Du som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for hyggelig svar - det satte jeg pris på😊

Jeg har kanskje ikke noen diagnoser selv, men jeg har følelser slik som alle andre, og jeg har brukt mange timer og dager de siste mnd på å klandre meg selv og stille kritiske spørsmål om hva jeg jeg kunne/burde gjort annerledes, slik at ekteskapet vårt ikke hadde endt slik det gjorde..

Det er jo helt umulig å si hva det er hun har tenkt, men your guess is as good as mine. Jeg fikk i grunnen bare kortversjonen om at hun ikke hadde vært lykkelig på lenge (til tross for at det var 10 mnd siden vi giftet oss og var så lykkelige som vi kunne være), og at hun ikke orket å leve sånn som dette lenger. Og derfra og ut gikk det i en rasende fart, med utflytting, separasjonspapirer og fordeling av ting. 3 mnd er gått og vi har ikke sett hverandre siden. Men hun virker tilsynelatende fornøyd/tilfreds med valget, og er (tilsynelatende) rimelig uanfektet av det hele - til den grad at folk rundt stusser litt på det, i og med at det var et ekteskap det var snakk om, med nært forestående planer om familieliv og det hele.

Jeg vet ikke, jeg.. Jeg synes bare det er uendelig trist og leit.. Da jeg sa ja til i gode og onde dager for 1 år siden, så mente jeg det - virkelig. Jeg var klar for å stå løpet ut, koste hva det koste ville. Men nå får jeg dessverre ikke den muligheten😕

Som sagt så håper jeg uansett at hun har valgt å fortsette i behandling og at hun i det minste står dét løpet ut. Jeg ønsker henne bare alt godt❤️

Anonymkode: 46d14...be2

Så leit å høre ❤️ Sender deg en klem herfra! 
Hadde dere vært kjærester lenge?

Hadde nok også følt meg rådvill og analysert, men prøv å ikke legge det på deg. At hun tilsynelatende tar lett på det, kan også være en overlevelsesmekanisme. Det var det i hvert fall for meg ❤️ Det er ofte lettere å bare ta på seg masken og fortsette i høyt tempo enn å sette seg ned å gå gjennom følelser og grave dypt i hvorfor man føler som man gjør. Å gå gjennom traumer over lengre tid, for så å få diagnosen som setter hele fortiden din på hodet, er ikke hverdagskost.

For meg har det vært vanskelig å tro på at ting kan være fint og harmonisk, fordi livet har vist meg så mye tvert motsatt. Kanskje det trygge rett og slett blir for skummelt å leve i? Jeg aner ikke.. Ubevisst venter man på neste smell, neste uforutsette ting og det er vanskelig å senke guarden. Heldigvis begynner jeg å være bevisst over triggerne mine og vet jeg er en fighter, selv om mye skal bearbeides enda 🙂

Jeg er sikker på at du kommer deg sterkere ut av dette - Uansett hva som skjer videre ❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

[Silva Pluvialis]

.

 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Dere med diagnosen, sliter dere med utmattelse (fysisk og/eller psykisk)? Det er veldig hemmende å gå rundt å føle seg så sliten og psykisk utmattet hele tiden. Merker det går utover konsentrasjon, oppmerksomhet og tilstedeværelse i dagliglivet. Er bare veldig sliten, noe som gjør at jeg fort "spacer ut" og blir fjern. Kan ikke kjøre bil f.eks., fordi jeg kobler ut omgivelsene.

 

Ja, jeg gjør. Hele immunforsvaret mitt var ute å kjøre i en lang periode i fjor. Hadde symptomer på alle mulige slags fysiske sykdommer og legen mente jeg var på god vei mot ME pga belastningene jeg hadde stått i. Nå går det heldigvis bedre, men må lytte mye til kroppen og lære meg å slappe av. Vært så sliten i perioder at jeg knapt har klart å stå når jeg har pusset tennene.. 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner hvertfall veldig igjen følelsen av å ville være helt i fred. Ikke føle at noen har krav til deg hjemme, både som samtalepartner, fysisk og seksuelt, og ikke trenge å forholde seg til andre når man er hjemme. Man har så nok med sitt eget hode. Det å ha det helt stille og forutsigbart hjemme kan gjøre det lettere å mestre ting ute syns jeg. Det kan faktisk være krevende å bli elsket. Og det er krevende å skulle elske andre, og attpåtil vise det, når man er i krig inni seg. Å kjenne på dårlig samvittighet fordi du ikke føler at du fortjener partneren din, at du ikke klarer å gi tilbake, at du ikke klarer at han prater til deg. Det er komplisert, og sannsynligvis ikke noe du har gjort galt. Gi henne tid i fred, til å fokusere på behandling og tilheling. Traumebehandling er heavy shit. Det kan føles som liv og død, og akkurat nå er det ikke plass til deg i livet hennes. Kanskje det endrer seg når hun blir friskere? Eller kanskje hun har funnet ut at å leve i forhold ikke er noe for henne, at hun føler seg kvalt/fanget/underkastet. Det er på en måte trygt å være alene.

Anonymkode: 76658...884

Du er inne på noe som jeg kjenner igjen her, det (i vårt tilfelle) uuttalte behovet for alenetid, fred og ingen krav/forventninger til noe. Det er noe jeg vet at min eks fra tidligere av har hatt behov for i perioder. Nesten sånn at hun «går i hi» og forsvinner litt fra jordens overflate innimellom, og kun eksisterer på de arenaer hvor det er absolutt nødvendig (skole, jobb, etc.).

Det er jo selvsagt noe som er vanskelig når man er samboer, iallfall i den grad man gjerne har vært vant med fra tidligere. Og kanskje har man over en lengre periode ikke følt det behovet og dermed selv tenkt at man er «ferdig» med det. Helt til belastningen(e) blir såpass store igjen at det eneste man vet om og kjenner til er flukt/å gjemme seg, og for å kunne gjøre det så må noen faktorer som står i veien for dette, elimineres.

Jeg vet sannelig ikke, men det er ikke umulig at du er inne på noe vesentlig noe her. Jeg drar iallfall kjensel på beskrivelsene dine, selv om det er ting jeg kun er blitt fortalt og selv aldri opplevde med henne. Ikke før nå, i tilfellet😕

Takk for at du delte❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre ❤️ Sender deg en klem herfra! 
Hadde dere vært kjærester lenge?

Hadde nok også følt meg rådvill og analysert, men prøv å ikke legge det på deg. At hun tilsynelatende tar lett på det, kan også være en overlevelsesmekanisme. Det var det i hvert fall for meg ❤️ Det er ofte lettere å bare ta på seg masken og fortsette i høyt tempo enn å sette seg ned å gå gjennom følelser og grave dypt i hvorfor man føler som man gjør. Å gå gjennom traumer over lengre tid, for så å få diagnosen som setter hele fortiden din på hodet, er ikke hverdagskost.

For meg har det vært vanskelig å tro på at ting kan være fint og harmonisk, fordi livet har vist meg så mye tvert motsatt. Kanskje det trygge rett og slett blir for skummelt å leve i? Jeg aner ikke.. Ubevisst venter man på neste smell, neste uforutsette ting og det er vanskelig å senke guarden. Heldigvis begynner jeg å være bevisst over triggerne mine og vet jeg er en fighter, selv om mye skal bearbeides enda 🙂

Jeg er sikker på at du kommer deg sterkere ut av dette - Uansett hva som skjer videre ❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

Takk for klemmen - den varmet!❤️ 
 

Vi var sammen i litt over 2 år, og gift i 10 mnd.

Takk, jeg prøver så godt jeg kan ikke å legge for mye av «ansvaret» på meg, men det er klart at det er vanskelig iblant. Det er jo alltids noe man føler at man burde gjort, kunne gjort og skulle gjort annerledes. Men jeg forsøker å forsone meg med at det i liten grad handler om meg, og dermed er det lite jeg kunne gjort fra eller til.

Forferdelig trist og leit er det okke som, og jeg skulle for alt i verden ønske at det ikke endte slik som dette. Men sykdom eller ei, så må man være to som ønsker og vil være sammen. Og pr. nå så er vi ikke det, dessverre.

Det er rart du nevner det med det trygge. For det er nettopp noe av det som nok tiltalte henne ved meg, at det var så trygt, stødig og stabilt - stikk i strid med slik hun har hatt det opp igjennom, men akkurat det hun ønsket seg. Samtidig har tanken slått meg, at kanskje nettopp fordi det trygge er så ukjent og uvant, så blir det ironisk nok utrygt i lengden. Det er ikke godt å si..

Det er veldig fint å lese om deg/dere som går i behandling og står i det - det bøyer jeg meg i hatten for!🙏🏼 Jeg har forstått det slik at det er knalltøft, og veldig ofte at det blir verre før det blir bedre - noe som gjerne fører til at man kaster inn håndkleet før tiden. Forståelig nok..! 
Igjen; All ære til deg og dere andre som orker, tåler og holder ut! Jeg håper og tror at dere vil komme både styrket og bedre ut av det på den andre siden❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det varierer. Før gikk jeg ofte i fight-modus og dissosierte. Nå blir jeg som regel bare veldig redd. En sånn nummende redsel som liksom gjør at alt annet blir borte, og det eneste jeg hører er den lyden. Jeg får lyst til å bare løpe og gjemme meg. Flytte til en ny by. Starte på nytt. Men jeg vet vel at det nok ikke løser noe. Likevel tenker jeg ofte på det. Du da?

En gang noen tråkket veldig over grensene mine bare begynte jeg å skrike ukontrollert mens jeg klorte meg selv i fjeset. Husker ikke noe særlig av det, men har fortsatt arr. Opplevde det som sinne og fullstendig mangel på kontroll. Veldig skummelt og jeg har vært redd for at det skulle skje igjen.

Vanligvis skriker jeg ikke, men jeg kan gå i fight-modus og bli veldig sint. Som regel blir jeg da helt kald og nummen, kjenner adrenalin overalt og går liksom ut av meg selv. Jeg går helt opp i fjeset på folk og ber dem la meg være i fred og dra til helvete. 
 

 

Anonymkode: 7489d...79e

Jeg har tenkt mange ganger å flytte til en ny by, vekk fra alt. 

 

Jeg har akkurat fått vite at jeg har dette. Har gått i flere år og ikke forstått hva som var galt med meg. Har derfor bare blitt verre.

Jeg har reagert med sinne, hylt, skreke ,grått meg til utmattelse. Kjæresten min har gått over streken mange ganger, argumenter alt jeg gjorde og diskuterte med meg når hele kroppen min holdt på å sprekke av trigger.

Men jeg har reagert på andre måter også, sittet i bilen for å være alene, eller låst meg inn på ett rom. Har alltid prøvd å unngå ting for å ikke få sterk trigger. Jeg får også prikking på kroppen når jeg frykter faren kan komme.

Men nå vet vi hva det er, så da håper jeg at både jeg og han finner ut av dette. Jeg føler ikke nå lenger for å reagere med sinne, siden jeg vet hva det handler om. Jeg er bare trist nå.  Lurer på om jeg er ødelagt, elller om jeg noen gang kan bli normal. Reise på ferie feks og vite at det blir gøy. Jeg er redd, jeg er skjokket. Visste ikke så mye om traumer osv før nå nylig. Kan man bli helt kvitt det etter å ha hatt det i alle år?

Jeg har også på en måte stemme i hode mitt som bestemmer at jeg ikke skal avsløre sannheten. At jeg må gå på jobb selv om jeg er syk feks, jeg får ikke lov å innrømme eller nevne noe om at jeg sliter eller er syk, jeg må kun hjelpe andre. Slik er stemmen, og den er fra barndommen. Håper jeg kan bli kvitt dette helt. Orker ikke mer. Er så sliten og hater det. Dritt.

 

 

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min ekskone fikk CPTSD-diagnosen for noen mnd siden, og hun reagerte ofte med utbrudd i form av sinne/hysteri - uavhengig av om primærfølelsen egentlig var tristhet, sårhet, skuffelse eller hva. En sjelden gang iblant reagerte hun med gråt og «total resignasjon», og da noen ganger i kombinasjon med panikk/angst for gråten som var så vond og uvant for henne, at det kunne føre til freeze/dissosiasjon igjen.

Hvorvidt hun nå går i noen videre behandling vet jeg dessverre ikke, da hun gjorde det slutt en knapp mnd etter utredningen var ferdig og diagnosen satt. Jeg håper dog for hennes del at hun har valgt å fortsette med behandling, hva enn det måtte være, for slik hun har/har hatt det med/i seg selv er neppe noe godt sted å være..

Men i «dårlige perioder» så er/var hun lett krenkbar, følte seg fort avvist og ikke møtt på sine følelser/ønsker/behov. Og slik jeg opplever det, så var det nok det som veltet lasset i vårt tilfelle😔 Uten at det var noe jeg kunne si eller gjøre for å endre på det - hun hadde bestemt seg, og hun har (tilsynelatende) ikke sett seg tilbake siden..

Anonymkode: 46d14...be2

Var ikke meningen å skylde på deg. Jeg følte bare jeg diskuterte med kjæresten min. Har akkurat fått vite dette selv, at jeg har dette. 

Jeg vet at han har gjort det verre når jeg ser tilbake, at han kritiserte meg når jeg måtte gå inn på rommet fordi jeg var sliten, eller når jeg kom hjem fra jobb og ikke orket å si hei.

Men han visste ikke og jeg visste ikke. Men nå vet vi. Så nå kan vi begge prøve å forstå dette og gjøre det beste ut av det. Han elsker meg tydelegvis veldig godt. Han vil aldri gi meg opp.

Men nå som jeg har fått vite at jeg har CPTSD, så føler jeg at alt sammen er "min feil". Jeg skal i terapi og jeg er den skyldige her. Føler jeg er ødelagt og jeg kjenner veldig mye at jeg vil trekke meg bort fra han. 

Men nå har han denne perioden gjort alt for meg, vist masse kjærlighet og støttet meg max. Jeg er flink til å åpne meg og prate også, så da har jeg spurt han rett ut om han orker meg og alt jeg skal igjennom nå med behandling. Jeg sa til han at det kommer til å bli vanskelig med følelser nå, siden jeg skal ta alt vonde fram. Så komunikasjon er viktig, der tar jeg iniativ. Jeg forstår at dette gjelder like mye han.

Jeg håper vi klarer dette sammen, og at han orker meg.

Med en gang etter diagnosen følte jeg at jeg ville bli singel. Jeg tenkte at jeg er ødelagt og det er ingen håp for meg.  Prøver nå å ikke tenke slik og tenke at alt vil ordne seg. Jeg er optimistisk, som vanlig.

Jeg vet ikke hvordan forholder deres var osv, men hvis tydelig viste at hun likte deg kjempe godt, så kan hun ta kontakt igjen. Men hvis jeg var deg, så ville jeg ikke tenkt mer på hun, start ett nytt liv. Finn en dame som er som deg.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var ikke meningen å skylde på deg. Jeg følte bare jeg diskuterte med kjæresten min. Har akkurat fått vite dette selv, at jeg har dette. 

Jeg vet at han har gjort det verre når jeg ser tilbake, at han kritiserte meg når jeg måtte gå inn på rommet fordi jeg var sliten, eller når jeg kom hjem fra jobb og ikke orket å si hei.

Men han visste ikke og jeg visste ikke. Men nå vet vi. Så nå kan vi begge prøve å forstå dette og gjøre det beste ut av det. Han elsker meg tydelegvis veldig godt. Han vil aldri gi meg opp.

Men nå som jeg har fått vite at jeg har CPTSD, så føler jeg at alt sammen er "min feil". Jeg skal i terapi og jeg er den skyldige her. Føler jeg er ødelagt og jeg kjenner veldig mye at jeg vil trekke meg bort fra han. 

Men nå har han denne perioden gjort alt for meg, vist masse kjærlighet og støttet meg max. Jeg er flink til å åpne meg og prate også, så da har jeg spurt han rett ut om han orker meg og alt jeg skal igjennom nå med behandling. Jeg sa til han at det kommer til å bli vanskelig med følelser nå, siden jeg skal ta alt vonde fram. Så komunikasjon er viktig, der tar jeg iniativ. Jeg forstår at dette gjelder like mye han.

Jeg håper vi klarer dette sammen, og at han orker meg.

Med en gang etter diagnosen følte jeg at jeg ville bli singel. Jeg tenkte at jeg er ødelagt og det er ingen håp for meg.  Prøver nå å ikke tenke slik og tenke at alt vil ordne seg. Jeg er optimistisk, som vanlig.

Jeg vet ikke hvordan forholder deres var osv, men hvis tydelig viste at hun likte deg kjempe godt, så kan hun ta kontakt igjen. Men hvis jeg var deg, så ville jeg ikke tenkt mer på hun, start ett nytt liv. Finn en dame som er som deg.

Anonymkode: 04990...69b

Det er helt i orden, og jeg forstår (med de forutsetninger jeg har) hvor du kommer fra.

Som pårørende og partner til noen med diagnosen, så kan jeg dele noen synspunkter og tanker fra det perspektivet. Kanskje er det noe som kan ha verdi for dere andre som lever med partner midt oppi det hele.

Det du skriver ang. kommunikasjon, det er essensielt. For oss «utenfor» så er kommunikasjon og åpenhet nummer én. Det handler ikke direkte om oss, det er ikke vi som har fått diagnosen, men indirekte blir vi likevel påvirket. Og for å kunne være en så god partner og støtte som overhodet mulig, og for selv å kunne «overleve» det på best mulig måte, er det viktig at vi ikke blir utelatt eller satt på sidelinjen mer enn vi allerede er. Jo mer åpenhet og kommunikasjon, desto lettere er det å møte med ydmykhet, forståelse og tålmodighet.

Jeg vil også anbefale ev. partnere å sette seg så godt inn i diagnosen som mulig. Både fagkunnskapen og gjerne også andres erfaringer med det - det er sjeldent slik at en diagnose/lidelse utarter seg helt likt hos alle som har den. Det kan derfor være verdifullt å lese om ulike menneskers erfaring med det, og på den måten få et så nyansert bilde og forståelse av det som mulig. Selv rakk jeg ikke dette før tiden vår var omme, så det jeg sitter på av informasjon og kunnskap i dag er mer enn jeg noen gang visste og forstod da vi fortsatt var sammen. Jeg er usikker på om det hadde utgjort noen forskjell i mitt tilfelle, når det var snakk om såpass kort tid fra satt diagnose til bruddet var et faktum, men jeg vil likevel anbefale det til andre - kunnskap gir trygghet og en robusthet som jeg uten tvil mener vil ha en verdi for begge/alle involverte parter..!

Det at du forstår at dette også handler om eller påvirker han, er et stort steg i riktig retning. Det er ikke dermed sagt at alt vil gå knirkefritt, eller at du/han alltid vil gjøre eller si det mest hensiktsmessige i enhver situasjon fremover. Med det å anerkjenne at dette faktisk er noe som også spiller en rolle for flere enn deg selv, er alfa og omega - spesielt idet at din partner vil få muligheten til å være en støtte og en trygg havn for deg og dere begge i tiden fremover.

For meg virker du både realistisk orientert og godt reflektert, og det gir meg stor tro på at du og dere vil klare å takle dette - sammen. Tålmodighet, raushet, omsorg og kjærlighet er nøkkelord, og noe jeg vil anbefale alle i lignende situasjoner å holde så godt fast ved som mulig.

Jeg har troa på deg og dere!❤️
 

Takk for velmenende råd på veien. 
Jeg begynner sånn smått å innse, eller akseptere  slaget som tapt. Det er selvsagt mer til historien og den siste tids «events» enn hva jeg føler jeg kan utlevere her. Men det er komplisert og flere ting/faktorer som spiller inn i helhetsbildet her, som dessverre gjør at jeg tror du har rett i at det beste for meg (langsiktig) er å forsøke og ikke se meg tilbake for mye, men gå videre med mitt eget liv. Det er beintøft og kjempevanskelig - det var jo ikke sånn her det skulle bli da vi gikk til alters for ett år siden..💔 Men jeg tror likevel i dette tilfellet at det er «for mye» som spiller inn, det er for mange ukjente og usikre variabler, til at det kunne blitt et fruktbart og godt samliv. 

Jeg setter iallfall stor pris på åpenheten din og deres - om ikke annet så er det godt å se at det finnes andre der ute som møter dette forferdelig vanskelige og tunge på en tilsynelatende god og hensiktsmessig måte🙏🏼
 

God klem herfra❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

Ser at mange av dere sliter med det samme. Jeg har også blitt verre og blitt utsatt for veldig kjipe ting, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg trengte av behandling. Nå har på en måte brikkene falt litt på plass for min del, samtidig som det er veldig overveldende.

Har noen av dere lest boken «Tilbake til nåtiden» som kan bestilles fra Modum? Jeg har fått anbefalt den og skal begynne med den i terapien.

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser at mange av dere sliter med det samme. Jeg har også blitt verre og blitt utsatt for veldig kjipe ting, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg trengte av behandling. Nå har på en måte brikkene falt litt på plass for min del, samtidig som det er veldig overveldende.

Har noen av dere lest boken «Tilbake til nåtiden» som kan bestilles fra Modum? Jeg har fått anbefalt den og skal begynne med den i terapien.

Anonymkode: 84c05...9f2

Åh. Den høres interessant ut. Men for meg er det viktig å snakke med terapeut, ikke til en bok. Kansje begge deler er bra. Hvordan går det med deg? Har du hatt cpsd lenge uten å vite det? Samme her, godt å ha ett svar på hvorfor man har det vondt da, men jeg føler liksom nå at jeg et ødelagt... Håper man kan bli helt frisk. Noen som har blitt nesten helt friske her??

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

Ts 

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

På 28.9.2020 den 18.49, AnonymBruker skrev:

Takk for hyggelig svar - det satte jeg pris på😊

Jeg har kanskje ikke noen diagnoser selv, men jeg har følelser slik som alle andre, og jeg har brukt mange timer og dager de siste mnd på å klandre meg selv og stille kritiske spørsmål om hva jeg jeg kunne/burde gjort annerledes, slik at ekteskapet vårt ikke hadde endt slik det gjorde..

Det er jo helt umulig å si hva det er hun har tenkt, men your guess is as good as mine. Jeg fikk i grunnen bare kortversjonen om at hun ikke hadde vært lykkelig på lenge (til tross for at det var 10 mnd siden vi giftet oss og var så lykkelige som vi kunne være), og at hun ikke orket å leve sånn som dette lenger. Og derfra og ut gikk det i en rasende fart, med utflytting, separasjonspapirer og fordeling av ting. 3 mnd er gått og vi har ikke sett hverandre siden. Men hun virker tilsynelatende fornøyd/tilfreds med valget, og er (tilsynelatende) rimelig uanfektet av det hele - til den grad at folk rundt stusser litt på det, i og med at det var et ekteskap det var snakk om, med nært forestående planer om familieliv og det hele.

Jeg vet ikke, jeg.. Jeg synes bare det er uendelig trist og leit.. Da jeg sa ja til i gode og onde dager for 1 år siden, så mente jeg det - virkelig. Jeg var klar for å stå løpet ut, koste hva det koste ville. Men nå får jeg dessverre ikke den muligheten😕

Som sagt så håper jeg uansett at hun har valgt å fortsette i behandling og at hun i det minste står dét løpet ut. Jeg ønsker henne bare alt godt❤️

Anonymkode: 46d14...be2

Det du beskriver er en psykopat, det er slik de forkaster objektet.

Er det NORMALT å være så fornøyd og uanfektet ved et samlivsbrudd?..

Les deg i hvertfall opp på det, hvis du ønsker forslag til litteratur så kommer jeg gjerne med det.

Anonymkode: 9cb57...2ba

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver er en psykopat, det er slik de forkaster objektet.

Er det NORMALT å være så fornøyd og uanfektet ved et samlivsbrudd?..

Les deg i hvertfall opp på det, hvis du ønsker forslag til litteratur så kommer jeg gjerne med det.

Anonymkode: 9cb57...2ba

Det der var unødvendig. Det han beskriver kan like gjerne være noen som dissosierer. Eller rett og slett noen som er lykkeligere utenfor forholdet, for den del. 

Anonymkode: 6de5a...fae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det der var unødvendig. Det han beskriver kan like gjerne være noen som dissosierer. Eller rett og slett noen som er lykkeligere utenfor forholdet, for den del. 

Anonymkode: 6de5a...fae

Nei, det er ikke unødvendig, kjenner igjen beskrivelsene til punkt og prikke, så jeg gir beskjed. 

Anonymkode: 9cb57...2ba

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye å bidra med nå, det er uansett natt nå når jeg skriver. Men vil gjerne beholde tråden i mine innlegg, så sier jeg bare hei  Er ikke diagnostisert, men har lest mye selv og forsøker nok en gang nå å få behandling, er en av de som falt i mellom alle stoler i systemet. 

Anonymkode: bab66...ce7

[AnonymBruker]

Dere med diagnosen, føler dere at det er best å være singel? Jeg er glad og har ingen trigger når jeg er alene. Kun sosiale situasjoner får frem trigger. Hvis jeg er singel så vil det være veldig lite trigger. Er hovedsakelig nære relasjoner som kan trigge fram. Jeg har det alltid bra alene.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen og har vært sammen med mannen min i 15år. Trives godt i ekteskapet, men det er nok fordi han er veldig sensitiv og forståelsesfull overfor meg. Han er snill og rolig. Jeg trenger også litt mer alenetid enn andre tror jeg, men ville ikke vært helt alene. Da hadde nok livet mitt blitt ganske så destruktivt og for rutinepreget. Hadde ikke vært bra for min psykiske helse. Men det er en balanse mellom mannen og barna på den ene siden, og hvile og alenetid på den andre.

Jeg har vært veldig syk i noen år, vært hos mange psykologer. Kom endelig til en behandler som forsto alt og hjalp meg med traumene. Nå har jeg det en god del bedre.

Anonymkode: 76658...884

[AnonymBruker]

På 1.10.2020 den 0.11, AnonymBruker skrev:

Åh. Den høres interessant ut. Men for meg er det viktig å snakke med terapeut, ikke til en bok. Kansje begge deler er bra. Hvordan går det med deg? Har du hatt cpsd lenge uten å vite det? Samme her, godt å ha ett svar på hvorfor man har det vondt da, men jeg føler liksom nå at jeg et ødelagt... Håper man kan bli helt frisk. Noen som har blitt nesten helt friske her??

Anonymkode: 04990...69b

Fikk anbefalt boken av psykologen 🙂 Kan bestilles på Modum Bad sin hjemmeside. Kjæresten min og jeg leser den sammen for at vi begge to skal få bredere forståelse.

Skal ikke stupe inn i den, men leser et kapittel mellom hver time og gjør øvelser. Skal også henvises til Modum eller Modum-klinikken som ligger i Oslo sentrum. Hvis det er lang ventetid (som det er), skal jeg begynne på Modum-basert gruppeterapi parallelt med individualbehandlingen på dps. 
 

Jeg har hatt cptsd lenge, ja, men først for et par måneder siden at jeg fikk diagnosen. Skulle opprinnelig begynne med emdr, men ble så sinnsykt dårlig fordi jeg ikke kunne nok om stabilisering så må avvente litt med det 🙂 

Har alltid vært veldig arbeidssom og «kjørt» videre etter traumene jeg har opplevd, men først det siste året som reaksjonene virkelig har sunket inn og kroppen har sagt stopp. Har levd under kaotiske tilstander i nesten 20 år.. Og fått beskjed om at jeg ikke har fått den hjelpen jeg har hatt behov for tidligere rett og slett fordi jeg har virket for oppegående og «flink». 😕 Så kjenner mye på at jeg skulle ønske jeg hadde hatt verktøy tidligere til å sette grenser og se røde flagg i relasjoner blant annet. 
 

Selv om det er en tung prosess som handler jo om å lage helt nye overlevelsesmekanismer og bli kjent med seg selv på nytt, så er jeg veldig lettet over at jeg ikke trenger å leve som dette med så mye frykt og skam i framtiden 😇 

Masse lykke til ❤️❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk anbefalt boken av psykologen 🙂 Kan bestilles på Modum Bad sin hjemmeside. Kjæresten min og jeg leser den sammen for at vi begge to skal få bredere forståelse.

Skal ikke stupe inn i den, men leser et kapittel mellom hver time og gjør øvelser. Skal også henvises til Modum eller Modum-klinikken som ligger i Oslo sentrum. Hvis det er lang ventetid (som det er), skal jeg begynne på Modum-basert gruppeterapi parallelt med individualbehandlingen på dps. 
 

Jeg har hatt cptsd lenge, ja, men først for et par måneder siden at jeg fikk diagnosen. Skulle opprinnelig begynne med emdr, men ble så sinnsykt dårlig fordi jeg ikke kunne nok om stabilisering så må avvente litt med det 🙂 

Har alltid vært veldig arbeidssom og «kjørt» videre etter traumene jeg har opplevd, men først det siste året som reaksjonene virkelig har sunket inn og kroppen har sagt stopp. Har levd under kaotiske tilstander i nesten 20 år.. Og fått beskjed om at jeg ikke har fått den hjelpen jeg har hatt behov for tidligere rett og slett fordi jeg har virket for oppegående og «flink». 😕 Så kjenner mye på at jeg skulle ønske jeg hadde hatt verktøy tidligere til å sette grenser og se røde flagg i relasjoner blant annet. 
 

Selv om det er en tung prosess som handler jo om å lage helt nye overlevelsesmekanismer og bli kjent med seg selv på nytt, så er jeg veldig lettet over at jeg ikke trenger å leve som dette med så mye frykt og skam i framtiden 😇 

Masse lykke til ❤️❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

Må bare si at jeg har fått veldig god hjelp av emdr! Men var veldig tøff behandling, og ble kjempedårlig underveis, før jeg ble bedre. Jeg var innlagt under behandlingen. Hadde aldri klart det ellers, hvor jeg fikk hjelp døgnet rundt. Er det kanskje en mulighet?

Anonymkode: 76658...884

[AnonymBruker]

Ikke meningen å kuppe. Men jeg er nyskjerrig på hva dere har vært utsatt for? 💐

Anonymkode: 062e5...dfa