Tiden frem mot vårbabyen 2024

[Amatariel]

Uff stakkars deg, det høres helt fryktelig ut med brystbetennelse! Klarte du å amme med dette? Jammen godt å høre at du er på bedringens vei

Håper det ordner seg med jobben til mannen slik at han får tatt litt ekstra vare på deg. Lykke til videre i barseltiden her. Satser på at det blir tilbake å nyte litt ordentlig igjen.

[Lillrex]

Dette hørtes utrolig tøft ut. Godt å høre at du kom deg hjem og er på vei til å bli bedre. Brystbetennelse er ingen spøk.. Håper du fortsatt får ha mannen hjemme og får godt med hjelp og blir frisk igjen raskt ❤️

[Annabel]

Annabel skrev (På 11.3.2022 den 23.57):

 

Forløpet

Lille frøkna bestemte seg for å komme til verden ikke lenge etter jeg var kommer hjem fra et stort familieselskap (for ganske nøyaktig en uke siden akkurat nå). Jeg hadde lagt meg for kvelden og måtte på do (som jeg så ofte måtte😂) da jeg oppdaget en liten slimklump med blod inni like over midnatt natt til lørdag. Jeg hadde tidligere (i et par uker ca?) fått noe slim på papiret ved toalettbesøk, men aldri med blod i.
 

Dette gjorde at jeg ble så spent og giret at jeg ikke fikk sove, og gikk stadig inn på badet for å sjekke om det var kommet noe mer. Plutselig, den ene gangen jeg sjekket, var det helt fuktig av slimete blod i skjeden. Da skjønte jeg at noe måtte være på gang, og jeg ble liggende våken og kjenne etter på kroppen. I 04-tiden kjente jeg det første taket som skjønte måtte være en rie. De kom veldig sporadisk helt i starten, men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg måtte vekke samboeren min fordi noe faktisk var på gang. Jeg forsøkte å slappe av og spise og lade batteriene hjemme, men riene var så vonde og kraftige (og regelmessige) at det ikke lot seg gjøre i det heele tatt. 
 

Vi dro inn på sykehuset Ca 07.30…. Jeg har så ekstremt mye på hjertet at jeg gjerne vil fortsette å skrive her nå, men innser at klokka har blitt langt over leggetid, hjelp😂 Fortsetter derfor senere❤️

Fortsettelse på fødselshistorien

... Vi dro inn på sykehuset ca 07.30, hvor jeg ble lagt inn på et slags venterom (et rom jeg ble liggende på i påvente av fødestue). Her ble jeg liggende alene i det som føltes ut som en evighet. Jordmor kom innom en gang av og til for å sjekke åpning, og akkurat denne fasen av fødselen syntes jeg var veldig utrivelig. Ettersom samboeren min hadde korona fikk han ikke være med inn på dette rommet med meg, så jeg ble liggende alene. Jeg ble heller ikke særlig ivaretatt, siden jeg på dette tidspunktet ikke ble regnet for å være i aktiv fødsel. Tror jeg fikk en paracet liksom🙃

Jeg var kanskje ikke i aktiv fødsel, men riene var likevel ekstremt vonde. Jeg hadde 2-3 cm ved første sjekk, og jeg mener å huske at smertenivået på riene var det samme fra første rie frem til et godt stykke ut i aktiv fødsel. For hver ri jeg fikk ble jeg kvalm i hele kroppen fordi det gjorde så sinnsykt vondt, og mens jeg lå alene på dette rommet kastet jeg opp utover hele sengen og gulvet. Ikke så lenge etter dette ble jeg omsider tildelt et føderom (tidsperspektivet på det hele har jeg null kontroll over).

Ettersom samboeren min hadde korona ble jeg tildelt et isolasjonsrom, som vanligvis ikke ble benyttet som fødestue. De tilbød derfor ikke lystgass på dette rommet, som var den smertelindringen jeg hadde skrevet i fødebrevet mitt at jeg ønsket. De hadde heller ikke badekar, noe jeg også hadde ønsket meg på forhånd. Jeg var så i min egen boble at jeg ikke klarte å bry meg om noe av dette - jeg var for opptatt med å puste meg gjennom og håndtere hver rie som kom over meg. Riene økte nok i styrke (eller, de ble i hvert fall ikke mindre vonde), men etter hvert ble jeg flinkere og flinkere til å takle dem. Jeg gikk i dusjen og ble sittende der lenge, vuggende frem og tilbake, øynene lukket, hodet bakover, utelukkende fokus på å puste og komme gjennom rien. Yes - dette mestret jeg. Jordmor roste meg for måten jeg taklet riene på, og før hun dro av sitt skift sa hun faktisk at neste jordmor som fikk, som skulle ta imot barnet, var heldig... På dette tidspunktet hadde jeg 7 cm. åpning.

Den neste jordmoren som kom på vakt var utrolig søt, og hun ( i motsetning til første jordmor) hadde lest fødebrevet mitt (som jeg ikke aner hvordan hun fik tak i, for jeg kan ikke huske at jeg hadde det med meg engang - tror faktisk hun må ha lett gjennom bunken av papirer jeg hadde med meg). Hun tok alt jeg hadde skrevet på alvor, fra den dempede belysningen til måten jeg ønsket å puste på. Der og da ga jeg jo totalt F i belysningen, men i ettertid har jeg satt pris på at hun at hun faktisk tok meg så på alvor.

Ikke lenge etter dette kom endelig samboeren min. Ettersom mini kom to uker før termin hadde vi litt problemer med pass av hunden vår, da de som egentlig skulle passe ham under fødselen ikke var hjemme osv. Han ble derfor, etter oppfordring fra meg (jeg fokuserte kun innover i meg selv uansett), værende hjemme med hunden lengst mulig før han dro inn. Etter en time med 7 cm åpning uten at noe mer hadde skjedd, bestemte jordmor seg for å ta vannet. Jeg husker jeg ble livredd da hun sa hun skulle ta vannet, for jeg skjønte at riene da kom til å bli enda vondere enn de allerede var. Husker jeg sa at jeg ikke taklet mer smerte enn jeg allerede hadde, men jordmor insisterte på at vi trengte den fremgangen. Jeg hadde rett i de ekstra smertene som ville komme, for etter at vannet ble tatt skjedde ting i en forrykende fart.

Jeg startet på nytt å kaste opp av smerter, denne gangen enda mer enn første gang (men heldigvis i poser denne gangen😂) Riene kom på et helt nytt nivå, og det føltes nesten som om de gikk rett over i pressrier. På et tidspunkt var jeg helt i fra meg og ropte desperat at jeg måtte bæsje, haha! Jordmor sjekket åpningen min og sa at jeg ikke fikk presse. Ikke lenge etter dette fikk jeg tillatelse til å starte pressingen. Pressriene var helt syke, en utrolig merkelig følelse. Smertene var også veldig intense nå, for hodet hennes startet å komme lenger ned i bekkenet, og det føltes ut som om kroppen min ble splittet i to. Jeg hadde ønske om å føde i knestående, så derfor ble jeg sittende i denne posisjonen en stund. Jeg husker ikke så mye mer nå enn at hjertelyden til mini ble lavere (tror den var rundt 60) og at jordmor tilkalte en fødselslege over telefonen. Husker jeg overhørte ordet "vakuum" og at jeg begynte å få litt panikk. Jeg hadde virkelig håpet og trodd at jeg ville slippe vakuum under min fødsel (jeg ble tatt med vakuum selv).

Ikke lenge etterpå kom fødelslegen inn, diverse utstyr ble koblet til meg og babyen (alt er egentlig kaos i hodet mitt på dette tidspunktet), noen kom for å ta blodprøver av meg i tilfelle det ble KS osv. Alt skjedde veldig fort nå, og helsepersonellet snakket med hverandre snarere enn med meg (og det er jo veldig forståelig - de må bare gjøre det som er nødvendig for at ting skal gå bra). Når dette utstyret ble koblet til meg måtte jeg bli liggende i den klassiske fødestillingen med beina i været, og etter å ha presset litt i denne posisjonen tror jeg de så at hun stanget borti noe og hele tiden gikk tilbake igjen. Det tok derfor ikke lang tid før vakuumet ble festet på henne og hun ble dratt ut på pressrie nr. 2. Smertene mens alt dette pågår kan virkelig ikke beskrives. Jeg hylte av smerte og ønsket å dø - det var så mye vondere enn jeg trodde var mulig. Da vakuumet ble skrudd på og hun ble dratt nedover i fødekanalen husker jeg at hele ryggen min bokstavelig talt sto i brann - jeg trodde sengen jeg lå i hadde en funksjon som gjorde at den ble glovarm😂 Det var så smertefullt at jeg har ikke ord. Samboeren min holdt på å besvime av å se meg ha det så vondt. Jeg angret så på at jeg ikke hadde epidural på dette tidspunktet, og jeg ba om å heller få bli lagt i narkose.

Da mini kom ut var hun helt slapp og hvit/blå og hadde navlesnoren en gang rundt halsen. Hun ble tatt ut av rommet i over en halvtime, og jeg har lurt veldig på hva som ble gjort med henne. Jeg er selvfølgelig bare glad for at alt gikk bra med henne, men likevel... En halvtime er ganske lenge. Apgar-skoren hun fikk med en gang var helt nede på 5, etter 5 minutter var den 7 og etter 10 minutter var den 9. 

 

[Annabel]

Amatariel skrev (På 22.3.2022 den 20.05):

Uff stakkars deg, det høres helt fryktelig ut med brystbetennelse! Klarte du å amme med dette? Jammen godt å høre at du er på bedringens vei

Håper det ordner seg med jobben til mannen slik at han får tatt litt ekstra vare på deg. Lykke til videre i barseltiden her. Satser på at det blir tilbake å nyte litt ordentlig igjen.

 

Atticmess skrev (På 29.3.2022 den 12.37):

Dette hørtes utrolig tøft ut. Godt å høre at du kom deg hjem og er på vei til å bli bedre. Brystbetennelse er ingen spøk.. Håper du fortsatt får ha mannen hjemme og får godt med hjelp og blir frisk igjen raskt ❤️

Tusen takk, dere ❤️ Jeg er så glad for at jeg ble frisk, og jeg kommer til å drive heftig forebygging for å unngå å få brystbetennelse igjen😂 Jeg klarte faktisk å amme, men da kun på det andre brystet. Det føltes derfor ut som om jeg hadde for lite mat til mini, men det gikk heldgivis bra! Nå går virkelig ammingen som drøm i forhold til i starten.

Samboeren min hadde heldigvis en veldig forståelsesfull lege, og fikk derfor være hjemme med oss en ekstra arbeidsuke. Det var virkelig gull verdt ❤️ 

[Lillrex]

Takk for at du delte ❤ Du skriver så bra, jeg føler jeg får et lite inntrykk av åssen dette har vært. Er så mye som gjør at dette her hørtes vondt ut.. så lenge alene med rier er ikke noe godt. Også den slutten da, det er vanskelig å se for seg hvor vondt det må ha vært. Nei.. Det er virkelig ingen spøk med fødsel, og hvertfall ikke når man må få ut babyen såpass mye raskere enn hva kroppen hadde tenkt ❤ Også at lille kom ut blå og slapp ❤ Nei..  fødsel er ingen spøk for hverken mor eller barn.

Håper du har fått snakket godt ut om opplevelsen med jordmor ❤

Veldig glad for at det gikk bra med dere begge. Nå håper jeg det ikke blir flere brystbetennelse eller annet, fortjener ro til å bare kose seg nå 🥰❤

[Annabel]

Atticmess skrev (På 3.4.2022 den 6.09):

Takk for at du delte ❤ Du skriver så bra, jeg føler jeg får et lite inntrykk av åssen dette har vært. Er så mye som gjør at dette her hørtes vondt ut.. så lenge alene med rier er ikke noe godt. Også den slutten da, det er vanskelig å se for seg hvor vondt det må ha vært. Nei.. Det er virkelig ingen spøk med fødsel, og hvertfall ikke når man må få ut babyen såpass mye raskere enn hva kroppen hadde tenkt ❤ Også at lille kom ut blå og slapp ❤ Nei..  fødsel er ingen spøk for hverken mor eller barn.

Håper du har fått snakket godt ut om opplevelsen med jordmor ❤

Veldig glad for at det gikk bra med dere begge. Nå håper jeg det ikke blir flere brystbetennelse eller annet, fortjener ro til å bare kose seg nå 🥰❤

Tusen takk for fine ord, gode du!❤️❤️ Håper alt går bra med deg og din lille om dagen, og at dere koser dere i vårsola🥰❤️
 

2 måneder som mamma!

Wow - jeg visste virkelig ikke at tiden kunne gå så fort som dette?! I graviditeten sneglet tiden seg fremover så sakte som aldri før, mens nå bare flyr fortere enn jeg får sukk for meg. Hjelp😭

Den lille babyen vår er plutselig ikke så liten lenger nå, men har blitt en solid, rund og god klump på over 5 kg (hun var rett under 5 kg på 6-ukerskontrollen, så hun har vokst utrolig godt🙊) Hun smiler, babler og er ei så sosial og blid føken. Det er så gøy å se og følge med på den utrolig utviklingen hennes, fra å være en bittebitteliten nyfødt som skjelte med øynene og bare sov, til å bli ei lita godjente med personlighet. For noen dager siden var i vi i et stort familieselskap fullt av ukjente, nye folk, og mini bare smilte, «lo» og «snakket» med alle som holdt henne. Hun får mange kommentarer på at hun er så rolig og tålmodig, og det er veldig koselig å se hvor sjarmerte venner og familie blir av henne💕 Jeg har aldri vært stoltere av noe i hele mitt liv!

Vi som er med henne hele døgnet vet dog at det ikke baaare er soving og pludring hun bedriver tiden sin med🙊 Hun har et godt sovehjerte og jeg får gjort mye i løpet av dagen, noe som så klart er veldig deilig. Da kan hun ha soveøkter på 3-4 timer og humøret hennes er på topp når hun er våken. Da trener vi litt rygg/nakke, ligger i babygymmen eller bare koser/snakker sammen. Det er så koselig❤️

Hun har derimot ikke et like godt sovehjerte på natten, og sånn som i natt våknet hun hver andre time omtrent natten gjennom. De første ca. 5 ukene våknet hun kun en, maks to ganger i løpet av natten, mens nå har det begynt å bli hyppigere. Det går heldigvis veldig greit og hun pleier sovne igjen raskt etter mating, så jeg føler meg i grunnen uthvilt nok til tross for dette. 

Alt i alt synes jeg rollen som mamma overgår alt jeg hadde sett for meg, og tiden med nyfødt har jeg kun ansett som fantastisk og utrolig koselig🥰 Frykten jeg hadde på forhånd - hvor jeg så for meg fødselsdepresjon, null søvn, krangling med partner og virkelig tøffe tider - hadde jeg virkelig ingen grunn for å føle på. Vi har kanskje fått en ganske «enkel» baby, men jeg føler det er myye unødvendig skremselspropaganda ute og går, og mye «bare vent, snart blir det mye verre altså!» osv.🙈 Fet kan veldig godt hende det blir langt mer travelt etter hvert, men enn så lenge nyter vi dagene og tiden her og nå❤️

Ellers startet jeg med rolig trening igjen 3-4 uker etter fødselen og har merket stor fremgang på hver eneste økt jeg hsr hatt siden da. Jeg har fått trent to, maks tre ganger i uken og er veldig fornøyd med det! Stresser ikke med det, men synes det er deilig å få bruke og bevege kroppen på den måten når jeg har tid og overskudd til det🥰 Det er deilig å kjenne kroppen fungere som den skal!

[Amatariel]

Så koselig oppdatering fra deg 🥰 Bare å nyte videre! Så deilig å være i permisjon med en sånn liten baby som utvikler seg omtrent fra dag til dag.

[Annabel]

Amatariel skrev (På 7.5.2022 den 23.47):

Så koselig oppdatering fra deg 🥰 Bare å nyte videre! Så deilig å være i permisjon med en sånn liten baby som utvikler seg omtrent fra dag til dag.

Det er helt fantastisk! Hvordan går det med deg og din lille krabat?🥰

3,5 (litt mer) måneder med mini

Shit, som tiden går! Jeg koser meg bare mer og mer sammen med dette lille mennesket vi skapte for snart ett år siden. Morsrollen har virkelig vært så mye mer givende enn jeg har kunne klare å forestille meg på forhånd - føler jeg går rundt i en konstant nyforelsket-boble og er bare så… lykkelig🙊 At det er mulig å føle så sterk kjærlighet hadde jeg aldri kunne se for meg. Tenk at jeg tidligere har tenkt «tror ikke jeg vil ha barn»?! Nå ønsker jeg meg minst en til🤪

Hun vokser så innmari fort! Nærmere 6700g tung og nesten 61 cm lang har hun blitt nå. Ammingen går nå helt problemfritt og det er så deilig. Helt i starten slet jeg jo med brystbetennelse, og en periode etter dette tok det litt tid før produksjonen stabiliserte seg ordentlig. Tror jeg hadde litt overproduksjon/sterk utdrivning, da mini ofte satt i halsen og melken sprutet ut som ville brannslanger fra puppene - det ble alltid et skikkelig melkesøl, uff…😂 Jeg hadde også brystbetennelse totalt tre ganger i løpet av de første 2 månedene (heldigvis aldri så heftig som den første gangen). Heldigvis varte ikke denne perioden så lenge før ammingen bare ble koselig🙏🏻 

Mini smiler dagen lang og er så herlig🥹 Og for en utvikling det har vært i det siste! Hun oppdager stadig nye lyder hun kan lage med munnen sin og er generelt ei lita skravlebøtte. Det siste store er å blåse spytt og lage «vibrasjonslyd» med leppene🙃 Ellers har hun alltid vært veldig glad i å ligge på magen (begynte med det fra vi kom hjem fra sykehuset) og lenge vært veldig sterk i nakken, og nå kan hun ligge på magen og leke/fikle med ting som ligger foran seg! For noen dager siden begynte hun også å pivotere (?), altså å bevege seg rundt sin egen akse når hun ligger på magen. Hun er generelt veldig nysgjerrig og så snill og god❤️ 

Noe jeg synes er tøft med morsrollen er alle bekymringene… Jeg ser «dødsfeller» overalt, og hjernen min spiller ufrivillig av de verst tenkelige scenarioene for meg. Jeg føler at bekymringene bare har blitt større og større etter hvert som mini har vokst. Når hun er alene med pappaen sin ser jeg for meg at han for eksempel snubler med henne i armene eller dunker hodet hennes i dørkarmen slik at hun blir hjerneskadet. Hvis han går tur med henne i vogna ser jeg for meg at han mister grepet om vogna slik at den ruller nedover bakker og ut i trafikkerte veier og blir påkjørt. Jeg klarer med andre ord ikke å slappe ordentlig av når jeg ikke er sammen med henne selv, og sånn skal det vel ikke være (eller er det «normalt»?!)🙃 Det er skikkelig slitsomt å ha det sånn og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg noen sinne skal klare å ha henne i barnehage?! Prøver å jobbe med meg selv fordi jeg vet at det ikke blir lettere etterhvert som hun vokser til og blir mer og mer selvstendig. Tenk når hun blir tenåring liksom😭 Hvis jeg ikke klarer å slappe bedre av etter hvert må jeg oppsøke psykolog tror jeg.

Håper det går bra med dere andre❤️

[Lianne]

Så fint å høre fra deg igjen! ☺️  Og så koselig å lese om den hefftige morskjærligheten du kjenner på, jeg håper jeg får oppleve noe i nærheten av det samme! 

Litt mindre kjekt å høre om alle bekymringene du går og kjenner på, det må være fryktelig slitsomt. Håper det blir bedre med tiden 🥰

[Kakaoen]

Så gøy å lese oppdatering fra deg. Høres ut som du trives bra i morsrollen 😍

 

Og du.. med disse bekymringene, du er fullstendig normal!! Man har som mor et voldsomt beskyttelsesinnstinkt. 
Man ser for seg alt mulig av faenskap og katastrofescenarioer som kan skje barna. Husk at det er normalt. Men hvis det tar helt over for deg så ta kontakt med lege eller hs. Jeg fikk skikkelig angst etter andremann kom til verden. Men legen sa til meg at de aller fleste mødre har det slik, og at jeg måtte prøve å jobbe med fornuften. Sjansen for at du glipper vogna er ekstremt liten f.eks. ❤️
 

Det blir nok bedre skal du se når ho blir litt større. Men det vil nok alltid være sånn helt til de blir voksne dessverre. Man er jo så redd for å miste de. Men livet kan jo ikke kontrolleres, dessverre. 
Jeg husker ikke helt når det ga seg med andremann, men på et visst plan er jeg mer redd for eget liv etter han ble født. Orker ikke lese nyheter eller la fæle skyteepisoder gå innpå meg. For da blir jeg så ekstremt redd.

husk at sjansen er størst for at det går veldig bra med ho  

[Amatariel]

Annabel skrev (På 24.6.2022 den 10.27):

Det er helt fantastisk! Hvordan går det med deg og din lille krabat?🥰

Det går bare fint 😊 Enig i at tiden går fort! Min her blir 5 måneder om få dager. 

Høres ut som jentene våre har mye likheter! Min holder også på med blåse spytt og lage «vibrasjonslyd» med leppene i disse dager 😅 Kjempegøy at hun har oppdaget munnen sin. Ja, egentlig er det noe nytt hver dag! Utrolig spesiell tid dette første året ❤️

Jeg syns det høres normalt ut de beskyttelsesfølelsene du har for barnet ditt  Som mor vil man alltid ha et snev av bekymring, og med første er det ganske heftig og intenst. Men det vil avta. Man merker at barnet vokser på det, og har godt av å være sammen med andre mennesker enn oss mødre. Alt fra pappaen, barnehagen, andre barnevakter - og ja det kommer en dag der de gjør ting alene også. Husker jeg sto klistret oppover stuevinduet da min førstefødte var ute og lekte alene i hagen første gang  Nå har hun blitt 18 år, og lever sitt eget liv. Er på en ferie alene med en venninne nå, og jeg bekymret meg litt hver dag. Men det går jo som oftest bra  

[Annabel]

Mini ett år (og noen dager) gammel!

Wow altså, plutselig sitter jeg her med en ettåring i hus?! Jeg er ikke lenger mamma til en baby, men til et lite barn. Vemodig og rart, men samtidig veldig gøy. Hverdagen er travel med en smårolling, men jeg synes bare det blir gøyere og gøyere etterhvert som hun blir sitt eget lille menneske. Hun er dritkul, bestemt, og verdens herligste lille koseklump❤️ Hvordan ble jeg så heldig?🥹

Nettene våre har den siste tiden (ukene? Månedene? Jeg aner ikke😂) blitt ekstremt dårlige. Mini ammes fremdeles på natt, og der hvor det før var mulig å koble henne av puppen og hun fremdeles sov videre, begynte hun å våkne og bli illsint (!) hver gang jeg prøver å lirke puppen ut. Hun vil altså ligge å tutte HELE natta om det hadde vært opp til henne😅 Så mens jeg føler «alle andre» er ferdige med nattamming og sover natten gjennom, så ligger jeg her med en puppoman 😂 Vi må nok ta nattamming-kampen, selv om jeg hadde håpet hun plutselig ville slutte av seg selv🤷🏻‍♀️ Jeg mistenker at hun går gjennom en tøff periode utviklingsmessig og mtp. tenner, så jeg håper likevel der vil roe seg litt etterhvert stakkars❤️

På nyåret begynte for øvrig tanken på en nr. 2 virkelig å melde seg, selv om jeg alltid har tenkt at to tette små virker stress og helst vil ha minst 3 år mellom søsknene. Vel, hjernen fungerer på uforklarlige måter, eller hva?🤣🙋🏻‍♀️ Vi er i alle fall inne på tanken om å kanskje starte prøvingen på nr. 2 til høsten allerede, og jeg kjenner det kribler i magen av tanken! Jeg synes selv at marsbaby var helt perfekt, men om det hadde blitt nærmere sommeren hadde ikke det gjort noe - jo flere måneder mellom, jo bedre? Kan hende det ikke klaffer like fort denne gangen, og da vil så klart ikke årstid/tidspunkt bety noe som helst❤️ Og kanskje finner vi tilogmed ut at vi venter ett år til når høsten nærmer seg🤷🏻‍♀️ 

Jeg fikk tilbake mensen før mini var 5 måneder til tross for fullamming på daværende tidspunkt, men den har på ingen måte vært regelmessig🥲 Den første syklusen etter graviditeten var på hele 70 dager, mens den neste syklusen var på 67 dager, så fokuset per nå er egentlig å få tilbake en noenlunde normal syklus😅 Og så klart nyte tiden sammen med jenta vår alene, og gi henne fullt fokus så lenge som mulig❤️ Hun og hunden er forresten tidenes radarpar, og vi kaller dem bare Knoll og Tott😂 

Ellers starter jeg på jobb i juni, og skal bare nyte de siste månedene hjemme! Det blir nok godt å komme tilbake i jobb, samtidig som jeg gruer meg veldig til å ikke tilbringe hele dagen sammen med henne🥺Kan hende jeg starter litt redusert for å få en liiitt mykere overgang😊 

Endret 11. mars 2023 av Annabel

[Lillrex]

Så hyggelig å høre fra deg, @Annabel 🤩❤️ Koselig å høre at du trives i mammarollen! Men skjønner at nettene blir intense med mye nattamming 🙈

Vi har og så vidt begynt å tenke på nestemann, så hyggelig å se flere kjente dukke opp igjen etterhvert (jeg har forresten byttet nick, hadde atticmess før).

Gleder meg til å følge deg på reisen denne gangen og! Så stas med knoll og tott da ❤️🥰

[Amatariel]

Kjempekoselig å høre fra deg Annabel! ❤️😊

Ja tenk at 'babyene' våre har blitt over 1 år nå! Veldig rart å tenke på... Syns ikke det var så lenge siden at vi hang her og tolket testestreker

Full forståelse for at nattammingen tærer på nå! Applaus for at du har holdt ut så lenge rett og slett! Jeg nådde mitt max i november, da var jeg drittlei. Hun våknet bare av vanen og skulle ha pupp pupp pupp. Garantert ikke sulten. Og ettersom jeg skulle begynne på jobb i januar så ville jeg ha puppen i fred om natta i god tid før 🤪 Jeg sa til mannen at nå er hun din om natta! og la meg på gjesterommet. Og det tok tre netter, så sluttet hun å våkne... innså vel at det ikke var vits å våkne for det var ingen pupp å få. Tok det i en helg så mannen fikk minimalt med arbeidsdager etter en litt sånn slitsom natt. Ikke ammet på natt siden da, men koser oss masse med det på morgen og kveld fortsatt ❤️

[Lykkefrø]

Så koselig med den oppdatering fra deg! ❤️ Tiden flyr med disse små! 

Høres skikkelig slitsomt ut med de nettene. Om det er noen trøst så ammer vi masse på natt vi også, og hadde en periode rundt seks måneders alderen hvor jeg trodde jeg skulle dø av søvnmangel! Våknet 3 dager i timen natten igjennom. Hallo zombie-mamma!  Du er hvert fall ikke alene i søvnløse-puppefylte-netter båten. ❤️ 

Så koselig at tanken på nummer to har meldt seg! Jeg tenkte jeg bare skulle ta det som det kom, og tenkte aldri på en gitt aldersforskjell mellom søsknene. Men jeg fikk som deg, mensen tilbake rundt 5 måneder etter fødsel. Og ved første eggløsning begynte det å krible i prøveføttene mine.  Så vi har vel egentlig satt juni som prøvestart for nummer to allerede, og lillemann er 8 måneder nå.  Gleder meg til å følge din reise til nummer to, når dere føler dere klare for det. ❤️ Jeg som deg fikk klaff i PP3, og kjenner veldig på det at jeg tror jeg kan bestille meg en vårbaby denne gangen. Farlig forventningsfull til kort prøvetid igjen ja, selv om heller ikke mine sykluser er helt med enda. Det blir veldig veldig spennende fremover! Håper du titter innom her oftere, det hadde vært så koselig! 🥰 Savner gamle gjengen vår jeg. Og nå som flere av oss klør etter nummer to, hadde det vært så moro om vi kunne henge her inne litt igjen. 😇❤️

Endret 11. mars 2023 av Lykkefrø
Skrivefeil

[Amatariel]

Lykkefrø skrev (8 minutter siden):

🥰 Savner gamle gjengen vår jeg. Og nå som flere av oss klør etter nummer to, hadde det vært så moro om vi kunne henge her inne litt igjen. 😇❤️

Jaa 🥰 Klør litt i eggstokkene bare fordi at jeg vil være en del av gjengen igjen 🤣 Men jeg får nøye meg med å være deres ultimate heiegjeng

[Lykkefrø]

Amatariel skrev (1 minutt siden):

Jaa 🥰 Klør litt i eggstokkene bare fordi at jeg vil være en del av gjengen igjen 🤣 Men jeg får nøye meg med å være deres ultimate heiegjeng

Haha, ja det skjønner jeg godt!  Men du vil nå alltid være en del av gjengen her, selv om du ikke aktivt prøver selv! Det føler hvert fall jeg.  Og bedre heiagjeng finners vel ikke, enn vi kan få i deg! ❤️ 

[Annabel]

@Lillrex @Amatariel @Lykkefrø Herregud såååå koselig å høre fra dere igjen🥺😍 Følte meg med ett tatt 1,5-2 år tilbake i tid her nå! Nostalgi delux😭 
Og så gøy å høre at dere andre (minus deg, Amatariel🙊 men du vil jo alltid være en del av gjengen uansett da) også er godt i gang med tanken på nr. 2 her nå. Håper virkelig vi ses igjen her inne når den tid melder seg, hihi❤️ Åh @Lykkefrø, juni er virkelig ikke lenge til! Så utrolig spennende😍 Da er din lille ca. et år gammel?

Jeg tror jeg for første gang har klart å pinne eggløsning etter fødselen!😎 Merket det skikkelig godt i kroppen da EL (mest sannsynlig) skjedde, og nå i ettertid har tempene endelig blitt høye! Hurra!! Og denne syklusen ser ut til å ende på noen og 30 dager?! Veldig fornøyd med det, ettersom de andre syklusene har vært på ca 70 dager🙃
 

[Lillrex]

Så greit med kortere syklus igjen, det er til god hjelp etterhvert 😁 Kjekt å merke at kroppen begynner å fungere som normalt igjen 🤩

[Lykkefrø]

Annabel skrev (5 timer siden):

Åh @Lykkefrø, juni er virkelig ikke lenge til! Så utrolig spennende😍 Da er din lille ca. et år gammel?

Ja, synes det er skikkelig spennende selv. Litt skrekkblandet fryd, haha!  Min lille blir 1 år i juli, så blir omtrent rundt ettårsdagen hans vi begynner å prøve på nummer to. Håper det går fort, så jeg slipper enda en fødsel midt på varmeste sommeren. Ønsker meg aller helst en vårbaby, og aller aller helst marsbaby.  Men man kan ikke planlegge alt heller, spesielt ikke i prøveverden.  Så får ikke gjort annet enn å krysse fingrene. 

Endret 5. april 2023 av Lykkefrø
skrivefeil