HELT ÆRLIG: Barn eller ikke barn?

[Schadenfreude]

Mitt råd? Tenk over hva slags hverdag du ønsker deg 10-15 år i fremtiden. 

Baby- og småbarnsperioden kan være slitsom, men utfordringene blir bare større med alderen. Plutselig er de skolebarn, med en egen personlighet, egne ønsker og muligheten til å gjøre himla dumme valg. Da må man være sikker på at man har gitt dem den kunnskapen og fornuften de trenger. Småbarn er ENKLE til sammenligning. 

Og så vil du helst skjerme dem fra alt vondt, men det kan du jo ikke. Så når de er lei seg, er det ekstremt fortvilende å ikke kunne gjøre det bedre. 

Å få barn betyr å pådra seg bekymringer resten av livet. Ikke minst må du være bevisst dine egne emosjonelle utfordringer, for ungene kommer til å teste grensene dine mer enn du trodde var mulig. Jeg kjenner ikke en eneste forelder som ikke føler seg som verdens verste innimellom, når det bare blir krangling og mas. Ikke vil de spise maten du lager heller, i hvert fall ikke før slutten av barneskolen. Og om du prøver å planlegge en hyggelig aktivitet, er det minst én som blir sur fordi den heller vil "game". 

Og da har jeg ikke engang nevnt alle pengene som går med. 

MEN for meg er det verdt det. Det å få oppdage verden sammen med ungene er helt fantastisk! Det er ingenting som gjør meg stoltere enn når jeg ser hvor empatiske og fine folk de er blitt.

Jeg hadde en ganske kjip oppvekst selv, så det å ha en egen familie å ta vare på og skape hverdagsmagi for har vært det som gjør at jeg føler at jeg hører hjemme. Å få barn og lære hvordan de fungerer, har gitt meg innsikt i hvordan mine egne foreldre ikke taklet foreldrerollen. Det å vite at jeg gir barna mine en bedre barndom, er en stor seier for meg. 

[AnonymBruker]

Jegern Puahate skrev (38 minutter siden):

For å være helt ærlig mener jeg det burde være påkrevd lisens for å reprodusere og oppdra barn, som baserer seg på økonomi, psykologi, livssyn, gener, iq og eq. Det høres kynisk ut muligens men ville forhindre ekstremt mye menneskelig lidelse, samt sette vår utvikling fremover. Ondskapen i verden skyldes som regel omsorgssvikt og barndomstraumer, en kan bare se på vår Breivik som eksempel.

En burde også ha et solid filosofisk grunnlag for å få barn, utover at det populært og at en ønsker tilskuere til sin alderdom og død. 

Dette skjer ikke ofte, så kryss i taket, men her er jeg helt enig med deg. Det er altfor lett å få barn, og det er alt for ofte de som ikke burde hatt barn som får dem.

I tillegg er det altfor mange mennesker i verden i utgangspunktet, så en tvungen kontroll på dette hadde faktisk bare vært til det bedre.

Anonymkode: b6f4d...fc9

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40 og har aldri hatt ønske om barn. Reiser lite, og har to hunder som krever mye ansvar og tidsbruk, så det handler ikke om frihet for min del, men både jeg og samboer har rett og slett virkelig aldri hatt lyst på. Ikke noe snev av lyst engang. Så jeg kan på en måte ikke svare helt på hvordan det er å velge det bort, for det å skulle velge det er så fjernt og rart og feil for meg på en måte. For meg/oss ville barn gitt oss et liv vi ikke ønsker, selv om vi selvsagt hadde blitt glad i ungen.

Anonymkode: 71d3c...216

[Katten.2.0]

Er i 30-årene og har ikke angret på å ikke gå barn.

Det er så mye annet man kan fylle livet sitt med, så om man ikke absolutt vil ha barn så ser jeg ikke poenget.

I tillegg tvinger man et individ inn i eksistens, og jeg tror mange burde tenkt på hvilket liv de kan tilby før de får barn. 

[Gjest Bet-t-ina]

Jeg skulle ikke ha barn. Men så fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg har fem barn og kunne ikke tenkt meg et liv uten dem. Ingen var planlagt. Vi har mulighet til å leve som vi vil. Vi reiser med og uten barn. Vi har vaskehjelp, nanny og kokk som er ansatte på heltid. Vi kjøper oss tid, og vi er heldige som har muligheten til det. Jeg var 27 da jeg fikk første, vi er godt under 40 år og har masse tid og overskudd. Det er opp til hver enkelt, i dag må man ikke ha familie men det er hyggelig. 

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene her.

Har du kjæreste? Dersom du er singel så kan det være at barneønske blir stort når du får deg kjæreste.

Jeg har 2 barn og har aldri angret. Fikk min første når jeg var 21 og syns det er alt for tidlig. Fikk min andre når jeg var 28, kunne gjerne fått min første da.

Anonymkode: 23d6f...aaa

[AnonymBruker]

Over 40 og lykkelig frivillig barnløs. Har samboer, barnløse venner og hobbier og idrett jeg lever for, samt reiser mye. Driver med litt frivillig arbeid innimellom i tillegg til vanlig jobb,. 

Anonymkode: fe0b4...0b3

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (3 timer siden):

Trenger du å spørre så bør du ikke få barn

Så du har vært 100%sikker på alle valg i ditt liv i ung alder? Not bad 

Anonymkode: 3e318...35b

[AnonymBruker]

Brukte 20 årene til utdanning, jobb og masse reising, har vært i nærmere 70 land, reising var/er min store lidenskap. Litt etter jeg bikka 30 så kjente jeg på et lite ønske om familie, noe jeg hadde nesten avfeid pga manglende ønske om det i 20 årene. Etterhvert ble det regelrett litt «kjedelig» med all denne selvrealiseringen. Ble gravid når jeg var 32, har nå et barn. Og jeg angrer ikke. Vi gleder oss så til å ta henne med på reiser og oppleve verden fra hennes perspektiv og på hennes premisser. Det er givende å se henne utvikle seg, at personligheten kommer frem, og generelt se henne gå fra dette lille vesenet som bare lå der til å ha egne meninger og ønsker. Vi har er stort nettverk, så hun har vært hos besteforeldre når vi har ønsket en liten tur bare oss, noe som også selvsagt er deilig. Jeg anger ikke, skulle ønske jeg begynte 2 år tidligere, for å få to kanskje. For for vår del (vet det ikke er slik for alle), så har det å få barn vært mye lettere enn vi forberedte oss på til. Vi begge syns etterhvert det ble kjedelig med å gå ut, feste osv. Men jeg tror livet absolutt kan være kjempefint uten barn for de som ønsker det, og jeg har flere venner både med og uten barn:) 

Anonymkode: b4faf...662

[AnonymBruker]

youcancallmejune skrev (1 time siden):

Helt enig. Er man usikker er det best å la være. Barn fortjener ikke uengasjerte foreldre som kanskje lengter etter et annet liv og angrer på at de fikk dem. Alle egner seg ikke som foreldre, og jeg tror slik sterk tvil kan skyldes at man innerst inne vet at man ikke vil klare seg særlig bra.

Hva vet du om man hadde vært en uengasjert forelder? Jeg tror nok ikke alle angrer på å ha fått barn, men de kunne sett for seg et liv uten barn.. Det betyr ikke at de dumper barna på dynga og reiser på ferie av den grunn. 

Jeg hadde klart meg helt fint om jeg hadde fått barn, og jeg hadde klart meg helt fint om jeg ikke fikk barn. 

Anonymkode: 3e318...35b

[AnonymBruker]

Har ett barn. Vil ikke ha flere. Angrer to ganger om dagen, og det er når vi skal pusse tenna. Fy faen, akkurat den seansen er jeg så dritt lei av. Men etter hvert kan han vel pusse selv. Ellers er det utrolig kjekt å være mor til et annet menneske. Men i retrospekt ville jeg ikke tatt det samme valget hadde jeg visst hva jeg gikk til, skjønt jeg virkelig elsker barnet mitt over alt på jord og (nå) ikke kan forestille meg livet uten. 

Jeg fikk barn fordi jeg var så latterlig forelska. Er gift med barnefar. Klart det er gøy å se fusjonen av genene våre. Så får vi bare gjøre vårt beste og krysse fingrene for at det blir en bra fyr. 

Anonymkode: 98a29...094

[AnonymBruker]

Jeg var sikker på at jeg ikke ville ha barn frem til jeg rundet 30, da kom plutselig ønsket om å ha en egen familie. Før det tenkte jeg bare på barn som noe som kostet penger, noe som tok fra en frihet og nattesøvn og noe som ødela for karrieremuligheter og reising.

Men jeg brukte 20 årene på nettopp disse tingene, prioritere meg selv, gå ut på byen til langt på natt, reise, sove når jeg ville hvor jeg ville, ta utdanning og gjøre karriere. Og til slutt så opplevde jeg det som ganske tomt og ensformig. Jeg ønsket rett og slett å fokusere på noe annet enn meg selv og tanken på at familien min, dvs foreldre og svigerforeldre, ville gå bort etterhvert og vi ville sitte igjen uten familie gjorde at valget til slutt falt på å få barn.

Og det er uten tvil det mest fantastiske jeg har gjort, jeg elsker å være mamma! Å oppleve verden med barnet mitt og å få oppleve den betingelsesløse kjærligheten er en nydelig ting. Men det er slitsomt, det er altoppslukende og man har ikke lenger samme frihet til å prioritere seg selv lenger, så det er noe man virkelig bør føle seg klar for. Og for min del hadde jeg nok ikke vært fornøyd med å få barn tidlig for da hadde jeg nok følt jeg gikk glipp av mer enn jeg gjør nå. 

Anonymkode: bf0bc...a95

[Metalbitch]

Jeg har ALDRI angret på at jeg fikk mine to fantastiske barn selv om de har hver sine kroniske sykdommer som krever en del.

Jeg HAR angret på valg av barnefar..🤣

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er snart 40 og har aldri hatt ønske om barn. Reiser lite, og har to hunder som krever mye ansvar og tidsbruk, så det handler ikke om frihet for min del, men både jeg og samboer har rett og slett virkelig aldri hatt lyst på. Ikke noe snev av lyst engang. Så jeg kan på en måte ikke svare helt på hvordan det er å velge det bort, for det å skulle velge det er så fjernt og rart og feil for meg på en måte. For meg/oss ville barn gitt oss et liv vi ikke ønsker, selv om vi selvsagt hadde blitt glad i ungen.

Anonymkode: 71d3c...216

Men hva gjør dere på fritiden bortsett fra hundene?

Anonymkode: 6ef6e...4d0

[AnonymBruker]

1 hour ago, Knirke said:

Vel... Du har ingen garanti for at barna dine tar vare på deg når du blir gammel. Mine foreldre tok ikke på seg omsorgen for sine foreldre da de ble gamle, rett og slett fordi de bodde for langt fra hverandre.  De gamle ble plassert i eldrebolig og overlatt til profesjonelle som seg hør og bør (vi besøkte dem, da..). Jeg har bare min mor igjen, men jeg kommer ikke til å flytte til andre enden av landet for å ta vare på henne når den tid kommer. Jeg har mitt eget liv å tenke på. 

Ensomt?  Ja, kanskje det, men det finnes andre måter å skaffe seg venner på enn å føde dem. 

TS: For å ta en liten test på hvor mye du ønsker barn, så kan du bla igjennom newsfeeden din på Facebook og finne alle innleggene som starter med "Hipp hurra for verdens beste (fyll inn navn her) som fyller (fyll inn alder) i dag! Mamma og pappa er kjempestolte av deg, vår lille gledesspreder❤️❤️", med påfølgende 14 bilder av en unge med kake i fjeset. Så kjenner du på hva du føler for å svare:

A) Åååååååå, så koselig!!!!❤️😊 Håper hun/han koser deg masse på dagen sin! koz og klemz!

B) Herregud så kjedelig... 

Du kan jo gjette hva mitt svar er.

Ha ha 😄

Det er morsomt, men ikke nødvendigvis brukbart som råd  Jeg ville også svart B, men er glad for at jeg har barn likevel. Jeg synes ikke barn per definisjon er et super interessant emne og heller ikke som innhold på sosiale medier. Men man kan være glad i barn likevel.  

Jeg er enig i at det ikke er noen garanti mot ensomhet. Jeg har faktisk mistet kontakten med mange venner (særlig i utlandet) etter at jeg fikk barn, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å reise eller ringe, skrive osv. Det er trist! 

Anonymkode: 12f7b...397

[AnonymBruker]

Jeg hadde et intenst ønske om barn, muligens fordi det var veldig vanskelig å bli gravid. Nå har jeg to og elsker dem selvsagt høyere enn alt annet. Men tror livet uten barn ville vært enklere, med mindre bekymringer. Har ikke nødvendigvis behov for selvrealisering, men mer tid til å ta vare på kropp og sjel hadde vært fint. 

Anonymkode: d60a1...f45

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40, og har alltid bare visst at jeg ikke vil ha barn. Jeg har ikke trengt å bruke mye tid og energi på å tenke på dette, bortsett fra et par tilfeller når kjærester har presset og mast, til tross for at jeg har vært ærlig og tydelig fra dag én. Har vært mange år i et forhold nå, og tenker ofte over hvor fornøyd jeg er med livet slik det er. Jeg kan se på venninner med barn og være glad på deres vegne, samtidig som jeg føler meg så takknemlig og heldig over mitt eget liv uten barn. 

Anonymkode: c1734...351

[AnonymBruker]

Jeg hatet barn og kunne ikke se for meg å være mor. Noe endret seg og litt i panikk fikk jeg barn som 40-åring. Helt topp! 

Jeg har gjort og sett så mye før jeg fikk barn at jeg koser meg veldig med de små tingene. 😊

Anonymkode: c15b2...1e1

[Katten.2.0]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Men hva gjør dere på fritiden bortsett fra hundene?

Anonymkode: 6ef6e...4d0

Er det kun hunder og barn som fyller fritiden?

[AnonymBruker]

Katten.2.0 skrev (8 minutter siden):

Er det kun hunder og barn som fyller fritiden?

Haha. Jeg tenker det er veldig fantasiløst av de som ikke klarer se for seg hva man fyller dagene med hvis man ikke har barn. Noen hobbyer er jo feks veldig tidskrevende. Ellers er det jo det å kunne kose seg med en god bok i fred og ro etter jobb og trening, sette på en film sammen med mannen, gå lange turer, bruke noen timer på å lage gode middager fordi ingen stresser deg med det... Jeg kjeder meg aldri, selv uten tidskrevende jobb eller hobby. 

Anonymkode: 1b570...f49