Du som har kompleks ptsd

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2020 den 1.43):

Enig med deg, jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg kan i tillegg føle på et slags irritasjon hvis jeg åpner meg for folk, og de tenker at de skal komme med "gode råd". At personen, som i forhold til ptsd har null erfaring, plutselig inntar en rolle som "rådgiver" og tenker at han eller hun skal "hjelpe meg å få det bedre." Det blir som regel fullstendig skivebom. "Rådene" som kommer vitner som oftest om at personen ikke har det minste forståelse for hva de snakker om, og jeg får mest lyst til å be dem klappe igjen og bare være der og lytte. Jeg skjønner at det er godt ment da, så jeg sier bare takk for omtanken. Men jeg har lyst til å si, ærlig talt, dette har du ikke greie på.

Men så er det sånn, at vi alle tenker og handler utifra oss selv. De fleste ihvertfall. De fleste har ikke så veldig god evne til å sette seg inn i situasjoner som dette. De kan vel ikke forstå, de som ikke har opplevd slike ting. Så jeg blir jo ikke irritert sånn egentlig. Jeg skjønner jo at folk ikke har evne til å møte dette. Men jeg føler på akkurat det samme som deg med å bli misforstått. 

Anonymkode: 008f8...cf8

Enig. Det kan bli litt sånn ’’det er jo bare’’-holdning, men det er nok vanskelig for folk å sette seg inn i det.

 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sa ingenting om at jeg syns det er riktig, men forstår at det kan misstolkes. Klokken var over 3 på natten og hode var i full spinn når jeg startet tråden. Samboer vet om diagnosen min, han sier selv han digger meg, at jeg ikke bare er helt A4.

Han har aldri møtt en så god og omsorgsfull person som meg sier han, og velger å ta kampen mot CPTSD ilag med meg. Håper vi kan klare det. Ts 

Anonymkode: 04990...69b

Beklager da misfortod jeg. Trodde du sparte all sinne og frustrasjon til ham.

Anonymkode: ef9e2...636

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Enig. Det kan bli litt sånn ’’det er jo bare’’-holdning, men det er nok vanskelig for folk å sette seg inn i det, noe jeg også kan forstå. Det er en svært sammensatt og kompleks diagnose. Jeg har hatt 47 behandlingstimer på et halvt år nå (inkludert DPS, privat psykolog, psykomotorisk fysioterapi, SMSO og advokat), og det er så mye å stå i og ta tak i at jeg kjenner bare på et eneste stort kaos og forvirring. Aner ikke hvor jeg skal starte å jobbe, og da kommer både motløshet og sorg til syne. Prøver å ikke bli slukt av håpløsheten. Håpet kan briste, men det skal ikke få forsvinne helt. Forsvinner håpet så har jeg ingenting igjen, for da mister jeg kraften til å kjempe. Sterkt å lese her at det er så mange som forstår. Sykdommen har tatt fra meg store deler av livet, og jeg har vært preget av traumene siden jeg var baby. Så har jeg blitt retraumatisert igjen og igjen med mobbing, dødsfall, ulykker, psykisk mishandling, grenseoverskridelser og overgrep m.m. Men jeg skal ikke gi opp. Jeg skal kjempe for meg selv. Kjempe for livskvalitet på tross av. 

 

Ja, veldig bra "på tross av," og ikke "på grunn av".  Det har jeg og sagt mange ganger❤️

Jeg har også en veldig vanskelig periode nå, faktisk. Det har gått bedre de siste fem seks årene, og så det siste året har jeg blitt dratt igjennom forferdelige ting som både har revet opp gamle traumer, og gitt meg nye. Derfor jeg ikke har lagt meg nå, for eksempel. Når jeg legger meg så blir jeg liggende i timesvis og kverne og kverne, og det er så forferdelig slitsomt. Så jeg venter til jeg er så stuptrøtt at jeg tenker at jeg kan sovne uten å bli liggende sånn. Jeg har egentlig isolert meg helt nå, utenom absolutt nærmeste familie. Men samtidig tillater jeg meg det også nå. Jeg visste at jeg ville få en voldsom etterreaksjon når det verste var over, så jeg har egentlig planlagt for å bo på sofaen en periode. Bare lulle meg inn i mykt og trygt om dagen, og ikke ha noe som helst hengende over meg. Jeg har satt på pause alt jeg egentlig "må", og stiller minimale krav til meg selv. Tenker at denne perioden skal vare til over jul. Jeg trenger hvile. Trenger å komme til hektene igjen. Høre på musikk om dagen og se serier på Netflix, og gjøre akkurat det jeg har lyst til i tryggheten i mitt eget hjem. Kose meg med kakao, lage god mat til meg og samboeren, og bare komme til hektene igjen.

Så jeg ser den, med at det preger hele livet. Det er jo forferdelig vanskelig å opprettholde vennskapsrelasjoner i sånne perioder som jeg går igjennom nå, for eksempel. Jeg har ingenting å prate med andre om, har ikke noen interesse av alle vanlige folk med de perfekte livene sine akkuat nå, heller. Har ikke noe lyst til å ta på meg en fasademaske og late som at jeg syns vi lever i "verdens beste land" akkurat nå. Late som at jeg også er normal, og har hatt det så fint, og er så takknemlig for allting. Ikke akkurat nå. Ikke så takknemlig akkurat nå, merker jeg❤️

Anonymkode: 008f8...cf8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager da misfortod jeg. Trodde du sparte all sinne og frustrasjon til ham.

Anonymkode: ef9e2...636

Har du i det hele tatt noe kunnskap om cptsd? Det handler ikke om å velge å «spare sinne og frustrasjon». Men at det kun er personer du er helt trygg på som kan trigge disse «farlige» følelsene. For meg er det slik at det er kun mannen min som trigger mitt sinne. Dersom noen andre trigger meg fryser jeg til, klarer ikke bevege kroppen og mister taleevnen. Heldigvis har mannen full forståelse for sykdommen, og har også vært med til psykiateren og fått info. Så han vet godt at sinnet egentlig er en tillitserklæring og ikke noe jeg kan styre ennå. Men jeg er aldri langsint eller svært urimelig. Og jeg sier unnskyld etterpå dersom det er på sin plass. 

Anonymkode: 76658...884

[AnonymBruker]

Når dere blir trigget, kan hele dagen bli ødelagt da? At alle planene blir røket og dagen egentlig bare var bortkastet? Jeg føler meg så alene når en dag jeg har gledet meg til med mange planer og en følelse av at dette blir en perfekt dag. Men som blir ødelagt av vonde følelser. Den følelsen når det blir mørkt ute og dagen bare gikk forbi av egentlig ingenting med smerte. 😞 Tidlig på dagen var alt lyserosa og glede, alt var tilrettelagt for å bli en bra dag, men så snur det og dagen går bort. Flere som opplevd det?

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere blir trigget, kan hele dagen bli ødelagt da? At alle planene blir røket og dagen egentlig bare var bortkastet? Jeg føler meg så alene når en dag jeg har gledet meg til med mange planer og en følelse av at dette blir en perfekt dag. Men som blir ødelagt av vonde følelser. Den følelsen når det blir mørkt ute og dagen bare gikk forbi av egentlig ingenting med smerte. 😞 Tidlig på dagen var alt lyserosa og glede, alt var tilrettelagt for å bli en bra dag, men så snur det og dagen går bort. Flere som opplevd det?

Anonymkode: 04990...69b

Jepp, kjenner meg helt igjen! Selv om jeg sjelden har rosenrøde dager og kjenner glede, kan en helt ok dag plutselig bli ødelagt av en trigger. Skjedde senest i går: Kom på jobb og det skjedde noe som trigget. Fikk panikkanfall som varte en times tid, deretter dissosierte jeg i mange timer. Klarte ikke snakke og alt rundt meg var merkelig. Klarte selvfølgelig ikke å jobbe, så mannen min måtte hente meg på jobb. Resten av dagen ble jeg liggende i sengen med sterk indre smerte og fortvilelse. Det var den dagen liksom..

Anonymkode: 76658...884

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere blir trigget, kan hele dagen bli ødelagt da? At alle planene blir røket og dagen egentlig bare var bortkastet? Jeg føler meg så alene når en dag jeg har gledet meg til med mange planer og en følelse av at dette blir en perfekt dag. Men som blir ødelagt av vonde følelser. Den følelsen når det blir mørkt ute og dagen bare gikk forbi av egentlig ingenting med smerte. 😞 Tidlig på dagen var alt lyserosa og glede, alt var tilrettelagt for å bli en bra dag, men så snur det og dagen går bort. Flere som opplevd det?

Anonymkode: 04990...69b

Yep. Det er helt jævlig. Vet aldri hvilket humør jeg er i løpet av de neste timene.

Anonymkode: 2c6f8...37e

[AnonymBruker]

Stakkars dere, det er så tungt når det skjer... Jeg sliter mest med samboeren min, at det er han som hovedsakelig er min største trigger. Vi kan diskutere som vanlig om noe uenigheter, også kan jeg midt i diskusjonen bli trigget, og da er han ikke så støttende, siden han er i en diskusjon mot meg, og da kan han fortsatt diskutere og jeg blir sterkere trigget.  Som ødelegger hele dagen. Noen som kjenner seg igjen der? At kjæresten kan trigge mest og at han ikke er i humør til å forstå det

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

På 7.10.2020 den 8.53, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid hva man er utsatt for, men hvilke plager man får i ettertid. Det er viktig å huske på. En traumatisk hendelse trenger ikke gi traumer.

For min del er det diverse seksuelle overgrep. Samt hendelser som skjedde i helsevesenet som liknet overgrepene. Dette kombinert med en oppvekst med foreldre som var emosjonelt utilgjengelige og med en «ta deg sammen»-holdning, gjorde meg syk etter en voldtekt i voksen alder. Fram til denne hendelsen fungerte jeg fint og trodde jeg hadde kommet over det kjipe.

Sånn til en annen gang, og hvertfall i virkeligheten, er ikke dette et spørsmål du bør stille folk med traumelidelser. 

Anonymkode: 76658...884

Takk for at du delte. Å spørre, er for meg å bry seg om andre, hvis du forstår. Å bringe emnet på banen, kan tyde på åpenhet rundt det, fra vedkommende, og jeg er såpass ærlig og uredd og kan finne på å spørre om de har lyst til å fortelle hva dette handler om.. Mange synes det kan være godt å ha noen som lytter og forstår. Har selv fått en PTSD pga en utfordrende og vanskelig oppvekst (alkolisme, seksuelt overgrep, suicidal forelder, vold, rotløs tilværelse) Og vet at en PTSD ikke nødvendigvis gir traumer. Men mer personlighetsmessig preget.

Anonymkode: 062e5...dfa

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd og jeg føler det ødelegger livet mitt. Jeg har en kjæreste jeg er glad i og føler meg helt trygg med, så selvfølgelig tenker jeg at han hater meg, vil meg vondt, dumper meg sekundet noe bedre går forbi. At han ikke bryr seg om meg eller vil at jeg skal være glad i ham. Jeg bare venter på at det smeller og at han egentlig viser sine onde sider snart. Det er jo helt sykt, jeg vet det. Det er bare så utrolig trist for meg, nære gode relasjoner skremmer dritten ut av meg. Jeg hadde ingen bra oppvekst, for å si det mildt, så i et ekstremt voldelig forhold i noen år, så satt man her. Jeg får hjelp, det er bare det at traumene og følelsene inni meg er så store og sterke. 

Så vondt å se i de snille øynene til kjæresten min og føle smerte inni meg. 

Faen ta dette. 

Anonymkode: a078a...a76

[Rosatoast]

På 27.9.2020 den 3.50, AnonymBruker skrev:

Har nylig fått diagnosen.  Hvordan blir du når noe trigger deg? Klarer du å komme deg bort ifra det på noen måte?

Jeg kan enten bli veldig sint hvis samboer utløser triggen. Hvis annet trigger så lukker jeg meg inne og trekker meg bort, slik at jeg ikke lar det gå ut over samboer. 

For meg er denne diagnosen tung å leve med. Gleder meg til helg ofte, men så kan faktisk hele helgen bli ødelagt pga følelser.

Hvordan er din hverdag? Blir veldig glad for å høre om andre i samme situasjon. Føler meg mye alene med dette.

Anonymkode: 04990...69b

Jeg ble diagnosert når jeg var 18 år gammel, fikk også diagnosen "Dissosiativ lidelse" den henger sammen med PTSDen min.

Jeg har jobbet hardt med meg selv i mange år, vært hos privat traumepsykolog b.la, noe jeg anbefaler alle å gjøre! Man får utrolig mye selvinnsikt og lærer mye om triggerne, og seg selv. Det har gitt meg ett nytt liv rett og slett!
 

[AnonymBruker]

Nå husker jeg ikke om jeg har svart her engang..

Jeg hadde ganske ille kompleks ptsd for noen år siden. Ble ufør og klarte noen dager ikke lage mat til ungene engang.
For meg var det helt ugjenkjennelig fra dag til dag eller periodevis.
Jeg ble lite trigget, alt ble begravet, men det gjorde at funksjonsnivået generelt var veldig dårlig, og lavt.

Jeg slet med å forstå hva som skjedde med meg, og var så inni mine egne ting at jeg i perioder ikke klarte å ha kontakt med andre.
Dette kombinert med symptomer på bipolar, mye tvang, engstelse som ble til angst, og spiseforstyrrelser, alt som antagelig bunnet i grove overgrep i barndommen.

Jeg hadde egentlig få triggere, men jeg var så ekstremt sliten. Levde mye i mine egne tanker og fortiden, orket ikke gå ut av trygghetsbobla mi i det hele tatt.
Hadde også et helt forvrengt bilde av virkeligheten og oppfattet nok ting på en mye mer ekstrem måte enn de rundt meg.

Til dere som har det veldig vondt og vanskelig nå: det kan bli bedre ❤️ dersom noen trenger å høre dette!
I dag har jeg faktisk klart å skaffe meg en samboer, og størst av alt - jeg klarer å kommunisere ut følelsene på et vis jeg aldri klarte før.
Triggerne mine er overraskende/skremmende ting/høye brå lyder eller bevegelser, eller faktisk møte en overgriper på gata...
Det har vært en veldig hard vei, og noen dager gjør veldig vondt. Men i all hovedsak har jeg fått tilbake livet føler jeg.

Anonymkode: 2d3e9...f06

[AnonymBruker]

Jeg går til ISTDP for traumebehandling. Funker som bare det! EMDR var ikke bra pga terapeuten var en skikkelig insensitiv dust. Ellers prøvd endel kortvarig og mislykka greier i det offentlige. Synd at det skal være så mye flaks/uflaks om man får god hjelp eller ikke i systemet. Jeg har mista over 20 år på feil diagnoser og psykologer uten traumekunnskap. 

Anonymkode: 2b713...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg går til ISTDP for traumebehandling. Funker som bare det! EMDR var ikke bra pga terapeuten var en skikkelig insensitiv dust. Ellers prøvd endel kortvarig og mislykka greier i det offentlige. Synd at det skal være så mye flaks/uflaks om man får god hjelp eller ikke i systemet. Jeg har mista over 20 år på feil diagnoser og psykologer uten traumekunnskap. 

Anonymkode: 2b713...e5f

😔

Anonymkode: 8bff9...6a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2020 den 11.50):

Jeg har kompleks ptsd og jeg føler det ødelegger livet mitt. Jeg har en kjæreste jeg er glad i og føler meg helt trygg med, så selvfølgelig tenker jeg at han hater meg, vil meg vondt, dumper meg sekundet noe bedre går forbi. At han ikke bryr seg om meg eller vil at jeg skal være glad i ham. Jeg bare venter på at det smeller og at han egentlig viser sine onde sider snart. Det er jo helt sykt, jeg vet det. Det er bare så utrolig trist for meg, nære gode relasjoner skremmer dritten ut av meg. Jeg hadde ingen bra oppvekst, for å si det mildt, så i et ekstremt voldelig forhold i noen år, så satt man her. Jeg får hjelp, det er bare det at traumene og følelsene inni meg er så store og sterke. 

Så vondt å se i de snille øynene til kjæresten min og føle smerte inni meg. 

Faen ta dette. 

Anonymkode: a078a...a76

Har du fortalt kjæresten om tankene dine? 

Anonymkode: 8bff9...6a0

[AnonymBruker]

Har også denne diagnosen etter ustabilt hjem og mobbing hele barndommen. Var så sliten når jeg flyttet hjemmefra så måtte ha et par år på å hente meg inn med hjelp fra dps osv. Kutta linja med de, Kjempet meg gjennom utdanning uten noe støtte økonomisk eller samtaler, dette var forferdelige år på mange måter, trodde jeg skulle klare meg selv. Anbefaler alle å ha noen å snakke med,  måtte face sosial angst, traumer rett i ansiktet hver dag. Var så nedbrutt til tider, kom ofte hjem fra skolen, spiste og la meg til å sove til neste dag. Men når jeg står på andre siden har det vært verdt det. Har nå gått tilbake til terapi, har en fin jobb og kommet skinnsykt langt på disse årene ved å utsette meg for alt det jeg har vært redd for. Er på ingen måte ferdig behandlet og ser at det er mye jeg må jobbe med for å på sikt for å kunne føle fred og ro inni meg. En vanlig verdag i full stilling er krevende og bruker nok mer tid på soving og restutisjon enn mange andre. Det som er så urettferdig er at man ikke har bedt om dette, men grunnet alle traumene krever vanlige ting så skinnsykt mye mer energi enn det det kanskje gjør for mange andre. Som om man drasser på en sekk med stein i motbakke, men allikevel vil bestige fjelltoppen. Jeg har troa på at man kan komme dit en dag, hvor man kan føle på fred og ro inni seg og leve i nuet. Godta at alt ble sånn og at det ikke er min feil eller jeg som har valgt å blitt født inn i dette. Det driver meg videre og får meg til å stå opp hver dag.

Anonymkode: 1b87e...a77

[AnonymBruker]

On 9/28/2020 at 6:13 PM, AnonymBruker said:

Hun ble ikke mye sint, som i hver dag, hver uke. Men ofte når det var noe å reagere på, så kom reaksjonen til uttrykk i form av sinne og frustrasjon, selv om det kanskje ville vært mer «naturlig» å reagere med eks. tristhet eller gråt. 

Hun har definitivt dekket mange av følelsene sine med sinne til tider, og det er nok som du skriver en forsvarsmekanisme. Men det forsvaret handler ikke om meg og min mangel på forståelse eller det å møte henne i følelsene hennes - det handler om henne selv og hennes egen aversjon mot å erkjenne og stå i triste/såre følelser. Og faktisk så tror jeg det godt skal gjøres å finne noen som over tid vil klare å vise like mye tålmodighet, forståelse og empati overfor henne og «utbruddene» hennes, som det jeg gjorde den tiden vi var sammen. Og kjærlighet, det var der iallfall ingen mangel på.

Det er i grunnen veldig synd at du synser og antar at dette ligger på meg. At det er jeg som har kommet til kort her, uten at du vet noe som helst om verken meg, henne eller relasjonen vår..

Anonymkode: 46d14...be2

Stort kudos til deg for et utrolig bra svar på det angrepet. 
Hvis din eks skal få motta forståelse for at hun ikke forstod hva som var galt, som satt inni sitt eget hode og faktisk hadde det vi kan kalle full tilgang, så blir det passe idiotisk å ikke gi DEG den samme forståelsen! 
 

Du har ikke feilet; DERE kom ikke ut av dette sammen, mest sannsynligvis på grunn av faktorer som ingen av dere egentlig hadde kontroll over - og det høres jo ut til at det kulminerte i brudd som en del av din eks’ REAKSJON på det å skulle forholde seg til en ny forklaringsmodell, behandling, diagnose osv - en livskrise på toppen av en langvarig vond tid. Sånt skjer faktisk. 

Anonymkode: e69ae...1be

[AnonymBruker]

Jeg er innlagt på nidaros dps for traumebehandling nå. Håper jeg blir bedre på disse ukene, holder snart ikke ut mer.

Anonymkode: 7699a...78b