Har du mist mange?

[Gjest gjest1]

Jeg har mistet 3 besteforeldre og en venninne, men det verste var da jeg mistet lillesøsteren min på 7 mnd. Vi fikk først vite at hun døde av krybbedød, men 6 mnd senere fant vi ut at hun egentlig døde av hjernehinnebetennelse, men legene ville ikke si det til oss etter de hadde obdusert henne. Jeg var mye mindre da, men jeg husker det som om det var i går. Hele familien min var helt lost ganske lenge. Jeg husker den tiden så godt. Alle ville hjelpe og visste ikke helt hva de skulle gjøre for oss. Familien min gikk i terapi en stund for å snakke ut om det, og hun terapauten har skrevet en bok om ett barn for lite eller noe slikt, og der er vi en av familiene som det er skrevet om. Det fant jeg tilfeldigvis ut for en stund siden. Mine foreldre har ikke sagt det til oss barna, men det er vel like greit. Min mor var allerede gravid med min lillebror (vi visste ikke det da) så det var veldig fint å få ett nytt barn i livet våres igjen, men det gjorde ikke sorgen noe lettere. Jeg husker at lillebroren min måtte ha en hjertemonitor på seg hjemme for å sjekke om han var i live. Jeg husker at jeg mange ganger fikk angst og løp inn på rommet for å sjekke om han pustet. Vi var så redd for å miste ham. Det var en jævlig tid! Jeg fikk også enda en liten bror 15 mnd etter han andre ble født. De har spurt masse om storesøsteren de aldri fikk bli kjent med, spesielt masse om døden og hvorfor hun ikke fikk leve. Ganske så meningsløst. Jeg må si at jeg synes det er ganske tung til tider og jeg føler meg så teit for det er så mange år siden nå. I fjor da jeg passet huset til mine foreldre, fant jeg bilder av lillesøsteren min om var tatt etter hun var død. Hun hadde masse blåmerker, røde prikker og utslett og hun så helt forferdelig ut! Jeg knakk helt sammen og gråt konstant den helgen. Jeg klarer ikke å glemme de bildene. Her som jeg bor nå, så er det bare 5 minutter til gravplassen hennes. Jeg begynner nesten alltid å grine når jeg er det. Skjønner ikke hvorfor hun ikke fikk være her med oss... Når folk spør hvor mange søsken jeg har, så sier jeg alltid fem automatisk, men så må jeg rette på det for jeg har jo bare 4. Ikke så lett alltid

[-Fisken-]

Har mistet begge bestefedrene mine.

[:-) anna]

Jeg har mista mange, foreldrene mine er yngst i singe søskenflokker, og i tillegg var de relativt voksne da jeg ble født. Så dermed har jeg opplevd å miste alle besteforeldrene mine og flere tanter og onkler.

Men heldigvis har de fleste gått bort etter å ha levd et langt og innholdsrikt liv.

Og da greier man på et vis å se døden som den naturlige enden på livet som, det faktisk er. Det er verre å se dødsfallene som kommer til å komme i årene fremover.

Men sorgen jeg aldri greier å legge fra meg er over bestevenninna mi som døde da jeg var 16 og hun 17. Vi kjente hverandre så godt som to bestevenninner kan kjenne hverandre. Det var ingen i verden som var nærmere og som jeg identifiserte meg mer med. Og plutselig en dag var hun borte.

Jeg tenker på henne nesten hver eneste dag, og lurer ofte på hvor hun hadde vært og hva hun hadde gjort nå, om hun bare hadde fått leve.

[Gjest jeanette]

har mistet besteforeldre.en fetter som tok livet sitt og for 2 år siden døde den 2år gamle datteren min.

[Maxine Grey]

Barnet mitt.

Enda jeg var glad at hun slapp å lide mer

så er armene mine like tomme

jeg får aldri holde rundt henne mer

[Gjest]

jeg har mistet min pappa til kreften ,det var det tøffeste jeg har vært gjennom, men også det vakreste, jeg er ikke lenge redd for døden.

jeg har også mistet mormor, bestefar, svoger og min først hund...

døden er ikke lenger skummel, jeg ser døden oft i forbindelse med jobb, og intet er bedre enn å vite at noen som har det vondt, endelig har fått fred...

[Pepita]

Farmor døde av kreft for 7 år siden... helt forferdelig trist...

Men ingenting sammenlignet med sorgen etter far som døde plutselig og uventet for 4,5 år siden...

Kommer aldri til å komme over det.

Kommer aldri til å bli den samme som jeg var og livet blir aldri som det kunne blitt.

Har kommet nærmere søstrene mine og mor etter det som har skjedd, skjer det dem noe vet jeg ikke hva jeg gjør...

[MunichMachine]

Jeg har mistet pappa (f. 1907), hans to søstre, en onkel og hans mor, farfar døde i 1917 så han fikk jeg ikke se.

På mammas side var det 6, nå er det mamma og en til som er igjen. 3 døde av sykdom og et selvmord. En av mors søstre døde p.g.a. en leges arrogante holdning. Det er også flere som er døde i "grenene" men husker ikke hvor mange, bare at det er en hel del.

Mitt første kompistap hadde jeg som 12-åring, og jeg har mistet noen i hvert tiår siden det. Men nå har det gått "lang" tid, så jeg venter noens "fratreden" ganske snart.

Så det er mye død, det er ikke så mange fødsler heller, før nå i de seneste årene. Da det nå har "dukket" på to på rappen på grunn av et familiemedlem som er mor og som skal dø snart p.g.a. feil diagnose, hennes døtre har "skyndet" seg for at hun skal få oppleve det å være bestemor en tid.

Men fasiten blir blir mye død, men jeg er ukuelig optimist og treffes ikke av dette på samme måte som andre i min familie. Jeg vil ikke sørge over noen så lenge, av den grunn at de fleste vil ønske å bli husket som levende mennesker, ikke som døde.

[Gjest Milah]

Jeg mistet morfar for 15 år siden. Jeg var bare 5 år da han døde, så jeg husker ikke han spesielt godt. Mistet mormor for 6 år siden, og det var vanskelig!

[Diktern]

Alle besteforelderene mine + noen tanter og onkler...

Ble trist av å lese alle innlegga herjeg,men desverre er døden en del av livet:(

[iss]

Huff, mye trist lesning..

til alle dere..

[Gjest Meteora]

Farfaren min døde våren når jeg var 12. Det var vondt,

og jeg er lei meg for at jeg ikke ble bedre kjent med han de

årene jeg hadde sjansen. Bodde så mye i han, som jeg har fått

høre i ettertid, men som jeg var for liten til og skjønne da. Han var en stor mann. Han skrev mye, og så fint. Farmor har lest mye av det for meg i ettertid. Liker å tro at jeg har arvet noen gener fra ham.

Mormor. Gode snille mormor. Mormor som alle var så glad i.

Mormor som ikke ville noen vondt. Mormor vi alltid gikk hjem til og spiste sirupskake hos. Det er ikke mer sirupskake nå. Ingen flere gode mormor smil. Hun døde våren rett før konfirmasjonen min. Hun hadde gledet seg sånn til å se barnebarna sine bli "voksene". Hun fikk aldri oppleve det.

En "tante". "Tante" var søsteren til farmor. Siden jeg ikke har noen tante ble hun tante. Vi kalte henne alltid det. Vi satt ofte på verandaen til "tante" før hun ble syk. Oftest på fanget hennes, før vi ble for store og det bare ble tungt for henne. Hun var veldig syk og døde av kreft året etter at vi mistet mormor.

To naboer. Jeg kjente dem egentlig ikke. En sønn. Og en mann. Men det var rart når de plutselig ikke var der lenger. Når de ikke gikk på veien. Når de ikke sa "Hei" mer.

Endret 25. oktober 2005 av Meteora

[magnhild]

Jeg har opplevd døden på nært hold, som de aller fleste andre.

Den første jeg husker at jeg reagerte på var mormo, jeg var ikke mer enn 5-6 år tror jeg. Vet ikke sikkert. Men det var trist husker jeg. Også døde farmor da jeg var 6 år. Da jeg var 12 mistet jeg både morfar og farfar. De døde med tre ukers mellomrom. Det var en fryktelig tung tid. Ikke lett for å 12 åring å godta det å miste 2 besteforeldre samtidig...

Da jeg var 18 døde en klassekamerat i en ulykke i syden. Tenk å dra på guttetur og komme hjem i en kiste. Det var helt utrolig trist. Slet lenge etterpå. Klarte ikke spise eller konstentrere meg om noe som helst. Enda en klassekamerat døde da vi var 24. Han døde i en motorsykkelulykke.

I -04 døde gamletanten vår. Hun har vi hatt mye med å gjøre så det var tungt, men samtidig godt. Hun var gammel og syk, og ville gjerne dø. Hun fikk lage sin siste middag hjemme slik som hun ville. Så det var både godt og trist på en gang.

Men nå står pappa for tur tydeligvis. Han er dødssyk av kreft. Blir bare svakere og svakere. Jeg godtar det ikke i det hele tatt. Det er ikke lenge igjen. Det kommer til å bli så rart. Et liv uten pappa... Nei det skjønner jeg ikke at er mulig å ha. Men nå er det realitet i nærmeste fremtid. Min kjære umistelige pappa...

[:-) anna]

Nå skal jeg banne i kirka her.

Synes det virker som om mange har et veldig distansert forhold til døden her.

At vi opplever det å miste noen som ekstremt dramatisk.

Selv om de er gamle og tross alt har levd sitt liv.

Som noen sa lengre oppe her, er døden en del av livet. Det er like naturlig å dø som å bli født. Naturligvis er det forferdelig trist. Men det hører med!!

Jeg synes det er litt rart når folk opplever det bort i mot traumeskapende å miste en gammel bestemor. Visst er det trist. Men det er samtidig veldig riktig at eldre mennesker skal takke for seg og nye generasjoner komme til. Om man faktisk får 80 - 90 år her i verden er man heldig. Og man har selv ansvar for å fylle de årene med gode positive ting. Å gjøre det meste ut av det livet man har fått tildelt.

Vi kommer alle til å møte døden mange ganger gjennom livet.

Jeg kommer selv fra en stor familie med mange eldre mennesker. Med jevne mellomrom faller noen fra. Det er vondt. Og man gråter og sørger. Men man har faktisk en plikt overfor vedkommende til å komme over sorgen og hente frem de gode minnene. Om et "vanlig" dødsfall etter et godt levd liv oppleves så dramatisk at de som er glade i oss nærmest ikke greier å snakke om det. Hvem skal huske oss da?

Selv synes jeg det er forferdelig trist når mennesker dør. Det er vondt å savne og vondt å vite at en epoke med et menneske er over. Men slik er livets sirkel. Man må la en sorg gli over til vemod og minner.

Jeg synes det er forferdelig tungt å miste unge mennesker. Det føles som unødvendige dødsfall. Da sørger man over mennesket, og det som er borte. Men så sørger man også over det livet de ikke fikk.

[Cata]

Jeg synes det er litt rart når folk opplever det bort i mot traumeskapende å miste en gammel bestemor.

.................................................

Jeg synes det er forferdelig tungt å miste unge mennesker. Det føles som unødvendige dødsfall.  Da sørger man over mennesket, og det som er borte. Men så sørger man også over det livet de ikke fikk.

←

Så enig med deg :-) anna. Visst er det trist når eldre mennesker dør, men det er slik livet er. Selv var jeg nettopp fylt 7 da min kjære bestemor døde, og det jeg kan huske jeg reagerte på var at jeg ikke fikk bli med i begravelsen. Vi var jo så gode venner, så det var juks at jeg ikke fikk si farvel. Min andre bestemor døde mange år senere, -etter eget ønske. Hun var alvorlig syk og valgte selv å avslutte behandlingen og det var på mange måter en trøst for oss som ble igjen. Hun hadde styringen på sitt eget liv til det siste.

Jeg har heldigvis ikke opplevd at svært unge mennesker jeg kjenner har dødd, men jeg har opplevd at gode venner i 40-50 årene har dødd. Det har vært tyngre, men ikke uutholdelig. Da har jeg trøstet meg med at de på en måte "lever videre" i mennesker som sto dem nær. Med dette mener jeg at vi alle påvirker våre medmennesker på godt og vondt og vi lærer av hverandre. En venn av famiien lærte meg å tørre å si fra og gi litt *** i hva andre mennesker mener. En tidligere kollega lærte meg noen leksjoner om det å være stø og pålitelig. Andre mennesker jeg har kjent har lært meg andre ting, -ikke nødvendigvis de store tingene, men likevel.... Og hver gang jeg oppdager at jeg bruker den lærdommen i en eller annen livssituasjon, så sender jeg en takknemlig tanke til den som var min "læremester" på akkurat det området.

[Lilith]

Nå skal jeg banne i kirka her.

Synes det virker som om mange har et veldig distansert forhold til døden her.

At vi opplever det å miste noen som ekstremt dramatisk.

Selv om de er gamle og tross alt har levd sitt liv.

Som noen sa lengre oppe her, er døden en del av livet. Det er like naturlig å dø som å bli født. Naturligvis er det forferdelig trist. Men det hører med!!

←

Kanskje grunnen til at mange finner besteforeldres frafall så traumatisk, er at de var barn da de døde? Når man er liten er det kanskje vanskeligere å se på døden som noe naturlig?

[Miracl3]

Jeg har mistet

- min fantastiske bestefar

- en god venn som døde av en overdose

- en god kamerat som døde i en bilulykke

- en annen kamerat som tok selvmord

- to skolekamerater som tok selvmord.

- og enda en barndomsvenn som tok selvmord.

Jeg klarer ikke å forholde meg til døden. Hvorfor skjer det? Hvorfor så unge mennesker? Hvorfor alti de fineste menneskene? Jeg savner de alle så mye. Min nydelige bestefar døde av kreft. De andre vare jeg så uforbredt på. Er veldig rart å gå i en begravelse hvor det meste av folkene som er der er unge.

[Gjest Gjest]

Tilleggsnotat: Misten en kamerat på onsdag. Det er nok det jævligste av de dødsfallene jeg har opplevd. Man kommer seg jo videre, men akkurat nå virker det ikke slik

[Gjest marthepia]

Jeg har mistet mormor og morfar, og bestemor...

Jeg hadde ikke så god kontakt med mormor og morfar,men det var allikevel tøft.

Det som gikk hardest innpå meg var da bestemor døde av kreft. Vi hadde kjempegodt kontakt og jeg besøkte bestefar og bestemor hver helg. Spilte kort sammen osv. Helt klart det verste jeg har opplevd til nå.

[Gjest Virvel]

Farfaren min døde da jeg var 15. Det skjedde brått, men han var veldig gammel, så det var på en måte greit. Der og da reagerte jeg ikke så voldsomt - jeg gråt og var forferdelig trist i begravelsen, men etterpå tenkte jeg ikke så mye på det lenger. Det var først senere jeg fant ut hvor mye han faktisk led de siste timene han levde, og nå synes jeg det er veldig vondt å tenke på. Det gode er at foreldrene mine tilfeldigvis var hos farmor og farfar den dagen. Fint å vite at han (og ikke minst farmoren min, selvfølgelig) hadde familie rundt seg da.

En av lærerene mine døde det første året på videregående. Jeg er fortsatt litt overrasket over hvor mye det faktisk gikk inn på meg, men jeg (og veldig mange av medelevene mine) var så innmari glad i henne. Jeg kjente henne bare et snaut år, men hun var så mye mer for oss enn bare en lærer, og jeg savner henne fortsatt.

Så døde en av tantene mine tidligere i år. Hun hadde vært syk lenge, og vi visste at hun kom til å dø, men det var fælt likevel. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til henne, så jeg trodde ikke jeg kom til å ta dette dødsfallet så tungt, men jeg ble virkelig helt lammet da det skjedde. Mest på vegne av den nærmeste familien hennes - mor, søsken, barn og barnebarn. Dessuten har hun alltid liksom vært ulykkesfuglen i familien, og opplevde selv å miste et barn for mange år siden. Nå ligger de sammen på kirkegården.