Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Cid skrev (Akkurat nå):

Håper det går bra med oppgaven  

Det kommer nok til å bli en ganske krevende "oppgave" etterhvert. Spør meg igjen i løpet av neste halvår om hvordan det går.
Akkurat nå sliter jeg mer med at Lurvesmith gir meg cravings på sjokolade. Og jeg savner norsk sjokolade veldig.

[Gjest Cid]

AliceNextDoor skrev (6 minutter siden):

Det kommer nok til å bli en ganske krevende "oppgave" etterhvert. Spør meg igjen i løpet av neste halvår om hvordan det går.
Akkurat nå sliter jeg mer med at Lurvesmith gir meg cravings på sjokolade. Og jeg savner norsk sjokolade veldig.

Er tysk sjokolade kjedelig?

[AliceNextDoor]

Cid skrev (12 timer siden):

Er tysk sjokolade kjedelig?

Det finnes mye god sjokolade over hele Europa, og det kappes veldig om hvem som lager den beste. Jeg er fast bestemt på at den beste sjokoladen lages av Nidar og Minde.

[AliceNextDoor]

Et lite fun fact om Tyskland er at det mange steder ikke er kloakksystemer slik vi kjenner fra Norge, men oppsamling mer lik septiktanker. I dag våknet jeg til en grusom lukt som utviklet seg slik fra svak duft av ekskrementer. Fra naboens hus fordi noe åpenbart er feil, men naboene er ikke hjemme. De er på campingbil-ferie i Skandinavia, passende nok. Så nå står det en kommunal tankbil med noe voldsomt rabalder og bokstavelig talt suger opp fra anlegget til min nabo. Det lukter regelrett forferdelig, og jeg er på vei ut for å fortsette lesingen på universitetet istedet for hjemme. Jeg kapitulerer og flykter.

[AliceNextDoor]

Det ble tankekjør-kveld i kveld. Det har jeg ikke skrevet mye om i det siste, men det må ikke misforståes dit hen at jeg ikke ofte har det. For det har jeg, og det har ikke tatt slutt i løpet av sommeren.
Løsningen i kveld ble å gå ut. Gå og plassere blikket på noe annet for å få lov til å filosofere om noe som ikke er meg. Men det er faktisk lettere når man går der man har gått noen ganger før, sannsynligvis fordi man kan planlegge og legge opp rutiner. Og der er jeg ikke her jeg er nå, så det har ikke fungert veldig bra.
Akkurat nå sitter jeg på gulvet foran sofaen min, jeg har fremdeles ytterkåpen min på og jeg burde ha hengt den fra meg. Jeg burde kanskje ha skiftet til kveld også uansett, men det har jeg ikke gjort. Jeg sitter her i en varm og lun stue med en kåpe i ull med for og belte, og jeg er varm.
Ikke vet jeg helt hva tankene handler om fordi de flyr så fort forbi og har med seg alt. Absolutt alt. De har med seg høsten i fjor og alt som skjedde da, de har med seg håpet fra i fjor og sinnet fra i fjor og gråten fra i fjor og alt det som var året før som var det jeg tenkte på i fjor. Det har med seg alt, men det har ikke med seg meg.
Jeg greier ikke se meg fordi jeg er inni meg selv og jeg finner ikke frem. Jeg vil høre meg selv ha en reaksjon, le, gråte, flire, noe. Jeg vil reagere! Men jeg bare er og jeg vet ikke helt hvor jeg er.
Dumme lille meg prøvde få til noe en annen plass enn den plassen jeg var fra, men jeg rømte fra den nye plassen også fordi den nye plassen var trangere enn den gamle. Det har ikke noe å si om man går fra 70 kvm til 300 kvm og hage med carport, for det er inni en selv det blir trangest når man ikke slipper seg selv ut.

Jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg vet at jeg burde være her jeg er nå. Dumme lille pike. Hvordan kan jeg egentlig tro at jeg skal fortjene at det blir bedre?

Jeg er i mammas land. Jeg er i kleine papa sitt land. Jeg er der jeg er født og jeg er ikke meg her. Jeg er identitetsløs fordi en mann slo det bort fra meg. Han slo. Han brukte. Han hånlo. Han kunne le, slik at jeg ikke klarer gråte.

Jeg har vært dum med verdens fineste mann. Vi har kranglet. Han mener det bare godt, men han kan ikke være alt jeg vil det skal være fordi han er trygg. Han har alltid vært trygg. Vi har alltid kranglet fordi jeg har vært dum. Vi har alltid kranglet fordi jeg har vært sint på verdens slemmeste mann, og da må alltid verdens snilleste mann ta støyten. Og han blir ikke engang sint. Derfor blir jeg sint. Fordi verdens snilleste mann fortjener behandles som verdens snilleste mann.

Jeg har vært dum med verdens fineste venninne. Jeg lover si noe, men tier stille fordi jeg er så evig nok med meg selv og er sint på ingen andre enn meg selv. Og hun har det tøft og jeg burde være en venninne. Jeg vil ringe henne og si at hun må komme hit for vi trenger gjøre noe som handler om glede uten at gleden skal konstrueres eller patenteres eller diagnostiseres. Jeg trenger min venninne. Mer enn hun trenger meg.

For et fabelaktig rabalder jeg har stelt i stand. Kleines dummes Mädchen.

Jag vill inte stressa dig och jag vill inte pressa dig
Men jag vill säga högt och klart vad jag finner underbart.

[AliceNextDoor]

Jeg har gjort pliktene mine i dag og jobbet som en flittig liten maur. Har også gått en tur og nyter at det ikke vondt eller skyter i med smerte. Skal til lege i morgen, da håper jeg at jeg får til svar å kunne spise normalt igjen.

Om noen uker skal jeg en liten tur til mamma og pappa, det er så utrolig rart hvordan det er blitt. Vi har byttet sted, denne gangen besøker jeg dem i Norge. Men, straks vi er i november så blir de å være her en god stund. Det blir rart. Å bo tett på hverandre igjen. Det blir helt utrolig merkelig og rart. Og godt. Alt er rart.

Verden er underlig. At det kunne bli slik er ganske vanskelig å fatte. Eller, akseptere?

Jeg sitter i stuen i kveld igjen. Stuen begynner bli min. Mine bilder og ting på vegger. Mine møbler. Min musikk, mine aromaer. Min kakao. Min stemme når jeg prater med meg selv. Mine bøker. Mine fagbøker. Min arbeids-pc. Mine tanker. Mine inntrykk. Viktigst av alt, min kakao.

Jeg har lyst på hund. En hund som er min.

[AliceNextDoor]

Jeg beklager, jeg har sutret. Det har vært litt mye akk og ve, og det er nok slik det føles akkurat nå. Men det går over.
Er utenfor meg selv stadig vekk, og sliter med å finne humøret i noe. Det kan være at jeg prøver for hardt, det kan være at jeg stresser. Det er mye som kan være.

Helsesjekk i dag, alt er ok. Det går bedre. Det går over. Jeg føler meg allikevel ganske utmattet, men finner trøst og energi i bøker og i tur. I dag var ikke tur til fots veldig fristende, men det er greit, for det ble tur med bil. Min gule fine gode bil, min lille kapsel for å ta meg frem i de andres verden i min egen temperatur med min musikk og mitt tempo. Jeg er glad i den fordi den for meg er frihet og opplevelser der jeg får se det jeg ikke orker forholde meg til på tett avstand. Men allikevel vil se.
Jeg er som et lyn i andres hverdag når jeg suser forbi. Gjennom. I fra.
Og humøret blir bedre, fordi jeg er i bevegelse. Da blir helsen fort bedre. Livet skal ikke sitte i ro, livet skal ta meg på eventyr.

Jeg ønsker meg fremdeles hund. Noen å dra på eventyr sammen med.
Ja, siden ingen andre vil.

 

[AliceNextDoor]

En lun dag så langt. Er utenfor og har lunsj på trappen i dag. Det er ikke veldig varmt, men det er svalt og det er varme. Og av og til skal det ikke særlig mye mer til. Lunsjen i dag består av det man i Norge ville kalt en karbonade på brød, og den er god. Det er lenge siden jeg har spist slik mat, sammen med litt råkost så er det helt perfekt akkurat her jeg er nå.

Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet, men ville bare si hei. Og at jeg håper du har en god dag.

[AliceNextDoor]

Bihulebetennelse, det er dårlig gjort, det. Og i hvert fall når jeg hadde planer om å gjøre noe hyggelig. Brukte i alle fall to timer på å kle på meg i dag, Så brukte jeg en halv time på å koke egg. Deretter en time i alle fall på å bestemme meg for om jeg skulle dra ut eller ei, og når jeg hadde bestemt meg ble det allikevel så vondt at jeg brukte i alle fall to timer på å dra ut. Men jeg kom meg avgårde, og har forsøkt gjøre noe hyggelig.

Jeg har vært turist og lært meg litt på egenhånd om plassen, i dag involverte det å besøke en ganske gammel kirke. Ikke fordi jeg er religiøs, for det er jeg ikke. Men fordi jeg var liker gammel lokal historie, hvor enn den lokale historien måtte bo.
Litt som meg, hvor enn jeg bor.
Jeg har spist vannkringler, en slags lapskaus og creme brulee. Jeg har vandret på brostein med støvletter som er nye og svinset mellom butikkvinduer jeg ikke har sett før i kåpe og skjørt. Jeg har prøvd å ta tilbake meg, slik jeg er og slik jeg liker være. For sannelig har jeg i det siste ikke likt å være meg, men i mangel av andre personligheter så har jeg ikke særlig til valg. Jeg må begynne igjen med å være meg.
Det som har skjedd har skjedd. Og slik er det jo bare?

Og siden alle andre forsøker være noe annet enn de er, så skal jeg heller være unik og være fornøyd med meg.

"Hårdare än asfalt ville jag va
I kylen på balkongen,där lovade jag mig själv. Igen."

[AliceNextDoor]

Du snakker om å kastes i det. Første dag på universitetet med kontor. Tyskland er fryktelig oppsatt på dette med titler og roller, det står et skilt på pulten min med fagtittel foran etternavnene, og ikke noe fornavn. Strengt og formelt. jeg har vært her en del før sammen med de jeg både jobber og også studerer med, det er lavmælt og ikke særlig høylytt. Atter en gang føler jeg meg litt malplassert fordi jeg for det første kler meg veldig annerledes, men også for det andre ikke greier å fremheve meg så høytidelig like lett. Men jeg har tatt råd fra både min tante og mamma, så det går seg til. Og misforstå meg rett, helt urutinert er jeg ikke. Det er bare veldig nytt.
Jeg misliker det heller ikke. Det er ikke noe jeg kan se meg selv i over mer enn gitt og nødvendig tid, men det er tross alt et nytt jobbkultur-mønster som er verd å lære seg. Eller, verd og verd. Det er interessant å lære seg. Og så liker jeg at jeg er vesentlig mer anonym her. Jeg stakk nok hodet mitt alt for langt frem og lagelig til huggs sist.

Ute er det høst. Det er mildt, men ikke hele dagen. Jeg har ansiktet vendt mot en datamaskin og prokastinerer fra et arbeidsverk av Corinna Löckenhoff om gerontologi, som er langt mer spennende enn det høres ut som, og er så rebell at jeg har musikk på øret. Det ble nettopp til Alice Cooper på grunn av lett inspirasjon, med en sang om halloween.

I dag er en grei dag. I kveld blir en tidlig kveld for  det er slitsomt å ha greie dager.

[AliceNextDoor]

Det begynner bli vinter. Ute er det frost tidlig på dagen og varmepumpen jobber litt mer enn tidligere. Gulius har fått på vinterdekkene sine, jeg har handlet vintertøy sammen med mamma og et søskenbarn og snart er det julemarked. Verden slentrer videre med selsomme skritt med solen i ryggen, mens jeg følger lydig med.

Det er dukket opp en mann, han er greiere enn han burde være og han er en mester med temaene tålmodighet og egne argumenter som ikke bruker egeninteresse som 100% drivkilde. Det er en viss ironi at jeg måtte til Tyskland for å finne en svensk-norsk mann som ikke prøver overgå meg og som kan konversere uten at det blir kjedelig eller slitsomt.
Vi er ikke oss, men vi har det bra mens vi finner veien frem dit. Jeg har det i alle fall bra.

Men savnet stilner ikke. Det var rart å stoppe opp i avdeligen med barneklær. Der skulle jeg ha handlet mer vintertøy, nå.
 

[AliceNextDoor]

Jeg sitter og ser, og trives med det. En stor kopp te varmer i hendene mine, jeg sitter ute og her ute lever det rundt meg. Det er en kråke som trives med å sitte og se fra lyktestolpen den troner på. Den ser nok på meg og titter på kjeksene mine. Men jeg deler ikke, for jeg vet at kråken har mange venner.
Jeg sitter og ser ute fordi jeg trengte luft. Og det er veldig få ting som er så fint å se på som luft.

Luft mellom setningene.

[AliceNextDoor]

Nå har det gått noen måneder i min nye verden med jobb og utvikling. Det går bra, men det er fryktelig tunge uker. Jeg merker at kulturen ikke er slik jeg trodde, den er mye mer. Det går også bra, men det koster meg litt. Jeg merker også at jeg er mye mer anonym her enn jeg har vært noensinne før, akkurat det forundrer jeg meg mye over at jeg egentlig ikke takler så godt. Jeg som normalt sett ikke liker være i fokus.

Ellers er dagene ganske normale. Normalish. Sett bort fra sorgreaksjon, så klart. Men tilstand etter operasjon er bra, jeg var til sjekk hos lege forleden og verdiene er fine. Jeg er visstnok frisk. Men sliten.

Det er en stor motbakke akkurat nå, men det har jeg skrevet en del om. Det jeg ikke har skrevet er at jeg gleder meg veldig til å se toppen av denne bakken. Helt på ordentlig, jeg gleder meg!

[AliceNextDoor]

Egentlig ikke gjort noe som helst fornuftig i dag, plutselig var det kveld og alle ideer som kunne blitt planer om hva jeg skulle ha gjort eller funnet på, de ble borte i en verden av bøker. Jeg dro allikevel ut en tur for å se på verden, jeg kledde meg for å ta en sen middag noe sted. Men det ble ikke noe av, det ble til at jeg kjørte en lengre tur for å snu og kjøre tilbake. Så nå sitter jeg sent på kvelden med koreansk takeaway og har det i grunnen helt fint.
Det må ikke være så avansert hele tiden.
Det må jo ikke det.

Det må bare være smertefritt.

Jeg har lyst til å klype meg selv så hardt at jeg må gråte. Jeg vil egentlig gråte, men kjenner ingen smerte noe sted lengre. Ikke andre steder enn i tanker og funderinger.

"I'd be lying if I said I'm fine
I think of you at least a hundred times"

[Gjest Cid]

Håper at du har det bra ❤️

[AliceNextDoor]

Cid skrev (På 17.11.2022 den 1.17):

Håper at du har det bra ❤️

Det går bare fint her, er ganske sliten for tiden fordi tiden ikke har greid å presse inn flere timer i døgnet mens arbeidsoppgaver og tidspress derimot øker. Men slik er det, og det er bare for en kort tid.

Håper du har det fint.

[Gjest Cid]

AliceNextDoor skrev (1 time siden):

Det går bare fint her, er ganske sliten for tiden fordi tiden ikke har greid å presse inn flere timer i døgnet mens arbeidsoppgaver og tidspress derimot øker. Men slik er det, og det er bare for en kort tid.

Håper du har det fint.

Går bra her

[AliceNextDoor]

Godt Nytt År!

2022 har gått i historien, og det gjorde den med voldsom brask og bram for min personlige del. Når jeg har overlevd dette, så overlever jeg alt.
Det har vært jobbkonflikt, det har vært parkonflikt, det har vært sykdom, og det har vært alt mellom misforståelser til skatt og sjalusi. Livet mitt har vært som en opera fra Verdi med alle dramatiske klisjeer han kunne funnet frem.
Men det er ikke  viktig lengre fordi denne julen har jeg fått lov til å etalblere for meg selv at jeg har det bra! Og da er alt verd det.

Jeg var veldig nærme med å skaffe meg en venn i pels rett før jul, men vegret meg. Da handlet det om en bedårende liten gjeterhund-gutt som trengte nytt hjem og skulle flytte fra sin mamma. Jeg var så nærme med å si ja, og det hadde jeg gjort om det ikke er for det dumme faktum at jeg ikke har tid på grunn av jobb nå neste året. Dumt, men det er viktigere å kjenne på begrensingene og se at de er der enn at man går ut og vikler til mer for et individ som ikke kan noe for det. Men han var veldig fin, og en dag må jeg ha en sånn venn.

Ute er det vinter. Jeg har selvfølgelig gått tur. Det nye året ser foreløpig akkurat ut som det gamle, det er bare minnene som har fått noen mapper å kategorisere i så langt.
Jeg tenkte se en julefilm jeg garantert har sett før i kveld og slappe av. Har et par dager fri før videre jobb, og har som mange andre satt meg opp masse planer om hva jeg skal gjøre bedre og annerledes i år. Det gjenstår å se hvor mye det blir satt som planer i forhold til hvor mye jeg klarer gjennomføre. Eventuelt vil gjennomføre. Mulighetene er mange, jeg er bare en.

 

[Gjest Cid]

Jeg ønsker deg et godt nyttår Alice

Endret 3. januar 2023 av Cid

[AliceNextDoor]

All work and no play makes me a dull girl, det er det ingen som helst tvil om. Samtidig er det jo ganske greit å være effektiv og bli ferdig med delmål før tidsskjema.
Er innom her nå og da og leser, men forumet har forandret seg og jeg får ikke samme gleden av det mer. Jeg føler meg litt skyldig for å ikke skrive mer i dagboken min. Den er fin å se tilbake på hvor jeg var i fjor, da hadde det vært en fin gave til Alice-2024.

Livet er en dans vi lærer trinnene til hver eneste dag. Noen ganger fører du og andre dager må du følge.