Noen som VIL være single?

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår at mange sliter med å forstå at det de selv synes er så flott og riktig, ikke har den samme betydningen for alle. Mennesker er mangfoldige og underlige skapninger, med mange forskjellige måter å ordne sine liv og samfunn på. I såkalt primitive samfunn og stammer er gjerne stammens kloke kone eller mann - sjamanen, om du vil - en person som lever som singel/enslig, for jobben deres krever alt av dem. I katolske og buddhistiske samfunn finnes klostere, der kvinner og menn dedikerer sitt liv til det åndelige.

Jeg mener ikke at man må være religiøs eller ha et slags hellig kall for å velge et slikt annerledes liv, men vil bare nevne dette som eksempler på at det til alle tider har vært mennesker som lever på en annen måte enn flertallet, og som likevel er "med" i samfunnet på sin måte.

Anonymkode: 7511a...71c

Jo, men veldig ofte i historien har jo disse blitt plukket fra de var barn og blitt indoktriniert. Eller at dette blir sett som en veldig høytidelig posisjon i samfunnet med mye ære. Eller enda lenger bak i tid, der sjamaner etc. ofte var mennesker med fødselsdefekter eller andre grunner som gjorde at de ikke kunne ta del i det "normale" samfunnet.

Anonymkode: bb09f...93a

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (3 minutter siden):

Da er det tydeligvis mange som finner feil partner, rett og slett. Jeg tror ikke disse scenariene dine er representative for majoriteten av norske barnefamilier.

Men ja, jeg har jobbet i skolen i flere år og vet jo at det finnes en del dysfunksjonelle familier.  Jeg tror de fleste familier, om ikke alle, har utfordringer, men at de aller fleste tross alt er lykkelige.

Så jeg tenker ikke over at jeg kan få worst case scenario, men heller om hva jeg ønsker i livet mitt. Vil mye heller ha et familieliv med alle utfordringene det gir, enn et evig singelliv hvor jeg definitivt hadde gravd meg ned i depresjon og tunge tanker.

For å være ærlig så er jeg ganske sikker på at disse scenariene er veldig reelle, og ganske utbredt. Det er mer grums under overflaten enn vi tror, og gresset er aldri grønnere på den andre siden. 

Håper du får et familieliv en dag, og at det ikke ødelegger livet ditt enda mer, slik det gjør for mange.

Anonymkode: 28070...bac

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Dramatisk? Du skriver at hun brukte mye tid (2 måneder i løpet av et år er mye tid) på noe hun ikke likte for mannen sin skyld. Hvorfor er det dramatisk av meg å syns at det er kjempe trist? Alt er relativt og ingen av oss sitter på en fasit som sier at det er greit eller ikke. Uansett hva grunnene er så syns jeg det er trist at når man strekker seg for langt for andre. Men det er mitt synspunkt og det er faktisk ingenting galt i det. 

Vi mennesker er heller ikke skapt for å leve i monogame forhold og de fleste ønsker monogami. Dette gjør situasjonen enda verre. Til og med de som ikke klarer å leve i et monogamt forhold, går inn i det likevel. Fordi samfunnet forventer det, og mener at det skal være slik. Finnes nok av mennesker med gode verdier i samfunnet i dag, men jeg tror folk sliter med å finne hverandre også. Jeg har møtt mange folk jeg liker veldig godt men ser ingen grunn til å ha de videre med i livet. De kommer inn i livet mitt og er der i en periode, og så går de igjen. Noen setter dype spor, andre ikke. Å knytte seg til mennesker er ikke lurt. 

Anonymkode: 28070...bac

Nei, noe hun originalt ikke ville og ikke likte (fordi hun synes der var skummelt), men fordi der betydde mye for mannen hennes så betydde det mye for henne også. Og det var jo ikke noe som faktisk var farlig, bare bestemor som ikke likte å prøve nye ting. De hadde bare gode minner sammen fra den tiden. Hun ofret ikke to måneder som i at hun hadde der begredelig, men som i at hans glede var der som gledet henne. Og sammen gjorde de det til sitt. Hun strakk seg ikke langt for en annen, men for dem, noe som han gjorde tilbake også.

Tja, det kan jo argumenteres. Mennesker er babyer såpass lenge at vi, selv tilbake i huleboer tiden, var avhengig av en mann som kunne forsørge. Ja man hjalp hverandre og sex var nok mer løssluppent, men å ikke ha en mann som brydde seg spesielt om ditt avkom var veldig farlig i dårligere tider.

De som ikke ønsker monogame forhold burde så klart ikke gå inn i disse.

Anonymkode: bb09f...93a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor er det å leve som singel å gå imot alle instinkter og naturen?

Anonymkode: 86954...838

Fordi mer eller mindre alt levende er skapt for å gå i syklus. Det er selve basen for vår biologi og natur. Alt fra kloden rundt solen, til gresset som får næring fra jorden og døde dyr, som gror og gir næring til et nytt dyr som får avkom osv. osv. osv.

Anonymkode: bb09f...93a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

De forventningene du sannsynligvis har til et forhold og et familieliv er nok for høye. Man tenker kanskje at det å ha en kjæreste som man har barn sammen med er fryd og gammen, men det krever så mye hardt arbeid, det krever mye kommunikasjon, og det er jo unntakstilstand når ungene er små. Når man blir eldre forfaller man, sexlysten kommer og går, plutselig har du og din ektefelle ikke hatt sex på flere år. Ungene er utakknemlige og skriker og livet er helt jævlig, og du kan ikke gå fordi du har altfor mye ansvar og du vil ikke splitte familien. Dette er bare ett av ekstremt mange scenario og for mange er dette den ekte hverdagen. Man er fanget i et familieliv man trodde ville være fantastisk men som endte opp med å være dritt. 

Fremtiden er ekstremt, og da mener jeg ekstremt uforutsigbart, og ting blir sjeldent som man tenker og ønsker. Man må ofre mye. Gi og ta. Noen ganger må man bare gi og gi uten å få noe tilbake. Men store deler av ens fremtid kan man faktisk kontrollere, og om man ikke involverer kjæreste eller barn i livet sitt, så møter man faktisk litt mindre utfordringer også. 

Bare en tanke altså. Ikke noe galt i å ønske seg familie. Men kanskje det kan være en trøst at de færreste familier faktisk har det bra. Det er vanvittig mange dysfunksjonelle og ustabile familierelasjoner der ute. Og du skulle bare visst hvor mange gifte menn jeg har fått henvendelser fra, som er drittlei livet sitt. Ikke får de sex og ikke får de kos, alt er bare elendighet. 

Anonymkode: 28070...bac

Det var jo senest noen her oppe som skrev om besteforeldre og familieliv, og roste det opp i skyene. Noen har det veldig bra med familien sin, andre har det ikke fullt så bra. Og noen har ikke familie.

Anonymkode: a1e19...d39

[Silva Pluvialis]

Ingenting galt i å være singel. Bare mer frihet.   

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Bøtteballetten]

Som den introverte personen jeg er, så trives jeg godt alene. Har hatt noen forhold, men fant ut at det ikke passet for meg. Gikk fort lei og ble mye irritasjon ut av det. Sånn sett har jeg det best alene. Har ingen planer om å endre på det.

[Sheik]

Jeg skal ikke inngå noe nytt forhold! Jeg er ekstremt introvert og trenger mye tid alene, så samboer passer meg ikke. Sex er heller ikke interesse hos meg, og jeg skal ikke ha flere barn. Og for ikke å nevne at jeg sliter med mitt psykisk, så jeg vil ikke dra en annen person i mine ekstremt dårlige perioder når de kommer. 

[AnonymBruker]

Nei, I don’t want to være single

Anonymkode: d670d...452

[Pingvinen]

Skilt, 2 voksne barn. Har datet litt. Men er ferdig med det. Mer stress enn glede med forhold. Synes sex er temmelig oppskrytt og. Så stortrives alene 

Endret 12. januar 2021 av Pingvinen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 12.26):

Og ønsker å forbli det? 
 

Etter en rekke mislykkede forhold og heller ikke noe ønske om barn ( dette valget endrer jeg ikke, har sterilisert meg ) så begynner jeg nå å innse at det beste for meg er å være singel. Først og fremst elsker jeg egentid. Karrieren er viktig og tar mye av dagen. Jeg har over 30 år igjen av arbeidslivet. Jeg har hatt samboerskap og trives ikke med det. For det første har det ikke lønnet seg økonomisk, snarere tvert imot, selv om utgiftene på boligen blir delt, så øker andre utgifter. Jeg syntes heller ikke det er noe særlig å rydde og vaske etter andre voksne mennesker. Sexlysten min er lav og det blir mye pliktsex. Som singel nyter jeg å slippe dette. 
Ved et samboerforhold brant jeg meg også kraftig og satt igjen med nesten ingenting etter forholdet tok slutt.

 Jeg vil beholde min leilighet og har verken interesse av å selge den eller la en mann kjøpe seg inn hvis jeg skulle fått meg kjæreste.

Jeg ser heller ingen grunn til å gå inn i et forhold når så og si alle forhold etterhvert tar slutt eller ender med skilsmisse. Som singel slipper jeg også å være redd for å bli bedratt, redd for å ikke være bra nok, redd for å bli eldre og at mannen vil snu seg etter andre yngre damer. 
 

Jeg ser rett og slett ingen grunn til å være sammen med noen.

Anonymkode: d0e0c...8f9

Jeg hadde god erfaring med mitt ene samboerforhold og ønsker sårt dette igjen. Men jeg har ikke klart å finne en mann som er god nok eller som fungerer i et forhold. La oss si at det er mange drittsekker der ute som ikke har noe å tilby en dame. Hvis jeg ikke kan få det like bra igjen, så velger jeg singellivet livet ut og får droppe å få barn. Jeg har ikke økonomi til å få barn alene. Men jeg vil heller ikke gifte meg med noen jeg ikke liker.

Anonymkode: f04ee...fac

[herzeleid]

Det kan ofte virke som en blander ønske å være singel med å ønske å slippe de samme vonde erfaringene igjen. 

[AnonymBruker]

herzeleid skrev (1 minutt siden):

Det kan ofte virke som en blander ønske å være singel med å ønske å slippe de samme vonde erfaringene igjen. 

Det er jo det samme? 

Anonymkode: 28070...bac

[Aragorn ll Elessar]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo det samme? 

Anonymkode: 28070...bac

Nei det er det ikke.

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo det samme? 

Anonymkode: 28070...bac

Nei strengt tatt ikke. I det ene tilfellet er det å være alene det en virkelig ønsker. I det andre er det skadene fra tidligere vonde erfaringer og frykten for nye slike som fører til at en holder seg alene. 

[AnonymBruker]

Jeg ville det de første årene etter brudd, var godt å bli selvstendig og jobbe meg opp fra gjørma igjen, jeg strålte, og folk sa jeg glødet som en varm sol. Men nå - nei. Jeg savner å ha sex uten å føle meg brukt, og jeg savner kos, trygghet og gode samtaler. Men det er for sent for meg, jeg er ikke i stand til å takle en eneste ny hendelse der jeg føler meg verdiløs og avvist, behandlet som en hund og ikke som et menneske. Kan bare takle det x antall ganger før jeg bryter sammen. Så nå er jeg tvunget til å leve et liv i sølibat, og aldri få meg en familie.

Misunner dere som elsker singellivet. Er ikke særlig stas under korona heller, fryktelig ensomt.

Anonymkode: 2e3b3...911