Det tredje skiftet

[Tvist]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for et litt oppløftende svar! 

Han er snill, vil mitt beste og vi passer godt sammen på omtrent alle andre områder. Akuratt nå veier de positive sidene opp for de negative, men jeg er redd det vil endre seg hvis vi får barn. 

Foreldrene mine virker mer glad for å møte han enn meg (neida 😅). Jeg har et kjempegodt forhold til hans familie.

Derfor blir jeg så utrolig lei meg av situasjonen, hvordan skal jeg klare å gå da? Jeg føler ikke at jeg krever for mye. Jeg har en kronisk sykdom og hvis vi får barn så er jeg avhengig av å ha en partner som bidrar mer. Føles ut som en umulig situasjon. 😞 Skal på jobb nå og er helt på gråten. 

TS

Anonymkode: b2631...03e

Jeg bruker en app til rydding, den heter Tody. Ser legger jeg inn hva som skal gjøres og hvor ofte, og så får jeg varsel på mobilen når det må gjøres. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min søster er sammen med en mann som minner litt om din. Han er utrolig snill pappa, selv om han er altfor ettergivende. Og han har massevis av gode kvaliteter. Men han gjør få til ingenting på eget initiativ, og hans standard på alt fra rydding til mat er på det absolutt basale minimum. Han gjør alt han får beskjed om, men min søster - som deg - er temmelig lei av å måtte "instruere". Hun liker jo ikke å bli mamma for dem alle, men det er situasjonen hun er satt i.

For hans del så er det delvis fordi han er "ung" (begynnelsen av tredveårene, litt yngre enn henne), og at hans mor rett og slett ikke har oppdratt barna noe særlig. Han har søsken som er langt verre enn ham. Yngstemann i søskenflokken er rett og slett ikke sosialisert overhodet. Han er ansvarsfull på noen områder, f.eks. med jobb, men han har hatt en mor som har ordnet alt for alle, så og si til de flyttet hjemmefra. Foreldrene hans er også veldig tilbakelent på alt som har med vedlikehold og sikkerhet å gjøre. De bryr seg f.eks. ikke om barneseter, barnesikring osv. Så alt dette må han lære helt fra scratch. 

Selv har jeg en mann som er en del år eldre, og som var gift tidligere. Han er heldigvis bedre oppdratt, men han har nok også fordelen ved å ha flere år på kroppen, samt erfaring fra tidligere. Han har lært mye i sitt forrige ekteskap, som jeg på en måte høster fruktene av nå. Jeg ser jo at det ville vært tilfelle dersom min søster ble skilt også - en annen kvinne hadde antakeligvis nytt godene av hennes "mas". 

Hva sier mannen din når dere snakker om dere i parterapi? Har han noen innsikt i hvorfor det er blitt slik? Kan han anerkjenne at han mangler noe fra oppveksten?

Anonymkode: 6714f...a3c

Han kan være litt vanskelig å få i tale, men han innrømmer jo at det er et problem. I terapi virker han litt skamfull og oppgitt av seg selv. Han får det ikke til sier han. 

Jeg tror absolutt at foreldrene har litt skyld i dette, de har gjort alt for alle barna. Søsknene hans er bedre enn min samboer da. De har heller ikke vært så veldig opptatt av vedlikehold av hus og hage osv, mens jeg kommer fra et hjem med stålkontroll på alt. Så vi er jo veldig forskjellige der. 

Det som irriterer meg er at han ofte blir oppgitt når jeg tar opp temaet, jeg gjør det jo ikke for å være kjip. Jeg prøver å finne en løsning og unngå krangling. Han har også komt med utsagn som at "du får bare gå fra meg hvis det er så galt!". Da får jeg litt følelsen av at han ikke helt ser min side av saken, og at han gir opp. Tror ikke han helt skjønner hvor tålmodig jeg faktisk er i denne saken. Han blir oppgitt når jeg tar temaet opp for hundrende gang, men forstår ikke at han sitter på løsningen selv. 

Tidligere i uken så var begeret fult for min del, og jeg hevet stemmen og kjefta litt. Tok meg i det kjapt, og unnskyldte meg. Men da er det jeg som har gjort feilen ved å bli sint, så da kommer vi heller ingen vei. Men hva faen skal jeg gjøre da 🤦‍♀️ Ingenting funker! Det er jo hans handlinger som får meg til å klikke til slutt. 

Anonymkode: b2631...03e

[AnonymBruker]

Tja, det jeg i alle fall kan si med sikkerhet, er at når dere får barn øker mengden med både rot, arbeid, avtaler og ting som skal følges opp med flere hundre prosent. Så da spørs det om du tror han kan endre seg, eller om du synes det er greit at du tar det tredje skiftet. 

Anonymkode: 62396...2d0

[AnonymBruker]

Ikke skyld på at kvinner har et kontrollbehov! Det er RENT piss. 
Menn er verken for dumme eller «mangler et gen». De gir faen, helt til de blir tvunget. da altså de som ikke gjør dette av seg selv. Og ofte gjør de en dårlig jobb bevisst, for de veit vi gjør det bedre til slutt, bare de gjør det dårlig nok. 
 

min mann var slik. Men jeg skjønte ikke hvor ille det var før vi fikk barn. Det er et heeelvette. 
Vi hadde uendelige samtaler. Jeg lot alt forfalle. Ingenting hjalp. 
til slutt dumpa jeg han, og dro midt på natta. Så han ble alene med barna. Tok inn på hotell og kosa meg. 
kom hjem igjen dagen etter, barna visste ingenting. Men det var fortsatt slutt. Jeg kosa meg lenge og hadde det fint i egen leilighet, selv om jeg savnet han. Jeg var virkelig klar for å gå videre, jeg anbefaler ikke å gjøre lignende som et «stunt». 
men han endret seg etter lang nok tid, og han ville ikke gi oss opp. Selv om jeg datet ny. Da ble ting bedre 
 

Anonymkode: 16bf0...5a8

[Kalani]

Tvist skrev (2 timer siden):

Jeg bruker en app til rydding, den heter Tody. Ser legger jeg inn hva som skal gjøres og hvor ofte, og så får jeg varsel på mobilen når det må gjøres. 

Med kronisk sykdom forstår jeg at det kan bli vanskeligere å gjennomføre visse oppgaver. Men, du sier han er flink med barn, noe som kan tyde på at han liker å være rundt de, det kan da fort være at han blir en veldig tilstedeværende far som tilbringer timevis på gulvet med barnet, følger på treninger osv 🙂 der blir jo mer rot med et barn, men kanskje det at han er så investert i deg og barnet veger opp for det. Så klart, irriterende med rot, men en må velge sine kamper 😅 før barn var jeg veldig opptatt av å ha det strøkent i huset, han brydde seg ikke om rot, nå, 3 barn senere, er rollene snudd 😅

[AnonymBruker]

Kalani skrev (4 timer siden):

Med kronisk sykdom forstår jeg at det kan bli vanskeligere å gjennomføre visse oppgaver. Men, du sier han er flink med barn, noe som kan tyde på at han liker å være rundt de, det kan da fort være at han blir en veldig tilstedeværende far som tilbringer timevis på gulvet med barnet, følger på treninger osv 🙂 der blir jo mer rot med et barn, men kanskje det at han er så investert i deg og barnet veger opp for det. Så klart, irriterende med rot, men en må velge sine kamper 😅 før barn var jeg veldig opptatt av å ha det strøkent i huset, han brydde seg ikke om rot, nå, 3 barn senere, er rollene snudd 😅

Uff, jeg tror jo på det å velge sine kamper. Det er jo han jeg vil tilbringe livet sammen med. Jeg har bare så store problemer med å godta situasjonen slik den er. 

Anonymkode: b2631...03e

[regine]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Uff, jeg tror jo på det å velge sine kamper. Det er jo han jeg vil tilbringe livet sammen med. Jeg har bare så store problemer med å godta situasjonen slik den er. 

Anonymkode: b2631...03e

Det virker ikke som dette er et «lite» problem og noe du kan ikke velge som en kamp….. 

Det høres ut som om mannen egentlig ikke bryr seg - fordi hadde han gjort det, hvorfor hadde han ikke jobbet ordentlig med å endre innstillingen sin? For det virker det ikke som han gjør, han vil ikke snakke om det, syns du maser, blir kanskje flau hvis det påpekes, men er ikke villig til å gjøre noe for å få til endring……. 

Det irriterer deg allerede ganske mye - og det vil bare fortsette å bli et større og større problem for deg. Fordi sånn er det - en «liten» irritasjon ved partneren blir til en større og større irritasjon ettersom årene går. Og dette er faktisk et såpass alvorlig problem at det virkelig vil være drepen for forholdet. Du er jo på en måte allerede i gang med å forakte han litt, fordi han ikke kan/vil/gidder. SElv om du hele tiden understreker hans gode sider, antakelig mest for å overbevise deg selv om at dette «må du bare finne deg i». Monn det? 

Du har et valg om hva du vil finne deg i - og mannen har et valg om han vil ta hensyn til deg og dine ønsker og. Og det burde faktisk ikke være for mye forlangt at han tar sin del, inkl.tankearbeidet, av å holde hus og hjem i noenlunde orden. Lister og påminnelser etter at dere begge har gått gjennom hva som må gjøres i løpet av en uke burde en normalt utrustet mann også være i stand å forholde seg til, hvis han virkelig vil beholde deg og det - visstnok ellers - gode forholdet deres. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var sammen med en mann som jeg delte husarbeid, klesvask, oppvask, matlaging. Så fikk vi barn og mengden oppgaver økte- kun for meg…… I dag har jeg vasket og opp klær for fire, handlet nye klær/sko og pakket for 2 barn og meg selv for en uke på fjellet.  Jeg handlet også matvarer for turen samt skiftet sengetøy.  Mannen satt med headset og så på film på ipaden, datteren hjalp å pakke, sønnen gjemte seg på rommet og kom kun motvillig hver gang jeg ba han hjelpe til med å pakke så han vet hvor alt er.   Min mann har enda ikke giddet å pakke til seg selv.  Var en gretten mor her i huset etter hvert når hjelpen var minimal.  Jeg har i det minste sluppet å ta ut av oppvaskmaskinen og ta ut søpla, det lærte mannen seg før vi fikk barn.   Hadde jeg måttet gjøre det også hadde jeg aldri blitt boende…

Anonymkode: 51cfc...f0f

[Månestjerne]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg trodde jeg var sammen med en mann som jeg delte husarbeid, klesvask, oppvask, matlaging. Så fikk vi barn og mengden oppgaver økte- kun for meg…… I dag har jeg vasket og opp klær for fire, handlet nye klær/sko og pakket for 2 barn og meg selv for en uke på fjellet.  Jeg handlet også matvarer for turen samt skiftet sengetøy.  Mannen satt med headset og så på film på ipaden, datteren hjalp å pakke, sønnen gjemte seg på rommet og kom kun motvillig hver gang jeg ba han hjelpe til med å pakke så han vet hvor alt er.   Min mann har enda ikke giddet å pakke til seg selv.  Var en gretten mor her i huset etter hvert når hjelpen var minimal.  Jeg har i det minste sluppet å ta ut av oppvaskmaskinen og ta ut søpla, det lærte mannen seg før vi fikk barn.   Hadde jeg måttet gjøre det også hadde jeg aldri blitt boende…

Anonymkode: 51cfc...f0f

Jeg hadde eksplodert ganske tidlig på dagen. Fy fan, for en oppførsel av mannen. 

Og så over til TS:

Mannen din behandler deg som dritt. Han er ikke snill - du er hushjelpa hans. Han respekterer deg ikke. Han gjør som han vil og du står på for ham. Og attpåtil blir du takknemlig når han løfter en finger. Jeg ville også vært i godt humør hvis jeg slapp å gjøre noe som helst. Jeg ville gitt ham én sjanse til for varig bedring, og hvis ikke hadde jeg dumpa ham. Et liv uten en likeverdig partner i forholdet - et mannebarn - det hadde jeg ikke giddet. Det er livet for kort til. 

[AnonymBruker]

regine skrev (11 timer siden):

Det virker ikke som dette er et «lite» problem og noe du kan ikke velge som en kamp….. 

Det høres ut som om mannen egentlig ikke bryr seg - fordi hadde han gjort det, hvorfor hadde han ikke jobbet ordentlig med å endre innstillingen sin? For det virker det ikke som han gjør, han vil ikke snakke om det, syns du maser, blir kanskje flau hvis det påpekes, men er ikke villig til å gjøre noe for å få til endring……. 

Det irriterer deg allerede ganske mye - og det vil bare fortsette å bli et større og større problem for deg. Fordi sånn er det - en «liten» irritasjon ved partneren blir til en større og større irritasjon ettersom årene går. Og dette er faktisk et såpass alvorlig problem at det virkelig vil være drepen for forholdet. Du er jo på en måte allerede i gang med å forakte han litt, fordi han ikke kan/vil/gidder. SElv om du hele tiden understreker hans gode sider, antakelig mest for å overbevise deg selv om at dette «må du bare finne deg i». Monn det? 

Du har et valg om hva du vil finne deg i - og mannen har et valg om han vil ta hensyn til deg og dine ønsker og. Og det burde faktisk ikke være for mye forlangt at han tar sin del, inkl.tankearbeidet, av å holde hus og hjem i noenlunde orden. Lister og påminnelser etter at dere begge har gått gjennom hva som må gjøres i løpet av en uke burde en normalt utrustet mann også være i stand å forholde seg til, hvis han virkelig vil beholde deg og det - visstnok ellers - gode forholdet deres. 

Er enig i at dette er er stort problem og at det ikke er så enkelt å "velge sine kamper" 

Men akuratt det med å påpeke hans gode sider gjør jeg absolutt ikke for å overbevise meg selv om noenting. Er ikke interessert i å finne meg i dette uansett hvor snill og grei han er ellers. 

Anonymkode: b2631...03e

[AnonymBruker]

Endringen må til FØR dere får barn. Det er for sent etterpå. Om han ikke får til det tredje skiftet, så må han trå til med andre ting, slik at fordelingen blir rettferdig og noe som blir bra for dere begge. Spesielt for deg med kronisk sykdom, og som kommer til å få lite søvn i starten med baby.

Det nytter ikke å si at han ikke får det til. For DU klarer ikke alt alene på lang sikt, selv om du må det nå, og med baby, øker arbeidsmengden for DEG. Og før eller senere treffer du veggen. Hvem skal DA ta det tredje skiftet? Jo, det blir du, det. For han får det ikke til...

Anonymkode: e1e00...65f

[yabbadoo]

Vi har det helt likt, men jeg har også ansvar for alt av oppussing og hage, bortsett fra gressklipping, der er vi helt likestilt. 
 

Da barna var baby var vi relativt likestilt der også, da jeg var veldig bevisst i begynnelsen. I stedet for å avsløre at jeg hadde full kontroll latet jeg som om vi måtte være to om å huske det som skulle gjøres, for å bevisstgjøre han på at her var vi to om ansvaret. F.eks kunne jeg gjerne spørre «husker du når han fikk ny bleie?» sånn at han ble vant til å tenke at nå er det på tide med en ny. Det ble fort automatikk i, og vi ble likeverdige bortsett fra ammingen. Han fikk også veldig godt til å få barnet til å rape, så han ble den ansvarlige der. Jeg syns vi var et kjempeteam i begynnelsen. 
 

problemet begynte da vi var godt inne i permisjonen og jeg var ovenpå. Det ble naturlig at jeg gjorde husarbeidet unna da barnet sov, siden han sov to laaange lurer på dagen. Da han begynte i barnehage hadde vi fått barn nr 2, og det ble naturlig at jeg som var hjemme hadde oversikt over familielogistikken. Jeg snakket mye om at dette var en farlig utvikling som måtte brytes når jeg skulle i jobb igjen, men det hjalp ikke å snakke om det. Siden jeg jobber turnus var jeg fremdeles hjemme på dagtid noen ganger i uken, og måtte fortsette å gjøre og ha kontroll over alt. Han utførte selvfølgelig delegerte oppgaver, som henting og levering etter avtale og ta inn og ut av oppvaskmaskinen og i helgene tok han med seg ungene ut så jeg kunne slappe av og/eller gjøre husarbeid. Etter ett år med det livet holdt jeg på å gå på veggen. Fikk ikke puste skikkelig, sov dårlig og ville bare rømme og aldri komme tilbake. 
 

det endte med at jeg gikk ned i stilling på jobb, for å kunne fortsette stillingen som arbeidsleder og alt mulig mann hjemme. Det funker forsåvidt fint, men gnager litt på meg. Jeg lever jo per definisjon i kvinnefellen. 
 

Det som redder oss er at han tjener veldig godt. Det føles litt mer meningsfylt å jobbe redusert for å kunne opprettholde hans lønn 🤢🤮 

itillegg er han en fantastisk pappa og mann. Jeg merker at etterhvert nå som barna blir større kommer det til å falle mer ansvar på han, da jeg tror det i stor grad vil være han som er ansvarlig for oppfølging av aktiviteter, siden jeg ofte er borte på kveldstid på jobb. 
 

hadde jeg måtte jobbe 100% derimot måtte vi tatt en skikkelig runde på dette, og jeg vet ikke om vi hadde kommet i mål, for han ser ikke alt jeg gjør og merker ikke at det konstant surrer «to do lister» i hodet mitt, mens han bare setter seg ned og ser en serie. 
 

dere bør i allefall ta en prat om dette på forhånd, og du bør se om han har selvinnsikt nok til å forstå at et barn krever mer av ham på den hjemlige fronten også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2021 den 13.05):

Nei, og hvor i all verden får du det fra at jeg tror et barn vil gjøre situasjonen bedre/annerledes? Det har jeg virkelig ikke skrevet i noen av postene mine. Jeg er faktisk så oppegående at jeg skjønner såpass, hvis ikke hadde jeg vel ikke opprettet denne tråden? 

TS

Anonymkode: b2631...03e

Beklager, det var min intensjon å si at du tror det blir endrer/bedre ved å få barn. Det var kun ment som en sammenlikning.

Anonymkode: ff59b...08b

[AnonymBruker]

regine skrev (På 2.10.2021 den 23.52):

Det virker ikke som dette er et «lite» problem og noe du kan ikke velge som en kamp….. 

Det irriterer deg allerede ganske mye - og det vil bare fortsette å bli et større og større problem for deg. Fordi sånn er det - en «liten» irritasjon ved partneren blir til en større og større irritasjon ettersom årene går. Og dette er faktisk et såpass alvorlig problem at det virkelig vil være drepen for forholdet. Du er jo på en måte allerede i gang med å forakte han litt, fordi han ikke kan/vil/gidder. SElv om du hele tiden understreker hans gode sider, antakelig mest for å overbevise deg selv om at dette «må du bare finne deg i». Monn det? 

Du har et valg om hva du vil finne deg i - og mannen har et valg om han vil ta hensyn til deg og dine ønsker og. Og det burde faktisk ikke være for mye forlangt at han tar sin del, inkl.tankearbeidet, av å holde hus og hjem i noenlunde orden. Lister og påminnelser etter at dere begge har gått gjennom hva som må gjøres i løpet av en uke burde en normalt utrustet mann også være i stand å forholde seg til, hvis han virkelig vil beholde deg og det - visstnok ellers - gode forholdet deres. 

Jeg tror også hun vender det mot seg selv, at forakten går mot han som fortsetter i samme tralten og hun som føler hun blir den ‘masekjerringa’. Hun vil ikke, og liker ikke å være den. Ts blir frustrert og oppgitt og sint både på han og seg selv. Det er en vond sirkel å være i. 
 

Har vært der selv, og det eneste som løste det var å forlate fyren. Han evna ikke å endre seg etter gjentatte lovnader om bedring, og jeg kjente at jeg ga mer og mer opp. Til slutt planla jeg kun bruddet, alt det praktiske med det.

Anonymkode: ff59b...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2021 den 11.04):

Menn klarer seg mirakuløst når det blir skilsmisse vanligvis. Da jeg var gift klarte mannen verken klesvask eller støvtørk. Nå er det null problem. Han har til og med kjøpt dobørste, som var et fremmedord da han bodde her.

Det er jo fordi det er lettvint å overlate alt det kjedelige til kona. De elsker oss ikke så mye at de vil ofre noe for å avlaste oss. 

Det blir verre med barn, det sier seg selv.

Anonymkode: d3a7b...a81

Samme erfaring her. Eksen gjorde ikke en dritt i huset og sluntra unna absolutt alt. Etter at jeg kastet han ut har han plutselig begynt å vaske, holde huset ryddig, lage ordentlig mat og klare logistikken med barna i hans uker. En mirakuløs forvandling! Så de er bare late. 

Anonymkode: e25ad...735

[AnonymBruker]

Når han sier "ja du må bare forlate meg da". Hva om du tar opp den tråden og spør om han virkelig heller vil at dere skal gå fra hverandre enn at han skjerper seg på dette?

Om man setter seg ned (sammen!) og lager lister sammen for daglige, ukentlinge og månendtlige (og sjeldnere) gjøremål, fordeler disse og så har hver ansvar for å utføre det på sin liste innen tiden uten mas fra den andre. Det kan alle klare selv om man er lat og ikke vil, og selv om man er dårlig på planlegging og logistikk.. Kanskje verdt å prøve en periode?

 

Anonymkode: 65e7b...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når han sier "ja du må bare forlate meg da". Hva om du tar opp den tråden og spør om han virkelig heller vil at dere skal gå fra hverandre enn at han skjerper seg på dette?

Om man setter seg ned (sammen!) og lager lister sammen for daglige, ukentlinge og månendtlige (og sjeldnere) gjøremål, fordeler disse og så har hver ansvar for å utføre det på sin liste innen tiden uten mas fra den andre. Det kan alle klare selv om man er lat og ikke vil, og selv om man er dårlig på planlegging og logistikk.. Kanskje verdt å prøve en periode?

 

Anonymkode: 65e7b...846

Det har jeg spurt han om flere ganger, og han vil jo selvfølgelig ikke det. Men ikke nok til å gjøre en endring. 

Vi har laget lister sammen med parterapeut med klare ansvarsområder og jeg var veldig optimistisk men ble skuffet ettersom månedene gikk og han ikke gjorde en innsats for å følge opp listene. Så det er allerede prøvd. 

Anonymkode: b2631...03e

[AnonymBruker]

Her ble det absolutt ikke bedre etter at vi fikk barn. Han var flink til å stelle med meg i barseltiden, men han er og blir en skikkelig rotekopp. Jeg tar alt som har med huset å gjøre. Middag bytter vi litt på, for han er heldigvis glad i å lage mat. Og så tar han prosjekter som når vi har solgt/bygget bolig, forsikringer, bank, ny bil osv. Jeg gjør også med det meste som har med ungen å gjøre, som måltider, legging, leke, klær, variert kosthold. Er lei av å mase på han, og når jeg sier ifra om rot eller slurvete arbeid blir han dritsur. Han påstår at han virkelig ikke ser rot, eller hva som bør gjøres. Når vi har hatt alvorsprater beklager han seg og at han skal skjerpe seg. Men blir ikke bedre. Han flink til å ta med ungen ut når jeg er sliten da.
 

Jeg kunne absolutt delegert 100 % mer, men blir så provosert av å måtte gi beskjed hele tiden, og hater å spørre om hjelp. Jeg orker ikke tanken på skillsmisse nå, for vi har et fint liv med masse felles venner i et hyggelig nabolag, men vet ikke hvor lenge vi holder hvis jeg er helt ærlig med meg selv. Vi har det greit som par, men urettferdigheten i oppgavefordelig og initiativ med barnet dreper litt av følelsene mine for han til tider. 

Anonymkode: eb112...df7

[AnonymBruker]

Han har merket på meg i helgen at jeg ikke har vært helt i humør. Så da spurte han meg hva det var i dag, jeg sa at vi kan snakke om det på et bedre tidspunkt (jeg skulle snart kjøre på jobb). Men han ville absolutt vite. Så da la jeg fram saken, og det var totalt nedrulling fra hans side med en gang. Er så utrolig skuffet og lei meg. "Jeg er så lei av dette, jeg får det ikke til, kan vi slutte å ha denne krangelen!" 

For det første så kjeftet jeg ikke, jeg snakket rolig og sa det jeg hadde på hjertet. Han kverrulerer og nekter å høre på meg, nå føler jeg absolutt ikke at han respekterer meg eller bryr seg om hvordan denne situasjonen er for meg. For han er jo så lei må vite. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Ønsker jeg var sterkere så kunne jeg bare pakket snippsekken og forlatt han. 

Han mener at siden han ikke bryr seg om jeg gjør husarbeid eller ei, så burde jeg heller ikke bry meg om hva han gjør og ikke gjør. Jævla idiot. Det er så utrolig dårlig gjort når jeg prøver å løse et problem. 

Når jeg kom hjem nå så snakker han ikke til meg. Hva er det egentlig jeg har gjort galt i denne situasjonen? 

TS

Anonymkode: b2631...03e

[regine]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har merket på meg i helgen at jeg ikke har vært helt i humør. Så da spurte han meg hva det var i dag, jeg sa at vi kan snakke om det på et bedre tidspunkt (jeg skulle snart kjøre på jobb). Men han ville absolutt vite. Så da la jeg fram saken, og det var totalt nedrulling fra hans side med en gang. Er så utrolig skuffet og lei meg. "Jeg er så lei av dette, jeg får det ikke til, kan vi slutte å ha denne krangelen!" 

For det første så kjeftet jeg ikke, jeg snakket rolig og sa det jeg hadde på hjertet. Han kverrulerer og nekter å høre på meg, nå føler jeg absolutt ikke at han respekterer meg eller bryr seg om hvordan denne situasjonen er for meg. For han er jo så lei må vite. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Ønsker jeg var sterkere så kunne jeg bare pakket snippsekken og forlatt han. 

Han mener at siden han ikke bryr seg om jeg gjør husarbeid eller ei, så burde jeg heller ikke bry meg om hva han gjør og ikke gjør. Jævla idiot. Det er så utrolig dårlig gjort når jeg prøver å løse et problem. 

Når jeg kom hjem nå så snakker han ikke til meg. Hva er det egentlig jeg har gjort galt i denne situasjonen? 

TS

Anonymkode: b2631...03e

Trist å høre - men det betyr faktisk at samboeren din ikke bryr seg om deg og hva du mener og ønsker. Det er egentlig et mye større problem enn at han ikke tar ansvar, selv om det også er et problem. Men han mener altså at du bare maser, og dette er ikke noe han trenger å forholde seg til. 

Ja, det er selvsagt vanskelig å gå, men det er vanskeligere å leve med en som ikke vil løse problemer i fellesskap, men kun kjører sitt løp. Det er jo også mulig at hvis du gjør alvor av det, så greier han også å gjøre nødvendige endringer. Det kan iallfall hende at får han kniven på strupen på ekte, så forstår han at han og er del av problemet.