Du som har kompleks ptsd

[Prøver18]

Går veldig opp og ned. kan være helt normal, og plutselig hvis jeg blir trigget blir jeg sykt inneslutta, sur, trekker meg tilbake, stille, eksploderer lett, irritabel, og rett og slett muggen. nervøs, klarer ikke finne roen på en stund, sover dårlig ect. en trigger kan være f.eks at noen roper, eller at en ølboks blir åpnet. igår tok samboer seg en øl, og jeg kjente jeg fikk helt frysninger av lyden, også litt uti det ga han meg kyss, og jeg kjente jeg bare ville dytte han bort pga øllukta. så ja, jeg er wierd.

[Prøver18]

Akkurat nå, Prøver18 skrev:

Går veldig opp og ned. kan være helt normal, og plutselig hvis jeg blir trigget blir jeg sykt inneslutta, sur, trekker meg tilbake, stille, eksploderer lett, irritabel, og rett og slett muggen. nervøs, klarer ikke finne roen på en stund, sover dårlig ect. en trigger kan være f.eks at noen roper, eller at en ølboks blir åpnet. igår tok samboer seg en øl, og jeg kjente jeg fikk helt frysninger av lyden, også litt uti det ga han meg kyss, og jeg kjente jeg bare ville dytte han bort pga øllukta. så ja, jeg er wierd.

har forresten også selvfølgelig diagnose fra psykolog og lege.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår hva du mener og skjønner hvorfor det traff deg.☺️Tror mange som har eller er/var pårørende til en med cptsd kan gjenkjenne mange lignende trekk og reaksjoner. Jeg kan jo ikke gi deg noe fasitsvar på hvorfor hun gjorde det, men vet at flere i «vår» situasjon også kan bli redd av at ting er harmoniske. Så redde at noen av oss ønsker å starte konflikter for å komme inn i det «trygge» , men skumle igjen. Det kan føles som om det gode bare ikke stemmer og få oss til å dissosiere (føle at vi ikke er virkelige osv).

Det virker likevel som du analyserer godt rundt det du har opplevd som var vanskelig. Å klare å dypdykke litt i refleksjon over noe som er vanskelig, uten å la seg hemme i å gå framover, tror jeg er viktig. 😇 Det er vel det vi med denne diagnosen har trodd vi har gjort med å «løpe» videre og håndtere det med litt merkelige overlevelsesmekanismer. Regner med det er du som også siterte meg tidligere der det ble brudd kort tid etter at dere giftet dere? 
 

Og ja, det stemmer med din oppfatning av meg 🙂 Jeg har aldri vært sinna eller høylytt av meg. Er litt mer av den typen som har tålt alt så lenge andre har det fint og er fornøyd. Litt som Kjell Simen i parterapi, satt på spissen. Men har vært veldig bevisst på at jeg burde stå mer opp for meg selv og velge «min» vei med tydelige grenser og meninger i mange år.

Dette var noe jeg ikke hadde lært hjemmefra, men visste at jeg trengte for å kunne leve et mer harmonisk liv der jeg ville få det godt. Selv med denne vissheten havnet jeg i relasjoner som var svært destruktive, og der jeg prøvde å ha egne meninger og stå opp for meg selv om jeg ble behandlet veldig dårlig. Ble da møtt med samme avvisning og likegyldighet som jeg har vokst opp med. Eller svært stor verbal dominans/høye stemmer. Jeg merker allerede bedring i form av å kunne stabilisere meg i triggende situasjoner, - som er helt fantastisk, men er overveldende å oppdage alle triggerne man har også. Før trodde jeg det var jeg som var «sprø» som kunne begynne å skjelve av småting.😇

 

Anonymkode: 84c05...9f2

Ja, jeg har forstått at det er slik for en del, etter hvert som jeg har lest meg litt opp på «deres situasjon».. 
Og som deg sitter ikke jeg heller med noen fasitsvar, men jeg opplever vel situasjonen med min eks som at det var belastning ifm. terapisamtaler og graving i «gammelt grums» som sakte men sikkert trigget den siste tidens såkalte tilstand for henne. Det slår meg som litt for tilfeldig at det var fra da av at det i større grad og oftere enn tidligere svingte i humør/sinnsstemning hos henne, og at det resulterte i en oppsummering som tilsa at hun ikke lenger var lykkelig (og angivelig heller ikke hadde vært det på en stund).

Men jeg tror absolutt at det er noe i det at det også kan oppleves som overveldende og utrygt med det ukjente/fremmede trygge og stabile, og at man kanskje i dårligere perioder har enda større behov for noe kjent - det være seg (å skape) konflikter og turbulens, drive selvskading og/eller selvmedisinering i ulike grad og slag, virkelighetsflukt på ulike måter - hva enn man har vært vant med og som tidligere har vært en «suksessrik» mekanisme. Og da er det klart at man i ethvert forhold og i enhver relasjon kan finne feil og mangler, eller bare noe som ikke er «bra nok», og fokusere på det hardt og lenge nok til at det blir veiende tyngre enn alt det som fortsatt og faktisk er på plussiden.

Tusen takk for hyggelige ord - det varmer!☺️
Ja, det er meg som tidligere har sitert deg (håper du tar det som et kompliment!), hvor det tok slutt ganske kort tid etter giftemål. 
Jeg har som nevnt brukt en del timer (les: dager) de siste månedene på å søke kunnskap og informasjon, og er i dag mer opplyst enn jeg noen gang har vært - både på generelt grunnlag og spesielt ift. min eks. Jeg lærer stadig nye «ting» og får ny informasjon, og en del av det skulle jeg gjerne visst for lenge siden, uten at det nødvendigvis hadde endret på situasjonen slik den er i dag - det føles mer og mer som den kanskje var uungåelig, med de forutsetninger vi hadde og slik ting nå viser seg å være..
Noe jeg synes er forferdelig trist og som sitter fryktelig langt inne å skulle erkjenne..💔 

Du virker selv å være både oppegående, selvbevisst og dypt reflektert - noe jeg er overbevist om at vil hjelpe deg å få det så godt som du overhodet kan, på alle måter!🙏🏼
Både god innsikt i egen sykdom og innsikt i deg selv, mentalt og emosjonelt, tar deg mange store steg på riktig vei, og det er også (vil jeg tro) en god motivasjon og en viss trygghet i det i tillegg. For alle både tviler vi på oss selv fra tid til annen, stiller spørsmålstegn ved og nedvurderer egne tanker og følelser omkring ting - da hjelper det godt å vite (og bli fortalt og minnet på🤗) at man faktisk står rimelig godt og støtt i seg selv, at man kan føle seg trygg på at det man opplever er helt i orden i en gitt situasjon, og at de verktøyene/mestringsstrategiene man har tilegnet seg er nyttige og gode å bruke..!☺️ 

Jeg ser at vi begge skriver som AB her inne, men om det skulle være av interesse så hadde det vært hyggelig å dele litt tanker og opplevelser/erfaringer på PM😊

Klem fra en takknemlig sjel❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

Jeg har også PTSD, kompleks, mange traumer, et par presise hovedtraumer som innebærer tap av eget barn. Det har vært mye stygg mishandling opp igjennom, som har pågått over lange perioder av gangen. Det har vært frihetsberøvelse. Det har vært drapsforsøk. En terapaut sa at jeg hadde flere og større taumer enn de fleste krigsflyktningene han hadde behandlet. Jeg føler selv at det er ett hovedtraume jeg da, og det er tap av eget barn. Alt annet blir stående i skyggen av det, og det blir i seg selv et problem når ett av traumene tar opp så mye fokus. Det har aldri blitt anledning til å prøve å bearbeide noe av det andre, og jeg kommer jo aldri over eller forbi det hovedtraumet omkring barnet, så jeg blir stående og stampe i det samme i år etter år etter år. Jeg har hatt diagnosen i 20 år, men jeg vil egentlig tippe at det er mye lenger enn det. Kanskje jeg aldri har kjent noe annet, egentlig. 

Jeg ser at mange her har skrevet at de sliter med det sosiale. Det syns jeg også er, og har vært, veldig vanskelig. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med å "overdele" informasjon med andre fra tidligere, og alle de rare blikkene og uttrykkene som vitner om at dette blir for mye å ta inn for folk. Det har vært vanskelig, fordi dette er en så stor del av livet mitt at jeg nesten alltid har kommet til det punktet i vennskapsrelasjoner at jeg føler at jeg må dele med meg for at folk skal forstå hvem jeg er. Men reaksjonen er som oftest alltid den samme. Folk trekker seg unna. Noen tror jeg overdriver, at jeg har vill fantasi kanskje. Det blir for mye. Folk stiller seg ofte uforstående til at vi som vokser opp i "trygge Norge, verdens beste land" kan ha opplevd slike ting som jeg har opplevd. Folk klarer ikke å relatere seg til det. Iblant tenker jeg at jeg burde hatt venner som har opplevd det samme som meg, eller som også lever med ptsd. Da ville man kanskje hatt en bedre forståelse av hverandre, og gitt hverandre rom når man trenger det. Ikke blitt fornermet, slik mange blir hvis man har en periode hvor man isolerer seg. Men det er ikke akkurat så enkelt å gå ut og bevisst lete etter venner med ptsd, da. Men er det andre her som tenker det samme som meg angående akkurat det? 

Anonymkode: 008f8...cf8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også PTSD, kompleks, mange traumer, et par presise hovedtraumer som innebærer tap av eget barn. Det har vært mye stygg mishandling opp igjennom, som har pågått over lange perioder av gangen. Det har vært frihetsberøvelse. Det har vært drapsforsøk. En terapaut sa at jeg hadde flere og større taumer enn de fleste krigsflyktningene han hadde behandlet. Jeg føler selv at det er ett hovedtraume jeg da, og det er tap av eget barn. Alt annet blir stående i skyggen av det, og det blir i seg selv et problem når ett av traumene tar opp så mye fokus. Det har aldri blitt anledning til å prøve å bearbeide noe av det andre, og jeg kommer jo aldri over eller forbi det hovedtraumet omkring barnet, så jeg blir stående og stampe i det samme i år etter år etter år. Jeg har hatt diagnosen i 20 år, men jeg vil egentlig tippe at det er mye lenger enn det. Kanskje jeg aldri har kjent noe annet, egentlig. 

Jeg ser at mange her har skrevet at de sliter med det sosiale. Det syns jeg også er, og har vært, veldig vanskelig. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med å "overdele" informasjon med andre fra tidligere, og alle de rare blikkene og uttrykkene som vitner om at dette blir for mye å ta inn for folk. Det har vært vanskelig, fordi dette er en så stor del av livet mitt at jeg nesten alltid har kommet til det punktet i vennskapsrelasjoner at jeg føler at jeg må dele med meg for at folk skal forstå hvem jeg er. Men reaksjonen er som oftest alltid den samme. Folk trekker seg unna. Noen tror jeg overdriver, at jeg har vill fantasi kanskje. Det blir for mye. Folk stiller seg ofte uforstående til at vi som vokser opp i "trygge Norge, verdens beste land" kan ha opplevd slike ting som jeg har opplevd. Folk klarer ikke å relatere seg til det. Iblant tenker jeg at jeg burde hatt venner som har opplevd det samme som meg, eller som også lever med ptsd. Da ville man kanskje hatt en bedre forståelse av hverandre, og gitt hverandre rom når man trenger det. Ikke blitt fornermet, slik mange blir hvis man har en periode hvor man isolerer seg. Men det er ikke akkurat så enkelt å gå ut og bevisst lete etter venner med ptsd, da. Men er det andre her som tenker det samme som meg angående akkurat det? 

Anonymkode: 008f8...cf8

Ja, jeg tenker helt likt! Har tenkt på det å ha en veninne som noelunde forstår hva jeg kjemper for vær eneste dag, og at jeg plutselig trenger totalt alenetid en stund, at man forstår hverandre i slike situasjoner. Å bare slippe den dårlig samvittigheten.

Jeg vet ikke om dette er likt for alle, men når jeg først er glad, så kan jeg være veldig veldig glad.

Der og da vil jeg nyte vært øyeblikk, være 100% tilstedet for å utnytte den glade følelsen. For jeg vet ikke hvor lenge den kommer til å vare, om 1 time kan jeg plutselig bli trigget og alt blir j*** igjen. Slik som nå etter krangel med kjæresten og han sover nå godt og jeg ligger bare her og ja..

Når jeg er veldig glad, liker jeg å være alene, for da kan ingen straffe ne3g for å være glad, da kan jeg synge,danse og nyte alle detaljene i øyeblikket. Det er jo aldri noen som matcher min glade følelse utenom når dem har drukket alkohol. Da er alle like glade som jeg kan oppleve uten alkohol. 

Sliter dere med noe fysisk smerter pga cptsd ? Jeg har nakke,skulder, og ryggproblemer,mageproblemer,brystsmerter og litt annet...

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

....og en ting til... Føler dere at kjæresten deres er ond og vil skade dere? At han ønsker dere vondt?  Slik føler jeg, jeg er redd for at han egentlig lurer meg og er ute etter å skade psyken min på en sjul måte.  At han bare er sammen med meg pga utseendet feks. Men så stemmer dette nest sannsynleg ikke. Men jeg klarer ikke stoppe tanken om at han egentlig er ondskapsfull. 

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

På 2.10.2020 den 12.47, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å kuppe. Men jeg er nyskjerrig på hva dere har vært utsatt for? 💐

Anonymkode: 062e5...dfa

Det er ikke alltid hva man er utsatt for, men hvilke plager man får i ettertid. Det er viktig å huske på. En traumatisk hendelse trenger ikke gi traumer.

For min del er det diverse seksuelle overgrep. Samt hendelser som skjedde i helsevesenet som liknet overgrepene. Dette kombinert med en oppvekst med foreldre som var emosjonelt utilgjengelige og med en «ta deg sammen»-holdning, gjorde meg syk etter en voldtekt i voksen alder. Fram til denne hendelsen fungerte jeg fint og trodde jeg hadde kommet over det kjipe.

Sånn til en annen gang, og hvertfall i virkeligheten, er ikke dette et spørsmål du bør stille folk med traumelidelser. 

Anonymkode: 76658...884

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg tenker helt likt! Har tenkt på det å ha en veninne som noelunde forstår hva jeg kjemper for vær eneste dag, og at jeg plutselig trenger totalt alenetid en stund, at man forstår hverandre i slike situasjoner. Å bare slippe den dårlig samvittigheten.

Jeg vet ikke om dette er likt for alle, men når jeg først er glad, så kan jeg være veldig veldig glad.

Der og da vil jeg nyte vært øyeblikk, være 100% tilstedet for å utnytte den glade følelsen. For jeg vet ikke hvor lenge den kommer til å vare, om 1 time kan jeg plutselig bli trigget og alt blir j*** igjen. Slik som nå etter krangel med kjæresten og han sover nå godt og jeg ligger bare her og ja..

Når jeg er veldig glad, liker jeg å være alene, for da kan ingen straffe ne3g for å være glad, da kan jeg synge,danse og nyte alle detaljene i øyeblikket. Det er jo aldri noen som matcher min glade følelse utenom når dem har drukket alkohol. Da er alle like glade som jeg kan oppleve uten alkohol. 

Sliter dere med noe fysisk smerter pga cptsd ? Jeg har nakke,skulder, og ryggproblemer,mageproblemer,brystsmerter og litt annet...

Anonymkode: 04990...69b

Jeg har det også sånn, at jeg gleder meg veldig over små ting. Kan prate om de fine høstfarger for eksempel, akkurat idet flyktige øyeblikket som naturen skifter ham, og trærne går over ifra dypgrønn og til rødt, gult og oransje. Kan sette utrolig pris på slike ting.

Jeg har slitt veldig med nakken. Merker spesielt godt hvordan traumene setter seg fysisk i kroppen iblant, det er en veldig fysisk sykdom det her. Har blitt sengeliggende på grunn av nakken i opptil en uke flere ganger, hvis jeg har blitt utsatt for nye belastninger og påkjenninger. Jeg har en del fysiske benbrudd fra tidligere traumer, og iblant merker jeg godt smerter der, selv om legen sier at det ikke skal være noen grunn til at det skal gjøre vondt nå. Så jeg skjønner absolutt hva du mener. 

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

....og en ting til... Føler dere at kjæresten deres er ond og vil skade dere? At han ønsker dere vondt?  Slik føler jeg, jeg er redd for at han egentlig lurer meg og er ute etter å skade psyken min på en sjul måte.  At han bare er sammen med meg pga utseendet feks. Men så stemmer dette nest sannsynleg ikke. Men jeg klarer ikke stoppe tanken om at han egentlig er ondskapsfull. 

Anonymkode: 04990...69b

De første årene jeg og samboeren min var sammen, så sa han ofte til meg: "Jeg er på ditt lag." Jeg var ikke klar over det selv, så jeg ble litt overrasket over denne uttalelsen, men det stemte jo perfekt. At det var akkurat det jeg trengte å høre. Og han gjentok dette så mange ganger, over så mange år, at jeg tilslutt begynte å tro på ham. Og idag ser jeg det sånn jeg også, at vi er et lag, at han er på mitt lag, uansett hva. At han er med meg, aldri mot meg, uansett hva. Han har gode intensjoner, uansett hva.

Det var han som så at jeg trengte dette. Han så, og ga meg akkurat det jeg trengte, uten at jeg ba om det. Uten at jeg egentlig skjønte selv at jeg ikke stolte på ham, at jeg trodde at enhver krangel eller diskusjon ville bli føre til å bli forlatt, eller at jeg noen ganger også funderte på hvilke onde intensjoner han egentlig hadde. Det var han som så dette. Det var han som tok den jobben med å trygge meg på ham. Det finnes sånne menn. Og i dag tenker jeg at hadde det ikke vært for at han er en sånn mann, og gjorde dette for meg, så hadde jeg ikke hatt det så greit som jeg har det i dag.

Jeg tror at hvis man lever med ptsd, så trenger man en voksen, bunnsolid og trygg mann, som evner å se hva andre trenger og gi dem det. En som virkelig ser andre. Som har en modenhet og en refleksjon som ligger litt over den gjennomsnittlige mann. Jeg leser jo her hva noen sliter med i forholdene sine, og jeg tenker at jeg skulle ønske at dere hadde funnet en sånn mann som jeg har. En som står helt rolig igjennom ethvert følelsesutbrudd og sier: "Jeg er på ditt lag. Jeg er her for deg."

Anonymkode: 008f8...cf8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også sånn, at jeg gleder meg veldig over små ting. Kan prate om de fine høstfarger for eksempel, akkurat idet flyktige øyeblikket som naturen skifter ham, og trærne går over ifra dypgrønn og til rødt, gult og oransje. Kan sette utrolig pris på slike ting.

Jeg har slitt veldig med nakken. Merker spesielt godt hvordan traumene setter seg fysisk i kroppen iblant, det er en veldig fysisk sykdom det her. Har blitt sengeliggende på grunn av nakken i opptil en uke flere ganger, hvis jeg har blitt utsatt for nye belastninger og påkjenninger. Jeg har en del fysiske benbrudd fra tidligere traumer, og iblant merker jeg godt smerter der, selv om legen sier at det ikke skal være noen grunn til at det skal gjøre vondt nå. Så jeg skjønner absolutt hva du mener. 

 

De første årene jeg og samboeren min var sammen, så sa han ofte til meg: "Jeg er på ditt lag." Jeg var ikke klar over det selv, så jeg ble litt overrasket over denne uttalelsen, men det stemte jo perfekt. At det var akkurat det jeg trengte å høre. Og han gjentok dette så mange ganger, over så mange år, at jeg tilslutt begynte å tro på ham. Og idag ser jeg det sånn jeg også, at vi er et lag, at han er på mitt lag, uansett hva. At han er med meg, aldri mot meg, uansett hva. Han har gode intensjoner, uansett hva.

Det var han som så at jeg trengte dette. Han så, og ga meg akkurat det jeg trengte, uten at jeg ba om det. Uten at jeg egentlig skjønte selv at jeg ikke stolte på ham, at jeg trodde at enhver krangel eller diskusjon ville bli føre til å bli forlatt, eller at jeg noen ganger også funderte på hvilke onde intensjoner han egentlig hadde. Det var han som så dette. Det var han som tok den jobben med å trygge meg på ham. Det finnes sånne menn. Og i dag tenker jeg at hadde det ikke vært for at han er en sånn mann, og gjorde dette for meg, så hadde jeg ikke hatt det så greit som jeg har det i dag.

Jeg tror at hvis man lever med ptsd, så trenger man en voksen, bunnsolid og trygg mann, som evner å se hva andre trenger og gi dem det. En som virkelig ser andre. Som har en modenhet og en refleksjon som ligger litt over den gjennomsnittlige mann. Jeg leser jo her hva noen sliter med i forholdene sine, og jeg tenker at jeg skulle ønske at dere hadde funnet en sånn mann som jeg har. En som står helt rolig igjennom ethvert følelsesutbrudd og sier: "Jeg er på ditt lag. Jeg er her for deg."

Anonymkode: 008f8...cf8

Høres ut som en veldig god kjæreste du har, så skjønt å lese at mennesker kan være så gode.

Jeg tror samboeren min vil, men at han syns det er vanskelig, han kan lett bli utålmodig og føle personangrep. Han har ikke noen erfaring eller kunnskap om psykisk ting, han har vokst opp trygt i sin A4 familie. Men håper han vil forstå mer etterhvert, han gir meg ellers en veldig god trygghet.

Jeg kan jo bli veldig sint på han, men ønsker ikke det. Men når jeg blir det, så ønsker jeg at han sier "stopp", uten å krangle med meg. Det er ikke mye fornuft når jeg får den reaksjonen at jeg blir sint. Da ønsker jeg at han ignorerer det og lar det gå over. Da får jeg rom til å lære meg å reagere anderledes senere. At vi kan prate om det.

Men forstår at det kan være vanskelig for han å ta imot en sint person og holde seg rolig da. Men det er eneste mulighet for at jeg skal klare å bli bedre. Jeg må faktisk bli behandlet som ett opprørt barn der og da😞 for det sinnet der er traume delen, ikke meg i det daglige, i det daglige er jeg veldig tålmodig.

Sinnet som jeg kan få er barnet i meg, da er det noe som har trigget det fram. Ofte er det ubetydelige ting, feks le av meg hvis jeg sier ett vanskelig ord feil. Da kan den sinne reaksjonen komme. Det føles da som en betongvegg mellom meg selv, jeg blir helt låst. Om han krangler da, blir jeg verre. Det er så komplisert, og håper han bare vil forstå dette snart, han må være realistisk til valget om å være med meg, ikke bare elske den ene delen av meg og hate den andre. Dette vil jeg at han skal forstå. Slik kan jeg bli bedre, og forholdet blir bedre. Skal høre med psykologen når jeg skal begynne med behandling.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

På 5.10.2020 den 2.37, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har forstått at det er slik for en del, etter hvert som jeg har lest meg litt opp på «deres situasjon».. 
Og som deg sitter ikke jeg heller med noen fasitsvar, men jeg opplever vel situasjonen med min eks som at det var belastning ifm. terapisamtaler og graving i «gammelt grums» som sakte men sikkert trigget den siste tidens såkalte tilstand for henne. Det slår meg som litt for tilfeldig at det var fra da av at det i større grad og oftere enn tidligere svingte i humør/sinnsstemning hos henne, og at det resulterte i en oppsummering som tilsa at hun ikke lenger var lykkelig (og angivelig heller ikke hadde vært det på en stund).

Men jeg tror absolutt at det er noe i det at det også kan oppleves som overveldende og utrygt med det ukjente/fremmede trygge og stabile, og at man kanskje i dårligere perioder har enda større behov for noe kjent - det være seg (å skape) konflikter og turbulens, drive selvskading og/eller selvmedisinering i ulike grad og slag, virkelighetsflukt på ulike måter - hva enn man har vært vant med og som tidligere har vært en «suksessrik» mekanisme. Og da er det klart at man i ethvert forhold og i enhver relasjon kan finne feil og mangler, eller bare noe som ikke er «bra nok», og fokusere på det hardt og lenge nok til at det blir veiende tyngre enn alt det som fortsatt og faktisk er på plussiden.

Tusen takk for hyggelige ord - det varmer!☺️
Ja, det er meg som tidligere har sitert deg (håper du tar det som et kompliment!), hvor det tok slutt ganske kort tid etter giftemål. 
Jeg har som nevnt brukt en del timer (les: dager) de siste månedene på å søke kunnskap og informasjon, og er i dag mer opplyst enn jeg noen gang har vært - både på generelt grunnlag og spesielt ift. min eks. Jeg lærer stadig nye «ting» og får ny informasjon, og en del av det skulle jeg gjerne visst for lenge siden, uten at det nødvendigvis hadde endret på situasjonen slik den er i dag - det føles mer og mer som den kanskje var uungåelig, med de forutsetninger vi hadde og slik ting nå viser seg å være..
Noe jeg synes er forferdelig trist og som sitter fryktelig langt inne å skulle erkjenne..💔 

Du virker selv å være både oppegående, selvbevisst og dypt reflektert - noe jeg er overbevist om at vil hjelpe deg å få det så godt som du overhodet kan, på alle måter!🙏🏼
Både god innsikt i egen sykdom og innsikt i deg selv, mentalt og emosjonelt, tar deg mange store steg på riktig vei, og det er også (vil jeg tro) en god motivasjon og en viss trygghet i det i tillegg. For alle både tviler vi på oss selv fra tid til annen, stiller spørsmålstegn ved og nedvurderer egne tanker og følelser omkring ting - da hjelper det godt å vite (og bli fortalt og minnet på🤗) at man faktisk står rimelig godt og støtt i seg selv, at man kan føle seg trygg på at det man opplever er helt i orden i en gitt situasjon, og at de verktøyene/mestringsstrategiene man har tilegnet seg er nyttige og gode å bruke..!☺️ 

Jeg ser at vi begge skriver som AB her inne, men om det skulle være av interesse så hadde det vært hyggelig å dele litt tanker og opplevelser/erfaringer på PM😊

Klem fra en takknemlig sjel❤️

Anonymkode: 46d14...be2

Hei igjen

Tar det som et kompliment! 😊 Men det burde du også gjøre. Kan jeg spørre om hvor gammel du er? For du virker veldig trygg og reflektert selv, til tross for at et slikt brudd naturlig hadde gått innpå hvem som helst. Og du virker som du har en innstilling til ting som gjør at du kommer enda klokere og tryggere på andre siden? ❤️Hadde dere barn sammen?

Jeg har barn med en av de som var psykisk voldelig mot meg, og det er først mange år etterpå at jeg har skjønt hvor stor makt han har hatt over meg og hvor redd kroppen min ble rundt han eller om jeg fikk en SMS. Først nå turte jeg å fortelle dette til behandleren min og først nå har jeg turt å erkjenne for meg selv hva jeg opplevde på den tiden. 

Jeg heter Pastels  

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også PTSD, kompleks, mange traumer, et par presise hovedtraumer som innebærer tap av eget barn. Det har vært mye stygg mishandling opp igjennom, som har pågått over lange perioder av gangen. Det har vært frihetsberøvelse. Det har vært drapsforsøk. En terapaut sa at jeg hadde flere og større taumer enn de fleste krigsflyktningene han hadde behandlet. Jeg føler selv at det er ett hovedtraume jeg da, og det er tap av eget barn. Alt annet blir stående i skyggen av det, og det blir i seg selv et problem når ett av traumene tar opp så mye fokus. Det har aldri blitt anledning til å prøve å bearbeide noe av det andre, og jeg kommer jo aldri over eller forbi det hovedtraumet omkring barnet, så jeg blir stående og stampe i det samme i år etter år etter år. Jeg har hatt diagnosen i 20 år, men jeg vil egentlig tippe at det er mye lenger enn det. Kanskje jeg aldri har kjent noe annet, egentlig. 

Jeg ser at mange her har skrevet at de sliter med det sosiale. Det syns jeg også er, og har vært, veldig vanskelig. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med å "overdele" informasjon med andre fra tidligere, og alle de rare blikkene og uttrykkene som vitner om at dette blir for mye å ta inn for folk. Det har vært vanskelig, fordi dette er en så stor del av livet mitt at jeg nesten alltid har kommet til det punktet i vennskapsrelasjoner at jeg føler at jeg må dele med meg for at folk skal forstå hvem jeg er. Men reaksjonen er som oftest alltid den samme. Folk trekker seg unna. Noen tror jeg overdriver, at jeg har vill fantasi kanskje. Det blir for mye. Folk stiller seg ofte uforstående til at vi som vokser opp i "trygge Norge, verdens beste land" kan ha opplevd slike ting som jeg har opplevd. Folk klarer ikke å relatere seg til det. Iblant tenker jeg at jeg burde hatt venner som har opplevd det samme som meg, eller som også lever med ptsd. Da ville man kanskje hatt en bedre forståelse av hverandre, og gitt hverandre rom når man trenger det. Ikke blitt fornermet, slik mange blir hvis man har en periode hvor man isolerer seg. Men det er ikke akkurat så enkelt å gå ut og bevisst lete etter venner med ptsd, da. Men er det andre her som tenker det samme som meg angående akkurat det? 

Anonymkode: 008f8...cf8

Sender deg mange gode klemmer ❤️❤️ Kan ikke forestille meg hvor tungt det har vært for deg. 

I forhold til det med vennskap, har jeg tre venninner med samme diagnose. Vi er alle tre veldig livsglade, har mange prosjekter og stor omgangskrets. Likevel få som vi har kunne delt erfaringen vår med, så når vi møtte hverandre har vi blitt veldig tett fra første stund. Først møtt hverandre i voksen alder (er 30). Det er fantastisk å kunne dele oppturene og forstå hverandre, støtte og få lov å øve seg på å sette normale grenser (som kan føles skummelt for de som har vært overkjørt gang på gang) - og samtidig vite at de ikke tar det personlig 😊❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

På 5.10.2020 den 2.37, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har forstått at det er slik for en del, etter hvert som jeg har lest meg litt opp på «deres situasjon».. 
Og som deg sitter ikke jeg heller med noen fasitsvar, men jeg opplever vel situasjonen med min eks som at det var belastning ifm. terapisamtaler og graving i «gammelt grums» som sakte men sikkert trigget den siste tidens såkalte tilstand for henne. Det slår meg som litt for tilfeldig at det var fra da av at det i større grad og oftere enn tidligere svingte i humør/sinnsstemning hos henne, og at det resulterte i en oppsummering som tilsa at hun ikke lenger var lykkelig (og angivelig heller ikke hadde vært det på en stund).

Men jeg tror absolutt at det er noe i det at det også kan oppleves som overveldende og utrygt med det ukjente/fremmede trygge og stabile, og at man kanskje i dårligere perioder har enda større behov for noe kjent - det være seg (å skape) konflikter og turbulens, drive selvskading og/eller selvmedisinering i ulike grad og slag, virkelighetsflukt på ulike måter - hva enn man har vært vant med og som tidligere har vært en «suksessrik» mekanisme. Og da er det klart at man i ethvert forhold og i enhver relasjon kan finne feil og mangler, eller bare noe som ikke er «bra nok», og fokusere på det hardt og lenge nok til at det blir veiende tyngre enn alt det som fortsatt og faktisk er på plussiden.

Tusen takk for hyggelige ord - det varmer!☺️
Ja, det er meg som tidligere har sitert deg (håper du tar det som et kompliment!), hvor det tok slutt ganske kort tid etter giftemål. 
Jeg har som nevnt brukt en del timer (les: dager) de siste månedene på å søke kunnskap og informasjon, og er i dag mer opplyst enn jeg noen gang har vært - både på generelt grunnlag og spesielt ift. min eks. Jeg lærer stadig nye «ting» og får ny informasjon, og en del av det skulle jeg gjerne visst for lenge siden, uten at det nødvendigvis hadde endret på situasjonen slik den er i dag - det føles mer og mer som den kanskje var uungåelig, med de forutsetninger vi hadde og slik ting nå viser seg å være..
Noe jeg synes er forferdelig trist og som sitter fryktelig langt inne å skulle erkjenne..💔 

Du virker selv å være både oppegående, selvbevisst og dypt reflektert - noe jeg er overbevist om at vil hjelpe deg å få det så godt som du overhodet kan, på alle måter!🙏🏼
Både god innsikt i egen sykdom og innsikt i deg selv, mentalt og emosjonelt, tar deg mange store steg på riktig vei, og det er også (vil jeg tro) en god motivasjon og en viss trygghet i det i tillegg. For alle både tviler vi på oss selv fra tid til annen, stiller spørsmålstegn ved og nedvurderer egne tanker og følelser omkring ting - da hjelper det godt å vite (og bli fortalt og minnet på🤗) at man faktisk står rimelig godt og støtt i seg selv, at man kan føle seg trygg på at det man opplever er helt i orden i en gitt situasjon, og at de verktøyene/mestringsstrategiene man har tilegnet seg er nyttige og gode å bruke..!☺️ 

Jeg ser at vi begge skriver som AB her inne, men om det skulle være av interesse så hadde det vært hyggelig å dele litt tanker og opplevelser/erfaringer på PM😊

Klem fra en takknemlig sjel❤️

Anonymkode: 46d14...be2

Ser jeg stilte et spørsmålstegn til deg i svaret mitt om du var en person som kom til å bli enda klokere med tanke på innstillingen din, men mente utropstegn 😅 Er ikke i tvil om at du kommer styrket ut av dette ☺️🌻

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en veldig god kjæreste du har, så skjønt å lese at mennesker kan være så gode.

Jeg tror samboeren min vil, men at han syns det er vanskelig, han kan lett bli utålmodig og føle personangrep. Han har ikke noen erfaring eller kunnskap om psykisk ting, han har vokst opp trygt i sin A4 familie. Men håper han vil forstå mer etterhvert, han gir meg ellers en veldig god trygghet.

Jeg kan jo bli veldig sint på han, men ønsker ikke det. Men når jeg blir det, så ønsker jeg at han sier "stopp", uten å krangle med meg. Det er ikke mye fornuft når jeg får den reaksjonen at jeg blir sint. Da ønsker jeg at han ignorerer det og lar det gå over. Da får jeg rom til å lære meg å reagere anderledes senere. At vi kan prate om det.

Men forstår at det kan være vanskelig for han å ta imot en sint person og holde seg rolig da. Men det er eneste mulighet for at jeg skal klare å bli bedre. Jeg må faktisk bli behandlet som ett opprørt barn der og da😞 for det sinnet der er traume delen, ikke meg i det daglige, i det daglige er jeg veldig tålmodig.

Sinnet som jeg kan få er barnet i meg, da er det noe som har trigget det fram. Ofte er det ubetydelige ting, feks le av meg hvis jeg sier ett vanskelig ord feil. Da kan den sinne reaksjonen komme. Det føles da som en betongvegg mellom meg selv, jeg blir helt låst. Om han krangler da, blir jeg verre. Det er så komplisert, og håper han bare vil forstå dette snart, han må være realistisk til valget om å være med meg, ikke bare elske den ene delen av meg og hate den andre. Dette vil jeg at han skal forstå. Slik kan jeg bli bedre, og forholdet blir bedre. Skal høre med psykologen når jeg skal begynne med behandling.

Anonymkode: 04990...69b

Den gangen jeg gikk i behandling så fikk samboeren min tilbud om å ha timer med psykologen min. Psykologen var veldig interessert i dette, for å informere om sykdommen, hvordan samboer burde forholde seg og eventuelt tilby støtte han trengte til å stå i det som pårørende. Kanskje det kan være en mulighet i ditt tilfelle også, når det gjelder kjæresten din og hans håndtering og forståelse for dette? Hvis ikke psykologen foreslår det, så kan jo du ta det opp som en mulighet? Om ikke annet så ihvertfall én time, et informasjonsmøte. Og da kan du jo også fortelle psykologen at det har vært vanskelig for deg at kjæresten ikke takler det så bra, så kanskje dere kan få litt hjelp med akkurat dette. Samboeren din er nødt til å forstå at dette er alvorlig, og at du kanskje blir verre av måten han møter deg i dette på - når han egentlig kunne bidratt til at du ble bedre, og at samtidig forholdet deres ble styrket igjennom dette. Håper dere finner en løsning på det. Jeg ville forsøkt dette via psykologen. 

Anonymkode: 008f8...cf8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Sender deg mange gode klemmer ❤️❤️ Kan ikke forestille meg hvor tungt det har vært for deg. 

I forhold til det med vennskap, har jeg tre venninner med samme diagnose. Vi er alle tre veldig livsglade, har mange prosjekter og stor omgangskrets. Likevel få som vi har kunne delt erfaringen vår med, så når vi møtte hverandre har vi blitt veldig tett fra første stund. Først møtt hverandre i voksen alder (er 30). Det er fantastisk å kunne dele oppturene og forstå hverandre, støtte og få lov å øve seg på å sette normale grenser (som kan føles skummelt for de som har vært overkjørt gang på gang) - og samtidig vite at de ikke tar det personlig 😊❤️

Anonymkode: 84c05...9f2

Takk for det❤️ Så bra at du har funnet likesinnede, kan tenke meg at det hjelper en god del. Håper jeg gjør det samme en dag. Gjorde du noe spesielt for å møte disse med ptsd, eller var det tilfeldig? 

Anonymkode: 008f8...cf8

[AnonymBruker]

På 27.9.2020 den 3.50, AnonymBruker skrev:

Har nylig fått diagnosen.  Hvordan blir du når noe trigger deg? Klarer du å komme deg bort ifra det på noen måte?

Jeg kan enten bli veldig sint hvis samboer utløser triggen. Hvis annet trigger så lukker jeg meg inne og trekker meg bort, slik at jeg ikke lar det gå ut over samboer. 

For meg er denne diagnosen tung å leve med. Gleder meg til helg ofte, men så kan faktisk hele helgen bli ødelagt pga følelser.

Hvordan er din hverdag? Blir veldig glad for å høre om andre i samme situasjon. Føler meg mye alene med dette.

Anonymkode: 04990...69b

Stakkars samboeren din. Hvorfor syns du det er riktig å bli sint på ham? 

Anonymkode: ef9e2...636

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars samboeren din. Hvorfor syns du det er riktig å bli sint på ham? 

Anonymkode: ef9e2...636

Jeg sa ingenting om at jeg syns det er riktig, men forstår at det kan misstolkes. Klokken var over 3 på natten og hode var i full spinn når jeg startet tråden. Samboer vet om diagnosen min, han sier selv han digger meg, at jeg ikke bare er helt A4.

Han har aldri møtt en så god og omsorgsfull person som meg sier han, og velger å ta kampen mot CPTSD ilag med meg. Håper vi kan klare det. Ts 

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det❤️ Så bra at du har funnet likesinnede, kan tenke meg at det hjelper en god del. Håper jeg gjør det samme en dag. Gjorde du noe spesielt for å møte disse med ptsd, eller var det tilfeldig? 

Anonymkode: 008f8...cf8

Veldig tilfeldig egentlig! Ingen av de har møtt hverandre, kun hørt om hverandre, selv om de er blant mine aller nærmeste 😊 Har åpnet meg mye siden de også har åpnet seg for meg. Og møter man folk som er opptatt av selvutvikling, har omsorg for andre mennesker, har tatt uventede livsvalg e.l, kommer man ofte raskt i prat siden man interesserer seg for de samme tingene. 😊❤️  

Anonymkode: 84c05...9f2

[Silva Pluvialis]

.

 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Hvordan takler dere det om andre ikke forstår hvordan dere har det? Jeg synes det er så vondt når jeg prøver å sette ord på ting, og så forstår de ikke eller klarer ikke å sette seg inn i det. Jeg prøver å ha overbærenhet og empati med at det ikke er av vond vilje, og heller tenke at de ikke har forutsetning for å forstå. Men det stikker likevel selv om jeg ikke gir uttrykk for å føle meg misforstått og avvist.

 

Enig med deg, jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg kan i tillegg føle på et slags irritasjon hvis jeg åpner meg for folk, og de tenker at de skal komme med "gode råd". At personen, som i forhold til ptsd har null erfaring, plutselig inntar en rolle som "rådgiver" og tenker at han eller hun skal "hjelpe meg å få det bedre." Det blir som regel fullstendig skivebom. "Rådene" som kommer vitner som oftest om at personen ikke har det minste forståelse for hva de snakker om, og jeg får mest lyst til å be dem klappe igjen og bare være der og lytte. Jeg skjønner at det er godt ment da, så jeg sier bare takk for omtanken. Men jeg har lyst til å si, ærlig talt, dette har du ikke greie på.

Men så er det sånn, at vi alle tenker og handler utifra oss selv. De fleste ihvertfall. De fleste har ikke så veldig god evne til å sette seg inn i situasjoner som dette. De kan vel ikke forstå, de som ikke har opplevd slike ting. Så jeg blir jo ikke irritert sånn egentlig. Jeg skjønner jo at folk ikke har evne til å møte dette. Men jeg føler på akkurat det samme som deg med å bli misforstått. 

Anonymkode: 008f8...cf8

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel