Når i livet følte du at du hadde trangest økonomi?

[Energi-jenta]

Jeg trodde dette ville være i student-tiden. Jeg var student i 6 år på høyere utdanning og hadde alltid råd til å gå på kino med venner, spise det jeg ville av mat og reiste jorda rundt likevel. Nå skal det sies at jeg tok opp studielån og jobbet litt på siden av studiene som sikkert hjalp en del.

Først når jeg skulle kjøpe egen bolig og egen bil fikk jeg veldig trang økonomi. Jeg hadde som sagt ikke spart opp veldig mye egenkapital ettersom jeg hadde storkost meg som student, men merker at det ble veldig trangt i økonomien de første årene etter jeg hadde kjøpt min første bolig. Lurer på om det er likt for andre

Så derfor lurer jeg; når i livet følte du at du hadde trangest økonomi?

[MarieLo]

Akkurat nå. 🙂

[asterix]

Da jeg og eksen var studenter og hadde bare det første barnet. Etter den perioden ble økonomien bare bedre og bedre. 

Endret 14. juli 2020 av asterix

[Energi-jenta]

1 minutt siden, MarieLo said:

Akkurat nå. 🙂

Får håpe det blir bedre for deg snart. Ikke så kjekt å ha så trang økonomi.

 

1 minutt siden, asterix said:

Da jeg og eksen var studenter og hadde bare det første barnet. Etter den perioden ble økonomien bare bedre og bedre. 

Etter første barn ja, kan tenke meg det er mange i den samme situasjonen. Husker det var ganske mye utstyr vi trengte å kjøpe inn til førstemann. Med andremann på vei ser jeg for meg at vi har nesten alt på plass etter førstemann

[asterix]

1 minutt siden, Energi-jenta skrev:

Etter første barn ja, kan tenke meg det er mange i den samme situasjonen. Husker det var ganske mye utstyr vi trengte å kjøpe inn til førstemann. Med andremann på vei ser jeg for meg at vi har nesten alt på plass etter førstemann

For vår del hadde det ingenting med at vi kjøpte så mye utstyr, vi bare hadde generelt dårlig råd på den tiden av diverse andre årsaker. Var jo langt mer "utstyr" som måtte til sånn sett seinere med mange barn, men da hadde vi fått høyere inntekt og hadde fått kvittet oss med en del utgifter vi hadde i starten.

[MarieLo]

10 minutter siden, Energi-jenta skrev:

Får håpe det blir bedre for deg snart. Ikke så kjekt å ha så trang økonomi.

Takk. Er sant det. Jeg har en plan for å fikse det hele også. 🙂

Nevertheless, har jeg ikke hatt det trangere enn i disse tider. Får litt bedre forståelse for hvordan andre har det i trange kår da.

Endret 14. juli 2020 av MarieLo

[AnonymBruker]

Når jeg for første gang leide leiligheten uten å få stipend. Fikk meg jobb i Oslo, men bare tilkallingsvikarer. Hadde jobbet i flere år før det og tjent opp. En jobb jeg mistrivdes skikkelig i, ingen krav på nav støtte heller når jeg hadde så mye oppspart. Da var det depositum og så leve på sporingsne + det lille av lønn. Heldigvis fikk jeg tilkalling ofte nok til at jeg jobbet 60%. Gjorde en så god jobb at jeg fikk fulltid til slutt 🙏🏼

Anonymkode: d4b0d...0cd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Når jeg for første gang leide leiligheten uten å få stipend. Fikk meg jobb i Oslo, men bare tilkallingsvikarer. Hadde jobbet i flere år før det og tjent opp. En jobb jeg mistrivdes skikkelig i, ingen krav på nav støtte heller når jeg hadde så mye oppspart. Da var det depositum og så leve på sporingsne + det lille av lønn. Heldigvis fikk jeg tilkalling ofte nok til at jeg jobbet 60%. Gjorde en så god jobb at jeg fikk fulltid til slutt 🙏🏼

Anonymkode: d4b0d...0cd

Sparingene!!! Ikke sporingsene. Helvetes autokorrekt!

Anonymkode: d4b0d...0cd

[AnonymBruker]

Da jeg mottok sosialstønad i 12 år. Studenttilværelsen var en luksusfest sammenliknet med den tiden. Jeg var syk, men fikk avslag på uføretrygd og hadde ikke krefter i til å opp kampen. 

Nå er jeg frisk og i jobb. Vet at mange som har samme økonomi som meg klager, men jeg er strålende fornøyd. Og ikke minst takknemlig for å kunne være frisk nok til å jobbe.

Anonymkode: 1c9b5...4b4

[AnonymBruker]

Da jeg levde sammen med en mann som sløste og levde over evne. Rett etter skilsmissen var det også trangt men da hadde jeg iallfall oversikt. Gikk raskt mye bedre år for år og nå er alt på stell. ☺️

Anonymkode: df9a4...2d6

[AnonymBruker]

4 år på AAP. Aleneforsørger med et barn. Det som reddet økonomien var at jeg hadde kjøpt meg leilighet og kunne be om avdragsfrihet i de tøffe månedene. Det kan man ikke når man leier. 

Anonymkode: 9611f...983

[AnonymBruker]

Egentlig aldri. 

Som student levde jeg og alle rundt meg veldig sparsommelig. Man kjøpte ikke så mye nye klær, man reiste ikke utenlands, man drakk på vors og ikke på byen. Det var jo likt for alle, så man følte seg ikke fattig. 

Da jeg var ferdig studert ble jeg boende i kollektiv i 2 år for å spare opp egenkapital. Og klarte meg uten bil. Kjøpte så leilighet litt under evne, så hadde det romslig økonomisk til det jeg ønsket å prioritere.

Så trikset mitt har på mange måter vært å aldri bo meg i hjel, da det er så mye annet jeg vil bruke pengene mine på. Samt det å innse at bil er den største utgiften man har, så om det kan unngås, så bør man gjøre det. 

Anonymkode: fa12a...ec2

[SPOCA]

Da jeg var student og samtidig eneste med inntekt da jeg bodde med min eks.

[AnonymBruker]

Da jeg hadde kjøpt min første leilighet. Jobbet en heltidsjobb og to deltidsjobber for å få det til å gå rundt. Minimum 60 timers uker i to år. 

Anonymkode: 725a8...e21

[AnonymBruker]

Men tre hurtigvoksende tenåringsgutter i huset som stadig trengte nye sko, klær og utstyr til hobbyer. Og som også spiste som noen hester. Og trengte penger til sosiale aktiviteter (lommepenger/ukepenger)
Da måtte vi være oppmerksomme på lappene, selv om vi begge hadde ok betalte fulltidsjobber. 

Anonymkode: 5d8a0...a92

[Trolltunge]

Da jeg var alene med et barn og studerte var det knalltøft. Jeg jobbet fra jeg var 16 år, sparte godt frem til jeg fikk barnet, og var så ivrig på å komme inn på boligmarkedet da jeg uventet ble gravid 19 år gammel. Hadde virkelig ikke lyst til å selge leiligheten igjen de årene jeg studerte, men det var utrolig tøft å klare det økonomisk. Holdt på å gi opp mange ganger. Innse at det ikke kunne gå. Det gikk med et nødskrik. 

Så da min mann ble så psykisk syk at jeg måtte være alene om alt noen år. Vi visste ikke om han ble frisk nok igjen til å bli familiefar igjen, så jeg måtte satse på å etablere meg og barna. Gapte litt høyt igjen. Kjøpte et hus som riktig nok ikke var så dyrt, men svært utiltalende, og måtte pusses opp overalt. Tok kanskje ikke helt innover meg hvor mye tid og penger det ville kreve, i tillegg til å ha da tre barn, og alt av ansvaret alene, både praktisk og økonomisk. Jeg har det med å være litt i overkant optimistisk, og tro litt for mye at jeg skal klare absolutt alt. 

Det gikk det også, men igjen med kniven på strupen. Ikke bare økonomisk, men også praktisk. Jeg måtte drible hver krone som kom inn, være smart og klok i hver vending økonomisk, og lete opp og utnytte hver mulighet til å spare penger. I tillegg gikk hver ledige stund til å pusse opp bolig. Barne lekte, og jeg pusset opp. Barna sov og jeg enten ryddet og vasket eller pusset opp. Økonomisk var det så trangt på alle måter fordi hver ekstra krone jeg hadde gikk til maling, materialer og mer. Jeg tillot meg ikke å skeie ut på noen måter økonomisk, fordi boligen skulle og måtte bli et ok sted å bo for barna. 

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg gjorde det så tøft for meg selv, men samtidig ser jeg jo at det var verdt å ha det knalltøft i perioder av livet. Mens jeg ennå var ung nok til å ha krefter og pågangsmot. Mens venner og bekjente også hadde det ganske tøft, og det derfor ikke var noe rart eller uvanlig å måtte telle på kronene. Det gjorde at når venner og bekjente kom seg ovenpå økonomisk så hadde jeg også klart å komme meg ovenpå, selv om jeg hadde "tre barn på slep", alene mange år, innen de fleste av mine venner begynte å vurdere å få barn, og var to om alt. Det at vi hadde svært lite de årene barna var små var også mye enklere å håndtere enn det hadde vært nå som de er større og har større ønsker og krav. Små barn tilpasser seg bedre å måtte leve svært trangt enn det er for tenåringer å ikke kunne ha eller være med på det venner har eller opplever. 

Jeg tror det hjalp meg gjennom å vite at det var et eget valg. En prioritering jeg selv hadde gjort, fordi det var et gylden mål der fremme. Det å stå sikrere økonomisk. Om jeg klarte det ville det lønne seg utover innsatsen. Det var bare noe jeg måtte gjennom, for å få det lettere i fremtiden. 

Kanskje den tanken kan hjelpe deg også ts? At det er ok å ha det litt trangt og tøft nå, fordi du investerer i egen fremtid. At det er ok å ha det trangt og tøft i etableringsfasen i livet, fordi det vil gjøre livet enklere på sikt. 

Det er virkelig mer ok å ha lite i en fase av livet der dette ikke er uvanlig. Det hadde vært mye tøffere å være i 40 årene, slik jeg nå er, og de fleste har kommet seg ovenpå, men selv fremdeles streve. Ikke stå trygt økonomisk, fordi man valgte å ha det enklere underveis. 

Du prioriterte å ha det fint og kjekt når du studerte. Det valget hadde ikke jeg, med et lite barn, men det har da også sin verdi. Det er minner og opplevelser. At det nå er litt tøft økonomisk, fordi du er nyetablert, er ikke uvanlig, og jeg tror at du gjør lurt i å stå på og aksepterer at det er en fase som er litt tøff og krevende. At det vil lønne seg på sikt å prioritere det nødvendige, og avstå fra bli fristet til å gjøre det enklere her og nå. Det er en investering for livet. 

Det er heller ikke slik at man ikke kan glede seg over ting og ha det kjekt på trang økonomi, man må bare velge bort de dyre alternativene. Vennskap, latter og gleder må ikke koste mye. Fine opplevelser må ikke koste mye. Mye kjekt er både gratis og svært billig, og jeg opplevde at venner ikke bare aksepterte at jeg hadde trang økonomi, men også omfavnet det å tilpasse seg at vi kunne ha det kjekt sammen på måter som kostet lite. Jeg skammet meg ikke over å si at jeg ikke hadde råd til slik eller slik, og kom med alternativer som var økonomisk forsvarlig, og mine venner forsto og var positive til det. Kanskje til og med lettet, for det var ikke bare jeg som måtte være økonomisk. De andre hadde kanskje mer rom til å kunne skeie ut litt, men på mange måter var de i samme fase av livet, og det var ikke ulurt for dem heller å heller gå for rimeligere løsninger. Kjekt hadde vi det sammen, uansett. 

Nå er de fleste godt etablerte og har mer romslig økonomi, og det er mulig for de fleste å gjøre ting som koster litt også. For meg også. Jeg er derfor veldig glad for at jeg sto på og i det noen år, aksepterte at jeg måtte tenke veldig økonomisk en periode av livet, for det har gitt resultater. 

Nå er det riktig nok et par venninner som har gått gjennom skilsmisse og har fått det litt tøffere økonomisk igjen, og det tar vi andre hensyn til når de har anledning til å være med. Fremdeles er det slik at det ikke er nødvendig å gå for kostbare løsninger for å ha det kjekt sammen, og det er fint at det er etablert en holdning i kretsen om at man tar hensyn til slikt. Det var nok jeg med på å etablere, ved å være ærlig om økonomi da jeg var den som hadde det trangt. Fine folk forstår slikt, om man bare er ærlig. Også med seg selv, og ikke skammer seg over at man ikke har råd til alt. 

Det er helt naturlig det i faser av livet, og best og enklest er det at det er de fasene av livet der andre også må tenke over økonomien. Når man studerer og når man etablerer seg. 

Så er det altså slik at noen på grunn av samlivsbrudd og slikt kommer i den situasjonen igjen senere i livet, men også da er det fint at de har opplevd at det er helt ok å si fra om at man må være økonomisk. At det ikke er til hinder for å ha det kjekt med venner. 

Så jeg anbefaler deg å stå i det, og å være ærlig. Det er ingen skam å ha det trangt økonomisk, med mindre man selv gjør det til et problem. 

Så bør man jo glede seg over det man har og kan, ikke gremme seg over alt man ikke har eller kan. De mulighetene kommer nok også, om man bare tåler å stå i det mens man bygger opp livet, istedenfor å bli fristet til å lage seg økonomiske problemer. Kreditt og forbrukslån drar problemer med seg, og gjør den tøffe fasen unødvendig lang. Kanskje umulig også. 

 

[AnonymBruker]

Definitivt studietiden. Selv om jeg jobbet litt ved siden av, så hadde jeg ikke mange tusenlappene til overs hver måned. Jeg hadde fra 1000-3000 til overs til etter alt av mat og utgifter (og da hadde jeg ikke bil) var betalt. Jeg har gjennomsnittslønn nå og sitter igjen med ganske mange tusen hver måned etter at boliglån og andre faste utgifter er betalt.

Anonymkode: f97b9...37d

[Trolltunge]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg mottok sosialstønad i 12 år. Studenttilværelsen var en luksusfest sammenliknet med den tiden. Jeg var syk, men fikk avslag på uføretrygd og hadde ikke krefter i til å opp kampen. 

Nå er jeg frisk og i jobb. Vet at mange som har samme økonomi som meg klager, men jeg er strålende fornøyd. Og ikke minst takknemlig for å kunne være frisk nok til å jobbe.

Anonymkode: 1c9b5...4b4

Jeg tror du setter finger på noe veldig viktig her. Det å ha hatt det veldig tøft i perioder gjør at man er langt mer fornøyd bare man får det noe enklere. Man setter større pris på hva man har og klarer. Ikke minst har klart. 

Jeg ser helt klart at de av mine venner som aldri virkelig har opplevd perioder de måtte snu på hver krone i mindre grad er tilfreds og fornøyd med hva de har. Plages mer av det som "mangler". Verdsetter ikke det at de ikke trenger å bekymre seg for å kunne betale regninger og nødvendig, for det er en selvfølge for dem. Har aldri virkelig vært et problem. 

Det er en verdi i det å ha klart seg på lite også. Man setter virkelig pris på å ha fått det lettere. Vet hvor privilegert man er når man slipper å bekymre seg over om man klarer å få det nødvendige til å gå rundt. 

Jeg er iallefall veldig glad for at jeg har opplevd å ha det tøft i perioder. Det gjør at jeg setter større pris på å ikke ha det veldig tøft, og det har også gitt meg en langt større forståelse og innsikt i forhold til hva andre kan streve med i perioder av livet. Har rett og slett gjort meg til et bedre menneske i forhold til å kunne relatere meg til forskjellige utfordringer andre møter på. Jeg har jo selv opplevd at livet kan ta uventede svinger man ikke fikk anledning til å forberede seg på, og at livet kan inneholde noen utfordringer som brått endrer på alt. 

Helse ikke minst. Er man frisk tar man det som selvfølgelig at det skal være slik, til man blir gammel iallefall. Allerede etablert og sikret økonomisk. Så går det ikke alltid slik. 

Her var det ikke jeg som ble syk engang, det var min mann, men det fikk likevel brå og store konsekvenser for meg og barna. Man forventer ikke slikt, må bare forhold seg til det. 

Nå er det min helse som skranter, og jeg kan ikke lenger jobbe så mye som tidligere. Verken på jobb eller hjemme. Det har også sine økonomiske konsekvenser, men jeg er så heldig at det først skjedde da jeg sto sikkert. Så heldig er det ikke alle som er, og det jeg selv har gått gjennom gjør at jeg er i bedre stand til å forstå at livet ikke alltid går på skinner. Brått og uventet kan det man tok for gitt endre seg. 

Jeg tror at jeg er et bedre menneske av å ha opplevd det selv, og jeg tror at jeg setter mer pris på bare det å kunne betale mine regninger og det helt nødvendige uten å ha vondt i magen enn dem som aldri har opplevd å streve med slikt. 

Ja det var tøft der og da, men det har også lært meg mye. Også utover det å styre økonomi klokt og målrettet. Jeg ble generelt klokere. Bedre i stand til å forstå andres utfordringer i livet også. 

[Husholdning1]

Da jeg var 10-12.

[Fragaria]

Jeg bodde hjem som student, så det må bli da jeg var alenemor til to små med 80% jobb.