Borderline - Devaluering/ Idealisering

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Smilte litt gjenkjennende for meg selv angående hun som tester typen ved å gjøre det slutt ved middagen. 

Slikt regner ikke jeg engang som episoder nå. "Det er nok best at vi går fra hverandre" kan han si, og jeg svarer (uten å bli det minste opprørt) "Nei det vet du at det ikke er. Kom og legg deg inntil meg nå, du vet at jeg elsker deg og at du elsker meg." Eller han kan si at vi skal skilles, og jeg svarer "Det der er vi ferdig med. Du er stuck med meg, så nå rydder vi opp her og ser en god film. Kanskje vi skulle unne oss et glass vin også?" 

Ferdig med den saken. 😄

Anonymkode: 33770...9f4

Oi. "Fantastisk mann", ja. Som må behandles som et lite barn.  Litt vondt å høre at dere faktisk har barn også. At du velger dette er en ting, men synes synd på barnet deres. 

Anonymkode: 8e64b...d2e

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som at dere har finnet en fin måte å håndtere det på. Gikk i gruppe hvor en person var veldig opptatt av å teste kjæresten. De kunne sitte ved middagsbordet og hun gjorde det slutt. Da sa han "OK, jeg tar oppvasken også velger du film". Mens hos tidligere partnere, så hadde det utsagnet ført til en enorm krangel. Slike tester og behov for å sjekke om vedkommende blir værende eller ikke, de blir sjeldnere og sjeldnere, fordi han reagerer på en så god måte. Husker første gangen hun stolt kunne si "Jeg sa unnskyld", for å ha slengt ut en slik "Det er slutt, gå ut" test. 
Det har jeg også hørt mange ganger i gruppeterapi. At noen gjør noe som er så innlysende for meg og vedkommende, også reagerer kjæresten som om det virkelig er slutt. og da eskalerer det. Det riktige er jo å se at det er en test, også snakk om det etter at "testen" er over. 

Så trøst deg med at jo mer dere gjør dette, jo lettere vil det faktisk bli. For det er nettopp slik man blir frisk av borderline. 
 

Verken jeg eller andre med borderline er på nivå med en 3 åring 24/7. Jeg snakker om håndtering av diverse "utbrudd" som er på nivå med en 3 åring. For i terapi så kan vi lære om andre, hva vår oppførsel fører til og slike ting. Men det hjelper veldig lite når de hjemme ikke kan å samarbeide. Mange vil krangle tilbake og kaste bensin på bålet, når det egentlig er en typisk borderline-oppførsel. Det handler ikke om å snakke med meg som om jeg er 3 år.
Nivået av forståelsen min er på nivå som andre på min alder. Selv om at jeg kan få episoder hvor jeg får panikk fordi jeg tror jeg blir forlatt. I et forhold så handler det om å gi og ta, ikke å bære den andre. 
Ville du ha gjort det slutt om du finner ut at mannen din er dødelig allergisk mot nøtter. Slik at du aldri kan ha noe med nøtter i hjemmet ditt, når du elsker nøtter. Ville du ha gjort det slutt? Eller om han er midlertidig syk eller skadet, slik at du må hjelpe til med å ta på sokker hver morgen, ville du ha gjort det slutt? 

Beklager, men jeg orker ikke å forklare deg mer. For du vil jo ikke forstå og det er veldig frustrerende. 

Anonymkode: c7996...c8c

Problemet er å forvente å få noe som en selv ikke kan gi tilbake.

Som f.eks å forvente respekt uten å gi noe som helst tilbake.

Anonymkode: d51b6...a0b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi. "Fantastisk mann", ja. Som må behandles som et lite barn.  Litt vondt å høre at dere faktisk har barn også. At du velger dette er en ting, men synes synd på barnet deres. 

Anonymkode: 8e64b...d2e

Alle mennesker har sine pluss og minus. 

Om du hadde sett relasjonen mellom far og sønn ville du selv funnet utsagnet ditt latterlig. 

Du er selv perfekt på alle måter? Har aldri behov for kjærlighet og forståelse? 

Jeg har iallefall det samme behovet som han for kjærlighet og forståelse innimellom. Jeg føler ikke at jeg går i minus på dette forholdet. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er å forvente å få noe som en selv ikke kan gi tilbake.

Som f.eks å forvente respekt uten å gi noe som helst tilbake.

Anonymkode: d51b6...a0b

Men jeg gir jo tilbake, hvordan kan du si at jeg ikke gjøre det? Du vet jo ingenting om hvordan jeg er i et forhold, utenom det lille jeg skriver her. Samme gjelder med AB 9f4.
Jeg gir da mine partnere og familie respekt tilbake, og jeg har forståelse for at min diagnose også påvirker dem. Det har jeg nå skrevet mange ganger allerede. I et forhold, uavhengig av hva utforinger man har, så må man samarbeide og alt går begge veier. Ellers så vil forholde faile. Og jeg har både forståelse og respekt for de rundt meg, så forstår ikke hvor du har fått det utsagnet fra. Kan du komme med bevis?

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er å forvente å få noe som en selv ikke kan gi tilbake.

Som f.eks å forvente respekt uten å gi noe som helst tilbake.

Anonymkode: d51b6...a0b

Hvem sier at borderlinere ikke gir i forhold? Du? Sier seg litt selv at en person som er uvanlig redd for å ikke bli elsket tilbake, vil gi mer enn den gjengse partner, enten det nå skulle falle i god eller sur jord.

Anonymkode: a4a80...981

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle mennesker har sine pluss og minus. 

Om du hadde sett relasjonen mellom far og sønn ville du selv funnet utsagnet ditt latterlig. 

Du er selv perfekt på alle måter? Har aldri behov for kjærlighet og forståelse? 

Jeg har iallefall det samme behovet som han for kjærlighet og forståelse innimellom. Jeg føler ikke at jeg går i minus på dette forholdet. 

Anonymkode: 33770...9f4

Dette handler ikke om å være perfekt på alle måter. Men å ha en partner/forelder som vrenger ut av seg fæle ting som du (for å kunne leve i forholdet, det forstår jeg), bestemmer at de "ikke mener". Du er da den kloke som "vet" at han ikke mener det han sier. Men hvordan vet du det? Er det fordi han skriker til deg, eller er det fordi han sier ting du ikke orker å ta inn over deg? Er det du som bestemmer hvilke ting han mener og ikke? Min erfaring er at slike utsagn dreper kjærlighet effektivt. Du har tydeligvis funnet deg en forsvarsmekanisme som gjør at det preller av på deg, men samtidig infantiliserer du mannen din. 

Anonymkode: 8e64b...d2e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg gir jo tilbake, hvordan kan du si at jeg ikke gjøre det? Du vet jo ingenting om hvordan jeg er i et forhold, utenom det lille jeg skriver her. Samme gjelder med AB 9f4.
Jeg gir da mine partnere og familie respekt tilbake, og jeg har forståelse for at min diagnose også påvirker dem. Det har jeg nå skrevet mange ganger allerede. I et forhold, uavhengig av hva utforinger man har, så må man samarbeide og alt går begge veier. Ellers så vil forholde faile. Og jeg har både forståelse og respekt for de rundt meg, så forstår ikke hvor du har fått det utsagnet fra. Kan du komme med bevis?

Anonymkode: c7996...c8c

Jeg tror vi bare må tenke at noen frykter dette såpass at det tar fra dem samme vilje til å være et menneske som har foreståelse for andre i like stor grad som de påstår at noen diagnoser får noen til å mangle. 

For min del virker det ganske umenneskelig om jeg skulle sagt til min kjære "Åja, du ble utsatt for så grov omsorgssvikt da du var barn at du utviklet et problem. Da er du dessverre ikke verdt å elske nå heller." 

Da hadde jeg vært et bra menneske? 

Jeg ser mange par som sliter langt mer enn vi gjør med dette, uten at det er noen diagnoser. 

At noen kanskje ikke takler slike godt, både å ha problemet eller det å være partner til en som har en slik diagnose, betyr ikke at det er umulig å leve ganske godt med det dersom begge to håndterer det bra. 

Virker som en del som svarer her lider av akkurat det de påstår er det folk med Borderline ikke evner. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette handler ikke om å være perfekt på alle måter. Men å ha en partner/forelder som vrenger ut av seg fæle ting som du (for å kunne leve i forholdet, det forstår jeg), bestemmer at de "ikke mener". Du er da den kloke som "vet" at han ikke mener det han sier. Men hvordan vet du det? Er det fordi han skriker til deg, eller er det fordi han sier ting du ikke orker å ta inn over deg? Er det du som bestemmer hvilke ting han mener og ikke? Min erfaring er at slike utsagn dreper kjærlighet effektivt. Du har tydeligvis funnet deg en forsvarsmekanisme som gjør at det preller av på deg, men samtidig infantiliserer du mannen din. 

Anonymkode: 8e64b...d2e

Jeg vet det fordi jeg faktisk står ganske så trygt i meg selv og har god selvinnsikt i hvem jeg er og ikke, og det blir "infantilt" som du sier når det er slike episoder. 

Det dras så langt at det egentlig bare er helt tåpelig, og treffer langt over mål. 

Hadde du blitt en balettdanser som danset naken foran Eiffeltårnet selv om noen sa det? 

Det blir tilsvarende idiotisk, så ja jeg vet at han ikke mener det han da kan si. Ofte sier han egentlig det stikk motsatte av hva jeg vet at han egentlig mener, eller hva jeg er veldig trygg på at jeg selv er. 

Det er for lite rasjonelt til at jeg trenger å lure på om han virkelig mener slikt. Jeg kjenner ham dessuten, og både ser og vet at redsel har tatt over. 

Han er ikke egentlig slem, han er så redd at han ikke klarer å tenke klart. 

99,99 % av tiden har jeg en mann som ikke er så redd, men voksen og god. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det fordi jeg faktisk står ganske så trygt i meg selv og har god selvinnsikt i hvem jeg er og ikke, og det blir "infantilt" som du sier når det er slike episoder. 

Det dras så langt at det egentlig bare er helt tåpelig, og treffer langt over mål. 

Hadde du blitt en balettdanser som danset naken foran Eiffeltårnet selv om noen sa det? 

Det blir tilsvarende idiotisk, så ja jeg vet at han ikke mener det han da kan si. Ofte sier han egentlig det stikk motsatte av hva jeg vet at han egentlig mener, eller hva jeg er veldig trygg på at jeg selv er. 

Det er for lite rasjonelt til at jeg trenger å lure på om han virkelig mener slikt. Jeg kjenner ham dessuten, og både ser og vet at redsel har tatt over. 

Han er ikke egentlig slem, han er så redd at han ikke klarer å tenke klart. 

99,99 % av tiden har jeg en mann som ikke er så redd, men voksen og god. 

Anonymkode: 33770...9f4

Det jeg reagerer på mest med det du skriver er at det (som vanlig) virker som om du har et sterkt behov for å rettferdiggjøre egne valg og idealisere ditt eget liv og derfor IKKE hjelper TS på noen som helst måte. TS er nedbrutt, sliten, ønsker skilsmisse, men tør ikke å gå. Og så kommer du med dine "forstå ham ihjel"- historier. Ville du sagt det samme til en som ble fysisk mishandlet? Det kan jo være de samme årsakene til det. Konebankeren kan faktisk også ha en diagnose eller være livredd for å bli forlatt. Han kan også være så "redd" at han ikke tenker klart. Psykisk mishandling er like ille som fysisk, ja verre for mange. Så fordi om DU velger å leve med det og bagatellisere det hele så betyr ikke det at andre skal gjøre det. Tvert i mot!

Anonymkode: 8e64b...d2e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det jeg reagerer på mest med det du skriver er at det (som vanlig) virker som om du har et sterkt behov for å rettferdiggjøre egne valg og idealisere ditt eget liv og derfor IKKE hjelper TS på noen som helst måte. TS er nedbrutt, sliten, ønsker skilsmisse, men tør ikke å gå. Og så kommer du med dine "forstå ham ihjel"- historier. Ville du sagt det samme til en som ble fysisk mishandlet? Det kan jo være de samme årsakene til det. Konebankeren kan faktisk også ha en diagnose eller være livredd for å bli forlatt. Han kan også være så "redd" at han ikke tenker klart. Psykisk mishandling er like ille som fysisk, ja verre for mange. Så fordi om DU velger å leve med det og bagatellisere det hele så betyr ikke det at andre skal gjøre det. Tvert i mot!

Anonymkode: 8e64b...d2e

Man kan ikke leve med en partner som har alvorlige problemer, men ikke selv vedkjenner seg det og jobber med det, uavhengig av hva det problemet er. 

Jeg har ikke svart TS at dette ikke er et problem. Det er det. Det er imidlertid et problem man kan leve med dersom BEGGE TO får hjelp til å takle det, og BEGGE TO lærer seg å håndtere det. 

Uten dette bør man nok helst bare gå. Man skal ikke forstå ihel et problem partner har, men ikke er villig til å jobbe med. Uansett hva det problemet er. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke leve med en partner som har alvorlige problemer, men ikke selv vedkjenner seg det og jobber med det, uavhengig av hva det problemet er. 

Jeg har ikke svart TS at dette ikke er et problem. Det er det. Det er imidlertid et problem man kan leve med dersom BEGGE TO får hjelp til å takle det, og BEGGE TO lærer seg å håndtere det. 

Uten dette bør man nok helst bare gå. Man skal ikke forstå ihel et problem partner har, men ikke er villig til å jobbe med. Uansett hva det problemet er. 

Anonymkode: 33770...9f4

Det er mye man kan «jobbe med» i et forhold. Fysisk og psykisk mishandling er ikke blant dem. Borderline er en alvorlig personlighetsforstyrrelse og regnes som vanskelig å behandle. Barn av foreldre med borderline personlighetsforstyrrelse er i høyrisikogruppen for å utvikle psykiske problemer. Mulig alt er idyllisk hjemme hos dere, men det er ikke vanlig, og det er farlig å bagatellisere en slik situasjon og påstå at det bare er å «jobbe med» saken. Kom deg ut, TS!

Anonymkode: 8e64b...d2e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye man kan «jobbe med» i et forhold. Fysisk og psykisk mishandling er ikke blant dem. Borderline er en alvorlig personlighetsforstyrrelse og regnes som vanskelig å behandle. Barn av foreldre med borderline personlighetsforstyrrelse er i høyrisikogruppen for å utvikle psykiske problemer. Mulig alt er idyllisk hjemme hos dere, men det er ikke vanlig, og det er farlig å bagatellisere en slik situasjon og påstå at det bare er å «jobbe med» saken. Kom deg ut, TS!

Anonymkode: 8e64b...d2e

Jeg er fullstendig enig i at man ikke skal holde ut i et forhold der det er psykisk eller fysisk mishandling, og at man ikke skal føle at man må jobbe for å takle slikt. 

Jeg har svart på påstander om at jeg lever med psykisk mishandling, og føler at jeg har rett til å protestere på det når jeg absolutt ikke føler at det er tilfellet. Ikke fysisk heller, bare for å påpeke det. 

For oss er dette en utfordring vi håndterer greit, og jeg har nevnt flere ganger at det ikke nødvendigvis et slik for andre. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 33770...9f4

Fint at du er trygg på en partner som sliter med psykisk sykdom, og at du er sterk nok til å stå i diverse nedturer. Men du må huske å faktisk høre ham også, selv om han tidligere har sagt helt ville/fjerne ting, som f.eks "Jeg vil skilles", så kan det være han ønsker det nå, og det at du holder ham igjen og snakker til ham som et barn trigger han enda mer. I til og med det helt ekstreme av ord, er det alltid litt sannheten. Det er ubevisstheten som snakker. Enten om seg selv, via projisering eller om hva man virkelig føler og tenker om vedkommende.

Som en som selv har erfaring med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så ville det vært en form for psykisk mishandling, måten du henvender deg på. Du overser følelsene hans, legger lokk på dem og mener du sitter på svaret. Og mtp. at dere er gift, har dere sikkert vært sammen en stund og kjenner hverandre godt. Men selv om man i raseri ønsket det var slutt ved hver krangel, vil det ikke si at det ikke er reelle tanker 20 år senere. 

Han er ikke et barn. Hjelp ham med selvinnsikt istedenfor å dulle med ham, men da er du kanskje redd han drar for godt. Fordi du selv er avhengig av den ubalansen et slikt forhold skaper. Hadde alt vært 100% trygt hadde du kjedet deg. Du liker at følelsene blusser opp av og til, men det kan godt være hans følelser for deg er endret. At du har en annen rolle en tidligere. Kanskje du er en ekstramamma nå.

Anonymkode: 60ac5...a82

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2020 den 21.11):

Man kan ikke leve med en partner som har alvorlige problemer, men ikke selv vedkjenner seg det og jobber med det, uavhengig av hva det problemet er. 

Jeg har ikke svart TS at dette ikke er et problem. Det er det. Det er imidlertid et problem man kan leve med dersom BEGGE TO får hjelp til å takle det, og BEGGE TO lærer seg å håndtere det. 

Uten dette bør man nok helst bare gå. Man skal ikke forstå ihel et problem partner har, men ikke er villig til å jobbe med. Uansett hva det problemet er. 

Anonymkode: 33770...9f4

Nei. 

Man skal ikke oppfordre folk til å leve i et forhold med konstant idealisering og devaluering. Det er ikke noe noen skal leve i. Det er ikke noe man skal tåle eller takle. Det er rett og slett uakseptabelt.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og det hjelper ikke med teorien hvis en ikke klarer å kontrollere seg i praksis. Selv om det føles rettferdig og noe man bør reagere sånn på det og, så bør en person vite at de har border line og at derfor er det aller meste er tolket urimelig.

Og ikke lage flere offer for noe bare pga egne lidelser. At en blir sint er ikke noen andres ansvar. Å ta ut sine egne problemer på andre i stedet for å gå inn for å fikse de med profesjonell hjelp er bare ødeleggende for alle involverte.

Anonymkode: d51b6...a0b

Du har tydeligvis ikke borderline, men allikevel burde du forstå at man ikke blir frisk på en dag.. Jeg går i behandling (MBT), allikevel må jeg leve mitt vanlige liv. Da havner jeg i situasjoner hvor det er vanskelig å ikke reagere (for en med borderline og annen oppfatning). Ettersom du ikke har borderline kan du simpelthen ikke uttale deg om hvordan vi bør reagere for uansett om vi får til å ikke reagere to-tre ganger kan de neste ti gangene være veldig vanskelig å ikke reagere.

Vi er helt normale mennesker vi også, med veldig mye empati og medfølelse med andre, men vi sliter med å regulerer følelser. Det er problemet. Jeg blir veldig skamfull og får vondt overfor min bestevenninne når jeg reagerer som jeg gjør og sier selv at mine unnskyldninger kommer til kort når jeg ytrer dem så ofte, MEN heldigvis har vi vært venninner i såpass mange år at vi forstår hverandre og klarer alltid å rydde opp. For min del handler mye om å snakke om det i etterkant og unnskylde meg og prøve å ikke gjenta det, selv om det er steike vanskelig. Har du ikke borderline kan du simpelthen ikke forstå det. 

Anonymkode: 5965f...a58

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fint at du er trygg på en partner som sliter med psykisk sykdom, og at du er sterk nok til å stå i diverse nedturer. Men du må huske å faktisk høre ham også, selv om han tidligere har sagt helt ville/fjerne ting, som f.eks "Jeg vil skilles", så kan det være han ønsker det nå, og det at du holder ham igjen og snakker til ham som et barn trigger han enda mer. I til og med det helt ekstreme av ord, er det alltid litt sannheten. Det er ubevisstheten som snakker. Enten om seg selv, via projisering eller om hva man virkelig føler og tenker om vedkommende.

Som en som selv har erfaring med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så ville det vært en form for psykisk mishandling, måten du henvender deg på. Du overser følelsene hans, legger lokk på dem og mener du sitter på svaret. Og mtp. at dere er gift, har dere sikkert vært sammen en stund og kjenner hverandre godt. Men selv om man i raseri ønsket det var slutt ved hver krangel, vil det ikke si at det ikke er reelle tanker 20 år senere. 

Han er ikke et barn. Hjelp ham med selvinnsikt istedenfor å dulle med ham, men da er du kanskje redd han drar for godt. Fordi du selv er avhengig av den ubalansen et slikt forhold skaper. Hadde alt vært 100% trygt hadde du kjedet deg. Du liker at følelsene blusser opp av og til, men det kan godt være hans følelser for deg er endret. At du har en annen rolle en tidligere. Kanskje du er en ekstramamma nå.

Anonymkode: 60ac5...a82

Ikke for å være ugrei, men vi har faktisk begge profesjonell hjelp angående dette, og jeg tror nok jeg velger å lytte til råd vi får der, og også å lytte mer til hva min mann gir uttrykk for i terapi og til meg enn hvordan du tenker og tolker dette. 

Vi har en stadig reduksjon i at han har problemer med dette akkurat fordi jeg velger å lytte til en profesjonell behandler som kjenner både meg og ham godt, og til mannen selv. 

Anonymkode: 33770...9f4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

At han vedkjenner seg å ha et problem og går i behandling er nok ganske vesentlig for at vi mestrer dette bra nå. Det var vanskelig da jeg ikke visste hvorfor, og han ikke vedkjenne seg å ha et problem. Da var brudd mest logisk. 

Å forstå dette, hva som skjer og hvorfor, er svært vesentlig for meg som partner også. 

Sammenligningen din med en treårig med trassanfall er veldig korrekt, og jeg synes det er litt vittig egentlig at det som lærte meg mest om hvordan jeg skal møte ham i dette var da jeg valgte å delta på et COS - kurs for å bli bedre på å takle vår sønn når han (har ADHD) ble rasende og frustrert når han ikke taklet å bare slutte med ting når han fikk beskjed om det (ofte fra andre barn). 

Å møte barnet i følelsen og behovet barnet da har. Vise forståelse, og skjønne hvilket behov i barnet det trenger å møtes på. 

Være "Større, sterkere, klokere og god." som mantraet var. 

Ikke kjefte på et barn som allerede var frustrert og lei seg, men trenger omsorg og forståelse for hva det føler og trenger. 

Dette virket fantastisk på min lille sønn, så hvorfor ikke forsøke det samme på store pappa, når han "klikker" i at noe ble for vondt og vanskelig? 

Som tenkt så gjort, og det virker akkurat like bra på store pappa. Som i en slik situasjon er akkurat som den lille gutten han var da diverse frykt satte seg altfor dypt i ham. 

Noen ganger må jeg trå litt unna og tenke meg om først, men så går jeg tilbake og legger armene rundt ham akkurat som jeg gjør ovenfor min sønn, og prater ham like mildt og kjærlig ut av det vonde som jeg gjør når vår sønn ikke takler noe. 

Nå er det sikkert noen som vil skrive at det hadde ikke de giddet, og at de ikke kunne ha en partner som innimellom må behandles som et barn. Ved det overser de imidlertid at de fleste er akkurat like sårbare som barn når noe blir vondt, og at de sikkert også trenger å bli holdt rundt like kjærlig som et barn trenger det innimellom. Iallefall savner å bli det, og hadde egentlig trengt det. 

Min mann gjør akkurat det samme for meg når jeg har det vanskelig med noe. Holder rundt og trøster. Viser at han forstår og bryr seg. 

Det er faktisk ikke latterlig eller dumt å gjøre det når det er hva partner trenger. 

Min mann har en enorm frykt for å bli forlatt som jeg faktisk forstår hvorfor han har (kjenner livshistorien hans), og om jeg synes dette er vanskelig er det mye verre for ham. Han har det forferdelig vondt når det blir slik, og han har egentlig ikke noe ønske om å spre meg eller gjøre meg vondt, han blir bare så fryktelig redd at han ikke klarer å tenke og handle rasjonelt. 

Så jeg elsker min mann så høyt at da slår jeg armene rundt ham og holder ham, og prater rolig, til han klarer å gå ut av det. Som jeg gjør når vår sønn får sine episoder. 

Og tross behovet for dette, hos begge de to, føler jeg oppriktig at jeg har en fantastisk flott mann, og en fantastisk flott sønn, som jeg elsker og forstår. 

Når jeg har det vondt og er "liten" i det jeg synes ble veldig vanskelig er det min mann som er større, sterkere, klokere og god tilbake. 

Alle trenger at partneren er det innimellom, så nei han er ikke engang mindre mann på grunn av at han har behov for at jeg har den rollen innimellom. 

Anonymkode: 33770...9f4

Du er et fantastisk menneske! Din mann med borderline er HELDIG som har deg. Vær sterk i forholdet og fortsett som du gjør, det høres veldig lurt ut:) 

Hilsen borderline selv 

Anonymkode: 5965f...a58

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye man kan «jobbe med» i et forhold. Fysisk og psykisk mishandling er ikke blant dem. Borderline er en alvorlig personlighetsforstyrrelse og regnes som vanskelig å behandle. Barn av foreldre med borderline personlighetsforstyrrelse er i høyrisikogruppen for å utvikle psykiske problemer. Mulig alt er idyllisk hjemme hos dere, men det er ikke vanlig, og det er farlig å bagatellisere en slik situasjon og påstå at det bare er å «jobbe med» saken. Kom deg ut, TS!

Anonymkode: 8e64b...d2e

Synes du sier mye som er direkte vondt å lese! 
9f4 har rett i alt hun skriver. du burde lese det en gang til og ta det til deg. 

Om partneren din er syk eller skadet, slik at det går utover din helse. Da må man vurdere å gå. Det å hjelpe en med borderline, uten at de selv ønsker og innser det, er ikke mulig. Dersom den med borderline får hjelp og behandling, men partneren ikke samarbeider og motarbeider personen, så kan de ikke være sammen! Man må være to om det og stå sammen.
Det er ikke uten grunn at det anbefales å ta en pårørendesamtale! Det er ikke uten grunn av pårørende kan være med på kurs for å lære mer om BPD og hvordan å håndtere det. 

Har lest de fleste svarene her, og ingen har bagatelliserte noe som helst. Men når det kommer til bpd, så er det faktisk ikke så svart/hvit at det står om ond og snill. 

9 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Nei. 

Man skal ikke oppfordre folk til å leve i et forhold med konstant idealisering og devaluering. Det er ikke noe noen skal leve i. Det er ikke noe man skal tåle eller takle. Det er rett og slett uakseptabelt.

Hva er galt med å oppfordre folk til å prøve å finne en løsning på problemet sammen, slik at de kan ha et fint liv sammen? 
Enig i at man skal ikke bare tåle det, det må jobbes med, sammen! 
Bare fordi du har møtt én person med bpd, så betyr det ikke at alle er slik. Ikke alle mangler selvinnsikt eller evne til å forandre seg. Det er ingen som har sagt at TS skal gå i terapi for å tåle det. Hun bør være med kjæresten i terapien, for å lære hvordan de sammen kan fikse problemet. Om TS ikke ønsker å ta opp kampen og ser på kjæresten som bortkastet tid, så er det best å gå. For et slikt forhold er skadelig for begge parter. 
En person med borderline som ikke har selvinnsikt eller har et ønske om å forandre seg. Burde ikke være i et forhold, fordi det er skadelig for både seg selv og andre. 

Anonymkode: c7996...c8c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er galt med å oppfordre folk til å prøve å finne en løsning på problemet sammen, slik at de kan ha et fint liv sammen? 
Enig i at man skal ikke bare tåle det, det må jobbes med, sammen! 
Bare fordi du har møtt én person med bpd, så betyr det ikke at alle er slik. Ikke alle mangler selvinnsikt eller evne til å forandre seg. Det er ingen som har sagt at TS skal gå i terapi for å tåle det. Hun bør være med kjæresten i terapien, for å lære hvordan de sammen kan fikse problemet. Om TS ikke ønsker å ta opp kampen og ser på kjæresten som bortkastet tid, så er det best å gå. For et slikt forhold er skadelig for begge parter. 
En person med borderline som ikke har selvinnsikt eller har et ønske om å forandre seg. Burde ikke være i et forhold, fordi det er skadelig for både seg selv og andre. 

Anonymkode: c7996...c8c

Fordi alle fortjener kjærlighet.

Devaluering og idealisering er bare mind games og det motsatte av kjærlighet. Relasjonen kommer seg aldri over dørstokken fordi det finnes ikke en dørstokk.

 

Anonymkode: d51b6...a0b

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel