Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg må bryte forholdet vi har. Vi har ikke vært sammen mer enn tre år, men vært igjennom ti ganger mer enn det jeg gikk igjennom i et forhold på 7år.

Det er dog et barn på 2år involvert, og jeg har holdt ut til nå fordi jeg er redd han skal få mye samvær med ungen.

Jeg har fra før to som er 10år og 8år. Disse har dette forholdet i all hovedsak gått ut over, de forstår mye mer og det er dem han blir sint og frustrert over. I tillegg til meg.

Jeg er vokst opp i dårlige kår og er flink til å være medgjørlig og enkel og har dessverre ramlet rett i denne rollen uten å forstå.

Det jeg nå lurer på, er det noe som burde vært anmeldt ?

Vet jeg høres beregnende ut nå, og kanskje er det stygt, men for å sikre meg og barna, så ønsker jeg å samle tanker, "bevis" og notere hendelser.

Skal ta kontakt med bvt og krisesenter (vi har vært i kontakt med disse tidligere, men etter et sinnemestringskurs så lot jeg han få en sjangse til).

Men spørsmålet mitt:

Det var to til tre hendelser i sommerferien, og kun basert på de få dagene vi var sammen alle, typ totalt 7dager, som avgjorde ting og som var ganske alvorlige. 

Han ble sint, rasende, stormet ut/ gikk langs veien, nektet å bli med tilbake til hytta, skjelte og smelte', ble med den en gangen, råkjørte uten sele, tot fire vettskremte unger baki bilen, hvorpå mine to blir fortalt hvor bortskjemte de er osv osv.

Andre gangen skremmer han også minsten på 2år ved å stirre med det svarte blikket sitt på mellomste som han var sint på, uten å vike blikket, 2åringen roper pappa, jeg ber han gi seg, 2åringens ansikt vrir seg til en usikker grimase og jeg går i tigermamma-modus og slår hånda i bordet (ikke veldig hardt, men GJETT om jeg hadde adrenalin!!!).

Gubben tar opp et tacosaus-glass og liksom- kaster denne i ansiktet mitt, to av barna sitter tett til meg. Han stormer ut, ungene griner og roper etter at han at han må bli... han sier da at han skal gå hjem, vi er på ferie, 5t unna. Ungene og jeg blir sittende igjen, han nekter å komme inn og ja... kommer dog inn ila natta.

Aldri en unnskyldning ... 

Uansett; burde dette anmeldels?

Jeg er den stygge mora som ikke ønsker at han skal ha veldig mye samvær med 2åringen enda. Dvs., jeg har ikke som intensjon at minsten ikke skal få møte far, men under oppsyn, opptrappende og mens far får hjelp eller noe sånn tenker jeg da. Men jeg vet at min mening ikke nødvendigvis er hverken reelt eller kanskje ikke en gang rettferdig... jeg er åpen for løsninger- men er dette noe som kan/ burde anmeldels nå før det blir "lenge siden det skjedde", og i såfall, da må jeg vell være ganske klar på å gå ut av forholdet ganske umiddelbart?

Kanskje bare prokastinering, men hadde sett for meg å samle meg litt og bruke tid på forberede bruddet.

 

Et annet spørsmål;

Har dere tips til hva man bør ha klart før man gjør det slutt?

Jeg har selv tenkt: ha ungene hos andre/ barnevakt, ha pakket en bag og tannkost for egen del slik at jEg kan dra ved behov. Alliere meg med venner ol.? Jobben? Krisesenter sikkert?

Aner ikke reaksjonen hans, men han blir jo svart-sint... 

Huff, veldig rotete dette... men jeg er så sliten... mensen har tilogmed uteblitt (er ikke gravid), og jeg er bare en skygge av meg selv. Det er så vondt... i ene øyeblikket har jeg veldig omsorg for han og synes synd på han, han har garantert flere diagnoser og en elendig oppvekst, og på andre sida hater jeg han for det han utsetter barna mine for.

 

Anonymkode: 4cbe2...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg må bryte forholdet vi har. Vi har ikke vært sammen mer enn tre år, men vært igjennom ti ganger mer enn det jeg gikk igjennom i et forhold på 7år.

Det er dog et barn på 2år involvert, og jeg har holdt ut til nå fordi jeg er redd han skal få mye samvær med ungen.

Jeg har fra før to som er 10år og 8år. Disse har dette forholdet i all hovedsak gått ut over, de forstår mye mer og det er dem han blir sint og frustrert over. I tillegg til meg.

Jeg er vokst opp i dårlige kår og er flink til å være medgjørlig og enkel og har dessverre ramlet rett i denne rollen uten å forstå.

Det jeg nå lurer på, er det noe som burde vært anmeldt ?

Vet jeg høres beregnende ut nå, og kanskje er det stygt, men for å sikre meg og barna, så ønsker jeg å samle tanker, "bevis" og notere hendelser.

Skal ta kontakt med bvt og krisesenter (vi har vært i kontakt med disse tidligere, men etter et sinnemestringskurs så lot jeg han få en sjangse til).

Men spørsmålet mitt:

Det var to til tre hendelser i sommerferien, og kun basert på de få dagene vi var sammen alle, typ totalt 7dager, som avgjorde ting og som var ganske alvorlige. 

Han ble sint, rasende, stormet ut/ gikk langs veien, nektet å bli med tilbake til hytta, skjelte og smelte', ble med den en gangen, råkjørte uten sele, tot fire vettskremte unger baki bilen, hvorpå mine to blir fortalt hvor bortskjemte de er osv osv.

Andre gangen skremmer han også minsten på 2år ved å stirre med det svarte blikket sitt på mellomste som han var sint på, uten å vike blikket, 2åringen roper pappa, jeg ber han gi seg, 2åringens ansikt vrir seg til en usikker grimase og jeg går i tigermamma-modus og slår hånda i bordet (ikke veldig hardt, men GJETT om jeg hadde adrenalin!!!).

Gubben tar opp et tacosaus-glass og liksom- kaster denne i ansiktet mitt, to av barna sitter tett til meg. Han stormer ut, ungene griner og roper etter at han at han må bli... han sier da at han skal gå hjem, vi er på ferie, 5t unna. Ungene og jeg blir sittende igjen, han nekter å komme inn og ja... kommer dog inn ila natta.

Aldri en unnskyldning ... 

Uansett; burde dette anmeldels?

Jeg er den stygge mora som ikke ønsker at han skal ha veldig mye samvær med 2åringen enda. Dvs., jeg har ikke som intensjon at minsten ikke skal få møte far, men under oppsyn, opptrappende og mens far får hjelp eller noe sånn tenker jeg da. Men jeg vet at min mening ikke nødvendigvis er hverken reelt eller kanskje ikke en gang rettferdig... jeg er åpen for løsninger- men er dette noe som kan/ burde anmeldels nå før det blir "lenge siden det skjedde", og i såfall, da må jeg vell være ganske klar på å gå ut av forholdet ganske umiddelbart?

Kanskje bare prokastinering, men hadde sett for meg å samle meg litt og bruke tid på forberede bruddet.

 

Et annet spørsmål;

Har dere tips til hva man bør ha klart før man gjør det slutt?

Jeg har selv tenkt: ha ungene hos andre/ barnevakt, ha pakket en bag og tannkost for egen del slik at jEg kan dra ved behov. Alliere meg med venner ol.? Jobben? Krisesenter sikkert?

Aner ikke reaksjonen hans, men han blir jo svart-sint... 

Huff, veldig rotete dette... men jeg er så sliten... mensen har tilogmed uteblitt (er ikke gravid), og jeg er bare en skygge av meg selv. Det er så vondt... i ene øyeblikket har jeg veldig omsorg for han og synes synd på han, han har garantert flere diagnoser og en elendig oppvekst, og på andre sida hater jeg han for det han utsetter barna mine for.

 

Anonymkode: 4cbe2...492

Det blir et like rotete svar fra meg, men bare dra på krisesenter med barna. Det er trusler og psykisk vold, som er straffbare forhold. Du trenger ikke fortelle barna stort om hvorfor dere drar dit. Det er en offentlig instans med barnefaglig kompetanse. De kan snakke med barna, og det teller som dokumentasjon dersom det skulle utvikle seg og bli stygt. Det er trygt å ha støtten det offentlige kan gi i situasjoner som dette. 
Jeg var der du er, men ønsker ikke å si så mye om egen situasjon da det er blitt så stygt som det bare kan bli med en gal far til barna. 
Du tror kanskje du hører feil, ser feil, underdriver. Bare følg magefølelsen din. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Har betrodd meg til to stk om avgjørelsen min, men må holde ut et arrangement for barna denne helgen før jeg kan gjennomføre... Håper det ikke dukker opp noe/ jeg finner noe/ som gjør at jeg utsetter dette.

Det er helt grusomt... Bare det å gå sånn og late som ingenting. Føler meg slem og beregnende- han snakker om ting vi må ordne før vinteren og helt vanlige ting liksom.... mens jeg skal rasere alt i livet for han, det er slik kommer til å se på det. At han har terrorisert oss over tid, litt og litt, vil han ikke forstå... huff.. Har skrevet masse de siste dagene, sortert tanker og notert hendelser. Er oppe i 22 sider bare på noen dager... Burde ikke synes synd i han, men gjør noen ganger det. Jeg er bare slik, synes ALLTID synd på andre, enda hvor mye vondt dE påfører meg... fy faen så vanskelig. 

Samtidig enkelt; når jeg ser for meg de skremte ansiktene til barna så vet jeg at det er det rette... huff

Anonymkode: 4cbe2...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2022 den 21.49):

Det blir et like rotete svar fra meg, men bare dra på krisesenter med barna. Det er trusler og psykisk vold, som er straffbare forhold. Du trenger ikke fortelle barna stort om hvorfor dere drar dit. Det er en offentlig instans med barnefaglig kompetanse. De kan snakke med barna, og det teller som dokumentasjon dersom det skulle utvikle seg og bli stygt. Det er trygt å ha støtten det offentlige kan gi i situasjoner som dette. 
Jeg var der du er, men ønsker ikke å si så mye om egen situasjon da det er blitt så stygt som det bare kan bli med en gal far til barna. 
Du tror kanskje du hører feil, ser feil, underdriver. Bare følg magefølelsen din. 

Anonymkode: 42969...12f

Takk for svar. 

Skal ringe ks og snakke med dem også. De to eldste er hos sin far, så de går klar sånnsett. 

 

Helt rett i det at man underdriver situasjonen og blir i tvil på seg selv, herregud så ofte jeg har vært i tvil etter en episode. Der og da- 100% sikker på at jeg ikke godtar dette. Senere, når han er grei og sier han trenger oss og alt sånn, blir jeg i tvil... Hva skjedde, nå var jeg/ ungene dumme igjen...

Anonymkode: 4cbe2...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for svar. 

Skal ringe ks og snakke med dem også. De to eldste er hos sin far, så de går klar sånnsett. 

 

Helt rett i det at man underdriver situasjonen og blir i tvil på seg selv, herregud så ofte jeg har vært i tvil etter en episode. Der og da- 100% sikker på at jeg ikke godtar dette. Senere, når han er grei og sier han trenger oss og alt sånn, blir jeg i tvil... Hva skjedde, nå var jeg/ ungene dumme igjen...

Anonymkode: 4cbe2...492

Det er helt forferdelig å ha det sånn, og det er vanskelig å innse rekkevidden av adferden man utsettes for.. Det er litt en av grunnene til at det kan være godt å dra til KS. De kan hjelpe deg å se realitetene, samtidig som du får hentet deg inn slik at du mer styrket kan ta fatt på den oppgaven det er å sette sammen livet sitt igjen.. ❤️
 

Hvordan er far til de to eldste?

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2022 den 20.54):

Det er helt forferdelig å ha det sånn, og det er vanskelig å innse rekkevidden av adferden man utsettes for.. Det er litt en av grunnene til at det kan være godt å dra til KS. De kan hjelpe deg å se realitetene, samtidig som du får hentet deg inn slik at du mer styrket kan ta fatt på den oppgaven det er å sette sammen livet sitt igjen.. ❤️
 

Hvordan er far til de to eldste?

Anonymkode: 42969...12f

Han er egentlig veldig grei, veldig konfliktsky og dårlig på å sette grenser generelt, men flink med barna. Vi har god kontakt og kan prate godt sammen, han bor ikke langt unna heller.

Er så rådvill nå. Tenker jo på jobb og alt... og veldig usikker på måten jeg skal gjøre det slutt på.

Vi hadde en runde før også, før han tok et sinnemestringskurs, da var det slutt en periode. Det ble sendt melding da, og så reiste jeg til KS mener jeg. Han var helt desperat, ringte og sendte meldinger ut av en annen verden... og trua med å ta livet av seg, han kjører som yrke og ringte sjefen å sa han skulle kjøre bilen i en fjellvegg eller noe, jeg husker liksom ikke alt lengre... hodet mitt er helt ubrukelig. Men det var i allefall stygt. Så sitter jo å lurer på hva som er best, vi er begge to på jobb liksom... og jeg blir sint fordi hvis jeg reiser på KS blir jeg stuck der, uten å kunne jobbe, uten at minsten får gå i bhg og ... bare det å være stuck der. 

Ser at ideen med å reise til en venninne med minsten, og eventuelt ut selv etter at jeg har gjort det slutt er et romantisk bilde, helt urealistisk sikkert. De skal straks på jobb igjen og vet ingenting om situasjonen  ... føler det blir dumt å trekke dem inn i noe når jeg nok er helt på randen her. Det er kanskje for mye, og bedre at KS tar meg imot i første omgang liksom... 

Huff... er så rådvill og sliten.

Anonymkode: 4cbe2...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Han er egentlig veldig grei, veldig konfliktsky og dårlig på å sette grenser generelt, men flink med barna. Vi har god kontakt og kan prate godt sammen, han bor ikke langt unna heller.

Er så rådvill nå. Tenker jo på jobb og alt... og veldig usikker på måten jeg skal gjøre det slutt på.

Vi hadde en runde før også, før han tok et sinnemestringskurs, da var det slutt en periode. Det ble sendt melding da, og så reiste jeg til KS mener jeg. Han var helt desperat, ringte og sendte meldinger ut av en annen verden... og trua med å ta livet av seg, han kjører som yrke og ringte sjefen å sa han skulle kjøre bilen i en fjellvegg eller noe, jeg husker liksom ikke alt lengre... hodet mitt er helt ubrukelig. Men det var i allefall stygt. Så sitter jo å lurer på hva som er best, vi er begge to på jobb liksom... og jeg blir sint fordi hvis jeg reiser på KS blir jeg stuck der, uten å kunne jobbe, uten at minsten får gå i bhg og ... bare det å være stuck der. 

Ser at ideen med å reise til en venninne med minsten, og eventuelt ut selv etter at jeg har gjort det slutt er et romantisk bilde, helt urealistisk sikkert. De skal straks på jobb igjen og vet ingenting om situasjonen  ... føler det blir dumt å trekke dem inn i noe når jeg nok er helt på randen her. Det er kanskje for mye, og bedre at KS tar meg imot i første omgang liksom... 

Huff... er så rådvill og sliten.

Anonymkode: 4cbe2...492

Du kan leve livet ditt som vanlig fra KS, i allefall gjorde jeg det etterhvert, og flere av de andre som bodde der samtidig som meg 😊 Romantiske avslutninger finnes ikke på sånt som dette. Om han truer med å ta livet sitt når han er på jobb, må du bare ringe sjefen hans eller teamet i kommunen dere bor i. Det er ikke ditt ansvar og han er ikke skikket til å utføre jobben sin om han holder på sånn 🙄

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du kan leve livet ditt som vanlig fra KS, i allefall gjorde jeg det etterhvert, og flere av de andre som bodde der samtidig som meg 😊 Romantiske avslutninger finnes ikke på sånt som dette. Om han truer med å ta livet sitt når han er på jobb, må du bare ringe sjefen hans eller teamet i kommunen dere bor i. Det er ikke ditt ansvar og han er ikke skikket til å utføre jobben sin om han holder på sånn 🙄

Anonymkode: 42969...12f

Det var gode nyheter, at jeg kan jobbe som vanlig derifra. Våknet med migrene og dårlig mage, er helt ødelagt idag. Men medisinen mot migrene hjelper litt, må bare stålsette meg, så er det bare å gjennomføre planen. Huff... 

Anonymkode: 4cbe2...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2022 den 20.58):

Noen som har opplevd gjentatte ganger at typen filmer deg for å ha bevis når han har provosert  deg nok til å få et sinneutbrudd?

Anonymkode: 0f48e...2ae

Dette høres jo helt bakvendt ut, du er selv ansvarlig for dine følelser og handlinger. Kanskje du burde tenke på hvorfor partneren din tenker han må filme deg?

Anonymkode: aec4a...461

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette høres jo helt bakvendt ut, du er selv ansvarlig for dine følelser og handlinger. Kanskje du burde tenke på hvorfor partneren din tenker han må filme deg?

Anonymkode: aec4a...461

Alle er ansvarlig for sine egne følelser og handlinger, men det må forståes at i denne typen dysfunksjonelle relasjoner vil den voldelige parten sykeliggjøre normale reaksjoner og forsvar fra den andre parten. Filming og annen type grenseoverskridende adferd brukes for å rettferdiggjøre egne handlinger.

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Er det andre her som opplever at mannen truer med selvmord? At han feks sier «hadde jeg turt hadde jeg tatt livet mitt, og du hadde ikke brydd deg». Eller: «Hvis jeg får kreft, vet jeg at du går etter to uker, for du bryr deg ikke om meg». «Du hater meg». Osv. 

 

Jeg er mentalt helt utslitt og vet ikke hvordan jeg skal gå fram med dette? 

Anonymkode: f0730...0dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Er det andre her som opplever at mannen truer med selvmord? At han feks sier «hadde jeg turt hadde jeg tatt livet mitt, og du hadde ikke brydd deg». Eller: «Hvis jeg får kreft, vet jeg at du går etter to uker, for du bryr deg ikke om meg». «Du hater meg». Osv. 

 

Jeg er mentalt helt utslitt og vet ikke hvordan jeg skal gå fram med dette? 

Anonymkode: f0730...0dc

Ikke meg, men en venninne. Hun ringte til slutt 113 fordi mannen truet med å ta livet sitt. Han ble rasende for han mente det jo ikke. Hun er dessverre med han enda og har blitt en skygge av seg selv som kun går på jobb og så hjem og drikker. Heldigvis har de ikke barn. 

Anonymkode: 021e7...4de

[AnonymBruker]

Hei, takk for en fin tråd! Har ikke lest alle femti sidene, men stor klem til alle dere som har skrevet her ❤️

Jeg flyttet fra psykisk, materiell, latent og delvis fysisk vold for 5 år siden. Forholdet varte i 17 år, med både voldsomme og subtile hendelser. Han klarte å få meg til å miste all tro på meg selv og min virkelighetsoppfatning, bl.a derfor det tok meg så mange år å bryte ut. En stund gikk jeg i terapi hos dps, men følte at det gikk bra da den oppsatte behandlingen var over.

Men nå etter såpass lang tid, er det som at jeg fremdeles ikke er ute av det psykiske grepet han holdt meg i, og jeg kjenner på  angst, frykt og skam. Det går opp og ned, der det periodevis er helt veldig vanskelig. Og orker overhodet ikke tanken på noen ny kjæreste eller å date. Seksuelt er også alt ødelagt for meg kjennes det som. 

Er det flere som har det sånn, er dette vanlig? Følelsen av at man aldri kommer til å komme seg videre selvom man er fysisk fri? Det kjennes så utrolig frustrerende og meningsløst, jeg blir så lei meg på egne vegne! Livet mitt ble liksom borte, det er vanskelig å ikke bli bitter.. 

Og jeg vet ikke helt hva som er hva, er jeg blitt så vant til å ha det for at jeg nærmest dyrker slike følelser av ren vane, en forskrudd form for trygghet? Eller er det sånn at man faktisk blir såpass skadet at man ikke helt kommer til hektene igjen, selv etter flere års avstand? 

Vi har barn sammen, og selvom de er voksne så har vi jo en slags relasjon gjennom dem. Det irriterer meg at han liksom "er der" ennå, jeg slipper på en måte ikke helt unna. 

Men altså, er det noen som kjenner seg igjen, eller er jeg helt ute og vaser? 

Anonymkode: dc780...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hei, takk for en fin tråd! Har ikke lest alle femti sidene, men stor klem til alle dere som har skrevet her ❤️

Jeg flyttet fra psykisk, materiell, latent og delvis fysisk vold for 5 år siden. Forholdet varte i 17 år, med både voldsomme og subtile hendelser. Han klarte å få meg til å miste all tro på meg selv og min virkelighetsoppfatning, bl.a derfor det tok meg så mange år å bryte ut. En stund gikk jeg i terapi hos dps, men følte at det gikk bra da den oppsatte behandlingen var over.

Men nå etter såpass lang tid, er det som at jeg fremdeles ikke er ute av det psykiske grepet han holdt meg i, og jeg kjenner på  angst, frykt og skam. Det går opp og ned, der det periodevis er helt veldig vanskelig. Og orker overhodet ikke tanken på noen ny kjæreste eller å date. Seksuelt er også alt ødelagt for meg kjennes det som. 

Er det flere som har det sånn, er dette vanlig? Følelsen av at man aldri kommer til å komme seg videre selvom man er fysisk fri? Det kjennes så utrolig frustrerende og meningsløst, jeg blir så lei meg på egne vegne! Livet mitt ble liksom borte, det er vanskelig å ikke bli bitter.. 

Og jeg vet ikke helt hva som er hva, er jeg blitt så vant til å ha det for at jeg nærmest dyrker slike følelser av ren vane, en forskrudd form for trygghet? Eller er det sånn at man faktisk blir såpass skadet at man ikke helt kommer til hektene igjen, selv etter flere års avstand? 

Vi har barn sammen, og selvom de er voksne så har vi jo en slags relasjon gjennom dem. Det irriterer meg at han liksom "er der" ennå, jeg slipper på en måte ikke helt unna. 

Men altså, er det noen som kjenner seg igjen, eller er jeg helt ute og vaser? 

Anonymkode: dc780...387

Hei 🌸

Jeg har litt lik opplevelse som deg, et ekteskap med psykisk, latent og noe fysisk vold. Jeg dro for bare 5 mnd siden og har spurt meg om det samme.. Når skal jeg slutte å tvile på meg selv, har jeg gjort en stor feil ved å gå , ser ham i et litt annet lys nå.. Jeg savner familielivet og det er selvsagt verre nå i ferien og han koser seg med barna og jeg skulle ønske jeg var med. Det får meg til å tvile på min egen virkelighetsoppfatning og jeg lurer på om det er jeg som var riv ruskende gal da jeg dro.. Jeg mener også at spesielt eldste barnet vårt har varige men etter hvordan pappaen har oppført seg men så snakker vi sammen om barna og da begynner jeg å tvile.. noen ganger er han så grei å snakke med men så er det andre ganger jeg merker jeg går rett tilbake til å unnskylde, får angst osv og det kan bli trigget av bare et blikk eller et ord eller bare måten han sier det på.. Det får meg virkelig til å tvile på meg selv - på den ene siden er det jo tydelig tegn på at jeg er traumatisert av ham, på andre siden stiller jeg jo spørsmål ved om det virkelig var så ille.. 

Jeg går i traumeterapi og jeg har lest og lærer meg fortsatt mye om det. Jeg har en fin terapaut og vi jobber med at kroppen sier en ting mens hodet sier noe annet - jeg er spaltet og må komme meg på plass igjen - ellers vil jeg alltid tvile på meg selv. I noen øyeblikk føler jeg meg fullstendig fri og da tviler jeg ikke et sekund, men så glir jeg tilbake og så lurer jeg på hvilken versjon av meg selv som har rett.. Jeg lurer til og meg på om jeg skal gå tilbake og prøve å bare glemme alt.. 

Jeg synes du skulle ta opp igjen terapien - du fortjener å ha det bra 💕 Så lenge dere har barn har dere jo en relasjon og så må du sikkert være ekstremt bevisst på hvor mye dere skal snakke sammen (jeg vet hvor vanskelig det er - jeg vet jeg borde la være å diskutere/prate osv men jeg har en sterk dragning til ham og sterkt behov for å være snill med ham)

Det er vanskelig synes jeg å kjenne på alle følelsene - savn, angst, lengsel, skam, frykt, tvil.. 

du er i alle fall ikke den eneste som har det slik du beskriver

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

Litt avsporing men relevant likevel; så en av de beste snuttene på Insta hin dagen;

»Just because you think it doesn’t mean that it’s true - your brain’s a little bitch that likes to lie to you»

Det vi tenker og rasjonaliserer og analyserer er ikke alltid rett - stol på magen og kroppen..

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hei, takk for en fin tråd! Har ikke lest alle femti sidene, men stor klem til alle dere som har skrevet her ❤️

Jeg flyttet fra psykisk, materiell, latent og delvis fysisk vold for 5 år siden. Forholdet varte i 17 år, med både voldsomme og subtile hendelser. Han klarte å få meg til å miste all tro på meg selv og min virkelighetsoppfatning, bl.a derfor det tok meg så mange år å bryte ut. En stund gikk jeg i terapi hos dps, men følte at det gikk bra da den oppsatte behandlingen var over.

Men nå etter såpass lang tid, er det som at jeg fremdeles ikke er ute av det psykiske grepet han holdt meg i, og jeg kjenner på  angst, frykt og skam. Det går opp og ned, der det periodevis er helt veldig vanskelig. Og orker overhodet ikke tanken på noen ny kjæreste eller å date. Seksuelt er også alt ødelagt for meg kjennes det som. 

Er det flere som har det sånn, er dette vanlig? Følelsen av at man aldri kommer til å komme seg videre selvom man er fysisk fri? Det kjennes så utrolig frustrerende og meningsløst, jeg blir så lei meg på egne vegne! Livet mitt ble liksom borte, det er vanskelig å ikke bli bitter.. 

Og jeg vet ikke helt hva som er hva, er jeg blitt så vant til å ha det for at jeg nærmest dyrker slike følelser av ren vane, en forskrudd form for trygghet? Eller er det sånn at man faktisk blir såpass skadet at man ikke helt kommer til hektene igjen, selv etter flere års avstand? 

Vi har barn sammen, og selvom de er voksne så har vi jo en slags relasjon gjennom dem. Det irriterer meg at han liksom "er der" ennå, jeg slipper på en måte ikke helt unna. 

Men altså, er det noen som kjenner seg igjen, eller er jeg helt ute og vaser? 

Anonymkode: dc780...387

Hei!

Jeg var i et veldig giftig forhold for lenge siden. For meg tok det faktisk 10-12 år før jeg kunne tenke tanken på å innlede noe nytt forhold. Da hadde jeg gått mye i terapi i mellomtida (ikke kun på grunn av forholdet men andre ting også som å generelt sette grenser etc..). Kanskje du bør ta noen timer hos en dyktig terapeut som forstår seg på dysfunksjonelle forhold? Ellers tror jeg du bare må tt tiden til hjelp. Ønsker deg lykke til🙂

Anonymkode: aa8b2...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det andre her som opplever at mannen truer med selvmord? At han feks sier «hadde jeg turt hadde jeg tatt livet mitt, og du hadde ikke brydd deg». Eller: «Hvis jeg får kreft, vet jeg at du går etter to uker, for du bryr deg ikke om meg». «Du hater meg». Osv. 

 

Jeg er mentalt helt utslitt og vet ikke hvordan jeg skal gå fram med dette? 

Anonymkode: f0730...0dc

Eksen min holdt på sånn. Han kunne dunke hodet i veggen eller stå med skrujern mot øret og si sånne ting som du skriver der. 

Jeg svarte at om du virkelig tenker sånn så bør du snakke med legen din. Jeg vil ikke snakke med deg når du er så opprørt. Osv. 

Jeg tenkte egentlig bare på at ungene ikke måtte se eller høre det. 

Anbefaler deg å gå fra han, rett og slett. Om du skal gjøre noe, så ring 113 eller tips fastlegen hans. 

Anonymkode: eab32...1e9

[Diezel]

Kan jeg spørre dere her inne om en sak;

Jeg avsluttet et voldelig forhold. I den prosessen leste jeg enormt om all mulig vold (fysisk, emosjonell, latent, toxic relationships, narsissisme og andre personlighetsforstyrrelser osv). Jeg klarer nå å gjenkjenne tegn, dårlig oppførsel, gaslighting og manipulering i andre forhold, på film etc (og det er så mye av det!!!) Men jeg klarer ikke å identifisere det i forholdet jeg avslutter. Det er som om det bare blir grøt i hjernen når jeg prøver å tenke tilbake på hvordan vi kommuniserte, hva han sa og hvordan han oppførte (og hvordan jeg oppførte meg..) Jeg klarer bare å se ham for meg når han oppførte seg bra og vi hadde det fint - jeg må konsentrere meg for å huske noen av episodene hvor det var vold og jeg husker veldig lite av det.. 

Hvorfor er det slik? Jeg er ganske sikker på at det jeg og ungene opplevde vold og at vi er traumatiserte og jeg kjenner igjen tegnene både i meg selv (og hos barna) på å opplevd vold.. Men jeg klarer ikke å huske detailjer og jeg føler jeg burde tilgi ham og ta ham tilbake..

[AnonymBruker]

Diezel skrev (2 minutter siden):

Hvorfor er det slik?

Vet ikke, tror bare hjernen er rar. Den lager en alternativ virkelighet for å hjelpe oss, sånn at vi skal takle livene våre. Hvis jeg skulle husket alt det grusomme som skjedde i de tjue årene jeg var sammen med eksen, så hadde jeg sannsynligvis blitt gal. I tillegg hadde skammen, som allerede er stor, vært enorm. For hvem er jeg, hvis jeg aksepterer dette?

Stol på deg selv, etter hvert vil følelsen av å måtte ta han tilbake bli svakere. Selv om jeg er livredd for min eks, tenker jeg også stadig på det, for hvordan skal jeg klare meg alene? Det kommer aldri til å komme noen andre som er glad i meg? Hans ord. Som et ekko i hodet mitt. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

7 hours ago, Diezel said:

Kan jeg spørre dere her inne om en sak;

Jeg avsluttet et voldelig forhold. I den prosessen leste jeg enormt om all mulig vold (fysisk, emosjonell, latent, toxic relationships, narsissisme og andre personlighetsforstyrrelser osv). Jeg klarer nå å gjenkjenne tegn, dårlig oppførsel, gaslighting og manipulering i andre forhold, på film etc (og det er så mye av det!!!) Men jeg klarer ikke å identifisere det i forholdet jeg avslutter. Det er som om det bare blir grøt i hjernen når jeg prøver å tenke tilbake på hvordan vi kommuniserte, hva han sa og hvordan han oppførte (og hvordan jeg oppførte meg..) Jeg klarer bare å se ham for meg når han oppførte seg bra og vi hadde det fint - jeg må konsentrere meg for å huske noen av episodene hvor det var vold og jeg husker veldig lite av det.. 

Hvorfor er det slik? Jeg er ganske sikker på at det jeg og ungene opplevde vold og at vi er traumatiserte og jeg kjenner igjen tegnene både i meg selv (og hos barna) på å opplevd vold.. Men jeg klarer ikke å huske detailjer og jeg føler jeg burde tilgi ham og ta ham tilbake..

Det er nok ganske vanlig å ha det slik. Søk på "narcissism, brainfog" på youtube.

Anonymkode: aa8b2...766