Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Jeg advarer deg. Dette kommer til å bli enda et sånt roman-innlegg, så vet du det med en gang. Jeg har lyst og behov for å dumpe masse av kvelden og nattens begivenheter fordi den inneholder masse sanseinntrykk og hendelser som ikke har skjedd på en stund.
Jeg har truffet en mann en veldig kort stund. Han er ikke den samme som plutselig ikke svarte mer, han har jeg ikke hørt en ting ifra. Jeg tør faktisk ikke skrive her hvor jeg traff denne mannen, men jeg garanterer at det ikke var Tinder. Æresord.
Jeg har hatt sex med han, det hadde jeg ganske tidlig fordi det var det jeg ville ha. Det behovet greide han helt fint å stille, og jeg har fått noe unnagjort som hadde flere sider av behov, vi skal ikke snakke mer om det. Du vet det som trengs nå.
Det vi skal snakke om er det som skjedde siden. Jeg skal gi han et kallenavn og jeg garanterer at det er langt unna hans virkelige navn. Vi kaller han nå for Are, det er kort og enkelt.
Are og jeg har kjent hverandre før. Han er en tidligere arbeidskollega fra da jeg jobbet i bar, Are er DJ. Jeg er veldig svak for DJs. Are er følgelig også tidligere arbeidskollega med min ex. Han dumme vanskelige som tisser på biler, og aller helst min bil. Dette kan du lese om lengre bak i dagboken min.
Hele denne greien med å skrive "hore" på bilen min med stein eller nøkkel eller hva enn han har brukt kom ganske kjapt etter at jeg har hatt veldig langt besøk av Are. Faktisk må det ha skjedd samtidig som han var der. Mistanken falt jo naturlig dithen at han hadde fortalt dumme historier til ex, og det tok jeg en alvorlig prat med han om. Han bedyrer at dette ikke stemmer, jeg har all grunn for å tro at han snakker sant og har lagt det temaet på hyllen. Vi hadde "tilgi meg for å mistenke deg"-sex. Han ble enda en gang lengre enn planlagt.
Hele greien var ikke tenkt å bli noe mer enn uproblematisk og uforpliktende. Det var vi begge om. Overraskelsen var dermed stor når han popper ut og kommer tilbake noen minutter etter å ha vært og handlet underbukser. Han spurte om det var greit at han hadde noen reserver her, fordi det var jo tross alt praktisk. Jeg var skeptisk, men det hørtes jo for all del logisk ut. Jeg aksepterte.
Jeg skulle ut, han tilbød seg å kjøre meg dit jeg skulle. Målet for dagen var prøvekjøring. Fikk låne den aktuelle bilen til mandag, og plutselig er det slik at jeg kjører og han sitter på mens hans bil står igjen hos forhandler. Javel.
Vi har hatt en hyggelig tur, jeg har kost meg og ingenting galt der i grunnen. Dette er ikke meg som sutrer om den biten.
Men i løpet av turen så begynner dialogen å handle om fremtid. Først mildt. Litt sånn "ha ha" og hva tenker du om et og to og fem år. Vi snakket om drømmer. Det vil si, på dette punktet ble jeg litt mer tilbakeholden fordi tonen i hans dialog handlet mye om et tema jeg ikke har invitert til i så stor grad; "oss".
Jeg har avfeid det og ikke svart og sagt "slutt å tull da." og så videre. Uten hell.
Det kulminerte da jeg spurte om jeg skulle kjøre han tilbake til hans bil, da foreslo han at siden vi var så nærme meg så kunne han jo overnatte. Jeg tok en hvit en og sa at det går ikke siden jeg skal på jobb (jeg skal ikke på jobb idag). Det utløste en diskusjon om at det var jo praktisk og så videre, og dessuten hadde vi det fint sammen.
Vi har det altså fint sammen, det har ikke jeg vært helt med på å avtale.
Da var det på tide å fortelle litt høyere hva jeg mener. Jeg sa som sant var at vi hadde vært enige om noe, det hadde vært bra og det hadde jeg satt pris på. Jeg fortalte også at jeg ikke er avvisende til hva som kan skje fremover, men det vil jeg også være med på å bestemme om. Faktum er at den tanken HAR streifet meg, men han slår så pass hardt på hastigheten og blir dominerende; da trekker jeg meg automatisk på grunn av den bagasjen jeg har med meg fra før av. Det sa jeg klart i fra om for kun få timer siden.
Han ville ikke bli kjørt til bilen. Vi skiltes med at han snudde seg og løftet armene til værs mens han gikk sin veg og ropte "Samme kan det være!"
Og her sitter jeg og vet ikke helt hva jeg skal føle. Var jeg dum og vanskelig?

[AliceNextDoor]

Det der var jammen meg innlegg nummer hundre. For de som tror på tegn og symbolikk.

[AliceNextDoor]

Jeg får ikke sove, tankene løper løpsk og uken har vært full av usedvanligheter selv om alt har vært veldig normalt. Det er den første usedvanligheten.
Jeg har det bra, men jeg stresser. Jeg har en evig diskusjon om jeg kan kalle det å sprekke om jeg har tatt en breezer og kun det, eller om jeg kun får drikke Solo. Den diskusjonen er så konkret at jeg har to 4pack med Solo i skapet. Du må gjerne le.
Jeg har heller ikke rørt pulver eller annet, og det der overrasker meg mye fordi det har vært så lett. Kjenner et slags sug, jada, men det har vært lett å ta seg selv i nakken og droppe det. Jeg er blitt veldig flink til å tenke på hva situasjon som gjorde at suget og tanken kom denne gangen, og det mestrer jeg.
Noen ganger er jeg det rareste jeg kjenner. Men det er i grunnen helt greit.

[AliceNextDoor]

I dag føles alt som at jeg ikke har noen munn, men jeg må skrike.
I dag føles ikke.
Jeg er fremdeles sterk nok til å være edru.
Idag føles kaos, tett på. Alltid på sporet.
Wir haben ein Problem, kleines Mädchen.

[Turkis Sau]

Kaos er udigg.

Edit: Okei, nå følte jeg meg som en rass som skrev så kort. Men kaos er jo udigg.

Slenger ut en klem, og bare slide in to my DMs om ønskelig.

Endret 4. september 2021 av Turkis Sau

[etnavn]

Jeg har ikke noe med det, og samtidig tenker jeg at det kommer til å gå bra for deg, fordi du ressonerer riktig og kontinuerlig jobber med deg selv. Men jeg føler likevel for å bare nevne at det er helt vanlig å forsøke å flykte inn i en eller annen rus etter å ha opplevd traumer. De aller fleste gjør det et par år, ruser seg altså, før de begynner å forstå at det de sliter med heter "posttraumatisk stresslidelse". Og at forholdet man brøt ut av faktisk var så ille at det ga varige mén. Det er en del av prosessen, og mulig du har kommet dit allerede, man skal jo gå fram og tilbake i bagatellisering med seg selv hundre ganger først. Me det er lov å si at det var så ille. Det er lov å si at man tydde til rus en i en periode hvor man lette etter verktøyene sine, eller mens man måtte utsette bearbeidingen litt før man var klar til å ta tak i alt sammen. Enkelte forteller om at rusen ga dem en helt nødvendig avknapp, og at hysteri & nerveproblemer ville vært alternativet. Andre forteller at rusen ga dem en anledning til å distansere seg såpass at de kunne posjonere ut traumene, og dermed bearbeide dem i småbiter av gangen som de kunne takle. Jeg tror kanskje det er greia her. Det kommer til å gå bra det her, og du kommer til å bli helt trygg på at du ikke trenger den rusen etterhvert. Det tror jeg. 

Jeg er skeptisk til den nye mannen også, og det vil du sikkert ikke høre. Men min erfaring er at slike menn som din eks spiller ekstremt manipulative spill, og man kan derfor ikke stole på noen som evetuelt kan være deres løpegutter. Jeg har opplevd at til og med mine familiemedlemmer ble manipulert til å spille et spill ovenfor meg, konstruert av den hevngjerrige eksen. At folk jeg hadde kjent hele livet, som jeg trodde jeg kunne stole på, ga esken informasjon om hvor jeg befant meg og slike ting. Ha det ihvertfall i bakhodet. De evner ikke å forstå alvoret.

Ellers ville jeg bare si at jeg har troa på deg - dette kommer til å gå bra, bare gi deg selv tid. Du er kjempeflink. 

[AliceNextDoor]

Turkis Sau skrev (På 4.9.2021 den 3.17):

Kaos er udigg.

Edit: Okei, nå følte jeg meg som en rass som skrev så kort. Men kaos er jo udigg.

Slenger ut en klem, og bare slide in to my DMs om ønskelig.

Kaos er et ødeleggende vakum som tar utrolig med plass. 

Du er da ikke noen rass bare fordi du skiver kort, det er jo helt sant det du skriver! 

Klemmen kommer godt med, av og til er det alt som skal til for å gjøre det litt lettere. ❤️

[AliceNextDoor]

etnavn skrev (28 minutter siden):

Jeg har ikke noe med det, og samtidig tenker jeg at det kommer til å gå bra for deg, fordi du ressonerer riktig og kontinuerlig jobber med deg selv. Men jeg føler likevel for å bare nevne at det er helt vanlig å forsøke å flykte inn i en eller annen rus etter å ha opplevd traumer. De aller fleste gjør det et par år, ruser seg altså, før de begynner å forstå at det de sliter med heter "posttraumatisk stresslidelse". Og at forholdet man brøt ut av faktisk var så ille at det ga varige mén. Det er en del av prosessen, og mulig du har kommet dit allerede, man skal jo gå fram og tilbake i bagatellisering med seg selv hundre ganger først. Me det er lov å si at det var så ille. Det er lov å si at man tydde til rus en i en periode hvor man lette etter verktøyene sine, eller mens man måtte utsette bearbeidingen litt før man var klar til å ta tak i alt sammen. Enkelte forteller om at rusen ga dem en helt nødvendig avknapp, og at hysteri & nerveproblemer ville vært alternativet. Andre forteller at rusen ga dem en anledning til å distansere seg såpass at de kunne posjonere ut traumene, og dermed bearbeide dem i småbiter av gangen som de kunne takle. Jeg tror kanskje det er greia her. Det kommer til å gå bra det her, og du kommer til å bli helt trygg på at du ikke trenger den rusen etterhvert. Det tror jeg. 

Jeg er skeptisk til den nye mannen også, og det vil du sikkert ikke høre. Men min erfaring er at slike menn som din eks spiller ekstremt manipulative spill, og man kan derfor ikke stole på noen som evetuelt kan være deres løpegutter. Jeg har opplevd at til og med mine familiemedlemmer ble manipulert til å spille et spill ovenfor meg, konstruert av den hevngjerrige eksen. At folk jeg hadde kjent hele livet, som jeg trodde jeg kunne stole på, ga esken informasjon om hvor jeg befant meg og slike ting. Ha det ihvertfall i bakhodet. De evner ikke å forstå alvoret.

Ellers ville jeg bare si at jeg har troa på deg - dette kommer til å gå bra, bare gi deg selv tid. Du er kjempeflink. 

Du har nok helt rett, jeg er veldig klar over PTSDen i det hele selv om jeg ikke setter mange ord på det. PTSD er et rart tema fordi man har egentlig liten forskning på det annet enn hos soldater. Det er helt klart at rusen har vært min grounding og et trygt verktøy som også var akseptert av min ex. Og jeg merker veldig godt hvor mye jeg kjemper for å fri meg fra det. 

Jeg har hatt en helg av den såre sorten, men det har jo gått bra. Null rus. Jeg drakk et glass rom og cola, men det var fordi det var godt. Jeg trengte ikke mer, og det tror jeg er helt greit. Jeg tror ikke jeg lurer meg selv, for jeg blir jo ikke full da. Pulver har jeg ikke tenkt på. Blitt tilbydt, men sa nei. Ville faktisk ikke. Krøp sammen med tanken. Og gikk. 

Min siste mannlige erobring sprakk i sannhetagehaltet rundt det han hadde fortalt meg om hva han hadde sagt om meg og han. Jeg fikk budskapet fra en felles venninne. Han har vært veldig løsmunnet om at vi hadde en romanse på gang. Det hadde vi strengt tatt ikke, vi var ikke der. Men det er det venner har hørt og jungeltelegrafen har da nådd ex.. Jaja. Nå vet i alle fall ex at jeg er kommet ut av borgen og har rustningen på. 

Life is a bitch, sometimes it has puppies. 

[etnavn]

strapaziert skrev (9 timer siden):

Du har nok helt rett, jeg er veldig klar over PTSDen i det hele selv om jeg ikke setter mange ord på det. PTSD er et rart tema fordi man har egentlig liten forskning på det annet enn hos soldater. Det er helt klart at rusen har vært min grounding og et trygt verktøy som også var akseptert av min ex. Og jeg merker veldig godt hvor mye jeg kjemper for å fri meg fra det. 

Jeg har hatt en helg av den såre sorten, men det har jo gått bra. Null rus. Jeg drakk et glass rom og cola, men det var fordi det var godt. Jeg trengte ikke mer, og det tror jeg er helt greit. Jeg tror ikke jeg lurer meg selv, for jeg blir jo ikke full da. Pulver har jeg ikke tenkt på. Blitt tilbydt, men sa nei. Ville faktisk ikke. Krøp sammen med tanken. Og gikk. 

Min siste mannlige erobring sprakk i sannhetagehaltet rundt det han hadde fortalt meg om hva han hadde sagt om meg og han. Jeg fikk budskapet fra en felles venninne. Han har vært veldig løsmunnet om at vi hadde en romanse på gang. Det hadde vi strengt tatt ikke, vi var ikke der. Men det er det venner har hørt og jungeltelegrafen har da nådd ex.. Jaja. Nå vet i alle fall ex at jeg er kommet ut av borgen og har rustningen på. 

Life is a bitch, sometimes it has puppies. 

🤗 Først en klem.

Det beste verktøyet for å få PTSD under kontroll er det som heter "rutiner". Vi mennesker er enkle på den måten at vi finner en underbevisst trygghet i det som virker kjent, så om vi gjentar mønstrene våre mange nok ganger vil vi finne en trygghet i disse. Det er enkle, banale ting, som å stå opp til samme tid hver dag, spise middag til et fast klokkeslett. Ha en fast "kosedag" hver uke med pysj og godteri og film. Det spiller egentlig ingen rolle hva rutinene består i, det er opp til deg selv å bestemme hva & hvordan, så lenge du implementerer disse i livet ditt og sørger for at du får nye, gode rutiner. Rusen kan for eksempel ha vært en av disse - og her kan du bevisst bytte ut denne rutinen med en annen som du velger selv. Hvis jeg skulle komme med noen forslag til hva det skulle være, så ville jeg sagt at det kan være en idé å begynne med en ny interesse som er fysisk utfordrende og som gir mestringsfølelse samtidig som det gir et kick i form av adrenalin. Slalom, for eksempel. Kampsport. Klatring. Eller kjøp deg motorsykkel.

Ved å bytte ut en dårlig vane med en ny og sunn hobby, vil du også samtidig entre en arena hvor du har muligheten til å møte helt nye mennesker - og helt nye menn. Det er langt imellom de gode mennene, men det er godt å se at du ikke har gitt opp. Det er mange som resignerer og tenker at det aldri vil gå bra, og at alle nye menn er en ny potensiell drittsekk. Ja, det er mange møkkamenn, men det finnes jo en og annen prins der ute og. Godt å se at du fortsatt tør å være med i gamet. Og nå var det enda en prins som viste seg å være en frosk - men bare å børste av seg, og opp igjen på hesten! Dette går bra. Dette mestrer du.

Endret 6. september 2021 av etnavn
Skrivefeil..

[AliceNextDoor]

etnavn skrev (3 timer siden):

🤗 Først en klem.

Det beste verktøyet for å få PTSD under kontroll er det som heter "rutiner". Vi mennesker er enkle på den måten at vi finner en underbevisst trygghet i det som virker kjent, så om vi gjentar mønstrene våre mange nok ganger vil vi finne en trygghet i disse. Det er enkle, banale ting, som å stå opp til samme tid hver dag, spise middag til et fast klokkeslett. Ha en fast "kosedag" hver uke med pysj og godteri og film. Det spiller egentlig ingen rolle hva rutinene består i, det er opp til deg selv å bestemme hva & hvordan, så lenge du implementerer disse i livet ditt og sørger for at du får nye, gode rutiner. Rusen kan for eksempel ha vært en av disse - og her kan du bevisst bytte ut denne rutinen med en annen som du velger selv. Hvis jeg skulle komme med noen forslag til hva det skulle være, så ville jeg sagt at det kan være en idé å begynne med en ny interesse som er fysisk utfordrende og som gir mestringsfølelse samtidig som det gir et kick i form av adrenalin. Slalom, for eksempel. Kampsport. Klatring. Eller kjøp deg motorsykkel.

Ved å bytte ut en dårlig vane med en ny og sunn hobby, vil du også samtidig entre en arena hvor du har muligheten til å møte helt nye mennesker - og helt nye menn. Det er langt imellom de gode mennene, men det er godt å se at du ikke har gitt opp. Det er mange som resignerer og tenker at det aldri vil gå bra, og at alle nye menn er en ny potensiell drittsekk. Ja, det er mange møkkamenn, men det finnes jo en og annen prins der ute og. Godt å se at du fortsatt tør å være med i gamet. Og nå var det enda en prins som viste seg å være en frosk - men bare å børste av seg, og opp igjen på hesten! Dette går bra. Dette mestrer du.

Jeg har gjort mye rutiner både uten å være klar over dem og også helt bevisst. Oppi alt kaoset er rutiner alfa og omega, og da har rusen vært en slags timeout for å både gjøre det lettere og også for å få avstand fra det. Og som sagt, ex ruset seg ogsåog da ble det en timeout mellom oss også. Som ikke funket veldig bra for det ble fort enda verre etterpå. 

Jeg håper å kunne være en sånn som nyter vin og rom i moderate mengder, men innser at det er ikke noe jeg skal håpe for mye på. Og det er ikke viktig, misforstå meg ikke. 

Jeg var mye fysisk aktiv en gang i tiden og tenker handle meg nye carvingski. Og jeg har begynt å trene igjen. Men hobbyer har egentlig aldri vært min store side, før var jeg alltid mer sosial enn engasjert. 

Får melde meg på et dansekurs, kanskje man treffer menn der. 😄

 

[AliceNextDoor]

Dette ble en spennende dag. Jeg har vært og hørt med en gjeng som i utgangspunktet bedriver samme arbeid som der jeg er ansatt i dag, men på en annen kant av landet. Faktisk lært litt nytt i samme slengen og det er spennende å se hvordan andre innen samme felt jobbet. Men jeg er usikker på om jeg vil takke ja om jeg blir innstilt til jobben. Det er noe med avstander og fly til resten av familien. Og jeg er ikke så glad i å fly.. 

Så har jeg fått takst på leiligheten også, nesten som et tegn kanskje. Den var helt som forventet og det er bra. 

Nå er jeg mye nærmere et slags startpunkt på å rive opp roten og starte på nytt.  Jeg gleder meg. 

[AliceNextDoor]

Så hadde man passert 1000 innlegg. Det hadde jeg tenkt å sette noen ord på her, første runde rundt KG-blokken.
Jeg tror jeg har fortalt grundig nok om hvem jeg er, hvorfor jeg velger å skrive og ikke minst hva jeg selv faktisk bruker det til. For å fryse det litt ned, dette er min gymsal hvor jeg trener for å komme meg mer ut og være mer sosial, og det fungerer. Jeg hadde aldri trodd det skulle være så effektivt, men det å veksle meldinger med andre her inne og svare på tilbakemeldinger i dagboken, det har vært et fabelaktig virkemiddel for selvsikkerheten min. Det betyr ikke at alt er plutselig bra og jeg er verdensmester, absolutt ikke. Det betyr at jeg har funnet et lim som fungerer mellom tankemessige byggestener jeg plukker opp i hverdagen og fortiden for å lage et godt fundament til fremtiden. Det er akkurat det som fungerer.

Bilde. Jeg bestemte meg for lenge siden at jeg vil ikke bruke anonymstatus, det gjorde jeg alltid før jeg registrerte denne brukeren, og det var en feig sittepute som man kunne gjemme seg bak og dermed ikke være oppriktig eller slippe være så høfflig. Det er ikke ok for min egen del, jeg vil bygge opp det jeg har vært; korrekt og ærlig, men dannet. Det er det jeg strever for å være, det er det jeg vil være og så får andre synes det er teit eller rart om det faller dem naturlig.
Det var helt klart en fare for å bli avslørt som rusmisbruker mht identitet og jobb. Det har vært min største skrekk lenge før KG, og jeg orker ikke leve mer med det. Nå har jeg tatt et standpunkt om hva min rus skal være fremover de neste 40 årene, og det inneholder ingenting narkotisk. Knapt alkohol. Og det greier jeg. At andre i min bransje har rusproblemer er kjent og vid kunnskap, min sjef har vært klar over min problemstilling lenge og har backet meg opp med oppfølging og personlige samtaler som har vært gode og lite truende. Jeg har vært det jeg kaller, tilgi meg vulgært ordvalg, drittheldig på akkurat den fronten, men jeg tror ikke det er helt uvanlig heller.
Så, skulle jeg ha bilde av en skuespiller, forfatter, musiker, en eller annen heltinne jeg måtte ha som profilbilde? Det var min første tanke og personer som Karen Horney, Clara Stern og Magda Arnold var jo naturlige valg da. Men, på tross av dyp respekt for deres arbeider så er det jo ikke sånn at jeg kan stå inne for all deres meninger og funn. Dessuten er de ofte avbildet som gamle kvinner, og det syntes jeg helt ærlig ikke passet.
Så hvor anonym vil jeg være? Ex vet jo hvor jeg bor. Flere her sender melding og vet åpenbart hvem jeg er. Hva er da skrekken for meg å bruke egne øyne som bilde? Det er de jeg ser og observerer visuelt med, og det er en del av min adferd som er sterkt knyttet til dette via egen angst og hvordan jeg takler hverdagen og samfunnet.
Jeg analyserer alt.

Jeg blir mer og mer fri for hver dag som går, og jeg kjenner at jeg får mer ro i både meg og oppfattelse av andre.
Jeg er simpelthen mer tilstede. Aldri mer skal jeg gjemme meg.
Og KG har funket perfekt, det har gitt meg mer enn jeg håpet på. Svarene fra dere her i dagboken min, dere aner rett og slett ikke hvor viktig det har vært for å gi mer grep på glatt is akkurat den timen det gjalt. Ja, det er sider ved KG jeg ikke liker, blant annet hvordan man administerer vekk elementer man ikke liker og ikke klarer være ærlige om det. Jeg hadde aldri hørt ordet incel så mange ganger som når jeg begynte lese her; et drittord som ikke betyr noe annet enn å sette folk i bås. Ergo er de som bruker ordet ku. Jeg har heller ikke sett så ufattelig mye dårlige helseråd, spesielt om psyke. Derfor deltar jeg lite i de diskusjonene, det er bare vas og jeg nekter senke meg ned på då det nivået.
Men jeg liker KG, for det er masse ok mennesker her. Nå har jeg til og med truffet to av dem, og det var spennende men godt. Stort voldsomt mer sosialisering med medlemmer herfra har jeg ikke planlagt og kommer neppe til å gjøre, men det er underlig hvor man kan finne sine likesinnede.
Takk til alle dere som bidrar sammen til at alle andre har en god opplevelse sammen!

Endret 7. september 2021 av strapaziert
postet før jeg var ferdig :P

[AliceNextDoor]

Egentlig vært en kveld med masse prokastinering, tv, kg, Tress-is, netthandling, Tinder, klesvask, .....vent litt.
Ja, Tinder. Jeg ble så revet med av et par tråder, og jeg kjente påvirkningskraften. Så, nå er det installert, jeg har sittet og sveipet (nå vet jeg endelig hva det er for noe!) og fått en masse rare meldinger. Og til dere som bruker dette mye så har jeg et lite spørsmål. Jeg skal presentere det i store bokstaver, fordi det er så lite.

AT DERE GIDDER??!
Jeg har fått alle mulige rare spørsmål på under to timer om alt fra øyefarge (du kan TYDELIG se at jeg har blå øyne på bildet), til hvor jeg bor og hva jeg har på meg. BH-størrelse, om jeg er kåt (når en kvinne er kåt så er man som oftest litt for sent ute når man bor 60 km unna), om jeg er ofte på byen, en påsto han hadde sett meg før (det fant vi jo fort ut at det stemte ikke) og hele tre menn proklamerte at de var klare til å elske meg. Jeg legger veldig mye vekt på å være høfflig og korrekt, jeg hater virkelig å være vulgær. Men i kveld har jeg faktisk bedt fremmede menn om å hoppe i havet og så videre.
Jeg skal gi dette noen dager til i sjanse, men herre min hatt så lite imponert over innsatsen til sjekkere har jeg aldri vært før. Og jeg har jobbet i bar!!
Gosh, det er lenge siden jeg har vært så oppgitt.

Ellers er alt egentlig ganske ok. Jeg har en fin kveld. Håper du også har det bra!

[AliceNextDoor]

Fin dag egentlig. Ingen stressing eller håpløse deadlines, faktisk kun drevet med ting jeg liker å gjøre på. Var innom butikken og storhandlet litt, det var kanskje ikke så kult. Men nå er det gjort, og jeg har fred i tvangstanke-delen av hodet mitt. Det er ikke en stor del, men jeg liker veldig godt å vite at jeg har alt jeg trenger.
Jeg har skrevet her tidligere om en liten gutt jeg har møtt på butikken, han var der idag også sammen med sin mor. Og jeg var kjempeoverrasket over at han husket meg og hilste på meg. En herlig fyr, og allerede en ordentlig gentleman, Han spurte om jeg skulle handle smågodter idag også, og så spurte han om det var noen barn hjemme hos meg som skulle få dem. Det var visst kjempekult at jeg bare skulle ha dem helt selv, for det var jo det som var best med å bli voksen kunne han fortelle. Da kunne man handle godteri hele dagen.
Kom i snakk med hans mor også, en kvinne nokså ulik meg selv. Men merket fort at det var en person med behov for å snakke og med lite tid til sosiale syssler. Det bekreftet hun jo også ved å fortelle at hun var mye alene med gutten fordi far ikke var spesielt tilstede. Å være omtrent alenemor må være en ganske hard hverdag, jeg har ofte undret på hvordan det ville være. Ærlig talt beundrer jeg de som er der og greier det så fint at de får så sjarmerende barn. Ærlig alt tror jeg ikke jeg hadde greid det i nærheten så godt som feks denne kvinnen fra butikken.
Jeg synes de var en fin liten familie.
Synes det er litt art også at en far ikke vil være så mye sammen med en sånn herlig sønn som overhodet mulig. Det er nok mange grunner til at et par går fra hverandre, men noen ting må jo være ekstra hardt å kjempe litt for?
Jeg grubler mye som vanlig.
Tinder er en evig velling av tøvete usjarmerende sjekking. Jeg kan ikke forstå hvorfor dette er så populært. Jeg er i grunnen klar for å slette det hele fra telefonen, det fungerer ikke for meg. Obskjøne meldinger og meldinger som ikke inneholder annet enn "hei" og "kåt?" og "hvor bor du" er ikke for meg. Hilsen gamlemor. Bare for å ha nevnt det.
 

[AliceNextDoor]

Jeg har vært på spontan-date i kveld. Midt mellom alle disse greiene jeg har fått på Tinder, når jeg egentlig var klar for å slette det, så dukket det opp noen som greide skrive ned noen setninger som vakte nysgjerrighet. Det så mørkt ut en stund, men det kom. Så, etter å ha snakket litt om ting vi begge interesserer oss for så var han freidig nok til å si at nå hadde han utlevert seg nok til at han fortjente bli spandert kaffe på. Jeg liker intelligent freidighet. Han traff de rette tangentene og pianoet fikk rett melodi, så jeg sa ja. Men da må det skje nå.
Noen kjærlighet ved første blikk var det ikke, det var et fint møte med en annen person som har samme interesser som meg, og jeg sa til han at jeg treffer han gjerne igjen. Og det vil jeg. Jeg vil se mer av dette, for endelig fikk jeg snakke med noen som ikke forsøker erobre temaene vi snakker om med et seg og med et påfølgende oss. Det er jo en god start uten at jeg får krøll på noe frykt eller angst eller overbegeistring. Jeg er bare mer nysgjerrig og jeg liker meg så langt sammen med hans selskap.

[AliceNextDoor]

Å leve med meg kan være en utfordring, det vet jeg som lever med meg og ikke engang kan kjefte på meg selv, slamre med døren og trampe med sinte skritt ut og vekk for en time eller et helt liv. Jeg er stuck med meg, og det er rett og slett urettferdig. Jeg er nemlig helt umulig.
Jeg har hatt besøk i kveld, det har vært uproblematisk, ikke særlig definert eller med særlig med regler. Men det har vært nærhet og en slags ro jeg trodde var alt det jeg trengte for å ha en utrolig fin et eller annet.
La meg også få skyte inn hvor utrolig enkelt intimitet egentlig er, jeg trodde jeg skulle slite veldig med å slippe noen inntil meg på den måten. Men det går jo åpenbart helt greit, jeg lar meg berøre og får til å gi tilbake. Null problemer der, det er ikke der kjernen til problemet er. Tror jeg.
Men ja, det er fint å ha "han" der, han var akkurat så frempå som jeg liker mine menn, han var morsom og han er intelligent uten å måtte være så pokkers smart hele tiden. Han er trygg på seg selv, på sitt vis. Jeg liker det.
Så hvorfor er det like tomt når han er der som når han har gått hjem til sitt? Jeg fatter det ikke. Jeg har ikke noe mer savn når han går enn som om når han er der! Jeg bare "er" og jeg er inni et vakum hvor det hele er et slags helt greit sted å være, men vakumet har et støyende intet som plager vettet av meg.
Jeg vil bare sette meg bak rattet og kjøre dit frontlysene måtte lede meg! Men jeg har jo ikke skaffet meg noen bil, fordi jeg fikk kalde føtter og kjøpte ikke det jeg vil ha etc  etc etc.
Alt er fankerten meg bare rot.
Det er jo ikke struktur på noe.
Herregud som jeg savner å kunne bare være med mamma.

Skal vi snakke om noe positivt? Ja, la oss.
Jeg har ingen trang til rus. Også der skal jeg jo være unormal, jeg forventet en heftig kamp med meg selv akkurat der. Men nei. Ingen press, sug eller behov. Og det er jo kjempebra, dette er ikke meg som sutrer over at noe er galt når det er så utrolig perfekt som det kan bli.

Hr. E fortalte forøvrig at begge de to som bor i etasjen over oss har et, jeg siterer, "et godt øye til meg". Det ante meg med han rett over, han andre sporty var litt mer overraskende. Men Hr. E tvers over gangen kan fortelle at begge jevnlig har spurt han om hvem/hva/hvor om meg. Og han over har fått med seg at det har vært megler og takstmann her.
Jeg er faktisk smigret. Det er faktisk en god følelse.

Faktisk er et utrolig teit ord. Jeg skal øve meg på å slutte bruke det. Nå skal jeg ikke sutre mer i kveld.
 

[AliceNextDoor]

Der røk den planen om å "kjøpe noe billig". Det ble dyrere enn jeg hadde tenkt meg. Men jeg er snart ferdig med å være ung, jeg har muligheten og selgeren var veldig dyktig. Vi lever bare en gang, og jeg vil leve og oppleve.

[AliceNextDoor]

Og jeg fortsetter sprenge grenser. Jeg har ikke-alene helg her. Det er, for de som har lest tidligere her, ganske nytt - spesielt når det er av den typen som ikke greier irritere meg. Det er veldig uvant og jeg er ikke bare komfortabel med det, men når forslaget kom så var jeg merkelig positiv til det hele. Jeg skal innrømme at litt av årsaken er fordi jeg er nysgjerrig på hva jeg selv føler og så videre. Men det er hyggelig, og jeg har fått mye å tenke på.
Nei, vi er ikke i noen kjærlighetsfase, og det fantastiske er at mitt besøk evner å snakke slik jeg alltid ønsker meg. Ingen skjulte budskap eller hentydninger eller sleipe triks. Ikke som jeg har sett foreløpig i alle fall.
Akkurat nå har vi vært ute og gått sammen, vi har vindusshoppet og vi har snakkes masse. Vi sitter i stuen og her skjer det magiske; vi sitter i hver vår stol og slapper av. Han har funnet bokreolene mine og leser noe han fant der, og jeg sitter og leser på nettet, og ikke minst en liten tur innom her. Det føles veldig naturlig og jeg elsker det at vi nå potensielt kan ende dagen når jeg kjører han hjem at idag har vi hatt en fin dag sammen. Sånt kan jeg faktisk forestille meg å bygge kjærlighet på.
Og nei, det er ikke supermegasexoppveggeneogisengen hele tiden. Dette er faktisk et besøk som trives selv når jeg er midlertidig nedstengt for måneden. Man kan late som at det ikke betyr noe, men det gjør det for meg. Intimitet betyr ikke seksuell aktivitet hele tiden. Jeg skal holde et øye med denne mannen, om ikke annet så er det et vennskap for livet.

Ut over det har jeg det i grunnen ganske ok, selv om jeg fremdeles tenker på at jeg skulle vært hos mamma. Jeg har 4 dager med litt intens jobbing foran meg, og så har jeg "sommerferie". Vi får se hva som er rødt og vanskelig da av landene.

[AliceNextDoor]

Jeg ser jeg må legge til en ting til. Jeg skulle veldig gjerne vært med pappa også, det har vært mye om mamma. Følte meg plutselig veldig skyldig.
Min pappa er en fabelaktig og morsom mann, og jeg gleder meg veldig til å se hva han sier om min siste anskaffelse på transportfronten.
Jeg har helt klart arvet et solid interessegrunnlag for ting som går fort og ser pent ut siden min pappa har jobbet med bilproduksjon i mange år. Her i Norge jobbet han med aluminiumsproduksjon av bildeler til mange bilprodusenter, da den bedriften la ned så var det en trivselsfaktor som gjorde at han ville hjem til Tyskland for å få fortsette med å jobbe med det han elsker mest. Det kan godt hende han har konstruert noe som siden ble masseprodusert til akkurat den bilen du selv eier. Han og mine onkler har alltid hatt masse biler som de har skrudd på og mekket på og så videre. Jeg tør ikke vedde på hvor mange biler pappa har gjemt unna for mamma på gården til sin bror akkurat nå, men mamma har også sagt at det er helt ok at han heller driver med det enn å henge på kneiper og tulle rundt slik mange andre menn gjør. Jeg tror nok også at hun er veldig glad i den kreative og aldri voksne siden av pappa. Pappa er utrolig glad i katter. Jeg tror han har to nå, da den han hadde før disse to døde så var han nærmest utrøstelig i flere uker. Det er egentlig rart at ikke han har noen gård selv, men det antar meg at det kun er tilfeldigheter som er årsak til det.
Og så gir han verdens beste klemmer, kan alt mulig om forfattere og bøker, han er på tross av sin veldig verdikonservative side alltid åpen for å lære om og diskutere om nye tankesett og annen ideologi. Pappa er klok, pappa er snill. Det er ikke alltid vi har vært gode mot hverandre, men det forandrer ikke det at han er min pappa.

[AliceNextDoor]

Vært alene hjemme en time nå, hatt en liten kjøretur ute og sitter her. For jeg orker ikke annet. Jeg skal skrive noen få ord om ingenting i dagboken min og fortelle at jeg har det greit og er bemerkelsesverdig rolig inni meg. Litt uggen fordi mens veldig snart, men avslappet. Jeg er ikke stresset over noen særlige ting, ingenting er mer fremtredende enn noe annet og jeg føler meg verken glad eller trist. Jeg er glad for å ha gjort et matrielt valg og anskaffelse, det er spennendende, det. Men alt i alt er det en praktisk løsning på et faktisk problem, og dermed ikke særlig særskilt. Jeg er sikker på at det er et sånt tema som ingen egentlig bryr seg om. Det er like interessant som at jeg også har kjøpt meg nye støvletter. Og planter. For det har jeg. De er fine. Etc.
Jeg tekster med mamma, det er fint. Vi planlegger litt. Det er også fint. Det er forventet, det er noe jeg naturlig nok gjør med min mor etter å ha klaget mye på at jeg savner henne. Det er fint å se at hun skriver at hun savner meg også. Alt er normalt.
Alt er normalt.
Og jeg har nettopp hatt hyggelig besøk, av en mann jeg aldri har kjent før. Som er spennende, dannet, artig og sjarmerende.
Og alt er normalt, for jeg føler faktisk ingenting.

Jeg går og legger meg. Jeg, håpløse møkkakjærring.