Gå til innhold

HELT ÆRLIG: Barn eller ikke barn?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg tenker at du ikke finner svarer på det du murer på her inne. Det spiller ingen rolle hva vi her inne mener og har opplevd. Dette må du diskutere og kjenne på med mannen din. 
 

Selv har jeg barn, og når venninner uten sier de er usikre fordi de er redd for å ikke kunne gjøre det de liker å gjøre i hverdagen pleier jeg alltid å svare at det meste kan man gjøre med barn også.  Barna er bare små en liten periode, og du kan introdusere dem for hobbyen din relativt tidlig. 
 

Du har god tid på å bestemme deg, du er fortsatt ung. 

Anonymkode: e61dc...41a

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Daria

Jeg var veldig sikker på at jeg ville ha barn og kjernefamilie da jeg var 25 - jeg manglet bare mannen som skulle komplettere det hele. Han dukket aldri opp - nå er jeg 40, singel og barnløs og har ikke noe ønske om å bytte med barnefamilielivet mange av vennene mine lever. Jeg har bygget et liv og en tilværelse jeg har det godt med ut fra de forutsetningene jeg har, og tror det er viktig - lev det livet du har mens du har det, ta mulighetene som byr seg og gjør det beste ut av dem. Ta de valgene som kjennes riktige når de kommer - ikke sitt som 25-åring og funder på om du kanskje vil ha barn når du er 30, du vet uansett ikke hvordan livet ditt vil se ut da. Den sikreste måten å bli ulykkelig på er å ha veldig konkrete planer og forventninger og så ikke klare å oppfylle dem.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kan jo bare fortelle om mitt valg, kanskje det gjør deg klokere. Jeg ville aldri ha barn ,hadde ikke behov,  hadde ikke lyst, ville heller ja en mann som jeg kunne ha det fint med, reise og være fri. Som 39 åring møtte jeg denne mannen da, sent men godt. Forsikret meg flere ganger at han var enig i det å ikke få barn før vi gikk videre i forholdet og igjen før vi giftet oss. Etter 1 år etter vi giftet oss viste det seg at han ikke hadde vært ærlig med meg, han tok det som en selvfølge at vi skulle få familie. Jeg måtte virkelig gå runden med meg selv. Jeg konkluderte med at om jeg ikke forsøkte, var jeg redd vi ville sitte som to gamle og mangle noe, angre. Jeg ble redd for at livet med kun oss to ville bli stusselig, siden han følte det slik. Jeg tenkte og at om jeg fikk barn og vi skulle skille lag, ville jeg takle å bli alene med barnet. Men livet med barn, ansvar, redsel for at noe skulle skje barnet, søvnløshet, mindre frihet.. det skre te meg. Men jeg forsøkte, for å forsøke ville ihvertfall føles bedre enn å ikke ha forsøkt, siden jeg tenkte at jeg ikke ville bli gravid uansett,  42 år som jeg var. Vips. Gravid på første forsøk. Fikkk helt panikk. Vurderte abort. Måtte snakke med fagfolk og var skikkelig ute. Det gikk over.. fikk gutten vår og angrer ikke.  Nå har vi vært "heldige" med ham. Han er blid dagen lang og sover godt. Gleder meg til vår første utenlandsreise sammen alle 3, se ham løpe lykkelig rundt på en strand og oppleve nye spennende ting.  Jeg var aldri en byløve så uansett savner jeg ikke det. Ble langt dette, men. Ville ikke vært ham foruten og er glad jeg prøvde. Nå tenker jeg at om jeg hadde møtt mannen min før, skulle jeg gjerne vært en yngre mor. 

Anonymkode: 3a9d8...ff8

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Man kan være lykkelig med og uten. Kommer helt an på hvilke person du er, og det vet bare du! Men om du føler så mye som et liiite ønske om barn - FÅ BARN. Den lykken er ubeskrivelig.

Anonymkode: e333b...94e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
youcancallmejune
Jegern Puahate skrev (8 timer siden):

Helt ærlig burde kun de som er sikre og egnede bli foreldre. 

Å få barn fordi det kanskje er riktig = Frankenstein logikk.

Helt enig. Er man usikker er det best å la være. Barn fortjener ikke uengasjerte foreldre som kanskje lengter etter et annet liv og angrer på at de fikk dem. Alle egner seg ikke som foreldre, og jeg tror slik sterk tvil kan skyldes at man innerst inne vet at man ikke vil klare seg særlig bra.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Som så mange andre var jeg også i tjueåra sikker på at det med barn ville komme, det var jo noe alle gjorde. Men så fant jeg ikke mannen jeg ville ha barn med, og nå er jeg straks 46 og for gammel. Men det er helt greit. Jeg har nok aldri kjent den biologiske klokken tikke så altfor høyt uansett, og jeg setter altfor stor pris på det å få være alene, og ha livet og huset for meg selv.

Når det gjelder vennene, så var det en litt tung periode i 30-årene. Det kan jeg godt innrømme. De var opptatt med sitt, og i de årene var nok interessene våre ganske ulike. Men nå, når de har unger som begynner å bli store, så har vi kommet nærmere hverandre igjen (Og i de årene de hadde småbarnsperioden tror jeg de også satte pris på å ha en barnefri havn hos meg noen timer nå og da, selv om det ikke ble så ofte jeg skulle ønske :))

Det eneste jeg av og til kan kjenne på er at jeg nok går glipp av noe, og at det kunne vært kult å se hvordan mitt barn ville ha sett ut, men de tankene går fort over, og jeg setter nok mest pris på tilværelsen uten.

 

Ser noen her bruker argumentet om at noen skal ta vare på dem når de blir gamle. Vel, jeg så mine stesøsken mer eller mindre ta livet av sin mor, med rus, psykiatri, uvennskap og krangling. Hun fikk aldri fred og var helt utslitt av å gå og bekymre seg over sine voksne barn. Dette har også vært en del av årsaken til at jeg ikke har fått barn - risikoen for noe slikt har skremt vannet av meg. Man har aldri garanti for at det går bra.

Anonymkode: b6f4d...fc9

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
Arkana skrev (2 timer siden):

Det er jo egentlig litt meningsløst hvordan alle andre føler det, det er jo ditt eget ønske som teller. Det er like meningsløst for en lykkelig barnløs å høre hvor fantastisk livet er med barn som det er for en forelder å høre hvor fantastisk livet er uten barn. Jeg har barn og ville aldri vært like lykkelig uten, men det er jo fordi dette er det jeg ønsker meg. Hva som gir deg det lykkeligste livet handler jo om hva du selv ønsker deg, ikke alle andre.

Jeg kan i alle fall si at det å få barn hindrer deg ikke fra å gjøre noe som helst. Mange barnløse snakker så mye om friheten de har, men i realiteten bruker de ikke den "friheten" så mye som de innbiller seg fordi barnløse, i likhet med alle andre voksne, også har forpliktelser som binder dem. Jeg kjenner barnløse som lever ordinære A4-liv og jeg kjenner småbarnsfamilier som tok permisjon fra jobb og backpacket i Asia et år. Det er ikke hvorvidt man har barn eller ikke som avgjør hvor fri man er eller hva man kan bruke tiden sin på. Jeg ville heller ikke latt venninners liv være avgjørende for et så viktig valg. Du må kjenne etter hva du selv vil med ditt liv og ikke bry deg om hvordan andre lever sitt liv.

Dette! 

Jeg kjenner mange barnløse (som meg selv) som lever helt ordinære A4 liv, og barnefamilier som lever spennende liv med artige jobber og reiser til eksotiske steder. Bortsett fra fyll og fest kan man gjøre det meste med barn. Jeg bruker å spise ute med en venninne og hennes barn f.eks., så vennskap kan også bestå. Det er fullt mulig å ha gode vennskap selv om en har barn og en annen ikke :)

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt ærlig så skjønner jeg ikke at man kan tvile på slik. Å få barn er det beste som kan skje. Man blir fort ensom om man ikke har barn. Hvem skal ta ansvar for deg når du blir gammel osv? 

Barna har kun gitt meg glede de 30 årene de har vært her . 

Anonymkode: b0cef...7cc

Jeg har ikke barn, og er ikke ensom. Og barn bør ha muligheten til å leve sine liv slik de ønsker, ikke måtte bo på hjemplassen for å ta vare på aldrende foreldre. Jeg kjenner eldre med barn som bor på den andre siden av jordkloden.

Anonymkode: c5aa5...b06

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Daria
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når det gjelder vennene, så var det en litt tung periode i 30-årene. Det kan jeg godt innrømme. De var opptatt med sitt, og i de årene var nok interessene våre ganske ulike. Men nå, når de har unger som begynner å bli store, så har vi kommet nærmere hverandre igjen (Og i de årene de hadde småbarnsperioden tror jeg de også satte pris på å ha en barnefri havn hos meg noen timer nå og da, selv om det ikke ble så ofte jeg skulle ønske :))

Dette er mye min erfaring også - mange vennskap har tunge kår i småbarnsårene. Jeg må si at jeg humrer litt når jeg ser det skrives i tråden at det å ha barn ikke er noe hinder for å leve som man vil og gjøre det samme man gjorde før - det er godt mulig det oppleves sånn fra innsiden, men fra den barnløse utsiden er det ganske åpenbart at alt endrer seg. Å ha noen venner i noenlunde samme livssituasjon er gull verdt. (Men jeg ville ikke brukt hvorvidt det påvirker vennskap som et argument for eller mot barn - vennskap påvirkes av så mangt uansett).

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tenker det er helt naturlig å være usikker i en alder av 25! 
 

For min egen del har jeg ønsket meg barn hele livet, men jeg visste ikke helt sikkert NÅR. Men når jeg bikket 26 begynte ønsket å komme snikende. Fikk førstemann i en alder av 28 og nå kommer andremann i en alder av 30. Jeg er så takknemlig jeg har fått muligheten til å få barn. Det finnes ingenting i livet jeg elsker mer enn dem. Når jeg holder sønnen min, som gir meg en varm klem og forteller meg om dagen sin.. finnes ikke noe bedre! Det har vært helt fantastisk å se han vokse fra en liten baby til en gutt med egne tanker, interesser og ønsker. Det er ikke til å stikke under en stol at det har begrenset friheten og det sosiale livet en del, men det har uten tvil vært verdt det!

Anonymkode: 7bade...d64

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonymus Notarius

Du har god tid på å bestemme deg, da.

Jeg har barn og er glad for det, men tror fint man kan leve et godt liv uten også. Den største ulempen med å være barnløs tror jeg er at "alle andre" har barn. Man blir litt utafor på en god del arenaer hvis søsken og venner har barn, fordi dette da vil være hovedfokus i livene deres. Viktig å ha barnløse venner når man er barnløs selv, tror jeg. Ellers er man på så ulike steder i livet at vennskap blir vanskelig å opprettholde.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har barn, og angrer ikke. 

Men jeg kunne også fint ikke ha hatt barn.

Det er vel sant det om at man ikke angrer på barna man har fått (stort sett).

Det viktigste for en usikker person er kanskje personen man får barn med - om du er redd for å miste deg selv, så ha en partner du vet deler ansvaret 50/50 og som er interessert i at dere begge skal få realisere dere selv om dere har barn.

Jeg hadde aldri fått barn om jeg ikke hadde en partner som tok sitt og vel så det, og barnet jeg har føles som en bonus til det livet jeg allerede hadde og fremdeles lever.

Anonymkode: 9115b...405

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Forstår dette godt! Jeg personlig er redd for at mine venninner etterhvert får barn og vi ikke lengre har felles ting og tid til å treffes, jeg er også dårlig på å få nye venner, de jeg har har jeg hatt i minst 10 år 😂

Anonymkode: 3e318...35b

Man får jo ikke barn bare fordi man er redd man ikke skal ha noe til felles med andre som har barn? Du er ung, du har god tid. Det er så mange tråder om dette, og hvis man er så usikker så bare legg det på hylla sålenge? 
Jeg angrer ikke, glad jeg fikk barn som 26/27-åring, men nå er jeg i et stabilt forhold og så for meg livet med barn med min samboer! Tidligere så jeg ikke helt for meg barn og var ikke klar, men det blir man som regel under svangerskapet og når man blir forelder. Men nå ble jeg gravid på prevensjon også, og er veldig glad det skjedde! 
Men aldri om jeg hadde fått barn om jeg var så usikker og kun var redd for å miste venner 😳

Anonymkode: 49ff5...982

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Daria skrev (8 minutter siden):

Dette er mye min erfaring også - mange vennskap har tunge kår i småbarnsårene. Jeg må si at jeg humrer litt når jeg ser det skrives i tråden at det å ha barn ikke er noe hinder for å leve som man vil og gjøre det samme man gjorde før - det er godt mulig det oppleves sånn fra innsiden, men fra den barnløse utsiden er det ganske åpenbart at alt endrer seg. Å ha noen venner i noenlunde samme livssituasjon er gull verdt. (Men jeg ville ikke brukt hvorvidt det påvirker vennskap som et argument for eller mot barn - vennskap påvirkes av så mangt uansett).

Ja, det er helt klart. Og vennskapene blir jo ikke nødvendigvis noe dårligere, men de blir litt annerledes.

Og så hadde jeg fortsatt noen venner som var i samme situasjon som meg, og som jeg kunne omgås. Jeg har også hele tiden hatt en hobby å drive med, hvor jeg hele tiden har blitt kjent med nye mennesker.

 

 

Anonymkode: b6f4d...fc9

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Knirke
1 hour ago, AnonymBruker said:

Helt ærlig så skjønner jeg ikke at man kan tvile på slik. Å få barn er det beste som kan skje. Man blir fort ensom om man ikke har barn. Hvem skal ta ansvar for deg når du blir gammel osv? 

Barna har kun gitt meg glede de 30 årene de har vært her . 

Anonymkode: b0cef...7cc

Vel... Du har ingen garanti for at barna dine tar vare på deg når du blir gammel. Mine foreldre tok ikke på seg omsorgen for sine foreldre da de ble gamle, rett og slett fordi de bodde for langt fra hverandre.  De gamle ble plassert i eldrebolig og overlatt til profesjonelle som seg hør og bør (vi besøkte dem, da..). Jeg har bare min mor igjen, men jeg kommer ikke til å flytte til andre enden av landet for å ta vare på henne når den tid kommer. Jeg har mitt eget liv å tenke på. 

Ensomt?  Ja, kanskje det, men det finnes andre måter å skaffe seg venner på enn å føde dem. 

TS: For å ta en liten test på hvor mye du ønsker barn, så kan du bla igjennom newsfeeden din på Facebook og finne alle innleggene som starter med "Hipp hurra for verdens beste (fyll inn navn her) som fyller (fyll inn alder) i dag! Mamma og pappa er kjempestolte av deg, vår lille gledesspreder❤️❤️", med påfølgende 14 bilder av en unge med kake i fjeset. Så kjenner du på hva du føler for å svare:

A) Åååååååå, så koselig!!!!❤️😊 Håper hun/han koser deg masse på dagen sin! koz og klemz!

B) Herregud så kjedelig... 

Du kan jo gjette hva mitt svar er.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jegern Puahate
2 hours ago, AnonymBruker said:

Tja.. Høres jo med en gang veldig fornuftig ut. Samtidig finnes det en haug av folk som elsker jobben og var sikre i sitt valg som gjør den dårlig og er uegnet. Og mange som var usikre som er både egnet og gjør en fantastisk jobb som foreldre. Å ville og like noe er ikke ensbetydende med at man er flink til noe. Og man er ikke nødvendigvis dårlig i ting man ikke opprinnelig hadde stor interesse av. Det viktige er jo hvordan man faktisk forholder seg til de barna som blir født, ikke hva ens intensjon for livet var før det eller grad av sikker/usikkerhet. 

Anonymkode: 938d3...90a

For å være helt ærlig mener jeg det burde være påkrevd lisens for å reprodusere og oppdra barn, som baserer seg på økonomi, psykologi, livssyn, gener, iq og eq. Det høres kynisk ut muligens men ville forhindre ekstremt mye menneskelig lidelse, samt sette vår utvikling fremover. Ondskapen i verden skyldes som regel omsorgssvikt og barndomstraumer, en kan bare se på vår Breivik som eksempel.

En burde også ha et solid filosofisk grunnlag for å få barn, utover at det populært og at en ønsker tilskuere til sin alderdom og død. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Helt ærlig, så synes jeg du skal vente og merke etter når du nærmer deg 30. Jeg fikk to barn da jeg var 34 og 36 - før det hadde jeg ikke helt lyst. Jeg er glad for at jeg gjorde det, men jeg kan helt klart forestille meg at jeg ville hatt et godt liv uten også. Jeg kan se for meg mange fine ting jeg ville gjort, hvis jeg hadde tid.

Når jeg prøver å tenke over hva livet som forelder innebærer av søvnproblemer, barnehage, skoleaktiviteter, rot, stress og ikke særlig mye tid alene, synes jeg ikke det er fantastisk. Men så er det sånn at jeg (som alle andre) synes at jeg har fått to helt fantastiske barn, som jeg ikke ville være uten, og som jeg elsker å ha i livet mitt. De er mine to yndlingspersoner i denne verden og jeg kan glede meg helt vilt til å se dem når de har vært vekk en dag. Jeg kan ikke se for meg livet uten dem. Men hvis man velger ikke å få barn er det jo ikke noen bestemte personer man velger bort, så jeg kan godt forstå det valget også. 

Anonymkode: 12f7b...397

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er snart 40, og ønsker ikke barn. Kjenner til flere som ikke ønsker det, og som lever godt med sitt valg. Mannen har en tenåring, og om noen få år har vi alle muligheter til å reise som vi vil, bo litt i utlandet hvis vi vil det, og vi har en frihet som verdsettes høyt. Jeg har fantastiske tantebarn i livet mitt, og de gir meg mye.

Anonymkode: 8e0e0...4af

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nerine_
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt ærlig så skjønner jeg ikke at man kan tvile på slik. Å få barn er det beste som kan skje. Man blir fort ensom om man ikke har barn. Hvem skal ta ansvar for deg når du blir gammel osv? 

Barna har kun gitt meg glede de 30 årene de har vært her . 

Anonymkode: b0cef...7cc

Nei, man blir fort ensom når man velger å isolere seg/ikke delta på noe sosialt. Og når man blir gammel finnes det tjenester som hjemmesykepleie, sykehjem, dagtilbud for eldre, private tjenester som handler for deg osv. 

Jeg fikk barn fordi jeg hadde lyst til å oppleve den delen av livet, ikke fordi de skal ta ansvar for at jeg ikke er ensom, eller ta vare på meg når jeg blir gammel. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
16 minutter siden, Knirke said:

Vel... Du har ingen garanti for at barna dine tar vare på deg når du blir gammel. Mine foreldre tok ikke på seg omsorgen for sine foreldre da de ble gamle, rett og slett fordi de bodde for langt fra hverandre.  De gamle ble plassert i eldrebolig og overlatt til profesjonelle som seg hør og bør (vi besøkte dem, da..). Jeg har bare min mor igjen, men jeg kommer ikke til å flytte til andre enden av landet for å ta vare på henne når den tid kommer. Jeg har mitt eget liv å tenke på. 

Ensomt?  Ja, kanskje det, men det finnes andre måter å skaffe seg venner på enn å føde dem. 

TS: For å ta en liten test på hvor mye du ønsker barn, så kan du bla igjennom newsfeeden din på Facebook og finne alle innleggene som starter med "Hipp hurra for verdens beste (fyll inn navn her) som fyller (fyll inn alder) i dag! Mamma og pappa er kjempestolte av deg, vår lille gledesspreder❤️❤️", med påfølgende 14 bilder av en unge med kake i fjeset. Så kjenner du på hva du føler for å svare:

A) Åååååååå, så koselig!!!!❤️😊 Håper hun/han koser deg masse på dagen sin! koz og klemz!

B) Herregud så kjedelig... 

Du kan jo gjette hva mitt svar er.

Helt enig! Humret litt av denne 😅

Anonymkode: eeaee...797

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 hours ago, AnonymBruker said:

Om jeg skulle hatt, ville jeg hatt litt tidlig så jeg har litt tid på å leve etter de har flyttet ut også 😣

Anonymkode: 3e318...35b

Det livet du lever nå i 20-åra kan IKKE gjenopptas når du er over 40. Og du vil heller ikke ønske det. 

Du er ikke klar. Slutt å stresse med dette og lev livet ditt. 20-årene er en periode av livet som er veldig gøy. Barn kommer definitivt for de fleste 

Anonymkode: b27eb...cfa

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...