Jump to content
AnonymBruker

Borderline - Devaluering/ Idealisering

Recommended Posts

AnonymBruker

Er i forhold med antatt Borderline

Jeg lurer på hvor fort devaluering kan komme å gå. Jeg opplever «normal» stemning, og bare pga et spørsmål eller en kommentar så kan jeg plutselig gå huden full. 5 minutter etterpå er det som om ingenting har skjedd. 
 

Jeg bruker jo halve dagen på å komme over det,  en det forstår ikke min parter. Min partner mener bare at jeg må skjerpe meg og tåle såpass

 

Er det normalt at slike hugg kan komme så fort, og få så fort over hos personen med Borderline?

Om noen lurer, ja jeg har skrevet her før, men jeg har også fått masse hjelp. Leser nå bøker om temaet og forstår endelig hvorfor ting er som det er

Anonymkode: a9c9c...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Har din partner empati, siden han mener du bør tåle såpass?

Hadde han selv tålt å bli angrepet daglig, kanskje bli utsatt for vold i blant og, og så skal han bare akseptere det for man bør tåle såpass.

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites
Uatskillelig

Du skal ikke måtte tåle en tilstand av konstant idealisering og devaluering. Det er veldig skadelig, toxic og destruktiv. Han skader deg og tilknytningen i forholdet. Vil råde deg til å bryte forholdet. Dette er jo psykisk mishandling.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja, jeg jobber med å bli klar for å be om skillmisse, men det er så skremmende

Anonymkode: a9c9c...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Lever selv med en som har Borderline--diagnose, og ja det kan komme brått og uventet. 

Jeg tar meg rett og slett ikke noe særlig nær av det lenger. Det er ikke ordene som plager meg, men at det skjer en ny slik episode. 

Ordene blir for min del for tåpelige. Det er for sterke uttalelser, som blir fullstendig urimelig. At jeg er til de grader ille blir bare dumt. For dumt til å ta det alvorlig og bli såret. 

Det er at slikt skjer jeg synes det er tungt å leve med, men jeg er blitt flinkere til å bare gå bort når han blir slik, og ikke stresse så mye med det. 

Jeg er verdens beste og verdens verste. Det synes sikkert mange om sin partner i ulike perioder og gjennom ulikt, men jeg får virkelig høre det også. 

Som nevnt blir likevel negative påstander om meg for voldsomme til at det egentlig er mulig å ta det seriøst, så ordene tar jeg meg ikke nær av lenger. Jeg argumenterer ikke mot, for jeg vet at det bare er problemet hans som snakker. Sant er det ikke, det vet han selv også, det er bare at han der og da er veldig satt ut og opprørt. 

Anonymkode: 33770...9f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 hour ago, AnonymBruker said:

Har din partner empati, siden han mener du bør tåle såpass?

Hadde han selv tålt å bli angrepet daglig, kanskje bli utsatt for vold i blant og, og så skal han bare akseptere det for man bør tåle såpass.

Anonymkode: d51b6...a0b

Greia er at mange med bpd nettopp har blitt utsatt for den typen behandling og det er derfor de oppfører seg som de gjør,

Anonymkode: 680e5...a43

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lever selv med en som har Borderline--diagnose, og ja det kan komme brått og uventet. 

Jeg tar meg rett og slett ikke noe særlig nær av det lenger. Det er ikke ordene som plager meg, men at det skjer en ny slik episode. 

Ordene blir for min del for tåpelige. Det er for sterke uttalelser, som blir fullstendig urimelig. At jeg er til de grader ille blir bare dumt. For dumt til å ta det alvorlig og bli såret. 

Det er at slikt skjer jeg synes det er tungt å leve med, men jeg er blitt flinkere til å bare gå bort når han blir slik, og ikke stresse så mye med det. 

Jeg er verdens beste og verdens verste. Det synes sikkert mange om sin partner i ulike perioder og gjennom ulikt, men jeg får virkelig høre det også. 

Som nevnt blir likevel negative påstander om meg for voldsomme til at det egentlig er mulig å ta det seriøst, så ordene tar jeg meg ikke nær av lenger. Jeg argumenterer ikke mot, for jeg vet at det bare er problemet hans som snakker. Sant er det ikke, det vet han selv også, det er bare at han der og da er veldig satt ut og opprørt. 

Anonymkode: 33770...9f4

Han er bare satt ut og opprørt, så da må han bare drive med psykisk mishandling?

Herregud. Send han på psykiatrisk. 

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Greia er at mange med bpd nettopp har blitt utsatt for den typen behandling og det er derfor de oppfører seg som de gjør,

Anonymkode: 680e5...a43

Har en gang ja, det gjør det ikke ok å gjøre det mot andre. Skal man begynne å voldta andre mennesker hvis man selv blir voldtatt liksom?

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er normalt dessverre. 

 Min eks-svigernor var sånn og mot slutten av forholdet blei eksen sånn.

Anonymkode: 2315e...449

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er bare satt ut og opprørt, så da må han bare drive med psykisk mishandling?

Herregud. Send han på psykiatrisk. 

Anonymkode: d51b6...a0b

Han går i behandling, og jeg har også fått hjelp og støtte i å håndtere hans utfordringer. 

Det føles ikke som psykisk mishandling når jeg vet hva dette dreier seg om, og ikke tar det personlig. Da blir det mest bare en irritasjon, på lik linje med at han glemte en avtale, eller vi har en diskusjon om husarbeid. 

Psykisk mishandling er det når det faktisk går utover psyken til partner. 

Dette skjer ikke oftere enn det er til å takle heller, og siden jeg vet at det da ikke egentlig dreier seg om meg, men om noe han ikke taklet, samt at ordene ikke treffer meg, så urimelige de er, så er dette bare noe jeg kan sukke over og så hjelpe ham ut av. 

Kjekt er det ikke, men siden jeg vet hva, hvorfor og hvordan takle det er det ikke noe jeg brytes ned av. 

Jeg synes det er mindre vanskelig enn helt normale utfordringer alle par har i å være uenige. 

Anonymkode: 33770...9f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ludovica-

Jeg syns ikke man skal tåle sånn atferd bare fordi noen har en diagnose. 

Borderline er noe som kan jobbes med. Man kan lære å regulere følelser og impulser bedre. Det skal ikke gå utover andre, derfor blant annet relasjoner ofte er et problem. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han går i behandling, og jeg har også fått hjelp og støtte i å håndtere hans utfordringer. 

Det føles ikke som psykisk mishandling når jeg vet hva dette dreier seg om, og ikke tar det personlig. Da blir det mest bare en irritasjon, på lik linje med at han glemte en avtale, eller vi har en diskusjon om husarbeid. 

Psykisk mishandling er det når det faktisk går utover psyken til partner. 

Dette skjer ikke oftere enn det er til å takle heller, og siden jeg vet at det da ikke egentlig dreier seg om meg, men om noe han ikke taklet, samt at ordene ikke treffer meg, så urimelige de er, så er dette bare noe jeg kan sukke over og så hjelpe ham ut av. 

Kjekt er det ikke, men siden jeg vet hva, hvorfor og hvordan takle det er det ikke noe jeg brytes ned av. 

Jeg synes det er mindre vanskelig enn helt normale utfordringer alle par har i å være uenige. 

Anonymkode: 33770...9f4

Du blir utsatt for det uavhengig av hvordan det føles.

Og jo mer du blir utsatt for det, jo mer blind spots får du.

Og underbevisstheten din blir påvirket av all mishandlingen selv om egoet har blitt vant med det. Likevel så får man den usikkerheten fra sitt eget indre fordi man blir såret og utsatt for en ødeleggende adferd.

Det er ingen måte å håndtere det på. Det er ingen som er immune. Enkelte kan bare bli sveiseblind, men fortsatt bli like påvirket som alle andre, de tror bare at det er normalt og det å bli behandlet med kjærlighet og respekt er et konsept som ingen får oppleve. For det eksisterer ikke. Eller så innbiller man seg at man får det, selv om man ikke gjør det.

Når du sier du ikke brytes ned av det vitner det bare til hvor lite du vet om den menneskelige psyken og bevisstheten. Underbevisstheten også.

Og alle par har ikke 1 part med store problemer at de føler behov for psykisk mishandle den andre, eller forsøke å normalisere det og late som noen kan bli immune av det hvis man blir utsatt for det lenge nok.

Dette er de samme menneskene som sier at folk bør gå i seg selv hvis de reagerer på å ikke bli respektert. At det er deres egen feil. Og så går de rundt og gir andre råd også til andre, om hvordan de bør ta vare på psyken sin. Hva som er bra og ikke. Hvordan mennesker er og ikke. Hva som er normalt og ikke. Når ingenting henger på greip.

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
11 minutter siden, AnonymBruker said:

Har en gang ja, det gjør det ikke ok å gjøre det mot andre. Skal man begynne å voldta andre mennesker hvis man selv blir voldtatt liksom?

Anonymkode: d51b6...a0b

Sammenhengene er mer komplisert enn som så.

Quote

Når det gjelder psykiske helseproblemer, gjelder det samme som for ungdom, at voksne voldsofre har økt risiko for en rekke ulike lidelser, slik som angst, depresjon, PTSD, samt økt sannsynlighet for alkohol- og rusmiddelbruk.

Som følge av reguleringsvansker fra tidlig i livet vil også voksne streve med følelsesregulering. Dette kan resultere i økt sannsynlighet for å utøve vold mot andre og økt sannsynlighet for å utvise skadelig seksuell atferd. Det er også påvist at voksne som har volds- og overgrepserfaringer har økt risiko for å gå inn i destruktive relasjoner, og bli offer for partnervold. De har også økt risiko for å bli utsatt for voldtekt. Undersøkelser tyder også på at en stor andel av de som begår voldshandlinger som voksne, selv har vært utsatt for vold eller overgrep som barn (Vizard, 2013; Stover & Lent, 2014).

https://www.stinesofiesstiftelse.no/tema/konsekvenser

Anonymkode: 680e5...a43

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg har borderline og mener at du ikke må tåle noe som helst. Forståelse, ja. Tåle det og bare ignorere det, absolutt ikke.
Jeg skulle ønske folk hadde baller nok til å holde meg igjen når jeg vil løpe vekk. Jeg glefser(får et lite sinneutbrudd eller overreaksjon..... også vil jeg forsvinne fra situasjonen og ignorere det. Det å komme tilbake etterpå er jævlig vanskelig, så da går jeg for den feige metoden og ignorere og gå videre. Samtidig så kan personen sitte igjen med noe uoppløst og vil fikse det, mens jeg er blid og glad og har "kommet meg videre", det er urettferdig ovenfor den andre. Jeg går også naturlig nok videre ganske fort, problemet er at det å gå tilbake og fikse det som har skjedd, det sitter langt inne. 
Jeg trenger at folk holder meg fast til jeg er meg selv igjen, og snakke med meg når jeg er rolig, slik at jeg får mulighet til å rydde opp i det rotet jeg har laget. Altså si unnskyldig og forklare hva som har skjedd, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Og enda viktigere; Få mulighet til å si at det er meg, ikke deg og få høre hva den andre tenker og føler. For hva den andre føler og tenker, er like viktig som hva jeg føler. Og jeg trenger å høre det, samme hvor vondt og skamfullt det er.

Det å tåle det og å ignorere det, gjør det bare tusen ganger verre for begge parter og det er urettferdig ovenfor den personen som mottar. 

Slik glefsing som jeg kaller det, eller små sinneutbrudd, overreaksjon og irrasjonell oppførsel har jeg lite kontroll over. Men jeg kan svelge stoltheten og ta kontroll over det som skjer etterpå, men det krever samarbeid og tålmodighet. Og du skal absolutt ikke bare tåle det og skjerp deg! Din partners sykdom skal ikke ødelegge deg og begge to må samarbeide når det oppstår slike situasjoner. Om hun ikke ønsker det eller ser det, så anbefaler jeg deg å gjøre det slutt frem til hun får hjelp og får opp øynene. En slik diagnose er ikke et frikort til å ødelegge andre mennesker! 

Høres ut som at partneren din trenger å få MBT behandling. Det var det som forandret meg og ga meg innsikt i følelser og alt det der. Før behandling så eksploderte jeg, ignorerte det og gikk videre. That's it. Gikk aldri tilbake, tenkte aldri over hvorfor ting skjedde og iallefall ikke hva andre følte og tenkte. Også forsto jeg ikke hva som var galt med meg heller da, fikk diagnosen dagen før jeg begynte på MBT. 

Anonymkode: c7996...c8c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Just now, AnonymBruker said:

En forklaring er uansett ikke en unnskyldning.

Anonymkode: d51b6...a0b

Det har jeg heller ikke skrevet.

Anonymkode: 680e5...a43

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg heller ikke skrevet.

Anonymkode: 680e5...a43

Og det må ikke være sånn. Klarer de ikke å kontrollere seg så trenger de hjelp fra profesjonelle, ikke bli tillat å styre sitt eget tyranni.

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har borderline og mener at du ikke må tåle noe som helst. Forståelse, ja. Tåle det og bare ignorere det, absolutt ikke.
Jeg skulle ønske folk hadde baller nok til å holde meg igjen når jeg vil løpe vekk. Jeg glefser(får et lite sinneutbrudd eller overreaksjon..... også vil jeg forsvinne fra situasjonen og ignorere det. Det å komme tilbake etterpå er jævlig vanskelig, så da går jeg for den feige metoden og ignorere og gå videre. Samtidig så kan personen sitte igjen med noe uoppløst og vil fikse det, mens jeg er blid og glad og har "kommet meg videre", det er urettferdig ovenfor den andre. Jeg går også naturlig nok videre ganske fort, problemet er at det å gå tilbake og fikse det som har skjedd, det sitter langt inne. 
Jeg trenger at folk holder meg fast til jeg er meg selv igjen, og snakke med meg når jeg er rolig, slik at jeg får mulighet til å rydde opp i det rotet jeg har laget. Altså si unnskyldig og forklare hva som har skjedd, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Og enda viktigere; Få mulighet til å si at det er meg, ikke deg og få høre hva den andre tenker og føler. For hva den andre føler og tenker, er like viktig som hva jeg føler. Og jeg trenger å høre det, samme hvor vondt og skamfullt det er.

Det å tåle det og å ignorere det, gjør det bare tusen ganger verre for begge parter og det er urettferdig ovenfor den personen som mottar. 

Slik glefsing som jeg kaller det, eller små sinneutbrudd, overreaksjon og irrasjonell oppførsel har jeg lite kontroll over. Men jeg kan svelge stoltheten og ta kontroll over det som skjer etterpå, men det krever samarbeid og tålmodighet. Og du skal absolutt ikke bare tåle det og skjerp deg! Din partners sykdom skal ikke ødelegge deg og begge to må samarbeide når det oppstår slike situasjoner. Om hun ikke ønsker det eller ser det, så anbefaler jeg deg å gjøre det slutt frem til hun får hjelp og får opp øynene. En slik diagnose er ikke et frikort til å ødelegge andre mennesker! 

Høres ut som at partneren din trenger å få MBT behandling. Det var det som forandret meg og ga meg innsikt i følelser og alt det der. Før behandling så eksploderte jeg, ignorerte det og gikk videre. That's it. Gikk aldri tilbake, tenkte aldri over hvorfor ting skjedde og iallefall ikke hva andre følte og tenkte. Også forsto jeg ikke hva som var galt med meg heller da, fikk diagnosen dagen før jeg begynte på MBT. 

Anonymkode: c7996...c8c

Nettopp det var problemet med meg og eksen. Han syntes jeg var jævla slitsom fordi jeg tok tak i utbruddene hans. 

Anonymkode: 2315e...449

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du blir utsatt for det uavhengig av hvordan det føles.

Og jo mer du blir utsatt for det, jo mer blind spots får du.

Og underbevisstheten din blir påvirket av all mishandlingen selv om egoet har blitt vant med det. Likevel så får man den usikkerheten fra sitt eget indre fordi man blir såret og utsatt for en ødeleggende adferd.

Det er ingen måte å håndtere det på. Det er ingen som er immune. Enkelte kan bare bli sveiseblind, men fortsatt bli like påvirket som alle andre, de tror bare at det er normalt og det å bli behandlet med kjærlighet og respekt er et konsept som ingen får oppleve. For det eksisterer ikke. Eller så innbiller man seg at man får det, selv om man ikke gjør det.

Når du sier du ikke brytes ned av det vitner det bare til hvor lite du vet om den menneskelige psyken og bevisstheten. Underbevisstheten også.

Og alle par har ikke 1 part med store problemer at de føler behov for psykisk mishandle den andre, eller forsøke å normalisere det og late som noen kan bli immune av det hvis man blir utsatt for det lenge nok.

Dette er de samme menneskene som sier at folk bør gå i seg selv hvis de reagerer på å ikke bli respektert. At det er deres egen feil. Og så går de rundt og gir andre råd også til andre, om hvordan de bør ta vare på psyken sin. Hva som er bra og ikke. Hvordan mennesker er og ikke. Hva som er normalt og ikke. Når ingenting henger på greip.

Anonymkode: d51b6...a0b

De fleste opplever ting i sine forhold som ikke alltid føles godt og enkelt. 

Jeg er ikke uenig i at slik adferd bør det jobbes med å få bort /minimert, hvilket vi altså jobber med, men du har likevel ikke en rett til å si hvordan dette er for meg. 

Jeg synes faktisk mest synd på min partner når dette skjer. Det utløses ALLTID av at noe skapte frykt hos ham, og det vet jeg så godt at selv om jeg kan både sukke og føle det ubehagelig vet jeg at han der og da har det verre. 

Dette er ingen grei diagnose å leve med, verken selv eller for partner, men det er for min del noe jeg takler greit, i hvor sjelden det skjer, og i hvor trygg jeg er på at det han sier ikke er noe han egentlig mener.

Helhetlig har jeg en partner som er flink til å bygge meg opp og gjøre meg trygg, og siden jeg har fått hjelp til å forstå hva som skjer, hvorfor og hvordan han da har det, så takler jeg det faktisk. 

At du mener at jeg ikke gjør det blir litt uvesentlig egentlig. Selv om noe som regel er slik og slik finnes det ingen absolutt fasit på mennesker. 

Kanskje på grunn av hvordan jeg er, og kanskje på grunn av hvordan han for det meste er, så blir slike episoder ikke veldig dramatiske. Det blir mest "Ok, da skjedde dette igjen, pokker også! Ja ja, skit skjer!" 

Jeg har fått gode råd i forhold til å ikke ta det personlige. Jeg vet akkurat hva jeg må gjøre for å få ham trygg igjen. Det skjer heldigvis ikke så ofte at det preger livet i stor grad eller gjør meg redd for å trå feil, og han veier opp for det med hvordan han er jevnt over. 

Jeg har en veldig god partner i det store og hele, som av og til blir så utrygg og mister hodet litt, men han er da egentlig redd, ikke slem, og jeg tåler det i å være veldig bevisst på det. 

At jeg tåler det med forståelse og kjærlighet setter han så enorm pris på at stort sett er jeg verdens beste. 

Når dette skjer er jeg også for fornuftig og rasjonell til å la ordene ramme meg. De er så urimelige at det veldig tydelig i bare det ikke er personlig. 

 

Anonymkode: 33770...9f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste opplever ting i sine forhold som ikke alltid føles godt og enkelt. 

Jeg er ikke uenig i at slik adferd bør det jobbes med å få bort /minimert, hvilket vi altså jobber med, men du har likevel ikke en rett til å si hvordan dette er for meg. 

Jeg synes faktisk mest synd på min partner når dette skjer. Det utløses ALLTID av at noe skapte frykt hos ham, og det vet jeg så godt at selv om jeg kan både sukke og føle det ubehagelig vet jeg at han der og da har det verre. 

Dette er ingen grei diagnose å leve med, verken selv eller for partner, men det er for min del noe jeg takler greit, i hvor sjelden det skjer, og i hvor trygg jeg er på at det han sier ikke er noe han egentlig mener.

Helhetlig har jeg en partner som er flink til å bygge meg opp og gjøre meg trygg, og siden jeg har fått hjelp til å forstå hva som skjer, hvorfor og hvordan han da har det, så takler jeg det faktisk. 

At du mener at jeg ikke gjør det blir litt uvesentlig egentlig. Selv om noe som regel er slik og slik finnes det ingen absolutt fasit på mennesker. 

Kanskje på grunn av hvordan jeg er, og kanskje på grunn av hvordan han for det meste er, så blir slike episoder ikke veldig dramatiske. Det blir mest "Ok, da skjedde dette igjen, pokker også! Ja ja, skit skjer!" 

Jeg har fått gode råd i forhold til å ikke ta det personlige. Jeg vet akkurat hva jeg må gjøre for å få ham trygg igjen. Det skjer heldigvis ikke så ofte at det preger livet i stor grad eller gjør meg redd for å trå feil, og han veier opp for det med hvordan han er jevnt over. 

Jeg har en veldig god partner i det store og hele, som av og til blir så utrygg og mister hodet litt, men han er da egentlig redd, ikke slem, og jeg tåler det i å være veldig bevisst på det. 

At jeg tåler det med forståelse og kjærlighet setter han så enorm pris på at stort sett er jeg verdens beste. 

Når dette skjer er jeg også for fornuftig og rasjonell til å la ordene ramme meg. De er så urimelige at det veldig tydelig i bare det ikke er personlig. 

 

Anonymkode: 33770...9f4

Nei, de fleste er ikke i et forhold med psykisk mishandling. Kun 2-3% av verdens befolkning er det.

Og du burde ikke ha forståelse og kjærlighet for det, for du får ikke et gram forståelse og kjærlighet av den personen. Og den eneste måten å veie opp balansen på er ved å gi akkurat like lite tilbake. Da først står dere likt og gir det samme til hverandre.

Det er ikke personlig nei, fordi det er deres egne issues som de tar ut over andre, i stedet for å fikse opp i.

Og ingen fortjener å bli utsatt for en sånn tortur.

Anonymkode: d51b6...a0b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...