Har du mist mange?

[nessi]

Jeg tenker ikke så mye på det til vanlig, men det er faktisk en del personer som manlger i livet mitt.

- har mistet 3 besteforeldre - trist, men dessverre ikke uventet

- ei venninne døde da hun ble overkjørt av skolebussen da jeg var 14 år

- en kamerat druknet under dykking da jeg var 17 år

- min ekssamboers mormor (var som min egen i mange år)

- min ekssamboers far døde av kreft (forferdlig å følge sykdomsforløpet)

- 2 hunder har jeg måtte la sovne inn pga alderdom

Min mann mistet søsteren sin for 6 år siden, og selv om jeg ikke kjente han da, føler jeg litt at jeg tar del i en liten del av sorgen. Jeg skulle så gjerne ha blitt kjent med henne. Hun etterlot seg en herlig gutt som i dag er 11 år, som vi heldigvis har masse kontakt med (han bor hos svigerforeldrene mine).

Vil bare få gi en klem til alle som har mistet noen som stod de nær

[Samantha]

Uff, det her vart jo en skikkelig sørgelig tråd... :cry:

Men det er uansett godt å høyre at livet går vidare, sjølv om det er trist å lese om alt mange av dokke har gått gjennom.

Stor til alle

[Kosepia]

Jeg har, som de fleste andre, mistet eldre slektninger pga alderdom/hjerteinfarkt og lignende.

Jeg har mistet en kjær tante til kreften.

Men de to det har vært verst å miste var gammeltante (som egentlig var tanta til mammaen min). Ikke fordi hun var gammel, ikke fordi måten hun døde på.. Men følelsen av å sitte i kirka og ha følelsen av å ikke tilhøre familien, fordi INGEN spurte meg om jeg ville være med på krans, slik de andre søskenbarnene som jeg har vokst opp sammen med, gjorde. Følelsen av skam fordi jeg ikke fikk vist henne en siste hilsen.

Det aller verste jeg har opplevd var i vinter. En venn av meg døde, uten at jeg hadde fått vite at han hadde fått tilbakeslag. Vi møttes da vi var 16-17, og holdt sammen til jeg flyttet. Lungetransplantasjonen han fikk i siste liten var vellykket, og det tok så lang tid før kroppen støtte fra seg lungene, slik at jeg trodde han var frisk. jeg var inne i en vanskelig periode selv, og hadde derfor ikke mye kontakt med han da han ble veldig syk, og døde to måneder senere. Jeg fikk ikke vite hvor syk han var. Han ville ikke fortelle noe fordi han visste jeg hadde det vanskelig. Før dette delte vi alle sorger og gleder i livet. Men så ville ikke kroppen hans mer... Jeg husker dagen da jeg fikk vite om det... jeg satt og hørte på Vamp's Tir n'a noir da telefonen ringte. Jeg bare knakk sammen. Var jeg så egoistisk? var det derfor han ikke sa noe til meg om at han ble dårligere og dårligere? Han han lå på sykehuset igjen? Jeg hadde ikke råd til å dra i begravelsen hans, flybilletten ble for dyr. Enda har jeg ikke fått vært på grava hans. Men når jeg kommer meg nordover neste gang, da vet jeg hva jeg skal gjøre...

Det går aldri lang tid mellom hver gang jeg tenker på han. Han som aldri gav opp.

Mine tanker går til hans nærmeste familie som ikke bare mistet han, men som mistet et barn til noen måneder tidligere.

Livet ER urettferdig. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre det litt mer rettferdig for de jeg elsker.

[Gjest gjest1]

Den jeg savner mest i verden, hver eneste dag, er pappa - som døde da jeg var 12.

De andre ser jeg ikke poenget i å nevne, selv om det er mange og det var trist.

Pappa kommer aldri tilbake, og jeg kommer aldri over det heller.

[Gjest Gjest_Sørgekåpen_*]

Ikke den lykkeligste tråden jeg har vært inne på. Men håper uansett at alle klarer å leve videre, vet at det er tungt. Savnet forsvinner aldri, en bare lærer å bære det med seg.

Selv har jeg mistet for mange. Alle som har mistet noen vil vel si det samme; det er for mange.

Det næreste var for snart tre år siden, da mistet jeg min bestevenninne og 2 gode venner i ei bilulykke. Mistet mormor,oldemor,farmor,morfar, 2 onkler og storesøstra mi. Føler det litt tomt og meningsløst når jeg ramser opp alle her. Det er så mange og så vondt å tenke på. Jeg er 21 og har mistet så mange nære.

Men jeg klarer ikke gå rundt å tenke på det dag og natt. Hadde aldri kommet meg videre da. Vondt er det jo uansett. For meg er det for mye allerede. Håper andre har det bedre. Og til de som ikke har det;

[Hilde]

Jeg har mistet to besteforeldre (de var gamle og syke), en bestekompis tok selvmord, en gutt i vennegjengen døde i en kanoulykke, og pappa døde av kreft 46 år gammel. I tillegg døde svogeren til sambo i en tragisk ulykke (som involverte et år i koma, uendelig mye usikkerhet, og til slutt en avgjørelse om å skru av maskinene) som satte spor i meg selv om jeg aldri møtte han i live.

Tapet av pappa har vært voldsomt tungt, og nå noen år etter, tenker jeg kanskje ikke på han daglig, men det går ikke en uke uten. I starten var det fryktelig, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg..

Etter at pappa døde har jeg og mamma fått et spesielt nært bånd, og jeg kan med hånden på hjertet si at om hun hadde dødd fra meg, så hadde jeg fått seriøse problemer. Mamma er min venninne, min mor og min mentor, og jeg håper jeg får beholde henne lenge til.

[Gjest gjest1]

uff, dette er jo litt trist å sette seg ned å tenke på... har mista:

2 onkeler (begge i kreft, han ene var som en far for meg)

morfar og farfar (ene alderdom, andre selvmord)

venninne (15 år)

Kompis (19 år)

2 hunder

1 marsvin

Naboen, vist det er nære da...

Det værste er at han andre onkelen, fikk jeg ikke tatt farvell med. Det plager meg ennå, selv om det er 3,5 år siden. Og kompisen min han fikke jeg ikek vite om før 2 uker etter det hadde skjedd

[Gjest lillelou]

Ganske trist tema, men jeg har mistet, i kronologisk rekkefølge;

Farfaren min; To timer etter at jeg ble født-han er nærmest en mytisk skikkelse, får ikke noe "tak" på han.

Storebroren min;Som døde i en ulykke da han var 2 1/2 og jeg 2 mnd.Jeg kjente han selvsagt ikke,men det har satt et sterkt preg på familien.

Oldemoren min;Som jeg egentlig ikke hadde noe forhold til.Hun var bare "En sur gammel dame som satt i en krok i stua".

Hunden vår, som var min og min brors beste venn da vi var små.

Morfaren min; Mitt første sterke møte med døden. Tøft,selv om han var gammel og syk og trett av livet.

Farmor; Nå i vår. Brått og uventet og skrekkelig sårt.Fikk ikke sagt hvor glad jeg var i henne eller tatt farvel eller noenting.

Tanten min:For to uker siden. Vår fine lille "dukketante",som desverre fikk lungekreft og ble pint sakte bort.

Katten vår: Bastian, som måtte avlives for tre uker siden pga nyresvikt.Skrekkelig.

Men som Tex sier, sorg er både godt og vondt, og det er noe veldig forløsende over å komme nær andre i felles sorgprosess og kjenne på følelser og være sammen.

Endret 22. august 2005 av lillelou

[Gjest Lille Du]

Jeg har mistet lillesøsteren min. Det var forferdelig, jeg trodde aldri at jeg skulle bli glad igjen, eller slutte å gråte. Alle sammen, mamma, pappa, den andre søsteren min, vi gikk bare rundt i en tåke, alt var grusomt.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på lillesøsteren min. Enda vi nesten var glade for at hun fikk dø, fordi hun var svært syk, er savnet så stort og vondt at det innimellom er nesten umulig å bære.

Hei Tex;

Ble litt nyskjerrig på dette innlegget ditt; spes. de delene eg har plukket med her.

Mistet selv en lilesøter for 9 år siden...ennå er livet tungt uten hene, savnet er større enn eg kan bære enkelte dager, og det nå etter så lang tid. Lurer på om det noen gang bli lettere å bære...?

Lille Du

[Gjest Gjest]

Jeg har også mistet flere jeg er glad i. Det er utrolig trist og knalltøft. har mistet to besteforeldre av naturlig årsaker og en morfar av sykdom, men det aller tøffeste har vært å miste tre kompiser på noen få år. Man skal liksom ikke dø i en så ung alder som noenog tjue år. Jeg tenkte aldri at jeg kom til å havne oppi noe sånt så nært meg. Det gjorde det. en uke før jeg ble atten kom moren min en morgen og fortalte meg at noe var hendt. Jeg forstod med en gang at det var alvorlig. En av meg og søsteren min sin næreste kamerat var druknet.22 år gammel var han. Det var et sjokk og det gikk ikke opp for meg. Jeg forstod ikke hva som egentlig hadde hendt før presten opnet kistelokket i minnestunden. Det var grusomt og fryktelig vondt.Begravelsen var på min 18 års dag så den datoen husker jeg nok alltid. Heldigvis var vi en gjeng som var svært knyttet til hverandre så vi kunne komme sammen og søke trøst og prate med hverandre. Det er utrolig godt å vite at man har noen i slike situasjoner. en trenger ikke si så mye, bare man vet at man ikke er alene.

Noen år senere mistet jeg en klassekamerat. Også drukning. i vår fikk jeg en dag en telefon om at en annen venn av meg var død. 28 år gammel var han. To dager senere ringte moren min og sa at bestemor var død. To begravelser på en uke .Så urettferdig verden kan være av og til. Det har vært fælt å miste så mange nære, men det må være enda mer grusomt for dere som har mistet, søsken, foreldre og egne barn. Likevel livet må gå videre og har man noen å snakke med og ikke stenger sorgen ute, så klarer en å komme seg gjennom det meste. klem til alle dere der ute....

[org]

Jeg har mistet mor, far og bror.

Og dessuten besteforeldre, noen tanter og onkler, foruten noen kamerater.

[reddelinnea]

Det er så vondt å miste noen. Blir så trist av å lese at dere har mistet så mange.

Jeg kondolerer...

Jeg har selv mistet alle besteforeldrene, oldeforeldre, marsvin, kanin, fugler, hamstre... Det er så trist så trist..

[*Enigma*]

3 av besteforeldrene mine er døde. Farfaren min døde rett før jeg fyllte 5, så jeg har kun vage minner om ham. Vi hadde en helt spesiell kontakt til tross for at jeg var så liten. Mormoren min døde da jeg var 11 og morfaren min mens jeg gikk på vgs.

[Gjest Gjest]

Hei, de aller fleste har vel opplevd å miste noen nære, men ikke alle..

Jeg mistet ene tanten min da jeg var sju år, kreft..

Oldemor da jeg var ni..

Bestefar rett før jeg fylte 15..

Den andre bestefaren min da jeg var 16

og bestemor da jeg var 21..

Sorg er tungt!!!!!!!!!!!!!!

Men det som har hjulpet meg er at jeg har vært så tett oppi det alle gangene, da jeg var sju år å mistet tante nektet jeg plent å gå i begravelsen, jeg var redd for å gråte åpenlyst foran alle de menneskene.. (tenk så dum man er..) Jeg angrer den dag i dag!!

Alle mine besteforeldre har jeg vært tett oppi helt til siste dag.. han ene bestefaren min fant jeg på gulvet.. jeg fikk sjokk.. reagerte ikke før en times tid etterpå, da knakk jeg i to..

Den andre bestefaren min døde i senga si.. hver gang vi var på besøk sa vi ha det til hverandre med en klump i halsen og tårer i øya.. det var utrulig tungt..

Bestemor satt jeg mye hos siste dagen.. å holdt henne i handa.. det var godt å være der, men veldig tungt også..

Men hadde jeg ikke vært så nært innpå, hadde jeg prøvd å unngå det, så hadde jeg angra etterpå.. Det er bedre å hoppe i det, være der og heller felle en tåre eller ti enn å ikke være der.. Det blir så mye lettere å komme over det.. selv om sorg aldri leges.. Det er som en stein med mange spisser som går rundt å rundt, iblandt skjærer de til.. men de spisse kantene slipes ned etterhvert, å slipes ned til en rund å glatt stein.. den vil alltid ligge der, men gjør ikke så vondt. Man må leve med det..

[Rannva]

De næreste jeg har mistet, er 3 besteforeldre, og far.

Nå er det 4 måneder siden far døde, og jeg har enda ikke orket å gå på graven etter begravelsen. Tror jeg skal prøve å gå i morgen.

Det er fryktelig vondt. Hver dag.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Her var det mye trist å lese om, men det gjør litt godt også.Synes det er godt å høre at andre har slitt litt, men klart å komme seg på bena igjen.

Selv har jeg også mistet en del:

Farfar da jeg var 13 år,var veldig trist,men var vel litt ung til å ta det skikkeli inn over meg,var mest trist fordi foreldrene mine var så triste.

Morfar mistet jeg da jeg var 21,det var ille,slet en stund etter det. Jeg hadde nemelig kjørt forbi mormor å morfar tidligere den kvelden han døde,men orket ikke kjøre innom. Har angret på det mange ganger,for jeg hadde ikke vært hjemme mer enn en time da mamma ringte å fortalte at han var død.Begravelsen var skikkelig ille, jeg satt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde tatt meg tid til å dra innom. Jeg var også gravid da,men syntes det var litt fortidlig å fortelle det til dem ennå,hadde tenkt å vente ett par uker. Litt leit at morfar aldri fikk vite at han skulle bli oldefar.

Men svangerskapet gikk ikke særlig bra,for under fødselen så døde nemelig babyen vår. Vannet hadde nemelig gått uten at jeg hadde lagt merke til det. Så når fødselen kom godt ordentlig igang så kom navlestrengen fram. Og den ble liggende i klem og barnet fikk ikke puste. Men borsett fra det så var den lile gutten min helt perfekt. Det er det værste jeg noen gang har vært med på. Heldigvis så hadde jeg samboern min og familene våre. De var til god støtte,var flinke til å snakke med oss,de trakk seg ikke unna. Også noen venner kom,så godt hvem som var våre venner da. Men vi kom oss gjennom det også, selv om det til tider kan være tungt(særlig nå på høsten,han ble nemelig født på høsten)Har etter på fått to velskapte barn, en gutt og ei jente

Da jeg var 22 døde farmor,hun hadde vært syk en god stund,så det kom ikke uventet. Godt for henne å få slippe unna, men ikke nå mindre trist for oss som sto igjen av den grunn.

Da jeg var 25 døde gudmoren min av kreft. Var trist det også,hadde ett godt forhold til henne.

Senere samme år døde oldemoren til samboeren (barnas tippoldemor). Hun var 94 år og hadde vært syk en stund, hadde også vært senil de siste årene hun levde,så det var liksom ikke den gode gamle tippa vi traff da vi var på besøk på slutten.

I fjor høst mistet mamma ett søskenbarn på sjøen. Det var trist,hadde ett godt forhold til han, han var nemelig ikke så veldig mye gamlere enn meg. Det var en veldig spesiell begravelse,det er jo ofte at de ikke finner de som kommer bort på sjøen. Så vi var vel heldige som virkelig hadde noen som lå i kista den dagen,kunne fort ha vært tom den.

Dette ble mye trist,men synes det var veldig godt å få skrevet litt om det. Jeg føler meg faktisk litt lettere til sinn nå. Godt å se at livet virkelig går videre selv om vi ikke har troen på det bestandig

[Smashing]

Her var det mye trist ja. Men, jeg tror det er som mange her sier at selv om det er ufattelig trist og forferdelig og alt det der så gjør det en sterkere som person. Jeg har mistet to. Og det er mormor og morfar. Mormor var det helt grusomt å miste, da det skjedde så fort pga kreft. Det er det verste jeg noen gang har vært i gjennom. Håper aldri at noen av mine kjære kommer til å dø av det. Det var rett og slett grusomt. Morfar var også veldig trist, men han hadde vært syk i nesten 10 år. Han ble kun 67 år og mormor 68. Hvil i fred....

[Gjest Spacegirl]

Huff her var det mye trist lesing... Det dødsfallet jeg husker best, er bestevenninna mi som ble drept for endel år tilbake. Morderen ble ikke funnet. Husker at jeg satt og så på nyhetene sammen med mamma, og der var det snakk om ei jente som var drept osv.. Jeg nevnte det for mamma, tenk om det var **** som var død, men hun avfeide det og mente at det var høyst usannsynlig at det skulle være akkurat henne. 2 minutter etterpå ringte det på døra, og der sto ei felles venninne helt oppløst i tårer.

Ellers har jeg vel opplevd min del av dødsfall i slekta. Besteforeldre som har gått bort, et søskenbarn som døde etter å ha spist giftige bær som hun trodde var blåbær, en onkel som ble påkjørt og en tante som tok selvmord. Tanta mi tenker jeg ofte på, for jeg har fått vite mer og mer om livet hennes og hvordan hun hadde det og da blir jeg så trist på hennes vegne...

[Gjest gjest1]

Mistet mannen min for tolv år siden, etter flere år med sykdom.

Har mistet besteforeldrene mine også, men det er jo naturlig og forventet når man selv har rundet førti og har foreldre som er sytti+. Like vondt gjør det når det skjer allikevel, men dog...

Ellers har ungene mistet endel venner, og det går inn på mor også, som jo kjente noen av disse ungene... og som føler på ungenes sorg og fortvilelse

[Eponine]

Mistet samboer for 1 og et halvt år siden i blodkreft, ganske så uventet, grunnet legeslurv på legevakten.(var tilogmed en artikkel i vg om dette i sommer)

Har også mistet 2 bestefedre og en bestemor, en stebestemor og en kamerat.

Må jo si at å miste samboern var helt klart det tøffeste jeg har opplevd. Tenker på han og savner han masse hver dag.

Men som andre har pekt ut, når man opplever at noen nære dør, så går det ofte enten den ene eller den andre veien. Noen tar seg selv i nakken og kjemper videre, mens andre synker mer hen.

Jeg har forsøkt å ta meg selv i nakken, og har vel til dels lykkes:p Har lykkes på noen områder, mens det jo er andre områder hvor jeg fortsatt må jobbe endel mer. F.eks så kan jeg klare meg fint hjemme innenfor husets fire vegger, mens med en gang jeg beveger meg utendørs så kommer klumpen i halsen.

Likevel, føler jeg at jeg setter mer pris på livet nå, og tar ikke ting så for gitt som jeg gjorde før. Man lærer jo at livet er en gave, sårbar som den også er, så må man bare ta vare på det man har så lenge man har det.