Veloppdragne barn - strenge foreldre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2021 den 17.47):

Herregud, fullt av spekulasjoner og tull.

Jeg er veldig oppfarende, følelser høyt og lavt, men har barn som TS og oppdrar dem som TS.

Anonymkode: ac883...cb7

Pleier- kanskje de ikke har arvet ditt temperament da? Eller de bare er redde for deg

Anonymkode: 5310e...90c

[AnonymBruker]

Min søster har 4 barn som har vært gjennom ungdomskolen. Tre av dem var enkle. Kom hjem til avtalt tid eller spurte dagen før, lov om å komme hjem senere.  Den fjerde var en kranglefant og fant ofte på faenskap. Dro på fire dagers telttur i skoleuken, for "skolen drepte sjelen hans". Kom hjem til avtalt tid i helgen, så godnatt til familien, å ventet til foreldrene hadde lagt seg før han hoppet ut soverom vinduet, for å dra tilbake til "festen". Det er hundrevis  av slike "historier". Dette er et hjem med konsekvent og kjærlighetsfulle foreldre. Alle ungene fikk skryt av lærere og trenere for deres manerer på barneskolen. Barn har sin egen personlighet. og selv om du gjør alt riktig, så er det ikke alltid det funker som du ønsker. 

Anonymkode: 6d249...f13

[AnonymBruker]

Synes ikke at dere er "for" strenge? Greie regler dette, som jeg også forsøker å følge. Kanskje med unntak av mat. Har en jente som nekter å spise pølse. Husker tilbake til barndommen da jeg spydde av pølse i barnebursdag og klarer ikke å "presse" henne til å spise det/gå sulten... Da kjører vi pølse pluss et alternativ innimellom 🙂 

Tror vel egentlig at dette med veloppdragne barn eller ikke har mest med personligheten til barnet å gjøre. Jenten min er enkel å ha med å gjøre, og selv om jeg prøver å holde rutiner, så tror jeg mest på at hun er "snill og grei" fordi hun er født slik, ikke pga meg. Hun skrek også lite som baby, og har alltid vært av den rolige typen. I grunnen et spennende tema, hvor mye har det å si hva vi foreldre gjør liksom.. 🙂

Anonymkode: 691bb...fef

[AnonymBruker]

Jeg har flere barn, og for hvert barn jeg får mister jeg bittelitt tro på hvor mye oppdragelsen har å si. Innenfor rimelige grenser. Du kan seff småjustere adferd, men noen store personlighetsforandringer gjør man ikke, med mindre man gir barna sine ekstreme oppvekster. Unger har personligheter, og det har nok mer å si på adferden enn det folk flest tror. Jeg mener dog ikke å si at det ikke spiller noen rolle hvordan man oppfører seg mot barna sine og hvordan man møter dem. Selv har jeg en nokså myndig og kjærlig oppdragelsesstil, for det faller meg naturlig.

Anonymkode: fabed...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.8.2021 den 16.17):

Vi har barn på 7 og 9 år, som jeg tror er veldig veloppdragne og høflige. Det er iallfall det vi alltid får høre av lærerne, og andre barns foreldre har også flere ganger nevnt at de setter pris på å ha våre barn på besøk, siden de er rolige, lite herjete, høflige, sjelden havner i konflikt osv. Vi foreldre opplever også barna våre som ganske samarbeidsvillige og «enkle», selv om de begge selvsagt nå og da både kan bli sinna og være irritable og kranglete (både med oss foreldre og med hverandre). De er også «enkle» mht for eksempel ting som legging og måltider, jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger de har kranglet/protestert på leggetid eller hva vi har til middag (ting jeg hører at andre kan oppleve mye konflikt rundt).

Så slo det meg plutselig at kanskje dette rett og slett handler om at vi foreldre er (for) strenge? Vi viker f.eks aldri på leggetid (bortsett fra i ferier, da får de alltid legge seg noe senere, men da er også det tidspunktet «fast» gjennom hele ferien). De har heller aldri noen sinne fått alternativ mat til middag, lunsj osv, så det er heller ingenting de reagerer spesielt på (de vet at de må spise det som serveres, ellers må de gå sultne til neste måltid). Lekser skal alltid gjøres før skjermtid, godteri kun på lørdager (men kan selvsagt gjøre unntak for spesielle anledninger, is på en solskinnsdag osv), sko, sekk og yttertøy skal ryddes på plass med en gang man kommer hjem, rommet skal ryddes opp hvis gulvet er bestrødd med leker osv.

(Nå høres det jo ut som om vi er HELT nazi, men barna får masse kjærlighet og kos, altså, og forteller dem hele tiden hvor høyt elsket de er og hvor mye vi setter pris på dem 😊)

Dere andre som har barn i samme alder- er vi veldig strenge? Og tror dere at det er årsaken til at barna våre er så «enkle» å ha med å gjøre? Eller er vi kanskje likevel ikke noe strengere enn normalen, og det er bare flaks og tilfeldigheter at barna våre er lite kranglete?

 

 

Anonymkode: d69e6...1d3

Det du beskriver her var en vanlig oppvekst for meg, og også mine nære venninner i oppveksten. Jeg er født i 1990.

Jeg har inntrykk av at dette har endret seg en del. Det finnes fortsatt strenge foreldre, men jeg ser at 'hverdagen' skal være mer underholdende for barn idag. Middagen skal være god og tilpasset barna hver dag og alt av ferier er på barnas premisser. Jeg har idag to bonusbarn og jeg merker at de svarer tilbake og snakker til faren sin på en måte som jeg aldri gjorde som barn, og som det var nulltoleranse for. Alt er en diskusjon og forhandling mellom barn og voksen. 

Det er vanskelig å vite hva som er generasjonsforskjeller og hva som er forskjeller mellom familier.

Anonymkode: 24514...0c5

[AnonymBruker]

Tja, jeg vet ikke jeg. Min datter på 10 år har ei klassevenninne som har strenge foreldre og veldig nøye på oppførsel osv. De forventer god og høflig oppførsel av henne hele tiden. Og sammen med foreldrene oppfører hun seg godt. På skolen derimot er hun så frekk og ufin at det ikke er måte på. Tror ikke foreldrene vet om dette. 

Anonymkode: 52d31...573

[Gjest HarryDotter]

AnonymBruker skrev (På 19.8.2021 den 16.35):

Dette synes jeg gjelder mange. 

Voksenlivet kommer til å treffe dem som en vegg.

 

Anonymkode: 6dab6...e93

Det har allerede truffet tusenvis av unge. Psykologene har ikke nok timer i døgnet til å hjelpe alle unge med psykiske lidelser. Barna blir dulletog beskyttet ihjel i oppveksten og klapper sammen den dagen de skal ordne seg på egenhånd.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en familie hvor det er sånn: 

Mammaen er veldig dominerende og autoritær ovenfor samboer og sønnen. Hun krever at alle etterfølger reglene hennes uten å vise motstand. Hun er den som arbeider, eier huset og betaler alt av regninger. Hun maser ofte på samboeren sin om alt mulig, og samboeren gir bestandig etter og tør aldri å vise motgang. I tillegg kan hun ofte bli veldig sint og aggressiv mot folk, samt at hun lett blir kontrollerende og sjefete. For henne er det viktig med strenge grenser og regler, og det er lite rom for frihet, selvstendighet og kreativitet. Sønnen sliter med å ta egne avgjørelser og å snakke for seg selv. Vet også at sønnen sliter med depresjon og angst, samt har lite venner både på skolen og på fritida. Han er også veldig opptatt av å spørre om lov først uansett hvilken sammenheng det er, men han kan også være veldig kontaktsøkende, glad, pratsom og snakke masse i samtaler. 

Pappaen jobber ikke og han er varig ufør. Han kjøper ofte godsaker til sønnen flere ganger i uka, kjøper regelmessig fysiske gjenstander, lar han sitte mye foran dataen og han gir seg lett ved krangler og sterke spørsmål. Han overlater ofte ansvaret over til mammaen, samtidig som han oppfordrer sønnen til å finne ut av livet på egenhånd. Derimot er han flink til å overholde sønnens leggetid og at sønnen skal gjøre skolearbeid hver dag. Vet også at han kjører sønnen sin overalt, samt lager nesten alle middagene. Pappaen er gjerne mer leken og avslappa enn det mammaen er. I tillegg oppfordrer han sønnen til å være frampå i situasjoner utafor hjemmet og til å snakke for seg selv. I tillegg ønsker pappaen at alle i hjemmet skal være gode venner med hverandre og at alle skal leve i harmoni uten store krangle-episoder. 

Personlig vil jeg si at sønnen er flink til å overholde regler generelt sett, og han er veldig snill, omtenksom og inkluderende med folk rundt seg. Han er ofte i godt humør, er opptatt av humor og han liker å vise seg fram. Vet også at han er flink til å gjøre lekser, jobbe med skolearbeid i timene og vise interesse for mye av det som skjer på skolen. Derimot ser jeg at han sliter med å overholde vennskap over tid, være selvstendig og ta egne valg uten å spørre om lov fra andre. I tillegg vet jeg også at han kan bli veldig trist, rastløs, sint og kontrollerende noen ganger, og at han er usikker på hva han skal gjøre i sosiale sammenhenger. Det virker som at det er lite forutsigbarhet og struktur i hjemmet, og at han får lite støtte og veiledning fra foreldrene sine, noe som kan være en forklaring på hvorfor han sliter innimellom. Tror han blir overlatt til seg selv regelmessig. 

Så derfor vil jeg si at autoritære foreldre ikke er særlig gode rollemodeller for barna sine. Skulle ønske at sønnen fikk lov til å prøve mer på egenhånd, slippe seg mer løs, ta flere valg og beslutninger for seg selv og til å stå mer opp for seg selv. Synes også at sønnen har streng leggetid i sommerferien og i helgene, sammenligna med jevnaldrende i lokalmiljøet. Det er nok mammaen som er den mest autoritære og dominerende der i familien, mens at pappaen er mer ettergivende og ustrukturert. 

Anonymkode: 392d1...04a