Noen som VIL være single?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har gått mesteparten av livet mitt uten noe ønske om et forhold. Er nå noen-og-førti. Hadde noen tilløp til det jeg trodde var forelskelse mellom 16 og ca 30, men nå vet jeg egentlig ikke hva det dreide seg om. Greit å ha en håpløs «forelskelse» å skylde på når man ikke ønsker tilnærmelser fra kvinner. «Beklager, men tankene mine er hos en annen...». De siste 15 årene har det ikke vært et tema overhodet. Ikke truffet en eneste som har pirret nysgjerrigheten min en gang. Folk har overhodet ikke skjønt det når jeg forklarer at jeg overhodet ikke har lyst. At jeg ikke orker tanken på å forplikte meg, at jeg ikke ser hva jeg skulle vinne på det.

Nå har jeg alltid vært veldig selvstendig og har nærmest sett ned på folk som ikke takler å være alene. Men nå - midt i førtiårene - har jeg vært nødt til å revurdere hele livet mitt. For første gang har jeg følt på «ekte» gryende forelskelse - og det er mye som tyder på at det kan vise seg å være gjengjeldt. Veldig ferskt og ble tatt skikkelig på senga og en lang (i tid) reise har nå satt prosessen på vent. Skikkelig cliffhanger.

Så da har jeg måtte tenke om igjen. Er det denne dama som er så innihampen unik at det omsider føltes rett, eller er det jeg som har utviklet meg? Det er selvsagt romantisk å tenke det første (men ekstremt risikabelt og litt trist også at det ikke skulle finnes flere) - og det er selvsagt en spesielt god match på alle områder - men jeg tror og håper egentlig at det for en stor del noe som har utviklet seg i meg. Jeg var følelsesmessig utilgjengelig - nå har livet «landet» litt, jeg føler meg trygg på meg selv, trygg på at jeg klarer å følge opp, trygg på at jeg har mye å gi, trygg på at jeg tåler en avvisning og evt et brudd senere i forløpet. Da kan man tillate seg å føle.

Jeg tror alle andre bortforklaringer (gidder ikke vaske etter andre, ønsker friheten osv ...) egentlig bare er rasjonaliseringer bort fra det at man ikke er følelsesmessig tilgjengelig av forskjellige årsaker. Det betyr ikke at livet blir ulevelig av den grunn, tvert i mot, men kan være verdt å reflektere over om man opplever en kombinasjon av klabbing og bakglatte ski ellers i livet.

 

Anonymkode: 4456a...2ee

Var i et forhold fra jeg var 19 til jeg var 28. Som jeg til slutt innså at rett og slett ikke passer meg, gjorde meg dypt ulykkelig og den ulykkligheten forplantet seg ut i livet, jobb, personlighet og væremåte. Jeg har alltid blitt fortalt, nærmest fått det banket inn i skallen fra ung alder, at "aaaalle må jo ha en mann/dame å leve livet sammen med", og tenkte at jeg var unormal som ikke trivdes med det. Og dette var et forhold med en fantastisk god mann, og likevel hjalp det fint lite, når alt jeg til slutt ville, var å være alene. Det tok utrolig mye for meg å slå opp, flytte, og komme meg videre. Til tider tenkte jeg at jeg var gal, men rimelig raskt opplevde jeg en enorm forskjell, i meg selv, og hvordan jeg ser hverdagen, og livet mitt. Nå, tre år senere, så er jeg lykkelig. Jeg elsket mannen min, MEN jeg elsker meg selv mer. Jeg har utfordringer i hverdagen, som de fleste andre, men i bunnen har jeg sikkerheten om at jeg valgte riktig for meg.
(Og for de som kanskje tenker at jeg dumpet mannen på dagen og dro, det stemmer ikke, vi hadde mange og lange samtaler, før vi i fellesskap kom fram til dette, han er fremdeles min beste venn.)

Så, for min del, handler det ikke om bortforklaringer, det handler om å ta styringen for å få det livet jeg ønsker meg. 

Anonymkode: 59f5f...f87

[AnonymBruker]

Jeg er 43 år, vært singel i 22 år faktisk. Trives veldig godt med det, og har jo innsett at hvis jeg finner meg en kjæreste må det bli særbo. Jeg er vant med alene tid, og går fort lei når jeg har besøk over flere dager, til og med av min datter i 20 årene. Det jeg savner er rett og slett fysisk nærhet, jeg har en fast elsker jeg har hatt i 5 år som døyver noe av dette savnet, men vi møtes ikke så ofte. Og med fysisk nærhet er det ikke sex jeg savner mest,men det at noen holder rundt meg i sofaen, stryker på meg osv.

Anonymkode: f4edc...28f

[AnonymBruker]

Trives best alene så vil ikke ha kjæreste. Trives for godt alene. 

Anonymkode: 8876b...63a

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skulle virkelig ønske jeg kjente det som dere. Singel i mange år, savner nærhet og kjørlighet. Prøver å få meg selv over på en slik tankegang som dere.

Anonymkode: a1e19...d39

Hvorfor skal du fornekte dine følelser når du egentlig ønsker et forhold? Det blir som at jeg, som vil være singel, skal tvinge meg til å ønske et forhold.

 

Anonymkode: 7511a...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor skal du fornekte dine følelser når du egentlig ønsker et forhold? Det blir som at jeg, som vil være singel, skal tvinge meg til å ønske et forhold.

 

Anonymkode: 7511a...71c

Fordi jeg har prøvd å møte noen i flere år. Trodde jeg hadde møtt en jeg kunne få det bra med for noen måneder siden, men virker som han har mistet interressen. Er litt lettere på en måte hvis jeg klarer å innfinne meg med å være singel. Er fælt når man kjenner på håpløsheten og virkelig ønsker et forhold.

Anonymkode: a1e19...d39

[AnonymBruker]

Jeg er singel. Og slik skal det fortsette. Kunne ikke tenke meg et forhold igjen. Men jeg har barn da. Mitt siste forhold fungerte fint. Vi var særboere, selv om vi fikk barn sammen. Begge ville ha det slik. Så det fungerte ypperlig. Hadde egentlig bestemt meg for singel tilværelse før jeg møtte han også. Men han klarte å få meg til å forandre mening, fordi vi egentlig var nokså like med hensyn til ønske om ro, romslighet og frihet i hverdagen. Men han døde for en del år siden. Og venner maser at det er på tide jeg finner en ny. Men nei takk. Jeg innser at jeg fungerer best som singel. Jeg blir aldri så hodeløst forelsket at jeg må være sammen med et annet menneske hele tiden.  Det er bare irriterende med telefoner, sms, osv i ett bankende kjør. Jeg trenger en som jeg vet er der uten å furte eller bli sint fordi jeg ikke ringer til han hver dag. Og som vet at jeg også er der for han, også selv om vi ikke er sammen hver dag, eller snakker hver dag. Jeg står støtt på mine egne to ben, og er nok skremmende selvstendig for mange. Jeg er ikke flink i å involvere andre i alt mulig, jeg ordner opp selv. Det oppleves av andre som litt avvisende og utestengende. Og så blir det sure miner. Nei jeg trives absolutt best alene.

Anonymkode: 08199...022

[AnonymBruker]

Absolutt. Har aldri lyst til å gå inn i et forhold igjen men vil gjerne ha en mann jeg kan ha sex med når jeg vil - og da en mann som jeg ikke må ha pliktsex med. Har generelt høy sexlyst men den kan variere i perioder hvor jeg ikke har det så bra (psykisk syk og bla bla bla). Kan også være fint om han liker nærhet og kos slik at vi kan kose litt også i tillegg til sexen. Men sexen må så klart være bra, og det er litt vanskelig å ha bra sex uten at følelser er involvert (fra min side). Men jeg kan godt ha litt følelser for mannen, spiller jo bare ikke på dem annet enn når det kommer til sex. 

Ser absolutt ingen fordeler med å være i et forhold. Er i midten av 20-årene og har vært i to lengre forhold, og det har bare gitt meg mer avsmak. Å være i et forhold skaper ingen trygghet for meg, det er en grobunn for flere usikkerheter og problemer. 

Anonymkode: 28070...bac

[AnonymBruker]

Jeg er 42 og ferdig med både ekteskap, samboerskap og særbo. Er så deilig å komme hjem til tomt hus, slippe å forholde seg til «krav» om utseende, kunne se akkurat det jeg vil på tv, reise på ferie der jeg vil eller bare ligge halve søndagen i sengen. Rett og slett deilig å slippe kompromisser og det og alltid måtte forholde meg til noen.

Blir sikkert ikke sånn for alltid, kjenner jeg meg rett, men har vært singel i godt over et år og kommer til å fortsette med det i uoverskuelig fremtid. 

Anonymkode: e4ceb...df6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Lite tips, selv om du ikke vil ha mann. Legg vekk bitterheten, den vil ødelegge deg innvendig sakte men sikkert.

Anonymkode: 34a03...fa4

På hvilken måte er man bitter bare fordi man ikke ønsker å dele livet med en mann? 

Anonymkode: 28070...bac

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ha litt mindre penger å rutte med, enn å sitte på min pengebinge helt for meg selv.

Jeg skjønner at folk er forskjellige, men jeg klarer ikke forstå hva som er meningen med livet om man skal gå i mot alle instinkter og naturen. Fint at man liker jobben og karrieren sin, men er det ikke fryktelig tomt å bare leve for det? Er virkelig meningen med livet jobben? Hva når du blir 60, 70, 90? Ville det ikke vært bedre å se dine barn gifte seg å få barn, å være sammen med mannen/kvinnen du elsker og har bygget et liv sammen? Besteforeldrene mine feiret 65 års bryllupsdag nylig, like forelsket i hverandre som alltid!

Anonymkode: bb09f...93a

[Aragorn ll Elessar]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil heller ha litt mindre penger å rutte med, enn å sitte på min pengebinge helt for meg selv.

Jeg skjønner at folk er forskjellige, men jeg klarer ikke forstå hva som er meningen med livet om man skal gå i mot alle instinkter og naturen. Fint at man liker jobben og karrieren sin, men er det ikke fryktelig tomt å bare leve for det? Er virkelig meningen med livet jobben? Hva når du blir 60, 70, 90? Ville det ikke vært bedre å se dine barn gifte seg å få barn, å være sammen med mannen/kvinnen du elsker og har bygget et liv sammen? Besteforeldrene mine feiret 65 års bryllupsdag nylig, like forelsket i hverandre som alltid!

Anonymkode: bb09f...93a

 

Nei

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Aragorn ll Elessar said:

 

Nei

Nei hva?

Nei, livet er best alene uten den man elsker?

Nei, penger er alt som betyr noe her i verden?

Anonymkode: bb09f...93a

[Aragorn ll Elessar]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei hva?

Nei, livet er best alene uten den man elsker?

Nei, penger er alt som betyr noe her i verden?

Anonymkode: bb09f...93a

Livet er best alene 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vil heller ha litt mindre penger å rutte med, enn å sitte på min pengebinge helt for meg selv.

Jeg skjønner at folk er forskjellige, men jeg klarer ikke forstå hva som er meningen med livet om man skal gå i mot alle instinkter og naturen. Fint at man liker jobben og karrieren sin, men er det ikke fryktelig tomt å bare leve for det? Er virkelig meningen med livet jobben? Hva når du blir 60, 70, 90? Ville det ikke vært bedre å se dine barn gifte seg å få barn, å være sammen med mannen/kvinnen du elsker og har bygget et liv sammen? Besteforeldrene mine feiret 65 års bryllupsdag nylig, like forelsket i hverandre som alltid!

Anonymkode: bb09f...93a

Dette har jeg gitt opp for lenge siden.

Anonymkode: a1e19...d39

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år og hatt flere forhold og samboerskap bak meg. Alt har gått galt med forholdene mine, mye pga psyken min som ikke er frisk. Har innsett og funnet ut at jeg har det best alene uten å være i forhold. For jeg blir alltid så usikker og redd for at jeg ikke er god nok for mannen jeg er med. Jeg tenker det beste er å ha en elsker. Kan ikke tenke tanken på å bo med noen heller. Føler jeg har nok med meg selv rett og slett. Så frivillig alene er jeg og det er godt og fint.

Anonymkode: 2a42c...343

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Aragorn ll Elessar said:

Livet er best alene 

 

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette har jeg gitt opp for lenge siden.

Anonymkode: a1e19...d39

Trist.

Anonymkode: bb09f...93a

[Aragorn ll Elessar]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Trist.

Anonymkode: bb09f...93a

Det er trist om det er ufrivillig, det er ikke trist når det er frivillig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg vil heller ha litt mindre penger å rutte med, enn å sitte på min pengebinge helt for meg selv.

Jeg skjønner at folk er forskjellige, men jeg klarer ikke forstå hva som er meningen med livet om man skal gå i mot alle instinkter og naturen. Fint at man liker jobben og karrieren sin, men er det ikke fryktelig tomt å bare leve for det? Er virkelig meningen med livet jobben? Hva når du blir 60, 70, 90? Ville det ikke vært bedre å se dine barn gifte seg å få barn, å være sammen med mannen/kvinnen du elsker og har bygget et liv sammen? Besteforeldrene mine feiret 65 års bryllupsdag nylig, like forelsket i hverandre som alltid!

Anonymkode: bb09f...93a

Du får det til å høres ut som at barn og barnebarn er fantastisk og bare glede og kjærlighet. Slik er det på ingen måte. Det følger med mye smerte, redsel, sorg, sårbarhet og vonde tider. Et 60 år langt samliv har garantert gjennomgått sine prøvelser. Din oppfatning er at besteforeldrene dine fortsatt er like forelsket i hverandre som alltid - realiteten kan være en helt annet. Det er sjeldent at ting er som man tror, og mange mennesker bruker mye tid på å opparbeide en fasade. 

Det er mange flere ting jeg vil her i livet, enn å ha en partner gjennom mange år, og å ha barn. Dette er ting jeg rett og slett ikke ønsker. Min erfaring og mitt synspunkt er at kjærlighet gjør mer vondt enn godt, og det gode er ikke verdt det vonde. Klart det er deilig å være forelsket og å føle at noen elsker en. Men det er ikke deilig lenger når alt blir spylt ned i do når man blir såra. Den smerten er så intens at ikke noen som helst kjærlighet kan gjøre det bra igjen. 

Anonymkode: 28070...bac

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Du får det til å høres ut som at barn og barnebarn er fantastisk og bare glede og kjærlighet. Slik er det på ingen måte. Det følger med mye smerte, redsel, sorg, sårbarhet og vonde tider. Et 60 år langt samliv har garantert gjennomgått sine prøvelser. Din oppfatning er at besteforeldrene dine fortsatt er like forelsket i hverandre som alltid - realiteten kan være en helt annet. Det er sjeldent at ting er som man tror, og mange mennesker bruker mye tid på å opparbeide en fasade. 

Det er mange flere ting jeg vil her i livet, enn å ha en partner gjennom mange år, og å ha barn. Dette er ting jeg rett og slett ikke ønsker. Min erfaring og mitt synspunkt er at kjærlighet gjør mer vondt enn godt, og det gode er ikke verdt det vonde. Klart det er deilig å være forelsket og å føle at noen elsker en. Men det er ikke deilig lenger når alt blir spylt ned i do når man blir såra. Den smerten er så intens at ikke noen som helst kjærlighet kan gjøre det bra igjen. 

Anonymkode: 28070...bac

Så klart er det ikke bare solskinnsdager, men slik er livet. Jeg har selv barn, 2 åring og gravid med numer 2, så jeg vet dette selv. Poenget mitt var mer at når man, som i hovedinnlegget, sier at en av grunnene til at man vil være singel er fordi man sparer penger, så høres dette forferdelig trist ut. Det er ikke det livet burde handle om.

Så klart har besteforeldrene mine hatt harde tider, men de har aldri lagt bort respekten for hverandre. De har alltid tenkt på hverandres beste først! Valg er tatt for familiens og hverandre, ikke for seg selv. Bestemor ofret to måneder vært år på noe hun egentlig ikke likte, men hun gjorde det med et stort smil om munnen fordi det betydde mye for bestefar. Bestefar døde omringet av familie, barn og barnebarn, med et stolt smil.

Når man respekterer hverandre og jobber sammen, istedenfor mot hverandre, så er det ikke vanskelig å holde liv i kjærligheten. Så og si hver morgen står jeg opp med mannen før jobb, serverer han kaffe og frokost, og pakker lunsj. Det er ikke det at han ikke klarer det selv, men han setter veldig pris på det og føler seg elsket, og det gir den lange jobbdagen hans en ekstra god start. Venninner av meg sier de aldri ville gjort noe slikt og jeg er en tøffel, men mannen min gjør alltid det lille ekstra for meg også.

Ble litt langt, beklager det:)

Anonymkode: bb09f...93a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Fordi jeg har prøvd å møte noen i flere år. Trodde jeg hadde møtt en jeg kunne få det bra med for noen måneder siden, men virker som han har mistet interressen. Er litt lettere på en måte hvis jeg klarer å innfinne meg med å være singel. Er fælt når man kjenner på håpløsheten og virkelig ønsker et forhold.

Anonymkode: a1e19...d39

Det sies at man må ha det bra med seg selv for å kunne ha det bra med andre; jeg tror det er mye sant i dét. Det er nok klokt å gjøre det aller beste man kan ut av singeltilværelsen, selv om man egentlig ønsker et forhold.

Å gjøre det beste ut av singeltilværelsen betyr sånn sett ikke det samme som å gi opp håpet om kjæreste og forhold, det betyr at man tar godt vare på seg selv i det livet man har, mens man samtidig er åpen for at livet kan endre seg hvis man møter noen spesiell.

 

Anonymkode: 7511a...71c