Du som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk anbefalt boken av psykologen 🙂 Kan bestilles på Modum Bad sin hjemmeside. Kjæresten min og jeg leser den sammen for at vi begge to skal få bredere forståelse.

Skal ikke stupe inn i den, men leser et kapittel mellom hver time og gjør øvelser. Skal også henvises til Modum eller Modum-klinikken som ligger i Oslo sentrum. Hvis det er lang ventetid (som det er), skal jeg begynne på Modum-basert gruppeterapi parallelt med individualbehandlingen på dps. 
 

Jeg har hatt cptsd lenge, ja, men først for et par måneder siden at jeg fikk diagnosen. Skulle opprinnelig begynne med emdr, men ble så sinnsykt dårlig fordi jeg ikke kunne nok om stabilisering så må avvente litt med det 🙂 

Har alltid vært veldig arbeidssom og «kjørt» videre etter traumene jeg har opplevd, men først det siste året som reaksjonene virkelig har sunket inn og kroppen har sagt stopp. Har levd under kaotiske tilstander i nesten 20 år.. Og fått beskjed om at jeg ikke har fått den hjelpen jeg har hatt behov for tidligere rett og slett fordi jeg har virket for oppegående og «flink». 😕 Så kjenner mye på at jeg skulle ønske jeg hadde hatt verktøy tidligere til å sette grenser og se røde flagg i relasjoner blant annet. 
 

Selv om det er en tung prosess som handler jo om å lage helt nye overlevelsesmekanismer og bli kjent med seg selv på nytt, så er jeg veldig lettet over at jeg ikke trenger å leve som dette med så mye frykt og skam i framtiden 😇 

Masse lykke til ❤️❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

Og dette er heller ikke for å kuppe, men det du skriver/beskriver her om deg selv, høres helt likt ut som min ekskone.
Veldig arbeidsom, pliktoppfyllende og flink pike. Stått på i alt av jobber, og i flere perioder jobbet MYE, samt. startet på skole/utdannelser underveis, hatt flere baller i luften samtidig, etc. Veldig oppegående, dyktig, reflektert, sosial og høytfungerende i dagliglivet.

Min (som utenforstående) opplevelse av det er at det har vært kjørt på høygir i mange år, og at det er/var da det ble «tatt tak i», først med samtaler hos psykolog for ett år siden, deretter med henvisning til utredning hos DPS (m/påfølgende satt diagnose), at jeg merket at ikke alt var like høytfungerende til enhver tid og i enhver situasjon, likevel.. 
De brå og uventede utbruddene kom hyppigere, reaksjonene ble kraftigere, og svingningene i humør/sinnsstemning ble tydeligere.

Jeg kjenner også igjen det du skriver om at du skulle ønske det var noe du hadde hatt verktøyene til å håndtere tidligere. Det tror jeg gjaldt min ekskone også. 
Likevel har jeg erfart, både selv og via nære/bekjente, at det er ikke på alle tidspunkter eller stadier i livet at man er klar for det. Kroppen, psyken, sinnet - en av de eller alle - er nødvendigvis ikke rustet til å gi seg i kast med den særdeles tunge jobben som ligger idet å «ta tak i» ting på en mer fornuftig og hensiktsmessig måte enn hva man har forutsetninger for akkurat her og nå(/der og da). Så inntil videre blir det til at man fortsetter i samme bane man har gjort så langt, noe som jo faktisk har fungert i større eller mindre grad. Helt til man 1) bestemmer seg for at NÅ er tiden inne for endring. Eller 2) symptomtrykket øker sakte men sikkert, det som en gang var en fis i lufta og en dråpe i havet oppleves plutselig som den største belastning, og kroppen sier en dag STOPP!

Poenget mitt er at det er nok veldig vanlig og helt normalt å tenke slik du gjør, men jeg håper og ønsker for deg at du ikke er for streng med deg selv ift. akkurat dét. Du har mest sannsynlig trengt den tiden du har trengt, og det er nå du er best rustet og står stødigste i det selv (og ev. i andre relasjoner) til å takle veien videre på best mulig måte🙏🏼 Det er iallfall slik jeg ser på det.

Gode tanker sendes herfra❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må bare si at jeg har fått veldig god hjelp av emdr! Men var veldig tøff behandling, og ble kjempedårlig underveis, før jeg ble bedre. Jeg var innlagt under behandlingen. Hadde aldri klart det ellers, hvor jeg fikk hjelp døgnet rundt. Er det kanskje en mulighet?

Anonymkode: 76658...884

Ja, det er det jeg tenker hadde vært lurt også, men tenker å forhøre meg med Modum. 🙂 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å kuppe. Men jeg er nyskjerrig på hva dere har vært utsatt for? 💐

Anonymkode: 062e5...dfa

Det er et langt spørsmål å svare på, men kort versjon for min del var det ikke plass til mine følelser og meninger da jeg var liten. Mye av det foreldrene mine sto følelsesmessig plasserte de over på meg. Ikke at det var min feil det de opplevde, men måtte være den som følte på sorgen deres, ha empati osv, støtte osv. Ble egentlig ekstremt oversett emosjonelt og fysisk i perioder da de selv var deprimert, selv om de praktisk var der. 

Følelsen av at jeg ikke var sett, førte til at jeg havnet inn i forhold der jeg ble psykisk mishandlet og utsatt for de samme «traumene» jeg hadde som barn. I en av relasjonene ble jeg voldtatt, selv da jeg tydelig sa nei og gråt. 

Vil ikke gå inn på detaljer, men det føles litt ut som en haug av følgefeil der man ikke har mestret å sette seg selv først og ta vare på seg selv. ❤️ 

Og når man ender i en god relasjon, så virker det også skremmende og utrygt. Rett og slett fordi man er vant til at det er sånn og at man alltid må være på vakt.

 

 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og dette er heller ikke for å kuppe, men det du skriver/beskriver her om deg selv, høres helt likt ut som min ekskone.
Veldig arbeidsom, pliktoppfyllende og flink pike. Stått på i alt av jobber, og i flere perioder jobbet MYE, samt. startet på skole/utdannelser underveis, hatt flere baller i luften samtidig, etc. Veldig oppegående, dyktig, reflektert, sosial og høytfungerende i dagliglivet.

Min (som utenforstående) opplevelse av det er at det har vært kjørt på høygir i mange år, og at det er/var da det ble «tatt tak i», først med samtaler hos psykolog for ett år siden, deretter med henvisning til utredning hos DPS (m/påfølgende satt diagnose), at jeg merket at ikke alt var like høytfungerende til enhver tid og i enhver situasjon, likevel.. 
De brå og uventede utbruddene kom hyppigere, reaksjonene ble kraftigere, og svingningene i humør/sinnsstemning ble tydeligere.

Jeg kjenner også igjen det du skriver om at du skulle ønske det var noe du hadde hatt verktøyene til å håndtere tidligere. Det tror jeg gjaldt min ekskone også. 
Likevel har jeg erfart, både selv og via nære/bekjente, at det er ikke på alle tidspunkter eller stadier i livet at man er klar for det. Kroppen, psyken, sinnet - en av de eller alle - er nødvendigvis ikke rustet til å gi seg i kast med den særdeles tunge jobben som ligger idet å «ta tak i» ting på en mer fornuftig og hensiktsmessig måte enn hva man har forutsetninger for akkurat her og nå(/der og da). Så inntil videre blir det til at man fortsetter i samme bane man har gjort så langt, noe som jo faktisk har fungert i større eller mindre grad. Helt til man 1) bestemmer seg for at NÅ er tiden inne for endring. Eller 2) symptomtrykket øker sakte men sikkert, det som en gang var en fis i lufta og en dråpe i havet oppleves plutselig som den største belastning, og kroppen sier en dag STOPP!

Poenget mitt er at det er nok veldig vanlig og helt normalt å tenke slik du gjør, men jeg håper og ønsker for deg at du ikke er for streng med deg selv ift. akkurat dét. Du har mest sannsynlig trengt den tiden du har trengt, og det er nå du er best rustet og står stødigste i det selv (og ev. i andre relasjoner) til å takle veien videre på best mulig måte🙏🏼 Det er iallfall slik jeg ser på det.

Gode tanker sendes herfra❤️

Anonymkode: 46d14...be2

Takk, det var godt å lese.. 🙂❤️ Kan kjenne meg igjen i veldig mye av det du skriver om din ekskone. Har holdt på på samme måte. Flere jobber, flipping av leiligheter, vært der for alle rundt meg og måtte slite meg ut fysisk og mentalt for å klare å sovne på kvelden.
 

Begeret rant over for min del etter å ha stått som nærmeste pårørende i et svært kaotisk sykdomsforløp med nært familiemedlem. På toppen gikk jeg inn i en trygg relasjon som begynte å pirke litt under overflaten min og som så hvor tøft alt hadde vært. Da raste hele virkelighetsoppfatningen min sammen og jeg klarte ikke holde meg selv i «sjakk» lenger. Da ble jeg totalt utslitt både mentalt og fysisk, samtidig som panikken, redselen og reaksjonene som jeg burde hadde hatt tidligere over overgrepet og mishandlingen kom. 

Nå må jeg lære meg å sette mentale og fysiske grenser, bearbeide sorgen over alt jeg har måtte stå i og samtidig se framover 🙂❤️ 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å kuppe. Men jeg er nyskjerrig på hva dere har vært utsatt for? 💐

Anonymkode: 062e5...dfa

Komplisert å svare kort på, men ble mishandlet fysisk, psykisk og seksuelt fra jeg var liten, mobbet på skolen, vært i dårlige relasjoner med mye vold og overgrep, blitt utsatt for blind vold/drapsforsøk en søndag helt ut av det blå.

I tillegg har det vært diverse andre episoder som sikkert har sammenheng med at jeg ser på meg selv som verdiløs og ødelagt. 

Høres dramatisk ut, så jeg forteller det bare til behandleren min på dps, andre ville sikkert trodd jeg var en dramaqueen eller hadde en personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Komplisert å svare kort på, men ble mishandlet fysisk, psykisk og seksuelt fra jeg var liten, mobbet på skolen, vært i dårlige relasjoner med mye vold og overgrep, blitt utsatt for blind vold/drapsforsøk en søndag helt ut av det blå.

I tillegg har det vært diverse andre episoder som sikkert har sammenheng med at jeg ser på meg selv som verdiløs og ødelagt. 

Høres dramatisk ut, så jeg forteller det bare til behandleren min på dps, andre ville sikkert trodd jeg var en dramaqueen eller hadde en personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 7489d...79e

Kun de nærmeste som vet «historien» min også. Mye fordi jeg rett og slett blir overveldet over å tenke på det selv og det blir mye for folk å ta innover seg. 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kun de nærmeste som vet «historien» min også. Mye fordi jeg rett og slett blir overveldet over å tenke på det selv og det blir mye for folk å ta innover seg. 

Anonymkode: 84c05...9f2

Ja. Men noen ganger kan jeg liksom bli «grenseløs» i det jeg deler, altså at jeg plutselig kan fortelle ting og så ser jeg på folk at dette er ikke en normal ting å ha opplevd. Og så bare skammer jeg meg. Har du det også sånn?

 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Men noen ganger kan jeg liksom bli «grenseløs» i det jeg deler, altså at jeg plutselig kan fortelle ting og så ser jeg på folk at dette er ikke en normal ting å ha opplevd. Og så bare skammer jeg meg. Har du det også sånn?

 

Anonymkode: 7489d...79e

Ja, har det også sånn. 😕❤️  Men skammer meg mindre over historien nå og føler mer på sorg/sympati/empati ovenfor meg selv fordi jeg måtte oppleve det. 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har det også sånn. 😕❤️  Men skammer meg mindre over historien nå og føler mer på sorg/sympati/empati ovenfor meg selv fordi jeg måtte oppleve det. 

Anonymkode: 84c05...9f2

♥️ Takk for at du deler/svarer. Det betyr veldig mye for meg. 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

På 2.10.2020 den 12.47, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å kuppe. Men jeg er nyskjerrig på hva dere har vært utsatt for? 💐

Anonymkode: 062e5...dfa

Grov mobbing i oppveksten.

Anonymkode: 84ccd...70a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grov mobbing i oppveksten.

Anonymkode: 84ccd...70a

Men da burde du være desto mer glad for at du er kvitt mobbinga nå!

Anonymkode: 1731b...0bb

[AnonymBruker]

På 2.10.2020 den 21.54, AnonymBruker skrev:

Ja. Men noen ganger kan jeg liksom bli «grenseløs» i det jeg deler, altså at jeg plutselig kan fortelle ting og så ser jeg på folk at dette er ikke en normal ting å ha opplevd. Og så bare skammer jeg meg. Har du det også sånn?

 

Anonymkode: 7489d...79e

Min samboer opplever dette stadig vekk, selv om det skjer sjeldnere og sjeldnere. Mest fordi hun i mange år ikke ante hvordan en normal oppvekst var og ikke ante at andre barn ikke fikk sexleketøy i julegave av far og at det ikke var vanlig å bli tvunget til å spise sitt eget oppkast når man hadde omgangssyke. Det har vært så utrolig mange "Å, det skjedde meg en gang også, på åtteårsdagen min, at dildoen jeg fikk matcha pysjen jeg fikk av tante perfekt, det var heeeelt samme rosanyanse! Og det var jo helt tilfeldig, for pappa hadde ingen anelse om at tante hadde kjøpt my little pony-pysj, for de var uvenner og snakka ikke sammen akkurat da fordi pappa hadde sittet inne for langing. Det er så morsomt når sånne ting skjer, sånn helt tilfeldig!" Også blir alle rundt bordet dønn stille, etterhvert går de ar aldri mer kontakt og svarer aldri mer på meldinger eller telefoner... Hun har lært, sakte men sikkert, hva som er normalt og ikke, så sånne ting skjer ikke så ofte lenger, med mindre samtalen dreier inn på temaer vi som par aldri har snakket om sånn at hun fremdeles tror akkurat det foregår slik det foregikk hos hennes familie. Problemet oppstår nå mest fordi hun ikke har en eneste normal opplevelse fra barndommen det går an å nevne, så når folk "presser" henne for å få vite hvordan hun hadde det på skolen, hvilket godteri hun likte best, om hun også hadde puddelpermanent og panneluggen rett opp på 80-tallet eller om hun var typisk leke med dukker-jente eller tomboy som liten, må hun begynne å dikte opp ting på sparket. For de ekte svarene skremmer folk og jager dem bort og et "det vil jeg helst ikke snakke om" oppfattes som ekstremt weird og avvisende. Og når hun skal finne på ting, blir hun stressa og nervøs og det blir gjerne med andre små "rariteter" som har vært naturlige for henne i hennes oppvekst, med i historien. Og så blir folk ukomfortable likevel. Derfor øver vi nå på nettopp dette med å finne på historier. Vi ser skandinavisk barne- og ungdomsfilm i hopetall, spesielt fra hennes generasjon, og plukker ut hendelser der som hun gjenforteller som om det var hun som opplevde dem. Hverdagslige hendelser, flaue opplevelser, vennskapsforhold, klesvalg, hvordan foreldrene der var, skoleturer, hva som helst som kan fylle inn et tomrom... Og så spør jeg henne om dem gang på gang i dagene og ukene etterpå, til de sitter, og korrigerer ting underveis for at det skal passe med hennes fysikk. For eksempel ville hun aldri behøvd å bleke håret siden hun er hvitblond fra før eller fått brillene sine ødelagt av hunden sin, siden hun har perfekt syn. Det er sikkert på mange måter feil å skape løgner på denne måten, men det gir henne muligheten til å få og opprettholde vennskap, hvilket jo er viktig for hvem som helst, men spesielt for noen som prøver å forstå hva som er normalt og å etablere normale minner. Men selvfølgelig prøver hun å bruke færrest mulig av historiene og heller snakke om sitt voksne liv og alt hun har opplevd etter at hun kom seg bort, om hobbyer og interesser, om reiser og generelt om "krig og fred og religion og politikk og sånn". 

Jeg skjønner at ikke alle har hatt en like unormal bakgrunn som henne, men jeg ser at det er lett å nevne eller fortelle om ting andre ser på som skummelt, ubehagelig eller sært når man selv ikke ante at det ikke var normalt eller likt for alle. Jeg har mange svært unormale opplevelser i baggasjen selv, men de var avbrekk i en ellers helt normal oppvekst, og jeg visste allerde da at dette var fullstendig unormalt og at ingen skulle behandles sånn. Så jeg slipper å fortelle ting og ikke forstå at er unormalt før jeg ser folks reaksjon. Men selv jeg sliter med å ikke nevne ting som for meg var en stor del av oppveksten, selv om det kanskje ikke utgjorde noen stor andel av opplevelsene mine. Men jeg vet av erfaring at folk ikke takler å høre om ting, så jeg prøver hardt å la være. 

Anonymkode: 6de5a...fae

[AnonymBruker]

Jeg blir nesten rørt når jeg leser om pårørende som gjør alt de kan for å hjelpe og gjøre sitt beste for sin kjære med CPTSD. Jeg gråter nå, fordi meg og samboer hadde en skikkelig dum krangel. Jeg fikk sterke trigger på en ting han gjorde og hevet stemmen... Han begynte desverre å heve stemmen tilbake,  jeg ropte da "skal du skrike til meg?!!" og da roper han igjen " du skriker jo!!" ... Og han begynte å si frekke ting at jeg er umenneskelig og jeg er ett udyr... Noe som forsterker det vonde i meg enda enda mere. Som gjorde at jeg kastet noe og smelte døren. 

Jeg har flere ganger pratet med han, fortalt han at dette er vanskelig og du må være helt sikker på at du klarer å være tålmodig med meg i uliie situasjoner osv... For når jeg skal i behandling er det viktig at han ikke gjør meg verre. 

Jeg har sagt at når jeg "mister" meg selv, og forsvinner til min CPTSD personlighet, så må han snakke rolig og helst ikke si noe, kun korte setninger. Vente til jeg har roet meg.

Han har lovet meg det, han sier han skal gjøre alt han kan, men han leser ikke om lidelsen eller spør om noe😞 Han vet bare at den personen jeg er uten CPTSD er helt fantastisk som han sier. Men for meg er det viktig at han fokuserer på den andre delen av meg også, for når han går i angrep mot mine "demoner", vil jeg få bivirkninger etterpå som er deprimert og trist osv... 

Jeg vil ikke være alene, men samtidig vanskelig å være to😭

Hvorfor holder han ikke d han lover?😭😭han sa at han skal bli rolig når jeg sprekker😭

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir nesten rørt når jeg leser om pårørende som gjør alt de kan for å hjelpe og gjøre sitt beste for sin kjære med CPTSD. Jeg gråter nå, fordi meg og samboer hadde en skikkelig dum krangel. Jeg fikk sterke trigger på en ting han gjorde og hevet stemmen... Han begynte desverre å heve stemmen tilbake,  jeg ropte da "skal du skrike til meg?!!" og da roper han igjen " du skriker jo!!" ... Og han begynte å si frekke ting at jeg er umenneskelig og jeg er ett udyr... Noe som forsterker det vonde i meg enda enda mere. Som gjorde at jeg kastet noe og smelte døren. 

Jeg har flere ganger pratet med han, fortalt han at dette er vanskelig og du må være helt sikker på at du klarer å være tålmodig med meg i uliie situasjoner osv... For når jeg skal i behandling er det viktig at han ikke gjør meg verre. 

Jeg har sagt at når jeg "mister" meg selv, og forsvinner til min CPTSD personlighet, så må han snakke rolig og helst ikke si noe, kun korte setninger. Vente til jeg har roet meg.

Han har lovet meg det, han sier han skal gjøre alt han kan, men han leser ikke om lidelsen eller spør om noe😞 Han vet bare at den personen jeg er uten CPTSD er helt fantastisk som han sier. Men for meg er det viktig at han fokuserer på den andre delen av meg også, for når han går i angrep mot mine "demoner", vil jeg få bivirkninger etterpå som er deprimert og trist osv... 

Jeg vil ikke være alene, men samtidig vanskelig å være to😭

Hvorfor holder han ikke d han lover?😭😭han sa at han skal bli rolig når jeg sprekker😭

Anonymkode: 04990...69b

Å kalle deg et udyr og umenneskelig er langt over grensa og er rett og slett psykisk mishandling. Du vil ha det langt bedre uten en mann som ikke respekterer deg. Håper du finner styrke til å gå. Å være alene er tøft, men å føle seg alene, ikke forstått og dårlig behandlet i et forhold, er nok minst like tøft. 

Anonymkode: 6de5a...fae

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir nesten rørt når jeg leser om pårørende som gjør alt de kan for å hjelpe og gjøre sitt beste for sin kjære med CPTSD. Jeg gråter nå, fordi meg og samboer hadde en skikkelig dum krangel. Jeg fikk sterke trigger på en ting han gjorde og hevet stemmen... Han begynte desverre å heve stemmen tilbake,  jeg ropte da "skal du skrike til meg?!!" og da roper han igjen " du skriker jo!!" ... Og han begynte å si frekke ting at jeg er umenneskelig og jeg er ett udyr... Noe som forsterker det vonde i meg enda enda mere. Som gjorde at jeg kastet noe og smelte døren. 

Jeg har flere ganger pratet med han, fortalt han at dette er vanskelig og du må være helt sikker på at du klarer å være tålmodig med meg i uliie situasjoner osv... For når jeg skal i behandling er det viktig at han ikke gjør meg verre. 

Jeg har sagt at når jeg "mister" meg selv, og forsvinner til min CPTSD personlighet, så må han snakke rolig og helst ikke si noe, kun korte setninger. Vente til jeg har roet meg.

Han har lovet meg det, han sier han skal gjøre alt han kan, men han leser ikke om lidelsen eller spør om noe😞 Han vet bare at den personen jeg er uten CPTSD er helt fantastisk som han sier. Men for meg er det viktig at han fokuserer på den andre delen av meg også, for når han går i angrep mot mine "demoner", vil jeg få bivirkninger etterpå som er deprimert og trist osv... 

Jeg vil ikke være alene, men samtidig vanskelig å være to😭

Hvorfor holder han ikke d han lover?😭😭han sa at han skal bli rolig når jeg sprekker😭

Anonymkode: 04990...69b

Han kan love så mye han vil, men han må faktisk ta seg selv i nakken og skjerpe seg.

Dette er din helse og ditt liv det handler om. Mye av grunnen til at man ender opp med denne diagnosen er jo blant annet pga dårlig behandling. Å bli kalt slike ting er bare med på å gjøre deg dårligere og hadde ikke vært greit å si til en person uten cptsd heller.❤️ Selv om han lover, har det skadet deg og fortsetter å gjøre det mer og mer for hver gang.

Det er essensielt at partneren din forstår hvor du kommer fra og hva du trenger. Så får han finne ut om han klarer å være med å bidra eller ikke ❤️ Du er den som hovedsakelig må ta ansvar for din egen bedring her, men en trygg og god kjæreste burde ikke være for mye å forlange av han..

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir nesten rørt når jeg leser om pårørende som gjør alt de kan for å hjelpe og gjøre sitt beste for sin kjære med CPTSD. Jeg gråter nå, fordi meg og samboer hadde en skikkelig dum krangel. Jeg fikk sterke trigger på en ting han gjorde og hevet stemmen... Han begynte desverre å heve stemmen tilbake,  jeg ropte da "skal du skrike til meg?!!" og da roper han igjen " du skriker jo!!" ... Og han begynte å si frekke ting at jeg er umenneskelig og jeg er ett udyr... Noe som forsterker det vonde i meg enda enda mere. Som gjorde at jeg kastet noe og smelte døren. 

Jeg har flere ganger pratet med han, fortalt han at dette er vanskelig og du må være helt sikker på at du klarer å være tålmodig med meg i uliie situasjoner osv... For når jeg skal i behandling er det viktig at han ikke gjør meg verre. 

Jeg har sagt at når jeg "mister" meg selv, og forsvinner til min CPTSD personlighet, så må han snakke rolig og helst ikke si noe, kun korte setninger. Vente til jeg har roet meg.

Han har lovet meg det, han sier han skal gjøre alt han kan, men han leser ikke om lidelsen eller spør om noe😞 Han vet bare at den personen jeg er uten CPTSD er helt fantastisk som han sier. Men for meg er det viktig at han fokuserer på den andre delen av meg også, for når han går i angrep mot mine "demoner", vil jeg få bivirkninger etterpå som er deprimert og trist osv... 

Jeg vil ikke være alene, men samtidig vanskelig å være to😭

Hvorfor holder han ikke d han lover?😭😭han sa at han skal bli rolig når jeg sprekker😭

Anonymkode: 04990...69b

Når du merker at noe trigger, si det høyt, selv om det er noe lite. Da vet de rundt med en gang det oppstår noe. Trekk deg litt unna fra personen/situasjonen og prøv å gjøre stabiliserende øvelser og få kontroll over kroppen igjen slik at du ikke faller enda lenger ut av toleransevinduet❤️ Ikke sikkert at det går, men prøv å skjerme deg, slik at han ikke på trass kan fortsette å trigge eller provosere deg. Hvis du sier i fra at du er trigget med en gang det oppstår noe, men han ikke respekterer det, respekterer han ikke hvilken kamp du står i❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når du merker at noe trigger, si det høyt, selv om det er noe lite. Da vet de rundt med en gang det oppstår noe. Trekk deg litt unna fra personen/situasjonen og prøv å gjøre stabiliserende øvelser og få kontroll over kroppen igjen slik at du ikke faller enda lenger ut av toleransevinduet❤️ Ikke sikkert at det går, men prøv å skjerme deg, slik at han ikke på trass kan fortsette å trigge eller provosere deg. Hvis du sier i fra at du er trigget med en gang det oppstår noe, men han ikke respekterer det, respekterer han ikke hvilken kamp du står i❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

Takk for tips❤ Noen ganger kan det være så lite som ett blikk eller at han klør seg i hode, eller at han ser ut av vinduet midt i en samtale. Jeg er litt redd for å si at jeg ble trigget når det er lite, vil ikke at han skal tro at jeg utnytter situasjonen eller noe. I slike situasjoner pleier jeg å liste meg forsiktig bort, inn på ett rom alene eller noe(flight). For da kan jeg roe meg ned og vente på følelsen skal gå bort, før jeg mister kontrollen.  Men hvis han direkte trigger meg, slik som i går, da blir det som oftest fight... Gleder meg til å begynne med behandling og håper jeg kan bli frisk igjen.💕

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert på mange måter feil å skape løgner på denne måten, men det gir henne muligheten til å få og opprettholde vennskap, hvilket jo er viktig for hvem som helst, men spesielt for noen som prøver å forstå hva som er normalt og å etablere normale minner.

Jeg synes det høres veldig slitsomt ut? Jeg har lært meg til å bare jatte. Erfaringsmessig vil de fleste ikke egentlig høre hva du mener eller om deg, de vil snakke om seg selv. Så når noen sier noe om ball-genseren eller julegaven prøver jeg å bare si haha, ja sånn var det vel for de fleste eller noe annet hjernedødt. 

Men jeg er ikke egentlig så veldig opptatt av relasjon til andre, jeg tror det toget har gått. Jeg tror ikke noen liker meg, og orker ikke involvere meg i noe, det føles bare anstrengende og meningsløst. 

Min mann er også sånn aggressiv som du andre beskriver. Jeg tror ikke han er glad i meg egentlig. Men jeg har ikke klart å dra, det føles liksom bare som at jeg fortjener det.  Han forstår ikke/driter i at oppførselen hans er triggende. Jeg sparer mot, penger og krefter til å gå fra ham. 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tips❤ Noen ganger kan det være så lite som ett blikk eller at han klør seg i hode, eller at han ser ut av vinduet midt i en samtale. Jeg er litt redd for å si at jeg ble trigget når det er lite, vil ikke at han skal tro at jeg utnytter situasjonen eller noe. I slike situasjoner pleier jeg å liste meg forsiktig bort, inn på ett rom alene eller noe(flight). For da kan jeg roe meg ned og vente på følelsen skal gå bort, før jeg mister kontrollen.  Men hvis han direkte trigger meg, slik som i går, da blir det som oftest fight... Gleder meg til å begynne med behandling og håper jeg kan bli frisk igjen.💕

Anonymkode: 04990...69b

Bare hyggelig ☺️❤️
Jeg følte også det i starten, for kan bli trigget av «småting» også. Vi har hatt mange samtaler om dette og før vi fikk vite om diagnosen min var han mer provoserende og ville at jeg skulle lære meg å bli «hardere» tilbake når han sa eller gjorde noe som trigget meg.

Nå har vi derimot lest veldig mye om diagnosen begge to (også i boken fra Modum) og selv om han syns det er vanskelig å forstå alt sammen, så respekterer han og hjelper han meg veldig. Selvfølgelig skal man kunne være uenige i ting, og jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt hvis han er sliten og «avvisende» en dag, selv om kroppen min tror det. Desto mer han vet, desto bedre møter han meg når jeg blir trigget nå ☺️

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare hyggelig ☺️❤️
Jeg følte også det i starten, for kan bli trigget av «småting» også. Vi har hatt mange samtaler om dette og før vi fikk vite om diagnosen min var han mer provoserende og ville at jeg skulle lære meg å bli «hardere» tilbake når han sa eller gjorde noe som trigget meg.

Nå har vi derimot lest veldig mye om diagnosen begge to (også i boken fra Modum) og selv om han syns det er vanskelig å forstå alt sammen, så respekterer han og hjelper han meg veldig. Selvfølgelig skal man kunne være uenige i ting, og jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt hvis han er sliten og «avvisende» en dag, selv om kroppen min tror det. Desto mer han vet, desto bedre møter han meg når jeg blir trigget nå ☺️

Anonymkode: 84c05...9f2

Det er ikke meg du svarer her, så beklager at jeg siterer og svarer deg.

Men interessant det du skriver om hvordan din samboer oppfordret deg til å bli «hardere» tilbake mot ham. Da forstår jeg det nemlig slik at du gjerne har hatt en tendens til å trekke deg unna, skygge bane, være litt lavmælt, e.l.?

Det interessante (for min del) er at min eks, som er den med diagnosen, ba meg om å bli litt «hardere» og tydeligere med henne også, i de tilfellene hvor hun ble oppfarende og reagerte voldsomt i en situasjon/diskusjon/krangel. 
Hun ønsket altså at jeg skulle innta en mer «hard» og streng rolle overfor henne, mens det for meg falt seg naturlig å snakke i et rolig tempo og dempet volum når den andre parten fyrte seg opp. Noe hun gav uttrykk for å finne mer provoserende og nesten mer «triggende» enn om jeg hadde svart tilbake med samme høye volumet og «trykket» som hun selv snakket med. Det er ikke noe jeg har tenkt eller reflektert noe spesielt over tidligere, at kanskje er det egentlig litt «utypisk»(?), før jeg leste det du skrev i innlegget ditt.

Det kan dog hende at det i vårt/hennes tilfelle handlet om hva hun var vant med fra tidligere forhold, som i stor grad har vært turbulente, særs dysfunksjonelle og preget av høyt og lavt over hele linja - også i krangler/diskusjoner. Mye break up & make up så vidt jeg har skjønt, noe som muligens føyer seg inn i rekken av ting som er «normalt» for henne.

Så selv om hun ønsket seg et mer trygt, rolig og stabilt samliv enn hva hun tidligere hadde hatt, så ble det kanskje (som noen her har nevnt tidligere) utrygt med dette trygge, nettopp fordi det var så ukjent/uvant..
 

Beklager, dette ble litt lengre enn hva jeg hadde tenkt, og det var vel ikke helt relevant for det som dere snakker om nå egentlig. 
Men det traff litt «rett hjem» hos meg det du skrev, bare i stikk motsatt retning på et vis. 
Noe som jo kan være interessant for andre å lese om, at det tross alle likheter og gjenkjennbare «ting» knyttet til diagnosen, så er det også en del større og mindre forskjeller - alt avhengig av personlighet, tidligere erfaringer, ulike triggere, etc.

Klem❤️😊

 

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke meg du svarer her, så beklager at jeg siterer og svarer deg.

Men interessant det du skriver om hvordan din samboer oppfordret deg til å bli «hardere» tilbake mot ham. Da forstår jeg det nemlig slik at du gjerne har hatt en tendens til å trekke deg unna, skygge bane, være litt lavmælt, e.l.?

Det interessante (for min del) er at min eks, som er den med diagnosen, ba meg om å bli litt «hardere» og tydeligere med henne også, i de tilfellene hvor hun ble oppfarende og reagerte voldsomt i en situasjon/diskusjon/krangel. 
Hun ønsket altså at jeg skulle innta en mer «hard» og streng rolle overfor henne, mens det for meg falt seg naturlig å snakke i et rolig tempo og dempet volum når den andre parten fyrte seg opp. Noe hun gav uttrykk for å finne mer provoserende og nesten mer «triggende» enn om jeg hadde svart tilbake med samme høye volumet og «trykket» som hun selv snakket med. Det er ikke noe jeg har tenkt eller reflektert noe spesielt over tidligere, at kanskje er det egentlig litt «utypisk»(?), før jeg leste det du skrev i innlegget ditt.

Det kan dog hende at det i vårt/hennes tilfelle handlet om hva hun var vant med fra tidligere forhold, som i stor grad har vært turbulente, særs dysfunksjonelle og preget av høyt og lavt over hele linja - også i krangler/diskusjoner. Mye break up & make up så vidt jeg har skjønt, noe som muligens føyer seg inn i rekken av ting som er «normalt» for henne.

Så selv om hun ønsket seg et mer trygt, rolig og stabilt samliv enn hva hun tidligere hadde hatt, så ble det kanskje (som noen her har nevnt tidligere) utrygt med dette trygge, nettopp fordi det var så ukjent/uvant..
 

Beklager, dette ble litt lengre enn hva jeg hadde tenkt, og det var vel ikke helt relevant for det som dere snakker om nå egentlig. 
Men det traff litt «rett hjem» hos meg det du skrev, bare i stikk motsatt retning på et vis. 
Noe som jo kan være interessant for andre å lese om, at det tross alle likheter og gjenkjennbare «ting» knyttet til diagnosen, så er det også en del større og mindre forskjeller - alt avhengig av personlighet, tidligere erfaringer, ulike triggere, etc.

Klem❤️😊

 

Anonymkode: 46d14...be2

Forstår hva du mener og skjønner hvorfor det traff deg.☺️Tror mange som har eller er/var pårørende til en med cptsd kan gjenkjenne mange lignende trekk og reaksjoner. Jeg kan jo ikke gi deg noe fasitsvar på hvorfor hun gjorde det, men vet at flere i «vår» situasjon også kan bli redd av at ting er harmoniske. Så redde at noen av oss ønsker å starte konflikter for å komme inn i det «trygge» , men skumle igjen. Det kan føles som om det gode bare ikke stemmer og få oss til å dissosiere (føle at vi ikke er virkelige osv).

Det virker likevel som du analyserer godt rundt det du har opplevd som var vanskelig. Å klare å dypdykke litt i refleksjon over noe som er vanskelig, uten å la seg hemme i å gå framover, tror jeg er viktig. 😇 Det er vel det vi med denne diagnosen har trodd vi har gjort med å «løpe» videre og håndtere det med litt merkelige overlevelsesmekanismer. Regner med det er du som også siterte meg tidligere der det ble brudd kort tid etter at dere giftet dere? 
 

Og ja, det stemmer med din oppfatning av meg 🙂 Jeg har aldri vært sinna eller høylytt av meg. Er litt mer av den typen som har tålt alt så lenge andre har det fint og er fornøyd. Litt som Kjell Simen i parterapi, satt på spissen. Men har vært veldig bevisst på at jeg burde stå mer opp for meg selv og velge «min» vei med tydelige grenser og meninger i mange år.

Dette var noe jeg ikke hadde lært hjemmefra, men visste at jeg trengte for å kunne leve et mer harmonisk liv der jeg ville få det godt. Selv med denne vissheten havnet jeg i relasjoner som var svært destruktive, og der jeg prøvde å ha egne meninger og stå opp for meg selv om jeg ble behandlet veldig dårlig. Ble da møtt med samme avvisning og likegyldighet som jeg har vokst opp med. Eller svært stor verbal dominans/høye stemmer. Jeg merker allerede bedring i form av å kunne stabilisere meg i triggende situasjoner, - som er helt fantastisk, men er overveldende å oppdage alle triggerne man har også. Før trodde jeg det var jeg som var «sprø» som kunne begynne å skjelve av småting.😇

 

Anonymkode: 84c05...9f2