Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så spennende! Så han vet ikke noe ennå?

Tenk, nå begynner et nytt og bedre kapittel i livet🙂

Anonymkode: aa8b2...766

Nei, han veit ikke noe. Om alt går etter planen sitter jeg i en blokkleilighet i 8 etg. i en annen by når han får den tlf 😊 

Veit at det er noe man ikke skal gjøre, men jeg klarer ikke og jeg tør ikke gjøre det annerledes.

Anonymkode: 7af40...3d3

[AnonymBruker]

Hva er galt med meg som stadig finner meg menn som er flotte med en gang, men etter hvert dukker de syke sidene deres om? 

Første forholdet mitt var til en som var min nærmeste venn i lange tider før jeg begynte å føle for han. Han var sjenert, forsiktig, litt nerdy - men så sjarmerte han meg. Forholdet med han var bra en liten stund så begynte maset om andre damer. Han var jomfru og ukysset da han var 19 år og ble sammen med meg. På de 5 årene vi hadde sammen vet jeg nå om 5 utroskap. Han begynte også å sette skyhøye krav til utseende, klær, hvordan jeg skulle trene, styrte kostholdet mitt, etc. Først da jeg på 167 veide 50 kg så begynte han å bli fornøyd med meg. Jeg ble sykt opptatt av å være så fin for han, men ble aldri bra nok. Så tok det slutt. Han avsluttet forholdet med utroskap. 

 

I mitt neste forhold var jeg 22 år å ble sammen med en jeg hadde kjent hele livet. Min familie hadde kjent hans familie hele livet, min kusine hadde vært bestis med hans søster i alle år. Hva kunne gå galt da? 

Han var sinnsykt usikker på seg selv, super sjalu, kontrollerende og når jeg ikke fulgte hans ordre endte det med vold. 

Første gangen så kan jeg på en måte forstå at det var ufint av meg å sitte på fanget til en kamerat på fest. Typen min stormet ut, jeg fulgte etter å han slang meg i bakken. Det roet seg utover natten, men det var litt på grensa tenkte jeg. 

Neste gang var det at jeg hadde lagt til en mann i familien på Facebook. Typen så jo dette ganske kjapt å skrev på sms "bare vent til jeg kommer hjem." Noe som endte med skjellsord, så når jeg ikke godtok det han sa så forsøkte han å slåes med knyttet neve. Jeg vet ikke om jeg dukket eller sklei ned på gulvet av redsel, men da slo han i veggen så panelen fikk en bulk. Da ble han mer sint for at jeg hadde ødelagt huset hans. Mens jeg fortsatt satt på huk med hendene foran ansiktet hentet han en kniv på kjøkkenet og jeg brukte mine bare armer for å prøve å beskytte ansiktet mitt mot kniven. Den dag i dag har jeg fremdeles dype arr på armen. 

Han fikk tilslutt kontroll på mine sosiale medier. Ikke et eneste mannfolk der. Om jeg skulle besøke familie alene fikk jeg verken bruke sminke eller jeans. Om det skulle skje noe spesielt på jobb så sminket jeg meg på jobb og vasket det av før jeg kom hjem. 

En gang skulle jeg avtale en aktivitet med ei venninne. Han leste meldingene som om jeg ikke ønsket å finne på noe han. Han endte med å dytte meg ganske hardt ned trappen. I blant var det silent treatment i mange døgn for at jeg ikke hadde vasket huset skikkelig. Andre ganger var han sur for at jeg hadde sagt noe feil til hans venner. Seksuelt så ble jeg slengt i veggen om jeg ikke kom, noe jeg ikke lengre klarte av den intense angsten. Hver dag var jeg dårlig i magen når han var på vei hjem. Etter hvert passet jeg på å vaske noe i det han gikk inn døren så jeg ikke skulle virke lat.

Jeg jobbet fulltid og hadde nettstudier i tillegg. Jeg begynte et par timer før tidligere enn han, så jeg var hjemme et par timer tidligere også. Så det var ikke sånn at jeg bare gikk hjemme. I tillegg jobbet jeg hver lørdag i denne perioden. 

Til å stille opp for han så pusset jeg opp veldig mye å la mye arbeid i å ordne utendørs, så jeg bidro på alle måter. 

Et julebord en gang så klikket han selv om jeg ikke hadde gjort en eneste feil. Han ble tauet ut etter å ha slengt meg i en murvegg, skreket til meg og spyttet på meg. Jeg sov hos hans venner den natten. Det var en hyggelig periode etter hver voldsepisode. Til jul så ble jeg ignorert totalt, så jeg endte med å sitte alene hele tiden. Etter jul var han i godt humør igjen. Etter hvert fikk jeg vite av hans venner at han var utro hele januar. Jeg konfronterte han rimelig direkte og den natten ble jeg kastet ut. Så jeg sov i bilen på vinteren frem til jeg fant en nødbolig. 

Jeg har ikke hørt mer fra han. Jeg var single ganske lenge etter det men fant selvfølgelig en som ikke var noe mer koselig. 

Siste jeg har vært sammen med blir jeg ikke kvitt. Selv nå ved brudd så blir jeg kontrollert. Jeg er livredd for hva som kan skje om jeg ikke følger alt han ber om. 

Anonymkode: 31f4d...583

[AnonymBruker]

Jeg føler til nå at det ikke hjelper å si fra om vold i hjem, verken om det er fysisk eller psykisk, føler helsepersonell bruker det mot deg, min kontrakt på jobb ble ikke forlenget for det var for problematisk for kollegaer å ha en kollega som bodde på krisesenter og måtte ha kortere dager for å hente barna, så jobben er vekk, barnevern tror at du skal bli voldelig fordi du har blitt utsatt for vold at ektefelle og kanskje din egen mor som barn, ingenting hjelper, alt har bare blitt vanskeligere

Anonymkode: 80d58...485

[AnonymBruker]

Alt er vanskelig og dritt. Skulle ønske jeg kunne skrive om det, men det er så sykt og gjenkjennelig at jeg tør ikke. Og jeg vil ikke skremme andre som er nødt til å ta grep om livet💔

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Hvordan vet jeg at han faktisk er narsissist og ikke "bare" en som ikke elsker meg? 

Hvordan tilgi seg selv for å la han være slem mot meg i flere måneder og gi han sjanse etter sjanse? Fordi nå er jeg sint, og jeg tror at jeg er sint på meg selv, ikke på han, for at jeg lot det skje!  

Anonymkode: 1ec6d...986

[AnonymBruker]

Kan man henge ut slike typer uten å bli straffet selv for det? Det hadde vært gøy med en slik tråd.

Anonymkode: 68127...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2022 den 20.28):

Kan man henge ut slike typer uten å bli straffet selv for det? Det hadde vært gøy med en slik tråd.

Anonymkode: 68127...92b

Det hadde vært gøy, men mennesker er dessverre såpass ekle at det garantert hadde blitt misbrukt.

Anonymkode: f2de1...4bd

[AnonymBruker]

Hvordan kommer man seg til krisesenter når det ikke går kollektiv transport på kveld/natt, man ikke har penger til taxi og ikke kan spørre noen om å kjøre seg? Jeg har ikke bil.

Anonymkode: 0a35f...fd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvordan kommer man seg til krisesenter når det ikke går kollektiv transport på kveld/natt, man ikke har penger til taxi og ikke kan spørre noen om å kjøre seg? Jeg har ikke bil.

Anonymkode: 0a35f...fd6

Du kan jo evt spørre politiet?

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvordan kommer man seg til krisesenter når det ikke går kollektiv transport på kveld/natt, man ikke har penger til taxi og ikke kan spørre noen om å kjøre seg? Jeg har ikke bil.

Anonymkode: 0a35f...fd6

Nokså sikker på at de kan hente deg. Ring dem og snakk med dem. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Jeg lever i et voldelig ekteskap og vil komme meg ut. Det største problemet nå er at jeg ikke har noen stor inntekt fordi jeg studerer og ønsker ikke flytte inn i kollektiv etter å ha bodd 10 år alene og jeg liker egentlig ikke å bo med andre mennesker. Jeg leide leiligheten vi bor i når han flyttet inn og jeg står fortsatt alene på kontrakten, men jeg skjønner at han har visse rettigheter i forbindelse med dette. Jeg klarer å fortsette å bo alene i leiligheten da vi har lav leie men har ikke råd å flytte til ny leilighet. Når jeg har sagt at jeg vil separere så sier han at han flytter ikke hvis ikke jeg også flytter. Det skal liksom straffe meg også å separere.

 

Har jeg noen muligheter her eller må jeg på bokollektiv? Hadde jeg fysiske bevis så hadde det vært enklere å få han dømt men han driver ikke med fysisk vold. Alle andre typer vold men han har aldri slått meg. 

Anonymkode: eb9a7...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg lever i et voldelig ekteskap og vil komme meg ut. Det største problemet nå er at jeg ikke har noen stor inntekt fordi jeg studerer og ønsker ikke flytte inn i kollektiv etter å ha bodd 10 år alene og jeg liker egentlig ikke å bo med andre mennesker. Jeg leide leiligheten vi bor i når han flyttet inn og jeg står fortsatt alene på kontrakten, men jeg skjønner at han har visse rettigheter i forbindelse med dette. Jeg klarer å fortsette å bo alene i leiligheten da vi har lav leie men har ikke råd å flytte til ny leilighet. Når jeg har sagt at jeg vil separere så sier han at han flytter ikke hvis ikke jeg også flytter. Det skal liksom straffe meg også å separere.

 

Har jeg noen muligheter her eller må jeg på bokollektiv? Hadde jeg fysiske bevis så hadde det vært enklere å få han dømt men han driver ikke med fysisk vold. Alle andre typer vold men han har aldri slått meg. 

Anonymkode: eb9a7...41b

Hvis bare du står på kontrakten så kan du bli kvitt ham, ta ut tingene hans, skift lås og ring politiet om at han oppholder seg der. Du leier, ikke han! Jeg sparka ut min voldelige eks etter flere år sammen, han måtte flytte på dagen fordi jeg leide huset og ikke han.

Anonymkode: 9998c...c21

[AnonymBruker]

Nå skal jeg endelig ut, på ordentlig denne gangen. Jeg og sønnen vår skal bort fra manipulering, sinne, utagering, materiell vold, å bli kalt ting og skremt. I dag har jeg, på hans oppfordring, tatt en natt borte, og jeg har møtt en god venninne som jeg nesten har mistet gjennom dette – en av de siste venninnene jeg har – og hun har sett gjennom alle de hundre meldingene han har sendt i løpet av kvelden. Alt fra å gjøre sitt ytterste for å få meg til å føle skyld, kalt meg en dårlig mor, "hva vil de andre foreldrene i barnehagen tro om deg", si at det er min skyld, pga jeg har for mye følelser, at han ikke "klarer" å bidra mer hjemme, til at jeg er verdens beste mor, til at jeg er en skuffelse, han "glemte" å si til sønnen vår at mamma elsker ham, fordi jeg "har så mye følelser". Nå har jeg endelig klart å åpne meg opp til venninnen min, etter årevis med skam over at jeg har havnet i et slikt forhold, jeg som tenkte jeg var "smart" nok til at det selvsagt aldri ville skje med meg. Jeg føler meg så ivaretatt, og jeg angrer på hver eneste tanke jeg har hatt om at "det er jo bare å gå" når jeg har hørt om andre i psykisk voldelige forhold. Det er ikke bare å gå. Det er helt forferdelig, når en annen person klarer å komme så under huden på en at man tror man er gal. At man tror man er verdens verste menneske. Jeg måtte høre venninnen min reagere for å innse hvor ugreit det er. Det er så ubeskrivelig viktig med nettverk. Takk for denne tråden ❤️ 

Anonymkode: 8be27...f6b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Nå skal jeg endelig ut, på ordentlig denne gangen. Jeg og sønnen vår skal bort fra manipulering, sinne, utagering, materiell vold, å bli kalt ting og skremt. I dag har jeg, på hans oppfordring, tatt en natt borte, og jeg har møtt en god venninne som jeg nesten har mistet gjennom dette – en av de siste venninnene jeg har – og hun har sett gjennom alle de hundre meldingene han har sendt i løpet av kvelden. Alt fra å gjøre sitt ytterste for å få meg til å føle skyld, kalt meg en dårlig mor, "hva vil de andre foreldrene i barnehagen tro om deg", si at det er min skyld, pga jeg har for mye følelser, at han ikke "klarer" å bidra mer hjemme, til at jeg er verdens beste mor, til at jeg er en skuffelse, han "glemte" å si til sønnen vår at mamma elsker ham, fordi jeg "har så mye følelser". Nå har jeg endelig klart å åpne meg opp til venninnen min, etter årevis med skam over at jeg har havnet i et slikt forhold, jeg som tenkte jeg var "smart" nok til at det selvsagt aldri ville skje med meg. Jeg føler meg så ivaretatt, og jeg angrer på hver eneste tanke jeg har hatt om at "det er jo bare å gå" når jeg har hørt om andre i psykisk voldelige forhold. Det er ikke bare å gå. Det er helt forferdelig, når en annen person klarer å komme så under huden på en at man tror man er gal. At man tror man er verdens verste menneske. Jeg måtte høre venninnen min reagere for å innse hvor ugreit det er. Det er så ubeskrivelig viktig med nettverk. Takk for denne tråden ❤️ 

Anonymkode: 8be27...f6b

Så utrolig bra at du klarte å åpne deg til din venninne! Krysser fingrene for deg. ❤

Sterke og kloke kvinner er dessverre ikke immune mot å havne i slike forhold, og nei det er ikke bare å gå når man så systematisk er blitt brutt ned til å tro på at man selv er problemet, har tilpasset seg det unormale som normalt for å takle, og også er manipulert til å synes så synd på ham, forstå ham og se verden gjennom hans øyne, fordi det gir minst støy og stress. Det er en overlevelsesstrategi som fanger. Å forlate en slik medfører også så mye støy og mentalt stress at man ofte ikke føler at man har krefter til å klare å stå ut stormen som vil følge noe slikt, og gruer seg slik til det at man stadig utsetter, eller gir nye sjanser. 

Det kommer ikke til å bli enklere, så håper du klarer å stå det ut nå. Klarer å stå imot når han vil bruke alle mulige strategier for å få deg til å føle deg slem, føle deg urimelig, føle skyld og føle at det er håp om at ting kan bli bra i forholdet. Du vil bare bli mer og mer brutt ned. Mer utslitt. Mer forvirret. Miste mer av deg selv og muligheten til å reise deg sterk og stolt igjen. 

Dessverre klarer ikke de fleste å gjennomføre bruddet tross støtte fra nære og kjære, men håper du finner hjelp i denne tråden til å innse at du må bort, at det aldri vil bli enklere, og at å utsette det uunngåelige bare vil påføre deg mer av det vonde. Bryte deg ytterligere ned. 

Livet kan bli godt igjen, men du må nok dessverre gjennom et helvete før du kan komme dit. Krysser fingrene for at du tar det helvetet nå, med støtte fra din venninne. Det blir ikke enklere senere, det blir vanskeligere. Neste gang har du kanskje ingen støtte, for folk gir det opp, og du vil være enda mer nedbrutt. 

Krysser virkelig fingrene for deg. ❤

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Så utrolig bra at du klarte å åpne deg til din venninne! Krysser fingrene for deg. ❤

Sterke og kloke kvinner er dessverre ikke immune mot å havne i slike forhold, og nei det er ikke bare å gå når man så systematisk er blitt brutt ned til å tro på at man selv er problemet, har tilpasset seg det unormale som normalt for å takle, og også er manipulert til å synes så synd på ham, forstå ham og se verden gjennom hans øyne, fordi det gir minst støy og stress. Det er en overlevelsesstrategi som fanger. Å forlate en slik medfører også så mye støy og mentalt stress at man ofte ikke føler at man har krefter til å klare å stå ut stormen som vil følge noe slikt, og gruer seg slik til det at man stadig utsetter, eller gir nye sjanser. 

Det kommer ikke til å bli enklere, så håper du klarer å stå det ut nå. Klarer å stå imot når han vil bruke alle mulige strategier for å få deg til å føle deg slem, føle deg urimelig, føle skyld og føle at det er håp om at ting kan bli bra i forholdet. Du vil bare bli mer og mer brutt ned. Mer utslitt. Mer forvirret. Miste mer av deg selv og muligheten til å reise deg sterk og stolt igjen. 

Dessverre klarer ikke de fleste å gjennomføre bruddet tross støtte fra nære og kjære, men håper du finner hjelp i denne tråden til å innse at du må bort, at det aldri vil bli enklere, og at å utsette det uunngåelige bare vil påføre deg mer av det vonde. Bryte deg ytterligere ned. 

Livet kan bli godt igjen, men du må nok dessverre gjennom et helvete før du kan komme dit. Krysser fingrene for at du tar det helvetet nå, med støtte fra din venninne. Det blir ikke enklere senere, det blir vanskeligere. Neste gang har du kanskje ingen støtte, for folk gir det opp, og du vil være enda mer nedbrutt. 

Krysser virkelig fingrene for deg. ❤

Tusen tusen takk ❤️ Jeg har gjort det slutt så mange ganger, og akkurat som du skriver, ikke klart å stå i det, gitt nye sjanser. Men denne gangen merker jeg at noe er annerledes. Jeg har fått en beskjed som har vært en skikkelig vekker - så nå har jeg begynt å faktisk bruke nettverket mitt. De andre gangene skulle jeg bare klare det alene, jeg har følt så mye skam og forvirring. Men jeg har så mye skriftlig, han bombarderer meg med meldinger, så nå har jeg begynt å sende screenshots til venninnen min, slik at hun kan bekrefte for meg at dette ikke er greit. Det hjelper så mye, å få en realitetsorientering.

Jeg har åpnet meg opp for en venninne til i dag, og for moren min. Nå har jeg på en måte avslørt så mye av det jeg har holdt for meg selv i alle disse årene, at det ikke er noen vei tilbake. På en god måte. Jeg har et sted å flytte til, jeg har ikke fast jobb akkurat nå, så jeg har ikke forpliktelser som binder meg.

Jeg tenker du har rett - at det vil bli verre. At han vil bruke alle strategier for å få meg til å føle meg urimelig, som en dårlig mor, alt det der. Jeg skal ikke skamme meg mer. Han skal ikke få skremme meg mer nå. Det er nok. Sønnen min fortjener bedre.

Anonymkode: 8be27...f6b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Tusen tusen takk ❤️ Jeg har gjort det slutt så mange ganger, og akkurat som du skriver, ikke klart å stå i det, gitt nye sjanser. Men denne gangen merker jeg at noe er annerledes. Jeg har fått en beskjed som har vært en skikkelig vekker - så nå har jeg begynt å faktisk bruke nettverket mitt. De andre gangene skulle jeg bare klare det alene, jeg har følt så mye skam og forvirring. Men jeg har så mye skriftlig, han bombarderer meg med meldinger, så nå har jeg begynt å sende screenshots til venninnen min, slik at hun kan bekrefte for meg at dette ikke er greit. Det hjelper så mye, å få en realitetsorientering.

Jeg har åpnet meg opp for en venninne til i dag, og for moren min. Nå har jeg på en måte avslørt så mye av det jeg har holdt for meg selv i alle disse årene, at det ikke er noen vei tilbake. På en god måte. Jeg har et sted å flytte til, jeg har ikke fast jobb akkurat nå, så jeg har ikke forpliktelser som binder meg.

Jeg tenker du har rett - at det vil bli verre. At han vil bruke alle strategier for å få meg til å føle meg urimelig, som en dårlig mor, alt det der. Jeg skal ikke skamme meg mer. Han skal ikke få skremme meg mer nå. Det er nok. Sønnen min fortjener bedre.

Anonymkode: 8be27...f6b

Ja sønnen din fortjener bedre, og du også. ❤

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg sitter og gråter på soverommet nå. Han har tatt fra meg alt, selvfølelsen, troen på meg selv, nesten alle mine eiendeler av møbler, bare noen pynteting igjen og barnas ting. Han begrunnet det og manipulerte meg til at vi bare skulle ha hans sine ting når vi flyttet sammen og kaste mine gamle ting. Depositumet jeg hadde gikk til regninger, jeg fikk ikke lov å spare det. Jeg har ingenting og var så dum å få barn med han, en baby jeg gjør alt med og han svært lite. En baby han ønsket seg, men blir forbanna hvis han må reise seg fra sofaen og hente gulpekluten for meg. Han slår meg ikke, men han driver med psykisk vold, manipulering og hersketeknikker hver dag. 

Jeg prøvde å komme meg bort fra han i graviditeten, men ingen ville leie til en med to barn fra før og med en baby på vei, og ihvertfall ikke uten depositum. Jeg måtte derfor bli, uten oppsparte midler kom jeg ingen vei. Nav kunne heller ikke hjelpe annet enn med depositumgaranti som ingen huseiere vil ha. Han eier meg nå, oppfører seg som det fordi han vet det. Han viser med hele seg at jeg ikke betyr noe for han.  Jeg har så vondt i hjerte mitt og vet at hvis jeg en dag kommer meg bort fra han vil han for alltid lage livet mitt til et hælvete.  

Han får meg til å føle meg gal og hysterisk når jeg først sier ifra på en ganske så rolig og voksen måte og setter ned foten, han hersker så med meg. Når han er ferdig later han som ingenting, er kald og kynisk. Hvis jeg gråter viser han meg kald skulder og sitter og ler og koser seg med sitt.

Den jeg trodde han var, var løgn og jeg er fanget. Jeg ser på babyen min ofte og sier unnskyld, fordi jeg er så lei meg for at jeg fødte han inn dette. Jeg er også så lei meg for de andre barna mine jeg prøver å skåne, men såklart av og til får med seg at mamma er trist. Jeg føler meg som en dårlig mor som har dratt dem inn i dette livet. De vil heller ikke flytte igjen fordi de trives i området. Men jeg dør innvendig, jeg fantaserer om å dø og trenger hjelp, men jeg har ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. 

Jeg ville bare skrive det her fordi jeg visner i hjertet mitt. 

Anonymkode: 0964b...f9e

[Ablegøye]

AnonymBruker skrev (På 14.6.2022 den 21.40):

Hei! Takk for en utrolig fin tråd hvor vi kan støtte og hjelpe hverandre❤️

Gikk selv ut av et voldelig forhold for et halvt år siden, kanskje jeg skriver mer om det her etter hvert.

Har et litt konkret spørsmål. Fikk ikke hentet mine tingene hos ham før nylig og merker det retraumatiserer å gå igjennom eskene. Jeg greier ikke å se på kjøkkenservise og pyntegjenstander som tidligere betydde mye for meg fordi det minner meg om alt det vonde han påførte meg. Har noen her erfaring med akkurat dette? Bør jeg kaste det eller "ta det tilbake"? 

Anonymkode: 02d99...aec

Ta det tilbake, nå er det bare ditt❤️

[Betiina]

Lyst å gi dere alle en klem. Opplevd mye av det dere skriver. Men får ikke til å dele så mye akkurat nå da jeg kjente at jeg ble veldig trigget. Utrolig trist at flere har det sånn 😢

 

10 år siden jeg flyttet ut. Tror aldri jeg skulle gjort det. Er så ensom og så alene nå. Men vet det var ikke bra å være i et sånt forhold heller lenger. 

 

Ønsker så gjerne å møte noen nye. Barna er voksen og på vei ut. Men det er vanskelig å finne noen når man har opplevd dette. Tror jeg. Mistet også nettverket mitt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg sitter og gråter på soverommet nå. Han har tatt fra meg alt, selvfølelsen, troen på meg selv, nesten alle mine eiendeler av møbler, bare noen pynteting igjen og barnas ting. Han begrunnet det og manipulerte meg til at vi bare skulle ha hans sine ting når vi flyttet sammen og kaste mine gamle ting. Depositumet jeg hadde gikk til regninger, jeg fikk ikke lov å spare det. Jeg har ingenting og var så dum å få barn med han, en baby jeg gjør alt med og han svært lite. En baby han ønsket seg, men blir forbanna hvis han må reise seg fra sofaen og hente gulpekluten for meg. Han slår meg ikke, men han driver med psykisk vold, manipulering og hersketeknikker hver dag. 

Jeg prøvde å komme meg bort fra han i graviditeten, men ingen ville leie til en med to barn fra før og med en baby på vei, og ihvertfall ikke uten depositum. Jeg måtte derfor bli, uten oppsparte midler kom jeg ingen vei. Nav kunne heller ikke hjelpe annet enn med depositumgaranti som ingen huseiere vil ha. Han eier meg nå, oppfører seg som det fordi han vet det. Han viser med hele seg at jeg ikke betyr noe for han.  Jeg har så vondt i hjerte mitt og vet at hvis jeg en dag kommer meg bort fra han vil han for alltid lage livet mitt til et hælvete.  

Han får meg til å føle meg gal og hysterisk når jeg først sier ifra på en ganske så rolig og voksen måte og setter ned foten, han hersker så med meg. Når han er ferdig later han som ingenting, er kald og kynisk. Hvis jeg gråter viser han meg kald skulder og sitter og ler og koser seg med sitt.

Den jeg trodde han var, var løgn og jeg er fanget. Jeg ser på babyen min ofte og sier unnskyld, fordi jeg er så lei meg for at jeg fødte han inn dette. Jeg er også så lei meg for de andre barna mine jeg prøver å skåne, men såklart av og til får med seg at mamma er trist. Jeg føler meg som en dårlig mor som har dratt dem inn i dette livet. De vil heller ikke flytte igjen fordi de trives i området. Men jeg dør innvendig, jeg fantaserer om å dø og trenger hjelp, men jeg har ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. 

Jeg ville bare skrive det her fordi jeg visner i hjertet mitt. 

Anonymkode: 0964b...f9e

Du må reise på krisesenter, tenk på deg selv og ungene dine. 

Anonymkode: 021e7...4de