Gå til innhold

Har du mist mange?


Samantha

Anbefalte innlegg

Veit ikkje om dette er rett plass å legge innlegget, så moderatorar: flytt i vei om det er "upassande" å ha det her.

Eg har mist:

-Hunden vår (kanskje det verste eg har opplevd... :rodme: )

-Bestefar (gammal)

-Tante (kreft)

-Onkel (forsvant på havet utafor Singapore)

-To bekjente unge som tok sjølvmord og en bekjent ung som drukna

Er kanskje litt bissart at det var verst då hunden døde, men eg var 12 år og veldig veldig knytta til ho.

Gikk på barneskulen då onkelen forsvant. Det var liksom ikkje så fælt, fordi eg var så lita og trudde heile tida han kom tilbake... Både bestefar og tante var eg veldig forberedt på at det kom til å skje snart.

Det er uansett heilt grusomt når unge folk dør, er liksom så meningslaust.. :cry:

Grunnen til at eg i det heile tatt skriv dette innlegget er at eg drømte så fælt i natt. Våkna av at puta var heilt våt av tårer og at eg virkelig trudde at både mamma og pappa var døde. Blir heilt i frå meg av tanken på at nær familie eller gode vennar pluttselig skal dø. Kan ikkje skjønne kordan folk klarer å komme seg vidare etter sånt rett og slett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan man kan gå videre etter noe sånt, men man gjør det jo stort sett likevel. Og det er jo da enda godt at vi er bygget slik at det skjer.

Tanten og onkelen min mistet fetteren min for 4 år siden snart (jøss, det har gått så fort). Tante var fokusert fra dag en på at dette skulle de greie. De har taklet det på forskjellige måter, men jeg må si jeg tar av meg hatten for de begge. Fra å miste eldstesønnen og ha det helt grusomt har de virkelig tatt tak i ting. De er med i en støtteforening/jobber aktivt for at det ikke skal skje andre, de bringer han med i dagliglivet/snakker mye om han, de har likevel gått videre, flyttet nylig og kommer seg frem, men han er liksom med på lasset likevel. De klarer fint å spøke om han, snakke om morsomme episoder osv.

Jeg synes begge, men kanskje spesielt onkelen min har forandret seg mye til det positive. Han er mer sprudlende og blid, jeg har fått et helt annet forhold til han i dag. Så selv om jeg selvsagt ønsker at fetter aldri døde, så kom det ihvertfall noe positivt ut av det.

Det er klart de har det tøft, og sikkert mye tøffere enn vi aner, men det er godt å se at det gå såpass bra med de omstendighetene tatt i betraktning.

Kjenner en annen dame, hun mistet sønnen sin året etter at fetter døde. Hun har fortsatt ikke kommet seg på bena. Men hun hadde bare han + lite sosialt nettverk +++. Vet ikke om det er "grunnen", men tror det kan ha betydning for hvordan man takler det. Tror det er viktig å ha noen rundt seg.

Men sånn for å ikke få skrivekrampe og fordi jeg skal opp klokken åtte/ni, så må jeg nesten avslutte nå. Tror jeg kunne skrevet milevis om dette temaet :ler:

Døden kan vi ikke styre Sam, så tror vi bare må gjøre det beste ut av det mens vi er her på jorden, og så får vi ta tiden til hjelp når vi mister noen, for det vil vil oppleve alle sammen. Det dør mennesker hver dag, og de aller fleste takler hverdagen igjen etter en sørgeperiode. Men det er viktig å ikke glemme. Å ta med seg minnene og leve på de

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faktisk snakka jeg og brødrene mine om dette i går. At vi aldri har mista noen hvor vi ikke har akseptert dødsfallet, hvis dere skjønner hve jeg mener. Jeg har mista tre besteforeldre, men disse var gamle, så selv om det var trist, så var det ikke noe jeg ikke klarte å akseptere. Jeg har også mista en gammelonkel jeg var veldig glad i, men også her opplevde jeg en slags aksept i sorgen.

Hadde jeg mista foreldrene mine eller brødrene mine hadde det vært noe helt annet. For ikke å snakke om mannen eller døtrene mine. Huff, jeg får helt ondt i meg bare ved tanken. Jeg har mange ganger tenkt for meg selv at tenk om jeg plutselig får en telefon som sier at det har vært en ulykke, at mannen og barna har vært involvert i noe, og at det ikke gikk bra. Dette er selve skrekken. Men hvorfor tenker jeg på det? Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Er det en slags forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke.

Jeg har også tenkt på hvordan det ville være hvis en av jentene eller mannen ble alvorlig syk. Hvordan ville jeg takle det? Om noe skulle skje med dem, at de dør, ja så skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle klare å gå videre med livet.

Døden er en uhyggelig ting. Jeg håper inderlig det blir lenge til jeg får oppleve den på nært hold igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet mammaen min mai 2003, hun døde av kreft - 46 år gammel. Hun var syk i nesten ett år, men vi sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra. Klarte liksom ikke forestille meg hvordan det kunne bli hvis hun døde.

Da hun døde satt pappa, tanten min, mannen min (var saboere da) og jeg sammen med henne. Er veldig glad for at jeg var der. Det var helt forferdelig å se hun tok det siste åndedraget. Hele verden min raste sammen... Tiden frem til begravelsen husker jeg ikke så mye av.

Jeg fant ut at det var best for min egen del å komme raskt til bake til hverdagen. Reiste til Bergen uken etter begravelsen og kom igang med eksamner og diplomoppgave.

Tenker på mamma hver eneste dag, mange ganger daglig. noen ganger er det tungt og trist, andre ganger blir jeg glad av å tenke på gode minner. På en måte er det som jeg skal treffe henne igjen, det gjør det lettere.

Det som har hjulpet meg masse er å prate om det. Prater med mannen, pappa og venninner.... Alt blir litt lettere med tiden, men det er ikke gjort på en to tre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet en fetter og tre besteforeldre.

Jeg syns det er vanskelig å forholde meg til døden, men opplevde, særlig når jeg mistet den siste bestefaren min, at jeg fikk et mer "avslappet" forhold til døden når den først rammet...vet ikke hvorfor, men jeg husker at jeg tenkte da han døde, at jeg aldri kom til å være redd for døden igjen etter at han var død. Dessverre ble det ikke sånn...

Selvom ingen av dødsfallene i vår familie var uventet, så er det likevel en stor, stor sorg å miste noen man er glad i. Og jeg tenker også at jeg ikke kommer til å takle å miste feks foreldrene mine, søstera mi eller mannen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mormor og morfar, farmoren min og en katt da jeg var 10 år og har ikke noen jeg var "mest" lei meg for, men alle sammen gjorde veldig vondt å miste. Kanskje muligens farmoren min, men jeg får dårlig samvittighet for å skrive det. Men hun passet meg alltid da jeg kom hjem fra skolen og foreldrene mine kom sent hjem fra skolen, det var ca hver dag det så jeg "kjente" jo henne mest av de tre. Husker også alltid at jeg løp opp til henne hver gang det var krangling med naboungene så lagde hun nissegrøt til meg!

Det er så trist å tenke på jeg aldri får sett henne eller mine andre besteforeldre igjen.

Og jeg håper jeg får beholde foreldrene mine leeenge, æsj jeg blir i dårlig humør bare av å tenke på sånne ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har mistet en lillebror, en bestefar og jeg hadde også en kamerat som tok livet av seg.

Min lillebror døde da jeg var mindre, og jeg rakk ikke kjenne ham før han døde, men det bar likevel med seg en stor sorg fordi jeg hadde hatt så høye forventninger til det lille barnet som skulle komme, også døde han i stedet. Hver jul går jeg på kirkegården og tenner lys og legger ned en krans. Jeg kjenner at det er noe som mangler i familien, siden han ikke er her.

Bestefar døde for et par år siden, og det var såklart veldig trist fordi vi har hatt mye med ham å gjøre i oppveksten. Rart å dra til bestemor og være der uten bestefar.

Så var det kameraten min som tok livet av seg. Det er veldig trist fordi alle sitter igjen med spørsmålet; hvorfor? og; kunne vi gjort noe annerledes? Han var bare 16 når han tok livet av seg, noe som er altfor ungt.

Alt dette har preget meg, og jeg er veldig redd for at folk rundt meg, folk som står meg nærmere skal forsvinne for meg. Det er nyttesløst og ingen vits i det hele tatt å bekymre seg over slikt, men jeg er likevel nervøs når jeg ikke har hørt fra kjæresten min på en stund og min lillesøster ikke tar mobiltelefonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har mistet besteforelde og oldeforeldre jeg.

Mistet farfar da jeg var 6 år. Vet ikke om jeg egentlig skjønte det helt da. Vi hadde et kjempegodt forhold og det var en helt super person. Husker jeg var trist og pappa var det. Kom alltid med den største appelsinen i hele Spania til meg hver gang de hadde vært der.

Siden han bodde på en annen kant av landet var jeg ikke med i begravelsen.

Da jeg var 18 mistet jeg oldemoren min. Det var trist det. Det var en oldemor utenom det vanlige. Sprek, ungdommelig og da vi var hele familien på tur da jeg gikk i 9. klasse delte jeg hotellrom med henne og det var ikke noe problem. Hun var jo aldri der. Ut å så på livet hun. Det var et sted vi alle kunne komme til å prate, hun var så tilpasst samfunnet i dag og skjønte ting.

Dessverre ble hun akutt syk og havnet på intensiven. Det gikk en uke i koma så var alt over. Det er det værste jeg har vært med på. Hun ble vel 81 år så det er ikke så høy alder egentlig. Så godtok vi at det var som det var.

Det var føste ordentlige begravelsen for noen av mine jeg skulle i. Hadde vært i mange før da jeg jobbet på sykehjem og noen derfra alltid fulgte i begravelse til brukere som gikk bort. Tenkte det skulle gå greit.

Gikk ikke greit i det hele tatt. Kom inn og så en stor hjertekrans med bare røde roser på "til mor og fra barnebarn og oldebarn". Fra der var det fri flyt med tårer.

Og når presten begynte å fortelle om hennes liv og som person. åhh.. Det var så riktig fremstilt alt sammen.

Farmor mistet jeg for et par tre år siden. Vi hadde ikke noe kontakt. Hun hadde mye vondt og inn og ut av sykehus så der er det godt for henne at hun fikk slippe alle de plagene. Der valgte jeg å ikke bli med opp i begravelse. Et valg jeg står for og ikke har angret på.

Det er trist å miste noen som står seg nær. Når de er eldre er det mer naturlig, men ikke mindre trist.

Ble egentlig trist av hele dette innlegget jeg..... :tristbla:

Vi får ta vare på de rundt oss, vi vet jo aldri hvor lenge vi har de der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest lindas ik il

mistet 3 beste foreldre

en onkel-slvmord

en kompis-selvmord

og så døde pappa for en og en halv mnd siden...

pappa kom brått på, og etter som jeg var den nærmeste fikk jeg ansvaret for alt det praktiske... ikke lett når de ringer fra lendsmann kontoret og forteller deg hva som har skjedd. også nesten før du fatter hva de sier må du veelge begravelses byrå, for de må få flyttet han...

har fortsatt mange tunge stunder når jeg finner ting jeg husker vi hadde hjemme når jeg var lita, men for hver dag går det lettere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet:

- to katter

- to bestemødre

- en bestefar

- en venninne

men det verste av alt var å miste Pappa i fjor. Helt uventet og plutselig. Det kan ikke sammenlignes med noe annet, og jeg tror ikke man helt kan forstå det før man opplever det. Vi vet jo alle, innerst inne, at foreldrene våre kommer til å dø før oss. Men de fleste har jo foreldrene sine langt inn i voksen alder. Mamma er 58 og har sin far i livet, men altså ikke mannen sin. :tristbla: Det er uendelig trist, og jeg tenker på Pappa hver eneste dag. Det er ingen annen måte å komme seg videre på enn å ta en dag av gangen. Jeg og broren min klarer oss godt, Mamma er ennå sykemeldt 1½ år etter. Det er helt klart verst for henne, jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å miste sin livsledsager, den man skulle dele resten av livet med.

Det var veldig rart da Pappa døde. Verden stoppet liksom, helt plutselig. Det var i påsken i fjor, og sambo og jeg var i Stavanger hos hans familie. Og jeg husker ennå telefonen den søndagsmorgenen om at Pappa hadde dødd kvelden før, uventet hjerteinfarkt mens han var på hytta med broren min. Det må ha vært fryktelig for broren min, helt alene der oppe på fjellet, å finne Pappa død i sengen. Han gjorde alt han kunne.

Mamma og broren min hadde vurdert om de skulle ringe med en gang, men fant ut at jeg trengte en siste natts søvn. De neste to ukene var som et vakuum, jeg reiste hjem med en gang. Pga påsken og obduksjonen tok det to uker før begravelsen. Pappa var godt kjent i byen vår, og folk strømmet på, masse telefoner, blomster og hilsener. Det var godt, men samtidig slitsomt. Begravelsen var en lettelse, det var som en ny start. Og livet går videre. Det verste er å tenke på alt Pappa ikke får oppleve. Han får ikke flytte til Frankrike med Mamma (hun er fransk), han får ikke oppleve å bli pensjonist, noe han gledet seg veldig til. Han får aldri seg meg og broren min gifte oss, eller se barnebarna sine. Men, sånn er livet. Og det er godt vi ikke vet slikt på forhånd.

Dette ble ganske mye da, men det har en tendens til å velte ut når jeg første skriver om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet mange, og er blitt, på en merkelig måte både sterkere, og svakere av den grunn. Sterkere på den måten at jeg har lært livet å kjenne på en annen måte, jeg er blitt mer selvstendig og ansvarsfull. Jeg takler situasjoner jeg kommer opp i på en bra måte, og er blitt tøffere. Svakere på den måten at jeg konstant bekymrer meg når kjente og kjære er ute på reise, spesielt når de kjører bil.

Jeg har mistet tre besteforeldre (som var gamle mennesker, men intet mindre trist), min mor (tok livet av seg da jeg var 15), en tremenning og venninne (selvmord, hun var 13, jeg var 14), en venninnes sønn (4 mnd), et søskenbarn (35 år, bilulykke), en kamerat (20 år, bilulykke), ellers har flere gammelonkler og gammeltanter gått bort, oftest av alderdom.

Jeg har lært å sette mer pris på livet, gjøre små, fine ting for de jeg er glad i, jeg prøver å si "jeg er glad i deg" oftere, eller bare vise det. Det kan være en utfordring til tider, men det er nødvendig for å ha det godt med seg selv. Iallfall er det sånn for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mista morfar og farfar, men var ganske lita da så husker det ikke så godt.

For fire år siden døde mormora mi i februar, hadde et nært forhold til henne, bodd hos henne flere år, det var utrolig trist. Kom så brått på. Og i mai samme år døde storebroren min, han var 2år eldre enn meg, 23 da han døde. Det var overdose. Og det trodde jeg ikke at jeg skulle overleve, savner han utrolig ennå.

Og som ikke det var nok, døde søskenbarnet mitt i desember samme år.

Trodde jo noen hadde kasta forbannelse over familien.

Og 2 år senere tok en kompis av meg selvmord.

Det er utrolig trist når folk man står nær dør, men livet går videre selv om man ikke tror det akkurat da.

Jeg er ofte på kirkegården, føler jeg kommer nærmere dem da, og får liksom fred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

jeg mistet mormor når jeg var ganske lite/ung, det husker jeg fremdeles som helt grusomt.

hun lå på sykehuset en stund før hun døde, men jeg fikk ikke lov å besøke henne.... de ville jeg skulle huske henne slik hun var før hun ble så syk, det har alltid vært vondt, for jeg klarte ikke helt å se at det var til det beste, skjønte aldri helt hvorfor hun døde, for jeg fikk jo ikke ta del i hennes sykdom og slutt på livet. gråt mye husker jeg.

så har jeg mistet morfar og farfar, morfar var lenge syk og gammel, så det var forventet og jeg syntes det var godt at han fikk slippe når han døde, selv om det selvsagt alltid er vondt.

farfar var "vondere", det kom brått, han var ikke "så" gammel og var frisk og sprek helt fram til han plutselig ble syk og døde rett etter. det var uforståelig og vondt, og er det fremdeles.

jeg mistet min tidligere bestevenninde når vi var 18. hun tok livet sitt, det er nok det vondeste jeg har vært med på noen gang. jeg husker fremdeles dagen jeg fikk telefon på skolen, under en tentamen, og ei venninde av meg sa at hun var død.... hun sa feil etternavn først, så jeg reagerte ikke. men så måtte jeg bare innse at det var henne.

jeg gråt i dagevis, følte meg kjempeskyldig. visste at hun hadde slitt og var en av dem som kjente henne best, antagelig den eneste av hennes venner som visste og hadde vært nær henne igjennom mye av det som gjorde at hun tok livet sitt.

Hun hadde bedt meg på besøk flere ganger før hun tok livet sitt, men jeg hadde aldri tid... gikk forbi der hun bodde flere ganger i uka, men tok meg aldri tid til å bare stikke oppom og prate, selv om jeg vel visste at hun trengte det. :(

storesøstern hennes sluttet å prate til meg etter det, hun har aldri igjen sett på meg, hilst eller pratet. det forsterket skyldfølelsen enda mer selvsagt.

fremdeles tenker jeg mye på henne, det er mange ganger jeg opplever ting og tenker "det ville XXX likt!".

det tok lang tid før jeg orket dra på kirkegården i jula, men nå er det blitt viktig, og jeg går alltid innom graven hennes og tenker litt. '

det er grusomt når de man er nære dør.

den første hunden vår var også grusomt når døde, han var liksom min, og jeg lå på gulvet sammen med ham før de kjørte ham til dyrlegen. han hadde vondt, kreft i magen, og jeg lå bare ved siden av ham og gråt mens han så på meg.

vi gravla ham i hagen, og jeg la blomster der vi gravla ham en stund, og ble sint når pappa lot det gro igjen for så å bygge ut platting....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Ja, jeg har mistet personer som sto meg nær. Sist det skjedde var det et menneske som "hadde godt av å få slippe" men allikevel er det dødsfallet kanskje det vondeste. Selv om det var til det beste, som det så fint heter..

Også har jeg og en slags sorg over et menneske som døde før jeg ble født, et menneske jeg så gjerne skulle kjent fordi jeg tror hun var verdt å kjenne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Trulselinemor

Før jeg ble født døde bestefar. (han adopterte far). Jeg fikk aldri hilse på han, men har hørt mye om han. Har vært mye på graven.

Mamma har mistet noen onkler. To av hennes onkler stod meg veldig nært, så jeg var med i begravelsen og minnestunden.

Far mistet et søskenbarn. Jeg hadde veldig god kontakt med datteren hennes, som var min tremenning. Jeg ble kjent med henne (mor til tremenningen min) bare 1 år før hun døde. Det var tungt. Jeg følte vi hadde så mye å prate om.

Ei barndomsvenninne av meg døde. Jeg bodde mange mil unna, så jeg kastet meg på første tog. Det var en kjempe tøff begravelse, men jeg er glad jeg reiste. Det føltes veldig godt å ha vært der. Litt lettere å møte foreldre og søster etter på.

Jeg mistet en bestefar. (far til mamma). Han sovnet stille og rolig inn. Jeg savner han så utrolig mye. Det er snart 13 år siden, men sorgen blir aldri borte.

Jeg mistet en bestefar til ( biologiske faren til far). Det var ikke så tungt. Jeg kjente han nesten ikke. Han var mye for seg selv. Ønsket ikke så mye kontakt med omverden. Savnet er ikke så stort der. :forvirret:

Jeg mistet bestemor (hun adopterte far). Jeg stod som nærmeste pårørende den siste tiden, pga jeg bodde så i nærheten. Å miste henne, var som å miste alt. Hun var lett å snakke med. Hun lytter og ga deg råd og tips. Der er savnen enorm. Jeg tenker på henne hele tiden.

Jeg mistet "bestemor". Hun var mor til samboeren til mamma. Hun behandlet meg som et barnebarn fra første stund. Gjorde ikke forskjell på meg og de andre barnebarna.

Ei jeg jobbet med mistet datteren. Hun tok livet sitt. Jeg møttet opp i begravelsen, for å vise min kollega min medfølelse. Jeg ble litt overrasket i kirken. Ingen andre fra jobben møtte opp. Hun hadde jobbet der i flere år og var på den tiden avdelingsleder. Ingen viste at jeg kom til å møte opp. Jeg var kun vikar som de ringte etter når de trengte folk. Jeg fikk vite at de ville ikke vise sin medfølelse, fordi det var et selvmord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt for mange av mine kjære har dødd de siste årene..

Det verste var da min mor døde i fjor.. Jeg sørger enda

over det uventede dødsfallet..

Den første jeg mistet, var eks typen min. Han tok livet av seg for snart 10 år siden.

Så, i 2000 begynte mine nærmeste å falle fra.

Først en god tante, døde av kreft like før jul -00

I 2002 døde han som hadde vært morfaren min så lenge jeg har levd, også av kreft.

I -03 Døde den skikkelige morfaren min, av hjerteinnfarkt.

-04 Døde først mor, 53 år gammel, hun hadde da hatt MS i 24 år, og slet da med lungebetennelse. Kroppen klarte ikke lenger å kjempe imot, og var heller ikke istand til å ta til seg medisiner :cry:

En kveld sovnet hun stille inn i det huset hun og far hadde bygget sammen, og oppdratt 3 døttre..

Livet har ikke blitt det samme etter den dagen :(

Litt senere det året døde oldemor. 98 år gammel.. Var jo forberedt på det, men det var alikevel grusomt da jeg ble fortalt at hun hadde dødd..

Hun var den beste oldemoren som fantes.. I mine øyne..

Hun var en tøff dame, med 5 sønner, mannen hennes døde under krigen, og hun har i alle år etter det levd alene..

Hun sto på på kjøkkenet og tok oppvasken etter seg selv og sin sønn og hans kone og et av sine barnebarn til hun var 96 år gammel.. Hun var ute og lukte bed og vasket trapper også til hun var 96..

Utrolig sprek dame..

Til nå i år, har jeg mistet farfaren min..

Og nå håper jeg at jeg kan få beholde resten noen år til..

Det er slitsomt å sørge..

Og så lenge alle mine kjære holder på å dø fra meg i det tempoet det har gått i til nå, føler jeg ikke at jeg får tid til å sørge skikkelig over hver enkelt av dem.

:tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet lillesøsteren min. Det var forferdelig, jeg trodde aldri at jeg skulle bli glad igjen, eller slutte å gråte. Alle sammen, mamma, pappa, den andre søsteren min, vi gikk bare rundt i en tåke, alt var grusomt.

Så har jeg mistet babyen min. Min lille jentebaby døde inni magen min.

En venninde av meg tok selvmord, hun hoppet ut fra en blokk i tolvte etasje.

En av mine nærmeste kollegaer døde i Linateulykken i Milano.

Min mormor, min morfar og min farmor er borte, min onkel døde i fjor.

En av mine venninder mistet sin syv måneder gamle baby i hjernehinnebetennelse.

Naboen vår døde i fjor vinter.

Og ikke minst døde hunden vår da jeg var atten.

Sorg er godt og vondt. Godt fordi det er forløsende, du kan velte ut alle tårene uten å tenke på at noen ser på deg. Og vondt fordi du er nødt til å omstille deg på en ny hverdan. En annerledes hverdag.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på lillesøsteren min. Enda vi nesten var glade for at hun fikk dø, fordi hun var svært syk, er savnet så stort og vondt at det innimellom er nesten umulig å bære.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...