Dagen i dag er en grusom dag,

[reddelinnea]

Jeg klarer ikke å bo i leilighetn min nei. Tør ikke. Er så redd for å være alene, også er det så skummelt. Er redd det skal komme noen også føler jeg meg enda mere alene og redd lissom.

[Cata]

Skjønner. Er litt "husredd" sjøl, men heldigvis bare i enkelte hus. Da tror jeg jeg ville snakket med terapeutene og hørt om det var noen mulighet for å få en eller annen slags "omsorgsbolig" sånn at du hadde folk ganske nær.

[reddelinnea]

Ja, jeg vet ikke om jeg tør det heller.

Flaut lissom..

Flaut at jeg ikke tør å bo alene

[Cata]

Du tør!!! Enda flauere å sitte og være redd i din egen leilighet -eller i huset (?) til foreldrene dine, hvis det finnes en ordning der du kan ha ditt eget lille krypinn som du føler deg mindre redd i.

*heier ivrig på Linnea*

[reddelinnea]

Tusen takk..

Jeg har nok ikke noe valg nei..

Er bare så redd jeg ikke kommer til å trives der heller.

Trives ingensteder jeg.

Vet ikke hvorfor jeg ikke trives jeg.

Kanskje fordi jeg ikke trives med livet..

:grine2:

[Gjest gjest1]

Nei, det er ikke flaut. Jeg rapporterte for bar to måneder siden at jeg skulle flytte til Tigerstaden, bo for meg selv, jobbe, være flink jente og klare meg selv. Men nå er jeg hjemme igjen. Har ikke noe enkelt forhold til mamman min heller. Så du er ikke alene om det.

Jeg fiksa det ikke. Jeg klarte ikke å jobbe, ta vare på meg selv, alt ble et kaos av alt sammen.

Jeg måtte jo bare bite i det sure eplet og flytte hjem. Og så får folk tenke hva de vil. Jeg fiksa det ikke, og er helt sikkert ikke alene om det.

Det er da ikke noe verre å flytte i omsorgsbolig enn å være innlagt er det vel? Det er en mildere form for innleggelse. Det er folk der som passer på, hjelper deg når du trenger det, støtter deg når det er noe du trenger støtte til, men de trenger seg ikke på.

De gangene jeg har vært innlagt har det vært en lettelse for meg. Fordi jeg hadde noen i næheten hele tiden. Så jeg slapp å være redd. Men samtidig var det deilig å være hjemme igjen etterpå. Det å kunne låse døra på do var en befrielse. Men jeg savner OFTE den støtten jeg fikk, det at jeg kunne være meg selv, gråte, være sint, fortvila - hva som helst. Og slippe å føle at jeg var i veien - jeg var jo der av en grunn.

Hvem er det du er har så mye flauhet overfor? Hvem vil tenke at det er rart, teit, whatever at du eventuelt bor i en omsorgsbolig? Skal ikke helsa komme først da Linnea? Du vil jo bli frisk, det sier du selv. Og det er et skritt videre på veien. Det hjelper ikke å sitte hjemme sammen med foreldrene dine, når du ikke trives sammen med dem, og vente på at angsten skal gå over av seg selv...

Gir deg en fordi jeg tror jeg kan forstå noe av det du sliter med.

[Cata]

Vet ikke hvorfor jeg ikke trives jeg.

Kanskje fordi jeg ikke trives med livet..

←

Der tror jeg du sa noe som stemmer. Trives man ikke med livet så skal det vel godt gjøres å trives noe sted. På den annen side - kan du få deg et sted å bo der du er litt mindre redd, så komme du i allfall til å trives litt bedre, både med husrom og livet. Og "litt bedre" er bedre enn "ikke bedre"....

[reddelinnea]

Jeg er så lei meg jeg. Fordi jeg svikter foreldrene mine. Føler meg som en taper siden de skammer seg over meg. Har så lyst til å takle livet jeg.. Men det klarer jeg ikke. Stakkars foreldrene mine som har fått misslykke fryktelige grusomme meg..

[reddelinnea]

Der tror jeg du sa noe som stemmer. Trives man ikke med livet så skal det vel godt gjøres å trives noe sted. På den annen side - kan du få deg et sted å bo der du er litt mindre redd, så komme du i allfall til å trives litt bedre, både med husrom og livet. Og "litt bedre" er bedre enn "ikke bedre"....

←

Tusen takk..

Jeg er ikke mindre redd noensteder jeg. Er redd overalt jeg..

[Cata]

Jeg sa ikke at du ikke kom til å være redd, jeg sa at kanskje kom du til å være litt mindre redd. Angsten din har du hatt så lenge at den forsvinner ikke av å bytte bolig. Men akkurat den biten av angsten som går på boforhold kan krympe litt.

[reddelinnea]

Jeg er så sliten av livet jeg. Vet ikke hvorfor. Men samtidig så klarer jeg ikke sove. Er bare sliten i huet. Trøtt og lei. Føler ingen glede eller lykke. Føler ikke at jeg våkner opp til en ny vakker dag jeg. Dagene er ikke vakre nei. Dagene er bare triste.

Er så lei meg fordi jeg bare er uvenner med foreldrene mine. Fordi jeg ikke klarer å være sånn som de forventer at jeg skal klare. Er så lei meg fordi jeg har blitt sånn

[reddelinnea]

Jeg sa ikke at du ikke kom til å være redd, jeg sa at kanskje kom du til å være litt mindre redd. Angsten din har du hatt så lenge at den forsvinner ikke av å bytte bolig. Men akkurat den biten av angsten som går på boforhold kan krympe litt.

←

Jepp,

Det var sånnn jeg skjønte, men jeg skrev bare surr tilbake..

Ja, angsten har vært altfor lenge.

Synes den kunne vært borte bare for en liten time jeg... Lurer på hvordan det er..

[Cata]

Tror ikke du ville ønsket å være kvitt angsten en liten time, for da ville den sannsynligvis være dobbelt så fæl når timen var over. Men jeg skjønner jo godt at du vil være angstfri. Og da må den nok krympes bit for bit.

At du ikke klarer å sove selv om du er sliten i hue er forståelig. Hodet jobber vel i høygir mens du prøver å hvile. Om ikke dagene er så vakre så gjelder det først å sette den ene foten ut av senga om morgenen og så den andre, -og så tar man en time ad gangen - uansett hvor fæle de timene er. Før eller senere kommer du over en time som er bedre enn den forrige.

[reddelinnea]

Tror ikke du ville ønsket å være kvitt angsten en liten time, for da ville den sannsynligvis være dobbelt så fæl når timen var over.    Men jeg skjønner jo godt at du vil være angstfri. Og da må den nok krympes bit for bit.

At du ikke klarer å sove selv om du er sliten i hue er forståelig. Hodet jobber vel i høygir mens du prøver å hvile. Om ikke dagene er så vakre så gjelder det først å sette den ene foten ut av senga om morgenen og så den andre, -og så tar man en time ad gangen - uansett hvor fæle de timene er. Før eller senere kommer du over en time som er bedre enn den forrige. 

←

Ja, sant det. Tenkte ikke på det jeg..

[reddelinnea]

Det er sikkert fælt å ikke ha angst og så komme tilbake igjen fordi da hadde jeg vitet hvordan livet er uten angst og hadde savna det veldig etterpå.

[Malie]

Tusen takk.

De foreldrene mine sier de aldri vil se meg mere. Og at jeg er den mest udugelige og fryktelige ungen. Helt grusom, sa de istad. Hører dette hver dag jeg. Men det er jo sant da. Siden jeg er grusom og fryktelig..

Men det er så sårt å høre det fra mine egne foreldre..

←

Er neimen ikke mye støtte du får fra foreldrene dine! Tror ikke de innser at de ikke er til hjelp når de sier disse tingene til deg. Tror ikke de forstår hvordan du har det.

Når ikke engang foreldrene dine er innforstått med hvordan det står til med deg, hvordan skal du klare å bli frisk da?

Når de gang på gang sier at du er udugelig og fryktelig?!!!

Vet behandlerene dine om dette? Du får jo ingen støtte hjemme!!!

Det må jo være et visst samarbeid mellom hjemmet ditt, familien din og behandlingsinstitusjon/psykologer o.s.v??!

[Gjest Catwoman]

Tror det ville vært bra for deg å bo for dge selv jeg. Siden du har så dårlig forhold til foreldrene dine hadde du kanskje fått det bedre om du ikke hadde bodd sammen med de.

Så en sånn omsorgsbolig tror jeg ville vært fint for deg. Så kan du bo alene, uten å være helt alene.

En annen ting. Du hadde trengt noen som støttet deg, det virker som om du ha lite mennesker som støtter deg. Har du tenkt på å finne deg en venn via internet? Det finnes jo mange sånne kontaktsider hvor du sikkert kan treffe noen som har det litt som deg. Som du kan maile og chatte med, det virker kanskje ikke så skummelt som å være med folk i RL.

[Hu i Svingen]

[Gjest gjest1]

Linnea - jeg lurer ærlig talt på om foreldrene dine er med på å gjøre livet ditt vanskeligere for deg, jeg?

Du sier du krangler med dem hver dag, og at de ber deg ta deg sammen og komme deg ut og leve et normalt liv? Vet de ikke at du er syk? Og hvorfor er det psykologen din som må ordne ting for deg, når du faktisk bor sammen med foreldrene dine?

Burde du snakke med psykologen om hun kanskje kan undersøke andre muligheter for deg enn å bo hjemme? De virker destruktive de som egentlig burde vært til hjelp og støtte for deg. Jeg skjønner at de sikkert blir slitne pga sykdommen din, men det er da jamen ikke din skyld!

Snakk med psykologen eller legen din, eller skriv dem et brev dersom du ikke tør ta det opp med dem.

[Gjest #Spidergirl#]

Uff for ein familie d må vere ein annan plass du kan bu då??? Du må snakka me psykologen din Detta går ikkje