Borderline - Devaluering/ Idealisering

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp det var problemet med meg og eksen. Han syntes jeg var jævla slitsom fordi jeg tok tak i utbruddene hans. 

Anonymkode: 2315e...449

Forstårlig egentlig. Det er jo mye skam forbundet med det. Det føles ofte som å bli angrepet. Veldig vanskelig å forklare for noen som ikke har borderline, vanskelig å sette ord på det. Det føles som å bli angrepet og hengt ut, man sitter igjen med mange vonde følelser og skam etter en slik episode, også kommer noen å påpeker det og slenger det i trynet på deg. Så klart reagerer man på det og det kan føles slitsomt og unødvendig ut. (selv om at det ER nødvendig). Man kan ofte føle selv at det er så innlysende hvorfor reaksjonen kommer, så da føles det ikke nødvendig å grave det opp igjen 10 minutter etterpå når det er ferdig. Det vil da føles ut som et angrep. Det å gå videre så fort, det å ha så store svigninger er ikke noe vi bestemmer over heller og det krever mye å bare innrømme at vi har overreagert! For innerst inne så føler vi ikke at det er en overreaksjon heller. Veldig mange ser selv at reaksjonen er unormal, men samtidig så føles den ikke unormal ut og den har en god grunn i vårt eget hodet... det er så vanskelig å forklare for en som ikke har borderline. For folk vil kanskje aldri helt forstå hvordan det er. 
Men det er mye skam og dårlig samvittighet og skyldfølelse etter slike utbrudd og hendelser. Så det at det blir tatt opp når vi selv er ferdig med det, det føles som uthenging, angrep og gjør bare vondt. Så det er forstårlig at noen ikke takler det så godt, men det er det som er nødvendig. Men jeg tror at man kanskje trenger profesjonell hjelp først, for å takle en slik konfrontasjon og måte å løse problemet på. Jeg hadde ikke taklet det, om jeg ikke hadde gått på 3 år på MBT gruppe og kurs, i tillegg med 5 år med terapi først.  

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstårlig egentlig. Det er jo mye skam forbundet med det. Det føles ofte som å bli angrepet. Veldig vanskelig å forklare for noen som ikke har borderline, vanskelig å sette ord på det. Det føles som å bli angrepet og hengt ut, man sitter igjen med mange vonde følelser og skam etter en slik episode, også kommer noen å påpeker det og slenger det i trynet på deg. Så klart reagerer man på det og det kan føles slitsomt og unødvendig ut. (selv om at det ER nødvendig). Man kan ofte føle selv at det er så innlysende hvorfor reaksjonen kommer, så da føles det ikke nødvendig å grave det opp igjen 10 minutter etterpå når det er ferdig. Det vil da føles ut som et angrep. Det å gå videre så fort, det å ha så store svigninger er ikke noe vi bestemmer over heller og det krever mye å bare innrømme at vi har overreagert! For innerst inne så føler vi ikke at det er en overreaksjon heller. Veldig mange ser selv at reaksjonen er unormal, men samtidig så føles den ikke unormal ut og den har en god grunn i vårt eget hodet... det er så vanskelig å forklare for en som ikke har borderline. For folk vil kanskje aldri helt forstå hvordan det er. 
Men det er mye skam og dårlig samvittighet og skyldfølelse etter slike utbrudd og hendelser. Så det at det blir tatt opp når vi selv er ferdig med det, det føles som uthenging, angrep og gjør bare vondt. Så det er forstårlig at noen ikke takler det så godt, men det er det som er nødvendig. Men jeg tror at man kanskje trenger profesjonell hjelp først, for å takle en slik konfrontasjon og måte å løse problemet på. Jeg hadde ikke taklet det, om jeg ikke hadde gått på 3 år på MBT gruppe og kurs, i tillegg med 5 år med terapi først.  

Anonymkode: c7996...c8c

Ikke alle mennesker dømmer og tenker nedverdigende om andre når de åpner seg opp og trenger støtte.

Det er ingen skam i det, for det kan skje med hvem som helst.

Må ikke ha borderline for å ikke dømme det, alle med empati kan forstå det også, uten å føle behov for å angripe, henge ut og sånt. Dette gjør de jo også bare for sin egen del og egne issues, har ingenting med offeret å gjøre.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle mennesker dømmer og tenker nedverdigende om andre når de åpner seg opp og trenger støtte.

Det er ingen skam i det, for det kan skje med hvem som helst.

Må ikke ha borderline for å ikke dømme det, alle med empati kan forstå det også, uten å føle behov for å angripe, henge ut og sånt. Dette gjør de jo også bare for sin egen del og egne issues, har ingenting med offeret å gjøre.

Anonymkode: d51b6...a0b

Det mente jeg ikke, at folk ikke har empati. Men mer det å virkelig forstå hva som skjer i hodet på en med borderline når de får et sinneutbrudd over en fillesak eller et spørsmål. Jeg snakker om hva som skjer inni hodet på oss som har borderline, og prøver å forklare det for noen som ikke har borderline. 
Mente ikke at man faktisk blir angrepet eller hengt ut av den andre, men at vi kan føle det sånn og da reagerer som om vi blir det. 

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det mente jeg ikke, at folk ikke har empati. Men mer det å virkelig forstå hva som skjer i hodet på en med borderline når de får et sinneutbrudd over en fillesak eller et spørsmål. Jeg snakker om hva som skjer inni hodet på oss som har borderline, og prøver å forklare det for noen som ikke har borderline. 
Mente ikke at man faktisk blir angrepet eller hengt ut av den andre, men at vi kan føle det sånn og da reagerer som om vi blir det. 

Anonymkode: c7996...c8c

Ja, og det hjelper ikke med teorien hvis en ikke klarer å kontrollere seg i praksis. Selv om det føles rettferdig og noe man bør reagere sånn på det og, så bør en person vite at de har border line og at derfor er det aller meste er tolket urimelig.

Og ikke lage flere offer for noe bare pga egne lidelser. At en blir sint er ikke noen andres ansvar. Å ta ut sine egne problemer på andre i stedet for å gå inn for å fikse de med profesjonell hjelp er bare ødeleggende for alle involverte.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og det hjelper ikke med teorien hvis en ikke klarer å kontrollere seg i praksis. Selv om det føles rettferdig og noe man bør reagere sånn på det og, så bør en person vite at de har border line og at derfor er det aller meste er tolket urimelig.

Og ikke lage flere offer for noe bare pga egne lidelser. At en blir sint er ikke noen andres ansvar. Å ta ut sine egne problemer på andre i stedet for å gå inn for å fikse de med profesjonell hjelp er bare ødeleggende for alle involverte.

Anonymkode: d51b6...a0b

Nå forstår jeg ikke helt hva du vil her.

Jeg sier at man bør ha forståelse for hva som skjer og samarbeide med den som har borderline. For det å si "du ble sint, du har all ansvar" funker ikke og vil ikke føre til en endring eller bedring. 
Jeg sier jo at den som har borderline burde gå i terapi og få profesjonell hjelp. Men de nærmeste må faktisk samarbeide de også, hvis ikke så blir det null forandring. Vi må jo få mulighet til å bruke de metodene vi lærer i terapi (som å reparerer situasjonen ved å ta ansvar for sinnet og forklare for å få forståelse og si unnskyld OG se og innrømme at den andre også blir såret). Det hjelper ikke når den andre sier "skjerp deg, slutt å vær så sint! Slutt å overreager". 
Om du som kjæreste, venn eller familie ikke evner å samarbeide så må du gå. For hvis ikke så ender du opp med å bli skadet psykisk ved å bli redd, usikker og utrygg i relasjonen. Og du vil skade den som har borderline ved å være en evig trigger.
Det at du blir værende med "skjerp deg" holdningen skader også den med borderline. Det å trigge noen til å bli sint, er også din feil! Det å si at den med borderline burde skjerpe seg og ikke bli sint, når du sier og gjør noe som du vet gjør dem sint, betyr at du har like mye ansvar som den med borderline. For du må forstå at det å ha borderline er ikke noe man velger og reaksjonen vi får, er ikke noe vi velger og vi lider faktisk vi også. Det er to ofre for lidelsen. Det er ikke en hyggelig følelse å vite at du er et problem og sårer de som står deg nærmest. 

Poenget mitt er; for å få en bedring og forandring for begge parter, så må man faktisk ha en forståelse og samarbeide. 

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå forstår jeg ikke helt hva du vil her.

Jeg sier at man bør ha forståelse for hva som skjer og samarbeide med den som har borderline. For det å si "du ble sint, du har all ansvar" funker ikke og vil ikke føre til en endring eller bedring. 
Jeg sier jo at den som har borderline burde gå i terapi og få profesjonell hjelp. Men de nærmeste må faktisk samarbeide de også, hvis ikke så blir det null forandring. Vi må jo få mulighet til å bruke de metodene vi lærer i terapi (som å reparerer situasjonen ved å ta ansvar for sinnet og forklare for å få forståelse og si unnskyld OG se og innrømme at den andre også blir såret). Det hjelper ikke når den andre sier "skjerp deg, slutt å vær så sint! Slutt å overreager". 
Om du som kjæreste, venn eller familie ikke evner å samarbeide så må du gå. For hvis ikke så ender du opp med å bli skadet psykisk ved å bli redd, usikker og utrygg i relasjonen. Og du vil skade den som har borderline ved å være en evig trigger.
Det at du blir værende med "skjerp deg" holdningen skader også den med borderline. Det å trigge noen til å bli sint, er også din feil! Det å si at den med borderline burde skjerpe seg og ikke bli sint, når du sier og gjør noe som du vet gjør dem sint, betyr at du har like mye ansvar som den med borderline. For du må forstå at det å ha borderline er ikke noe man velger og reaksjonen vi får, er ikke noe vi velger og vi lider faktisk vi også. Det er to ofre for lidelsen. Det er ikke en hyggelig følelse å vite at du er et problem og sårer de som står deg nærmest. 

Poenget mitt er; for å få en bedring og forandring for begge parter, så må man faktisk ha en forståelse og samarbeide. 

Anonymkode: c7996...c8c

Nei.

Det nytter ikke når forståelsen bare går én vei. Da blir det alltid bare en belastning og noe samarbeid er umulig.

Det er nettopp derfor en helsearbeider eller støttekontakt ikke kan bli kjæreste med en pasient, fordi de får aldri noe gjensidig tilbake og det trenger et menneske fra en kjæresterelasjon.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei.

Det nytter ikke når forståelsen bare går én vei. Da blir det alltid bare en belastning og noe samarbeid er umulig.

Det er nettopp derfor en helsearbeider eller støttekontakt ikke kan bli kjæreste med en pasient, fordi de får aldri noe gjensidig tilbake og det trenger et menneske fra en kjæresterelasjon.

Anonymkode: d51b6...a0b

Nå gir du veldig lite mening.

Jeg sier jo at det må gå begge veier, både den med borderline og pårørende. Og den med borderline bør først og fremst gå i terapi for å få mer innsikt og kunnskap om borderline. Altså MBT behandling. 
Jeg sier jo gang på gang på gang at forståelsen må gå begge veier... så kommer du å sier det samme. hvorfor?

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, de fleste er ikke i et forhold med psykisk mishandling. Kun 2-3% av verdens befolkning er det.

Og du burde ikke ha forståelse og kjærlighet for det, for du får ikke et gram forståelse og kjærlighet av den personen. Og den eneste måten å veie opp balansen på er ved å gi akkurat like lite tilbake. Da først står dere likt og gir det samme til hverandre.

Det er ikke personlig nei, fordi det er deres egne issues som de tar ut over andre, i stedet for å fikse opp i.

Og ingen fortjener å bli utsatt for en sånn tortur.

Anonymkode: d51b6...a0b

Nå blir jeg faktisk oppgitt. 

Jeg får ikke et gram kjærlighet og forståelse av den mannen som antagelig er den rauseste og kjærligste personen jeg kjenner, og som mine venninner misunner meg veldig i akkurat hvor raus, forståelsesfull og kjærlig han er? 

Dette vet du bedre fordi...? 

Jeg har en fantastisk forståelsesfull og kjærlig mann, som gir enormt mye slik. Så mye at han veier godt opp for at han innimellom strever litt med noe. 

Det gjør jeg også, om så på helt andre måter enn at det settes diagnose på det. Han er helt fantastisk i hvordan han er villig til å forstå at jeg ikke er perfekt, kanskje mye fordi jeg tåler at han ikke er det. 

Han er rett og slett unik i å gi forståelse, velvilje og være raus på alle måter, inkludert i det å vise svært mye hvor mye jeg betyr for ham, og hvor høyt han elsker meg. 

Den teorien din kan stemme for andre, men jeg vet bedre enn deg hvordan MITT forhold er. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå gir du veldig lite mening.

Jeg sier jo at det må gå begge veier, både den med borderline og pårørende. Og den med borderline bør først og fremst gå i terapi for å få mer innsikt og kunnskap om borderline. Altså MBT behandling. 
Jeg sier jo gang på gang på gang at forståelsen må gå begge veier... så kommer du å sier det samme. hvorfor?

Anonymkode: c7996...c8c

Nettopp. Du forstår ikke. Du klarer ikke å gi den forståelsen tilbake.

Det er dette som er poenget mitt.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Du forstår ikke. Du klarer ikke å gi den forståelsen tilbake.

Det er dette som er poenget mitt.

Anonymkode: d51b6...a0b

Har du begynt som ab nå @MarieLo? Ikke vanskelig å se det er du som svarer her. 🤪

Anonymkode: 60ac5...a82

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå forstår jeg ikke helt hva du vil her.

Jeg sier at man bør ha forståelse for hva som skjer og samarbeide med den som har borderline. For det å si "du ble sint, du har all ansvar" funker ikke og vil ikke føre til en endring eller bedring. 
Jeg sier jo at den som har borderline burde gå i terapi og få profesjonell hjelp. Men de nærmeste må faktisk samarbeide de også, hvis ikke så blir det null forandring. Vi må jo få mulighet til å bruke de metodene vi lærer i terapi (som å reparerer situasjonen ved å ta ansvar for sinnet og forklare for å få forståelse og si unnskyld OG se og innrømme at den andre også blir såret). Det hjelper ikke når den andre sier "skjerp deg, slutt å vær så sint! Slutt å overreager". 
Om du som kjæreste, venn eller familie ikke evner å samarbeide så må du gå. For hvis ikke så ender du opp med å bli skadet psykisk ved å bli redd, usikker og utrygg i relasjonen. Og du vil skade den som har borderline ved å være en evig trigger.
Det at du blir værende med "skjerp deg" holdningen skader også den med borderline. Det å trigge noen til å bli sint, er også din feil! Det å si at den med borderline burde skjerpe seg og ikke bli sint, når du sier og gjør noe som du vet gjør dem sint, betyr at du har like mye ansvar som den med borderline. For du må forstå at det å ha borderline er ikke noe man velger og reaksjonen vi får, er ikke noe vi velger og vi lider faktisk vi også. Det er to ofre for lidelsen. Det er ikke en hyggelig følelse å vite at du er et problem og sårer de som står deg nærmest. 

Poenget mitt er; for å få en bedring og forandring for begge parter, så må man faktisk ha en forståelse og samarbeide. 

Anonymkode: c7996...c8c

Akkurat! 

Dette er hvorfor vi fungerer som par selv om han har Borderline. Vi gjør begge to en innsats i å håndtere dette slik at utfordringer ved det blir minimert, og jeg føler det ikke som psykisk mishandling når han blir utrygg og feiler i å klare å kontrollere seg. 

Da takler jeg det klokt, fordi jeg har fått forståelse for problemet, og han får sjansen til å komme ut av det og reparere. Ja jeg vet hvordan jeg skal hjelpe ham ut av det også. 

Det skjer dessuten ikke hent av seg selv. Det er alltid noe som utløser det, og en del av å reparere ligger også på at jeg tar ansvar for hva som utløste frykt hos ham. 

Vi får ofte gode samtaler i hva som trigget frykt, som gjør at vi får bedre forståelse for hverandre. Han må bare ut av å føle seg utrygg før vi kan få oppklaring. I situasjonen er han for satt ut og redd, så det er først når han er ute av det vi kan ha bra samtaler om hva som trigget dette. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du begynt som ab nå @MarieLo? Ikke vanskelig å se det er du som svarer her. 🤪

Anonymkode: 60ac5...a82

Hvem er det?

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Forstårlig egentlig. Det er jo mye skam forbundet med det. Det føles ofte som å bli angrepet. Veldig vanskelig å forklare for noen som ikke har borderline, vanskelig å sette ord på det. Det føles som å bli angrepet og hengt ut, man sitter igjen med mange vonde følelser og skam etter en slik episode, også kommer noen å påpeker det og slenger det i trynet på deg. Så klart reagerer man på det og det kan føles slitsomt og unødvendig ut. (selv om at det ER nødvendig). Man kan ofte føle selv at det er så innlysende hvorfor reaksjonen kommer, så da føles det ikke nødvendig å grave det opp igjen 10 minutter etterpå når det er ferdig. Det vil da føles ut som et angrep. Det å gå videre så fort, det å ha så store svigninger er ikke noe vi bestemmer over heller og det krever mye å bare innrømme at vi har overreagert! For innerst inne så føler vi ikke at det er en overreaksjon heller. Veldig mange ser selv at reaksjonen er unormal, men samtidig så føles den ikke unormal ut og den har en god grunn i vårt eget hodet... det er så vanskelig å forklare for en som ikke har borderline. For folk vil kanskje aldri helt forstå hvordan det er. 
Men det er mye skam og dårlig samvittighet og skyldfølelse etter slike utbrudd og hendelser. Så det at det blir tatt opp når vi selv er ferdig med det, det føles som uthenging, angrep og gjør bare vondt. Så det er forstårlig at noen ikke takler det så godt, men det er det som er nødvendig. Men jeg tror at man kanskje trenger profesjonell hjelp først, for å takle en slik konfrontasjon og måte å løse problemet på. Jeg hadde ikke taklet det, om jeg ikke hadde gått på 3 år på MBT gruppe og kurs, i tillegg med 5 år med terapi først.  

Anonymkode: c7996...c8c

Ja, han syntes alltid synd på seg sjøl når han hadde eksplodert eller sagt sårende ting til meg. Men han motsatte seg på det sterkeste en sånn type diagnose. Skjønt jeg og han mente at mora hans må være borderline og tom kjøpte bok sammen om det. Hun som har skrevet boka sa det er vanlig at barna får, om ikke diagnosen sjøl, så ihverfall trekk. Det hadde hun opplevd sjøl i perioder, sa hun på YouTube. Min eks gikk mye i terapi. Men det var kanskje ikke rette terapien. Til slutt gikk han, på en forvirrende måte. Jeg har lite kontakt med ham i dag pga de stygge tingene han sa ETTER bruddet. Jeg sørga for at han begynte i terapi igjen, var redd han skulle ta livet sitt fordi han var så mørk. 

Anonymkode: 2315e...449

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Du forstår ikke. Du klarer ikke å gi den forståelsen tilbake.

Det er dette som er poenget mitt.

Anonymkode: d51b6...a0b

Men jeg forstår jo! Hvis jeg ikke hadde forstått at min oppførsel sårer andre, og ikke klarer å se hvorfor de blir såret, så hadde jeg ikke hatt forståelse. Men jeg forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, forstår hvorfor det er galt og til og med hvordan det blir mottatt av andre. Har mer enn nok forståelse, så kan du vennligst sitere bevis på at jeg ikke forstår hva jeg som en person med borderline kan utsette andre for?

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat! 

Dette er hvorfor vi fungerer som par selv om han har Borderline. Vi gjør begge to en innsats i å håndtere dette slik at utfordringer ved det blir minimert, og jeg føler det ikke som psykisk mishandling når han blir utrygg og feiler i å klare å kontrollere seg. 

Da takler jeg det klokt, fordi jeg har fått forståelse for problemet, og han får sjansen til å komme ut av det og reparere. Ja jeg vet hvordan jeg skal hjelpe ham ut av det også. 

Det skjer dessuten ikke hent av seg selv. Det er alltid noe som utløser det, og en del av å reparere ligger også på at jeg tar ansvar for hva som utløste frykt hos ham. 

Vi får ofte gode samtaler i hva som trigget frykt, som gjør at vi får bedre forståelse for hverandre. Han må bare ut av å føle seg utrygg før vi kan få oppklaring. I situasjonen er han for satt ut og redd, så det er først når han er ute av det vi kan ha bra samtaler om hva som trigget dette. 

Anonymkode: 33770...9f4

Høres ut som det er riktig veien å gå. Det jeg lærte i terapi, er at tiden rett etter et sinneutbrudd eller en episode med sterke følelser, avvisning, klenging eller hva det nå måtte være, er veldig viktig. Hvordan man blir møtt på den andre siden og hvordan man håndtere det, det er det viktigste. Det å stå å prøve å presse fakta og synspunkter på en person som er inni en episode, er like nytteløst som å snakke til en treåring i et raserianfall. Du må, slik som med barn, vent til ting har roet seg ned for å prate. Det mange gjør i møte med folk med borderline, er å angripe tilbake. Det eskalerer ting og gjør ting så mye verre. Det beste er å gå vekk fra situasjonen, men ikke forlate personen helt. Det å bli forlatt er grunnmuren i problemet hos de aller fleste med borderline. Det vil trigge panikk og panikk vil gjøre ting tusen ganger verre. Men vær den som går tilbake og gi personen en mulighet til å si unnskyld, uten å eskalere ting igjen.

Psykologen snakker mye om ting som om jeg er 3 år. For fakta er, vi med borderline trenger slik grunnleggende opplæring. For vi mangler det! Vi mangler verktøyene til å selvregulerende og å være sosial på en normal måte. Vi må lære ting, som om vi er 3 år. Fordi vi mangler den delen i utviklingen. 
 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han syntes alltid synd på seg sjøl når han hadde eksplodert eller sagt sårende ting til meg. Men han motsatte seg på det sterkeste en sånn type diagnose. Skjønt jeg og han mente at mora hans må være borderline og tom kjøpte bok sammen om det. Hun som har skrevet boka sa det er vanlig at barna får, om ikke diagnosen sjøl, så ihverfall trekk. Det hadde hun opplevd sjøl i perioder, sa hun på YouTube. Min eks gikk mye i terapi. Men det var kanskje ikke rette terapien. Til slutt gikk han, på en forvirrende måte. Jeg har lite kontakt med ham i dag pga de stygge tingene han sa ETTER bruddet. Jeg sørga for at han begynte i terapi igjen, var redd han skulle ta livet sitt fordi han var så mørk. 

Anonymkode: 2315e...449

Mange som sliter med å godta diagnosen, og noen nekter behandling og da kommer man ikke så langt dessverre. Og jeg synes det er helt innafor å gjøre det slutt på grunn av det. For man må også beskytte seg selv og sin egen helse også. 
Jeg har ikke lov til å bli sint og si stygge ting til de nær meg, bare fordi jeg er psykisk syk. De må ikke tåle og takle noe som helst, det er ingen unnskyldning. 

Dersom moren hans hadde diagnosen, så kan han absolutt ha lært av henne. For hvordan man blir oppdratt og den normale utviklingen som barn, blir påvirket av foreldrene. Så det er fult mulig at din eks kanskje ikke hadde borderline, men mange like trekk fordi det enten var en skade av dårlig utvikling eller opplært oppførsel. 
Alle kjenner seg igjen i mange av personlighetsforstyrrelsene, du som tilsynelatende mental frisk kan kjenne deg igjen i mange av dem. Uten at du nødvendigvis har en personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg forstår jo! Hvis jeg ikke hadde forstått at min oppførsel sårer andre, og ikke klarer å se hvorfor de blir såret, så hadde jeg ikke hatt forståelse. Men jeg forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, forstår hvorfor det er galt og til og med hvordan det blir mottatt av andre. Har mer enn nok forståelse, så kan du vennligst sitere bevis på at jeg ikke forstår hva jeg som en person med borderline kan utsette andre for?

Høres ut som det er riktig veien å gå. Det jeg lærte i terapi, er at tiden rett etter et sinneutbrudd eller en episode med sterke følelser, avvisning, klenging eller hva det nå måtte være, er veldig viktig. Hvordan man blir møtt på den andre siden og hvordan man håndtere det, det er det viktigste. Det å stå å prøve å presse fakta og synspunkter på en person som er inni en episode, er like nytteløst som å snakke til en treåring i et raserianfall. Du må, slik som med barn, vent til ting har roet seg ned for å prate. Det mange gjør i møte med folk med borderline, er å angripe tilbake. Det eskalerer ting og gjør ting så mye verre. Det beste er å gå vekk fra situasjonen, men ikke forlate personen helt. Det å bli forlatt er grunnmuren i problemet hos de aller fleste med borderline. Det vil trigge panikk og panikk vil gjøre ting tusen ganger verre. Men vær den som går tilbake og gi personen en mulighet til å si unnskyld, uten å eskalere ting igjen.

Psykologen snakker mye om ting som om jeg er 3 år. For fakta er, vi med borderline trenger slik grunnleggende opplæring. For vi mangler det! Vi mangler verktøyene til å selvregulerende og å være sosial på en normal måte. Vi må lære ting, som om vi er 3 år. Fordi vi mangler den delen i utviklingen. 
 

Mange som sliter med å godta diagnosen, og noen nekter behandling og da kommer man ikke så langt dessverre. 

Anonymkode: c7996...c8c

At han vedkjenner seg å ha et problem og går i behandling er nok ganske vesentlig for at vi mestrer dette bra nå. Det var vanskelig da jeg ikke visste hvorfor, og han ikke vedkjenne seg å ha et problem. Da var brudd mest logisk. 

Å forstå dette, hva som skjer og hvorfor, er svært vesentlig for meg som partner også. 

Sammenligningen din med en treårig med trassanfall er veldig korrekt, og jeg synes det er litt vittig egentlig at det som lærte meg mest om hvordan jeg skal møte ham i dette var da jeg valgte å delta på et COS - kurs for å bli bedre på å takle vår sønn når han (har ADHD) ble rasende og frustrert når han ikke taklet å bare slutte med ting når han fikk beskjed om det (ofte fra andre barn). 

Å møte barnet i følelsen og behovet barnet da har. Vise forståelse, og skjønne hvilket behov i barnet det trenger å møtes på. 

Være "Større, sterkere, klokere og god." som mantraet var. 

Ikke kjefte på et barn som allerede var frustrert og lei seg, men trenger omsorg og forståelse for hva det føler og trenger. 

Dette virket fantastisk på min lille sønn, så hvorfor ikke forsøke det samme på store pappa, når han "klikker" i at noe ble for vondt og vanskelig? 

Som tenkt så gjort, og det virker akkurat like bra på store pappa. Som i en slik situasjon er akkurat som den lille gutten han var da diverse frykt satte seg altfor dypt i ham. 

Noen ganger må jeg trå litt unna og tenke meg om først, men så går jeg tilbake og legger armene rundt ham akkurat som jeg gjør ovenfor min sønn, og prater ham like mildt og kjærlig ut av det vonde som jeg gjør når vår sønn ikke takler noe. 

Nå er det sikkert noen som vil skrive at det hadde ikke de giddet, og at de ikke kunne ha en partner som innimellom må behandles som et barn. Ved det overser de imidlertid at de fleste er akkurat like sårbare som barn når noe blir vondt, og at de sikkert også trenger å bli holdt rundt like kjærlig som et barn trenger det innimellom. Iallefall savner å bli det, og hadde egentlig trengt det. 

Min mann gjør akkurat det samme for meg når jeg har det vanskelig med noe. Holder rundt og trøster. Viser at han forstår og bryr seg. 

Det er faktisk ikke latterlig eller dumt å gjøre det når det er hva partner trenger. 

Min mann har en enorm frykt for å bli forlatt som jeg faktisk forstår hvorfor han har (kjenner livshistorien hans), og om jeg synes dette er vanskelig er det mye verre for ham. Han har det forferdelig vondt når det blir slik, og han har egentlig ikke noe ønske om å spre meg eller gjøre meg vondt, han blir bare så fryktelig redd at han ikke klarer å tenke og handle rasjonelt. 

Så jeg elsker min mann så høyt at da slår jeg armene rundt ham og holder ham, og prater rolig, til han klarer å gå ut av det. Som jeg gjør når vår sønn får sine episoder. 

Og tross behovet for dette, hos begge de to, føler jeg oppriktig at jeg har en fantastisk flott mann, og en fantastisk flott sønn, som jeg elsker og forstår. 

Når jeg har det vondt og er "liten" i det jeg synes ble veldig vanskelig er det min mann som er større, sterkere, klokere og god tilbake. 

Alle trenger at partneren er det innimellom, så nei han er ikke engang mindre mann på grunn av at han har behov for at jeg har den rollen innimellom. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg forstår jo! Hvis jeg ikke hadde forstått at min oppførsel sårer andre, og ikke klarer å se hvorfor de blir såret, så hadde jeg ikke hatt forståelse. Men jeg forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, forstår hvorfor det er galt og til og med hvordan det blir mottatt av andre. Har mer enn nok forståelse, så kan du vennligst sitere bevis på at jeg ikke forstår hva jeg som en person med borderline kan utsette andre for?

...

Psykologen snakker mye om ting som om jeg er 3 år. For fakta er, vi med borderline trenger slik grunnleggende opplæring. For vi mangler det! Vi mangler verktøyene til å selvregulerende og å være sosial på en normal måte. Vi må lære ting, som om vi er 3 år. Fordi vi mangler den delen i utviklingen. 

Anonymkode: c7996...c8c

Her svarer du litt på ditt eget spørsmål.

Jeg vet ikke om det er som å snakke til en 3-åring, det vet du best, men dette viser til nivået av forståelse man har.

Og jeg mener ikke noe vondt med dette, er ikke kritisk til deg, jeg snakker om nivået av forståelsen.

Og en voksen person trenger mer forståelse enn som så i en partner, hvis ikke finner en veldig lite støtte og bærer den andre parten for det meste heller. Ingen fortjener det. 

Man bør aller helst få like mye forståelse som man gir andre. En på 35 og en på 3 for eksempel, det er en for stor ubalanse.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her svarer du litt på ditt eget spørsmål.

Jeg vet ikke om det er som å snakke til en 3-åring, det vet du best, men dette viser til nivået av forståelse man har.

Og jeg mener ikke noe vondt med dette, er ikke kritisk til deg, jeg snakker om nivået av forståelsen.

Og en voksen person trenger mer forståelse enn som så i en partner, hvis ikke finner en veldig lite støtte og bærer den andre parten for det meste heller. Ingen fortjener det. 

Man bør aller helst få like mye forståelse som man gir andre. En på 35 og en på 3 for eksempel, det er en for stor ubalanse.

Anonymkode: d51b6...a0b

Dette skjer jo innimellom, ikke hele tiden. 

På grunn av at vi begge to er blitt klokere i hvordan vi skal håndtere dette har jeg en ektemann som blir som en treårig kanskje en gang hver andre til tredje måned, og ved å håndtere det riktig er det over på under en time. 

Så kan du jo regne ut i prosenter hvor enormt "stort" problem jeg da har med å ha en partner som er som han er tre år. Resten av tiden er han like voksen og ansvarlig som meg. Noen ganger mer enn meg også. 

Håndteres slikt bra, fra begge, trenger ikke dette være et stort problem. Man må imidlertid være villig til å vise GJENSIDIG forståelse som du selv skriver tidligere. 

Det vil si at partneren også bør gjøre det. Ikke kun den med Borderline. 

Om jeg ikke hadde forståelse for ham i dette er det jo jeg som er den som ikke evner å vise forståelse. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

Be om å bli med til psykologen, det er ganske vanlig. Psykologen kan hjelpe han å se hvordan det påvirker deg og finne måter å hjelpe de situasjonene dere støter på.

Anonymkode: 4752d...bcf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(...)

Alle trenger at partneren er det innimellom, så nei han er ikke engang mindre mann på grunn av at han har behov for at jeg har den rollen innimellom. 

Anonymkode: 33770...9f4

Høres ut som at dere har finnet en fin måte å håndtere det på. Gikk i gruppe hvor en person var veldig opptatt av å teste kjæresten. De kunne sitte ved middagsbordet og hun gjorde det slutt. Da sa han "OK, jeg tar oppvasken også velger du film". Mens hos tidligere partnere, så hadde det utsagnet ført til en enorm krangel. Slike tester og behov for å sjekke om vedkommende blir værende eller ikke, de blir sjeldnere og sjeldnere, fordi han reagerer på en så god måte. Husker første gangen hun stolt kunne si "Jeg sa unnskyld", for å ha slengt ut en slik "Det er slutt, gå ut" test. 
Det har jeg også hørt mange ganger i gruppeterapi. At noen gjør noe som er så innlysende for meg og vedkommende, også reagerer kjæresten som om det virkelig er slutt. og da eskalerer det. Det riktige er jo å se at det er en test, også snakk om det etter at "testen" er over. 

Så trøst deg med at jo mer dere gjør dette, jo lettere vil det faktisk bli. For det er nettopp slik man blir frisk av borderline. 
 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her svarer du litt på ditt eget spørsmål.

Jeg vet ikke om det er som å snakke til en 3-åring, det vet du best, men dette viser til nivået av forståelse man har.

Og jeg mener ikke noe vondt med dette, er ikke kritisk til deg, jeg snakker om nivået av forståelsen.

Og en voksen person trenger mer forståelse enn som så i en partner, hvis ikke finner en veldig lite støtte og bærer den andre parten for det meste heller. Ingen fortjener det. 

Man bør aller helst få like mye forståelse som man gir andre. En på 35 og en på 3 for eksempel, det er en for stor ubalanse.

Anonymkode: d51b6...a0b

Verken jeg eller andre med borderline er på nivå med en 3 åring 24/7. Jeg snakker om håndtering av diverse "utbrudd" som er på nivå med en 3 åring. For i terapi så kan vi lære om andre, hva vår oppførsel fører til og slike ting. Men det hjelper veldig lite når de hjemme ikke kan å samarbeide. Mange vil krangle tilbake og kaste bensin på bålet, når det egentlig er en typisk borderline-oppførsel. Det handler ikke om å snakke med meg som om jeg er 3 år.
Nivået av forståelsen min er på nivå som andre på min alder. Selv om at jeg kan få episoder hvor jeg får panikk fordi jeg tror jeg blir forlatt. I et forhold så handler det om å gi og ta, ikke å bære den andre. 
Ville du ha gjort det slutt om du finner ut at mannen din er dødelig allergisk mot nøtter. Slik at du aldri kan ha noe med nøtter i hjemmet ditt, når du elsker nøtter. Ville du ha gjort det slutt? Eller om han er midlertidig syk eller skadet, slik at du må hjelpe til med å ta på sokker hver morgen, ville du ha gjort det slutt? 

Beklager, men jeg orker ikke å forklare deg mer. For du vil jo ikke forstå og det er veldig frustrerende. 

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som at dere har finnet en fin måte å håndtere det på. Gikk i gruppe hvor en person var veldig opptatt av å teste kjæresten. De kunne sitte ved middagsbordet og hun gjorde det slutt. Da sa han "OK, jeg tar oppvasken også velger du film". Mens hos tidligere partnere, så hadde det utsagnet ført til en enorm krangel. Slike tester og behov for å sjekke om vedkommende blir værende eller ikke, de blir sjeldnere og sjeldnere, fordi han reagerer på en så god måte. Husker første gangen hun stolt kunne si "Jeg sa unnskyld", for å ha slengt ut en slik "Det er slutt, gå ut" test. 
Det har jeg også hørt mange ganger i gruppeterapi. At noen gjør noe som er så innlysende for meg og vedkommende, også reagerer kjæresten som om det virkelig er slutt. og da eskalerer det. Det riktige er jo å se at det er en test, også snakk om det etter at "testen" er over. 

Så trøst deg med at jo mer dere gjør dette, jo lettere vil det faktisk bli. For det er nettopp slik man blir frisk av borderline. 
 

Verken jeg eller andre med borderline er på nivå med en 3 åring 24/7. Jeg snakker om håndtering av diverse "utbrudd" som er på nivå med en 3 åring. For i terapi så kan vi lære om andre, hva vår oppførsel fører til og slike ting. Men det hjelper veldig lite når de hjemme ikke kan å samarbeide. Mange vil krangle tilbake og kaste bensin på bålet, når det egentlig er en typisk borderline-oppførsel. Det handler ikke om å snakke med meg som om jeg er 3 år.
Nivået av forståelsen min er på nivå som andre på min alder. Selv om at jeg kan få episoder hvor jeg får panikk fordi jeg tror jeg blir forlatt. I et forhold så handler det om å gi og ta, ikke å bære den andre. 
Ville du ha gjort det slutt om du finner ut at mannen din er dødelig allergisk mot nøtter. Slik at du aldri kan ha noe med nøtter i hjemmet ditt, når du elsker nøtter. Ville du ha gjort det slutt? Eller om han er midlertidig syk eller skadet, slik at du må hjelpe til med å ta på sokker hver morgen, ville du ha gjort det slutt? 

Beklager, men jeg orker ikke å forklare deg mer. For du vil jo ikke forstå og det er veldig frustrerende. 

Anonymkode: c7996...c8c

Smilte litt gjenkjennende for meg selv angående hun som tester typen ved å gjøre det slutt ved middagen. 

Slikt regner ikke jeg engang som episoder nå. "Det er nok best at vi går fra hverandre" kan han si, og jeg svarer (uten å bli det minste opprørt) "Nei det vet du at det ikke er. Kom og legg deg inntil meg nå, du vet at jeg elsker deg og at du elsker meg." Eller han kan si at vi skal skilles, og jeg svarer "Det der er vi ferdig med. Du er stuck med meg, så nå rydder vi opp her og ser en god film. Kanskje vi skulle unne oss et glass vin også?" 

Ferdig med den saken. 😄

Anonymkode: 33770...9f4