Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[Ck1]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Herregud, stakkars deg. Føler virkelig med deg. ❤️ Så bra at politiet har vært fantastisk hos deg!

Bra jeg kom ut av første hendelse..? 😛 Ehm... Hehe. Jeg kontaktet politiet ved første hendelse, for jeg har jo vært over 10 år i et annet voldelig forhold før dette (mange grunner til at det ble så langvarig, blant annet at politiet, som de selv sa: "...aldri hadde vært borti noe så sykt, så de hadde ingen erfaring med å hjelpe noen ut av den type forhold ettersom ofrene de vanligvis har med å gjøre i lignende tilfeller allerede er døde/drepte"), og da ble det alltid sagt "du skulle bare ringt første gang han utsatte deg for noe". Derfor gjorde jeg det i det andre tilfellet, uten at det på noe som helst tidspunkt har føltes verdt det. Til sammen har jeg levd totalt over 13 år i voldelige forhold, så at jeg kom meg "ut" var kanskje å ta i. 

Hmm, det er ikke så mye bedre/har ikke løst seg liksom, men det er noe bedre enn det var. Tidligere brøt han seg jo inn og holdt meg fanget i min egen bolig (satt gjerne innelåst på et kott eller badet), men det er heldigvis noen mnd siden sist nå. Tør ikke dele omstendighetene/hva som konkret har endret seg da jeg ønsker å være så anonym som mulig. Kjente det gikk kaldt nedover ryggen når jeg så det jeg selv har skrevet, jeg skjønner ikke at jeg turte å skrive det du siterte en gang🙈🫣 med det sagt er det vel litt fordi jeg lever så isolert og det boblet vel gjerne litt over når jeg var innom her, mye følelser og tanker jeg blir sittende alene med og ikke kan dele med noen). 

Men ja, nei, han plager meg fortsatt hver eneste dag. Så situasjonen er ikke løst, men jeg tilbringer betydelig mindre tid innelåst/fastbundet/fanget enn jeg gjorde. Jeg utsettes fortsatt for vold og seksuelle overgrep ofte, men heldigvis i noe mindre grad enn tidligere når situasjonen var som nevnt. Likevel kjenner jeg på en veldig sterk følelse av håpløshet, jeg er ekstremt sliten, utslitt - både psykisk og fysisk, jeg er økonomisk ruin og veldig bekymret for fremtiden... I den grad jeg orker å se for meg en. At det skal komme en dag til er forsåvidt mer enn nok å ta innover seg dag for dag, egentlig. Jeg vet ikke hvor lenge til jeg holder ut å ha det som jeg har det.

Jeg har ikke mer krefter, jeg orker ikke å kjempe mer.

Anonymkode: bef7f...8e4

Forferdelig å lese. Og vi skal leve i et av verdens frieste land! Krisesenter…? Politi…?  Røm! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2023 den 17.28):

Trolltunge peker på noe viktig som ofte kjennetegner disse mennene: Det er aldri deres skyld. 

Det er gjennomgående: De har vært uheldige i fortiden (alltid ofre, aldri noe ansvar). 

Og hvis du tar opp noe som plager deg i relasjonen, blir du ikke møtt med nysgjerrighet og velvilje. Du blir møtt av enten bortforklaringer/tåkelegging, beskyldninger tilbake, løgn eller benektelse. 

Så en fin test er jo å ta opp noe og se hva som skjer. 

Anonymkode: 63c86...8d7

Jeg har vært utsatt for langvarig grov psykisk vold. Det har preget meg i årevis og alle valg jeg har tatt. Ikke et eneste menneske har løftet en finger for å hjelpe meg, passe på meg eller støtte meg på noe vis. Ingen tror meg engang. Mens han seiler videre som "stakkars mann som ikke får se ungene sine.."

Jeg har ønsket juling mange ganger istedenfor, de merkene synes i alle fall. 

Anonymkode: 21f79...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Da misforsto jeg, skjønte du hadde levd lenge i første forholdet men at du kom deg ut etter første hendelse med mann nummer to. 

Helt forkastelig av politet å ikke fengsle en mann som konstant oppsøker og utøver trusler og vold mot en person. Han burde ikke få gå fri når han ødelegger ditt liv.. 

Jeg vil ikke skrive eller spørre deg om så mye her sånn at du risikerer å bli gjenkjent. Skulle gjerne har skrevet mer med deg privat da, mulig jeg kan bistå deg med noe ❤️ 

Helt forferdelig historie.. Det offentlige er veldig dårlig på å hjelpe til økonomisk, jeg ble også satt i en meget vanskelig økonomisk situasjon etter det som hendte, som enda ikke er løst.. 

Anonymkode: 3c6ec...e9a

Aaha, okei.. Neida, dessverre var jeg nok ikke så heldig nei.. 🙈😬

Ja... Eller generelt gjøre noe i det hele tatt... Håndheve besøksforbudet f. eks... Eller følge opp sine egne bortvisninger, slik de er pålagt... Eller noe som helst i det hele tatt... 🙈

Jaa, jeg prøvde å komme på en måte vi kanskje kunne skrevet på pm på, men... har ikke kommet på en lur måte så langt... Si fra hvis du kommer på noe da. ❤️ Tusen takk uansett, at du tenkte på det. 

Jaa. 😕 Huff, så leit å høre! 

Ck1 skrev (9 timer siden):

Forferdelig å lese. Og vi skal leve i et av verdens frieste land! Krisesenter…? Politi…?  Røm! 

Okei, jeg må opp her og bare skrive en disclaimer etter jeg skrev dette, for det ble helt sinnsykt enormt langt.
Som jeg skrev nederst også: "Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over."

Det har boblet noe jævlig over, rett og slett. Denne brusen er så overfylt og full av eksplosive bobler at det gikk helt nuts det. Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese det sinnsyke tekstveldet! Beklager virkelig! Men, jeg har nå skrevet det, og nå går det ikke å kopiere det heller, men jeg vurderer å kopiere det og lagre det i et dokument. Om det ender som en del av en drapsetterforskning, blir litt av en bok eller bare forblir litt av en dagbok gjenstår å se. Haha. 🫣🙈😝

Men, for å oppsummere kort er det altså historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet/hvordan det gikk sist jeg prøvde, hvorfor jeg ikke lenger prøver å få hjelp og """"litt"""" attåt". 

Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese!!! Det er viktig å understreke.
(Faen at det ikke går å bare kopiere det da??? Håper det går når innlegget er postet, ellers er det jo hvertfall krise. :P) 

Jeg har vært på krisesenter flere ganger, men av grunner jeg ikke forstår får jeg ikke "lov" å komme dit igjen... Begriper virkelig ikke hvorfor... Jeg har også forsøkt å rømme og å leve i skjul i perioder, men den største ulempen med det er den massive belastningen det blir på de rundt meg. Han er nådeløs i sin terrorisering av mine pårørende, enten det er nær familie, tidligere venner (som jeg ikke lenger har kontakt med pga han) eller perifere bekjente. Han har f. eks. skremt et familiemedlem av meg så voldsomt av vedkommende fikk hjerteinfarkt, han har kidnappet et barn og tatt flere kjæledyr som "gisler". I tillegg kommer blant annet trakassering i massiv utstrekning, forfølgelse, trusler, hærverk, innbrudd osv... Gjemmer jeg meg betyr det altså bare at noen andre får lide voldsomt som følge av det, og han leter til han finner... Uansett. Han skyr ingen midler og er fullstendig grenseløs.

Han ser vel ikke at han har noe å tape, og pga manglende innsats fra politiet er det jo så og si KUN meg som har lidd enormt mye konsekvenser - han har såvidt fått noen konsekvenser i det hele tatt (altså, de har bortvist han en del ganger, men igjen - det blir jo med den ene bortvisningen så når han er tilbake rett etterpå kommer de ikke uansett hva, han har besøksforbud - men i praksis merker han jo ikke noe til dette (politiet har om mulig gjort enda mindre etter han fikk det, utrolig nok), han har blitt promille/rus-testet en del ganger (og slått ut hver gang, uten at det heller har fått noen konsekvenser) - så i praksis har jo ingenting fått noe betydning for han... Jeg har derimot fått lide enormt med konsekvenser, enda jeg har hverken ytret et stygt ord til han, hevet stemmen, tatt igjen, rørt han... Jeg har ikke gjort noe som helst i det hele tatt, ingenting!!), tross alt han har gjort.

Eksempel fra de siste gangene jeg forsøkte å få hjelp av politiet og andre:
Jeg var innlagt på sykehuset, men skulle hjemom for å hente ting jeg trengte for å kunne være på sykehuset lenger:
Når jeg kom hjem viste det seg at han hadde brutt seg inn i og bodd i leiligheten min mens jeg var innlagt (leiligheten var fullstendig bombet, det så virkelig ikke ut da jeg kom hjem). Jeg visste ikke det da jeg låste meg inn, men han var da i leiligheten og før jeg rakk å få sukk for meg slo han meg rett ned med en stekepanne han stod og laget mat over da jeg kom inn. Når jeg kom til meg selv var jeg innelåst på badet, voldtatt, fratatt mobilen, forbrent fra det stekende smøret og skadet i hodet.

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men på et tidspunkt hørte jeg han freake ut. Han var sint og lot det gå utover leiligheten/ting (som vanlig, han kan rasere en hel bolig fordi han har hørt deg trekke pusten "feil" eller hvis han selv ikke får til noe han prøver på - han har absolutt ingen impulskontroll og kan bli rasende gal av virkelig hva som helst). Plutselig åpner han døren med voldsom kraft så den løsner fra sporet, og skriker til meg at han MÅ ha penger (han har både presset meg for alvorlig mye penger opp gjennom, truet til seg, stjålet penger, svindlet/lurt meg og utnyttet meg økonomisk, i tillegg til utgifter fra ting han har ødelagt, skader, konsekvenser, jeg har flyttet flere ganger pga han, brukt penger på sikkerhetstiltak osv - totalt sett har økonomien min gått til helvete pga han). Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde penger, men det endte med at han banket meg opp, rev opp vesken min og tok bankkortet mitt (jeg visste fra før av at han kunne koden, det var derfor jeg i det hele tatt prøvde å kjempe imot/si at jeg ikke hadde penger).

Han låste meg så inne igjen og forsvant. Etter en del om og men klarte jeg, fordi døren var løsnet fra sporet, å rikle døren nok til at jeg klarte å presse ut kilen han hadde festet på utsiden med en saks slik at jeg fikk åpnet døren og hentet mobilen min. Jeg "låste" meg så inn igjen og prøvde å få alt til å se ut som da han gikk (jeg var utrolig dårlig form, hadde ekstremt vondt i hodet, var skadet flere steder, i tillegg til det jeg var på sykehus for fra før, hadde ingen steder å dra, han hadde tatt bankkortet mitt og dratt i bilen min pluss at jeg visste jo ikke hvor han var - så uansett hvor jeg evt hadde prøvd å gå ville jeg også risikert at han så meg/ble sint for at jeg prøvde å rømme).

Så ringte jeg politiet: Jeg sa at jeg ikke visste hvor lenge han skulle være borte og at jeg kanskje måtte legge på plutselig hvis han kom tilbake. Jeg forklarte så mye jeg kunne før han kom tilbake og jeg måtte legge på. Politiet kom faktisk like etterpå (jeg ble positivt overrasket ettersom de ikke alltid kommer) og ringte på (jeg var fortsatt innelåst på badet, han hadde heldigvis ikke merket at jeg hadde fått tak i mobilen enda). Han var full/ruset og åpnet døren i boxer, når han så politiet sa han at han skulle kle på seg og lukket døren umiddelbart igjen. Han tok ut kilen som holdt døren lukket, røsket til seg en bukse og slapp inn politiet (i det han åpnet døren kunne man altså se døren gli sakte opp, jeg satt blodig (det var synlig at jeg også blødde fra underlivet i tillegg...) og skadet på gulvet og kilen lå fullt synlig rett ved siden av døren).

Politiet presterer da å si at jeg har ringt og påstått at jeg sitter innelåst (som jeg fortsatt gjorde da de ringte på også). De gjenga også alt jeg hadde sagt i tlf, tross at jeg sa så klart ifra om at det var megarisikabelt for meg å kontakte de, sa at om han får vite at jeg har ringt/hva jeg har sagt vil han i beste fall bli ekstremt sint, før har prøvd å drepe meg bare han har trodd/mistenkt at jeg kanskje kan ha ringt noen i det hele tatt, at han er veldig farlig, har utsatt meg for grov vold og seksuelle overgrep utallige ganger, flere drapsforsøk, at han er veldig psykisk syk, paranoid, har alkohol- og rusproblemer osv. Mange av de verste episodene har vært nettopp når politi har vært involvert, også uten at jeg kontaktet de - og det vet politiet om!.

Jeg så øynene hans gå fullstendig i svart og han var i ferd med å miste det fullstendig.
De overmannet han og tok han med seg i et annet rom for å hindre han i å angripe meg, og så snakket jeg med noen på badet (jeg kunne likevel høre hva han sa og hva politiet sa til han, og han kunne høre meg/hva de sa til meg). Jeg sa at jeg tør ikke si noe som helst hvis de har tenkt å dra igjen og etterlate meg med han (slik de har gjort flere ganger før, og også bør ha rikelig med dokumentasjon på hvor ufattelig dårlig det har gått), for isåfall har jeg bare signert min egen dødsdom...

De løy meg flere ganger rett opp i ansiktet (hadde jeg trodd/stolt på de kunne det i verste fall ført til at jeg ble drept): De sa f. eks. at de "selvfølgelig ikke" hadde sagt til han at jeg hadde ringt (det hørte jeg jo rett før at de sa!), jeg hørte også at de fortsatte å snakke om både det og hva jeg hadde sagt også, de fortalte han blant annet om at jeg hadde vært på krisesenter flere ganger og når (ironisk da krisesenteret ba meg unngå at han fikk vite det, bl. a. for å unngå at han leter etter krisesenteret/potensielt kompromitterer det og setter alle som bor der i fare. Jeg fant tilfeldigvis ut at han sporet bilen min like før første gang jeg dro til krisesenteret og kunne derfor ikke parkere der) og i det hele tatt brettet ut om alt mulig jeg har forklart til politiet -  og som altså satte meg i livsfare både der og da, men også videre. Han er også fra og i et miljø som hater politiet (det vet de, hele omgangskretsen hans har vært inn og ut av fengsel), han er voldsomt paranoid, psykisk syk, har alkohol- og rusproblemer, noe av det som trigger han aller mest er nettopp hvis politiet har blitt innblandet eller hvis han tror jeg har sagt noe om han til noen i det hele tatt (som jo forsåvidt også er helt vanlig for slike saker, så politiet skal ha kjennskap til og være vant til dette). 

Etter masse lovord og forsikringer fra politiet om at de selvfølgelig ikke skulle etterlate meg der med han, at de skulle ivareta meg og selvfølgelig fjerne han fra boligen min etc endte jeg med å fortelle alt, tross at jeg var livredd og at han kunne høre mye av det jeg sa. Jeg tenkte litt sånn "nå eller aldri", og på dette tidspunktet var jeg helt på bristepunktet av hva jeg klarte også. Politifolkene skulle så snakke sammen, og jeg måtte gå med de bort til bilen og de stod da i full offentlighet mens flere naboer var ute og kunne høre alt som ble sagt og snakket om mitt aller mest sårbare og private. Når de var ferdig var konklusjonen at dette var altfor omfattende og alvorlig til at det kunne løses i dag... De sa at jeg måtte pga skadeomfanget bli med til legevakt enten jeg ville eller ikke. Jeg sa at jeg var jo allerede innlagt på sykehuset og at jeg allerede var sen tilbake dit, jeg skulle jo bare hjemom og hente noen ting... Men, de hadde klare regler å forholde seg til sa de. Jeg ble kjørt avgårde (føltes litt som om jeg var kriminell også da, som blir tatt med av en politibil så alle kunne se...) til legevakt, mens han var igjen i MIN leilighet (altså, skulle det være noen tvil: Jeg eier leiligheten 100% alene, han har aldri bodd der/hatt adresse der, jeg har til og med besøksforbud mot han... Likevel lot de han bare være der......?)... Fra legevakten ble jeg innlagt på sykehuset, og allerede når jeg kom dit ventet han på meg ved ambulanseinngangen... Jeg ble heldigvis kjørt av politiet, og hadde politivakter både i og utenfor rommet... Den dagen...

Han oppsøkte sykehuset mange ganger mens jeg var innlagt samt. ringte... En ulempe var at de hadde klassifisert oppholdet som hemmelig på noe vis, så uansett hvem som ringte inn fikk de beskjed at jeg ikke var innlagt. Dette var jo noe forvirrende for pårørende, men tanken var jo at han ikke skulle kunne true/presse noen til å si hvor jeg var/at jeg var på sykehuset da, men samtidig visste han jo at jeg ikke var hjemme (siden han var der), han hørte jo at jeg sa til politiet at jeg ikke fikk komme til krisesenteret igjen (så det var utelukket), han vet at jeg ikke har andre steder å dra (ettersom det er hans skyld at jeg ikke lenger kan omgås venner/familie etc. etter alt han har utsatt de for) og han visste jo akkurat hvor skadet jeg var - altså skjønte han jo godt at sykehuset var eneste mulighet. At da sykehuset løy og sa at jeg ikke var der gjorde han bare mye mer provosert... Jeg snakket litt med noen sykepleiere/leger om det underveis også, at han ble sint av det, så i løpet av oppholdet skiftet de "strategi" flere ganger og begynte plutselig å svare noen av gangene at jeg var der, og noen ganger at jeg ikke var der... Som han ble enda sintere av. Han kom dit som nevnt mange ganger i løpet av oppholdet også, men ble som oftest fjernet av vaktene. Det var jo meningen at jeg liksom skulle ha politivakt og at det skulle komme på plass en løsning, men etterhvert ble det for ressurskrevende og de hadde ikke noen løsning på problemet heller, så det rant bare ut i sanden... Altså hadde jeg etterhvert ikke hverken politivakt eller noen mulig løsning, og på et tidspunkt ble jeg jo bra nok til å skrives ut også............ 

Jeg hadde som nevnt ikke noen andre steder å dra, så jeg måtte jo bare dra hjem. Jeg ba taxien sette meg av litt unna, og spurte om sjåføren kunne vente, slik at jeg kunne undersøke om han fortsatt var hos meg - og det var han. Jeg ba derfor taxisjåføren kjøre meg litt vekk og gikk av i et skogholt like ved. Jeg visste ikke hvor faen jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte så politiet og sa at han fortsatt var hjemme hos meg, men ble møtt med litt sånn: "Javel og hva så?"-type holdning. Jeg ringte også krisesenteret, som bare satte meg rett til telefonsvar flere ganger på rad, og jeg forsøkte advokaten min - som jeg ikke hørte fra på over 2 mnd etter det (fikk da sms om at hun hadde vært på ferie, og at hun hadde mottatt bekymringsmelding for meg fra noen jeg søkte om hjelp fra litt senere, men fikk avslag på hjelp fra... ironisk nok). Jeg gjemte meg derfor i skogen. Jeg tenkte at jeg nok var blitt paranoid, for jeg hadde en så utrolig uggen følelse av at jeg ikke burde ringt rundt sånn. 

Tja, det viste seg å ikke bare være at jeg var paranoid. Det tok ikke lang tid før jeg hørte han rope på meg... Jeg vet faktisk ikke den dag helt hvordan han visste at jeg var i skogen, men jeg antar at han enten må ha hatt sporing av noe slag på noe (mobilen kanskje), evt at han hadde installert en eller annen av de "spion"-appene man kan laste ned til mobil og spore noe av bruken med (var borti det med han andre - han fikk f. eks. kopi av smser og anrop til min mobil på sin... Frykter at jeg til og med kan ha vært så naiv/dum at jeg kanskje til og med på et tidspunkt kan ha nevnt det mens jeg datet han her, altså før jeg fant ut hvordan han var... Jeg vet ikke helt). Han var etter meg i jobb-bilen sin, og etter det som føltes som en evighet endte det med at han kjørte på meg faktisk. Jeg var jo ikke særlig i form, for å si det forsiktig, og etter noen timer der jeg livredd hadde krøpet rundt i skogen med han etter meg var jeg også helt utslitt. Jeg satt gjemt innunder et buskas, men han kjørte rett i det. Helt absurd var det. Han overmannet meg, sparket meg flere ganger i magen til jeg lå sammenkrøket og ikke lenger orket å kjempe for å komme meg løs, til slutt flere ganger i ansiktet og hodet, stripset meg så fast bak i bilen og kjørte meg for å ta ut medisiner på apoteket - han skulle altså ha medisinene mine (han har selv dårlig økonomi pga nevnte alkohol- og rusproblemer). Han truet meg og sendte meg inn på apoteket alene (pga hvor skadet jeg var, og forsåvidt skitten etter "flukten" i skogen, ville han ikke bli sett med meg i tilfelle noen skulle bli mistenksomme, i tillegg til at han var både dritings (!) og godt ruset - jeg ba til "høyere makter" om at noen skulle reagere på kjøringen... Jeg skjønner ikke at vi i det hele tatt overlevde så ute som han var/kjørte... Han kræsjet iallfall 6 ganger, uten at jeg kunne se i hva ettersom jeg var bak i varebilen uten vinduer, men det ene viste seg å være elbil-laderen i parkeringsgarasjen...). Jeg sa at jeg ikke hadde legitimasjon (han hadde jo enda bankkortet mitt også), og måtte ha med mobilen for å få ut medisiner (digitalt førerkort + bankkort på mobil), og han lot meg gå under tvil (under trusler om at hvis jeg ringte noen...).

Vel inne på apoteket var det heldigvis litt kø, så igjen ringte jeg politiet og forklarte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte forklare alt fra start, men jeg prøvde å si at jeg hadde begrenset tid, forklarte situasjonen og spurte om hun hadde mulighet til å se i loggen hva som stod fra tidligere. "Vi har ikke logg" sa hun. Jeg syns det var rart, for jeg har opplevd mange ganger at de snakker om "loggen", både i tlf og ellers. Jeg prøvde å forklare så godt jeg klarte, men igjen sa hun at jeg måtte ta alt fra start og at det hele hørtes helt sykt ut måtte jeg skjønne. Jeg skjønte jo det, men som jeg prøvde å si stod jeg midt i et stappfullt apotek og hadde begrenset tid mens han satt i bilen og ventet (han sendte stadig meldinger, ringte og ba om at jeg sendte bildebevis på at jeg enda stod i kø). Bagasjen min var i bilen (feks livsviktige medisiner, legitimasjon, mobillader, powerbank, nøkler, han hadde bankkortet osvosv), jeg var i utrolig dårlig forfatning, utslitt, det var kaos i hodet og det var bare en vei (forbi/synlig for han) jeg kunne prøvd å stikke av, så jeg skjønte jo at jeg hadde veldig dårlige odds uten hjelp. Jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne, men fikk til slutt ikke noe annet svar enn at de kunne vurdere å rykke ut hvis han gjorde meg noe mer (altså mer enn å kjøre på meg, sparke meg gjentatte ganger i magen og ansiktet/hodet, stripse meg fast bak i en bil han kjører i ufattelig alkohol- og ruspåvirket tilstand altså). Jeg sa at i tillegg til alt som allerede hadde skjedd hadde jeg bare under tvil fått ta mobilen med på apoteket fordi jeg manglet legitimasjon og fordi han hadde bankkortet mitt, så at dette kunne være den ene sjansen jeg hadde til å ringe. "Ok" sa hun og la på. Her var jeg så fortvilet at jeg bare sank ned på huk på apoteket og gråt noen tårer blandet med blod ned i genseren. Å gå de skrittene ut igjen i den bilen er virkelig noen av de tyngste skrittene jeg har gått i hele mitt liv. 

Da jeg kom ut igjen i bilen hadde han bestemt seg for at det ville være artig å ta en runde om motorveien før vi kjørte hjem (antakelig mest for å skremme meg, tenker jeg). Jeg tenkte i grunn at "dett var dett", at det umulig ville gå bra (men her var jeg så ferdig at jeg tenkte at å evt. dø i en bilulykke ikke var det verste som kunne skje uansett, så jeg orket ikke si noe på det en gang), men samtidig vekket det også et lite håp om at kjøringen kanskje kunne få noen til å reagere slik at vi kanskje ville bli stoppet. Omtrent halvveis slet han så voldsomt med å kjøre at han kjørte av ved første mulighet, kom på at noen godt kunne ha ringt politiet pga hvordan han kjørte og syns derfor det beste var å ta verdens omvei for å prøve å unngå å bli funnet/stoppet av politi. Vi kjørte derfor bakveier, "snarveier", gjennom boligfelt, på stier og alt som var før vi endelig kom hjem, smadret elbil-laderen og jeg endelig kunne få fast grunn under meg. Jeg spydde i nesten 2 timer fordi jeg var så dårlig etter kjøreturen (som føltes mer som en runde i vaskemaskin på 90 graders hurtigprogram og full sentrifugering som også både hoppet ned en evig lang vindeltrapp og kjørte heis opp og ned i full fart med feiljusterte ben eller en romrakett med grove tekniske feil mer enn en biltur). Å få ligge innelåst på flisegulv på et pittelite bad føltes derfor som en luksus i kontrast. 

Ettersom jeg ikke hadde mobilen min visste jeg faktisk ikke hvor lang tid som gikk, for mens jeg satt der inne hadde jeg lite å gå på annet enn de gangene han kom innom for å voldta meg, gå på do (noen ganger tisset han bare i kjøkkenvasken eller i hagen, så det var ikke nødvendigvis så ofte) eller hvis han ville meg noe jeg merket noe til tiden som gikk. Jeg kunne noen ganger kjenne utifra hvor overveldende en smerte gikk fra å føles til når den begynte å avta jeg kunne skjønne om det var gått minutter, timer eller dager. Hvis han hadde gitt meg noe å spise kunne jeg bli overveldende sulten etter å bare ha fått bittelitt mat, men oppfattet tid som var gått utifra når sulten gikk over i kvalme, ubehag, så forsvant, etterhvert kom og gikk i bølger varierende mellom sult, kvalme og smerte eller ubehag. 

En dag hadde han kastet opp utover hele seg og sengen min, og låste meg derfor ut for å ordne opp etter han.
Jeg prøvde å finne ut hvor han hadde gjort av mobilen min, for jeg hadde kommet på at jeg fortsatt hadde den forrige (som han knuste en gang jeg prøvde å ringe politiet) liggende i samme skap som sengetøyet ettersom den skulle sendes inn til forsikringen. Hvis jeg bare kunne klare å ta sim-kortet fra min og smugle den knuste inn på badet... Jeg hadde faktisk klart noen ganger før, altså før alt som er nevnt her da, andre ganger han hadde holdt meg innesperret før dette, å smugle inn noen ting på badet som jeg hadde gjemt godt - f. eks. hadde jeg en mobillader gjemt i en eske med hårfarge, litt rester av godteri for å kunne få opp blodsukkeret ved behov, noen av de smertestillende han har stjålet av meg/truet meg til å gi han (han har iblant vært så ruset at han ikke har kontroll selv så jeg har kunnet ta en her og der), en liten notatbok og penn osv. Den knuste mobilen fikk jeg enkelt med meg ved å bære den inn i det rene sengetøyet, få den over i det skitne og så bære det inn i vaskemaskinen. Den andre mobilen min lå på kjøkkenbenken, men jeg tok sjansen på å rote litt i skuffene under og pirke den opp med øredobben imens, ettersom jeg bare skulle ha simkortet. Hadde han fersket meg i å prøve å ta hele mobilen hadde det blitt ramaskrik selvfølgelig, men fordi jeg bare skulle ha kortet tenkte jeg at jeg kunne komme unna med det så lenge han så at mobilen faktisk ble liggende.

Siden ble jeg låst inn igjen, så var det bare å vente til han forlot leiligheten neste gang. 
Det hele endte ble ganske spesielt, men for å forklare er det først litt bakgrunn om hvorfor/hvordan det kom til det:

Jeg tar det i skrått her, og fortsetter under (det i skrått er altså hva som ledet opp til det, og ikke del av det som skjedde her, derfor skrått/kan hoppes over evt, om noen i det hele tatt enda leser.. 😛 Jeg regner ikke med det altså!):

Planen var å få hemmelig adresse og besøksforbud, nye bilskilt og alt på en gang, for jeg hadde jo allerede en gang tidligere flyttet til kun "skjult" adresse pga situasjonen var så intens at jeg bare måtte, men nok en gang ble dette tidkrevende da jeg hadde flyttet kommune tidligere og det ville angivelig ta ekstra tid å få alt overført til et annet politidistrikt/ny kommune igjen og alt det der... I mellomtiden ble også her ting så ille, og helt uholdbart på flere områder
(altså, følgeproblemer, blant annet ble det f. eks. problemer i sameiet jeg bodde - altså at naboene var redde for seg selv (jeg har riktignok aldri hørt om "partnervold" som har eskalert til "nabovold" eller å omfatte naboer, men... Jeg var sikkert heldig med tidligere naboer, for det eneste jeg hadde opplevd tidligere var at naboene prøvde å hjelpe/"redde" meg når de oppdaget det der jeg bodde før... De var virkelig helt utrolig skjønne ❤️ fantastiske folk!!)... Dette var separate hus, så ingen delte inngangspartier eller blokkleiligheter eller sånn, det var flere meter mellom hvert hus, for ordens skyld. Men, ihvertfall fikk jeg naboer på døren som sa at jeg var uønsket i nabolaget fordi jeg ble utsatt for vold og overgrep, styret påstod de hadde hatt en enstemmig underskriftskampanje om at jeg måtte flytte (dette viste seg å være løgn da, det var flere som meldte seg og sa de hadde aldri hørt om noe slikt og det var flere som når de fikk vite om det ønsket å hjelpe meg, og noen gjorde faktisk det også, så heldigvis gjaldt det ihvertfall ikke alle), flere kom på døren min og var ubehagelige mot meg, jeg fikk noen e-poster som var direkte slemme, styret kontaktet megler og fremsatte masse syke påstander om meg som de aldri hadde nevnt for meg og som heller ikke stemte (det var heller ikke relevant mtp at jeg allerede var i gang med salget, og noe av det de påstod var både åpenbart løgn og noe av det ordnet før de påstod det) - heldigvis kjente jeg megler fra før (tør ikke tenke på hvordan det hadde blitt ellers), jeg fikk trusler om utkastelse fordi jeg hadde blitt hentet i ambulanse midt på dagen (det var for sykdom altså) og blant annet kjeft fordi de mente ambulansefolkene hadde slamret med dørene (igjen, midt på dagen! Og det er jo ikke min skyld at de evt. slamrer med dører heller... Dette snakket jeg faktisk med AMK om og de var helt rystet, hadde aldri hørt om noe lignende), jeg fikk klager på ting overgriperen gjorde (han bodde jo ikke der/hadde ikke adresse der, jeg hadde besøksforbud da også, og sånn som sameier/en som bor i et sameie er det ikke noe mer man personlig får gjort enn å få besøksforbud om man har problem med at noen utenfra plager en hjemme... Likevel skrev de/tiltalte meg/snakket til meg som om han var min valgte samboer/som om dette var noe jeg selv stelte i stand med vilje/nærmest som om jeg flyttet dit, tok med meg en grusom samboer for å skremme naboene, mens sannheten var jo at jeg flyttet langt vekk fra der jeg tidligere bodde for å leve i skjul fra han... Før det igjen hadde han heller ikke vært voldelig, så jeg ante jo ikke hva han var kapabel til eller hvilket mareritt som skulle utspille seg heller når jeg flyttet dit (jeg flyttet fordi han trakasserte og terroriserte meg/ikke lot meg være i fred/var truende/hadde mange kriminelle i sitt nettverk og truet med det +++).

Blant annet var det flere drapsforsøk og episoder med veldig grov vold samt. det var ekstremt intenst og omfattende mot slutten av perioden jeg bodde der, samt. jeg levde på kredittkort fordi jeg var helt skakkjørt økonomisk av alt det hadde endt med å koste, så jeg hadde rett og slett ikke tid, krefter (og antakelig ville jeg vel kanskje ikke overlevd heller) eller råd til å vente på politiet/hemmelig adresse osv gjennom de. Jeg valgte derfor å bare selge og heller flytte i "skjul" igjen. I løpet av denne perioden var det som sagt veldig ekstremt og intenst, jeg var mye suicidal og følte til tider nesten at jeg heller ville dø for egne hender enn for hans, og vurderte oppriktig å ta selvmord rett og slett for å komme han i forkjøpet (er ikke det i dag altså, men jeg skriver det for å understreke hvor hinsides og håpløst ting føltes på dette tidspunktet). Jeg forsøkte virkelig alt jeg kunne komme på for å prøve å få hjelp, tok imot alle tips jeg fikk og blant annet var et av tipsene å kontakte fastlegen hans for å melde bekymring. 

Det var da noe jeg endte med å ty til, også her i et tilfelle hvor jeg hadde sittet innelåst på et kott i flere dager (jeg har ikke det her jeg bor nå, så i "nyere tid" har jeg jo vært på bad om jeg har vært innelåst, men der var jeg ofte innelåst i kottet slik at han kunne selv ha fri tilgang til do/dusj etc). Jeg hørte/forstod av flere grunner at det gikk mye i alkohol og rus (kunne f. eks. plutselig høre han sitte og synge/skråle, og hørte på stemmen at han var HELT borte, samt. jeg kunne høre det klirre i flasker, ting knuste, jeg hørte grinderen, snakk om veiing av ulike stoffer, hørte han telle opp kontanter og mye forskjellige type lyder som indikerte rus/alkoholbruk). Plutselig den ene natten hørte jeg et voldsomt leven, og det ble HELT stille etterpå. Da hadde han også en hund der ute... Jeg ble livredd, begynte rett og slett å lure på om han i verste fall var død... Så, på et eller annet vis (tross at jeg hadde prøvd mange ganger før uten å klare det), klarte jeg til slutt å faktisk bryte opp døren til kottet, for å se... Og da hadde han altså bare... kollapset... på gulvet... Han hadde en knekt stol over seg, bordet var veltet, han hadde dunket hodet og lå i en helt merkelig stilling med en stasjonær pc veltet utover sammen med rusmidler, alkohol, søl og forskjellig. Det synet... jeg var et øyeblikk overbevist om at han måtte være død. Jeg måtte jo bort og sjekke om jeg fant puls, og det var jeg ikke sikker på om jeg fant heller, men når jeg holdt et speil foran munnen kom det noe damp som indikerte liv da. Jeg fikk slept han bort i sofaen og ryddet opp det verste (tenkte på hunden han hadde der også), og ble sittende med han for å følge med at han var i live. Jeg undersøkte stoffene og prøvde å regne ut hva han hadde fått i seg av alkohol og annet, ringte legevakten og giftinformasjonen osv. Der fikk jeg råd om at jeg burde absolutt melde bekymring til fastlegen hans. 

Kort oppsummert:
Det gjorde jeg. Jeg ringte og fortalte alt jeg tenkte kunne være relevant å fortelle utifra hva jeg fikk råd om når jeg snakket med legevakten. Jeg nevnte også kort om situasjonen ellers, altså hvorfor han var hjemme hos meg og status sånn sett. 

Og tilbake til dt som kom før det skrå da:
Siden skjedde det ikke noe etter jeg hadde meldt det der til fastlegen hans, før han plutselig fikk innkalling til legetime et halvt år etterpå. Og det var da første gang han forlot leiligheten der jeg da satt innesperret på badet i tilfellet jeg har fortalt om, og nå hadde den knuste mobilen til rådighet etter episoden med oppkast osv. Når han dro på den legetimen var jeg iallefall glad (spoiler alert: det var ingen grunn til å glede seg over det, ehe) jeg hadde fått tak i den knuste mobilen, for jeg tenkte at i det han hadde vært på den legetimen kom det til å bryte ut et helvete verre enn alt jeg hadde opplevd til nå (spoiler alert 2: det gikk jeg i det minste rett i). 

Jeg holdt på å si "som vanlig" ringte jeg politiet til liten nytte. De forstod ikke hva de mente de skulle gjøre, hun i andre enden spurte litt humoristisk om jeg ringte for å varsle mitt eget drap før det engang hadde skjedd. "Hehe". Strengt talt var det jo ikke helt skivebom det. Det var jo noe sånt jeg så for meg ville bli utfallet om han fikk tak i meg etter å ha vært på den legetimen... 

...jeg tok ikke helt feil heller. Jeg kom meg likevel ikke ut den døren, så det var jo ikke annet å gjøre enn å vente til han kom tilbake heller. Etter episoden hvor jeg fikk riklet den løs da den hadde hoppet av sporet hadde han jo ikke gått fra den døren uten å være HELT sikker på at den satt som den skulle igjen. 

Det jeg derimot hadde gjort var å låse den fra innsiden, og jeg satt klar til å kjempe med alt jeg hadde for at den døren skulle forbli lukket. 

Det første han gjorde når han kom tilbake og oppdaget det var å skrike, før han engang hadde lukket ytterdøren, altså var han ikke i særlig godt humør: "Hvis du tror jeg ikke kommer til å ta den døren må du tro om igjen! Det eneste du har gjort nå er å vri om en lås, og så dum er du tydeligvis, at du nå har sørget for din sikre død! HELVETES KJERRING!". Så jeg ringte politiet igjen, mens han hørte det, og sa: "Kan dere være så snill og hjelpe meg? Hør selv" og så holdt jeg bare telefonen opp mot døren, hvor han skrek og skrek, til han ikke hadde mer stemme igjen, at han skulle drepe meg. "NÅ GÅR DØREN" ropte han, og ganske riktig kom han gjennom den døren. Med øks. 

Tror dere politiet kom? 

Spoiler alert:
Nei. 

Og hvor enn lang, ekstremt lang, den er, så er det historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet. De har gjort det klart at de kunne virkelig ikke brydd seg mindre. 

For øvrig ringte jeg ganske mange andre mens han var på den legetimen også. 
Ganske mange andre ringte også politiet om hva de fryktet ville skje når han kom hjem fra den.
Jeg fikk forresten også en helvetes lang mobbe-tale om hvor jævlig jeg hadde dritt meg ut ved å ringe legen.
Fastlegen hans hadde visst bare brukt hele legetimen på å snakke om hvor utrolig synd det var på han som måtte slite med "en sånn jævla kjerring" som meg. Som ringer inn bekymring om at han ligger i et kaos av knekt stol, veltet bord, rusmidler, alkohol og sin egen avføring mens han har ansvar for noen sin hund. Som er bekymret og ønsker han skal få hjelp fordi han nå etter å ha rundet alle andre rusmidler også har dopet seg så kraftig på heroin at man ikke fant puls engang. Som håpet at det var noe som helst som kunne gjøres, og etter råd fra legevakten melder bekymring til fastlege. Kontordamen var helt rystet over at det gikk an å være så sylfrekk og ringe inn en bekymring, på falskt grunnlag, for å sverte en stakkars pasient som har hatt samme lege helt fra han var baby og kun har vært der mindre enn man kan telle på en hånd hele sitt liv. Legen hadde ledd rått og sagt at hun forstod hvis han julte meg opp: "for det måtte nå en sånn kjerring ha gjort seg fortjent til". Nei, det var visst ikke måte på hvor frekk det var mulig å være. Jeg hadde visst kun ringt inn av egoistiske grunner, fordi jeg var så dum og evneveik, og ikke klarte å håndtere mine egne problemer.

Det siste er riktig da. Jeg klarer ikke å håndtere mine egne problemer når de kommer gjennom baderomsdøren i min egen leilighet med øks.

Beklager om noen faktisk har lest helt hit. Det var virkelig ikke meningen å kaste vekk tiden din.
Jeg har prøvd å få hjelp på alle tenkelige måter, uten nytte, så dessverre er liksom KG forum det eneste systemet Norge har å tilby. Det er faen ikke grenser for hva det er meningen at man som individ tydeligvis skal gå rundt å måtte tåle, bære på. Ikke kan jeg snakke med eller fortelle noen om dette heller, for han har jo penetrert og smadret de få relasjonene jeg hadde etter å ha levd over 10 år isolert i et kontrollerende, overvåket og voldelig forhold før også. Så beklager, men KG er liksom det tilbudet som er. Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over. 

Potensielt er det også helt hinsides utrolig dumt av meg å skrive dette her også, men på en måte var det litt godt å få det ut også... Bare tømme bittelitt av det enorme veldet som befinner seg inni denne boblende brusen. Og om ikke annet: Hvis jeg nå skulle dukke opp død, så blir forhåpentligvis etterforskningen betydelig enklere da, for det er jo noe så ekstremt med begrensede ressurser har jeg skjønt. Om de i det hele tatt gidder å klappe opp dataen og se på den da. Er faen ikke sikker på om de har tid/ork/krefter/ressurser til det en gang om man skulle ende opp død (mye begrederlig å lese om politiet i saker der sånne "mindre betydningsfulle" (a la meg) ofre har blitt drept...). 

Nei, huff, er virkelig lei for det hvis noen har kastet vekk tid på å lese dette. Virkelig. Beklager og unnskyld!

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har vært utsatt for langvarig grov psykisk vold. Det har preget meg i årevis og alle valg jeg har tatt. Ikke et eneste menneske har løftet en finger for å hjelpe meg, passe på meg eller støtte meg på noe vis. Ingen tror meg engang. Mens han seiler videre som "stakkars mann som ikke får se ungene sine.."

Jeg har ønsket juling mange ganger istedenfor, de merkene synes i alle fall. 

Anonymkode: 21f79...7d1

Jeg føler med deg! 
For meg som har levd med begge deler kan jeg godt skjønne at du skriver akkurat det. 
Jeg syns også den fysiske volden er enklere å takle (utenom det åpenbare: Skadene, følgene/konsekvensene osv da). 
Smertene etter volden tar også av for en del av tankene og det emosjonelt vonde... Man blir forstyrret/klarer ikke å tenke når det er så vondt, så noen av tankene holdes litt på avstand så lenge man fortsatt har vondt... Man vet jo også at det er smerter som gradvis vil avta/bedres med tiden, i motsetning til den psykiske smerten/belastningen på en måte... Føles på en måte litt absurd å skrive, men poenget var iallefall at jeg forstår tankegangen. Med det sagt hjelper det ikke alltid at man er skadet og har merker da, dessverre. I en ideell verden hadde alle overgripere blitt dømt, men faktum er jo at de fleste faktisk ikke blir det likevel. 

Sender uansett masse kjærlighet til deg! Kjempevondt å lese. 💔 
Håper virkelig du får det bra og finner noen som behandler deg bra, tror deg, ser deg og støtter deg. ❤️ 
Også kan vi håpe at karma tar han, i det minste!

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2023 den 10.24):

Aaha, okei.. Neida, dessverre var jeg nok ikke så heldig nei.. 🙈😬

Ja... Eller generelt gjøre noe i det hele tatt... Håndheve besøksforbudet f. eks... Eller følge opp sine egne bortvisninger, slik de er pålagt... Eller noe som helst i det hele tatt... 🙈

Jaa, jeg prøvde å komme på en måte vi kanskje kunne skrevet på pm på, men... har ikke kommet på en lur måte så langt... Si fra hvis du kommer på noe da. ❤️ Tusen takk uansett, at du tenkte på det. 

Jaa. 😕 Huff, så leit å høre! 

Okei, jeg må opp her og bare skrive en disclaimer etter jeg skrev dette, for det ble helt sinnsykt enormt langt.
Som jeg skrev nederst også: "Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over."

Det har boblet noe jævlig over, rett og slett. Denne brusen er så overfylt og full av eksplosive bobler at det gikk helt nuts det. Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese det sinnsyke tekstveldet! Beklager virkelig! Men, jeg har nå skrevet det, og nå går det ikke å kopiere det heller, men jeg vurderer å kopiere det og lagre det i et dokument. Om det ender som en del av en drapsetterforskning, blir litt av en bok eller bare forblir litt av en dagbok gjenstår å se. Haha. 🫣🙈😝

Men, for å oppsummere kort er det altså historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet/hvordan det gikk sist jeg prøvde, hvorfor jeg ikke lenger prøver å få hjelp og """"litt"""" attåt". 

Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese!!! Det er viktig å understreke.
(Faen at det ikke går å bare kopiere det da??? Håper det går når innlegget er postet, ellers er det jo hvertfall krise. :P) 

Jeg har vært på krisesenter flere ganger, men av grunner jeg ikke forstår får jeg ikke "lov" å komme dit igjen... Begriper virkelig ikke hvorfor... Jeg har også forsøkt å rømme og å leve i skjul i perioder, men den største ulempen med det er den massive belastningen det blir på de rundt meg. Han er nådeløs i sin terrorisering av mine pårørende, enten det er nær familie, tidligere venner (som jeg ikke lenger har kontakt med pga han) eller perifere bekjente. Han har f. eks. skremt et familiemedlem av meg så voldsomt av vedkommende fikk hjerteinfarkt, han har kidnappet et barn og tatt flere kjæledyr som "gisler". I tillegg kommer blant annet trakassering i massiv utstrekning, forfølgelse, trusler, hærverk, innbrudd osv... Gjemmer jeg meg betyr det altså bare at noen andre får lide voldsomt som følge av det, og han leter til han finner... Uansett. Han skyr ingen midler og er fullstendig grenseløs.

Han ser vel ikke at han har noe å tape, og pga manglende innsats fra politiet er det jo så og si KUN meg som har lidd enormt mye konsekvenser - han har såvidt fått noen konsekvenser i det hele tatt (altså, de har bortvist han en del ganger, men igjen - det blir jo med den ene bortvisningen så når han er tilbake rett etterpå kommer de ikke uansett hva, han har besøksforbud - men i praksis merker han jo ikke noe til dette (politiet har om mulig gjort enda mindre etter han fikk det, utrolig nok), han har blitt promille/rus-testet en del ganger (og slått ut hver gang, uten at det heller har fått noen konsekvenser) - så i praksis har jo ingenting fått noe betydning for han... Jeg har derimot fått lide enormt med konsekvenser, enda jeg har hverken ytret et stygt ord til han, hevet stemmen, tatt igjen, rørt han... Jeg har ikke gjort noe som helst i det hele tatt, ingenting!!), tross alt han har gjort.

Eksempel fra de siste gangene jeg forsøkte å få hjelp av politiet og andre:
Jeg var innlagt på sykehuset, men skulle hjemom for å hente ting jeg trengte for å kunne være på sykehuset lenger:
Når jeg kom hjem viste det seg at han hadde brutt seg inn i og bodd i leiligheten min mens jeg var innlagt (leiligheten var fullstendig bombet, det så virkelig ikke ut da jeg kom hjem). Jeg visste ikke det da jeg låste meg inn, men han var da i leiligheten og før jeg rakk å få sukk for meg slo han meg rett ned med en stekepanne han stod og laget mat over da jeg kom inn. Når jeg kom til meg selv var jeg innelåst på badet, voldtatt, fratatt mobilen, forbrent fra det stekende smøret og skadet i hodet.

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men på et tidspunkt hørte jeg han freake ut. Han var sint og lot det gå utover leiligheten/ting (som vanlig, han kan rasere en hel bolig fordi han har hørt deg trekke pusten "feil" eller hvis han selv ikke får til noe han prøver på - han har absolutt ingen impulskontroll og kan bli rasende gal av virkelig hva som helst). Plutselig åpner han døren med voldsom kraft så den løsner fra sporet, og skriker til meg at han MÅ ha penger (han har både presset meg for alvorlig mye penger opp gjennom, truet til seg, stjålet penger, svindlet/lurt meg og utnyttet meg økonomisk, i tillegg til utgifter fra ting han har ødelagt, skader, konsekvenser, jeg har flyttet flere ganger pga han, brukt penger på sikkerhetstiltak osv - totalt sett har økonomien min gått til helvete pga han). Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde penger, men det endte med at han banket meg opp, rev opp vesken min og tok bankkortet mitt (jeg visste fra før av at han kunne koden, det var derfor jeg i det hele tatt prøvde å kjempe imot/si at jeg ikke hadde penger).

Han låste meg så inne igjen og forsvant. Etter en del om og men klarte jeg, fordi døren var løsnet fra sporet, å rikle døren nok til at jeg klarte å presse ut kilen han hadde festet på utsiden med en saks slik at jeg fikk åpnet døren og hentet mobilen min. Jeg "låste" meg så inn igjen og prøvde å få alt til å se ut som da han gikk (jeg var utrolig dårlig form, hadde ekstremt vondt i hodet, var skadet flere steder, i tillegg til det jeg var på sykehus for fra før, hadde ingen steder å dra, han hadde tatt bankkortet mitt og dratt i bilen min pluss at jeg visste jo ikke hvor han var - så uansett hvor jeg evt hadde prøvd å gå ville jeg også risikert at han så meg/ble sint for at jeg prøvde å rømme).

Så ringte jeg politiet: Jeg sa at jeg ikke visste hvor lenge han skulle være borte og at jeg kanskje måtte legge på plutselig hvis han kom tilbake. Jeg forklarte så mye jeg kunne før han kom tilbake og jeg måtte legge på. Politiet kom faktisk like etterpå (jeg ble positivt overrasket ettersom de ikke alltid kommer) og ringte på (jeg var fortsatt innelåst på badet, han hadde heldigvis ikke merket at jeg hadde fått tak i mobilen enda). Han var full/ruset og åpnet døren i boxer, når han så politiet sa han at han skulle kle på seg og lukket døren umiddelbart igjen. Han tok ut kilen som holdt døren lukket, røsket til seg en bukse og slapp inn politiet (i det han åpnet døren kunne man altså se døren gli sakte opp, jeg satt blodig (det var synlig at jeg også blødde fra underlivet i tillegg...) og skadet på gulvet og kilen lå fullt synlig rett ved siden av døren).

Politiet presterer da å si at jeg har ringt og påstått at jeg sitter innelåst (som jeg fortsatt gjorde da de ringte på også). De gjenga også alt jeg hadde sagt i tlf, tross at jeg sa så klart ifra om at det var megarisikabelt for meg å kontakte de, sa at om han får vite at jeg har ringt/hva jeg har sagt vil han i beste fall bli ekstremt sint, før har prøvd å drepe meg bare han har trodd/mistenkt at jeg kanskje kan ha ringt noen i det hele tatt, at han er veldig farlig, har utsatt meg for grov vold og seksuelle overgrep utallige ganger, flere drapsforsøk, at han er veldig psykisk syk, paranoid, har alkohol- og rusproblemer osv. Mange av de verste episodene har vært nettopp når politi har vært involvert, også uten at jeg kontaktet de - og det vet politiet om!.

Jeg så øynene hans gå fullstendig i svart og han var i ferd med å miste det fullstendig.
De overmannet han og tok han med seg i et annet rom for å hindre han i å angripe meg, og så snakket jeg med noen på badet (jeg kunne likevel høre hva han sa og hva politiet sa til han, og han kunne høre meg/hva de sa til meg). Jeg sa at jeg tør ikke si noe som helst hvis de har tenkt å dra igjen og etterlate meg med han (slik de har gjort flere ganger før, og også bør ha rikelig med dokumentasjon på hvor ufattelig dårlig det har gått), for isåfall har jeg bare signert min egen dødsdom...

De løy meg flere ganger rett opp i ansiktet (hadde jeg trodd/stolt på de kunne det i verste fall ført til at jeg ble drept): De sa f. eks. at de "selvfølgelig ikke" hadde sagt til han at jeg hadde ringt (det hørte jeg jo rett før at de sa!), jeg hørte også at de fortsatte å snakke om både det og hva jeg hadde sagt også, de fortalte han blant annet om at jeg hadde vært på krisesenter flere ganger og når (ironisk da krisesenteret ba meg unngå at han fikk vite det, bl. a. for å unngå at han leter etter krisesenteret/potensielt kompromitterer det og setter alle som bor der i fare. Jeg fant tilfeldigvis ut at han sporet bilen min like før første gang jeg dro til krisesenteret og kunne derfor ikke parkere der) og i det hele tatt brettet ut om alt mulig jeg har forklart til politiet -  og som altså satte meg i livsfare både der og da, men også videre. Han er også fra og i et miljø som hater politiet (det vet de, hele omgangskretsen hans har vært inn og ut av fengsel), han er voldsomt paranoid, psykisk syk, har alkohol- og rusproblemer, noe av det som trigger han aller mest er nettopp hvis politiet har blitt innblandet eller hvis han tror jeg har sagt noe om han til noen i det hele tatt (som jo forsåvidt også er helt vanlig for slike saker, så politiet skal ha kjennskap til og være vant til dette). 

Etter masse lovord og forsikringer fra politiet om at de selvfølgelig ikke skulle etterlate meg der med han, at de skulle ivareta meg og selvfølgelig fjerne han fra boligen min etc endte jeg med å fortelle alt, tross at jeg var livredd og at han kunne høre mye av det jeg sa. Jeg tenkte litt sånn "nå eller aldri", og på dette tidspunktet var jeg helt på bristepunktet av hva jeg klarte også. Politifolkene skulle så snakke sammen, og jeg måtte gå med de bort til bilen og de stod da i full offentlighet mens flere naboer var ute og kunne høre alt som ble sagt og snakket om mitt aller mest sårbare og private. Når de var ferdig var konklusjonen at dette var altfor omfattende og alvorlig til at det kunne løses i dag... De sa at jeg måtte pga skadeomfanget bli med til legevakt enten jeg ville eller ikke. Jeg sa at jeg var jo allerede innlagt på sykehuset og at jeg allerede var sen tilbake dit, jeg skulle jo bare hjemom og hente noen ting... Men, de hadde klare regler å forholde seg til sa de. Jeg ble kjørt avgårde (føltes litt som om jeg var kriminell også da, som blir tatt med av en politibil så alle kunne se...) til legevakt, mens han var igjen i MIN leilighet (altså, skulle det være noen tvil: Jeg eier leiligheten 100% alene, han har aldri bodd der/hatt adresse der, jeg har til og med besøksforbud mot han... Likevel lot de han bare være der......?)... Fra legevakten ble jeg innlagt på sykehuset, og allerede når jeg kom dit ventet han på meg ved ambulanseinngangen... Jeg ble heldigvis kjørt av politiet, og hadde politivakter både i og utenfor rommet... Den dagen...

Han oppsøkte sykehuset mange ganger mens jeg var innlagt samt. ringte... En ulempe var at de hadde klassifisert oppholdet som hemmelig på noe vis, så uansett hvem som ringte inn fikk de beskjed at jeg ikke var innlagt. Dette var jo noe forvirrende for pårørende, men tanken var jo at han ikke skulle kunne true/presse noen til å si hvor jeg var/at jeg var på sykehuset da, men samtidig visste han jo at jeg ikke var hjemme (siden han var der), han hørte jo at jeg sa til politiet at jeg ikke fikk komme til krisesenteret igjen (så det var utelukket), han vet at jeg ikke har andre steder å dra (ettersom det er hans skyld at jeg ikke lenger kan omgås venner/familie etc. etter alt han har utsatt de for) og han visste jo akkurat hvor skadet jeg var - altså skjønte han jo godt at sykehuset var eneste mulighet. At da sykehuset løy og sa at jeg ikke var der gjorde han bare mye mer provosert... Jeg snakket litt med noen sykepleiere/leger om det underveis også, at han ble sint av det, så i løpet av oppholdet skiftet de "strategi" flere ganger og begynte plutselig å svare noen av gangene at jeg var der, og noen ganger at jeg ikke var der... Som han ble enda sintere av. Han kom dit som nevnt mange ganger i løpet av oppholdet også, men ble som oftest fjernet av vaktene. Det var jo meningen at jeg liksom skulle ha politivakt og at det skulle komme på plass en løsning, men etterhvert ble det for ressurskrevende og de hadde ikke noen løsning på problemet heller, så det rant bare ut i sanden... Altså hadde jeg etterhvert ikke hverken politivakt eller noen mulig løsning, og på et tidspunkt ble jeg jo bra nok til å skrives ut også............ 

Jeg hadde som nevnt ikke noen andre steder å dra, så jeg måtte jo bare dra hjem. Jeg ba taxien sette meg av litt unna, og spurte om sjåføren kunne vente, slik at jeg kunne undersøke om han fortsatt var hos meg - og det var han. Jeg ba derfor taxisjåføren kjøre meg litt vekk og gikk av i et skogholt like ved. Jeg visste ikke hvor faen jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte så politiet og sa at han fortsatt var hjemme hos meg, men ble møtt med litt sånn: "Javel og hva så?"-type holdning. Jeg ringte også krisesenteret, som bare satte meg rett til telefonsvar flere ganger på rad, og jeg forsøkte advokaten min - som jeg ikke hørte fra på over 2 mnd etter det (fikk da sms om at hun hadde vært på ferie, og at hun hadde mottatt bekymringsmelding for meg fra noen jeg søkte om hjelp fra litt senere, men fikk avslag på hjelp fra... ironisk nok). Jeg gjemte meg derfor i skogen. Jeg tenkte at jeg nok var blitt paranoid, for jeg hadde en så utrolig uggen følelse av at jeg ikke burde ringt rundt sånn. 

Tja, det viste seg å ikke bare være at jeg var paranoid. Det tok ikke lang tid før jeg hørte han rope på meg... Jeg vet faktisk ikke den dag helt hvordan han visste at jeg var i skogen, men jeg antar at han enten må ha hatt sporing av noe slag på noe (mobilen kanskje), evt at han hadde installert en eller annen av de "spion"-appene man kan laste ned til mobil og spore noe av bruken med (var borti det med han andre - han fikk f. eks. kopi av smser og anrop til min mobil på sin... Frykter at jeg til og med kan ha vært så naiv/dum at jeg kanskje til og med på et tidspunkt kan ha nevnt det mens jeg datet han her, altså før jeg fant ut hvordan han var... Jeg vet ikke helt). Han var etter meg i jobb-bilen sin, og etter det som føltes som en evighet endte det med at han kjørte på meg faktisk. Jeg var jo ikke særlig i form, for å si det forsiktig, og etter noen timer der jeg livredd hadde krøpet rundt i skogen med han etter meg var jeg også helt utslitt. Jeg satt gjemt innunder et buskas, men han kjørte rett i det. Helt absurd var det. Han overmannet meg, sparket meg flere ganger i magen til jeg lå sammenkrøket og ikke lenger orket å kjempe for å komme meg løs, til slutt flere ganger i ansiktet og hodet, stripset meg så fast bak i bilen og kjørte meg for å ta ut medisiner på apoteket - han skulle altså ha medisinene mine (han har selv dårlig økonomi pga nevnte alkohol- og rusproblemer). Han truet meg og sendte meg inn på apoteket alene (pga hvor skadet jeg var, og forsåvidt skitten etter "flukten" i skogen, ville han ikke bli sett med meg i tilfelle noen skulle bli mistenksomme, i tillegg til at han var både dritings (!) og godt ruset - jeg ba til "høyere makter" om at noen skulle reagere på kjøringen... Jeg skjønner ikke at vi i det hele tatt overlevde så ute som han var/kjørte... Han kræsjet iallfall 6 ganger, uten at jeg kunne se i hva ettersom jeg var bak i varebilen uten vinduer, men det ene viste seg å være elbil-laderen i parkeringsgarasjen...). Jeg sa at jeg ikke hadde legitimasjon (han hadde jo enda bankkortet mitt også), og måtte ha med mobilen for å få ut medisiner (digitalt førerkort + bankkort på mobil), og han lot meg gå under tvil (under trusler om at hvis jeg ringte noen...).

Vel inne på apoteket var det heldigvis litt kø, så igjen ringte jeg politiet og forklarte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte forklare alt fra start, men jeg prøvde å si at jeg hadde begrenset tid, forklarte situasjonen og spurte om hun hadde mulighet til å se i loggen hva som stod fra tidligere. "Vi har ikke logg" sa hun. Jeg syns det var rart, for jeg har opplevd mange ganger at de snakker om "loggen", både i tlf og ellers. Jeg prøvde å forklare så godt jeg klarte, men igjen sa hun at jeg måtte ta alt fra start og at det hele hørtes helt sykt ut måtte jeg skjønne. Jeg skjønte jo det, men som jeg prøvde å si stod jeg midt i et stappfullt apotek og hadde begrenset tid mens han satt i bilen og ventet (han sendte stadig meldinger, ringte og ba om at jeg sendte bildebevis på at jeg enda stod i kø). Bagasjen min var i bilen (feks livsviktige medisiner, legitimasjon, mobillader, powerbank, nøkler, han hadde bankkortet osvosv), jeg var i utrolig dårlig forfatning, utslitt, det var kaos i hodet og det var bare en vei (forbi/synlig for han) jeg kunne prøvd å stikke av, så jeg skjønte jo at jeg hadde veldig dårlige odds uten hjelp. Jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne, men fikk til slutt ikke noe annet svar enn at de kunne vurdere å rykke ut hvis han gjorde meg noe mer (altså mer enn å kjøre på meg, sparke meg gjentatte ganger i magen og ansiktet/hodet, stripse meg fast bak i en bil han kjører i ufattelig alkohol- og ruspåvirket tilstand altså). Jeg sa at i tillegg til alt som allerede hadde skjedd hadde jeg bare under tvil fått ta mobilen med på apoteket fordi jeg manglet legitimasjon og fordi han hadde bankkortet mitt, så at dette kunne være den ene sjansen jeg hadde til å ringe. "Ok" sa hun og la på. Her var jeg så fortvilet at jeg bare sank ned på huk på apoteket og gråt noen tårer blandet med blod ned i genseren. Å gå de skrittene ut igjen i den bilen er virkelig noen av de tyngste skrittene jeg har gått i hele mitt liv. 

Da jeg kom ut igjen i bilen hadde han bestemt seg for at det ville være artig å ta en runde om motorveien før vi kjørte hjem (antakelig mest for å skremme meg, tenker jeg). Jeg tenkte i grunn at "dett var dett", at det umulig ville gå bra (men her var jeg så ferdig at jeg tenkte at å evt. dø i en bilulykke ikke var det verste som kunne skje uansett, så jeg orket ikke si noe på det en gang), men samtidig vekket det også et lite håp om at kjøringen kanskje kunne få noen til å reagere slik at vi kanskje ville bli stoppet. Omtrent halvveis slet han så voldsomt med å kjøre at han kjørte av ved første mulighet, kom på at noen godt kunne ha ringt politiet pga hvordan han kjørte og syns derfor det beste var å ta verdens omvei for å prøve å unngå å bli funnet/stoppet av politi. Vi kjørte derfor bakveier, "snarveier", gjennom boligfelt, på stier og alt som var før vi endelig kom hjem, smadret elbil-laderen og jeg endelig kunne få fast grunn under meg. Jeg spydde i nesten 2 timer fordi jeg var så dårlig etter kjøreturen (som føltes mer som en runde i vaskemaskin på 90 graders hurtigprogram og full sentrifugering som også både hoppet ned en evig lang vindeltrapp og kjørte heis opp og ned i full fart med feiljusterte ben eller en romrakett med grove tekniske feil mer enn en biltur). Å få ligge innelåst på flisegulv på et pittelite bad føltes derfor som en luksus i kontrast. 

Ettersom jeg ikke hadde mobilen min visste jeg faktisk ikke hvor lang tid som gikk, for mens jeg satt der inne hadde jeg lite å gå på annet enn de gangene han kom innom for å voldta meg, gå på do (noen ganger tisset han bare i kjøkkenvasken eller i hagen, så det var ikke nødvendigvis så ofte) eller hvis han ville meg noe jeg merket noe til tiden som gikk. Jeg kunne noen ganger kjenne utifra hvor overveldende en smerte gikk fra å føles til når den begynte å avta jeg kunne skjønne om det var gått minutter, timer eller dager. Hvis han hadde gitt meg noe å spise kunne jeg bli overveldende sulten etter å bare ha fått bittelitt mat, men oppfattet tid som var gått utifra når sulten gikk over i kvalme, ubehag, så forsvant, etterhvert kom og gikk i bølger varierende mellom sult, kvalme og smerte eller ubehag. 

En dag hadde han kastet opp utover hele seg og sengen min, og låste meg derfor ut for å ordne opp etter han.
Jeg prøvde å finne ut hvor han hadde gjort av mobilen min, for jeg hadde kommet på at jeg fortsatt hadde den forrige (som han knuste en gang jeg prøvde å ringe politiet) liggende i samme skap som sengetøyet ettersom den skulle sendes inn til forsikringen. Hvis jeg bare kunne klare å ta sim-kortet fra min og smugle den knuste inn på badet... Jeg hadde faktisk klart noen ganger før, altså før alt som er nevnt her da, andre ganger han hadde holdt meg innesperret før dette, å smugle inn noen ting på badet som jeg hadde gjemt godt - f. eks. hadde jeg en mobillader gjemt i en eske med hårfarge, litt rester av godteri for å kunne få opp blodsukkeret ved behov, noen av de smertestillende han har stjålet av meg/truet meg til å gi han (han har iblant vært så ruset at han ikke har kontroll selv så jeg har kunnet ta en her og der), en liten notatbok og penn osv. Den knuste mobilen fikk jeg enkelt med meg ved å bære den inn i det rene sengetøyet, få den over i det skitne og så bære det inn i vaskemaskinen. Den andre mobilen min lå på kjøkkenbenken, men jeg tok sjansen på å rote litt i skuffene under og pirke den opp med øredobben imens, ettersom jeg bare skulle ha simkortet. Hadde han fersket meg i å prøve å ta hele mobilen hadde det blitt ramaskrik selvfølgelig, men fordi jeg bare skulle ha kortet tenkte jeg at jeg kunne komme unna med det så lenge han så at mobilen faktisk ble liggende.

Siden ble jeg låst inn igjen, så var det bare å vente til han forlot leiligheten neste gang. 
Det hele endte ble ganske spesielt, men for å forklare er det først litt bakgrunn om hvorfor/hvordan det kom til det:

Jeg tar det i skrått her, og fortsetter under (det i skrått er altså hva som ledet opp til det, og ikke del av det som skjedde her, derfor skrått/kan hoppes over evt, om noen i det hele tatt enda leser.. 😛 Jeg regner ikke med det altså!):

Planen var å få hemmelig adresse og besøksforbud, nye bilskilt og alt på en gang, for jeg hadde jo allerede en gang tidligere flyttet til kun "skjult" adresse pga situasjonen var så intens at jeg bare måtte, men nok en gang ble dette tidkrevende da jeg hadde flyttet kommune tidligere og det ville angivelig ta ekstra tid å få alt overført til et annet politidistrikt/ny kommune igjen og alt det der... I mellomtiden ble også her ting så ille, og helt uholdbart på flere områder
(altså, følgeproblemer, blant annet ble det f. eks. problemer i sameiet jeg bodde - altså at naboene var redde for seg selv (jeg har riktignok aldri hørt om "partnervold" som har eskalert til "nabovold" eller å omfatte naboer, men... Jeg var sikkert heldig med tidligere naboer, for det eneste jeg hadde opplevd tidligere var at naboene prøvde å hjelpe/"redde" meg når de oppdaget det der jeg bodde før... De var virkelig helt utrolig skjønne ❤️ fantastiske folk!!)... Dette var separate hus, så ingen delte inngangspartier eller blokkleiligheter eller sånn, det var flere meter mellom hvert hus, for ordens skyld. Men, ihvertfall fikk jeg naboer på døren som sa at jeg var uønsket i nabolaget fordi jeg ble utsatt for vold og overgrep, styret påstod de hadde hatt en enstemmig underskriftskampanje om at jeg måtte flytte (dette viste seg å være løgn da, det var flere som meldte seg og sa de hadde aldri hørt om noe slikt og det var flere som når de fikk vite om det ønsket å hjelpe meg, og noen gjorde faktisk det også, så heldigvis gjaldt det ihvertfall ikke alle), flere kom på døren min og var ubehagelige mot meg, jeg fikk noen e-poster som var direkte slemme, styret kontaktet megler og fremsatte masse syke påstander om meg som de aldri hadde nevnt for meg og som heller ikke stemte (det var heller ikke relevant mtp at jeg allerede var i gang med salget, og noe av det de påstod var både åpenbart løgn og noe av det ordnet før de påstod det) - heldigvis kjente jeg megler fra før (tør ikke tenke på hvordan det hadde blitt ellers), jeg fikk trusler om utkastelse fordi jeg hadde blitt hentet i ambulanse midt på dagen (det var for sykdom altså) og blant annet kjeft fordi de mente ambulansefolkene hadde slamret med dørene (igjen, midt på dagen! Og det er jo ikke min skyld at de evt. slamrer med dører heller... Dette snakket jeg faktisk med AMK om og de var helt rystet, hadde aldri hørt om noe lignende), jeg fikk klager på ting overgriperen gjorde (han bodde jo ikke der/hadde ikke adresse der, jeg hadde besøksforbud da også, og sånn som sameier/en som bor i et sameie er det ikke noe mer man personlig får gjort enn å få besøksforbud om man har problem med at noen utenfra plager en hjemme... Likevel skrev de/tiltalte meg/snakket til meg som om han var min valgte samboer/som om dette var noe jeg selv stelte i stand med vilje/nærmest som om jeg flyttet dit, tok med meg en grusom samboer for å skremme naboene, mens sannheten var jo at jeg flyttet langt vekk fra der jeg tidligere bodde for å leve i skjul fra han... Før det igjen hadde han heller ikke vært voldelig, så jeg ante jo ikke hva han var kapabel til eller hvilket mareritt som skulle utspille seg heller når jeg flyttet dit (jeg flyttet fordi han trakasserte og terroriserte meg/ikke lot meg være i fred/var truende/hadde mange kriminelle i sitt nettverk og truet med det +++).

Blant annet var det flere drapsforsøk og episoder med veldig grov vold samt. det var ekstremt intenst og omfattende mot slutten av perioden jeg bodde der, samt. jeg levde på kredittkort fordi jeg var helt skakkjørt økonomisk av alt det hadde endt med å koste, så jeg hadde rett og slett ikke tid, krefter (og antakelig ville jeg vel kanskje ikke overlevd heller) eller råd til å vente på politiet/hemmelig adresse osv gjennom de. Jeg valgte derfor å bare selge og heller flytte i "skjul" igjen. I løpet av denne perioden var det som sagt veldig ekstremt og intenst, jeg var mye suicidal og følte til tider nesten at jeg heller ville dø for egne hender enn for hans, og vurderte oppriktig å ta selvmord rett og slett for å komme han i forkjøpet (er ikke det i dag altså, men jeg skriver det for å understreke hvor hinsides og håpløst ting føltes på dette tidspunktet). Jeg forsøkte virkelig alt jeg kunne komme på for å prøve å få hjelp, tok imot alle tips jeg fikk og blant annet var et av tipsene å kontakte fastlegen hans for å melde bekymring. 

Det var da noe jeg endte med å ty til, også her i et tilfelle hvor jeg hadde sittet innelåst på et kott i flere dager (jeg har ikke det her jeg bor nå, så i "nyere tid" har jeg jo vært på bad om jeg har vært innelåst, men der var jeg ofte innelåst i kottet slik at han kunne selv ha fri tilgang til do/dusj etc). Jeg hørte/forstod av flere grunner at det gikk mye i alkohol og rus (kunne f. eks. plutselig høre han sitte og synge/skråle, og hørte på stemmen at han var HELT borte, samt. jeg kunne høre det klirre i flasker, ting knuste, jeg hørte grinderen, snakk om veiing av ulike stoffer, hørte han telle opp kontanter og mye forskjellige type lyder som indikerte rus/alkoholbruk). Plutselig den ene natten hørte jeg et voldsomt leven, og det ble HELT stille etterpå. Da hadde han også en hund der ute... Jeg ble livredd, begynte rett og slett å lure på om han i verste fall var død... Så, på et eller annet vis (tross at jeg hadde prøvd mange ganger før uten å klare det), klarte jeg til slutt å faktisk bryte opp døren til kottet, for å se... Og da hadde han altså bare... kollapset... på gulvet... Han hadde en knekt stol over seg, bordet var veltet, han hadde dunket hodet og lå i en helt merkelig stilling med en stasjonær pc veltet utover sammen med rusmidler, alkohol, søl og forskjellig. Det synet... jeg var et øyeblikk overbevist om at han måtte være død. Jeg måtte jo bort og sjekke om jeg fant puls, og det var jeg ikke sikker på om jeg fant heller, men når jeg holdt et speil foran munnen kom det noe damp som indikerte liv da. Jeg fikk slept han bort i sofaen og ryddet opp det verste (tenkte på hunden han hadde der også), og ble sittende med han for å følge med at han var i live. Jeg undersøkte stoffene og prøvde å regne ut hva han hadde fått i seg av alkohol og annet, ringte legevakten og giftinformasjonen osv. Der fikk jeg råd om at jeg burde absolutt melde bekymring til fastlegen hans. 

Kort oppsummert:
Det gjorde jeg. Jeg ringte og fortalte alt jeg tenkte kunne være relevant å fortelle utifra hva jeg fikk råd om når jeg snakket med legevakten. Jeg nevnte også kort om situasjonen ellers, altså hvorfor han var hjemme hos meg og status sånn sett. 

Og tilbake til dt som kom før det skrå da:
Siden skjedde det ikke noe etter jeg hadde meldt det der til fastlegen hans, før han plutselig fikk innkalling til legetime et halvt år etterpå. Og det var da første gang han forlot leiligheten der jeg da satt innesperret på badet i tilfellet jeg har fortalt om, og nå hadde den knuste mobilen til rådighet etter episoden med oppkast osv. Når han dro på den legetimen var jeg iallefall glad (spoiler alert: det var ingen grunn til å glede seg over det, ehe) jeg hadde fått tak i den knuste mobilen, for jeg tenkte at i det han hadde vært på den legetimen kom det til å bryte ut et helvete verre enn alt jeg hadde opplevd til nå (spoiler alert 2: det gikk jeg i det minste rett i). 

Jeg holdt på å si "som vanlig" ringte jeg politiet til liten nytte. De forstod ikke hva de mente de skulle gjøre, hun i andre enden spurte litt humoristisk om jeg ringte for å varsle mitt eget drap før det engang hadde skjedd. "Hehe". Strengt talt var det jo ikke helt skivebom det. Det var jo noe sånt jeg så for meg ville bli utfallet om han fikk tak i meg etter å ha vært på den legetimen... 

...jeg tok ikke helt feil heller. Jeg kom meg likevel ikke ut den døren, så det var jo ikke annet å gjøre enn å vente til han kom tilbake heller. Etter episoden hvor jeg fikk riklet den løs da den hadde hoppet av sporet hadde han jo ikke gått fra den døren uten å være HELT sikker på at den satt som den skulle igjen. 

Det jeg derimot hadde gjort var å låse den fra innsiden, og jeg satt klar til å kjempe med alt jeg hadde for at den døren skulle forbli lukket. 

Det første han gjorde når han kom tilbake og oppdaget det var å skrike, før han engang hadde lukket ytterdøren, altså var han ikke i særlig godt humør: "Hvis du tror jeg ikke kommer til å ta den døren må du tro om igjen! Det eneste du har gjort nå er å vri om en lås, og så dum er du tydeligvis, at du nå har sørget for din sikre død! HELVETES KJERRING!". Så jeg ringte politiet igjen, mens han hørte det, og sa: "Kan dere være så snill og hjelpe meg? Hør selv" og så holdt jeg bare telefonen opp mot døren, hvor han skrek og skrek, til han ikke hadde mer stemme igjen, at han skulle drepe meg. "NÅ GÅR DØREN" ropte han, og ganske riktig kom han gjennom den døren. Med øks. 

Tror dere politiet kom? 

Spoiler alert:
Nei. 

Og hvor enn lang, ekstremt lang, den er, så er det historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet. De har gjort det klart at de kunne virkelig ikke brydd seg mindre. 

For øvrig ringte jeg ganske mange andre mens han var på den legetimen også. 
Ganske mange andre ringte også politiet om hva de fryktet ville skje når han kom hjem fra den.
Jeg fikk forresten også en helvetes lang mobbe-tale om hvor jævlig jeg hadde dritt meg ut ved å ringe legen.
Fastlegen hans hadde visst bare brukt hele legetimen på å snakke om hvor utrolig synd det var på han som måtte slite med "en sånn jævla kjerring" som meg. Som ringer inn bekymring om at han ligger i et kaos av knekt stol, veltet bord, rusmidler, alkohol og sin egen avføring mens han har ansvar for noen sin hund. Som er bekymret og ønsker han skal få hjelp fordi han nå etter å ha rundet alle andre rusmidler også har dopet seg så kraftig på heroin at man ikke fant puls engang. Som håpet at det var noe som helst som kunne gjøres, og etter råd fra legevakten melder bekymring til fastlege. Kontordamen var helt rystet over at det gikk an å være så sylfrekk og ringe inn en bekymring, på falskt grunnlag, for å sverte en stakkars pasient som har hatt samme lege helt fra han var baby og kun har vært der mindre enn man kan telle på en hånd hele sitt liv. Legen hadde ledd rått og sagt at hun forstod hvis han julte meg opp: "for det måtte nå en sånn kjerring ha gjort seg fortjent til". Nei, det var visst ikke måte på hvor frekk det var mulig å være. Jeg hadde visst kun ringt inn av egoistiske grunner, fordi jeg var så dum og evneveik, og ikke klarte å håndtere mine egne problemer.

Det siste er riktig da. Jeg klarer ikke å håndtere mine egne problemer når de kommer gjennom baderomsdøren i min egen leilighet med øks.

Beklager om noen faktisk har lest helt hit. Det var virkelig ikke meningen å kaste vekk tiden din.
Jeg har prøvd å få hjelp på alle tenkelige måter, uten nytte, så dessverre er liksom KG forum det eneste systemet Norge har å tilby. Det er faen ikke grenser for hva det er meningen at man som individ tydeligvis skal gå rundt å måtte tåle, bære på. Ikke kan jeg snakke med eller fortelle noen om dette heller, for han har jo penetrert og smadret de få relasjonene jeg hadde etter å ha levd over 10 år isolert i et kontrollerende, overvåket og voldelig forhold før også. Så beklager, men KG er liksom det tilbudet som er. Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over. 

Potensielt er det også helt hinsides utrolig dumt av meg å skrive dette her også, men på en måte var det litt godt å få det ut også... Bare tømme bittelitt av det enorme veldet som befinner seg inni denne boblende brusen. Og om ikke annet: Hvis jeg nå skulle dukke opp død, så blir forhåpentligvis etterforskningen betydelig enklere da, for det er jo noe så ekstremt med begrensede ressurser har jeg skjønt. Om de i det hele tatt gidder å klappe opp dataen og se på den da. Er faen ikke sikker på om de har tid/ork/krefter/ressurser til det en gang om man skulle ende opp død (mye begrederlig å lese om politiet i saker der sånne "mindre betydningsfulle" (a la meg) ofre har blitt drept...). 

Nei, huff, er virkelig lei for det hvis noen har kastet vekk tid på å lese dette. Virkelig. Beklager og unnskyld!

Jeg føler med deg! 
For meg som har levd med begge deler kan jeg godt skjønne at du skriver akkurat det. 
Jeg syns også den fysiske volden er enklere å takle (utenom det åpenbare: Skadene, følgene/konsekvensene osv da). 
Smertene etter volden tar også av for en del av tankene og det emosjonelt vonde... Man blir forstyrret/klarer ikke å tenke når det er så vondt, så noen av tankene holdes litt på avstand så lenge man fortsatt har vondt... Man vet jo også at det er smerter som gradvis vil avta/bedres med tiden, i motsetning til den psykiske smerten/belastningen på en måte... Føles på en måte litt absurd å skrive, men poenget var iallefall at jeg forstår tankegangen. Med det sagt hjelper det ikke alltid at man er skadet og har merker da, dessverre. I en ideell verden hadde alle overgripere blitt dømt, men faktum er jo at de fleste faktisk ikke blir det likevel. 

Sender uansett masse kjærlighet til deg! Kjempevondt å lese. 💔 
Håper virkelig du får det bra og finner noen som behandler deg bra, tror deg, ser deg og støtter deg. ❤️ 
Også kan vi håpe at karma tar han, i det minste!

Anonymkode: bef7f...8e4

Dette er noe av det mest forferdelige jeg har lest her inne!

Om han har/har hatt besøksforbud så skal han bli arrestert om han bryter dette, kan ikke fatte at dette ikke har blitt gjort.

Du lever i konstant livsfare og det er fullstendig absurd at du ikke får mer hjelp.

Kan du søke om fri rettshjelp?

Få hemmelig identitet?

Noen må jo kunne klare å få deg ut av denne situasjonen.

Jeg skjønner at du er redd for konsekvensene for dine nærme men du må komme deg ut av dette før han tar livet ditt.

Jeg bor på Sørlandet og har ett ekstra rom med bad.

Om du ønsker å flykte fra dette helvete, så er du mer enn velkommen til å bo hos meg.

Bare gi meg beskjed her, så kan jeg oppgi detaljer for å komme i kontakt med meg.

Anonymkode: f7c17...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2023 den 10.24):

Aaha, okei.. Neida, dessverre var jeg nok ikke så heldig nei.. 🙈😬

Ja... Eller generelt gjøre noe i det hele tatt... Håndheve besøksforbudet f. eks... Eller følge opp sine egne bortvisninger, slik de er pålagt... Eller noe som helst i det hele tatt... 🙈

Jaa, jeg prøvde å komme på en måte vi kanskje kunne skrevet på pm på, men... har ikke kommet på en lur måte så langt... Si fra hvis du kommer på noe da. ❤️ Tusen takk uansett, at du tenkte på det. 

Jaa. 😕 Huff, så leit å høre! 

Okei, jeg må opp her og bare skrive en disclaimer etter jeg skrev dette, for det ble helt sinnsykt enormt langt.
Som jeg skrev nederst også: "Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over."

Det har boblet noe jævlig over, rett og slett. Denne brusen er så overfylt og full av eksplosive bobler at det gikk helt nuts det. Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese det sinnsyke tekstveldet! Beklager virkelig! Men, jeg har nå skrevet det, og nå går det ikke å kopiere det heller, men jeg vurderer å kopiere det og lagre det i et dokument. Om det ender som en del av en drapsetterforskning, blir litt av en bok eller bare forblir litt av en dagbok gjenstår å se. Haha. 🫣🙈😝

Men, for å oppsummere kort er det altså historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet/hvordan det gikk sist jeg prøvde, hvorfor jeg ikke lenger prøver å få hjelp og """"litt"""" attåt". 

Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese!!! Det er viktig å understreke.
(Faen at det ikke går å bare kopiere det da??? Håper det går når innlegget er postet, ellers er det jo hvertfall krise. :P) 

Jeg har vært på krisesenter flere ganger, men av grunner jeg ikke forstår får jeg ikke "lov" å komme dit igjen... Begriper virkelig ikke hvorfor... Jeg har også forsøkt å rømme og å leve i skjul i perioder, men den største ulempen med det er den massive belastningen det blir på de rundt meg. Han er nådeløs i sin terrorisering av mine pårørende, enten det er nær familie, tidligere venner (som jeg ikke lenger har kontakt med pga han) eller perifere bekjente. Han har f. eks. skremt et familiemedlem av meg så voldsomt av vedkommende fikk hjerteinfarkt, han har kidnappet et barn og tatt flere kjæledyr som "gisler". I tillegg kommer blant annet trakassering i massiv utstrekning, forfølgelse, trusler, hærverk, innbrudd osv... Gjemmer jeg meg betyr det altså bare at noen andre får lide voldsomt som følge av det, og han leter til han finner... Uansett. Han skyr ingen midler og er fullstendig grenseløs.

Han ser vel ikke at han har noe å tape, og pga manglende innsats fra politiet er det jo så og si KUN meg som har lidd enormt mye konsekvenser - han har såvidt fått noen konsekvenser i det hele tatt (altså, de har bortvist han en del ganger, men igjen - det blir jo med den ene bortvisningen så når han er tilbake rett etterpå kommer de ikke uansett hva, han har besøksforbud - men i praksis merker han jo ikke noe til dette (politiet har om mulig gjort enda mindre etter han fikk det, utrolig nok), han har blitt promille/rus-testet en del ganger (og slått ut hver gang, uten at det heller har fått noen konsekvenser) - så i praksis har jo ingenting fått noe betydning for han... Jeg har derimot fått lide enormt med konsekvenser, enda jeg har hverken ytret et stygt ord til han, hevet stemmen, tatt igjen, rørt han... Jeg har ikke gjort noe som helst i det hele tatt, ingenting!!), tross alt han har gjort.

Eksempel fra de siste gangene jeg forsøkte å få hjelp av politiet og andre:
Jeg var innlagt på sykehuset, men skulle hjemom for å hente ting jeg trengte for å kunne være på sykehuset lenger:
Når jeg kom hjem viste det seg at han hadde brutt seg inn i og bodd i leiligheten min mens jeg var innlagt (leiligheten var fullstendig bombet, det så virkelig ikke ut da jeg kom hjem). Jeg visste ikke det da jeg låste meg inn, men han var da i leiligheten og før jeg rakk å få sukk for meg slo han meg rett ned med en stekepanne han stod og laget mat over da jeg kom inn. Når jeg kom til meg selv var jeg innelåst på badet, voldtatt, fratatt mobilen, forbrent fra det stekende smøret og skadet i hodet.

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men på et tidspunkt hørte jeg han freake ut. Han var sint og lot det gå utover leiligheten/ting (som vanlig, han kan rasere en hel bolig fordi han har hørt deg trekke pusten "feil" eller hvis han selv ikke får til noe han prøver på - han har absolutt ingen impulskontroll og kan bli rasende gal av virkelig hva som helst). Plutselig åpner han døren med voldsom kraft så den løsner fra sporet, og skriker til meg at han MÅ ha penger (han har både presset meg for alvorlig mye penger opp gjennom, truet til seg, stjålet penger, svindlet/lurt meg og utnyttet meg økonomisk, i tillegg til utgifter fra ting han har ødelagt, skader, konsekvenser, jeg har flyttet flere ganger pga han, brukt penger på sikkerhetstiltak osv - totalt sett har økonomien min gått til helvete pga han). Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde penger, men det endte med at han banket meg opp, rev opp vesken min og tok bankkortet mitt (jeg visste fra før av at han kunne koden, det var derfor jeg i det hele tatt prøvde å kjempe imot/si at jeg ikke hadde penger).

Han låste meg så inne igjen og forsvant. Etter en del om og men klarte jeg, fordi døren var løsnet fra sporet, å rikle døren nok til at jeg klarte å presse ut kilen han hadde festet på utsiden med en saks slik at jeg fikk åpnet døren og hentet mobilen min. Jeg "låste" meg så inn igjen og prøvde å få alt til å se ut som da han gikk (jeg var utrolig dårlig form, hadde ekstremt vondt i hodet, var skadet flere steder, i tillegg til det jeg var på sykehus for fra før, hadde ingen steder å dra, han hadde tatt bankkortet mitt og dratt i bilen min pluss at jeg visste jo ikke hvor han var - så uansett hvor jeg evt hadde prøvd å gå ville jeg også risikert at han så meg/ble sint for at jeg prøvde å rømme).

Så ringte jeg politiet: Jeg sa at jeg ikke visste hvor lenge han skulle være borte og at jeg kanskje måtte legge på plutselig hvis han kom tilbake. Jeg forklarte så mye jeg kunne før han kom tilbake og jeg måtte legge på. Politiet kom faktisk like etterpå (jeg ble positivt overrasket ettersom de ikke alltid kommer) og ringte på (jeg var fortsatt innelåst på badet, han hadde heldigvis ikke merket at jeg hadde fått tak i mobilen enda). Han var full/ruset og åpnet døren i boxer, når han så politiet sa han at han skulle kle på seg og lukket døren umiddelbart igjen. Han tok ut kilen som holdt døren lukket, røsket til seg en bukse og slapp inn politiet (i det han åpnet døren kunne man altså se døren gli sakte opp, jeg satt blodig (det var synlig at jeg også blødde fra underlivet i tillegg...) og skadet på gulvet og kilen lå fullt synlig rett ved siden av døren).

Politiet presterer da å si at jeg har ringt og påstått at jeg sitter innelåst (som jeg fortsatt gjorde da de ringte på også). De gjenga også alt jeg hadde sagt i tlf, tross at jeg sa så klart ifra om at det var megarisikabelt for meg å kontakte de, sa at om han får vite at jeg har ringt/hva jeg har sagt vil han i beste fall bli ekstremt sint, før har prøvd å drepe meg bare han har trodd/mistenkt at jeg kanskje kan ha ringt noen i det hele tatt, at han er veldig farlig, har utsatt meg for grov vold og seksuelle overgrep utallige ganger, flere drapsforsøk, at han er veldig psykisk syk, paranoid, har alkohol- og rusproblemer osv. Mange av de verste episodene har vært nettopp når politi har vært involvert, også uten at jeg kontaktet de - og det vet politiet om!.

Jeg så øynene hans gå fullstendig i svart og han var i ferd med å miste det fullstendig.
De overmannet han og tok han med seg i et annet rom for å hindre han i å angripe meg, og så snakket jeg med noen på badet (jeg kunne likevel høre hva han sa og hva politiet sa til han, og han kunne høre meg/hva de sa til meg). Jeg sa at jeg tør ikke si noe som helst hvis de har tenkt å dra igjen og etterlate meg med han (slik de har gjort flere ganger før, og også bør ha rikelig med dokumentasjon på hvor ufattelig dårlig det har gått), for isåfall har jeg bare signert min egen dødsdom...

De løy meg flere ganger rett opp i ansiktet (hadde jeg trodd/stolt på de kunne det i verste fall ført til at jeg ble drept): De sa f. eks. at de "selvfølgelig ikke" hadde sagt til han at jeg hadde ringt (det hørte jeg jo rett før at de sa!), jeg hørte også at de fortsatte å snakke om både det og hva jeg hadde sagt også, de fortalte han blant annet om at jeg hadde vært på krisesenter flere ganger og når (ironisk da krisesenteret ba meg unngå at han fikk vite det, bl. a. for å unngå at han leter etter krisesenteret/potensielt kompromitterer det og setter alle som bor der i fare. Jeg fant tilfeldigvis ut at han sporet bilen min like før første gang jeg dro til krisesenteret og kunne derfor ikke parkere der) og i det hele tatt brettet ut om alt mulig jeg har forklart til politiet -  og som altså satte meg i livsfare både der og da, men også videre. Han er også fra og i et miljø som hater politiet (det vet de, hele omgangskretsen hans har vært inn og ut av fengsel), han er voldsomt paranoid, psykisk syk, har alkohol- og rusproblemer, noe av det som trigger han aller mest er nettopp hvis politiet har blitt innblandet eller hvis han tror jeg har sagt noe om han til noen i det hele tatt (som jo forsåvidt også er helt vanlig for slike saker, så politiet skal ha kjennskap til og være vant til dette). 

Etter masse lovord og forsikringer fra politiet om at de selvfølgelig ikke skulle etterlate meg der med han, at de skulle ivareta meg og selvfølgelig fjerne han fra boligen min etc endte jeg med å fortelle alt, tross at jeg var livredd og at han kunne høre mye av det jeg sa. Jeg tenkte litt sånn "nå eller aldri", og på dette tidspunktet var jeg helt på bristepunktet av hva jeg klarte også. Politifolkene skulle så snakke sammen, og jeg måtte gå med de bort til bilen og de stod da i full offentlighet mens flere naboer var ute og kunne høre alt som ble sagt og snakket om mitt aller mest sårbare og private. Når de var ferdig var konklusjonen at dette var altfor omfattende og alvorlig til at det kunne løses i dag... De sa at jeg måtte pga skadeomfanget bli med til legevakt enten jeg ville eller ikke. Jeg sa at jeg var jo allerede innlagt på sykehuset og at jeg allerede var sen tilbake dit, jeg skulle jo bare hjemom og hente noen ting... Men, de hadde klare regler å forholde seg til sa de. Jeg ble kjørt avgårde (føltes litt som om jeg var kriminell også da, som blir tatt med av en politibil så alle kunne se...) til legevakt, mens han var igjen i MIN leilighet (altså, skulle det være noen tvil: Jeg eier leiligheten 100% alene, han har aldri bodd der/hatt adresse der, jeg har til og med besøksforbud mot han... Likevel lot de han bare være der......?)... Fra legevakten ble jeg innlagt på sykehuset, og allerede når jeg kom dit ventet han på meg ved ambulanseinngangen... Jeg ble heldigvis kjørt av politiet, og hadde politivakter både i og utenfor rommet... Den dagen...

Han oppsøkte sykehuset mange ganger mens jeg var innlagt samt. ringte... En ulempe var at de hadde klassifisert oppholdet som hemmelig på noe vis, så uansett hvem som ringte inn fikk de beskjed at jeg ikke var innlagt. Dette var jo noe forvirrende for pårørende, men tanken var jo at han ikke skulle kunne true/presse noen til å si hvor jeg var/at jeg var på sykehuset da, men samtidig visste han jo at jeg ikke var hjemme (siden han var der), han hørte jo at jeg sa til politiet at jeg ikke fikk komme til krisesenteret igjen (så det var utelukket), han vet at jeg ikke har andre steder å dra (ettersom det er hans skyld at jeg ikke lenger kan omgås venner/familie etc. etter alt han har utsatt de for) og han visste jo akkurat hvor skadet jeg var - altså skjønte han jo godt at sykehuset var eneste mulighet. At da sykehuset løy og sa at jeg ikke var der gjorde han bare mye mer provosert... Jeg snakket litt med noen sykepleiere/leger om det underveis også, at han ble sint av det, så i løpet av oppholdet skiftet de "strategi" flere ganger og begynte plutselig å svare noen av gangene at jeg var der, og noen ganger at jeg ikke var der... Som han ble enda sintere av. Han kom dit som nevnt mange ganger i løpet av oppholdet også, men ble som oftest fjernet av vaktene. Det var jo meningen at jeg liksom skulle ha politivakt og at det skulle komme på plass en løsning, men etterhvert ble det for ressurskrevende og de hadde ikke noen løsning på problemet heller, så det rant bare ut i sanden... Altså hadde jeg etterhvert ikke hverken politivakt eller noen mulig løsning, og på et tidspunkt ble jeg jo bra nok til å skrives ut også............ 

Jeg hadde som nevnt ikke noen andre steder å dra, så jeg måtte jo bare dra hjem. Jeg ba taxien sette meg av litt unna, og spurte om sjåføren kunne vente, slik at jeg kunne undersøke om han fortsatt var hos meg - og det var han. Jeg ba derfor taxisjåføren kjøre meg litt vekk og gikk av i et skogholt like ved. Jeg visste ikke hvor faen jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte så politiet og sa at han fortsatt var hjemme hos meg, men ble møtt med litt sånn: "Javel og hva så?"-type holdning. Jeg ringte også krisesenteret, som bare satte meg rett til telefonsvar flere ganger på rad, og jeg forsøkte advokaten min - som jeg ikke hørte fra på over 2 mnd etter det (fikk da sms om at hun hadde vært på ferie, og at hun hadde mottatt bekymringsmelding for meg fra noen jeg søkte om hjelp fra litt senere, men fikk avslag på hjelp fra... ironisk nok). Jeg gjemte meg derfor i skogen. Jeg tenkte at jeg nok var blitt paranoid, for jeg hadde en så utrolig uggen følelse av at jeg ikke burde ringt rundt sånn. 

Tja, det viste seg å ikke bare være at jeg var paranoid. Det tok ikke lang tid før jeg hørte han rope på meg... Jeg vet faktisk ikke den dag helt hvordan han visste at jeg var i skogen, men jeg antar at han enten må ha hatt sporing av noe slag på noe (mobilen kanskje), evt at han hadde installert en eller annen av de "spion"-appene man kan laste ned til mobil og spore noe av bruken med (var borti det med han andre - han fikk f. eks. kopi av smser og anrop til min mobil på sin... Frykter at jeg til og med kan ha vært så naiv/dum at jeg kanskje til og med på et tidspunkt kan ha nevnt det mens jeg datet han her, altså før jeg fant ut hvordan han var... Jeg vet ikke helt). Han var etter meg i jobb-bilen sin, og etter det som føltes som en evighet endte det med at han kjørte på meg faktisk. Jeg var jo ikke særlig i form, for å si det forsiktig, og etter noen timer der jeg livredd hadde krøpet rundt i skogen med han etter meg var jeg også helt utslitt. Jeg satt gjemt innunder et buskas, men han kjørte rett i det. Helt absurd var det. Han overmannet meg, sparket meg flere ganger i magen til jeg lå sammenkrøket og ikke lenger orket å kjempe for å komme meg løs, til slutt flere ganger i ansiktet og hodet, stripset meg så fast bak i bilen og kjørte meg for å ta ut medisiner på apoteket - han skulle altså ha medisinene mine (han har selv dårlig økonomi pga nevnte alkohol- og rusproblemer). Han truet meg og sendte meg inn på apoteket alene (pga hvor skadet jeg var, og forsåvidt skitten etter "flukten" i skogen, ville han ikke bli sett med meg i tilfelle noen skulle bli mistenksomme, i tillegg til at han var både dritings (!) og godt ruset - jeg ba til "høyere makter" om at noen skulle reagere på kjøringen... Jeg skjønner ikke at vi i det hele tatt overlevde så ute som han var/kjørte... Han kræsjet iallfall 6 ganger, uten at jeg kunne se i hva ettersom jeg var bak i varebilen uten vinduer, men det ene viste seg å være elbil-laderen i parkeringsgarasjen...). Jeg sa at jeg ikke hadde legitimasjon (han hadde jo enda bankkortet mitt også), og måtte ha med mobilen for å få ut medisiner (digitalt førerkort + bankkort på mobil), og han lot meg gå under tvil (under trusler om at hvis jeg ringte noen...).

Vel inne på apoteket var det heldigvis litt kø, så igjen ringte jeg politiet og forklarte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte forklare alt fra start, men jeg prøvde å si at jeg hadde begrenset tid, forklarte situasjonen og spurte om hun hadde mulighet til å se i loggen hva som stod fra tidligere. "Vi har ikke logg" sa hun. Jeg syns det var rart, for jeg har opplevd mange ganger at de snakker om "loggen", både i tlf og ellers. Jeg prøvde å forklare så godt jeg klarte, men igjen sa hun at jeg måtte ta alt fra start og at det hele hørtes helt sykt ut måtte jeg skjønne. Jeg skjønte jo det, men som jeg prøvde å si stod jeg midt i et stappfullt apotek og hadde begrenset tid mens han satt i bilen og ventet (han sendte stadig meldinger, ringte og ba om at jeg sendte bildebevis på at jeg enda stod i kø). Bagasjen min var i bilen (feks livsviktige medisiner, legitimasjon, mobillader, powerbank, nøkler, han hadde bankkortet osvosv), jeg var i utrolig dårlig forfatning, utslitt, det var kaos i hodet og det var bare en vei (forbi/synlig for han) jeg kunne prøvd å stikke av, så jeg skjønte jo at jeg hadde veldig dårlige odds uten hjelp. Jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne, men fikk til slutt ikke noe annet svar enn at de kunne vurdere å rykke ut hvis han gjorde meg noe mer (altså mer enn å kjøre på meg, sparke meg gjentatte ganger i magen og ansiktet/hodet, stripse meg fast bak i en bil han kjører i ufattelig alkohol- og ruspåvirket tilstand altså). Jeg sa at i tillegg til alt som allerede hadde skjedd hadde jeg bare under tvil fått ta mobilen med på apoteket fordi jeg manglet legitimasjon og fordi han hadde bankkortet mitt, så at dette kunne være den ene sjansen jeg hadde til å ringe. "Ok" sa hun og la på. Her var jeg så fortvilet at jeg bare sank ned på huk på apoteket og gråt noen tårer blandet med blod ned i genseren. Å gå de skrittene ut igjen i den bilen er virkelig noen av de tyngste skrittene jeg har gått i hele mitt liv. 

Da jeg kom ut igjen i bilen hadde han bestemt seg for at det ville være artig å ta en runde om motorveien før vi kjørte hjem (antakelig mest for å skremme meg, tenker jeg). Jeg tenkte i grunn at "dett var dett", at det umulig ville gå bra (men her var jeg så ferdig at jeg tenkte at å evt. dø i en bilulykke ikke var det verste som kunne skje uansett, så jeg orket ikke si noe på det en gang), men samtidig vekket det også et lite håp om at kjøringen kanskje kunne få noen til å reagere slik at vi kanskje ville bli stoppet. Omtrent halvveis slet han så voldsomt med å kjøre at han kjørte av ved første mulighet, kom på at noen godt kunne ha ringt politiet pga hvordan han kjørte og syns derfor det beste var å ta verdens omvei for å prøve å unngå å bli funnet/stoppet av politi. Vi kjørte derfor bakveier, "snarveier", gjennom boligfelt, på stier og alt som var før vi endelig kom hjem, smadret elbil-laderen og jeg endelig kunne få fast grunn under meg. Jeg spydde i nesten 2 timer fordi jeg var så dårlig etter kjøreturen (som føltes mer som en runde i vaskemaskin på 90 graders hurtigprogram og full sentrifugering som også både hoppet ned en evig lang vindeltrapp og kjørte heis opp og ned i full fart med feiljusterte ben eller en romrakett med grove tekniske feil mer enn en biltur). Å få ligge innelåst på flisegulv på et pittelite bad føltes derfor som en luksus i kontrast. 

Ettersom jeg ikke hadde mobilen min visste jeg faktisk ikke hvor lang tid som gikk, for mens jeg satt der inne hadde jeg lite å gå på annet enn de gangene han kom innom for å voldta meg, gå på do (noen ganger tisset han bare i kjøkkenvasken eller i hagen, så det var ikke nødvendigvis så ofte) eller hvis han ville meg noe jeg merket noe til tiden som gikk. Jeg kunne noen ganger kjenne utifra hvor overveldende en smerte gikk fra å føles til når den begynte å avta jeg kunne skjønne om det var gått minutter, timer eller dager. Hvis han hadde gitt meg noe å spise kunne jeg bli overveldende sulten etter å bare ha fått bittelitt mat, men oppfattet tid som var gått utifra når sulten gikk over i kvalme, ubehag, så forsvant, etterhvert kom og gikk i bølger varierende mellom sult, kvalme og smerte eller ubehag. 

En dag hadde han kastet opp utover hele seg og sengen min, og låste meg derfor ut for å ordne opp etter han.
Jeg prøvde å finne ut hvor han hadde gjort av mobilen min, for jeg hadde kommet på at jeg fortsatt hadde den forrige (som han knuste en gang jeg prøvde å ringe politiet) liggende i samme skap som sengetøyet ettersom den skulle sendes inn til forsikringen. Hvis jeg bare kunne klare å ta sim-kortet fra min og smugle den knuste inn på badet... Jeg hadde faktisk klart noen ganger før, altså før alt som er nevnt her da, andre ganger han hadde holdt meg innesperret før dette, å smugle inn noen ting på badet som jeg hadde gjemt godt - f. eks. hadde jeg en mobillader gjemt i en eske med hårfarge, litt rester av godteri for å kunne få opp blodsukkeret ved behov, noen av de smertestillende han har stjålet av meg/truet meg til å gi han (han har iblant vært så ruset at han ikke har kontroll selv så jeg har kunnet ta en her og der), en liten notatbok og penn osv. Den knuste mobilen fikk jeg enkelt med meg ved å bære den inn i det rene sengetøyet, få den over i det skitne og så bære det inn i vaskemaskinen. Den andre mobilen min lå på kjøkkenbenken, men jeg tok sjansen på å rote litt i skuffene under og pirke den opp med øredobben imens, ettersom jeg bare skulle ha simkortet. Hadde han fersket meg i å prøve å ta hele mobilen hadde det blitt ramaskrik selvfølgelig, men fordi jeg bare skulle ha kortet tenkte jeg at jeg kunne komme unna med det så lenge han så at mobilen faktisk ble liggende.

Siden ble jeg låst inn igjen, så var det bare å vente til han forlot leiligheten neste gang. 
Det hele endte ble ganske spesielt, men for å forklare er det først litt bakgrunn om hvorfor/hvordan det kom til det:

Jeg tar det i skrått her, og fortsetter under (det i skrått er altså hva som ledet opp til det, og ikke del av det som skjedde her, derfor skrått/kan hoppes over evt, om noen i det hele tatt enda leser.. 😛 Jeg regner ikke med det altså!):

Planen var å få hemmelig adresse og besøksforbud, nye bilskilt og alt på en gang, for jeg hadde jo allerede en gang tidligere flyttet til kun "skjult" adresse pga situasjonen var så intens at jeg bare måtte, men nok en gang ble dette tidkrevende da jeg hadde flyttet kommune tidligere og det ville angivelig ta ekstra tid å få alt overført til et annet politidistrikt/ny kommune igjen og alt det der... I mellomtiden ble også her ting så ille, og helt uholdbart på flere områder
(altså, følgeproblemer, blant annet ble det f. eks. problemer i sameiet jeg bodde - altså at naboene var redde for seg selv (jeg har riktignok aldri hørt om "partnervold" som har eskalert til "nabovold" eller å omfatte naboer, men... Jeg var sikkert heldig med tidligere naboer, for det eneste jeg hadde opplevd tidligere var at naboene prøvde å hjelpe/"redde" meg når de oppdaget det der jeg bodde før... De var virkelig helt utrolig skjønne ❤️ fantastiske folk!!)... Dette var separate hus, så ingen delte inngangspartier eller blokkleiligheter eller sånn, det var flere meter mellom hvert hus, for ordens skyld. Men, ihvertfall fikk jeg naboer på døren som sa at jeg var uønsket i nabolaget fordi jeg ble utsatt for vold og overgrep, styret påstod de hadde hatt en enstemmig underskriftskampanje om at jeg måtte flytte (dette viste seg å være løgn da, det var flere som meldte seg og sa de hadde aldri hørt om noe slikt og det var flere som når de fikk vite om det ønsket å hjelpe meg, og noen gjorde faktisk det også, så heldigvis gjaldt det ihvertfall ikke alle), flere kom på døren min og var ubehagelige mot meg, jeg fikk noen e-poster som var direkte slemme, styret kontaktet megler og fremsatte masse syke påstander om meg som de aldri hadde nevnt for meg og som heller ikke stemte (det var heller ikke relevant mtp at jeg allerede var i gang med salget, og noe av det de påstod var både åpenbart løgn og noe av det ordnet før de påstod det) - heldigvis kjente jeg megler fra før (tør ikke tenke på hvordan det hadde blitt ellers), jeg fikk trusler om utkastelse fordi jeg hadde blitt hentet i ambulanse midt på dagen (det var for sykdom altså) og blant annet kjeft fordi de mente ambulansefolkene hadde slamret med dørene (igjen, midt på dagen! Og det er jo ikke min skyld at de evt. slamrer med dører heller... Dette snakket jeg faktisk med AMK om og de var helt rystet, hadde aldri hørt om noe lignende), jeg fikk klager på ting overgriperen gjorde (han bodde jo ikke der/hadde ikke adresse der, jeg hadde besøksforbud da også, og sånn som sameier/en som bor i et sameie er det ikke noe mer man personlig får gjort enn å få besøksforbud om man har problem med at noen utenfra plager en hjemme... Likevel skrev de/tiltalte meg/snakket til meg som om han var min valgte samboer/som om dette var noe jeg selv stelte i stand med vilje/nærmest som om jeg flyttet dit, tok med meg en grusom samboer for å skremme naboene, mens sannheten var jo at jeg flyttet langt vekk fra der jeg tidligere bodde for å leve i skjul fra han... Før det igjen hadde han heller ikke vært voldelig, så jeg ante jo ikke hva han var kapabel til eller hvilket mareritt som skulle utspille seg heller når jeg flyttet dit (jeg flyttet fordi han trakasserte og terroriserte meg/ikke lot meg være i fred/var truende/hadde mange kriminelle i sitt nettverk og truet med det +++).

Blant annet var det flere drapsforsøk og episoder med veldig grov vold samt. det var ekstremt intenst og omfattende mot slutten av perioden jeg bodde der, samt. jeg levde på kredittkort fordi jeg var helt skakkjørt økonomisk av alt det hadde endt med å koste, så jeg hadde rett og slett ikke tid, krefter (og antakelig ville jeg vel kanskje ikke overlevd heller) eller råd til å vente på politiet/hemmelig adresse osv gjennom de. Jeg valgte derfor å bare selge og heller flytte i "skjul" igjen. I løpet av denne perioden var det som sagt veldig ekstremt og intenst, jeg var mye suicidal og følte til tider nesten at jeg heller ville dø for egne hender enn for hans, og vurderte oppriktig å ta selvmord rett og slett for å komme han i forkjøpet (er ikke det i dag altså, men jeg skriver det for å understreke hvor hinsides og håpløst ting føltes på dette tidspunktet). Jeg forsøkte virkelig alt jeg kunne komme på for å prøve å få hjelp, tok imot alle tips jeg fikk og blant annet var et av tipsene å kontakte fastlegen hans for å melde bekymring. 

Det var da noe jeg endte med å ty til, også her i et tilfelle hvor jeg hadde sittet innelåst på et kott i flere dager (jeg har ikke det her jeg bor nå, så i "nyere tid" har jeg jo vært på bad om jeg har vært innelåst, men der var jeg ofte innelåst i kottet slik at han kunne selv ha fri tilgang til do/dusj etc). Jeg hørte/forstod av flere grunner at det gikk mye i alkohol og rus (kunne f. eks. plutselig høre han sitte og synge/skråle, og hørte på stemmen at han var HELT borte, samt. jeg kunne høre det klirre i flasker, ting knuste, jeg hørte grinderen, snakk om veiing av ulike stoffer, hørte han telle opp kontanter og mye forskjellige type lyder som indikerte rus/alkoholbruk). Plutselig den ene natten hørte jeg et voldsomt leven, og det ble HELT stille etterpå. Da hadde han også en hund der ute... Jeg ble livredd, begynte rett og slett å lure på om han i verste fall var død... Så, på et eller annet vis (tross at jeg hadde prøvd mange ganger før uten å klare det), klarte jeg til slutt å faktisk bryte opp døren til kottet, for å se... Og da hadde han altså bare... kollapset... på gulvet... Han hadde en knekt stol over seg, bordet var veltet, han hadde dunket hodet og lå i en helt merkelig stilling med en stasjonær pc veltet utover sammen med rusmidler, alkohol, søl og forskjellig. Det synet... jeg var et øyeblikk overbevist om at han måtte være død. Jeg måtte jo bort og sjekke om jeg fant puls, og det var jeg ikke sikker på om jeg fant heller, men når jeg holdt et speil foran munnen kom det noe damp som indikerte liv da. Jeg fikk slept han bort i sofaen og ryddet opp det verste (tenkte på hunden han hadde der også), og ble sittende med han for å følge med at han var i live. Jeg undersøkte stoffene og prøvde å regne ut hva han hadde fått i seg av alkohol og annet, ringte legevakten og giftinformasjonen osv. Der fikk jeg råd om at jeg burde absolutt melde bekymring til fastlegen hans. 

Kort oppsummert:
Det gjorde jeg. Jeg ringte og fortalte alt jeg tenkte kunne være relevant å fortelle utifra hva jeg fikk råd om når jeg snakket med legevakten. Jeg nevnte også kort om situasjonen ellers, altså hvorfor han var hjemme hos meg og status sånn sett. 

Og tilbake til dt som kom før det skrå da:
Siden skjedde det ikke noe etter jeg hadde meldt det der til fastlegen hans, før han plutselig fikk innkalling til legetime et halvt år etterpå. Og det var da første gang han forlot leiligheten der jeg da satt innesperret på badet i tilfellet jeg har fortalt om, og nå hadde den knuste mobilen til rådighet etter episoden med oppkast osv. Når han dro på den legetimen var jeg iallefall glad (spoiler alert: det var ingen grunn til å glede seg over det, ehe) jeg hadde fått tak i den knuste mobilen, for jeg tenkte at i det han hadde vært på den legetimen kom det til å bryte ut et helvete verre enn alt jeg hadde opplevd til nå (spoiler alert 2: det gikk jeg i det minste rett i). 

Jeg holdt på å si "som vanlig" ringte jeg politiet til liten nytte. De forstod ikke hva de mente de skulle gjøre, hun i andre enden spurte litt humoristisk om jeg ringte for å varsle mitt eget drap før det engang hadde skjedd. "Hehe". Strengt talt var det jo ikke helt skivebom det. Det var jo noe sånt jeg så for meg ville bli utfallet om han fikk tak i meg etter å ha vært på den legetimen... 

...jeg tok ikke helt feil heller. Jeg kom meg likevel ikke ut den døren, så det var jo ikke annet å gjøre enn å vente til han kom tilbake heller. Etter episoden hvor jeg fikk riklet den løs da den hadde hoppet av sporet hadde han jo ikke gått fra den døren uten å være HELT sikker på at den satt som den skulle igjen. 

Det jeg derimot hadde gjort var å låse den fra innsiden, og jeg satt klar til å kjempe med alt jeg hadde for at den døren skulle forbli lukket. 

Det første han gjorde når han kom tilbake og oppdaget det var å skrike, før han engang hadde lukket ytterdøren, altså var han ikke i særlig godt humør: "Hvis du tror jeg ikke kommer til å ta den døren må du tro om igjen! Det eneste du har gjort nå er å vri om en lås, og så dum er du tydeligvis, at du nå har sørget for din sikre død! HELVETES KJERRING!". Så jeg ringte politiet igjen, mens han hørte det, og sa: "Kan dere være så snill og hjelpe meg? Hør selv" og så holdt jeg bare telefonen opp mot døren, hvor han skrek og skrek, til han ikke hadde mer stemme igjen, at han skulle drepe meg. "NÅ GÅR DØREN" ropte han, og ganske riktig kom han gjennom den døren. Med øks. 

Tror dere politiet kom? 

Spoiler alert:
Nei. 

Og hvor enn lang, ekstremt lang, den er, så er det historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet. De har gjort det klart at de kunne virkelig ikke brydd seg mindre. 

For øvrig ringte jeg ganske mange andre mens han var på den legetimen også. 
Ganske mange andre ringte også politiet om hva de fryktet ville skje når han kom hjem fra den.
Jeg fikk forresten også en helvetes lang mobbe-tale om hvor jævlig jeg hadde dritt meg ut ved å ringe legen.
Fastlegen hans hadde visst bare brukt hele legetimen på å snakke om hvor utrolig synd det var på han som måtte slite med "en sånn jævla kjerring" som meg. Som ringer inn bekymring om at han ligger i et kaos av knekt stol, veltet bord, rusmidler, alkohol og sin egen avføring mens han har ansvar for noen sin hund. Som er bekymret og ønsker han skal få hjelp fordi han nå etter å ha rundet alle andre rusmidler også har dopet seg så kraftig på heroin at man ikke fant puls engang. Som håpet at det var noe som helst som kunne gjøres, og etter råd fra legevakten melder bekymring til fastlege. Kontordamen var helt rystet over at det gikk an å være så sylfrekk og ringe inn en bekymring, på falskt grunnlag, for å sverte en stakkars pasient som har hatt samme lege helt fra han var baby og kun har vært der mindre enn man kan telle på en hånd hele sitt liv. Legen hadde ledd rått og sagt at hun forstod hvis han julte meg opp: "for det måtte nå en sånn kjerring ha gjort seg fortjent til". Nei, det var visst ikke måte på hvor frekk det var mulig å være. Jeg hadde visst kun ringt inn av egoistiske grunner, fordi jeg var så dum og evneveik, og ikke klarte å håndtere mine egne problemer.

Det siste er riktig da. Jeg klarer ikke å håndtere mine egne problemer når de kommer gjennom baderomsdøren i min egen leilighet med øks.

Beklager om noen faktisk har lest helt hit. Det var virkelig ikke meningen å kaste vekk tiden din.
Jeg har prøvd å få hjelp på alle tenkelige måter, uten nytte, så dessverre er liksom KG forum det eneste systemet Norge har å tilby. Det er faen ikke grenser for hva det er meningen at man som individ tydeligvis skal gå rundt å måtte tåle, bære på. Ikke kan jeg snakke med eller fortelle noen om dette heller, for han har jo penetrert og smadret de få relasjonene jeg hadde etter å ha levd over 10 år isolert i et kontrollerende, overvåket og voldelig forhold før også. Så beklager, men KG er liksom det tilbudet som er. Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over. 

Potensielt er det også helt hinsides utrolig dumt av meg å skrive dette her også, men på en måte var det litt godt å få det ut også... Bare tømme bittelitt av det enorme veldet som befinner seg inni denne boblende brusen. Og om ikke annet: Hvis jeg nå skulle dukke opp død, så blir forhåpentligvis etterforskningen betydelig enklere da, for det er jo noe så ekstremt med begrensede ressurser har jeg skjønt. Om de i det hele tatt gidder å klappe opp dataen og se på den da. Er faen ikke sikker på om de har tid/ork/krefter/ressurser til det en gang om man skulle ende opp død (mye begrederlig å lese om politiet i saker der sånne "mindre betydningsfulle" (a la meg) ofre har blitt drept...). 

Nei, huff, er virkelig lei for det hvis noen har kastet vekk tid på å lese dette. Virkelig. Beklager og unnskyld!

Jeg føler med deg! 
For meg som har levd med begge deler kan jeg godt skjønne at du skriver akkurat det. 
Jeg syns også den fysiske volden er enklere å takle (utenom det åpenbare: Skadene, følgene/konsekvensene osv da). 
Smertene etter volden tar også av for en del av tankene og det emosjonelt vonde... Man blir forstyrret/klarer ikke å tenke når det er så vondt, så noen av tankene holdes litt på avstand så lenge man fortsatt har vondt... Man vet jo også at det er smerter som gradvis vil avta/bedres med tiden, i motsetning til den psykiske smerten/belastningen på en måte... Føles på en måte litt absurd å skrive, men poenget var iallefall at jeg forstår tankegangen. Med det sagt hjelper det ikke alltid at man er skadet og har merker da, dessverre. I en ideell verden hadde alle overgripere blitt dømt, men faktum er jo at de fleste faktisk ikke blir det likevel. 

Sender uansett masse kjærlighet til deg! Kjempevondt å lese. 💔 
Håper virkelig du får det bra og finner noen som behandler deg bra, tror deg, ser deg og støtter deg. ❤️ 
Også kan vi håpe at karma tar han, i det minste!

Anonymkode: bef7f...8e4

Herregud! Så forferdelig! Vil bare si at jeg regner med at det er hans ord, hva du tenker at sekretær og fastlege har sagt. Jeg har større tro på at det er et påfunn fra han for å skape usikkerhet hos deg. Jeg synes du bør rømme… til en hytte, mange ferjestrekninger unna, ny mobil, kontaktkort… Vet ikke hvor lett det er å få en ny identitet egentlig. Men kom deg så langt vekk du kan! Ikke si det til noen. Ikke dine nærmeste heller selv om det er trist. Du trenger jo åpenbart helsehjelp (pga sykehus og medisiner så jeg vet ikke hvor lett det er å få til uten at han finner ut av d.) Vondt å lese at det er mulig å være så uheldig! Også håper jeg du vet at du kan dra til hvilket som helst krisesenter i landet. Så om du blir nektet inngang til krisesenteret der du bor, er det ikke sikkert du blir nektet det i en annen by. Og da kan du få hjelp til det du trenger, men det er jo viktig at du bare «forsvinner»… og ikke har kontakt med noen. Du har sikkert tenkt igjennom alt dette. Ville kanskje lagt igjen et brev eller noe som fikk han til å tro at du valgte bort livet, typ fra ei bru der ingen kan finne deg. Skriv ned hvordan du vil ha begravelsen din liksom. Så han ikke leter så innmari. 

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette er noe av det mest forferdelige jeg har lest her inne!

Om han har/har hatt besøksforbud så skal han bli arrestert om han bryter dette, kan ikke fatte at dette ikke har blitt gjort.

Du lever i konstant livsfare og det er fullstendig absurd at du ikke får mer hjelp.

Kan du søke om fri rettshjelp?

Få hemmelig identitet?

Noen må jo kunne klare å få deg ut av denne situasjonen.

Jeg skjønner at du er redd for konsekvensene for dine nærme men du må komme deg ut av dette før han tar livet ditt.

Jeg bor på Sørlandet og har ett ekstra rom med bad.

Om du ønsker å flykte fra dette helvete, så er du mer enn velkommen til å bo hos meg.

Bare gi meg beskjed her, så kan jeg oppgi detaljer for å komme i kontakt med meg.

Anonymkode: f7c17...f1c

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Herregud! Så forferdelig! Vil bare si at jeg regner med at det er hans ord, hva du tenker at sekretær og fastlege har sagt. Jeg har større tro på at det er et påfunn fra han for å skape usikkerhet hos deg. Jeg synes du bør rømme… til en hytte, mange ferjestrekninger unna, ny mobil, kontaktkort… Vet ikke hvor lett det er å få en ny identitet egentlig. Men kom deg så langt vekk du kan! Ikke si det til noen. Ikke dine nærmeste heller selv om det er trist. Du trenger jo åpenbart helsehjelp (pga sykehus og medisiner så jeg vet ikke hvor lett det er å få til uten at han finner ut av d.) Vondt å lese at det er mulig å være så uheldig! Også håper jeg du vet at du kan dra til hvilket som helst krisesenter i landet. Så om du blir nektet inngang til krisesenteret der du bor, er det ikke sikkert du blir nektet det i en annen by. Og da kan du få hjelp til det du trenger, men det er jo viktig at du bare «forsvinner»… og ikke har kontakt med noen. Du har sikkert tenkt igjennom alt dette. Ville kanskje lagt igjen et brev eller noe som fikk han til å tro at du valgte bort livet, typ fra ei bru der ingen kan finne deg. Skriv ned hvordan du vil ha begravelsen din liksom. Så han ikke leter så innmari. 

Anonymkode: cb257...827

Tusen takk for veldig fine kommentarer. Dere er jo helt enormt fantastiske, virkelig, forventet ikke det, men setter helt utrolig stor pris på det. ❤️ Tusen takk begge to. ❤️ 

Jeg har prøvd det meste av forsvinningsnumre, jeg har hatt tre forskjellige advokater (en i det første forholdet, som jeg byttet vekk fra en stund etter jeg ble kjent med han siste innlegget dere siterer handler om, og to til mens det har pågått, uten at det har ført til noe annet enn besøksforbudet, men som ikke opprettholdes fra politiet sin side. Status med nåværende advokat er at jeg prøvde å få tak i henne flere ganger da det stod på som verst, uten å høre tilbake før to med etter når noen jeg hadde søkt om hjelp fra (og fått avslag fra) hadde meldt bekymring til advokaten). 

Fantastisk snilt du som tilbyr rom, det er jo helt uforståelig at det finnes mennesker som deg. ❤️ Tusen takk!!!

Jeg tenker stadig på hva jeg kan/bør gjøre, men det er flere ting som jeg syns gjør det utfordrende. Den beste sjansen jeg hadde hatt er nok om jeg hadde flyttet til utlandet, men dessverre er det ikke mulig pga andre omstendigheter.

Uansett, ble utrolig takknemlig for disse kommentarene og setter veldig pris på dere!! Vit det ihvertfall! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2023 den 10.24):

Aaha, okei.. Neida, dessverre var jeg nok ikke så heldig nei.. 🙈😬

Ja... Eller generelt gjøre noe i det hele tatt... Håndheve besøksforbudet f. eks... Eller følge opp sine egne bortvisninger, slik de er pålagt... Eller noe som helst i det hele tatt... 🙈

Jaa, jeg prøvde å komme på en måte vi kanskje kunne skrevet på pm på, men... har ikke kommet på en lur måte så langt... Si fra hvis du kommer på noe da. ❤️ Tusen takk uansett, at du tenkte på det. 

Jaa. 😕 Huff, så leit å høre! 

Okei, jeg må opp her og bare skrive en disclaimer etter jeg skrev dette, for det ble helt sinnsykt enormt langt.
Som jeg skrev nederst også: "Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over."

Det har boblet noe jævlig over, rett og slett. Denne brusen er så overfylt og full av eksplosive bobler at det gikk helt nuts det. Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese det sinnsyke tekstveldet! Beklager virkelig! Men, jeg har nå skrevet det, og nå går det ikke å kopiere det heller, men jeg vurderer å kopiere det og lagre det i et dokument. Om det ender som en del av en drapsetterforskning, blir litt av en bok eller bare forblir litt av en dagbok gjenstår å se. Haha. 🫣🙈😝

Men, for å oppsummere kort er det altså historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet/hvordan det gikk sist jeg prøvde, hvorfor jeg ikke lenger prøver å få hjelp og """"litt"""" attåt". 

Ingen trenger selvfølgelig å kaste vekk tiden sin på å lese!!! Det er viktig å understreke.
(Faen at det ikke går å bare kopiere det da??? Håper det går når innlegget er postet, ellers er det jo hvertfall krise. :P) 

Jeg har vært på krisesenter flere ganger, men av grunner jeg ikke forstår får jeg ikke "lov" å komme dit igjen... Begriper virkelig ikke hvorfor... Jeg har også forsøkt å rømme og å leve i skjul i perioder, men den største ulempen med det er den massive belastningen det blir på de rundt meg. Han er nådeløs i sin terrorisering av mine pårørende, enten det er nær familie, tidligere venner (som jeg ikke lenger har kontakt med pga han) eller perifere bekjente. Han har f. eks. skremt et familiemedlem av meg så voldsomt av vedkommende fikk hjerteinfarkt, han har kidnappet et barn og tatt flere kjæledyr som "gisler". I tillegg kommer blant annet trakassering i massiv utstrekning, forfølgelse, trusler, hærverk, innbrudd osv... Gjemmer jeg meg betyr det altså bare at noen andre får lide voldsomt som følge av det, og han leter til han finner... Uansett. Han skyr ingen midler og er fullstendig grenseløs.

Han ser vel ikke at han har noe å tape, og pga manglende innsats fra politiet er det jo så og si KUN meg som har lidd enormt mye konsekvenser - han har såvidt fått noen konsekvenser i det hele tatt (altså, de har bortvist han en del ganger, men igjen - det blir jo med den ene bortvisningen så når han er tilbake rett etterpå kommer de ikke uansett hva, han har besøksforbud - men i praksis merker han jo ikke noe til dette (politiet har om mulig gjort enda mindre etter han fikk det, utrolig nok), han har blitt promille/rus-testet en del ganger (og slått ut hver gang, uten at det heller har fått noen konsekvenser) - så i praksis har jo ingenting fått noe betydning for han... Jeg har derimot fått lide enormt med konsekvenser, enda jeg har hverken ytret et stygt ord til han, hevet stemmen, tatt igjen, rørt han... Jeg har ikke gjort noe som helst i det hele tatt, ingenting!!), tross alt han har gjort.

Eksempel fra de siste gangene jeg forsøkte å få hjelp av politiet og andre:
Jeg var innlagt på sykehuset, men skulle hjemom for å hente ting jeg trengte for å kunne være på sykehuset lenger:
Når jeg kom hjem viste det seg at han hadde brutt seg inn i og bodd i leiligheten min mens jeg var innlagt (leiligheten var fullstendig bombet, det så virkelig ikke ut da jeg kom hjem). Jeg visste ikke det da jeg låste meg inn, men han var da i leiligheten og før jeg rakk å få sukk for meg slo han meg rett ned med en stekepanne han stod og laget mat over da jeg kom inn. Når jeg kom til meg selv var jeg innelåst på badet, voldtatt, fratatt mobilen, forbrent fra det stekende smøret og skadet i hodet.

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men på et tidspunkt hørte jeg han freake ut. Han var sint og lot det gå utover leiligheten/ting (som vanlig, han kan rasere en hel bolig fordi han har hørt deg trekke pusten "feil" eller hvis han selv ikke får til noe han prøver på - han har absolutt ingen impulskontroll og kan bli rasende gal av virkelig hva som helst). Plutselig åpner han døren med voldsom kraft så den løsner fra sporet, og skriker til meg at han MÅ ha penger (han har både presset meg for alvorlig mye penger opp gjennom, truet til seg, stjålet penger, svindlet/lurt meg og utnyttet meg økonomisk, i tillegg til utgifter fra ting han har ødelagt, skader, konsekvenser, jeg har flyttet flere ganger pga han, brukt penger på sikkerhetstiltak osv - totalt sett har økonomien min gått til helvete pga han). Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde penger, men det endte med at han banket meg opp, rev opp vesken min og tok bankkortet mitt (jeg visste fra før av at han kunne koden, det var derfor jeg i det hele tatt prøvde å kjempe imot/si at jeg ikke hadde penger).

Han låste meg så inne igjen og forsvant. Etter en del om og men klarte jeg, fordi døren var løsnet fra sporet, å rikle døren nok til at jeg klarte å presse ut kilen han hadde festet på utsiden med en saks slik at jeg fikk åpnet døren og hentet mobilen min. Jeg "låste" meg så inn igjen og prøvde å få alt til å se ut som da han gikk (jeg var utrolig dårlig form, hadde ekstremt vondt i hodet, var skadet flere steder, i tillegg til det jeg var på sykehus for fra før, hadde ingen steder å dra, han hadde tatt bankkortet mitt og dratt i bilen min pluss at jeg visste jo ikke hvor han var - så uansett hvor jeg evt hadde prøvd å gå ville jeg også risikert at han så meg/ble sint for at jeg prøvde å rømme).

Så ringte jeg politiet: Jeg sa at jeg ikke visste hvor lenge han skulle være borte og at jeg kanskje måtte legge på plutselig hvis han kom tilbake. Jeg forklarte så mye jeg kunne før han kom tilbake og jeg måtte legge på. Politiet kom faktisk like etterpå (jeg ble positivt overrasket ettersom de ikke alltid kommer) og ringte på (jeg var fortsatt innelåst på badet, han hadde heldigvis ikke merket at jeg hadde fått tak i mobilen enda). Han var full/ruset og åpnet døren i boxer, når han så politiet sa han at han skulle kle på seg og lukket døren umiddelbart igjen. Han tok ut kilen som holdt døren lukket, røsket til seg en bukse og slapp inn politiet (i det han åpnet døren kunne man altså se døren gli sakte opp, jeg satt blodig (det var synlig at jeg også blødde fra underlivet i tillegg...) og skadet på gulvet og kilen lå fullt synlig rett ved siden av døren).

Politiet presterer da å si at jeg har ringt og påstått at jeg sitter innelåst (som jeg fortsatt gjorde da de ringte på også). De gjenga også alt jeg hadde sagt i tlf, tross at jeg sa så klart ifra om at det var megarisikabelt for meg å kontakte de, sa at om han får vite at jeg har ringt/hva jeg har sagt vil han i beste fall bli ekstremt sint, før har prøvd å drepe meg bare han har trodd/mistenkt at jeg kanskje kan ha ringt noen i det hele tatt, at han er veldig farlig, har utsatt meg for grov vold og seksuelle overgrep utallige ganger, flere drapsforsøk, at han er veldig psykisk syk, paranoid, har alkohol- og rusproblemer osv. Mange av de verste episodene har vært nettopp når politi har vært involvert, også uten at jeg kontaktet de - og det vet politiet om!.

Jeg så øynene hans gå fullstendig i svart og han var i ferd med å miste det fullstendig.
De overmannet han og tok han med seg i et annet rom for å hindre han i å angripe meg, og så snakket jeg med noen på badet (jeg kunne likevel høre hva han sa og hva politiet sa til han, og han kunne høre meg/hva de sa til meg). Jeg sa at jeg tør ikke si noe som helst hvis de har tenkt å dra igjen og etterlate meg med han (slik de har gjort flere ganger før, og også bør ha rikelig med dokumentasjon på hvor ufattelig dårlig det har gått), for isåfall har jeg bare signert min egen dødsdom...

De løy meg flere ganger rett opp i ansiktet (hadde jeg trodd/stolt på de kunne det i verste fall ført til at jeg ble drept): De sa f. eks. at de "selvfølgelig ikke" hadde sagt til han at jeg hadde ringt (det hørte jeg jo rett før at de sa!), jeg hørte også at de fortsatte å snakke om både det og hva jeg hadde sagt også, de fortalte han blant annet om at jeg hadde vært på krisesenter flere ganger og når (ironisk da krisesenteret ba meg unngå at han fikk vite det, bl. a. for å unngå at han leter etter krisesenteret/potensielt kompromitterer det og setter alle som bor der i fare. Jeg fant tilfeldigvis ut at han sporet bilen min like før første gang jeg dro til krisesenteret og kunne derfor ikke parkere der) og i det hele tatt brettet ut om alt mulig jeg har forklart til politiet -  og som altså satte meg i livsfare både der og da, men også videre. Han er også fra og i et miljø som hater politiet (det vet de, hele omgangskretsen hans har vært inn og ut av fengsel), han er voldsomt paranoid, psykisk syk, har alkohol- og rusproblemer, noe av det som trigger han aller mest er nettopp hvis politiet har blitt innblandet eller hvis han tror jeg har sagt noe om han til noen i det hele tatt (som jo forsåvidt også er helt vanlig for slike saker, så politiet skal ha kjennskap til og være vant til dette). 

Etter masse lovord og forsikringer fra politiet om at de selvfølgelig ikke skulle etterlate meg der med han, at de skulle ivareta meg og selvfølgelig fjerne han fra boligen min etc endte jeg med å fortelle alt, tross at jeg var livredd og at han kunne høre mye av det jeg sa. Jeg tenkte litt sånn "nå eller aldri", og på dette tidspunktet var jeg helt på bristepunktet av hva jeg klarte også. Politifolkene skulle så snakke sammen, og jeg måtte gå med de bort til bilen og de stod da i full offentlighet mens flere naboer var ute og kunne høre alt som ble sagt og snakket om mitt aller mest sårbare og private. Når de var ferdig var konklusjonen at dette var altfor omfattende og alvorlig til at det kunne løses i dag... De sa at jeg måtte pga skadeomfanget bli med til legevakt enten jeg ville eller ikke. Jeg sa at jeg var jo allerede innlagt på sykehuset og at jeg allerede var sen tilbake dit, jeg skulle jo bare hjemom og hente noen ting... Men, de hadde klare regler å forholde seg til sa de. Jeg ble kjørt avgårde (føltes litt som om jeg var kriminell også da, som blir tatt med av en politibil så alle kunne se...) til legevakt, mens han var igjen i MIN leilighet (altså, skulle det være noen tvil: Jeg eier leiligheten 100% alene, han har aldri bodd der/hatt adresse der, jeg har til og med besøksforbud mot han... Likevel lot de han bare være der......?)... Fra legevakten ble jeg innlagt på sykehuset, og allerede når jeg kom dit ventet han på meg ved ambulanseinngangen... Jeg ble heldigvis kjørt av politiet, og hadde politivakter både i og utenfor rommet... Den dagen...

Han oppsøkte sykehuset mange ganger mens jeg var innlagt samt. ringte... En ulempe var at de hadde klassifisert oppholdet som hemmelig på noe vis, så uansett hvem som ringte inn fikk de beskjed at jeg ikke var innlagt. Dette var jo noe forvirrende for pårørende, men tanken var jo at han ikke skulle kunne true/presse noen til å si hvor jeg var/at jeg var på sykehuset da, men samtidig visste han jo at jeg ikke var hjemme (siden han var der), han hørte jo at jeg sa til politiet at jeg ikke fikk komme til krisesenteret igjen (så det var utelukket), han vet at jeg ikke har andre steder å dra (ettersom det er hans skyld at jeg ikke lenger kan omgås venner/familie etc. etter alt han har utsatt de for) og han visste jo akkurat hvor skadet jeg var - altså skjønte han jo godt at sykehuset var eneste mulighet. At da sykehuset løy og sa at jeg ikke var der gjorde han bare mye mer provosert... Jeg snakket litt med noen sykepleiere/leger om det underveis også, at han ble sint av det, så i løpet av oppholdet skiftet de "strategi" flere ganger og begynte plutselig å svare noen av gangene at jeg var der, og noen ganger at jeg ikke var der... Som han ble enda sintere av. Han kom dit som nevnt mange ganger i løpet av oppholdet også, men ble som oftest fjernet av vaktene. Det var jo meningen at jeg liksom skulle ha politivakt og at det skulle komme på plass en løsning, men etterhvert ble det for ressurskrevende og de hadde ikke noen løsning på problemet heller, så det rant bare ut i sanden... Altså hadde jeg etterhvert ikke hverken politivakt eller noen mulig løsning, og på et tidspunkt ble jeg jo bra nok til å skrives ut også............ 

Jeg hadde som nevnt ikke noen andre steder å dra, så jeg måtte jo bare dra hjem. Jeg ba taxien sette meg av litt unna, og spurte om sjåføren kunne vente, slik at jeg kunne undersøke om han fortsatt var hos meg - og det var han. Jeg ba derfor taxisjåføren kjøre meg litt vekk og gikk av i et skogholt like ved. Jeg visste ikke hvor faen jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte så politiet og sa at han fortsatt var hjemme hos meg, men ble møtt med litt sånn: "Javel og hva så?"-type holdning. Jeg ringte også krisesenteret, som bare satte meg rett til telefonsvar flere ganger på rad, og jeg forsøkte advokaten min - som jeg ikke hørte fra på over 2 mnd etter det (fikk da sms om at hun hadde vært på ferie, og at hun hadde mottatt bekymringsmelding for meg fra noen jeg søkte om hjelp fra litt senere, men fikk avslag på hjelp fra... ironisk nok). Jeg gjemte meg derfor i skogen. Jeg tenkte at jeg nok var blitt paranoid, for jeg hadde en så utrolig uggen følelse av at jeg ikke burde ringt rundt sånn. 

Tja, det viste seg å ikke bare være at jeg var paranoid. Det tok ikke lang tid før jeg hørte han rope på meg... Jeg vet faktisk ikke den dag helt hvordan han visste at jeg var i skogen, men jeg antar at han enten må ha hatt sporing av noe slag på noe (mobilen kanskje), evt at han hadde installert en eller annen av de "spion"-appene man kan laste ned til mobil og spore noe av bruken med (var borti det med han andre - han fikk f. eks. kopi av smser og anrop til min mobil på sin... Frykter at jeg til og med kan ha vært så naiv/dum at jeg kanskje til og med på et tidspunkt kan ha nevnt det mens jeg datet han her, altså før jeg fant ut hvordan han var... Jeg vet ikke helt). Han var etter meg i jobb-bilen sin, og etter det som føltes som en evighet endte det med at han kjørte på meg faktisk. Jeg var jo ikke særlig i form, for å si det forsiktig, og etter noen timer der jeg livredd hadde krøpet rundt i skogen med han etter meg var jeg også helt utslitt. Jeg satt gjemt innunder et buskas, men han kjørte rett i det. Helt absurd var det. Han overmannet meg, sparket meg flere ganger i magen til jeg lå sammenkrøket og ikke lenger orket å kjempe for å komme meg løs, til slutt flere ganger i ansiktet og hodet, stripset meg så fast bak i bilen og kjørte meg for å ta ut medisiner på apoteket - han skulle altså ha medisinene mine (han har selv dårlig økonomi pga nevnte alkohol- og rusproblemer). Han truet meg og sendte meg inn på apoteket alene (pga hvor skadet jeg var, og forsåvidt skitten etter "flukten" i skogen, ville han ikke bli sett med meg i tilfelle noen skulle bli mistenksomme, i tillegg til at han var både dritings (!) og godt ruset - jeg ba til "høyere makter" om at noen skulle reagere på kjøringen... Jeg skjønner ikke at vi i det hele tatt overlevde så ute som han var/kjørte... Han kræsjet iallfall 6 ganger, uten at jeg kunne se i hva ettersom jeg var bak i varebilen uten vinduer, men det ene viste seg å være elbil-laderen i parkeringsgarasjen...). Jeg sa at jeg ikke hadde legitimasjon (han hadde jo enda bankkortet mitt også), og måtte ha med mobilen for å få ut medisiner (digitalt førerkort + bankkort på mobil), og han lot meg gå under tvil (under trusler om at hvis jeg ringte noen...).

Vel inne på apoteket var det heldigvis litt kø, så igjen ringte jeg politiet og forklarte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte forklare alt fra start, men jeg prøvde å si at jeg hadde begrenset tid, forklarte situasjonen og spurte om hun hadde mulighet til å se i loggen hva som stod fra tidligere. "Vi har ikke logg" sa hun. Jeg syns det var rart, for jeg har opplevd mange ganger at de snakker om "loggen", både i tlf og ellers. Jeg prøvde å forklare så godt jeg klarte, men igjen sa hun at jeg måtte ta alt fra start og at det hele hørtes helt sykt ut måtte jeg skjønne. Jeg skjønte jo det, men som jeg prøvde å si stod jeg midt i et stappfullt apotek og hadde begrenset tid mens han satt i bilen og ventet (han sendte stadig meldinger, ringte og ba om at jeg sendte bildebevis på at jeg enda stod i kø). Bagasjen min var i bilen (feks livsviktige medisiner, legitimasjon, mobillader, powerbank, nøkler, han hadde bankkortet osvosv), jeg var i utrolig dårlig forfatning, utslitt, det var kaos i hodet og det var bare en vei (forbi/synlig for han) jeg kunne prøvd å stikke av, så jeg skjønte jo at jeg hadde veldig dårlige odds uten hjelp. Jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne, men fikk til slutt ikke noe annet svar enn at de kunne vurdere å rykke ut hvis han gjorde meg noe mer (altså mer enn å kjøre på meg, sparke meg gjentatte ganger i magen og ansiktet/hodet, stripse meg fast bak i en bil han kjører i ufattelig alkohol- og ruspåvirket tilstand altså). Jeg sa at i tillegg til alt som allerede hadde skjedd hadde jeg bare under tvil fått ta mobilen med på apoteket fordi jeg manglet legitimasjon og fordi han hadde bankkortet mitt, så at dette kunne være den ene sjansen jeg hadde til å ringe. "Ok" sa hun og la på. Her var jeg så fortvilet at jeg bare sank ned på huk på apoteket og gråt noen tårer blandet med blod ned i genseren. Å gå de skrittene ut igjen i den bilen er virkelig noen av de tyngste skrittene jeg har gått i hele mitt liv. 

Da jeg kom ut igjen i bilen hadde han bestemt seg for at det ville være artig å ta en runde om motorveien før vi kjørte hjem (antakelig mest for å skremme meg, tenker jeg). Jeg tenkte i grunn at "dett var dett", at det umulig ville gå bra (men her var jeg så ferdig at jeg tenkte at å evt. dø i en bilulykke ikke var det verste som kunne skje uansett, så jeg orket ikke si noe på det en gang), men samtidig vekket det også et lite håp om at kjøringen kanskje kunne få noen til å reagere slik at vi kanskje ville bli stoppet. Omtrent halvveis slet han så voldsomt med å kjøre at han kjørte av ved første mulighet, kom på at noen godt kunne ha ringt politiet pga hvordan han kjørte og syns derfor det beste var å ta verdens omvei for å prøve å unngå å bli funnet/stoppet av politi. Vi kjørte derfor bakveier, "snarveier", gjennom boligfelt, på stier og alt som var før vi endelig kom hjem, smadret elbil-laderen og jeg endelig kunne få fast grunn under meg. Jeg spydde i nesten 2 timer fordi jeg var så dårlig etter kjøreturen (som føltes mer som en runde i vaskemaskin på 90 graders hurtigprogram og full sentrifugering som også både hoppet ned en evig lang vindeltrapp og kjørte heis opp og ned i full fart med feiljusterte ben eller en romrakett med grove tekniske feil mer enn en biltur). Å få ligge innelåst på flisegulv på et pittelite bad føltes derfor som en luksus i kontrast. 

Ettersom jeg ikke hadde mobilen min visste jeg faktisk ikke hvor lang tid som gikk, for mens jeg satt der inne hadde jeg lite å gå på annet enn de gangene han kom innom for å voldta meg, gå på do (noen ganger tisset han bare i kjøkkenvasken eller i hagen, så det var ikke nødvendigvis så ofte) eller hvis han ville meg noe jeg merket noe til tiden som gikk. Jeg kunne noen ganger kjenne utifra hvor overveldende en smerte gikk fra å føles til når den begynte å avta jeg kunne skjønne om det var gått minutter, timer eller dager. Hvis han hadde gitt meg noe å spise kunne jeg bli overveldende sulten etter å bare ha fått bittelitt mat, men oppfattet tid som var gått utifra når sulten gikk over i kvalme, ubehag, så forsvant, etterhvert kom og gikk i bølger varierende mellom sult, kvalme og smerte eller ubehag. 

En dag hadde han kastet opp utover hele seg og sengen min, og låste meg derfor ut for å ordne opp etter han.
Jeg prøvde å finne ut hvor han hadde gjort av mobilen min, for jeg hadde kommet på at jeg fortsatt hadde den forrige (som han knuste en gang jeg prøvde å ringe politiet) liggende i samme skap som sengetøyet ettersom den skulle sendes inn til forsikringen. Hvis jeg bare kunne klare å ta sim-kortet fra min og smugle den knuste inn på badet... Jeg hadde faktisk klart noen ganger før, altså før alt som er nevnt her da, andre ganger han hadde holdt meg innesperret før dette, å smugle inn noen ting på badet som jeg hadde gjemt godt - f. eks. hadde jeg en mobillader gjemt i en eske med hårfarge, litt rester av godteri for å kunne få opp blodsukkeret ved behov, noen av de smertestillende han har stjålet av meg/truet meg til å gi han (han har iblant vært så ruset at han ikke har kontroll selv så jeg har kunnet ta en her og der), en liten notatbok og penn osv. Den knuste mobilen fikk jeg enkelt med meg ved å bære den inn i det rene sengetøyet, få den over i det skitne og så bære det inn i vaskemaskinen. Den andre mobilen min lå på kjøkkenbenken, men jeg tok sjansen på å rote litt i skuffene under og pirke den opp med øredobben imens, ettersom jeg bare skulle ha simkortet. Hadde han fersket meg i å prøve å ta hele mobilen hadde det blitt ramaskrik selvfølgelig, men fordi jeg bare skulle ha kortet tenkte jeg at jeg kunne komme unna med det så lenge han så at mobilen faktisk ble liggende.

Siden ble jeg låst inn igjen, så var det bare å vente til han forlot leiligheten neste gang. 
Det hele endte ble ganske spesielt, men for å forklare er det først litt bakgrunn om hvorfor/hvordan det kom til det:

Jeg tar det i skrått her, og fortsetter under (det i skrått er altså hva som ledet opp til det, og ikke del av det som skjedde her, derfor skrått/kan hoppes over evt, om noen i det hele tatt enda leser.. 😛 Jeg regner ikke med det altså!):

Planen var å få hemmelig adresse og besøksforbud, nye bilskilt og alt på en gang, for jeg hadde jo allerede en gang tidligere flyttet til kun "skjult" adresse pga situasjonen var så intens at jeg bare måtte, men nok en gang ble dette tidkrevende da jeg hadde flyttet kommune tidligere og det ville angivelig ta ekstra tid å få alt overført til et annet politidistrikt/ny kommune igjen og alt det der... I mellomtiden ble også her ting så ille, og helt uholdbart på flere områder
(altså, følgeproblemer, blant annet ble det f. eks. problemer i sameiet jeg bodde - altså at naboene var redde for seg selv (jeg har riktignok aldri hørt om "partnervold" som har eskalert til "nabovold" eller å omfatte naboer, men... Jeg var sikkert heldig med tidligere naboer, for det eneste jeg hadde opplevd tidligere var at naboene prøvde å hjelpe/"redde" meg når de oppdaget det der jeg bodde før... De var virkelig helt utrolig skjønne ❤️ fantastiske folk!!)... Dette var separate hus, så ingen delte inngangspartier eller blokkleiligheter eller sånn, det var flere meter mellom hvert hus, for ordens skyld. Men, ihvertfall fikk jeg naboer på døren som sa at jeg var uønsket i nabolaget fordi jeg ble utsatt for vold og overgrep, styret påstod de hadde hatt en enstemmig underskriftskampanje om at jeg måtte flytte (dette viste seg å være løgn da, det var flere som meldte seg og sa de hadde aldri hørt om noe slikt og det var flere som når de fikk vite om det ønsket å hjelpe meg, og noen gjorde faktisk det også, så heldigvis gjaldt det ihvertfall ikke alle), flere kom på døren min og var ubehagelige mot meg, jeg fikk noen e-poster som var direkte slemme, styret kontaktet megler og fremsatte masse syke påstander om meg som de aldri hadde nevnt for meg og som heller ikke stemte (det var heller ikke relevant mtp at jeg allerede var i gang med salget, og noe av det de påstod var både åpenbart løgn og noe av det ordnet før de påstod det) - heldigvis kjente jeg megler fra før (tør ikke tenke på hvordan det hadde blitt ellers), jeg fikk trusler om utkastelse fordi jeg hadde blitt hentet i ambulanse midt på dagen (det var for sykdom altså) og blant annet kjeft fordi de mente ambulansefolkene hadde slamret med dørene (igjen, midt på dagen! Og det er jo ikke min skyld at de evt. slamrer med dører heller... Dette snakket jeg faktisk med AMK om og de var helt rystet, hadde aldri hørt om noe lignende), jeg fikk klager på ting overgriperen gjorde (han bodde jo ikke der/hadde ikke adresse der, jeg hadde besøksforbud da også, og sånn som sameier/en som bor i et sameie er det ikke noe mer man personlig får gjort enn å få besøksforbud om man har problem med at noen utenfra plager en hjemme... Likevel skrev de/tiltalte meg/snakket til meg som om han var min valgte samboer/som om dette var noe jeg selv stelte i stand med vilje/nærmest som om jeg flyttet dit, tok med meg en grusom samboer for å skremme naboene, mens sannheten var jo at jeg flyttet langt vekk fra der jeg tidligere bodde for å leve i skjul fra han... Før det igjen hadde han heller ikke vært voldelig, så jeg ante jo ikke hva han var kapabel til eller hvilket mareritt som skulle utspille seg heller når jeg flyttet dit (jeg flyttet fordi han trakasserte og terroriserte meg/ikke lot meg være i fred/var truende/hadde mange kriminelle i sitt nettverk og truet med det +++).

Blant annet var det flere drapsforsøk og episoder med veldig grov vold samt. det var ekstremt intenst og omfattende mot slutten av perioden jeg bodde der, samt. jeg levde på kredittkort fordi jeg var helt skakkjørt økonomisk av alt det hadde endt med å koste, så jeg hadde rett og slett ikke tid, krefter (og antakelig ville jeg vel kanskje ikke overlevd heller) eller råd til å vente på politiet/hemmelig adresse osv gjennom de. Jeg valgte derfor å bare selge og heller flytte i "skjul" igjen. I løpet av denne perioden var det som sagt veldig ekstremt og intenst, jeg var mye suicidal og følte til tider nesten at jeg heller ville dø for egne hender enn for hans, og vurderte oppriktig å ta selvmord rett og slett for å komme han i forkjøpet (er ikke det i dag altså, men jeg skriver det for å understreke hvor hinsides og håpløst ting føltes på dette tidspunktet). Jeg forsøkte virkelig alt jeg kunne komme på for å prøve å få hjelp, tok imot alle tips jeg fikk og blant annet var et av tipsene å kontakte fastlegen hans for å melde bekymring. 

Det var da noe jeg endte med å ty til, også her i et tilfelle hvor jeg hadde sittet innelåst på et kott i flere dager (jeg har ikke det her jeg bor nå, så i "nyere tid" har jeg jo vært på bad om jeg har vært innelåst, men der var jeg ofte innelåst i kottet slik at han kunne selv ha fri tilgang til do/dusj etc). Jeg hørte/forstod av flere grunner at det gikk mye i alkohol og rus (kunne f. eks. plutselig høre han sitte og synge/skråle, og hørte på stemmen at han var HELT borte, samt. jeg kunne høre det klirre i flasker, ting knuste, jeg hørte grinderen, snakk om veiing av ulike stoffer, hørte han telle opp kontanter og mye forskjellige type lyder som indikerte rus/alkoholbruk). Plutselig den ene natten hørte jeg et voldsomt leven, og det ble HELT stille etterpå. Da hadde han også en hund der ute... Jeg ble livredd, begynte rett og slett å lure på om han i verste fall var død... Så, på et eller annet vis (tross at jeg hadde prøvd mange ganger før uten å klare det), klarte jeg til slutt å faktisk bryte opp døren til kottet, for å se... Og da hadde han altså bare... kollapset... på gulvet... Han hadde en knekt stol over seg, bordet var veltet, han hadde dunket hodet og lå i en helt merkelig stilling med en stasjonær pc veltet utover sammen med rusmidler, alkohol, søl og forskjellig. Det synet... jeg var et øyeblikk overbevist om at han måtte være død. Jeg måtte jo bort og sjekke om jeg fant puls, og det var jeg ikke sikker på om jeg fant heller, men når jeg holdt et speil foran munnen kom det noe damp som indikerte liv da. Jeg fikk slept han bort i sofaen og ryddet opp det verste (tenkte på hunden han hadde der også), og ble sittende med han for å følge med at han var i live. Jeg undersøkte stoffene og prøvde å regne ut hva han hadde fått i seg av alkohol og annet, ringte legevakten og giftinformasjonen osv. Der fikk jeg råd om at jeg burde absolutt melde bekymring til fastlegen hans. 

Kort oppsummert:
Det gjorde jeg. Jeg ringte og fortalte alt jeg tenkte kunne være relevant å fortelle utifra hva jeg fikk råd om når jeg snakket med legevakten. Jeg nevnte også kort om situasjonen ellers, altså hvorfor han var hjemme hos meg og status sånn sett. 

Og tilbake til dt som kom før det skrå da:
Siden skjedde det ikke noe etter jeg hadde meldt det der til fastlegen hans, før han plutselig fikk innkalling til legetime et halvt år etterpå. Og det var da første gang han forlot leiligheten der jeg da satt innesperret på badet i tilfellet jeg har fortalt om, og nå hadde den knuste mobilen til rådighet etter episoden med oppkast osv. Når han dro på den legetimen var jeg iallefall glad (spoiler alert: det var ingen grunn til å glede seg over det, ehe) jeg hadde fått tak i den knuste mobilen, for jeg tenkte at i det han hadde vært på den legetimen kom det til å bryte ut et helvete verre enn alt jeg hadde opplevd til nå (spoiler alert 2: det gikk jeg i det minste rett i). 

Jeg holdt på å si "som vanlig" ringte jeg politiet til liten nytte. De forstod ikke hva de mente de skulle gjøre, hun i andre enden spurte litt humoristisk om jeg ringte for å varsle mitt eget drap før det engang hadde skjedd. "Hehe". Strengt talt var det jo ikke helt skivebom det. Det var jo noe sånt jeg så for meg ville bli utfallet om han fikk tak i meg etter å ha vært på den legetimen... 

...jeg tok ikke helt feil heller. Jeg kom meg likevel ikke ut den døren, så det var jo ikke annet å gjøre enn å vente til han kom tilbake heller. Etter episoden hvor jeg fikk riklet den løs da den hadde hoppet av sporet hadde han jo ikke gått fra den døren uten å være HELT sikker på at den satt som den skulle igjen. 

Det jeg derimot hadde gjort var å låse den fra innsiden, og jeg satt klar til å kjempe med alt jeg hadde for at den døren skulle forbli lukket. 

Det første han gjorde når han kom tilbake og oppdaget det var å skrike, før han engang hadde lukket ytterdøren, altså var han ikke i særlig godt humør: "Hvis du tror jeg ikke kommer til å ta den døren må du tro om igjen! Det eneste du har gjort nå er å vri om en lås, og så dum er du tydeligvis, at du nå har sørget for din sikre død! HELVETES KJERRING!". Så jeg ringte politiet igjen, mens han hørte det, og sa: "Kan dere være så snill og hjelpe meg? Hør selv" og så holdt jeg bare telefonen opp mot døren, hvor han skrek og skrek, til han ikke hadde mer stemme igjen, at han skulle drepe meg. "NÅ GÅR DØREN" ropte han, og ganske riktig kom han gjennom den døren. Med øks. 

Tror dere politiet kom? 

Spoiler alert:
Nei. 

Og hvor enn lang, ekstremt lang, den er, så er det historien om hvorfor jeg ikke lenger ringer politiet. De har gjort det klart at de kunne virkelig ikke brydd seg mindre. 

For øvrig ringte jeg ganske mange andre mens han var på den legetimen også. 
Ganske mange andre ringte også politiet om hva de fryktet ville skje når han kom hjem fra den.
Jeg fikk forresten også en helvetes lang mobbe-tale om hvor jævlig jeg hadde dritt meg ut ved å ringe legen.
Fastlegen hans hadde visst bare brukt hele legetimen på å snakke om hvor utrolig synd det var på han som måtte slite med "en sånn jævla kjerring" som meg. Som ringer inn bekymring om at han ligger i et kaos av knekt stol, veltet bord, rusmidler, alkohol og sin egen avføring mens han har ansvar for noen sin hund. Som er bekymret og ønsker han skal få hjelp fordi han nå etter å ha rundet alle andre rusmidler også har dopet seg så kraftig på heroin at man ikke fant puls engang. Som håpet at det var noe som helst som kunne gjøres, og etter råd fra legevakten melder bekymring til fastlege. Kontordamen var helt rystet over at det gikk an å være så sylfrekk og ringe inn en bekymring, på falskt grunnlag, for å sverte en stakkars pasient som har hatt samme lege helt fra han var baby og kun har vært der mindre enn man kan telle på en hånd hele sitt liv. Legen hadde ledd rått og sagt at hun forstod hvis han julte meg opp: "for det måtte nå en sånn kjerring ha gjort seg fortjent til". Nei, det var visst ikke måte på hvor frekk det var mulig å være. Jeg hadde visst kun ringt inn av egoistiske grunner, fordi jeg var så dum og evneveik, og ikke klarte å håndtere mine egne problemer.

Det siste er riktig da. Jeg klarer ikke å håndtere mine egne problemer når de kommer gjennom baderomsdøren i min egen leilighet med øks.

Beklager om noen faktisk har lest helt hit. Det var virkelig ikke meningen å kaste vekk tiden din.
Jeg har prøvd å få hjelp på alle tenkelige måter, uten nytte, så dessverre er liksom KG forum det eneste systemet Norge har å tilby. Det er faen ikke grenser for hva det er meningen at man som individ tydeligvis skal gå rundt å måtte tåle, bære på. Ikke kan jeg snakke med eller fortelle noen om dette heller, for han har jo penetrert og smadret de få relasjonene jeg hadde etter å ha levd over 10 år isolert i et kontrollerende, overvåket og voldelig forhold før også. Så beklager, men KG er liksom det tilbudet som er. Det var jo på ingen måte planen at det skulle bli så langt heller, for all del, men mulig det bare bobler over når jeg først begynner å skru på korken etter hva denne brusen har gått og holdt på av opplevelser og mangel på utløp i lang, lang, lang tid. Det har boblet noe jævlig over. 

Potensielt er det også helt hinsides utrolig dumt av meg å skrive dette her også, men på en måte var det litt godt å få det ut også... Bare tømme bittelitt av det enorme veldet som befinner seg inni denne boblende brusen. Og om ikke annet: Hvis jeg nå skulle dukke opp død, så blir forhåpentligvis etterforskningen betydelig enklere da, for det er jo noe så ekstremt med begrensede ressurser har jeg skjønt. Om de i det hele tatt gidder å klappe opp dataen og se på den da. Er faen ikke sikker på om de har tid/ork/krefter/ressurser til det en gang om man skulle ende opp død (mye begrederlig å lese om politiet i saker der sånne "mindre betydningsfulle" (a la meg) ofre har blitt drept...). 

Nei, huff, er virkelig lei for det hvis noen har kastet vekk tid på å lese dette. Virkelig. Beklager og unnskyld!

Jeg føler med deg! 
For meg som har levd med begge deler kan jeg godt skjønne at du skriver akkurat det. 
Jeg syns også den fysiske volden er enklere å takle (utenom det åpenbare: Skadene, følgene/konsekvensene osv da). 
Smertene etter volden tar også av for en del av tankene og det emosjonelt vonde... Man blir forstyrret/klarer ikke å tenke når det er så vondt, så noen av tankene holdes litt på avstand så lenge man fortsatt har vondt... Man vet jo også at det er smerter som gradvis vil avta/bedres med tiden, i motsetning til den psykiske smerten/belastningen på en måte... Føles på en måte litt absurd å skrive, men poenget var iallefall at jeg forstår tankegangen. Med det sagt hjelper det ikke alltid at man er skadet og har merker da, dessverre. I en ideell verden hadde alle overgripere blitt dømt, men faktum er jo at de fleste faktisk ikke blir det likevel. 

Sender uansett masse kjærlighet til deg! Kjempevondt å lese. 💔 
Håper virkelig du får det bra og finner noen som behandler deg bra, tror deg, ser deg og støtter deg. ❤️ 
Også kan vi håpe at karma tar han, i det minste!

Anonymkode: bef7f...8e4

Nei fyfaen at systemet som skal være der for å hjelpe oss kan svikte noe såååå jævlig….. 

Ikke rart mange tenker det er enklere å la være enn å blande inn offentlige instanser. 
 

Har selv levd med en voldelig partner i 1 og et halvt år og det endte jo med politi til slutt. Saken ble henlagt til tross for at han hadde dom på seg fra før av for vold mot hans mor og søster. 

Prøver å komme med videre i livet, men er mye å bearbeide etter å ha blitt så nedbrutt over så lang tid. Traumene er der tydelig.

Anonymkode: c9d83...eb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei fyfaen at systemet som skal være der for å hjelpe oss kan svikte noe såååå jævlig….. 

Ikke rart mange tenker det er enklere å la være enn å blande inn offentlige instanser. 
 

Har selv levd med en voldelig partner i 1 og et halvt år og det endte jo med politi til slutt. Saken ble henlagt til tross for at han hadde dom på seg fra før av for vold mot hans mor og søster. 

Prøver å komme med videre i livet, men er mye å bearbeide etter å ha blitt så nedbrutt over så lang tid. Traumene er der tydelig.

Anonymkode: c9d83...eb6

Ja, jeg turte jo aldri å kontakte politiet selv i det tidligere, lange forholdet (de ble likevel innblandet mot min vilje mot slutten pga hendelser på offentlige steder og etterhvert skapte det ganske mange forskjellige problemer som gjorde at det var uungåelig). Jeg fryktet det var ille, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg at det kunne være så gale som jeg har opplevd. Jeg husker jeg prøvde å hjelpe en venninne da hun ble utsatt for vold mens jeg var i det første forholdet (det var jo ikke noe særlig å ha en som nettopp hadde blitt utsatt for vold for første gang av partneren boende hjemme hos seg når man selv stadig ble utsatt for det - så jeg prøvde å skaffe henne hjelp før hun oppdaget det/ble boende så lenge at noe skjedde mens hun var der liksom), men da også følte jeg at uansett hva jeg gjorde så stanget jeg hodet i veggen. Hun hadde både en alvorlig fysisk sykdom (som jeg også har) og en alvorlig psykisk diagnose, så jeg trodde jo om ikke annet det kunne bidra til at hun kunne få hjelp, men det var altså helt umulig. Det vil si at all hjelpen hun fikk var den hun fikk fra meg... Det er så nitrist!!! 💔 Vi fortjener bedre alle sammen! 

Huff, ja, med han første var hele familien voldsdømt flere ganger og flere hadde sittet inne. Det var åpenbart nedarvet... Men, han går nå fritt han også. Jeg hadde en utrolig dårlig advokat da, så jeg turte ikke anmelde selv heller (han sa ting som: "nei, anmelde bør du ikke gjøre, dere kjerringer er jo bare hysterikere og evner ikke forholde dere til fakta uansett", "ikke faen om noen kommer til å tro deg uansett, han kommer jo til å gjøre hva enn han må for å prøve å frifinne seg og du som kjerring stiller ikke akkurat godt i lys av at du er født i et dysfunksjonelt kjønn som ikke evner å fullføre en setning uten å smøre på, overdrive eller lyge - eller alle tre" og "jaja, kjør på, det er jo bare å anmelde, men jeg sier deg en ting: at det kommer du til å få angre på. Godt mulig det blir du som sitter igjen som skyldig, og må sone dom og hele pakken. Det er så typisk dere kjerringer"). 

Huff, ja, kjenner på det samme selv. Prøver det jeg kan å være positiv, se fremover, prøver å gjøre ting som er bra for meg, la fortid være fortid osv, men det er ikke alt som like enkelt lar seg glemme altså... Vi får gjøre så godt vi kan, og være stolt av alt vi får til og har gjennomlevd. ❤️ Sender masse kjærlighet til deg!! Du er sterk! ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg turte jo aldri å kontakte politiet selv i det tidligere, lange forholdet (de ble likevel innblandet mot min vilje mot slutten pga hendelser på offentlige steder og etterhvert skapte det ganske mange forskjellige problemer som gjorde at det var uungåelig). Jeg fryktet det var ille, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg at det kunne være så gale som jeg har opplevd. Jeg husker jeg prøvde å hjelpe en venninne da hun ble utsatt for vold mens jeg var i det første forholdet (det var jo ikke noe særlig å ha en som nettopp hadde blitt utsatt for vold for første gang av partneren boende hjemme hos seg når man selv stadig ble utsatt for det - så jeg prøvde å skaffe henne hjelp før hun oppdaget det/ble boende så lenge at noe skjedde mens hun var der liksom), men da også følte jeg at uansett hva jeg gjorde så stanget jeg hodet i veggen. Hun hadde både en alvorlig fysisk sykdom (som jeg også har) og en alvorlig psykisk diagnose, så jeg trodde jo om ikke annet det kunne bidra til at hun kunne få hjelp, men det var altså helt umulig. Det vil si at all hjelpen hun fikk var den hun fikk fra meg... Det er så nitrist!!! 💔 Vi fortjener bedre alle sammen! 

Huff, ja, med han første var hele familien voldsdømt flere ganger og flere hadde sittet inne. Det var åpenbart nedarvet... Men, han går nå fritt han også. Jeg hadde en utrolig dårlig advokat da, så jeg turte ikke anmelde selv heller (han sa ting som: "nei, anmelde bør du ikke gjøre, dere kjerringer er jo bare hysterikere og evner ikke forholde dere til fakta uansett", "ikke faen om noen kommer til å tro deg uansett, han kommer jo til å gjøre hva enn han må for å prøve å frifinne seg og du som kjerring stiller ikke akkurat godt i lys av at du er født i et dysfunksjonelt kjønn som ikke evner å fullføre en setning uten å smøre på, overdrive eller lyge - eller alle tre" og "jaja, kjør på, det er jo bare å anmelde, men jeg sier deg en ting: at det kommer du til å få angre på. Godt mulig det blir du som sitter igjen som skyldig, og må sone dom og hele pakken. Det er så typisk dere kjerringer"). 

Huff, ja, kjenner på det samme selv. Prøver det jeg kan å være positiv, se fremover, prøver å gjøre ting som er bra for meg, la fortid være fortid osv, men det er ikke alt som like enkelt lar seg glemme altså... Vi får gjøre så godt vi kan, og være stolt av alt vi får til og har gjennomlevd. ❤️ Sender masse kjærlighet til deg!! Du er sterk! ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

Altså, en advokat som kaller en betalende klient for en hysterisk kjerring og dysfunksjonell vil ikke vare lenge før han er konkurs.

Og siden du bor i et politidistrikt med politi som ikke reagerer på vold i nære relasjoner og krisesenter som avviser voldsutsatte, så kunne du kanskje flyttet til et annet politidistrikt/fylke? Jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på hvilket politidistrikt det dreier seg om, for de virker jo fullstendig udugelige og burde vært sparket.

Jeg håper du finner en vei ut. Jeg tenker at det beste for deg vil være å flytte til en annen del av landet, eller i det minste over en fylkesgrense. Jeg ønsker deg alt godt.

Anonymkode: ecb25...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

 

Tusen takk for veldig fine kommentarer. Dere er jo helt enormt fantastiske, virkelig, forventet ikke det, men setter helt utrolig stor pris på det. ❤️ Tusen takk begge to. ❤️ 

Jeg har prøvd det meste av forsvinningsnumre, jeg har hatt tre forskjellige advokater (en i det første forholdet, som jeg byttet vekk fra en stund etter jeg ble kjent med han siste innlegget dere siterer handler om, og to til mens det har pågått, uten at det har ført til noe annet enn besøksforbudet, men som ikke opprettholdes fra politiet sin side. Status med nåværende advokat er at jeg prøvde å få tak i henne flere ganger da det stod på som verst, uten å høre tilbake før to med etter når noen jeg hadde søkt om hjelp fra (og fått avslag fra) hadde meldt bekymring til advokaten). 

Fantastisk snilt du som tilbyr rom, det er jo helt uforståelig at det finnes mennesker som deg. ❤️ Tusen takk!!!

Jeg tenker stadig på hva jeg kan/bør gjøre, men det er flere ting som jeg syns gjør det utfordrende. Den beste sjansen jeg hadde hatt er nok om jeg hadde flyttet til utlandet, men dessverre er det ikke mulig pga andre omstendigheter.

Uansett, ble utrolig takknemlig for disse kommentarene og setter veldig pris på dere!! Vit det ihvertfall! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

Tilbudet står så det er bare å gi beskjed om det blir aktuelt.

Jeg håper du finner en løsning på denne forferdelige situasjonen du er satt i.

Tenker på deg ❤️

Anonymkode: f7c17...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Altså, en advokat som kaller en betalende klient for en hysterisk kjerring og dysfunksjonell vil ikke vare lenge før han er konkurs.

Og siden du bor i et politidistrikt med politi som ikke reagerer på vold i nære relasjoner og krisesenter som avviser voldsutsatte, så kunne du kanskje flyttet til et annet politidistrikt/fylke? Jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på hvilket politidistrikt det dreier seg om, for de virker jo fullstendig udugelige og burde vært sparket.

Jeg håper du finner en vei ut. Jeg tenker at det beste for deg vil være å flytte til en annen del av landet, eller i det minste over en fylkesgrense. Jeg ønsker deg alt godt.

Anonymkode: ecb25...2e1

Jeg har jo bodd i 3 ulike kommuner, som nevnt. 

Advokaten jeg hadde er faktisk kjent for å ha dekket en kjendis fra den ene byen jeg har bodd i. Helt andre type saker da, men i mitt tilfelle fikk jeg han bare oppnevnt/valgte han ikke selv. 

Måtte nok ha flyttet utenlands tror jeg, men det har jeg dessverre ikke mulighet til av flere grunner.

Takk for det!

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Oi, beklager dobbeltsvar nå, men så nå at du skrev "betalende klient". Når man får oppnevnt advokat i voldssaker betaler man ikke heller. Altså var jeg ikke betalende klient av han.

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

For øvrig er det ene politidistriktet jeg har tilhørt en av Norges største byer.

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

For mange er det tryggere å ikke involvere politiet. Det gjør voldsutøveren provosert og det øker sinnet deres noe som igjen gjør det farligere for offeret. Da er det ekstra viktig at politiet og det offentlige gjør alt riktig for å passe på offeret og ikke gjør en slett jobb eller at de bare lar det skli ut i sanden. Det er så kritikkverdig på alle måter hvor ofte systemet svikter og at mange liv kunne vært reddet. 

Et hån mot ofrene at voldsutøvere ofte slipper unna eller bare får en veldig mild straff.....

Anonymkode: c9d83...eb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

For øvrig er det ene politidistriktet jeg har tilhørt en av Norges største byer.

Anonymkode: bef7f...8e4

Nord, sør, øst eller vest? 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Nord, sør, øst eller vest? 

Anonymkode: eab32...1e9

Vest

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Har kviet meg for å skrive i denne tråden, men sett på den i noen år. Tenker stadig at det "angår ikke meg".

Ble ufrivillig revet ut av et forhold hvor jeg i etterkant ser at jeg ble psykisk mishandlet. Jeg rettferdiggjorde alt med at det var fordi han elsket meg så mye. Bruddet ble traumatisert. Etter alle mine forsøk var jeg så investert. Jeg har ikke venner eller familie igjen, de har jeg kuttet ut, fordi jeg måtte holde det skjult hvordan det egentlig var. Jeg ville ikke at de skulle tenke dårlig om han, så jeg holdt kjeft om hvordan jeg hadde det. Jeg ville jo at det en dag skulle gå seg til. Noen ganger var han den jeg tenker at han var. 

Jeg sliter fremdeles nå 1,5 år etter bruddet med å gi slipp, selv om det først er nå jeg begynner å se hvordan jeg ble behandlet. Løgner, ord, manipulasjon. Silent treatment i ukesvis, bare forsvinne, hans trusler om selvmord, bruk og kast. Jeg var skvetten og redd hele tiden. Redd for å bli forlatt, redd for hva neste move var. Redd for å trå feil, si noe feil, sende en melding for lite eller for mye, foreslå noe, gjøre noe gøy selv - tenk om det trigget han? 

Jeg skammer meg over hvor mye jeg elsker han enda. Jeg skammer meg over å ikke klare å gå videre. Frykten for at det egentlig er meg det er noe galt med - han behandler jo den etter meg helt annerledes?! 

På mitt verste forsøkte jeg å oppsøke hjelp, jeg krøp skamfull inn til legen, brast i gråt sekundet jeg sa noe. prøvde å stotre at jeg trenger noen å snakke med, jeg har det helt grusomt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har panikkanfall, jeg er i en krise. Jeg ble avvist. Det føltes ydmykende at en voksen mann satt og fortalte meg at det jeg opplevde ikke var så ille. 

Siden har jeg ikke snakket med noen om det, jeg har faket at livet går ganske bra, når jeg går hjem hver dag med en klump i magen og brystet, og vil helst bare forsvinne. 

Håper jeg kommer med ut av dette en gang, akkurat nå finner jeg ingen vei ut 

Anonymkode: 135d1...a3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har kviet meg for å skrive i denne tråden, men sett på den i noen år. Tenker stadig at det "angår ikke meg".

Ble ufrivillig revet ut av et forhold hvor jeg i etterkant ser at jeg ble psykisk mishandlet. Jeg rettferdiggjorde alt med at det var fordi han elsket meg så mye. Bruddet ble traumatisert. Etter alle mine forsøk var jeg så investert. Jeg har ikke venner eller familie igjen, de har jeg kuttet ut, fordi jeg måtte holde det skjult hvordan det egentlig var. Jeg ville ikke at de skulle tenke dårlig om han, så jeg holdt kjeft om hvordan jeg hadde det. Jeg ville jo at det en dag skulle gå seg til. Noen ganger var han den jeg tenker at han var. 

Jeg sliter fremdeles nå 1,5 år etter bruddet med å gi slipp, selv om det først er nå jeg begynner å se hvordan jeg ble behandlet. Løgner, ord, manipulasjon. Silent treatment i ukesvis, bare forsvinne, hans trusler om selvmord, bruk og kast. Jeg var skvetten og redd hele tiden. Redd for å bli forlatt, redd for hva neste move var. Redd for å trå feil, si noe feil, sende en melding for lite eller for mye, foreslå noe, gjøre noe gøy selv - tenk om det trigget han? 

Jeg skammer meg over hvor mye jeg elsker han enda. Jeg skammer meg over å ikke klare å gå videre. Frykten for at det egentlig er meg det er noe galt med - han behandler jo den etter meg helt annerledes?! 

På mitt verste forsøkte jeg å oppsøke hjelp, jeg krøp skamfull inn til legen, brast i gråt sekundet jeg sa noe. prøvde å stotre at jeg trenger noen å snakke med, jeg har det helt grusomt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg har panikkanfall, jeg er i en krise. Jeg ble avvist. Det føltes ydmykende at en voksen mann satt og fortalte meg at det jeg opplevde ikke var så ille. 

Siden har jeg ikke snakket med noen om det, jeg har faket at livet går ganske bra, når jeg går hjem hver dag med en klump i magen og brystet, og vil helst bare forsvinne. 

Håper jeg kommer med ut av dette en gang, akkurat nå finner jeg ingen vei ut 

Anonymkode: 135d1...a3d

Ikke tro at han behandler hun etter deg, bedre. Utover det jeg fikk vite om forholdet til hun før meg og eksen min så var det endel psykisk vold. Tipper han ikke helt skjønte det selv, men jeg reagerte veldig på enkelte episoder han fortalte om. Jeg priste meg lykkelig for at han ikke behandlet meg slik, han gjorde jo det, men jeg var så forelsket at jeg så det ikke klart. Kort historie; han endte opp med å behandle meg ekstremt mye dårligere. Også fysisk. Han hevdet dyrt og hellig at det var meg som trigget dette, for han hadde tross alt aldri vært voldelig med eksen sin. Nå er jeg ikke så veldig sikker på at han snakket sant… 

At du har et inntrykk av at han behandler den nye kjæresten sin så bra, kan enten være at det er sånn det framstår på utsiden, eller så er forholdet så ferskt at det ikke har skjedd enda. Men det vil skje. 100%. Med mindre han har gjennomgått noe terapi i forkant. Men siden det er 1,5 år siden bruddet deres har han nok ikke bedret seg stort. 
Det kan også være at den nye kjæresten hans er en annen type enn deg og kanskje trigger han mindre enn det du gjorde. Uten at du gjorde noe feil!! Men vi er alle forskjellige. Likevel er han nok ikke snill med henne, i allefall ikke for all evig tid. 
 

Ikke ta på deg noe skyld, jeg har gjort det. Gjør fortsatt det innimellom, men da prøver jeg å spørre meg selv om det hans stemme jeg hører, eller om jeg faktisk tenker disse tankene. Han la alltid skylden på meg. Og mange ganger på andre, det var alltid noen andre sin feil. Jeg tenkte jo mitt da han skyldte på en kollega, en venn, livet, foreldrene, været osv for alle ting som gikk galt- eller; som han gjorde galt.. 

Anonymkode: 3c6ec...e9a

[Proaktiv]

Jeg tror vi må innse at myndighetene ikke vil hjelpe de som er eller har vært i voldelige forhold.
Dette gjelder alt fra regjeringspolitikere, byråkrater, Stortings- og kommunepolitikere samt politi og andre.
Vi vet at det finnes lovverk som Istanbul konvensjonen og Kommunehelseloven som sier at myndighetene skal hindre vold og overgrep ved bl.a. å informere befolkningen om tiltak. Vi vet også at myndighetene nekter å informere om slike tiltak.
Vi har alle lest om politiets motvilje til å be om besøksforbud slik at voldsutøvere kan utføre de handlingene de ønsker og vi vet at det dør mennesker hele tiden som kunne vært unngått. Med 2000 anmeldte voldtekter og sannsynlighet for 20.000 pr år om vi inkluderer politiets egne mørketall uten at noe gjøres bekrefter myndighetenes motvilje mot å stoppe det.
Enkelte politiske partier benytter flinke forfattere som gir flotte beskrivelser som skal få oss til å tro at de vil gjøre noe. Men alle disse beskrivelsene er bare for tro de ønsker å endre noe. En Statsminister sa for noen få år siden at "vi må snakke om det".
Hvem f... utenom dumme politikere tror at de kan snakke seg ut av vold og overgrep, kanskje drap. Hvert år er det et titalls drapsoffer som hvert år med stor sannsynlighet har forsøkt å snakke en drapsmann/-kvinne dra å skyte eller drepe med kniv, uten at det har fungert.
Jeg er enig i at politikere som den aktuelle Statsministeren er flink til å prate men vedkommende måinnse at den praten ikke hjelper. Jeg var innom partiprogrammet til denne Statsministeren for noen dager siden og de nevner ikke tiltak mot vold og overgrep. Kanskje de tror de allerede har klart å prate voldelige fra dette.

 

[Trolltunge]

For noen grusomme historier dere deler her! 😢❤️

Jeg skulle ønske jeg vant milliarden på Eurolotto, for å kjøpe et fristed for kvinner og barn som ble utsatt for vold. Det er helt vanvittig at i trygge Norge liksom er det mange som ikke får hjelp, men ender opp både økonomisk og mentalt ruinert. Ikke minst livredd og uten følelser av at noen kan beskytte dem. Hva forventer egentlig hjelpeinstanser? At man etter å ha blitt utsatt for grusomme traumer skal stille pent og pyntelig på kontorer med en kledelig tåre i øyekroken, men ellers fremstå som avbalansert og svært rolig legge frem saken sin? Forstår de ikke hva slik redsel gjør med et menneske? Selvsagt kan man være panisk på grensen til galskap når man har levd i et helvete. Man kan ikke forventes å være avbalansert og sosialt/kommunikasjonsmessig på topp. Det må være vilje til å forstå det, og ikke møte voldsutsatte med fordommer angående at de fremstår som hysteriske og lite i balanse. Selvfølgelig er man ikke i balanse når man er utsatt for enorme traumer! 

Har vi et hjelpesystem som er sosiale "rasister"? Kvinner fra lavere sosiale miljøer har en større fare for å bli utsatt for grov vold, spesielt kvinner fra miljøer hvor rus er vanlig. Dette er velkjent gjennom forskning, men er det slik at dersom kvinner kommer fra miljøer som utgjør større fare for å bli utsatt for vold, og har språk/bekledning som røper tilhørighet til miljøer med lav sosialøkonomisk kapital så blir de lett avvist angående å få hjelp, men blir mer møtt som voldtektsofre som blir møtt med "Hvordan oppførte du deg i forkant? Hvordan var du kledd?" Eller er bare kompetansen for dårlig generelt? At det er flaks og uflaks angående hvem man møter på som medfører at man får hjelpen man trenger? Å være pen, pyntelig og avbalansert kan iallefall ikke være en forutsetning for å få hjelp, for det kan man ikke klare å være i en situasjon der man er livredd, og har vært utsatt for traumer så lenge at man revner som menneske på alle måter. 

Jeg er fra et bra sosialt miljø, og kan på alle måter opptre pent og pyntelig, men jeg skal være den første til å si at da jeg sto midt i alt det vonde raknet det for meg. Klær, bosted og språk kunne nok vise til at jeg hadde sosial tilhørighet i en veletablert sosial klasse likevel, og jeg opplevde å bli tatt seriøst, men jeg var jo også "gal" av påførte traumer, av redsel over så langt tid at en god natts søvn var noe jeg ikke husket hvordan var å ha, med mer. Fremdeles mange år senere kan jeg oppleve triggere på traumer, og oppleve at "galskapen " tar meg igjen. At jeg mister fotfeste og å være avbalansert og klok. Det er fader ikke mye "beste vestkant og god sosialøkonomisk- og intellektuell kapital" over kvinnen jeg er i øyeblikkene jeg fremdeles kaster meg ned på gulvet med hamrende hjerte, fordi frykten tar tak i meg. Det var ikke mye av det generelt på den tiden jeg var knust og ødelagt over for mye for lenge, og derfor fullstendig vippet ut av balanse. Utover at de jeg kontaktet nok kunne se hvor jeg bodde og hva jeg gikk kledd i og høre hvilket miljø språket mitt hadde bakgrunn i. 

Med fare for at noen misforstår dette som nedverdigende for andre, eller som skryt av min sosiale bakgrunn (det er IKKE ment somdet!), stiller jeg et ubehagelig spørsmål her; Får man bedre hjelp fra systemet dersom man har en plettfri bakgrunn fra bra sosial bakgrunn enn dersom man kommer fra lavere sosiale klasser? Hvordan er deres erfaringer her? Får man bedre hjelp med "riktig bakgrunn ", eller oppleves dette like ille uansett bakgrunn? Jeg ble tatt på alvor, var det bare flaks, eller er det takket være at jeg kom fra "riktig bakgrunn "? 

Altså, jeg vet at mange fra høyere sosiale lag er redd for å ikke bli trodd, fordi fasaden er så pen utad, men i praksis, når man tar kontakt med politiet, krisesenter og lignende, hvorfor blir da noen møtt med seriøsitet og hjelp og andre ikke? Er det et sosialt skille her? Blir det for fort "Du tilhører et miljø/har en bakgrunn hvor du ligger som du reder, så beklager...!"