfølelse. Denne er verst for min del, ikke de andre symptomene.

Anonymkode: edac8...40d