Borderline - Devaluering/ Idealisering

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Uatskillelig skrev:

❤️

Det er en veldig misforstått og stigmatisert diagnose. Jeg har overhodet ikke hatt intensjon om å bringe mer skam og stigma over diagnosen. Jeg som er så opptatt av åpenhet og forståelse for alle mennesker. Det var virkelig ikke min intensjon, og jeg blir skamfull når jeg innser at jeg opptrådte dobbeltmoralsk.

Det er jo det minste man kan gjøre når man skriver noe som kommer feil ut. Egentlig veldig fint at folk sier ifra. Da får jeg mulighet til å beklage og gjøre opp for meg. Har tårer i øynene. For det var virkelig ikke meningen å såre noen her. Ble bare redd for TS, redd for at hun er utsatt for det samme som meg, og følte for å være litt tydelig slik at hun ikke skulle forbli i et forhold som hun beskriver som veldig destruktivt. Får jo lyst til å beskytte andre mot å oppleve det samme. Så det var det som var intensjonen, ikke å tråkke på sårbare mennesker med bpd. ❤️ 

 

Du er et godt menneske som prøver å forstå og hjelpe andre<3 Jeg av alle vet hvordan det er å måtte si unnskyld, og dine unnskyldninger ble tatt imot for ganske lenge siden av meg. Jeg forstod hva du mente med det du skrev:) 

Anonymkode: 5965f...a58

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del er det to vesentlige forskjeller angående hvorfor jeg anser det som mulig å leve med en med borderline, i motsetning til en psykopat /narssisist, og det er 1. De med borderline har som regel evne til empati. 2. De med borderline kan klare å erkjenne at de har et problem, i motsetning til psykopater og narssisister, og derfor få eget ønske om å bli bedre. 

Likevel, jeg er enig med deg om at det i praksis er det samme dersom den som har Borderline nekter å vedkjenne seg å ha et problem, og derfor ikke vil/klarer å bidra til å bli bedre, men bare mener at partneren skal tåle alt mulig. 

Jeg hadde ikke blitt i dette forholdet dersom min partner ikke vedkjente seg å ha et problem, og ikke jobbet med å få dette minimert selv. Det hadde blitt for tøft og vanskelig. 

Anonymkode: 33770...9f4

Det er en ærlig sak og du kan mene hva du vil, akkurat slik jeg og alle andre kan mene hva vi vil.

Og jeg vet at jeg trenger en person som ikke har det.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter!!

Takk for mange innspill, og en spesiell takk til deg/ de med Borderline selv som skriver

Jeg har levd med dette i mange år nå og vet ikke lenger hva normal eller akseptabel oppførsel er. Kan noen gi eksempler på devaluering eller stygge kommentarer, og så prøve å si noe om den kommentaren egentlig er ok, er litt stygg, veldig stygg eller uakseptabel??

 

Anonymkode: a9c9c...cd5

Jeg tror ikke at det er lett for andre å si hva som er uakseptabelt, og for min del tror jeg at du ikke har godt av å være i dette forholdet når du er kommet til å ikke klare å skille mellom akseptabelt og uakseptabelt. Da virker det dessverre som at dette har påvirket deg i så stor grad og skadet deg så dypt at du uansett bør ut av situasjonen. Og få hjelp til å bearbeide og få orden på hva som er rett og galt selv. 

Jeg tror det er deg du bør redde og tenke på nå, om det har påvirket deg så mye som dette. ♥️

Anonymkode: 33770...9f4

[Silva Pluvialis]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke at det er lett for andre å si hva som er uakseptabelt, og for min del tror jeg at du ikke har godt av å være i dette forholdet når du er kommet til å ikke klare å skille mellom akseptabelt og uakseptabelt. Da virker det dessverre som at dette har påvirket deg i så stor grad og skadet deg så dypt at du uansett bør ut av situasjonen. Og få hjelp til å bearbeide og få orden på hva som er rett og galt selv. 

Jeg tror det er deg du bør redde og tenke på nå, om det har påvirket deg så mye som dette. ♥️

Anonymkode: 33770...9f4

Enig i dette. ❤️

Det er veldig bekymringsfullt, TS, at han ikke har forståelse for at denne situasjonen tærer på deg, og at han heller ber deg om å skjerpe deg. Det virker ikke som at kjæresten din har så mye empati med deg, og det er et rødt flagg uavhengig av diagnose. Mennesker med bpd har empati, og så det du skriver får meg til å tenke at kjæresten din kanskje ikke har bpd, men kanskje heller noe annet som du bør vokte deg for. Jeg er ikke psykolog, og kan ikke diagnostisere noen over nett, men når et menneske er stygg mot deg og gir deg skylden for reaksjonen din (og personen i tillegg mangler empati og selvinnsikt), så tenker jeg at det tryggeste for deg er å komme deg unna uavhengig av diagnose. 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en ærlig sak og du kan mene hva du vil, akkurat slik jeg og alle andre kan mene hva vi vil.

Og jeg vet at jeg trenger en person som ikke har det.

Anonymkode: d51b6...a0b

Det hadde jeg også foretrukket, men når den ellers flotte mannen jeg allerede elsker har dette problemet ønsker og klarer jeg heller ikke å bare vende ryggen til ham. 😉

Jeg er dessuten ærlig i at jeg (og vi) lever bra med det nå. Vi har kommet langt i å takle dette. Både han og jeg. Det er en veldig liten del av vårt liv sammen nå. 

Såpass at om jeg skulle nevne våre på topp utfordringer i forholdet er ikke dette engang på førsteplass. At vi ofte ønsker/prioriterer ulike ting er mer utfordrende, og der skiller vi oss kanskje ikke så mye fra andre par. 😄

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter!!

Takk for mange innspill, og en spesiell takk til deg/ de med Borderline selv som skriver

Jeg har levd med dette i mange år nå og vet ikke lenger hva normal eller akseptabel oppførsel er. Kan noen gi eksempler på devaluering eller stygge kommentarer, og så prøve å si noe om den kommentaren egentlig er ok, er litt stygg, veldig stygg eller uakseptabel??

 

Anonymkode: a9c9c...cd5

Jeg med borderline har trukket meg ut av forholdet selv pga jeg har sett hvor skadelig det blir med all devaluering. Hvis hverdagen som oftest er dyster og du ikke ser noe positivt på forholdet eller det føles mest feil/negativt, vil jeg anbefale deg å forlate det. Kjæresten din bør selv være villig til å samarbeide og delta i behandling. Det nytter absolutt ikke å sitte på bakbeina og bare la andre akseptere at man "er som man er". 

Du skal ikke akseptere alt. Er vanskelig for meg å ha et objektivt syn på dette ettersom jeg har borderline selv og vet inderlig godt at INGENTING av det som kommer ut av min munn de gangene jeg er sint/har anfall, er noe jeg mener. Jeg mener aldri noe av det jeg kan finne på å si, derfor er det vanskelig for meg å si hverken eller om hva du kan akseptere. Kanskje dette: aksepter bare det du klarer å akseptere. Når du selv kjenner at det som ble sagt nå, det var dråpen, ja da var DET dråpen. Vet ikke om det var til noe hjelp? 

Lykke til, og ta vare på hverandre<3

Anonymkode: 5965f...a58

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hadde jeg også foretrukket, men når den ellers flotte mannen jeg allerede elsker har dette problemet ønsker og klarer jeg heller ikke å bare vende ryggen til ham. 😉

Jeg er dessuten ærlig i at jeg (og vi) lever bra med det nå. Vi har kommet langt i å takle dette. Både han og jeg. Det er en veldig liten del av vårt liv sammen nå. 

Såpass at om jeg skulle nevne våre på topp utfordringer i forholdet er ikke dette engang på førsteplass. At vi ofte ønsker/prioriterer ulike ting er mer utfordrende, og der skiller vi oss kanskje ikke så mye fra andre par. 😄

Anonymkode: 33770...9f4

Handler ikke om hva en foretrekker eller elsker for den del, det handler om å beskytte sin egen psyke slik at den ikke går helt i grøften.

Kan man ikke ta vare på seg selv først så klarer man ikke å ta vare på noen andre heller.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Handler ikke om hva en foretrekker eller elsker for den del, det handler om å beskytte sin egen psyke slik at den ikke går helt i grøften.

Kan man ikke ta vare på seg selv først så klarer man ikke å ta vare på noen andre heller.

Anonymkode: d51b6...a0b

Der er vi helt enige, og jeg hadde som nevnt forlatt ham dersom jeg opplevde dette som noe som ødela min psyke. Det har jeg også skrevet at jeg synes man bør gjøre, alltid, uavhengig av hva det dreier seg om. 

Man skal aldri gå under selv for noen. 

Anonymkode: 33770...9f4

[Gjest Melise__87]

Jeg har borderline. Har vært sammen med samme mann i 16 år. Har hatt både opp og nedturer. Jeg har sinneutbrudd, men ikke mot ham, bare mot meg selv. Går på et annet rom og blir der til jeg roer meg. Men jeg har dager der jeg flirer masse og har det gøy, så plutselig åpner niagara falls seg og jeg klarer ikke stoppe tårene, hjerner blir overbelastet av all den fliringen, da hjelper det at min kjære gir meg en lang og varm klem. 

Samboeren min har veldig stor forståelse, men kan selvsagt bli sliten, det er viktig at vi med diagnosen klarer å se hvordan partneren har det og prøve så godt vi kan å ikke la det gå ut over andre. 

Du skal ALDRI godta å bli behandlet som en dritt og ta i mot kjeft som ikke er fortjent! 🙂 Kan anbefale medisiner eller en annen form for behandling hvis det er så ille at h*n ikke klarer å styre sinnet. 

 

Endret 18. oktober 2020 av Melise__87

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg med borderline har trukket meg ut av forholdet selv pga jeg har sett hvor skadelig det blir med all devaluering. Hvis hverdagen som oftest er dyster og du ikke ser noe positivt på forholdet eller det føles mest feil/negativt, vil jeg anbefale deg å forlate det. Kjæresten din bør selv være villig til å samarbeide og delta i behandling. Det nytter absolutt ikke å sitte på bakbeina og bare la andre akseptere at man "er som man er". 

Du skal ikke akseptere alt. Er vanskelig for meg å ha et objektivt syn på dette ettersom jeg har borderline selv og vet inderlig godt at INGENTING av det som kommer ut av min munn de gangene jeg er sint/har anfall, er noe jeg mener. Jeg mener aldri noe av det jeg kan finne på å si, derfor er det vanskelig for meg å si hverken eller om hva du kan akseptere. Kanskje dette: aksepter bare det du klarer å akseptere. Når du selv kjenner at det som ble sagt nå, det var dråpen, ja da var DET dråpen. Vet ikke om det var til noe hjelp? 

Lykke til, og ta vare på hverandre<3

Anonymkode: 5965f...a58

Jeg vil legge til at jeg er den mest kjærlige og omtenksomme kjæresten man kan ha foruten når jeg blir sint. Dette er ikke bare mine ord, men jeg er enig i dem. Den kjærligheten og ømheten jeg viser er så stor at det virkelig ikke kan beskrives med ord. Nå går all den kjærligheten og ømheten til min katt. Og nei, jeg behandler aldri min katt dårlig. Følte jeg måtte legge til det:)

Anonymkode: 5965f...a58

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være ugrei, men vi har faktisk begge profesjonell hjelp angående dette, og jeg tror nok jeg velger å lytte til råd vi får der, og også å lytte mer til hva min mann gir uttrykk for i terapi og til meg enn hvordan du tenker og tolker dette. 

Vi har en stadig reduksjon i at han har problemer med dette akkurat fordi jeg velger å lytte til en profesjonell behandler som kjenner både meg og ham godt, og til mannen selv. 

Anonymkode: 33770...9f4

Velg å lytte til mannen din. Kanskje han ønsker å forlate deg, men ikke klarer fordi han ikke tror han er sterk nok alene. Kanskje han synes det er vanskelig fordi du har "ofret" så mye for ham. 

Anonymkode: 60ac5...a82

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter!!

Takk for mange innspill, og en spesiell takk til deg/ de med Borderline selv som skriver

Jeg har levd med dette i mange år nå og vet ikke lenger hva normal eller akseptabel oppførsel er. Kan noen gi eksempler på devaluering eller stygge kommentarer, og så prøve å si noe om den kommentaren egentlig er ok, er litt stygg, veldig stygg eller uakseptabel??

Anonymkode: a9c9c...cd5

Jeg syns det er vanskelig å gi sånne eksempler, siden jeg, lik andre personer, reagerer ulikt avhengig av hvordan personlighet den andre personen er. Jeg kan heller ikke snakke for andre med min diagnose da vi selvsagt er ulike. For min del er egentlig bare to personlighetstyper som vil gjøre det klart som dagen at jeg har borderline. Det er personer med mange psykopatiske trekk=personer som er følelsesmessige kalde og gjerne i tillegg kyniske, manipulerende, kalkulerte og beregnende. Jeg vil da rett og slett prøve å fremprovosere følelser i noen som har lite av det, der oppførselen min vil kunne bli heftig fordi disse menneskene selvsagt bare vill møte meg med mer kulde og avvisning når jeg blir sint. Jeg reagerer også fryktelig dårlig på passivt aggressive/konfliktskye mennesker som lager toksisk stemning som er til å ta å føle på, men unngår åpne konflikter. De også vil fremprovosere at det svartner fullstendig for meg der jeg vil prøve å presse frem en åpen konflikt og reaksjoner fra dem. Faktisk er den siste typen jeg liker aller minst fordi de typisk er personer som inntar en offerrolle og evig later som de er helt uskyldige selv om de terroriserer andre med taushet og stille hat hver forbanna dag.

Jeg tenker at du må vurdere ditt forhold litt som andre folk selv om din partner har diagnose: summen av et forhold, bør berike livet ditt, ikke gjøre det verre enn det ville vært om du var alene.

Anonymkode: a4a80...981

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg reagerer på mest med det du skriver er at det (som vanlig) virker som om du har et sterkt behov for å rettferdiggjøre egne valg og idealisere ditt eget liv og derfor IKKE hjelper TS på noen som helst måte. TS er nedbrutt, sliten, ønsker skilsmisse, men tør ikke å gå. Og så kommer du med dine "forstå ham ihjel"- historier. Ville du sagt det samme til en som ble fysisk mishandlet? Det kan jo være de samme årsakene til det. Konebankeren kan faktisk også ha en diagnose eller være livredd for å bli forlatt. Han kan også være så "redd" at han ikke tenker klart. Psykisk mishandling er like ille som fysisk, ja verre for mange. Så fordi om DU velger å leve med det og bagatellisere det hele så betyr ikke det at andre skal gjøre det. Tvert i mot!

Anonymkode: 8e64b...d2e

👏🏻👏🏻👏🏻 Spot on! Det er vondt å se på når det nesten jevnlig dukker opp lange tråder om dramaet og det skinner tydelig gjennom at dette på ingen måte er noen idyll. Så mye tid som går med på å ha det vondt og grusomt, og så mye tid som går med på å overbevise om at det går helt fint. 

Anonymkode: 83d26...923

[AnonymBruker]

8 timer siden, Uatskillelig skrev:

Det er jo det minste man kan gjøre når man skriver noe som kommer feil ut. Egentlig veldig fint at folk sier ifra. Da får jeg mulighet til å beklage og gjøre opp for meg. Har tårer i øynene. For det var virkelig ikke meningen å såre noen her.

Tårer i øynene fordi du sa noe feil?!

Anonymkode: 83d26...923

[AnonymBruker]

8 timer siden, Uatskillelig skrev:

Hvis man blir utsatt for psykisk mishandling så bør man selvsagt forlate forholdet uavhengig av diagnose. Psykisk mishandling er ALDRI ok. Men, det er fullt mulig å ha bpd uten å bedrive psykisk mishandling.

Nei, beklager, det er det ikke. Enkelte mennesker ønsker ikke å godta at det de utsettes for er mishandling, men det betyr ikke at de ikke blir det. Selve diagnosekriteriene for bpd handler jo om utagerende og problematisk adferd.

Anonymkode: 83d26...923

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det hadde jeg også foretrukket, men når den ellers flotte mannen jeg allerede elsker har dette problemet ønsker og klarer jeg heller ikke å bare vende ryggen til ham. 😉

Jeg er dessuten ærlig i at jeg (og vi) lever bra med det nå. Vi har kommet langt i å takle dette. Både han og jeg. Det er en veldig liten del av vårt liv sammen nå. 

Såpass at om jeg skulle nevne våre på topp utfordringer i forholdet er ikke dette engang på førsteplass. At vi ofte ønsker/prioriterer ulike ting er mer utfordrende, og der skiller vi oss kanskje ikke så mye fra andre par. 😄

Anonymkode: 33770...9f4

Det handler ikke bare om dere, det handler også om ungene. Min forelder syntes også det gikk veldig fint å være gift med en bpd, fordi h*n var vant med slik oppførsel fra h*n selv vokste opp. For oss ungene var det helvete. 

Anonymkode: 83d26...923

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye man kan «jobbe med» i et forhold. Fysisk og psykisk mishandling er ikke blant dem. Borderline er en alvorlig personlighetsforstyrrelse og regnes som vanskelig å behandle. Barn av foreldre med borderline personlighetsforstyrrelse er i høyrisikogruppen for å utvikle psykiske problemer. Mulig alt er idyllisk hjemme hos dere, men det er ikke vanlig, og det er farlig å bagatellisere en slik situasjon og påstå at det bare er å «jobbe med» saken. Kom deg ut, TS!

Anonymkode: 8e64b...d2e

Takk for dine ord! Det er akkurat som du sier. TS, lytt til denne personen! Jeg har selv vokst opp med en forelder med bpd og en forelder som støttet opp om adferden. I voksen alder brøt jeg kontakt med begge to, men det er den forelderen som støttet opp om adferden, jeg er mest sint på. Den med bpd var jo syk, og kunne ikke noe for det. Den andre forelderen hadde ingen unnskyldning for å bli værende, men ble værende likevel. Det gikk ut over oss barna. 
Det er mye vanskeligere å tilgi den som blir værende, enn den som er syk. 

Anonymkode: 83d26...923

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var ikke jeg som gikk, dessverre. Det var han som gikk fra meg. Jeg hadde da tålt mye rart fra ham fordi han søkte jobber etc. Han hadde dessuten lovd meg bla barn neste år, vi skulle på klinikk og alt. Bruddet kom brått på og likevel ble han fornærma da jeg først tok det som en test. Han begynte å skrike til meg om at jeg ikke tok ham alvorlig men nå måtte jeg forstå at det var slutt. Som om det ikke var han som hadde lovd ting og så snudde 180 °.

Men han var faktisk styggest mot meg en stund etter bruddet. Det ga ingen mening for meg, skulle jo tro han var likegyldig eller glad for å bli kvitt meg. Men han ville ha meg som hoggestabbe og sa noe veldig sårende. Da nekta jeg å snakke mer med ham før han evt gikk i terapi. Jeg tenkte at denne mannen kan ødelegge både seg sjøl og meg. Jeg er bekymra for nye dama hans også men jeg kan ikke blande meg. 

Anonymkode: 2315e...449

Oy, det hørtes ikke bra ut. Personlig så er jeg ikke en av de som tester partner, truer med brudd og slike ting. Jeg har enn mer "innover"-versjon av BPD, jeg føler og tenker mye av det, men gjør det ikke i praksis. Jeg forstår ikke helt logikken og hele årsaken til at folk gjør slikt, for jeg har en stor frykt for å bli forlatt; men mange i gruppene jeg har gått i, har beskrevet det du skriver her. At de kan for bruddet, allikevel så oppfører de seg som om de har blitt dumpet og forlatt. Det trigger en reaksjon som gjør at de legger dem for hat og gjør og sier mye stygt. Har aldri helt forstått dette selv, for jeg er alt for opptatt og redd for konsekvenser og skyld. 

Det er en ting jeg har hørt nesten alle sagt; At forhold er vanskelig. Igjen, personlig så er jeg ikke-eksisterende når det kommer til forhold 🤣 For jeg sliter sånn med å stole på og å slippe folk inn.
Men de andre har alle sagt det samme. At det å bli samboere er veldig vanskelig. Det å få barn, enda vanskeligere. Fordi mange føler det er klaustrofobisk å ha noen oppå seg hele tiden. Det er som å ha en evig trigger. Det er også mange som blir ganske rastløse i forhold, men jeg er det motsatte og trenger ro og trygghet. Så kan ikke si hva som foregår i hodet til de som er slik.

For meg så høres det ut som at her er det noe med han, og ikke deg som kan for bruddet. Du burde ikke ta til deg det vonde han har sagt. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nemlig. Psykisk mishandling ER psykisk mishandling, uavhengig av intensjonen. Vonde ord og karakteristikker rammer like hardt selv om personen ikke «mente det». Igjen vil jeg trekke parallellen til fysisk vold. Mange menn slår i frustrasjon og er veldig lei seg etterpå. Er det ikke så farlig da eller? 
 

Ikke bagatelliser hvor alvorlig borderline er og hvor vanskelig/umulig det er å være pårørende. Vær så snill. 

Anonymkode: 8e64b...d2e

Støtter den! 
De med BPD han utsette andre for psykisk vold, selv om at de ikke er onde. Det å leve med en som har BPD er ikke enkelt, og om de ikke ønsker behandling eller evner å ta imot terapi. Så er det dessverre ikke bra å leve med en slik person. 
Ei mor med alvorlig fødselsdepresjon er farlig for barnet. Det at mor ikke klarer å reagere på gråt, vil ikke holde barnet unødvendig og nesten overser barnet. Det er skadelig for små barn og deres utvikling. Men om du sier det her på KG, så blir du angrepet! For mor kan jo ikke noe for det selv, det er synd på henne osv. Men fakta er, det er skadelig for dem begge to og det er synd på begge to. Ei mor som ikke vil kose med sitt eget barn pga depresjon, er ikke ondskapsfull. Hun er syk.
Slik er det med borderline i forhold også. Det er ofte to ofre, og begge to må tas vare på og begges mentale helse er like viktig. 

Anonymkode: c7996...c8c

[Gjest Lille Potet]

Jeg har diagnosen. 

Jeg opplever at jeg har dempet meg med åra, men jeg tviler på at jeg noen gang blir helt frisk. Jeg har gått i terapi, og hadde god nytte av det. Jeg unngår stress, sult og tretthet. Slik kan jeg unngå anfall til en viss grad. Rutiner fungerer for meg. 

Jeg er gift. Jeg kaller han aldri noe. Her har jeg hatt flaks. Men jeg devaluerer. Anfalla mine er nede på 5-10 minutter, for han holder rundt meg når det skjer. Jeg har anfall 1 eller 2 ganger i måneden. Det kan også gå 2-3 uten at jeg klikker. 

Når det hele er over forklarer jeg i detalj hva det var som trigga meg. Jeg forsikrer han om at det er min redsel som er problemet, ikke han. Jeg ber også skikkelig om unnskyldning.

Det er klart at jeg ikke skulle oppført meg slik. Men han sier til meg at han har all tid i verden, for han vet jeg jobber hver eneste dag med utfordringen min. Og det går fremover, i små steg. 

Skal du være sammen med en slik TS, må dere begge behandle dette som den sykdommen det er. Og gå om det blir for tøft. Det er best for begge parter.