HELT ÆRLIG: Barn eller ikke barn?

[AnonymBruker]

Livet både med og uten barn er meningsfylt og godt. Jeg har to barn. Jeg var sikker på at jeg ville ha dem. De gir mye glede, kjærlighet og mening til livet mitt. Men det er også en omorioritering i livet, spesielt de første 5-6 år. Jeg ble gravid igjen ved et uhell og valgte da å avbryte svangerskapet nettopp fordi barn er en veldig stor forpliktelse og tanken på tre stykk var helt umulig. Jeg er veldig veldig lykkelig over å ha fått mine to friske barn, samtidig som jeg elsker å se frem mot 50 årene der jeg kan reise og gjøre som jeg vil igjen . Jeg hadde full frihet frem til jeg var tretti og reiste mye da. Alt til sin tid, livet er langt og jeg rekker å oppleve veldig mye, med og uten barn. 

Barna gir meg andre typer opplevelser enn de jeg fikk før, så det er jo ikke slik at man ofrer alt og slutter å leve. Men man opplever helt andre ting. De er gode og dårlige, de som alt annet. 

Anonymkode: 5c3ee...8de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan har det gått for deg med venner osv? Har du fortsatt kontakt med alle de nærmeste vennene? 

Anonymkode: 3e318...35b

Ikke meg du spurte. Men jeg fikk barn først av alle i gjengen, da jeg var 23. Fikk andre da jeg var 27, og da begynte alle å få sine første. Mine er nå 10 og 5, og de andre har 3-5åringer og babyer. Går helt fint det! Kjente litt på det i starten da alle var ute og festa uten meg, men det var nok fordi jeg trakk meg en del unna selv siden jeg hadde nok å fokusere på. Men nå er det jeg som er mer fri og prøver å dra de med på ting 😅 

Når det kommer til å få barn eller ikke, så har jeg tenkt så mange ganger at jeg er så glad jeg har dem. Jeg elsker de så høyt at det gjør vondt! På en forskrudd måte så skulle jeg noen ganger ønske jeg ikke hadde de, for da hadde jeg ikke trengt å bekymre meg over de hele lovet, hvis det gir mening? Men bekymringene veier så mye mindre enn gleden av å ha de!

Anonymkode: 75f0d...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 25 år og står så fast føler jeg. Jeg er så usikker på om jeg ønsker barn.. Det har jeg vært usikker på i alle år. En dag kunne jeg tenke meg at det er koselig.. En annen dag tenker jeg på det livet jeg kan ha uten barn. 

Dere som er med og uten barn, kan dere fortelle meg akkurat hvordan det er? Angrer dere på valget (selv om dette kan være tabubelagt å svare på, vær ærlige!)? 

Gjerne fortell litt

Anonymkode: 3e318...35b

Jeg er 30. Har ikke barn. Vil aldri ha barn. Da jeg var sånn 20/21 hadde jeg noen vage dagdrømmer om kanskje å ha barn en dag, men det var bare det: dagdrømmen. 

Jeg egner meg ikke til å ha barn. Jeg hater bråk, lyd, grining. Tanken på å skifte bleier gir meg frysninger og det å være bundet til å ta ansvar for et barn de neste x antall år frister minimalt. 

Angrer ikke og har ingen problem med å snakke med andre om dette temaet og være ærlig. 

Anonymkode: 9ae8f...104

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn. Men jeg ville ikke ha barn, men ble gravid på p-pillen 2 ganger. Første gangen tok jeg abort, mens andre gangen klarte jeg ikke. Da var jeg og gift, vi hadde hus, bil osv. Og faren ønsket seg barn. Og jeg elsket å være mor, så vi fikk 1 barn til. Nå ble jeg helt alene med barna, og i tøffe tider, så har jeg vel ønsket at jeg ikke hadde fått barn.

Nå er ene barnet voksen, andre tenåring. Og nå sitter jeg med en følelse av at jeg enten burde fått 4 barn, eller ingen. Det er vel kanskje fordi barna nå har lite tid til mammaen sin. 

Nå tror jeg at man kan bli lykkelig uten barn, og lykkelig med barn. 

Anonymkode: 967bd...8ed

[Clefable]

Jeg blir 29 om ikke så lenge, og står også bom fast. Har vært gift med en mann i snart 3 år, og vi går begge frem og tilbake på dette. Eller, han stiller seg helt likegyldig, så jeg har egentlig ansvaret med å bestemme om det blir barn eller ikke. 

Vi er begge veldig glad i å trekke oss tilbake litt, ha rolige kvelder hvor vi bare slapper av/driver med hobbyer, reise på storbysferier langt vekk... Jeg føler egentlig barn vil forstyrre den rytmen litt. Jeg vet barn kan være med på ferie og sånt, men det blir jo en helt annen type tur, da. Og vi liker det rolige livet vi har nå veldig godt.

Det blir uansett ikke i nærmeste fremtid, da ingen av oss har jobb relevant til utdannelsen vår enda, og jeg gjerne vil ha det på plass først. Men dersom vi bestemme oss for barn så er vi enige om at det blir ett, så har fremdeles noen år på oss (vi har testet fruktbarheten nettopp for å vite hvor god tid vi har). 

Ingen av mine venninner på samme alder har barn heller (en gjeng på fem), så det påvirker kanskje også følelsene rundt det litt. At alle er på samme sted og trives her. 

Det er jo alltid den lille tvilen på om man vil angre dersom man ikke får også. Begge delene er jo så permanente, naturlig nok. 

Endret 14. januar 2021 av Clefable

[AnonymBruker]

6 hours ago, Jegern Puahate said:

Helt ærlig burde kun de som er sikre og egnede bli foreldre. 

Å få barn fordi det kanskje er riktig = Frankenstein logikk.

Tja.. Høres jo med en gang veldig fornuftig ut. Samtidig finnes det en haug av folk som elsker jobben og var sikre i sitt valg som gjør den dårlig og er uegnet. Og mange som var usikre som er både egnet og gjør en fantastisk jobb som foreldre. Å ville og like noe er ikke ensbetydende med at man er flink til noe. Og man er ikke nødvendigvis dårlig i ting man ikke opprinnelig hadde stor interesse av. Det viktige er jo hvordan man faktisk forholder seg til de barna som blir født, ikke hva ens intensjon for livet var før det eller grad av sikker/usikkerhet. 

Anonymkode: 938d3...90a

[AnonymBruker]

Jeg må si at mine tre sønner (og ektemannen min😍) gir meg den største gleden i livet mitt ❤️

Jeg fylles med varme, boblende følelser når jeg er sammen med dem og tenker på dem. 

De har gitt livet mitt ekstra mye mening. Og vi har en så kjærlig familie som uttrykker hvor glade vi er i hverandre hele tiden.💕

Ja, vi kunne reist mer hvis vi ikke hadde fått barn. Men det kommer. Sistemann er 18 før jeg er 50, og da kan vi reise masse. Vi har uansett reist og opplevd ganske mye med guttene.

 

Og jeg har kost meg med barnebøker, barne-TV, aking, baking og fornøyelsesparker 😉

 

Det har føltes så inderlig godt å gi og få så masse kjærlighet alle disse årene ❤️

 

Anonymkode: a737d...31b

[Aragorn ll Elessar]

Ikke barn

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 40-årene og samboer og jeg har valgt å ikke få barn. Delvis fordi livet med barn er noe som ikke frister noen av oss, samt at vi har lyst til å bruke vår tid og penger på våre interesser og hobbyer.

Jeg angrer ikke på valget, men jeg er klar over at det er en del av livet jeg går glipp av og aldri vil oppleve. Jeg pleier å si at 20% av meg vil ha barn - 10% er nysgjerrig på hvordan et barn mellom samboer og meg ville sett ut og 10% av meg ønsker avkom slik at slektlinjen fra meg går videre.  Men det er ingenting med livet med barn, i noen alderstrinn, som frister meg. 

Anonymkode: 00290...17b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt et enormt ønske om barn gjennom livet. Jeg har aldri lekt med dukker eller interessert meg for babyer. Men etter å ha vært samboer med verdens beste mann i 6 år og jeg nærmet meg 30 år, så tenkte vi at vi ønsket å utvide familien med et barn. Det var ikke noe behov jeg følte så sterkt     på, så det var en avgjørelse som ble tatt med hodet og ikke med hjertet. Det var mer sånn: «livet er langt og vi kommer kanskje til å angre hvis vi ikke fyller livet med noe mer enn bare oss selv». Så da ble det barn. I dag har vi to stykker og vi har aldri angret. Men det er mye jobb og mye handler om barna. Samtidig er det mye kjærlighet og moro. 

Anonymkode: 6e6be...62d

[Arkana]

Det er jo egentlig litt meningsløst hvordan alle andre føler det, det er jo ditt eget ønske som teller. Det er like meningsløst for en lykkelig barnløs å høre hvor fantastisk livet er med barn som det er for en forelder å høre hvor fantastisk livet er uten barn. Jeg har barn og ville aldri vært like lykkelig uten, men det er jo fordi dette er det jeg ønsker meg. Hva som gir deg det lykkeligste livet handler jo om hva du selv ønsker deg, ikke alle andre.

Jeg kan i alle fall si at det å få barn hindrer deg ikke fra å gjøre noe som helst. Mange barnløse snakker så mye om friheten de har, men i realiteten bruker de ikke den "friheten" så mye som de innbiller seg fordi barnløse, i likhet med alle andre voksne, også har forpliktelser som binder dem. Jeg kjenner barnløse som lever ordinære A4-liv og jeg kjenner småbarnsfamilier som tok permisjon fra jobb og backpacket i Asia et år. Det er ikke hvorvidt man har barn eller ikke som avgjør hvor fri man er eller hva man kan bruke tiden sin på. Jeg ville heller ikke latt venninners liv være avgjørende for et så viktig valg. Du må kjenne etter hva du selv vil med ditt liv og ikke bry deg om hvordan andre lever sitt liv.

Endret 14. januar 2021 av Arkana

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er 25 år og står så fast føler jeg. Jeg er så usikker på om jeg ønsker barn.. Det har jeg vært usikker på i alle år. En dag kunne jeg tenke meg at det er koselig.. En annen dag tenker jeg på det livet jeg kan ha uten barn. 

Dere som er med og uten barn, kan dere fortelle meg akkurat hvordan det er? Angrer dere på valget (selv om dette kan være tabubelagt å svare på, vær ærlige!)? 

Gjerne fortell litt

Anonymkode: 3e318...35b

Trenger du å spørre så bør du ikke få barn

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dagen du får barn er dagen du ønsker det - og ikke noe du kan planlegge på forhånd.

jeg ble mamma når jeg var 19, elsker barnet, men jeg fikk ikke flere i 20 årene fordi jeg ikke ønsket flere. Jeg ønsket ikke barn før jeg ble 30 heller, men den planen gikk jo ut vinduet.

jeg tror ikke barn er noe man kan planlegge, de kommer når det er rett og tid for det.

Anonymkode: 469e7...0dc

[AnonymBruker]

Helt ærlig så skjønner jeg ikke at man kan tvile på slik. Å få barn er det beste som kan skje. Man blir fort ensom om man ikke har barn. Hvem skal ta ansvar for deg når du blir gammel osv? 

Barna har kun gitt meg glede de 30 årene de har vært her . 

Anonymkode: b0cef...7cc

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Arkana said:

 

Jeg kan i alle fall si at det å få barn hindrer deg ikke fra å gjøre noe som helst. Mange barnløse snakker så mye om friheten de har, men i realiteten bruker de ikke den "friheten" så mye som de innbiller seg fordi barnløse, i likhet med alle andre voksne, også har forpliktelser som binder dem. Jeg kjenner barnløse som lever ordinære A4-liv og jeg kjenner småbarnsfamilier som tok permisjon fra jobb og backpacket i Asia et år. Det er ikke hvorvidt man har barn eller ikke som avgjør hvor fri man er eller hva man kan bruke tiden sin på. Jeg ville heller ikke latt venninners liv være avgjørende for et så viktig valg. Du må kjenne etter hva du selv vil med ditt liv og ikke bry deg om hvordan andre lever sitt liv.

Jeg tror ikke alle barnløse som snakker om frihet tenker på store voldsomme ting. For min del er det ikke frihet til å reise, gå på konserter på en hverdag, bruke penger på fancy ting o.l jeg tenker på. Det er friheten til å komme hjem fra jobb dødssliten og ikke måtte bry meg om noen andre sine behov. Om å ta en hel helg og ikke gjøre noe annet enn matlaging fordi jeg trenger å komme meg etter uka. Å slippe å bruke fritid på aktiviteter jeg mener er viktig for barn å ha i oppveksten som jeg selv ikke synes er moro. Det handler ikke om å ikke ønske A4 livet (selvom det naturligvis for noen handler om det også). Jeg ønsker meg A4 livet, uten å være bundet opp av ansvaret for andres behov i hverdagen, og med så liten mengden husarbeid som mulig. Ergo, mindre som tar det lille av overskuddsenergi jeg har. Utenfra ser det sikkert ut som at jeg ikke bruker friheten i det hele tatt, men selv nyter jeg den friheten min hver eneste dag.

Anonymkode: 938d3...90a

[AnonymBruker]

Barn er bare stress og fjas. Irriterende er de også. Hold deg til katt eller hund  

Anonymkode: d5a35...3c8

[AnonymBruker]

Jeg ventet, lenge. Fordi det ikke føltes riktig. Fikk min jente når jeg var 38. Barn forandrer alt, det er jeg med på. Og jeg ville aldri vært foruten min datter, men jeg tror jeg kunne levd et godt liv uten barn. Men jeg er glad jeg har reist, fester fra meg og har stabil økonomi og jobb. Men en trenger jo ikke vente helt til 38 for å ha det på plass, det var bare rett for meg. 

Anonymkode: 5f669...9b6

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og elsker de over alt på jord selvfølgelig, men enkelte ganger...har hjemmekontor i dag med den minste på 1,5 år. Forlot laptopen og kaffekoppen på bordet for en liten tur på toalettet (ungen satt og så på Fantorangen) og kom tilbake til et søl uten like. Ungen satt på bordet i en dam av kaffe, og smilte lykkelig mot meg i det jeg plukker opp laptopen som drypper brun væske. Veldig morsomt. Min feil så klart, som ikke satte kaffekoppen en trygg plass først, men sånn er det å være forelder. 

Elsker ungen like høyt fortsatt, og laptopen lot seg villig tørke av med en våt klut. 

Anonymkode: 323db...553

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvem skal ta ansvar for deg når du blir gammel osv? 

Anonymkode: b0cef...7cc

Får du barn for at de skal ta vare på deg når du blir eldre? Jeg forventer uansett ikke at noen, barn eller ikke, skal "ta vare" på meg. Jeg vil tro jeg har partner og/eller venner som kan gi meg selskap, og hvis jeg trenger å bli tatt vare på så får det skje på hjem eller med hjemmehjelp.

Jeg tror man er mer ensom om man har barn og de IKKE tar vare på en. Det er mange nok av de eksemplene.

Anonymkode: 00290...17b

[AnonymBruker]

Om jeg hadde fått valgt på nytt, så hadde jeg valgt et liv uten barn. Misforstå meg rett. Selve barnet er det absolutt ikke noe feil med, men alt det andre som følger med. Faren er et eget kapittel som jeg skulle ønske ikke var med.... eller har man livet rundt skolen, venner, andre foreldre, lærere, mas om ditt og datt, begrensinger i hverdag og ferier, oganisering, påse at alt er på plass til diverse sesonger osv osv

Hele mitt (sosiale) liv forsvant over natten.

Anonymkode: 87b55...c86