Tips til ufør mann?

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med dette. Ser helt ok ut og får en del matches, men så snart "hva jobber du med?" kommer, så blir jeg ghostet eller avvist. Jeg er på ingen måte invalid og klarer da husarbeidet og en og annen skogstur, og jeg føler meg ikke fattig heller, selv om inntekten på papiret er relativt lav. Eier eget hus, er flink med penger, og jobber en aksjeportefølje for å bøte på inntekten. Driver en del med frivillig arbeid når helsen strekker til.

I alle disse uføretrådene på forumet ser jeg mange som nevner ektefellen sin, men felles for dem alle er at de er kvinner. Er det virkelig slik at en ufør kvinne fint kan bli gift og få barn, mens en ufør mann er sjanseløs? På sikt håper jeg å komme tilbake til arbeidslivet, men det krever nok både ny utdanning, en forståelsesfull arbeidsgiver, kanskje en operasjon og en god porsjon flaks, og dette kan jo ta flere år før faller på plass. Det kan også være 100% ikke er realistisk å forvente.

Mulig dette er et hjertesukk like mye som et spørsmål om råd. Det blir bare så ensomt av og til.

Anonymkode: cb3df...dd0

[Milky]

De fleste menn synes vel bare det er digg om dama er hjemme og kan stelle hus og barn som ufør.. men ikke så mange kvinner synes det er så attraktivt med en mann som bare duller rundt hjemme...

det er bare noe jeg tror da har ikke fasiten

[AnonymBruker]

Vet ikke som gjelder for uføre kvinner..😅 Jeg er kvinne. Har hverken gods eller gull. Alenemamma som leier..ville JEG vært en kandidat for DEG ? Jeg søker hvertfall ikke status,- men et menneske ! 

Anonymkode: ab422...3a5

[AnonymBruker]

Jeg kan bare prate ut i fra meg sjøl. 

Jeg kunne ha blitt sammen med en ufør mann om: han hadde en hobby, hadde god økonomisk sans, hadde godt humør og positiv innstilling, var galant, god i senga, flink med komplimenter, ærlig og utadvendt, samfunnsengasjert, glad i dyr og barn, var leken, hadde et fint forhold til sin egen familie, rett og slett en likanes kar. 

Jeg kunne ikke ha blitt sammen med en ufør mann som: ikke tok vare på helsa si, men røkte og drakk, spiste dritt og var inaktiv, som hadde forbruksgjeld, som var negativ, som pratet mye om egen helse, som klenget på meg, som stemte Frp, som hater kvinner og er vaksinemotstander (og alt i den gata). Som hadde mange komplikter på gang, hadde et møkkete hjem, som var sur og mutt. 

Altså, vær en grei og glad fyr, så skal du se det ordner seg. 

Anonymkode: 001bd...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg sliter litt med dette. Ser helt ok ut og får en del matches, men så snart "hva jobber du med?" kommer, så blir jeg ghostet eller avvist. Jeg er på ingen måte invalid og klarer da husarbeidet og en og annen skogstur, og jeg føler meg ikke fattig heller, selv om inntekten på papiret er relativt lav. Eier eget hus, er flink med penger, og jobber en aksjeportefølje for å bøte på inntekten. Driver en del med frivillig arbeid når helsen strekker til.

I alle disse uføretrådene på forumet ser jeg mange som nevner ektefellen sin, men felles for dem alle er at de er kvinner. Er det virkelig slik at en ufør kvinne fint kan bli gift og få barn, mens en ufør mann er sjanseløs? På sikt håper jeg å komme tilbake til arbeidslivet, men det krever nok både ny utdanning, en forståelsesfull arbeidsgiver, kanskje en operasjon og en god porsjon flaks, og dette kan jo ta flere år før faller på plass. Det kan også være 100% ikke er realistisk å forvente.

Mulig dette er et hjertesukk like mye som et spørsmål om råd. Det blir bare så ensomt av og til.

Anonymkode: cb3df...dd0

Vet ikke helt hva du spør om. Det er ikke enkelt for damer heller. Opplever det samme som kvinne. Og jeg holder på med utdanning og har planer om å komme tilbake igjen til jobb. Men folk trekker seg unna uansett hva jeg sier merker jeg. Enten er det galt jeg er student uten å jobbe ved siden av for da må jeg ha dårlig råd (selv om jeg eier egen leilighet), eller så trekker folk seg unna om jeg nevner  noe om helseutfordringer, selv om jeg sier jeg er på bedringens vei. Leit at det er så mye fordommer syns jeg. Ellers får jeg masse komplimenter, er veltrent, tar vare på meg selv, er empatisk osv. Men grensen går visst ved hva man driver med ja. 
 

Opplever at folk syns det er greit å behandle meg dårlig og. Folk vil gjerne fortsette å treffes, ha sex osv, men når det kommer til å gå inn i noe mere seriøst så er det stopp. Er skikkelig lei av å bli brukt. Spør jo selvsagt hva folk er ute etter, men folk lyver jo bare. I ettertid sier de gjerne at de vil ha en kjæreste som jobber... Har fått skikkelig nok nå merker jeg. Kommer gjerne fra folk som sliter med ting selv og, som jeg har stilt opp for og støttet. Men det er hva man får igjen. 

Anonymkode: bc020...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kan bare prate ut i fra meg sjøl. 

Jeg kunne ha blitt sammen med en ufør mann om: han hadde en hobby, hadde god økonomisk sans, hadde godt humør og positiv innstilling, var galant, god i senga, flink med komplimenter, ærlig og utadvendt, samfunnsengasjert, glad i dyr og barn, var leken, hadde et fint forhold til sin egen familie, rett og slett en likanes kar. 

Jeg kunne ikke ha blitt sammen med en ufør mann som: ikke tok vare på helsa si, men røkte og drakk, spiste dritt og var inaktiv, som hadde forbruksgjeld, som var negativ, som pratet mye om egen helse, som klenget på meg, som stemte Frp, som hater kvinner og er vaksinemotstander (og alt i den gata). Som hadde mange komplikter på gang, hadde et møkkete hjem, som var sur og mutt. 

Altså, vær en grei og glad fyr, så skal du se det ordner seg. 

Anonymkode: 001bd...f64

Er man uføretrygdet er man vel ikke i god form og godt humør hele tiden.....

Anonymkode: f497c...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er man uføretrygdet er man vel ikke i god form og godt humør hele tiden.....

Anonymkode: f497c...0a8

Er noen det?😅

Anonymkode: bc020...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg kan bare prate ut i fra meg sjøl. 

Jeg kunne ha blitt sammen med en ufør mann om: han hadde en hobby, hadde god økonomisk sans, hadde godt humør og positiv innstilling, var galant, god i senga, flink med komplimenter, ærlig og utadvendt, samfunnsengasjert, glad i dyr og barn, var leken, hadde et fint forhold til sin egen familie, rett og slett en likanes kar. 

Jeg kunne ikke ha blitt sammen med en ufør mann som: ikke tok vare på helsa si, men røkte og drakk, spiste dritt og var inaktiv, som hadde forbruksgjeld, som var negativ, som pratet mye om egen helse, som klenget på meg, som stemte Frp, som hater kvinner og er vaksinemotstander (og alt i den gata). Som hadde mange komplikter på gang, hadde et møkkete hjem, som var sur og mutt. 

Altså, vær en grei og glad fyr, så skal du se det ordner seg. 

Anonymkode: 001bd...f64

ville vel uansett ikke blitt samme med deg

Anonymkode: 8fb7f...f0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er man uføretrygdet er man vel ikke i god form og godt humør hele tiden.....

Anonymkode: f497c...0a8

Humøret kan være godt selv om formen ikke er god

Jeg er kvinne, og er på vei mot ufør, men ikke der enda. Har ingen restarbeidsevne. 

Jeg fant mannen min før jeg ble syk, men ser for meg at det hadde vært vanskelig nå. Fokuser på de bra tingene, og nevn tidlig at "for tiden er du utenfor arbeidslivet, men håper å komme tilbake". Fokuser på eget hus, ok økonomi, osv. Noen blir kanskje skremt, og er redde for å bli en pleier, men de fleste er redd for det ukjente bare.

Anonymkode: 93618...916

[AnonymBruker]

Milky skrev (20 minutter siden):

De fleste menn synes vel bare det er digg om dama er hjemme og kan stelle hus og barn som ufør.. men ikke så mange kvinner synes det er så attraktivt med en mann som bare duller rundt hjemme...

det er bare noe jeg tror da har ikke fasiten

Nei. De fleste menn liker ikke damer som steller og stuller hjemme - og uføre «duller ikke rundt hjemme». De er syke. 

Til TS: 

De fleste som snakker om uføre partnere her inne er naturlig nok kvinner da dette er KVINNEguiden.

Og greia med ufør partner handler nok om at de eller fleste allerede hadde vært sammen en stund og kanskje hadde etablert familie når ulykke/sykdom inntraff.

Jeg er langtidssyk selv, og kan liksom ikke se for meg at noen skulle falt for min situasjon om jeg ble singel.

Mange kunne falt for meg, jeg er passelig attraktiv/ganske oppegående/smart/morsom osv. 

Men nå er jeg jo virkelig syk. Jeg klarer jo ikke være den kjæresten jeg vanligvis er, kan ikke delta på noe osv.

Det blir jo et begrenset liv 🤷‍♀️

Og om jeg ble endel bedre- vel.....jeg skjønner jo hvordan «ufør» er en litt vanskelig greie på datemarkedet. Man har en kjent vesentlig funksjonsnedsettelse, FØR et forhold inngås. 

Og typen som faller for meg - faller jo for den jeg «var» rent personlighetsmessig - men jeg kan jo ikke leve som «meg» nå.

Det er bare et faktum. 

Men en ide kan jo være å være åpen for å date en annen i lik situasjon, om din sykdom tillater deg å fungere i perioder. 

Jeg hadde nok skrevet dette i bioen - lengst nede riktignok, men det er nyttesløst å få noen interessert som har dette som «uaktuelt». Like greit å nevne, på samme måte som man bør nevne ønske om å være barnefri. Eller særboer life out. 

Anonymkode: 48a2d...c7a

[Gjest NoDiablo]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan bare prate ut i fra meg sjøl. 

Jeg kunne ha blitt sammen med en ufør mann om: han hadde en hobby, hadde god økonomisk sans, hadde godt humør og positiv innstilling, var galant, god i senga, flink med komplimenter, ærlig og utadvendt, samfunnsengasjert, glad i dyr og barn, var leken, hadde et fint forhold til sin egen familie, rett og slett en likanes kar. 

Jeg kunne ikke ha blitt sammen med en ufør mann som: ikke tok vare på helsa si, men røkte og drakk, spiste dritt og var inaktiv, som hadde forbruksgjeld, som var negativ, som pratet mye om egen helse, som klenget på meg, som stemte Frp, som hater kvinner og er vaksinemotstander (og alt i den gata). Som hadde mange komplikter på gang, hadde et møkkete hjem, som var sur og mutt. 

Altså, vær en grei og glad fyr, så skal du se det ordner seg. 

Anonymkode: 001bd...f64

Jeg antar du ikke ville blitt sammen med en sånn mann selv om han hadde hatt høy status, god jobb og inntekt?
 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

vær en grei og glad fyr, så skal du se det ordner seg

Ts. Du snakker om matcher, ghosting og avvisning. Jeg antar du altså snakker om Tinder. Jeg tror det skal veldig mye mer til enn bare å være grei og glad hvis du leter etter kjærligheten der inne. Men hun jeg siterer her har likevel rett: Du bør slutte å lete etter den rette, men heller rette deg opp og møte folk. Ellers blir det lett å havne i en ond loop der man bare synes mer synd på seg selv og blir mindre og mindre attraktiv.

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg sliter litt med dette. Ser helt ok ut og får en del matches, men så snart "hva jobber du med?" kommer, så blir jeg ghostet eller avvist. Jeg er på ingen måte invalid og klarer da husarbeidet og en og annen skogstur, og jeg føler meg ikke fattig heller, selv om inntekten på papiret er relativt lav. Eier eget hus, er flink med penger, og jobber en aksjeportefølje for å bøte på inntekten. Driver en del med frivillig arbeid når helsen strekker til.

I alle disse uføretrådene på forumet ser jeg mange som nevner ektefellen sin, men felles for dem alle er at de er kvinner. Er det virkelig slik at en ufør kvinne fint kan bli gift og få barn, mens en ufør mann er sjanseløs? På sikt håper jeg å komme tilbake til arbeidslivet, men det krever nok både ny utdanning, en forståelsesfull arbeidsgiver, kanskje en operasjon og en god porsjon flaks, og dette kan jo ta flere år før faller på plass. Det kan også være 100% ikke er realistisk å forvente.

Mulig dette er et hjertesukk like mye som et spørsmål om råd. Det blir bare så ensomt av og til.

Anonymkode: cb3df...dd0

Det er vel sånn at 95% av matcher på nett renner ut i sanden uansett? For meg handler alt om kjemi og utstråling. Og jeg kan ærlig si at en velfungerende mann, som er ufør, hadde vært helt greit. Så lenge han tok tak i livet sitt på andre måter, og ikke bare klaget over alt rundt seg.

[AnonymBruker]

Kunne fint blitt sammen med deg for resten av livet om du var den type mann som jeg faller for. Drittsekker kan være millionærer men ville ikke hatt sjans på meg.

Vær glad for at det ikke blir match med disse kvinnene, høres ikke ut som de er noe å samle på uansett når de har så overflatiske kriterier.

Anonymkode: 63cf1...2f3

[AnonymBruker]

Er jo naturlig at man ikke ønsker en partner som er "syk", er jo derfor man er ufør.

Som mann og ufør har du svært liten sjanse. Er du kvinne så vil jo sjansen øke noe mer.

Du bør heller finne deg en kvinne som er ufør, like barn leker best.

Anonymkode: 23a32...a1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

ville vel uansett ikke blitt samme med deg

Anonymkode: 8fb7f...f0f

Hvorfor ikke? 

Anonymkode: 001bd...f64

[AnonymBruker]

Hvis jeg skulle vært sammen med en ufør mann, måtte det ha kun vært særbo. Jeg hadde ikke orka å være i samme hus med mannen hele dagen lang, for jeg er ufør selv og trenger en del tid i fred og ro. Men at du er ufør er i seg selv ikke en dealbreaker for min del.

Anonymkode: 7afa8...fe1

[GammelKaktus]

Jeg tror at du har større sjanse til å treffe noen i det virkelige livet enn på tinder, da har de muligheten til å bli kjent med deg før de blir "skremt" vekk fordi du er uføretrygdet. Tror mange blir skremt av tanken på å være sammen med en som er uføretrygdet da de ofte har variabel dagsform og kanskje er mye hjemme. Men treffer du noen så får de sett at du fungerer og (forhåpentligvis) sjarmerer du de og lettere får napp.  

Har en venninne som ble sammen med en som er uføretrygdet for mange år siden og de har fått det til å funke, han tar hovedjobben med barna og hun jobber, litt omvendte kjønnsroller kanskje men hun lever for jobben og han fungerer godt hjemme med barna. Han hadde nok blitt den som var hjemme med de uavhengig av at han er uføretrygdet.

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært tilnærmet ufør i mange år, men greid å jobbe 100 % ved å kutte venner, forhold, absolutt alle private aktiviteter og alle ferier. Pluss fysisk lett jobb, og rasjonelle arbeidsvaner. Jeg tror ikke jeg ville vært noen drømmepartner akkurat.  Jeg hadde ingen energi. Nå er jeg frisk. Jeg tror jeg ville vært redd for en ufør mann, fordi jeg ville kjent på den økte arbeidsmengden og psykiske belastningen som ville falt på meg. Jeg måtte vasket hus, jeg måtte hatt inntekt, jeg måtte handlet, jeg måtte passet barn, jeg måtte ta ut søpla osv. Hvis det skulle funket måtte han tenkt: "Hjemme er MIN jobb. Jeg sliter meg gjerne ut for at hun skal avlastes der. Jeg tar min del og mer av den, selv om det går ut over helsa i perioder". Han måtte ha noen sunne vaner, ikke bare dataspill, TV, fotball, øl og junk food fordi han kjedet seg. Og intellektuelt utviklende aktiviteter, f.eks. lese bøker. I tillegg måtte han ut av huset, og prøve å begrense klaginga. Det siste er kjempevanskelig, jeg vet selv at det er umulig å tenke på annet når du har kraftige smerter og er utmattet etter å ha vasket et halvt gulv. Men jeg hadde ikke greid å bli pleieren eller psykologen til mannen min. Det ville føltes tungt, urettferdig og avtennende. Så svaret mitt er egentlig at et forhold vil kreve vanvittig mye av deg, og du må være villig til å betale prisen for det. Kanskje og leve enda billigere selv for å betale barnevakt eller vaskehjelp.

Anonymkode: f3cbf...5f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg sliter litt med dette. Ser helt ok ut og får en del matches, men så snart "hva jobber du med?" kommer, så blir jeg ghostet eller avvist. Jeg er på ingen måte invalid og klarer da husarbeidet og en og annen skogstur, og jeg føler meg ikke fattig heller, selv om inntekten på papiret er relativt lav. Eier eget hus, er flink med penger, og jobber en aksjeportefølje for å bøte på inntekten. Driver en del med frivillig arbeid når helsen strekker til.

I alle disse uføretrådene på forumet ser jeg mange som nevner ektefellen sin, men felles for dem alle er at de er kvinner. Er det virkelig slik at en ufør kvinne fint kan bli gift og få barn, mens en ufør mann er sjanseløs? På sikt håper jeg å komme tilbake til arbeidslivet, men det krever nok både ny utdanning, en forståelsesfull arbeidsgiver, kanskje en operasjon og en god porsjon flaks, og dette kan jo ta flere år før faller på plass. Det kan også være 100% ikke er realistisk å forvente.

Mulig dette er et hjertesukk like mye som et spørsmål om råd. Det blir bare så ensomt av og til.

Anonymkode: cb3df...dd0

Hei!

Jeg er dessverre også ufør mann, og det verste er å fortelle det. Ingen merker noe når de skriver med meg, og det skal mye til å merke noe om man møter meg. Jeg er pen, snill og god i senga og blabla, men det å være ufør trekker selvfølgelig veldig ned. Jeg har likevel klart å få partnere "av god kvalitet", men det har enten vært noen jeg har kjent lenge og som visste hvem jeg "var", eller tilfeller hvor jeg har klart å unngå for mye detaljer for tidlig slik at de har fått blitt kjent med meg. Hvis man starter med "Hei, jeg heter knut og er ufør" så er det nok ikke mye håp.

Prøv å fokusere på alt annet enn karriere så lenge du kan. Jeg mener ikke at man skal føre noen bak lyset, men man kan jo ha mye å by på selv om man er ufør av forskjellige grunner. Jeg har egentlig ikke noen veldig gode råd, men det er mulig. Det hjelper nok kanskje litt for meg at jeg har en utdanning som "henger høyt"? Jeg vet ikke.

Jeg vet hvordan det kan være, men samtidig vet jeg også at det kan gå bra. Prøv å ha fokus på det du har som er positivt og fremhev det  Du kan kompensere for mye med å bare være et bra menneske, så lenge du er litt heldig med hvem du møter...

Anonymkode: a9658...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har selv vært tilnærmet ufør i mange år, men greid å jobbe 100 % ved å kutte venner, forhold, absolutt alle private aktiviteter og alle ferier. Pluss fysisk lett jobb, og rasjonelle arbeidsvaner. Jeg tror ikke jeg ville vært noen drømmepartner akkurat.  Jeg hadde ingen energi. Nå er jeg frisk. Jeg tror jeg ville vært redd for en ufør mann, fordi jeg ville kjent på den økte arbeidsmengden og psykiske belastningen som ville falt på meg. Jeg måtte vasket hus, jeg måtte hatt inntekt, jeg måtte handlet, jeg måtte passet barn, jeg måtte ta ut søpla osv. Hvis det skulle funket måtte han tenkt: "Hjemme er MIN jobb. Jeg sliter meg gjerne ut for at hun skal avlastes der. Jeg tar min del og mer av den, selv om det går ut over helsa i perioder". Han måtte ha noen sunne vaner, ikke bare dataspill, TV, fotball, øl og junk food fordi han kjedet seg. Og intellektuelt utviklende aktiviteter, f.eks. lese bøker. I tillegg måtte han ut av huset, og prøve å begrense klaginga. Det siste er kjempevanskelig, jeg vet selv at det er umulig å tenke på annet når du har kraftige smerter og er utmattet etter å ha vasket et halvt gulv. Men jeg hadde ikke greid å bli pleieren eller psykologen til mannen min. Det ville føltes tungt, urettferdig og avtennende. Så svaret mitt er egentlig at et forhold vil kreve vanvittig mye av deg, og du må være villig til å betale prisen for det. Kanskje og leve enda billigere selv for å betale barnevakt eller vaskehjelp.

Anonymkode: f3cbf...5f8

Hvorfor er det rettferdig at han tar alt hjemme da? Bør man ikke fordele det likt? Du hadde vel ikke krevd det av en som jobbet. Syns det blir litt som å behandle kjæresten sin som en mindreverdig hushjelp for å være ærlig. Uføre har også inntekt foresten. 
Og det med interesser gjelder da vel og uavhengig av om personen jobber eller ikke? Viktig å finne en man matcher med generelt. Mange i jobb som liker øl og junkfood. Hører en del fordommer her. 
 

Når det kommer til klaging så ser jeg poenget ditt. Men som ufør selv, så får man nemlig mye nedlatende kommentarer om man sjeldent nevner noe om helsen sin og. Og det er ikke så hyggelig heller. For da er folk misunnelige fordi du kan sove så lenge du vil, slappe av hele dagen og bla bla (selv om de vet du ikke er frisk). Men ja, om man da prøver å fortelle hvordan det egentlig er å leve med kronisk sykdom, så klager man selvsagt. Er veldig vanskelig å gjøre ting riktig. 
 

Man kan foresten finne mange klagete folk i jobber og, som orker lite utenom. Hadde selv en eks som jobbet, men som var misfornøyd med det meste. Orket ikke husarbeid, orket ikke å lage seg middag hver dag ++ Så jeg syns man bør være litt forsiktige med å skjære folk over en kam. Folk er forskjellige generelt. 

Anonymkode: bc020...304