Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

De mekanismene de har inni seg er lært, det har du helt rett i. Men det er også mange unge ensomme utrygge menn som manipuleres inn i disse miljøene hvor de blir hjernevasket til å miste empati for kvinner. Dette gjelder nok mer den yngre generasjonen. 

Anonymkode: 4c1dd...594

Men da er det ikke narsissisme, men kvinnehat. Det er ulike ting, men det understreker viktigheten av det jeg sier, diagnoser er en avsporing, kjenn på hvordan du har det og hva du vil akseptere. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/271166/691859_FULLTEXT01.pdf?sequence=1&isAllowed=y (Les hele!)

legg spesielt merke til

"

Forøvrig mener enkelte forskere at bruken av diagnoser bidrar til å sykeliggjøre handlinger som er bevisste og
37

intensjonelle (Isdal, 2000). I verste fall fratar dette voldsutøverne deres rettmessige ansvar og motivasjon for endring (Råkil, 2002; Straus & Gelles, 1995)"

Anonymkode: eab32...1e9

Uenig. Jeg tror at de fleste forstår og vet at mishandlere som mangler evne til å føle medfølelse (og som har en av de  personlighetsforstyrrelsene som mange mishandlere som mangler evne til medfølelse har og som er omtalt i boken Sjarmør og tyrann) og som mishandler fordi de oppnår nytelse av å påføre andre mennesker smerter og lidelser foretar et bevisst valg hver eneste gang de velger å mishandle et annet menneske.

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Uenig. Jeg tror at de fleste forstår og vet at mishandlere som mangler evne til å føle medfølelse (og som har en av de  personlighetsforstyrrelsene som mange mishandlere som mangler evne til medfølelse har og som er omtalt i boken Sjarmør og tyrann) og som mishandler fordi de oppnår nytelse av å påføre andre mennesker smerter og lidelser foretar et bevisst valg hver eneste gang de velger å mishandle et annet menneske.

Anonymkode: 28d15...9a4

Ps. Enkelte diagnoser  innen psykisk sykdom (bl.a. psykoser) der det er utilregnelighet inne i bildet er noe helt annet enn personlighetsforstyrrelser. Personlighetsforstyrrelse alene innebærer ikke utilregnelighet. (Men noen har både personlighetsforstyrrelse(r) + psykisk sykdom).

Psykiske sykdommer og personlighetsforstyrrelser er to helt forskjellige ting. 

Personlighetsforstyrrelse er ikke psykisk sykdom.

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Personlighetsforstyrrelse er ikke psykisk sykdom.

Jo. https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/om-personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

det finnes hjelp. 

 

At det finnes hjelp, og å spre informasjon om at det finnes hjelp, og å spre informasjon om hvor man kan henvende seg for å få hjelp, er nok det aller viktigste.

Anonymkode: 28d15...9a4

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vil bare på det sterkeste be alle som er i en dårlig relasjon om å gi fullstendig faen i hvorfor partneren din mishandler deg og heller fokusere på hvordan du har det i forholdet og hva du vil finne deg i. 

Nok om diagnoser og engelske merkelapper, det er en avsporing!

Anonymkode: eab32...1e9

Jeg er veldig enig i at hvorfor ikke er vesentlig. Det kan til og med være til hinder angående å komme seg ut av voldelige forhold, det å skulle forstå partner og tenke at det må være sykdom/pf. "Stakkars!" liksom. 

Det å være syk eller ha en personlighetsforstyrrelse er ikke en unnskyldning for å utsette noen for vold. Man må passe seg for å gå i fella for å gå på limpinnen angående at det er synd på voldsutøveren. Det er veldig mange som sliter psykisk eller har pf som likevel ikke mishandler sin partner og/eller barn mentalt og/eller fysisk. 

Da jeg var med i støttegruppe for voldsutsatte ble det klart at alle, absolutt alle, som hadde utsatt sin partner for vold unnskyldte det med at de hadde det så vondt selv. 

Om man tenker over det er ikke det noe rart engang, siden eneste unnskyldning som kan virke og sette den andre i sjakk matt er å hevde at man selv sliter så fælt. Det er nemlig vanskelig å gå fra en partner som "har det så vondt stakkars ", og "mener det egentlig ikke/er ikke egentlig slik, men har det så vondt at han/hun ikke klarer å være slik han/hun ønsker å være ". 

Å få deg til å synes synd på den som utøver vold er manipulering, og hva tilnærmet alle som utøver vold prøver å snu dette til. Fordi det virker. Er faktisk det eneste som kan virke, uten at det er åpenbart at man er grusom fordi man liker makten det gir. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 14.4.2021 den 16.04):

Takk for at du deler! Godt å hører at du har kommet deg ut av dette forholdet, og fått bearbeidet tilstrekkelig til å se det for hva det var.

For min del er din historie veldig gjenkjennelige. Jeg ble også lurt til å tro at det var jeg som var problemet, og det ble til og med bekreftet av min familie, som han lurte trill rundt også. Han var jo så veldig snill og grei, elsket meg så høyt, og ok, kanskje han var litt i overkant følsom, men det var jo bare fordi han var så glad i meg. Jeg skulle være glad for det, for menn som snakket om og viste følelser var visst juveler. 

Og så jeg da, jeg tenkte meg jo ikke bestandig veldig godt om før jeg handlet! Jeg var jo ikke alltid veldig forståelsesfull for andres tanker og følelser, og hadde ikke alltid veldig forståelse for at andre gjerne ikke var like trygge, tøffe, hardhudet og tok ting på strak arm, som det jeg var og gjorde. 

Det var nok jeg som var litt tankeløs!

Spesielt min mye mer forsiktige mor sympatiserte veldig med med denne greie, kjærlige, sympativekkende og følsomme mannen. Kunne så veldig godt relatere seg til å ha hjertet i halsen, fordi jeg uredd hoppet uti så mye hun syntes var skummelt. Jeg burde lære meg å ta bedre hensyn til andres følelser, fikk jeg beskjed om. 

Så jeg trodde på at det var jeg som feilet, og prøvde å ta hensyn. Trodde det var det som måtte til. 

Det var bare at det aldri var godt nok. Jeg "feilet" uansett hvor langt jeg stakk meg, og grenser for hva som "var ufint, tankeløst og opprørende for ham" smalnet til. 

Det var selvfølgelig fordi jeg hadde feilet så mye allerede, og han trengte at jeg bygget opp tillit på ny fikk jeg høre. Så jeg fant meg i det, det var jo jeg som var feilen, for uvøren og tankeløs. Det var jo til og med bekreftet av min mor, og derfor ikke så ulogisk at jeg måtte "ordne opp igjen", og akseptere veldig mye for å gi ham tillit til at jeg faktisk brydde meg om hans følelser, og tok hensyn. Det var jo bare midlertidig jeg måtte bevise veldig at han og hans følelser var noe jeg tok veldig alvorlig. Til han fikk tillit til at jeg prioriterte ham, elsket ham høyt nok og tok hensyn. 

Noen som tror det noen gang skjedde, og at noe som helst var tilstrekkelig for det? 😝

Egentlig er jeg litt glad for at det ikke bare var meg som ble lurt. At også mine kloke foreldre ble det. Det gjør det litt mindre skamfullt å bli så lurt og manipulert til å tro at jeg var problemet. Likevel kunne nok mye vært annerledes dersom iallefall de rundt meg, som jeg stolte på, gjennomskuet hva som egentlig var situasjonen. 

Han var dyktig. Altfor dyktig! Jeg altfor godtroende, naiv og villig til å "ta hensyn". Mine omgivelser og jeg totalt uten erfaring med onde intensjoner. Kunne ikke tro at slikt var pakket inn i "følsomhet", "kjærlighet" og sympativekkende fremtoning.

Huff! Det er lett å være etterpåklok. Se etterpå hvor lurt man ble, og hvordan man ble manipulert, og at man burde ha skjønt realitetene så mye tidligere. Man kan gremme seg grønn av det resten av livet, men det hjelper jo ingenting. Kan ikke endre noe. 

Det er iallefall bra at det er mulig å komme seg ut av slikt, klare å reflektere over det og innse hvor feil alt var. Tre ut av troen og følelsen av at det var du selv som var problemet, og se det klarere enn man klarte da man sto i situasjonen. 

Jeg er glad for at du kom deg videre! ❤ At jeg gjorde det. 

Jeg håper de som leser, som fremdeles står i slikt, bruker det vi deler til å se klarere, og selv våge å bryte ut. ❤

 

 

Kjære deg. Jeg har begynt å lese tråden, men må ta det etappevis. Jeg har også blitt utsatt for psykisk vold i et forhold. Det er mange år siden, ca 25, men preger meg enda. Jeg tilegnet meg den gang en evne til å utsette å vise hva jeg føler, og det får jeg bruk for nå. 

Det traff meg så hardt det du skrev om familien, og spesielt moren din. Jeg hadde nemlig også familie som så på ham som perfekt. Han reddet meg, jeg var svak og han passet på meg. Jeg kommer kanskje til å skrive mer om mine opplevelser senere, men ville skrive dette nå. Forholdet til min familie ble aldri reparert. Nå er det for seint på grunn av sykdom, død og tiden. 

Til meg selv for 30 år siden: Gå fra ham. Studer. Du har verdi. Ta plass i samfunnet. Og du er sterk nok på egne bein. 

Anonymkode: fa195...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære deg. Jeg har begynt å lese tråden, men må ta det etappevis. Jeg har også blitt utsatt for psykisk vold i et forhold. Det er mange år siden, ca 25, men preger meg enda. Jeg tilegnet meg den gang en evne til å utsette å vise hva jeg føler, og det får jeg bruk for nå. 

Det traff meg så hardt det du skrev om familien, og spesielt moren din. Jeg hadde nemlig også familie som så på ham som perfekt. Han reddet meg, jeg var svak og han passet på meg. Jeg kommer kanskje til å skrive mer om mine opplevelser senere, men ville skrive dette nå. Forholdet til min familie ble aldri reparert. Nå er det for seint på grunn av sykdom, død og tiden. 

Til meg selv for 30 år siden: Gå fra ham. Studer. Du har verdi. Ta plass i samfunnet. Og du er sterk nok på egne bein. 

Anonymkode: fa195...725

Det er trist at du har blitt utsatt for psykisk vold. Takk for de gode rådene som du deler.

Kan du fortelle om den evnen til å utsette å vise hva du føler, og om hvor lang tid du utsetter det? Utsetter du det eventuelt til du er alene? Hvordan får du bruk for denne evnen nå?

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er trist at du har blitt utsatt for psykisk vold. Takk for de gode rådene som du deler.

Kan du fortelle om den evnen til å utsette å vise hva du føler, og om hvor lang tid du utsetter det? Utsetter du det eventuelt til du er alene? Hvordan får du bruk for denne evnen nå?

Anonymkode: 28d15...9a4

Nå er jo ikke det en evne jeg er stolt av, det har mer blitt tvunget frem av frykt for straff. Jeg er nok ikke alene om å gjøre dette. Når jeg nå,mange år etter er i et normalt forhold slår dette inn når noe minner meg om fortiden min.

Som innlegget ditt. Det ble veldig nært det med mor, og når min nåværende samboer sitter rett over meg sparer jeg reaksjonene til senere. Det skjer av og til, men ikke så ofte lenger. Jeg får ikke straff for å gråte, bli overrasket, le på feil sted, kommentere feil eller bli sint lenger. Men kroppen bruker tid på gå omveien rundt tankene "kan jeg reagere nå?" Og lignende fremdeles. Det er det jeg mener. Jeg reagerer heller når jeg er for meg selv. For ikke å belaste, ikke å få straff. Jeg gråter aldri foran andre. Blir sjelden ekte glad.

Jeg har blitt flinkere til å ha meninger, stå opp for meg selv og si ifra. Men jeg tenker fremdeles at han jeg har nå går fra meg om jeg gjør feil og at jeg ikke har fortjent det jeg har. De tankene kommer alltid til å være der, men de blir mindre og svakere med årene. 

Anonymkode: fa195...725

[AnonymBruker]

Kjenner jeg trenger å skrive litt her og kanskje få litt tips..

Jeg har bestemt meg for skillsmisse og har sagt det til ham. Det har vært voldsom aggresjon i forholdet og jeg har lært å kjenne igjen på kroppen min når jeg er engstelig (ikke høre på hodet - det henger jo ikke med..)

Tanken på å konfrontere ham gjør meg redd og jeg er dermed litt stuck - vi bor fortsatt sammen, han har på en rar måte overtalt meg til at det ikke er nødvendig å gjøre noe før jul, han vil overta huset men har ikke kommet i gang med å ta over lånet og kjøpe meg ut så jeg får ikke kjøpt meg noe nytt. Vi har barn så jeg har tenkt at vi må ta det rolig og kontrollert, men jeg hadde trodd vi skulle ha kommet litt videre og han gjorde det han skulle osv. men jeg tør ikke å ta samtalen, blir utrolig i kroppen av tanken på å ta opp vanskelige temaer selv om han egentlig oppfører seg roligere enn på mange år. Han oppfører seg omtrent som om jeg ikke har sagt jeg vil ha skilsmisse, spør om vi skal legge planer for ferier sammen osv… synes jeg var så modig da jeg klarte å si høyt og tydelig at nå er det brudd men så kommer jeg meg ikke videre!

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner jeg trenger å skrive litt her og kanskje få litt tips..

Jeg har bestemt meg for skillsmisse og har sagt det til ham. Det har vært voldsom aggresjon i forholdet og jeg har lært å kjenne igjen på kroppen min når jeg er engstelig (ikke høre på hodet - det henger jo ikke med..)

Tanken på å konfrontere ham gjør meg redd og jeg er dermed litt stuck - vi bor fortsatt sammen, han har på en rar måte overtalt meg til at det ikke er nødvendig å gjøre noe før jul, han vil overta huset men har ikke kommet i gang med å ta over lånet og kjøpe meg ut så jeg får ikke kjøpt meg noe nytt. Vi har barn så jeg har tenkt at vi må ta det rolig og kontrollert, men jeg hadde trodd vi skulle ha kommet litt videre og han gjorde det han skulle osv. men jeg tør ikke å ta samtalen, blir utrolig i kroppen av tanken på å ta opp vanskelige temaer selv om han egentlig oppfører seg roligere enn på mange år. Han oppfører seg omtrent som om jeg ikke har sagt jeg vil ha skilsmisse, spør om vi skal legge planer for ferier sammen osv… synes jeg var så modig da jeg klarte å si høyt og tydelig at nå er det brudd men så kommer jeg meg ikke videre!

Anonymkode: 7c236...ec8

Ikke helt uvanlig dette dessverre. Slik gjorde eksen min også. Bare latet som om alt var greit, selv om jeg hadde sagt tydelig at jeg ikke klarte mer. 

Jeg fikk flytte midlertidig inn hos en venninne med barnet, og han hadde ikke råd til å bo der alene, så da fikk jeg fremgang. 

Du må ikke la deg lure til å fortsette å spille med. ❤

Anonymkode: 4b747...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2021 den 13.52):

Kjenner jeg trenger å skrive litt her og kanskje få litt tips..

Jeg har bestemt meg for skillsmisse og har sagt det til ham. Det har vært voldsom aggresjon i forholdet og jeg har lært å kjenne igjen på kroppen min når jeg er engstelig (ikke høre på hodet - det henger jo ikke med..)

Tanken på å konfrontere ham gjør meg redd og jeg er dermed litt stuck - vi bor fortsatt sammen, han har på en rar måte overtalt meg til at det ikke er nødvendig å gjøre noe før jul, han vil overta huset men har ikke kommet i gang med å ta over lånet og kjøpe meg ut så jeg får ikke kjøpt meg noe nytt. Vi har barn så jeg har tenkt at vi må ta det rolig og kontrollert, men jeg hadde trodd vi skulle ha kommet litt videre og han gjorde det han skulle osv. men jeg tør ikke å ta samtalen, blir utrolig i kroppen av tanken på å ta opp vanskelige temaer selv om han egentlig oppfører seg roligere enn på mange år. Han oppfører seg omtrent som om jeg ikke har sagt jeg vil ha skilsmisse, spør om vi skal legge planer for ferier sammen osv… synes jeg var så modig da jeg klarte å si høyt og tydelig at nå er det brudd men så kommer jeg meg ikke videre!

Anonymkode: 7c236...ec8

Dette er hans måte å fortsette sin kontroll over deg. En strategi for å slite deg ut, slik at du gir opp planene om skilsmisse helt av deg selv, uten at han måtte trygle og be. Du kan nemlig ikke leve uten han, og det får han bevist uten å løfte en finger. Du må selv ta grep her. Flytt ut, og gi han en frist for å selge og kjøpe deg ut. Bo hos familie eller venner om nødvendig. Ikke bli med på prat om ferie og framtid. Ikke gå i dialog. Du har sagt at du vil skilles, nå må du gjennomføre.

Anonymkode: d2a49...da1

[AnonymBruker]

Jeg får så vondt av alle mine medsøstre. Selv skilte jeg meg fra min ex og fant ny. Ingen av dem var fysisk/psykisk voldelige men helt vanlige fyrer. Så det gikk fint. Men jeg ser jo mekanismene med at noen bryter deg ned gradvis og at man deretter ikke er i stand til å gå, og at mannen blir mer og mer oppblåst og ego og tilslutt farlig (ser på kvinnen som et objekt han eier og har råderett på). Jeg vurdere selv ofte å skilles igjen men det er pga mer bagatell messige ting men min tanke er nå som alle barna er store at jeg vil få bedre livskvalitet ved å være alene. Og vil ikke ha en ny mann for nå er jeg over 50 år og skal ikke ha flere barn.

Et kvinnekollektiv/kvinnenettverk  der man hjalp hverandre med utgifter, barnepass og psykisk støtte ville jeg forsøkt hvis jeg var i en så presset situasjon. Finnes det noe slikt ( tenker ikke på krisesenter) ? Mange kvinner sammen kunne delt på bolig og utgifter, osv og i tillegg bygget opp hverandre litt?

Anonymkode: 6e685...313

[AnonymBruker]

Et veldig viktig innlegg fra en annen viktig tråd:

Minner om VO-linjen for alle som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner eller kjenner noen du mistenker er utsatt for det. Hjelpelinjen er anonym og døgnåpen, og du får råd, hjelp og noen å snakke med. De har hjulpet meg mange ganger og var mye av grunnen til at jeg til slutt klarte å gå. Nummeret er 116006 🌺

Vil også informere om at krisesentere er ikke bare for akutt bosted. Men man kan også komme dit på dagtid for samtaler, gå på kurs for å lære om vold og hva som skjer i hjernen til de som opplever vold og barn som er vitne til det, hvorfor det er vanskelig å gå osv, og man kan gå i nettverksgrupper for å få nye venner så man har et nettverk rundt seg når man går. Ingen der dømmer deg og alle vet at det er en lang prosess å komme seg ut ❤️

 

Anonymkode: 7b039...ce8

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 7b039...ce8

[AnonymBruker]

Jeg har blitt utsatt for psykisk vold i 2 år ( men kun stygge ord, truing med å forlate meg, vært nedlatende mot meg, osv ) 

nå hadde vi vår 3 krangel denne uken. Pga jeg ikke snakker ordentlig. jeg snakker ikke på den måten han vil jeg skal snakke. 

Jeg måtte ta opptak, Der han sa: "hadde jeg vært der nå så hadde jeg filleristet deg i stykker, Kanskje slengt deg i veggen, og sett om det gikk opp et lys for deg."

hva faen, sier bare jeg. Hvem sier sånt?😭 nå får jeg ivertfall mer angst. 
og jeg sa vi var ferdig og at jeg kom til å kaste klærne hans ut. 
 

nei, da var det å kaste klærne, like gale å si som det han sa. Han sa feil, eller mente ikke det han sa, men rett til å si det, det hadde han. Rett til å si: no holder du godt kjeft din drittunge, (100 ganger) har han også rett til å si. 
han har alltid sagt han skal jobbe så godt han kan med å ikke si sånne ord, men jeg fremprovoserer det tydeligvis. Jeg foreslo å gå til parterapaut for at vi skulle få det bedre. Men nå nekter han det. Fordi HAN ikke trenger hjelp. Men jeg sa aldri han, men oss. 
 

men etter det han sa nå, så kjenner jeg bare at jeg er skremt. 

Anonymkode: 45a25...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har blitt utsatt for psykisk vold i 2 år ( men kun stygge ord, truing med å forlate meg, vært nedlatende mot meg, osv ) 

nå hadde vi vår 3 krangel denne uken. Pga jeg ikke snakker ordentlig. jeg snakker ikke på den måten han vil jeg skal snakke. 

Jeg måtte ta opptak, Der han sa: "hadde jeg vært der nå så hadde jeg filleristet deg i stykker, Kanskje slengt deg i veggen, og sett om det gikk opp et lys for deg."

hva faen, sier bare jeg. Hvem sier sånt?😭 nå får jeg ivertfall mer angst. 
og jeg sa vi var ferdig og at jeg kom til å kaste klærne hans ut. 
 

nei, da var det å kaste klærne, like gale å si som det han sa. Han sa feil, eller mente ikke det han sa, men rett til å si det, det hadde han. Rett til å si: no holder du godt kjeft din drittunge, (100 ganger) har han også rett til å si. 
han har alltid sagt han skal jobbe så godt han kan med å ikke si sånne ord, men jeg fremprovoserer det tydeligvis. Jeg foreslo å gå til parterapaut for at vi skulle få det bedre. Men nå nekter han det. Fordi HAN ikke trenger hjelp. Men jeg sa aldri han, men oss. 
 

men etter det han sa nå, så kjenner jeg bare at jeg er skremt. 

Anonymkode: 45a25...5a5

Har du noen du kan dra til? Noen du kan si alt til og som kan støtte deg i å komme deg ut? Psykisk vold er ofte like ille, om ikke verre, enn fysisk vold. 

Parterapi med noen som utøver psykisk vold vil bare føre til psykisk vold. 

Anonymkode: 90c4e...126

[AnonymBruker]

Herregud å jeg hater jul…. Dette er den tristeste julen jeg har hatt i voksen alder…  Jeg fikk beskjed av familien min at så lenge jeg ikke klarer å gå fra samboeren min så er jeg ikke velkommen hjem. Så da ble det julefoering emd hans familie da… Å rett før det 10 dager isolasjon med korona…. Jeg kjenner at jeg trenger å bygge opp styrken for å gå… Jeg kan ikke la meg selv utslette meg selv enda mer. Jeg skulle bare så inderlig klart å forstå hvor i helvete jeg ikke bare klarer å gå!!!! Det føles nesten lettere å skulle ende alt enn å gå fra han…. Hva faen skal til for at jeg kan klare å gå? Jeg har hele tiden sagt at om han blir fysisk så går jeg.

Det ble han for noen uker siden… Å her er jeg enda…..  Jeg vet det er stygt å si det… Men jeg skulle nesten ønske at han døde… For jeg tror ikke jeg klarer å avslutte dette forholdet selv…  

Anonymkode: 9b7a3...885

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Herregud å jeg hater jul…. Dette er den tristeste julen jeg har hatt i voksen alder…  Jeg fikk beskjed av familien min at så lenge jeg ikke klarer å gå fra samboeren min så er jeg ikke velkommen hjem. Så da ble det julefoering emd hans familie da… Å rett før det 10 dager isolasjon med korona…. Jeg kjenner at jeg trenger å bygge opp styrken for å gå… Jeg kan ikke la meg selv utslette meg selv enda mer. Jeg skulle bare så inderlig klart å forstå hvor i helvete jeg ikke bare klarer å gå!!!! Det føles nesten lettere å skulle ende alt enn å gå fra han…. Hva faen skal til for at jeg kan klare å gå? Jeg har hele tiden sagt at om han blir fysisk så går jeg.

Det ble han for noen uker siden… Å her er jeg enda…..  Jeg vet det er stygt å si det… Men jeg skulle nesten ønske at han døde… For jeg tror ikke jeg klarer å avslutte dette forholdet selv…  

Anonymkode: 9b7a3...885

Så trist og vondt det må være for deg. Kan du snakke med fastlegen og/eller Krisesenteret og få støttesamtaler slik at du får hjelp til å avslutte forholdet? Fastlegen kan henvise deg til psykolog om du ønsker det. Mange synes at det hjelper.

Anonymkode: 7b039...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Herregud å jeg hater jul…. Dette er den tristeste julen jeg har hatt i voksen alder…  Jeg fikk beskjed av familien min at så lenge jeg ikke klarer å gå fra samboeren min så er jeg ikke velkommen hjem. Så da ble det julefoering emd hans familie da… Å rett før det 10 dager isolasjon med korona…. Jeg kjenner at jeg trenger å bygge opp styrken for å gå… Jeg kan ikke la meg selv utslette meg selv enda mer. Jeg skulle bare så inderlig klart å forstå hvor i helvete jeg ikke bare klarer å gå!!!! Det føles nesten lettere å skulle ende alt enn å gå fra han…. Hva faen skal til for at jeg kan klare å gå? Jeg har hele tiden sagt at om han blir fysisk så går jeg.

Det ble han for noen uker siden… Å her er jeg enda…..  Jeg vet det er stygt å si det… Men jeg skulle nesten ønske at han døde… For jeg tror ikke jeg klarer å avslutte dette forholdet selv…  

Anonymkode: 9b7a3...885

Jeg har det akkurat likt!!😭 jeg klarer ikke gå, prøver og prøver. Men kommer meg ikke ut. 
har barn, så må finne en løsning sånn at de ikke er hjemme. For vet ikke hvordan jeg selv kommer til å reagere ved brudd, redd jeg blir så knust at jeg ikke klarer og ta vare på meg selv en gang. 

Anonymkode: 45a25...5a5