Vi venter på sistemann

[babycodex]

Tittet bare innom for å se hvordan det går med deg og så glad for å se at svangerskapet ditt går bra ❤️ Sender deg en digital klem og håper at du får kjenne litt på gravidsymptomer med en voksende mage og bevegelser etterhvert. Jeg tror ikke jeg begynte å kjenne regelmessige bevegelser før uke 28 ellernoe sånt jeg, kunne kanskje kjenne hint av noe før det men det var veldig svakt. 

Endret 1. august 2021 av babycodex

[mammahjarte]

Kom inn og kikka litt eg og. Håper du har det fint

[Amatariel]

16+0

Nå har vi kommet hjem fra ferie. Tenk, da vi dro var jeg 13 uker og nå er jeg 16 uker. Skal ikke påstå at ukene har rast av gårde akkurat 😅 Har hatt en temmelig rolig ferie på svigers' hytte i dårlig vær, så innimellom føltes det som tiden sto stille. Men utrolig godt med ferie og fri fra jobb! Det var utrolig etterlengtet. Hele familien vår er B-mennesker, så har vært så deilig å bare være oppe lenge på kveldene og kose oss, og sove leenge på morgenene. Har ikke hatt behov for midt-på-dagen-dupp slik jeg hadde hele juni 😆 Så blir interessant å begynne på jobb igjen i morgen. Gruer meg til det. Er redd for å være veldig trøtt og sliten. Spesielt når jeg jo nå snart må fortelle sjef + kolleger nyheten, og jeg virkelig ikke har lyst på særbehandling eller at situasjonen min krever at jeg må ha tilrettelegging med det samme nyheten er ute... Vi har bl.a kjørt hjemmekontor store deler av tiden siden mars-20, men nå etter ferien har sjefen proklamert at vi skal tilbake til normalen som jo er fysisk kontor. Jeg bare kjenner allerede at jeg blir sliten av tanken på å hver dag stå opp (ekstra) tidlig, kle seg ordentlig, sminke seg og ta buss for å være fysisk med folk hele dagen. Så buss hjem 😵 Det har bare vært så utrolig deilig å ta det helt rolig med alt sånt, og i juni har jeg altså brukt lunchen til å ta en rask dupp også. Så ja, får se hvor lang tid det tar før jeg må be om å få litt hjemmekontor.

Ellers har det kommet en skikkelig gladnyhet til kommunen min! Fra i går har sykehuset åpnet for partner med til fødsel og UL!  Jeg har egentlig ikke vært nevneverdig redd for at mannen ikke skulle fått blitt med på fødselen, for det er så langt frem i tid. Men så absolutt for meg en OUL uten han (og derfor ekstra takknemlig for at han fikk ble med på klinikkene i uke 9 og 13). Men denne ordinære er skikkelig viktig. Så glad for at mannen faktisk får bli med på den, for nå har jeg "selvsagt" fått en dårlig følelse igjen. Klarer bare ikke å tro at alt skal være bra... at hjertet fortsatt slår, at alt er OK med hjernen, alle organene osv. 🙈 Jeg håper håper jo!! Men tenk hvis det ikke er det..!?

Jeg kan nesten ikke vente med på å få OUL overstått og forhåpentligvis få beskjed om at alt ser fint ut. Da blir det så bra! Vet at jeg endelig kan senke skuldrene da. Kanskje begynne å få lyst til å se på babyutstyr og klær..? Og ikke minst fortelle familien min nyheten. Jeg har OUL den 20.8. Og dagen før kommer mamma m.fl tilreisende for å bo hos oss. Må holde meg èn dag da, men etter OUL kan jeg forhåpentligvis fortelle mamma, pappa, søsken og ikke minst egne barn. De er allerede helt tussete over at søsteren min skal ha baby sent på året her, så det vil jo bli ekstatiske følelser over at det ikke bare kommer èn baby men TO såpass nært ❤️

Tusen takk til alle dere som klikker dere inn og følger meg her forresten Det er så utrolig koselig å se og vite at dere er her og heier meg frem.

[bittelillebolla]

For en super nyhet at de åpner for følge både på UL og fødsel!! 🙌 Det kom jo på et perfekt tidspunkt for deg også! Skjønner godt at denne ultralyden blir ekstra viktig for deg, når du hadde sett for deg å få en grundigere undersøkelse i uke 13, som ikke ble noe av. Jeg kjenner at jeg gleder meg på dine vegne til undersøkelsen er overstått, og du kan føle deg trygg på at alt er bra med lille sistemann.  Blir noen fine dager etterpå, med familiebesøk, annonseringer og mange gode følelser - det er jeg sikker på! ❤️ Bare 15 dager igjen! 

[SUPERMIRI]

Hvordan gikk det med jobbstart etter ferien? Regner med sjefen tok det fint også, hvis du har fortalt det? 🥰 Klem til deg! 

[Amatariel]

17+0

Tusen takk for at dere legger igjen spor @bittelillebolla og @SUPERMIRI  Det setter jeg sååå pris på.

Nå begynner det å ligne på noe sånn lengdemessig i svangerskapet, men det er OUL jeg venter på og føler at jeg venter meg halvt i hjel. Før den er overstått så er "ingenting gøy". Har egentlig lyst til å begynne å lese meg opp på barnevogner, kjøpe litt klær o.l., men orker ikke. I helgen var jeg på loftet for å hente ned boksen med gravidklær for å låne søsteren min en kjole, og da prøvde jeg alt sammen. Noe er faktisk for smått fordi jeg har økt i vekt siden sist svangerskap, men en del passer og vil passe utover høsten så det vasket jeg og la i klesskapet mitt. Litt rart, litt godt, men igjen - det er med en sånn halvdårlig smak i munnen. Blir så nedtur og måtte fjerne slike her ting om det går dårlig på OUL... men samtidig tvinger jeg handlingene mine litt til å tenke positivt med å faktisk gjøre dette.

Ellers kan jeg nå endelig si at jeg faktisk føler litt på kroppen at jeg er gravid. De første symptomene, kan man si det? 😅 Sannsynligvis er det den store overgangen som har vært i det siste som har trigget det. For ikke bare har jeg begynt på jobb igjen etter ferie (det pleier jo generelt å være tungt), men vi er også tilbake for fullt på fysisk kontor. Har jo hatt så mye hjemmekontor at dette også er en utrolig stor omveltning. Disse tingene + min tilstand har gjort at jeg har kjent på en god del ubehag. Mye vondt i hodet og raskt sliten. Blir andpusten når jeg går opp trappen på jobb f.eks. Og greit at kostholdet og aktivitet i ferien har vært dårlig, men SÅ ille kan jeg ikke forstå at det er, derfor 'skylder' jeg litt på graviditeten nå. Det bare må være en medvirkende årsak.

Men mest kjenner jeg på å være uggen. Stress trigger kvalme, og selv om jeg forsøker å aaaavstreeesse så mye som mulig, så er det ikke å komme unna at jeg skal komme meg til bussen om morgenen, opp trappen på jobb osv. Og i disse tilfellene blir jeg veldig uggen og går og brekker meg. Jeg har også litt dårlig matlyst nå, og der jeg før spiste mye til frokost klarer jeg nå knapt et par rugsprø før jeg må brekke meg litt.
Og så lukter da - det er verst. Takler dårlige lukter særs dårlig nå. Vanligvis syns jeg jo slikt bare lukter vondt, men nå er det kvalmende i tillegg. Det er alt fra søppel til mannens whisky   Så kommer raskt en brekningslyd da. Så ja, hvis ikke dette er symptomer så vet ikke jeg! Og nå har jeg ventet sååå lenge på å kjenne noe som er unormalt, at jeg syns nesten det er litt positivt. Men jeg kjenner at det tapper meg litt for krefter, så nå sitter jeg på jobb og kaldsvetter litt. Med hodepine.

Når det gjelder sjefen så klarte jeg å fortelle dette i forrige uke, på min første arbeidsdag etter ferien. Men det var bare så vidt! Som dere kanskje husker fra dette innlegget før sommeren så gruet jeg meg veldig, og det var ikke noe lettere nå. Jeg gikk vel tre ganger mot kontoret før jeg snudde. Men jeg visste at det ville bli bra bare jeg fikk det overstått, og det ble det jo. Han ble glad og gratulerte, syns det var moro! Jeg bare skalv og kaldsvettet 😝 En funfact er jo at han har vært personalansvarlig for en bedrift med ca. 25 ansatte i 15 år og dette er første gang noen har kommet til han med en slik nyhet (!). Så han syns jo det var moro i seg selv - å få prøve noe nytt. Det var i alle fall utrolig godt å bare få sagt det...

Da har jeg et større problem med å få sagt det til mine nære kolleger. Har vært på jobb i snart en uke etter ferien nå, og har bestemt meg for at damene på min avdeling (4-6 stk) kan og bør få vite dette. Men jeg klarer bare ikke å si det! Begynner å bli littegrann fortvilt nå. Det bare vil ikke ut... for det første vil jeg ikke at noen andre fra avdelingene høyere opp skal vite noe før etter OUL, og innimellom kaffepauser o.l så er det folk derifra med oss. Men det vanskeligste er å ta ordet i en sånn gruppe - det gjør jeg veldig sjeldent - og i alle fall ikke for å komme med slike seriøse nyheter. Har vært frem og tilbake på om jeg da må gå inn til en og en på kontorene for å si det, men da må jeg jo si det mange ganger og det orker jeg jo heller ikke. På jobb her har jeg følt at det er umulig å si det ansikt til ansikt og tenkt at jeg skal ta det på kvelden på felleschat vi har i sosiale medier. Men når kvelden kommer og jeg er hjemme så føles det helt bak mål, og jeg må ta det på jobb... og sånn går nå dagene 🙄 
Jeg vet ikke helt hvorfor det er vanskelig å si noe. Sannsynligvis en blanding av at jeg ikke er helt sikker på at det går bra ennå, at jeg ikke er venn med noen av kollegene utenom jobb og så vet jeg at de vil bli sjokkerte. Innerst inne vet jeg ikke om de vil bli så veldig glad en gang... vi snakker om damer på 50+ her, og alle er et helt annet sted enn meg i livet. De snakker kun om pensjonisttilværelsen og hvor deilig det er å være ferdig med barn. Pleier å dra meg litt inn i det også, slik som jeg nå har avsluttet barnehagekarrieren til mitt yngste barn. På mine vegne er de sååå glade for at jeg er ferdig med barnehage osv. 🙄 Og vi er litt underbemannet, så vet de vil syns det er pes at ting blir annerledes fremover. Blir tvilsomt noe vikar for meg, ikke i full stilling i alle fall. Og ikke minst fremtiden der jeg vil måtte forholde meg til planleggingsdager, skoleferier, sykt barn osv. over enda flere år. Så ja... venter litt på en naturlig åpning der jeg bare kan si at jeg er gravid, men frykter litt at jeg må vente og vente da.

Ellers har det vært en litt tung uke for meg og mannen. En blanding av mange småting, for det har jo vært tungt å komme i gang med hverdagen etter ferien. Samtidig som jeg har begynt å bli litt uggen, hormonene har kommet fullstendig til overflaten og jeg syns det var lite forståelse å få. Alt jeg ville ha var bare en armkrok, spørsmål om hvordan dagen har vært osv. Da hjelper det lite at han er travel, og bare vil ta på meg når vi har litt alenetid 🙄 Da har jeg bare blitt sur og lagt fullstendig hengelås på alt. Og da blir forholdet litt kjipt. Jeg har hundre millioner tanker i hodet som handler om baby, mens det ikke virker som han har noen. Jeg utbrøt tidligere her at jeg gruer meg sånn til OUL, mens han bare neeeeida, det kommer til å gå så bra så. Og da blir jeg så irritert. Var akkurat dette han sa i forkant av de ultralydene vi har hatt som ikke gikk bra. Jeg tenker også litt nå på fjoråret, men det er han garantert ferdig med for lenge siden. Burde jeg også vært, men tankene bare henger seg opp. Nå er det akkurat 1 år siden jeg gikk igjennom noen av de vanskeligste dagene i hele mitt liv. I dag er det 1 år siden jeg var på Medicus og fikk bekreftet MA, og på torsdag 1 år siden jeg lå hjemme og aborterte. Så alt dette sammensuriumet av ting har bidratt til en vanskelig uke, og når mannen ikke forstår så hjelper det ikke på. MEN vi fikk snakket litt ordentlig i helgen, og jeg føler meg mer rasjonell igjen. Så det går mye bedre nå.

Dette ble veldig langt her, kanskje jeg må skrive litt oftere enn bare èn gang  i uken innimellom 🙈 Takk for at du orket å lese! Nå er det å vente på OUL altså... 10 dager igjen! (skulle egentlig ikke vært lov å legge slike timer til en fredag! Er det mulig... heeelt sist i neste uke). 

[Niny]

Selv om det er uggen du føler deg, så har jeg lyst å si at så kjekt du endelig føler noen symptomer på kroppen 🥰

10 dager flyr jo avsted så raskt som bare det! Plutselig får du se lille igjen 😊 Har dere fått snakket noe mer om dere ønsker å få vite kjønnet neste uke eller ikke, hvis alt enda ser fint ut? 

Håper også for din del at kollegene dine blir glad på dine vegne uansett. Hadde vært så trasig hvis ikke.. De får heller tenke på at de blir "bestemødre på jobb" i tillegg til på hjemmefronten, og på den måten dra engasjementet inn igjen og få det positivt 😊

Her har også mannen innimellom vært litt usensitiv med ting han har sagt eller gjort. Uten at jeg føler meg hormonell på noen som helst måte, så var det ved en anledning han sa noe sånn at jeg måtte grine litt på do. Etterpå ville jeg ikke snakke med han eller se på han når han snakket til meg.. Da spurte han om jeg kanskje ble litt lei meg, og da sprutet jo tårene igjen og jeg fikk ut alt jeg følte plagde meg. Blant annet at jeg føler han engasjerer seg for lite og spør ikke om noe osv. Ble bedre etter den episoden 🥰 Håper stemningen/dynamikken hos dere blir litt bedre også frem mot OUL 🤞

[Amatariel]

Takk @Niny  Jeg tror også det vil bli bedre for oss/mannen når OUL er overstått. Håper og tror det blir mer virkelig for han bl.a... han har jo sett den lille klumpen et par ganger allerede, men det er jo så lenge siden og varte så kort. Tror sånt glir lett ut av hodet. Men kanskje bedre med OUL der den har blitt ganske så stor, og vi ikke minst får gått igjennom organene. Da må det vel bli mer virkelig? For blir litt skjevt fordelt når jeg tenker på at jeg er gravid 24/7 og han tenker på det èn gang i uken liksom...

Ang. kjønn så har jeg tenkt mye ja! Og tror faktisk vi har landet på å vite (hvis vi får) 😲
Vår rytme har jo vært at vi ikke har visst vs. visst annenhver gang. Med nr.1 og 3 visste vi ikke kjønn før fødsel, mens med nr.2 gjorde vi det. Nå på nr.4 ligger det jo i kortene at vi ikke skal vite - om vi følger det mønsteret. Syns det er utrolig kjekt, og fint å SE det med egne øyne for første gang. Var liksom ikke like stas den gangen jordmoren sa "ja det ser ut som det blir en gutt ja". Man vil jo holde den lille når man får en slik beskjed, føler jeg. Men det som har vippet meg over er at min søster nå vet kjønn (hun har termin 8 uker før meg), så vi er egentlig begge såå spent på om det blir samme eller forskjellig kjønn på disse søskenbarna som kommer til å vokse opp utrolig tett. Dessuten tror jeg det blir fint for 6-åringen å få vite om hun skal få en lillebror eller lillesøster ♥️ Men magefølelse har jeg ikke! Så det blir spennende. Jeg tenker jo gutt fordi mønsteret vårt er sånn 😅 Jente - gutt - jente - ?. Men så kan det plutselig komme en stor overraskelse. Hva gjetter dere?

[bittelillebolla]

Jeg koser meg sånn med lange innlegg i dagboken din og blir glad hver gang du poster her inne! Så mye spennende som skjer hos deg nå.   Nyoppståtte symptomer og ultralyd som nærmer seg med stormskritt. Skjønner godt at det er tung å komme tilbake på jobb, det er det jo for ikke-gravide også, så jeg kan lett tenke meg at det er ekstra tungt med en liten en i magen som krever sitt. 

Jeg tror damene på jobben vil bli glade for baby-budskapet. Selv om de tilsynelatende virker uinteressert i alt som har med baby og svangerskap å gjøre, så tror jeg det handler mer om at de selv er ferdig med den delen av livet. Kan ikke forstå annet enn at de kommer til å glede seg på dine vegne. ❤️ Noe annet ville vært dårlig gjort synes jeg. 

Så spent på det med ultralyd altså! Jeg har jo hele tiden hatt en skikkelig magefølelse på at du for det første skulle få lille sistemann, og jeg har hele tiden sett for meg at det er en gutt du skal få. Husker jeg skrev det tidlig i prøvedagboken din, og da svarte du om at du likte symmetri så da har jeg på en måte bare vært helt innstilt på at sistemann er en gutt. 😆 Men jeg har tatt skikkelig feil før, likevel er det ekstra spennende når man har en magefølelse altså. 

[Amatariel]

bittelillebolla skrev (7 minutter siden):

Jeg har jo hele tiden hatt en skikkelig magefølelse på at du for det første skulle få lille sistemann, og jeg har hele tiden sett for meg at det er en gutt du skal få. Husker jeg skrev det tidlig i prøvedagboken din, og da svarte du om at du likte symmetri så da har jeg på en måte bare vært helt innstilt på at sistemann er en gutt. 😆 Men jeg har tatt skikkelig feil før, likevel er det ekstra spennende når man har en magefølelse altså. 

Ja så moro
Tror sønnen i huset også blir glad for symmetri! Han er opptatt av at vi er like mange jenter som gutter i familien (ellers blir det urettferdig), og da har han jo tatt med katten vår på guttelaget  Så han hadde nok følt det som en seier om han fikk en lillebror. Men det blir definitivt bra uansett ♥️

[Lorieen]

Tenker ofte på deg, @Amatariel og har en god følelse! Jeg skjønner at dagene snegler seg avgårde mot OUL, men nå er det virkelig ikke lenge igjen. 
Kjenner meg veldig igjen i det der med at det ikke er noe stas å fortelle på jobb. På min arbeidsplass ble kollegene kjempesure da jeg annonserte graviditeten, faktisk så sure at jeg har valgt å bytte jobb og bedt arbeidsgiver om omplassering til en annen enhet. Heldigvis bare litt over tre mnd til permisjon for min del. Det skal bli godt. 

[Amatariel]

Herregud Lorieen, så fælt! 😮 Forstår godt du byttet jobb da. Helt utrolig egentlig at folk skal legge seg sånn oppi hvordan andre lever livet sitt... Jeg tror egentlig ikke mine kolleger blir så sure. De vil kanskje til og med fremstå glade på mine vegne. Men vil nok kjenne på litt misnøye sånn i luften vil jeg tro...

[Lorieen]

Amatariel skrev (3 minutter siden):

Herregud Lorieen, så fælt! 😮 Forstår godt du byttet jobb da. Helt utrolig egentlig at folk skal legge seg sånn oppi hvordan andre lever livet sitt... Jeg tror egentlig ikke mine kolleger blir så sure. De vil kanskje til og med fremstå glade på mine vegne. Men vil nok kjenne på litt misnøye sånn i luften vil jeg tro...

Det var ikke noe godt sted å jobbe sånn i utgangspunktet heller. Jeg var øverste leder der, men opplevde både mobbing, trakassering, baksnakking, utfrysning og ordrenekt fra første dag. Forferdelig sted. Aldri opplevd liknende og jeg har jobbet som leder i over ti år. Var der i to år og skal ikke tilbake. 

[Juss-jenta]

Tenk at du snart er halvveis nå! Jeg forstår veldig godt frykten din før OUL, med tanke på hva du har gått gjennom tidligere. Men jeg er helt sikker på at dette kommer til å gå kjempefint! Og jeg spår at det er nok en jente som ligger og koser seg i magen din 😍

Når det gjelder jobben så forstår jeg også godt at du kvier deg til å si det til kollegaer, sett hen til de tingene du listet opp. Min avdeling var svært underbemannet da jeg ble gravid, og heldigvis tok sjefen min på seg jobben med å annonsere det en dag jeg ikke var der (dette var avtalt) 😅 

Jeg er glad for å høre at du og mannen har fått pratet litt om de tingene som plager deg i helgen. Kommunikasjon er gull! Jeg syntes også at samboeren min var særdeles lite forståelsesfull hva gjaldt bekymringene og plagene mine. Det hjalp i det minste litt å forklare han at jeg trengte litt mer støtte ☺️

Jeg håper formen din blir litt bedre fremover. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg var mer eller mindre konstant andpusten fra uke 16 og frem til vesla var ute 🙈

[Brud2014]

Amatariel skrev (6 timer siden):

17+0

Tusen takk for at dere legger igjen spor @bittelillebolla og @SUPERMIRI  Det setter jeg sååå pris på.

Nå begynner det å ligne på noe sånn lengdemessig i svangerskapet, men det er OUL jeg venter på og føler at jeg venter meg halvt i hjel. Før den er overstått så er "ingenting gøy". Har egentlig lyst til å begynne å lese meg opp på barnevogner, kjøpe litt klær o.l., men orker ikke. I helgen var jeg på loftet for å hente ned boksen med gravidklær for å låne søsteren min en kjole, og da prøvde jeg alt sammen. Noe er faktisk for smått fordi jeg har økt i vekt siden sist svangerskap, men en del passer og vil passe utover høsten så det vasket jeg og la i klesskapet mitt. Litt rart, litt godt, men igjen - det er med en sånn halvdårlig smak i munnen. Blir så nedtur og måtte fjerne slike her ting om det går dårlig på OUL... men samtidig tvinger jeg handlingene mine litt til å tenke positivt med å faktisk gjøre dette.

Ellers kan jeg nå endelig si at jeg faktisk føler litt på kroppen at jeg er gravid. De første symptomene, kan man si det? 😅 Sannsynligvis er det den store overgangen som har vært i det siste som har trigget det. For ikke bare har jeg begynt på jobb igjen etter ferie (det pleier jo generelt å være tungt), men vi er også tilbake for fullt på fysisk kontor. Har jo hatt så mye hjemmekontor at dette også er en utrolig stor omveltning. Disse tingene + min tilstand har gjort at jeg har kjent på en god del ubehag. Mye vondt i hodet og raskt sliten. Blir andpusten når jeg går opp trappen på jobb f.eks. Og greit at kostholdet og aktivitet i ferien har vært dårlig, men SÅ ille kan jeg ikke forstå at det er, derfor 'skylder' jeg litt på graviditeten nå. Det bare må være en medvirkende årsak.

Men mest kjenner jeg på å være uggen. Stress trigger kvalme, og selv om jeg forsøker å aaaavstreeesse så mye som mulig, så er det ikke å komme unna at jeg skal komme meg til bussen om morgenen, opp trappen på jobb osv. Og i disse tilfellene blir jeg veldig uggen og går og brekker meg. Jeg har også litt dårlig matlyst nå, og der jeg før spiste mye til frokost klarer jeg nå knapt et par rugsprø før jeg må brekke meg litt.
Og så lukter da - det er verst. Takler dårlige lukter særs dårlig nå. Vanligvis syns jeg jo slikt bare lukter vondt, men nå er det kvalmende i tillegg. Det er alt fra søppel til mannens whisky   Så kommer raskt en brekningslyd da. Så ja, hvis ikke dette er symptomer så vet ikke jeg! Og nå har jeg ventet sååå lenge på å kjenne noe som er unormalt, at jeg syns nesten det er litt positivt. Men jeg kjenner at det tapper meg litt for krefter, så nå sitter jeg på jobb og kaldsvetter litt. Med hodepine.

Når det gjelder sjefen så klarte jeg å fortelle dette i forrige uke, på min første arbeidsdag etter ferien. Men det var bare så vidt! Som dere kanskje husker fra dette innlegget før sommeren så gruet jeg meg veldig, og det var ikke noe lettere nå. Jeg gikk vel tre ganger mot kontoret før jeg snudde. Men jeg visste at det ville bli bra bare jeg fikk det overstått, og det ble det jo. Han ble glad og gratulerte, syns det var moro! Jeg bare skalv og kaldsvettet 😝 En funfact er jo at han har vært personalansvarlig for en bedrift med ca. 25 ansatte i 15 år og dette er første gang noen har kommet til han med en slik nyhet (!). Så han syns jo det var moro i seg selv - å få prøve noe nytt. Det var i alle fall utrolig godt å bare få sagt det...

Da har jeg et større problem med å få sagt det til mine nære kolleger. Har vært på jobb i snart en uke etter ferien nå, og har bestemt meg for at damene på min avdeling (4-6 stk) kan og bør få vite dette. Men jeg klarer bare ikke å si det! Begynner å bli littegrann fortvilt nå. Det bare vil ikke ut... for det første vil jeg ikke at noen andre fra avdelingene høyere opp skal vite noe før etter OUL, og innimellom kaffepauser o.l så er det folk derifra med oss. Men det vanskeligste er å ta ordet i en sånn gruppe - det gjør jeg veldig sjeldent - og i alle fall ikke for å komme med slike seriøse nyheter. Har vært frem og tilbake på om jeg da må gå inn til en og en på kontorene for å si det, men da må jeg jo si det mange ganger og det orker jeg jo heller ikke. På jobb her har jeg følt at det er umulig å si det ansikt til ansikt og tenkt at jeg skal ta det på kvelden på felleschat vi har i sosiale medier. Men når kvelden kommer og jeg er hjemme så føles det helt bak mål, og jeg må ta det på jobb... og sånn går nå dagene 🙄 
Jeg vet ikke helt hvorfor det er vanskelig å si noe. Sannsynligvis en blanding av at jeg ikke er helt sikker på at det går bra ennå, at jeg ikke er venn med noen av kollegene utenom jobb og så vet jeg at de vil bli sjokkerte. Innerst inne vet jeg ikke om de vil bli så veldig glad en gang... vi snakker om damer på 50+ her, og alle er et helt annet sted enn meg i livet. De snakker kun om pensjonisttilværelsen og hvor deilig det er å være ferdig med barn. Pleier å dra meg litt inn i det også, slik som jeg nå har avsluttet barnehagekarrieren til mitt yngste barn. På mine vegne er de sååå glade for at jeg er ferdig med barnehage osv. 🙄 Og vi er litt underbemannet, så vet de vil syns det er pes at ting blir annerledes fremover. Blir tvilsomt noe vikar for meg, ikke i full stilling i alle fall. Og ikke minst fremtiden der jeg vil måtte forholde meg til planleggingsdager, skoleferier, sykt barn osv. over enda flere år. Så ja... venter litt på en naturlig åpning der jeg bare kan si at jeg er gravid, men frykter litt at jeg må vente og vente da.

Ellers har det vært en litt tung uke for meg og mannen. En blanding av mange småting, for det har jo vært tungt å komme i gang med hverdagen etter ferien. Samtidig som jeg har begynt å bli litt uggen, hormonene har kommet fullstendig til overflaten og jeg syns det var lite forståelse å få. Alt jeg ville ha var bare en armkrok, spørsmål om hvordan dagen har vært osv. Da hjelper det lite at han er travel, og bare vil ta på meg når vi har litt alenetid 🙄 Da har jeg bare blitt sur og lagt fullstendig hengelås på alt. Og da blir forholdet litt kjipt. Jeg har hundre millioner tanker i hodet som handler om baby, mens det ikke virker som han har noen. Jeg utbrøt tidligere her at jeg gruer meg sånn til OUL, mens han bare neeeeida, det kommer til å gå så bra så. Og da blir jeg så irritert. Var akkurat dette han sa i forkant av de ultralydene vi har hatt som ikke gikk bra. Jeg tenker også litt nå på fjoråret, men det er han garantert ferdig med for lenge siden. Burde jeg også vært, men tankene bare henger seg opp. Nå er det akkurat 1 år siden jeg gikk igjennom noen av de vanskeligste dagene i hele mitt liv. I dag er det 1 år siden jeg var på Medicus og fikk bekreftet MA, og på torsdag 1 år siden jeg lå hjemme og aborterte. Så alt dette sammensuriumet av ting har bidratt til en vanskelig uke, og når mannen ikke forstår så hjelper det ikke på. MEN vi fikk snakket litt ordentlig i helgen, og jeg føler meg mer rasjonell igjen. Så det går mye bedre nå.

Dette ble veldig langt her, kanskje jeg må skrive litt oftere enn bare èn gang  i uken innimellom 🙈 Takk for at du orket å lese! Nå er det å vente på OUL altså... 10 dager igjen! (skulle egentlig ikke vært lov å legge slike timer til en fredag! Er det mulig... heeelt sist i neste uke). 

Det er så godt å lese at det går fremover! Leser dagboka di ofte, ligger på favoritt-lista mi  Vi er jo på samme alder (ca?) og jeg er gravid med nr 3 nå (23+4). Begynte å følge deg da vi var i samme IKM-grupper.

Når det kommer til disse mannfolka så kan jeg relatere til det altså! Mannen min er helt lik. Men han har lært seg (etter noen utbrudd fra min side) at det jeg ønsker å høre er at han også er spent og at han forstår frykten min. Hans forklaring når vi har pratet om denne "misforståelsen", som også har skjedd rundt andre ting enn graviditeter, er at han prøver å trøste meg/roe meg ned med å si at "det kommer til å gå så bra så". Selv om jeg da ofte roper tilbake "kan ikke du for en gangs skyld si at du også synes det er helt grusomt å vente/gleder deg til det er overstått"😂 Det er ikke sikkert det er det samme som hos dere, men jeg ville bare si det - at jeg kjenner meg igjen  

Jeg er kjempespent på oppdatering etter OUL'en din - krysser fingrene for at det bare er gode nyheter! ❤️ 

Sender deg en god, virtuell klem så lenge!

[SUPERMIRI]

Det er så utrolig koselig og fint å lese oppdateringene dine, @Amatariel ❤️  Det gjør ingenting om de blir litt lange, for du skriver så fint! 

Tenk at det bare er 10 dager igjen til OUL! Jeg får så vondt av deg og det du har opplevd, så jeg unner deg så inderlig at disse dagene går fort slik at du endelig kan nyte svangerskapet videre  Godt at du fikk pratet med mannen om det du kjenner på også, for det er virkelig ikke ålreit å føle seg alene i de følelsene man har. 

Det skal bli så spennende å følge deg videre! Stor klem 

[Amatariel]

Brud2014 skrev (15 timer siden):

Det er så godt å lese at det går fremover! Leser dagboka di ofte, ligger på favoritt-lista mi  Vi er jo på samme alder (ca?) og jeg er gravid med nr 3 nå (23+4). Begynte å følge deg da vi var i samme IKM-grupper.

Så koselig å høre  Jeg rekker å fylle 37 år (iiiik) på slutten av året før babyen kommer i januar. Men men, sånn er det. Hadde jo trodd jeg skulle få siste som 35-36-åring, men nå er jeg jo bare glad jeg får en sistemann overhodet. Hvor gamle er dine to barn?

[Brud2014]

Amatariel skrev (7 timer siden):

Så koselig å høre  Jeg rekker å fylle 37 år (iiiik) på slutten av året før babyen kommer i januar. Men men, sånn er det. Hadde jo trodd jeg skulle få siste som 35-36-åring, men nå er jeg jo bare glad jeg får en sistemann overhodet. Hvor gamle er dine to barn?

Jeg slår deg, - fyller 38 år i september før jente nr. 3 kommer i desember

Vi hadde egentlig stoppet på 2, men så gjorde pandemien oss babysyke tydeligvis😂 Vi har 2 tette fra før som er 4 1/2 og snart 6 år. Hadde heller ikke sett for meg å være gravid i denne alderen, men vi leker faktisk med tanken på å få to tette denne gangen også *knis*

[Love90]

De mannfolka skjønner kanskje ikke helt at det faktisk er noe i magen før de ser en baby på ultralyd😅 så godt at sjefen tok det så bra! Skal egentlig ikke forvente annet! Og som de over her sier også så tror jeg de damene på jobben din bare synes dette er en hyggelig nyhet🤗🥰 åå, blir så spennende med kjønn! Du har jo en av hver fra før så da kommer det kanskje litt på det samme? Men er som du sier kanskje ekstra morsomt at det blir likt av kjønn i familien da😃 jeg har på følelsen av en gutt🤗 

[Amatariel]

Brud2014 skrev (2 timer siden):

Jeg slår deg, - fyller 38 år i september før jente nr. 3 kommer i desember

Vi hadde egentlig stoppet på 2, men så gjorde pandemien oss babysyke tydeligvis😂 Vi har 2 tette fra før som er 4 1/2 og snart 6 år. Hadde heller ikke sett for meg å være gravid i denne alderen, men vi leker faktisk med tanken på å få to tette denne gangen også *knis*

Ja jeg syns egentlig ikke at alderen vår er så høy og "ille". Legen min bare lo til meg da jeg nevnte at jeg følte vi hadde det travelt... var ikke sånn ment at jeg tenkte på min biologiske klokke da egentlig. Men det jeg tenker mest på er hvor lenge jeg har vært småbarnsmor. Har faktisk vært småbarnsmor i 17 år nå 😳 Hver gang det yngste barnet vårt har nærmet seg å bli stor (skolestart) så har vi fått ny baby. Og selv om jeg jo forstår at man er mor for resten av livet sitt når man først får barn, så er det noe med å ha småbarn over såå lang tid. Derfor jeg begynte å føle at nok kanskje er nok.

Love90 skrev (2 timer siden):

åå, blir så spennende med kjønn! Du har jo en av hver fra før så da kommer det kanskje litt på det samme? Men er som du sier kanskje ekstra morsomt at det blir likt av kjønn i familien da😃 jeg har på følelsen av en gutt🤗 

Ja har absolutt vært akkurat det samme ang. kjønn - alle gangene jeg har vært gravid. Ønsket meg kanskje pittelitt en gutt den gangen vi hadde èn jente fra før av, men da jeg lå på UL-benken kjente jeg jo at uansett svar på dette hadde null å si. Og når jeg nå har opplevd så mange aborter, med organsvikt inkludert og alt så er det ingen tvil om at å få en baby som ikke har noen avvik er det eneste jeg ønsker meg 🙏