Uengasjert bestemor

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en dysfunksjonell familie. Det er jo relasjonen mellom bestemoren og hennes barn som er problemet, høres det ut som. 

Jeg hadde sluttet å forvente så mye, jobbet med å akseptere at det ikke er som i egen oppvekstfamilie og fortsatt å invitere til kaffe en gang i måneden. Innfunnet meg med at bestemor sitter i sofaen. Det er dine forventninger dette dreier seg om. Dvs, det hadde vært det, hadde det ikke vært for at samboeren din har store issues med sin mor og sin barndom. Da blir det straks noe større eller noe mer enn at hun ikke har barnebarnet på fanget. Høres ut som om begge hennes barn har issues med henne/barndom/oppvekst som de må jobbe med. Man får sjelden endret andre, å tro det skaper bare gjentatte skuffelser og sorg. 

Anonymkode: 98815...6ce

Takk for gode, ærlige ord. 

Ja, jeg må nok jobbe med mine forventninger og å akseptere, er lettere enn å tro at jeg kan endre situasjonen. Ønsket er jo at de skal etablere en relasjon - og om det er mulig med en god relasjon slik som bestemoren er, er jo det positivt i seg selv. Er jo ingen fasit i hvordan en bestemor skal være. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

3 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Så kanskje forholdet deres har blitt verre etter at dere fikk barn? Du virker jo ikke akkurat veldig positivt innstilt til henne.

Du har vel noe rett i det du skriver. 

Jeg er både og. Jeg er positivt innstilt til henne som min svigermor, ikke som bestemor eller mor for eget barn, da jeg synes det er noe som skurrer i måten hennes å vise omsorg og kjærlighet på. 

Toppet seg vel da vi fikk påvist en diagnose på lille og vi trengte støtte rundt oss, vi spurte direkte om avlastning og hjelp, men det ble med et 'nei', eller at hun ikke hadde tid. Så ja, jeg bærer vel på en del vonde følelser mot henne.

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

2 timer siden, Tanuki skrev:

Du kan da ikke for alvor mene at bestemor skal ta meg seg 1-åringen på ferie??Hvor gammel er det andre barnebarnet? Snakk med bestemår og gå for en mellomting. Og godta at ikke alt må skje på bare deres premisser.

Da hennes andre barnebarn var rundt året, var det med på sydenferie med denne bestemoren. Nå er han 13. 

Vi har snakket og snakket, prøvd mellomting og prøvd så godt vi kan å møte henne på halvveien, prøvd å legge tilrette for det meste, både i form av kjøring, at vi reiser til henne, med og uten samboer.. Er vel det til nå at ingenting har skjedd på våre premisser, de gangene vi har prøvd å avtale, har hun avslått. De gangene det har passet for henne, utenom turer, ferier, reiser, andre gjøremål, har hun fått til å skvise inn en time eller to. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[Gjest Era Vulgaris]

I motsetning til de fleste andre i tråden, forstår jeg TS godt, men det handler kanskje om hva man selv er vant med i egen familie, og personligheten hos familiemedlemmer. Selv har jeg vokst opp i generasjonsbolig med foreldre og besteforeldre, og var like mye sammen med besteforeldrene mine, som jeg var med foreldrene mine. Mine egne barn hadde mer eller mindre daglig kontakt med besteforeldre på begge sider gjennom hele oppveksten, og det har alltid vært sterke bånd i familien. 

Nå har jeg selv blitt bestemor, og må ta meg sammen for ikke å springe ned dørene hos dem daglig  Jeg venter pent på invitasjon til å komme på besøk, får masse bilder og snapper hver dag, ser babyen på face time, og gleder meg stort over utviklingen jeg får se  Jeg ønsker og håper på å få ha nær og god kontakt med barnebarna mine gjennom hele livet deres, og grunnlaget legges fra start, mener jeg. 

Nå skal det sies at jeg er førskolelærer og jobber i barnehage, så jeg er vel over snittet opptatt av barn. Dermed blir jeg automatisk mer engasjert i egne barnebarn også. I tillegg er jeg forholdsvis ung enda, har god helse og overskudd, og liker å leke og være sammen med barn. 

Jeg synes kanskje TS går drastisk til verks her, og tror situasjonen kunne løst seg hvis man tok en skikkelig prat med svigermor. 

[Gjest Anonymus Notarius]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel noe rett i det du skriver. 

Jeg er både og. Jeg er positivt innstilt til henne som min svigermor, ikke som bestemor eller mor for eget barn, da jeg synes det er noe som skurrer i måten hennes å vise omsorg og kjærlighet på. 

Toppet seg vel da vi fikk påvist en diagnose på lille og vi trengte støtte rundt oss, vi spurte direkte om avlastning og hjelp, men det ble med et 'nei', eller at hun ikke hadde tid. Så ja, jeg bærer vel på en del vonde følelser mot henne.

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

Nettopp, og da blir det vel en ond sirkel der hun trekker seg mer unna pga din holdning, din holdning blir verre fordi hun trekker seg unna osv.

[Gjest Anonymus Notarius]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da hennes andre barnebarn var rundt året, var det med på sydenferie med denne bestemoren. Nå er han 13. 

Vi har snakket og snakket, prøvd mellomting og prøvd så godt vi kan å møte henne på halvveien, prøvd å legge tilrette for det meste, både i form av kjøring, at vi reiser til henne, med og uten samboer.. Er vel det til nå at ingenting har skjedd på våre premisser, de gangene vi har prøvd å avtale, har hun avslått. De gangene det har passet for henne, utenom turer, ferier, reiser, andre gjøremål, har hun fått til å skvise inn en time eller to. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

Og det sier seg jo selv at det er mer å gjøre med en 13-åring enn en baby.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da hennes andre barnebarn var rundt året, var det med på sydenferie med denne bestemoren. Nå er han 13. 

Vi har snakket og snakket, prøvd mellomting og prøvd så godt vi kan å møte henne på halvveien, prøvd å legge tilrette for det meste, både i form av kjøring, at vi reiser til henne, med og uten samboer.. Er vel det til nå at ingenting har skjedd på våre premisser, de gangene vi har prøvd å avtale, har hun avslått. De gangene det har passet for henne, utenom turer, ferier, reiser, andre gjøremål, har hun fått til å skvise inn en time eller to. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

Dro barnebarnet alene til syden med bestemor når han var 1 år?

Anonymkode: ef804...d7a

[Hactar]

Det høres ut som mye bunner i relasjonen mellom din mann og hans mor. Hvordan det har blitt så anspent og transaksjonsfokusert og hva sol skal til for å lette på stemningen, er ikke godt å si, men her tror jeg din mann er nøkkelen til mye. 
 

Det er to itong jeg biter meg merke i. Det andre barnebarnet er 13, og svigermor var da over ti år yngre da han var spedbarn. Alderen hennes kan ha fått større betydning for hva hun makter enn hun selv var forberedt på. Kanskje så hun for deg å stille like mye opp som den gang, men så makter hun ikke. Og når forholdet til sønnen også er anspent, blir det kanskje enda tyngre å bidra.
 

Når jeg leser at sønnen hadde sett for seg at bestemor skulle være ekstra par henderså han fikk fri til å pusse opp ferdig, tenker jeg at det er en ganske kravstor forventning. Hvis det er standarden på forventningene satt fra starten, kan det ha bidratt til at hun føler seg utilstrekkelig og trekker seg ubevisst bort. Både barn og oppussing er egne valg, og om man ikke vil drive med begge deler samtidig, bør man planlegge slik at man slipper det eller akseptere at det tar lenger tid. Selvsagt gull om man får avlastning og frigjort tid, men man kan ikke planlegge at øvrig slekt skal sørge for at en kommer i havn. Det smaker av at bestemors verdi består av hva hun kan hjelpe sin sønn med, mens å bygge forhold til barnebarnet er i annen rekke. Denne rollen som «ekstra hender« kan hun mer eller mindre bevisst ha innsett at hun ikke ønsker eller klarer å fylle.
 

Jeg tror dere må helt tilbake til start og ha samvær med bestemor uten forventninger til hva hun skal foreta seg. Rettferdig eller ikke, akkurat nå tror jeg dere har snakket så mye, og hatt så mange oppvasker, at hun ikke klarer å forholde seg til alle forventninger og heller skygger banen når hun ikke er opplagt til å hanskes med misnøye eller analyse av hva hun gjør. 

[EbbaGrønn]

43 minutter siden, Hactar skrev:

Det høres ut som mye bunner i relasjonen mellom din mann og hans mor. Hvordan det har blitt så anspent og transaksjonsfokusert og hva sol skal til for å lette på stemningen, er ikke godt å si, men her tror jeg din mann er nøkkelen til mye. 
 

Det er to itong jeg biter meg merke i. Det andre barnebarnet er 13, og svigermor var da over ti år yngre da han var spedbarn. Alderen hennes kan ha fått større betydning for hva hun makter enn hun selv var forberedt på. Kanskje så hun for deg å stille like mye opp som den gang, men så makter hun ikke. Og når forholdet til sønnen også er anspent, blir det kanskje enda tyngre å bidra.
 

Når jeg leser at sønnen hadde sett for seg at bestemor skulle være ekstra par henderså han fikk fri til å pusse opp ferdig, tenker jeg at det er en ganske kravstor forventning. Hvis det er standarden på forventningene satt fra starten, kan det ha bidratt til at hun føler seg utilstrekkelig og trekker seg ubevisst bort. Både barn og oppussing er egne valg, og om man ikke vil drive med begge deler samtidig, bør man planlegge slik at man slipper det eller akseptere at det tar lenger tid. Selvsagt gull om man får avlastning og frigjort tid, men man kan ikke planlegge at øvrig slekt skal sørge for at en kommer i havn. Det smaker av at bestemors verdi består av hva hun kan hjelpe sin sønn med, mens å bygge forhold til barnebarnet er i annen rekke. Denne rollen som «ekstra hender« kan hun mer eller mindre bevisst ha innsett at hun ikke ønsker eller klarer å fylle.
 

Jeg tror dere må helt tilbake til start og ha samvær med bestemor uten forventninger til hva hun skal foreta seg. Rettferdig eller ikke, akkurat nå tror jeg dere har snakket så mye, og hatt så mange oppvasker, at hun ikke klarer å forholde seg til alle forventninger og heller skygger banen når hun ikke er opplagt til å hanskes med misnøye eller analyse av hva hun gjør. 

Dette var dagens mest fornuftige svar! 😊

[AnonymBruker]

6 timer siden, Era Vulgaris skrev:

I motsetning til de fleste andre i tråden, forstår jeg TS godt, men det handler kanskje om hva man selv er vant med i egen familie, og personligheten hos familiemedlemmer. Selv har jeg vokst opp i generasjonsbolig med foreldre og besteforeldre, og var like mye sammen med besteforeldrene mine, som jeg var med foreldrene mine. Mine egne barn hadde mer eller mindre daglig kontakt med besteforeldre på begge sider gjennom hele oppveksten, og det har alltid vært sterke bånd i familien. 

Nå har jeg selv blitt bestemor, og må ta meg sammen for ikke å springe ned dørene hos dem daglig  Jeg venter pent på invitasjon til å komme på besøk, får masse bilder og snapper hver dag, ser babyen på face time, og gleder meg stort over utviklingen jeg får se  Jeg ønsker og håper på å få ha nær og god kontakt med barnebarna mine gjennom hele livet deres, og grunnlaget legges fra start, mener jeg. 

Nå skal det sies at jeg er førskolelærer og jobber i barnehage, så jeg er vel over snittet opptatt av barn. Dermed blir jeg automatisk mer engasjert i egne barnebarn også. I tillegg er jeg forholdsvis ung enda, har god helse og overskudd, og liker å leke og være sammen med barn. 

Jeg synes kanskje TS går drastisk til verks her, og tror situasjonen kunne løst seg hvis man tok en skikkelig prat med svigermor. 

Så hyggelig oppvekst, og godt du må ta deg i å ikke renne ned dørene. 

Jeg er utdannet barnehagelærer og av den forståelse og at grunnlegget legges fra start. Barnebarnet viser tydelig hvem han aksepterer å være hos, og bestemoren er dessverre ikke en av dem, mens han på annen side kan tilbringe mye tid sammen med bestefar uten et knirk. 

Er det som er, jeg har snakket med henne og håpte dette ville løse problemene. Hun lovet endring, men ingenting skjedde.. Nå prøver nå prøver vi igjen på endring, men ingenting har skjedd enda. 

 

Takker for svar. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dro barnebarnet alene til syden med bestemor når han var 1 år?

Anonymkode: ef804...d7a

Til syden med far, bestemor og samboeren hennes. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

5 timer siden, Hactar skrev:

Det høres ut som mye bunner i relasjonen mellom din mann og hans mor. Hvordan det har blitt så anspent og transaksjonsfokusert og hva sol skal til for å lette på stemningen, er ikke godt å si, men her tror jeg din Når jeg leser at sønnen hadde sett for seg at bestemor skulle være ekstra par henderså han fikk fri til å pusse opp ferdig, tenker jeg at det er en ganske kravstor forventning. Hvis det er standarden på forventningene satt fra starten, kan det ha bidratt til at hun føler seg utilstrekkelig og trekker seg ubevisst bort. Både barn og oppussing er egne valg, og om man ikke vil drive med begge deler samtidig, bør man planlegge slik at man slipper det eller akseptere at det tar lenger tid. Selvsagt gull om man får avlastning og frigjort tid, men man kan ikke planlegge at øvrig slekt skal sørge for at en kommer i havn. Det smaker av at bestemors verdi består av hva hun kan hjelpe sin sønn med, mens å bygge forhold til barnebarnet er i annen rekke. Denne rollen som «ekstra hender« kan hun mer eller mindre bevisst ha innsett at hun ikke ønsker eller klarer å fylle.

 

Jeg tror dere må helt tilbake til start og ha samvær med bestemor uten forventninger til hva hun skal foreta seg. Rettferdig eller ikke, akkurat nå tror jeg dere har snakket så mye, og hatt så mange oppvasker, at hun ikke klarer å forholde seg til alle forventninger og heller skygger banen når hun ikke er opplagt til å hanskes med misnøye eller analyse av hva hun gjør. 

Du har nok rett i at sønnen er nøkkelen til mye. 

Formulerte meg litt dårlig tror jeg. Vi har aldri forventet avlastning i form av pass  bleieskift eller liknende. Har ikke spurt henne engang om hun vil/kan bytte bleie, gå tur, mate, etc, da dette er en del av den dagligdagse omsorgen og ansvaret. Mente å skrive 'ekstra hender' som i å holde meg og barnebarn med selskap slil at han fikk lettet sin samvittighet over å ikke være sammen med oss. De første månedene hadde samboer ikke lyst til å være borte fra baby, og ville ikke overlate alt ansvar til meg ene og alene. Spurte ved en anledning om bestemor ønsket å komme over på kaffe mens han jobbet litt, men svaret ble nei da også. Og igjen, vi har aldri spurt eller forventet avlastning fra henne som går på pass/omsorg. Kun forventet interesse og relasjonsbygging. 

Er det mulig å gå tilbake til start med dette forholdet? Tenker når samboer er skuffet og mener hun er dårlig mor og bestemor, bestemor viser ingen særlig interesse for barnebarn, og nå har kontakten stått stille i 1 mnd. 

Anonymkode: 0a89f...06f

[Trultemor15]

Barnet har fått en diagnose, som gjør at dere gjerne vil ha avlastning, dette skriver du først nå. 
 

For oss i bestemorgenerasjonen så synes vi det er greit å få opplæring i hvordan det da er enklest for oss å forholde oss til dette barnet. Det er kanskje best å være sammen med barnet når dere er sammen alle sammen. 
 

Men det er du ikke interessert i å høre på, vel ? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trultemor15 skrev:

Barnet har fått en diagnose, som gjør at dere gjerne vil ha avlastning, dette skriver du først nå. 
 

For oss i bestemorgenerasjonen så synes vi det er greit å få opplæring i hvordan det da er enklest for oss å forholde oss til dette barnet. Det er kanskje best å være sammen med barnet når dere er sammen alle sammen. 
 

Men det er du ikke interessert i å høre på, vel ? 

Ikke avlastning, men selskap til meg slik at mannen kunne gå uten dårlig samvittighet, skrev også samme i innlegg over. 

Diagnosen er ikke noe som påvirker det kognitive, heller trengs det ikke noe spesielt tilrettelegging i miljøet. Likevel ble det sårt for oss nybakte foreldre, vi trengte støtte, råd og noen som kunne fortelle oss at det ville gå bra lilevel, at barnebarnet ville være elsket uansett og sett dette via handlinger fra andre enn oss selv. Urimelig, helt sikkert, men hadde vært ønskelig. 

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til syden med far, bestemor og samboeren hennes. 

 

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

Men da var jo bestemor  både 12 år yngre, og i tillegg var faren med.

Her ville jeg vært superfornøyd om barna fikk sett besteforeldre så ofte som 1 gang i måneden. Vi ser dem sjeldnere, av ulike årsaker, men barna knytter likevel sterke bånd. Kjærligheten mellom barn og besteforeldre er stor.

En baby kan være krevende å forholde seg til, og det kan bli ekstra vanskelig med en skeptisk svigerdatter med for store forventninger.

Husk at forhold ikke alltid trenger kvantitet, men kvalitet, for å bli gode og sterke❤️

Anonymkode: 1f7b4...6e8

[AnonymBruker]

6 timer siden, Hactar skrev:

Det høres ut som mye bunner i relasjonen mellom din mann og hans mor. Hvordan det har blitt så anspent og transaksjonsfokusert og hva sol skal til for å lette på stemningen, er ikke godt å si, men her tror jeg din mann er nøkkelen til mye. 
 

Det er to itong jeg biter meg merke i. Det andre barnebarnet er 13, og svigermor var da over ti år yngre da han var spedbarn. Alderen hennes kan ha fått større betydning for hva hun makter enn hun selv var forberedt på. Kanskje så hun for deg å stille like mye opp som den gang, men så makter hun ikke. Og når forholdet til sønnen også er anspent, blir det kanskje enda tyngre å bidra.
 

Når jeg leser at sønnen hadde sett for seg at bestemor skulle være ekstra par henderså han fikk fri til å pusse opp ferdig, tenker jeg at det er en ganske kravstor forventning. Hvis det er standarden på forventningene satt fra starten, kan det ha bidratt til at hun føler seg utilstrekkelig og trekker seg ubevisst bort. Både barn og oppussing er egne valg, og om man ikke vil drive med begge deler samtidig, bør man planlegge slik at man slipper det eller akseptere at det tar lenger tid. Selvsagt gull om man får avlastning og frigjort tid, men man kan ikke planlegge at øvrig slekt skal sørge for at en kommer i havn. Det smaker av at bestemors verdi består av hva hun kan hjelpe sin sønn med, mens å bygge forhold til barnebarnet er i annen rekke. Denne rollen som «ekstra hender« kan hun mer eller mindre bevisst ha innsett at hun ikke ønsker eller klarer å fylle.
 

Jeg tror dere må helt tilbake til start og ha samvær med bestemor uten forventninger til hva hun skal foreta seg. Rettferdig eller ikke, akkurat nå tror jeg dere har snakket så mye, og hatt så mange oppvasker, at hun ikke klarer å forholde seg til alle forventninger og heller skygger banen når hun ikke er opplagt til å hanskes med misnøye eller analyse av hva hun gjør. 

Akkurat det samme tenkte jeg. Jeg synes virkelig synd på denne bestemoren, som drar på årene, som må hanskes med en sønn som åpenbart har for store forventninger samtidig som han utviser svært liten forståelse for de aldersrelaterte utfordringene man får (man blir tregere, man er mindre utholdende, man tåler mindre, generelt orker man mindre av alt enn når man var yngre) i den alderen bestemoren er i. Så jeg tror det må oppleves som svært utmattende og slitsomt for henne å være i en slik situasjon at det oppleves som lettere å ikke ha kontakt, selv om det sikkert er trist og leit. Men noen ganger er kostnaden ved å ha kontakt for stor.

Selv snakker jeg av erfaring. Selv om jeg er 27, har jeg en slektning som er svært krevende og som forventer veldig mye. Ikke ulik samboeren til TS, så er vedkommende veldig energitappende og etter at vedkommende flyttet til en annen by, så har vi som har blitt igjen i byen følt en lettelse. Friere. Energien har kommet tilbake. Vi kan puste og føler oss ikke kvalt. Det er ikke utenkelig at bestemoren opplever det samme?

Av og til så må man se innover og ikke utover for å se hva problemet egentlig er. Det bør TS og samboeren gjøre. Selvinnsikt er en fin ting.

Anonymkode: e3b6d...a2b

[Hactar]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det mulig å gå tilbake til start med dette forholdet? Tenker når samboer er skuffet og mener hun er dårlig mor og bestemor, bestemor viser ingen særlig interesse for barnebarn, og nå har kontakten stått stille i 1 mnd. 

Veldig vanskelig å si. Jeg tror forholdet mellom mor og sønn må bedres og at nøkkelen er der. Men da avhenger jo mye av hva som egentlig er problemet mellom dem, om de har noenlunde felles forståelse av problemet og om begge er motivert til å oppnå en nærere relasjon. 

Eventuelt kan du være limet mellom farmor og barnebarn, dersom dere to har en mindre anstrengt relasjon. Men jeg vet jo ikke om verken du eller farmor er interessert i det, og om din mann vil se på det som en lettelse eller et svik at du eventuelt «tar over» relasjonen. Om din mann har opplevd henne som en dårlig mor, kan det være han trenger at du er «lojal» mot ham og hans opplevelse av henne.

Hvis det har vært forskjellsbehandling mellom brødrene hele veien, kan det være veldig vanskelig å snu dersom svigermor ikke erkjenner at hun har hatt en favoritt.
Jeg vet ikke om noe av dette treffer deres situasjon i det hele tatt, men det er mine tanker basert på informasjonen her i tråden. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da var jo bestemor  både 12 år yngre, og i tillegg var faren med.

Her ville jeg vært superfornøyd om barna fikk sett besteforeldre så ofte som 1 gang i måneden. Vi ser dem sjeldnere, av ulike årsaker, men barna knytter likevel sterke bånd. Kjærligheten mellom barn og besteforeldre er stor.

En baby kan være krevende å forholde seg til, og det kan bli ekstra vanskelig med en skeptisk svigerdatter med for store forventninger.

Husk at forhold ikke alltid trenger kvantitet, men kvalitet, for å bli gode og sterke❤️

Anonymkode: 1f7b4...6e8

Skal ta dette med i tankene. 🙂 Ser jo hva slags bestemor hun vil være på sikt, en som ikke nødvendigvis er interessert i dull og dall, men ei som kan ta glede i barnebarner sitt hverdag på en annen måte. Hun har mange gode kvaliteter, men tror mest av alt at hun er usikker og ikke ønsker å tråkke feil.

Ts

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det samme tenkte jeg. Jeg synes virkelig synd på denne bestemoren, som drar på årene, som må hanskes med en sønn som åpenbart har for store forventninger samtidig som han utviser svært liten forståelse for de aldersrelaterte utfordringene man får (man blir tregere, man er mindre utholdende, man tåler mindre, generelt orker man mindre av alt enn når man var yngre) i den alderen bestemoren er i. Så jeg tror det må oppleves som svært utmattende og slitsomt for henne å være i en slik situasjon at det oppleves som lettere å ikke ha kontakt, selv om det sikkert er trist og leit. Men noen ganger er kostnaden ved å ha kontakt for stor.

Selv snakker jeg av erfaring. Selv om jeg er 27, har jeg en slektning som er svært krevende og som forventer veldig mye. Ikke ulik samboeren til TS, så er vedkommende veldig energitappende og etter at vedkommende flyttet til en annen by, så har vi som har blitt igjen i byen følt en lettelse. Friere. Energien har kommet tilbake. Vi kan puste og føler oss ikke kvalt. Det er ikke utenkelig at bestemoren opplever det samme?

Av og til så må man se innover og ikke utover for å se hva problemet egentlig er. Det bør TS og samboeren gjøre. Selvinnsikt er en fin ting.

Anonymkode: e3b6d...a2b

Godt dere føler på en ny frihet nå som vedkommende ikke tar like mye plass i deres hverdag. Kan hende vi tærer på henne. Slik du skriver - selvinnsikt er en fin ting, men dette er vel en situasjon som har bygget seg opp over flere år. Forståelig at bestemoren tar avstand hvis hun ikke føler hun innfrir forventningene, men det er mangelen på nettopp tilstedeværelse som er grunnen til problemet. Hvor hun på den ene siden er MYE med det andre barnebarnet, og ikke engang kan bli hentet av oss/få besøk av oss. 

Kontakten min med svigermor har vært god, som tidligere nevnt hadde vi daglige samtaler om alt og ingenting, hun forholdt seg mer til meg enn hennes sønn. Vi snakket åpent og hadde ikke problemer å snakke om noe som skurret. Ser jeg kommer fram som en storforlangende momzilla i denne tråden, men reelt er jeg ikke slik. Føler jeg er satt mellom samboer og moren, og må selvfølgelig ta parti med samboer. Samtidig har jeg et helt annet begrep av 'familie' og kjenner ikke igjen denne måten hvor relasjonen er såpass skjør at en ikke tåler skuffelse/klarer å formidle forventninger. Tenker da på samboers kommunikasjon til egen mor. Dette går jo ut over vårt barn, som nå gjennom lange tider kun har vært sammen med foreldrene på grunn av corona, som trenger å sosialisere seg med andre, akseptere og respektere 'tilsnakk' fra andre. Spesielt nå da barnebarnet snarr starter i barnehage, og øving med andre, men likevel noe kjente mennesker, hadde vært gull verdt. 

 

Ja. Nei. Jeg går over det jeg kan av alternativer. Er det meg? Er det min samboer? Er det barnebarnet med noen få utfordringer? Er det alderen til bestemoren? 

Hvis det er meg, er det jo godt med disse tilbakemeldingene. Jeg har forventninger, både irrasjonelle og rasjonelle. Ønske står sterkest på en god, kjærlig relasjon mellom bsrnebarn og bestemor - men for alt jeg vet, kan det være ønsket/sorg over at barnebarn ikke blir kjent med 'Besta'. 

 

Ts. 

Anonymkode: 0a89f...06f

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da hennes andre barnebarn var rundt året, var det med på sydenferie med denne bestemoren. Nå er han 13. 

Nå er bestemor også 13 år eldre......du forventer altfor mye.

Anonymkode: 6cec6...a09