Million Skrevet 14. juli 2020 #21 Del Skrevet 14. juli 2020 (endret) Jeg kan i grunnen bare huske én periode, ganske kort, der jeg virkelig hadde det stramt og dårlig økonomisk. Jeg var vel 26 år. Det var da jeg sa opp en trygg og god jobb i Norge og flyttet til Sverige for å bo med min svenske kjæreste, som jeg hadde møtt over ett år tidligere på en ferietur til Rhodos. I starten måtte jeg leve på oppsparte midler jeg hadde med meg, men de tok jo slutt etterhvert, og da måtte kjæresten forsørge meg. Da hadde vi det trangt! Heldigvis ordnet det seg etterhvert med først én jobb, så en ny med bedre lønn, og så enda en ny med enda bedre lønn. Den sistnevnte hadde jeg helt til jeg snudde nesa hjemover til Norge igjen halvannet år senere. Uten svensken på slep....😙 (han fikk ikke være med) Endret 14. juli 2020 av Million Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #22 Del Skrevet 14. juli 2020 Da jeg var student var jeg «rik» Da kunne jeg jo bruke alle pengene mine på meg selv! Sa jeg fikk barn og hadde bolig-og billån ble jeg «fattig». Fikk et barn til og med barnehageregninger, behov for større bolig og større bil så gikk det rett ad dundas. Anonymkode: 2203e...c0e Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Apekatten Skrevet 14. juli 2020 #23 Del Skrevet 14. juli 2020 Rett etter jeg kjøpte leilighet. Jeg hadde bodd hjemme til da, så hadde ingenting av møbler og slikt, bortsett fra senga mi. Var mye som skulle kjøpes inn til leiligheta det første året, i tillegg til oppussing. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #24 Del Skrevet 14. juli 2020 Nå, med en liten unge på 4 måneder, mannen mistet jobben pga koronaen. Jobber nå som tilkallingsvikar og tjener 6000kr i måneden. Vi greier oss kun på min lønn som er 30 000kr. Har boliglån, husleie og alt som hører med. Det går rundt, men ikke mye rom for å skeie ut . Jeg vet at vi ikke har det trangt sammenlignet med veldig mange andre, men for oss som er vandt med 60 000 å rutte med hver måned er dette trangt. Vi har heldigvis en solid sparekonto å ta av hvis det skulle bli krise. Anonymkode: 55b15...e58 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #25 Del Skrevet 14. juli 2020 Da jeg var student. Fikk utbetalt noen tusenlapper i lån av Lånekassen og betalte bl.a. 4000 i husleie. Tror ikke jeg hadde mer enn 1000 kr igjen til mat og andre ting etter at regninger var betalt. Utrolig nok klarte jeg meg greit. Hadde naturlig nok en svært enkel livsstil. Det føltes som ren luksus da jeg endelig fikk meg helgejobb. Da ble det enklere. Dette er mange år siden. I dag har jeg heldigvis fast jobb og god/gjennomsnittlig økonomi Anonymkode: bba34...998 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Cata Skrevet 14. juli 2020 #26 Del Skrevet 14. juli 2020 Da jeg var arbeidsledig noen måneder etter endt utdanning. Hadde rett på omtrent 100 kr dagen i arbeidsledighetstrygd men fikk det i praksis ikke utbetalt før jeg faktisk hadde fått inntekt igjen. Levde bokstavelig talt på havregrøt og spaghetti mens jeg søkte jobb. Hadde omtrent 5000 igjen på konto da jeg omsider ble ansatt så det holdt akkurat. Hadde også en trang periode da jeg var i min første jobb noen år før. Lønna var ikke all verdens, men jeg tok meg råd til å bytte bil. Så ble det av forskjellige grunner bytte av leilighet også og husleia i den nye leiligheten var litt for høy til at det var komfortabelt sammen med billånet. Hadde kort nedbetalingstid på billånet så heldigvis var det bare et års tid med magre tider. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #27 Del Skrevet 14. juli 2020 Jeg hadde dårligst råd som borteboende elev på videregående, og senere til dels som student. Men jeg følte meg aldri fattig på den tida, for alle jeg kjente, alle jeg sammenligna meg med, var i omtrent samme situasjon. I tillegg hadde jeg på den tida få forpliktelser og faste utgifter. Følte nok at økonomien var på sitt trangeste da jeg var å vei til å begynne i jobb og før jeg fikk en fast og stabil inntekt. En periode da, så hadde jeg arbeidsavklaringspenger, og det skjedde generelt mye dramatisk og uforutsigbart i livet mitt generelt, med en ny og ganske alvorlig diagnose, og fremtiden var veldig usikker, og alt føltes utrygt Da bekymra jeg meg MASSE for økonomien, og følte meg fattig og bekymra, fordi alt, inkludert min økonomiske framtid, var plutselig helt endra. Anonymkode: 3570f...68b Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Lasox Skrevet 14. juli 2020 #28 Del Skrevet 14. juli 2020 I begynnelsen av tjue årene med AAP. Da var det hardt! Fikk ikke spart opp ei krone etter alle utgiftene var betalt og levde med store bekymringer for økonomien om noe utforsette utgifter ville dukke opp. Slapp unna med skrekken! Har ihvertfall lært av den tiden hvor viktig det er alltid ha penger i bakhånd og spare penger! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #29 Del Skrevet 14. juli 2020 Var i begynnelsen av 20 årene (8 år siden), hadde møtt veggen. Var en periode på ca 1 år levde på 2500 kr i måneden, var innom nav en gang måneden med kontoutskrift for å få krisestøtte eller hva det nå heter. Fikk heldigvis bo hjemme hos mor for 1000kr i mnd (kost/losj). Hadde rundt 500kr i mnd etter regninger til div. Jobber nå 100% og er glad jeg kom meg vekk fra den situasjonen. Anonymkode: 28d1d...d50 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2020 #30 Del Skrevet 14. juli 2020 Da jeg var 14-ish, levde på ukepenger fra mamma (det var ikke all verdens..) og skulle kjøpe julegaver til hele slekta. Det gikk med et skrik. Nille hadde mye "fint".. Aldri følt på pengeproblemer som voksen. Men jeg er ganske nøktern.. Andre med høyere forbruk ville kanskje ikke likt livet mitt. Anonymkode: bf0be...409 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #31 Del Skrevet 15. juli 2020 16 timer siden, Trolltunge skrev: Da jeg var alene med et barn og studerte var det knalltøft. Jeg jobbet fra jeg var 16 år, sparte godt frem til jeg fikk barnet, og var så ivrig på å komme inn på boligmarkedet da jeg uventet ble gravid 19 år gammel. Hadde virkelig ikke lyst til å selge leiligheten igjen de årene jeg studerte, men det var utrolig tøft å klare det økonomisk. Holdt på å gi opp mange ganger. Innse at det ikke kunne gå. Det gikk med et nødskrik. Så da min mann ble så psykisk syk at jeg måtte være alene om alt noen år. Vi visste ikke om han ble frisk nok igjen til å bli familiefar igjen, så jeg måtte satse på å etablere meg og barna. Gapte litt høyt igjen. Kjøpte et hus som riktig nok ikke var så dyrt, men svært utiltalende, og måtte pusses opp overalt. Tok kanskje ikke helt innover meg hvor mye tid og penger det ville kreve, i tillegg til å ha da tre barn, og alt av ansvaret alene, både praktisk og økonomisk. Jeg har det med å være litt i overkant optimistisk, og tro litt for mye at jeg skal klare absolutt alt. Det gikk det også, men igjen med kniven på strupen. Ikke bare økonomisk, men også praktisk. Jeg måtte drible hver krone som kom inn, være smart og klok i hver vending økonomisk, og lete opp og utnytte hver mulighet til å spare penger. I tillegg gikk hver ledige stund til å pusse opp bolig. Barne lekte, og jeg pusset opp. Barna sov og jeg enten ryddet og vasket eller pusset opp. Økonomisk var det så trangt på alle måter fordi hver ekstra krone jeg hadde gikk til maling, materialer og mer. Jeg tillot meg ikke å skeie ut på noen måter økonomisk, fordi boligen skulle og måtte bli et ok sted å bo for barna. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg gjorde det så tøft for meg selv, men samtidig ser jeg jo at det var verdt å ha det knalltøft i perioder av livet. Mens jeg ennå var ung nok til å ha krefter og pågangsmot. Mens venner og bekjente også hadde det ganske tøft, og det derfor ikke var noe rart eller uvanlig å måtte telle på kronene. Det gjorde at når venner og bekjente kom seg ovenpå økonomisk så hadde jeg også klart å komme meg ovenpå, selv om jeg hadde "tre barn på slep", alene mange år, innen de fleste av mine venner begynte å vurdere å få barn, og var to om alt. Det at vi hadde svært lite de årene barna var små var også mye enklere å håndtere enn det hadde vært nå som de er større og har større ønsker og krav. Små barn tilpasser seg bedre å måtte leve svært trangt enn det er for tenåringer å ikke kunne ha eller være med på det venner har eller opplever. Jeg tror det hjalp meg gjennom å vite at det var et eget valg. En prioritering jeg selv hadde gjort, fordi det var et gylden mål der fremme. Det å stå sikrere økonomisk. Om jeg klarte det ville det lønne seg utover innsatsen. Det var bare noe jeg måtte gjennom, for å få det lettere i fremtiden. Kanskje den tanken kan hjelpe deg også ts? At det er ok å ha det litt trangt og tøft nå, fordi du investerer i egen fremtid. At det er ok å ha det trangt og tøft i etableringsfasen i livet, fordi det vil gjøre livet enklere på sikt. Det er virkelig mer ok å ha lite i en fase av livet der dette ikke er uvanlig. Det hadde vært mye tøffere å være i 40 årene, slik jeg nå er, og de fleste har kommet seg ovenpå, men selv fremdeles streve. Ikke stå trygt økonomisk, fordi man valgte å ha det enklere underveis. Du prioriterte å ha det fint og kjekt når du studerte. Det valget hadde ikke jeg, med et lite barn, men det har da også sin verdi. Det er minner og opplevelser. At det nå er litt tøft økonomisk, fordi du er nyetablert, er ikke uvanlig, og jeg tror at du gjør lurt i å stå på og aksepterer at det er en fase som er litt tøff og krevende. At det vil lønne seg på sikt å prioritere det nødvendige, og avstå fra bli fristet til å gjøre det enklere her og nå. Det er en investering for livet. Det er heller ikke slik at man ikke kan glede seg over ting og ha det kjekt på trang økonomi, man må bare velge bort de dyre alternativene. Vennskap, latter og gleder må ikke koste mye. Fine opplevelser må ikke koste mye. Mye kjekt er både gratis og svært billig, og jeg opplevde at venner ikke bare aksepterte at jeg hadde trang økonomi, men også omfavnet det å tilpasse seg at vi kunne ha det kjekt sammen på måter som kostet lite. Jeg skammet meg ikke over å si at jeg ikke hadde råd til slik eller slik, og kom med alternativer som var økonomisk forsvarlig, og mine venner forsto og var positive til det. Kanskje til og med lettet, for det var ikke bare jeg som måtte være økonomisk. De andre hadde kanskje mer rom til å kunne skeie ut litt, men på mange måter var de i samme fase av livet, og det var ikke ulurt for dem heller å heller gå for rimeligere løsninger. Kjekt hadde vi det sammen, uansett. Nå er de fleste godt etablerte og har mer romslig økonomi, og det er mulig for de fleste å gjøre ting som koster litt også. For meg også. Jeg er derfor veldig glad for at jeg sto på og i det noen år, aksepterte at jeg måtte tenke veldig økonomisk en periode av livet, for det har gitt resultater. Nå er det riktig nok et par venninner som har gått gjennom skilsmisse og har fått det litt tøffere økonomisk igjen, og det tar vi andre hensyn til når de har anledning til å være med. Fremdeles er det slik at det ikke er nødvendig å gå for kostbare løsninger for å ha det kjekt sammen, og det er fint at det er etablert en holdning i kretsen om at man tar hensyn til slikt. Det var nok jeg med på å etablere, ved å være ærlig om økonomi da jeg var den som hadde det trangt. Fine folk forstår slikt, om man bare er ærlig. Også med seg selv, og ikke skammer seg over at man ikke har råd til alt. Det er helt naturlig det i faser av livet, og best og enklest er det at det er de fasene av livet der andre også må tenke over økonomien. Når man studerer og når man etablerer seg. Så er det altså slik at noen på grunn av samlivsbrudd og slikt kommer i den situasjonen igjen senere i livet, men også da er det fint at de har opplevd at det er helt ok å si fra om at man må være økonomisk. At det ikke er til hinder for å ha det kjekt med venner. Så jeg anbefaler deg å stå i det, og å være ærlig. Det er ingen skam å ha det trangt økonomisk, med mindre man selv gjør det til et problem. Så bør man jo glede seg over det man har og kan, ikke gremme seg over alt man ikke har eller kan. De mulighetene kommer nok også, om man bare tåler å stå i det mens man bygger opp livet, istedenfor å bli fristet til å lage seg økonomiske problemer. Kreditt og forbrukslån drar problemer med seg, og gjør den tøffe fasen unødvendig lang. Kanskje umulig også. Hvordan gikk det med mannen din? Anonymkode: 5d9c2...c22 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #32 Del Skrevet 15. juli 2020 De første årene i jobb etter studiet. Lønnen var lav og jeg måtte betale studielån samt at jeg fikk en "voksen" økonomi. Det gikk seg til heldigvis. Anonymkode: 389bb...045 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AfricanQueen Skrevet 15. juli 2020 #33 Del Skrevet 15. juli 2020 Som student.. var smart nok til å ta opp billån i tillegg, så det var ekstra utgifter der, pluss hjalp min mor en del med hennes økonomi, noe som egentlig tok mye av min energi og psykisk syke 😫 Men er ferdig nå, jobber over 100 % og tjeneer en del, foreldre mine skal hjelpe meg å kjøpe min første bolig ! er super fornøyd akkurat nå ☺️ Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #34 Del Skrevet 15. juli 2020 Første året som lærling var skikkelig tøft. Og en periode etter bruddet med en Som hadde Drevet og tatt opp masse lån i mitt navn. Anonymkode: 4985e...52f Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #35 Del Skrevet 15. juli 2020 Etter studietiden, det året det tok å finne seg jobb. Ingen studiefinansiering å leve av, ingen støtte av Nav når man ikke har jobbet før, måtte flytte ut av billig studenthybel, vanskelig å finne jobb, så jeg levde av deltids-strøjobber i butikk og vasket hus osv, men det var langt i fra full tid. Måtte flytte hjem til mamma og pappa. Ikke akkurat høydepunktet i livet. Etter denne perioden, som var tung psykisk når jeg følte at verden ikke har hatt behov for meg, og at jeg var en parasitt som prøvde å trenge gjennom skallet til "samfunnet" som egentlig ikke ville ha meg, har jeg tviholdt på all jobbene jeg har fått, livredd for å bli arbeidsledig igjen. Jeg er ikke en person som takler å leve uten å føle at det er behov for meg. Anonymkode: 10fd0...34e Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Trolltunge Skrevet 15. juli 2020 #36 Del Skrevet 15. juli 2020 8 timer siden, AnonymBruker skrev: Hvordan gikk det med mannen din? Anonymkode: 5d9c2...c22 Det er litt på siden av tråden føler jeg, men siden man aldri vet hvorfor noen spør om slikt skal jeg likevel svare. Den enkle versjonen er at han ble frisk nok til å være ektemann og far igjen. Den kompliserte versjonen er at når noen blir så psykisk syke at man av hensyn til barna ikke lenger kan leve med personen, så har det nok som regel vært vanskelig veldig lenge før man innser at et så dramatisk skritt er helt nødvendig at det meste i relasjonen er temmelig ødelagt. Det var ingen selvfølge at vi kunne finne tilbake til hverandre, og det tok lengre tid enn til han ble frisk. Han måtte bli frisk, så måtte jeg stole på at han evnet å holde seg frisk, og så måtte hele relasjonen bygges opp igjen, fra under nullpunktet. Fra noe negativt altså. Det tok tid, og det var ingen selvfølge at vi kunne leve som en familie igjen. Det er egentlig ganske utrolig at vi klarte å finne tilbake til hverandre etter noe slikt. Det er ingen som ikke forstår at psykisk sykdom er en virkelig sykdom, på lik linje med fysisk sykdom, men psykisk sykdom medfører ofte oppførsel, i ord og handling, som er forferdelig å leve med, og som kan knuse den sterkeste kjærlighet. Vilje til å støtte og forstå kan bli erstattet av hvor vanskelig det er å tåle, og at man MÅ redde seg selv og eventuelle barn bort fra dette. Det er så tøft å stå i at det er ingen selvfølge at kjærligheten, uansett hvor sterk i utgangspunktet, kan overleve slikt. Jeg hadde ingen gode følelser igjen for ham da jeg innså at jeg ikke kunne redde ham, men måtte redde meg og barna bort fra dette. Jeg kunne ikke engang huske mannen jeg falt for og giftet meg med, for jeg var utslitt, og det var et egoistisk (man er som regel svært selvsentrert når man er psykisk syk), utrygt og til og med skremmende menneske jeg "rømte" bort fra, og overlot til mennesker som jobber med slikt. Slapp taket og ansvar for, fullstendig, for å ikke gå til grunne selv, og ta barna med i dragsuget. Jeg hører (og leser) noen omtale partner og andre som hjerteløse når de vender ryggen til en syk partner. De burde støtte og forstå. Joda, greit det, om det er fysisk sykdom og det er å stå sammen med personen gjennom redsel, sorg og at det oppleves slitsomt og vondt. Noe helt annet når den du elsker skifter personlighet fullstendig, gjerne flere ganger daglig, og det er utrygt og skremmende å stå i det. Stadig veksling mellom å ikke kunne snakkes til, være helt borte, til å ville gjøre alt slutt og alt er svart, til raseri... og alt i alt ikke vite fra minutt til minutt om man møtes med taushet eller om middagen brått vil havne i veggen. Det er ikke hjerteløst å overlate en psykisk syk person til folk som har utdanning og betaling for å takle slikt, og redde seg selv bort fra det før man selv blir helt ødelagt. Spesielt ikke om det er barn involvert, for det er umulig å skjerme dem godt nok. Det er alt annet enn hjerteløst, det er det riktige og fornuftige å gjøre. Jeg mener selvfølgelig alvorlige psykiske problemer her, ikke mild depresjon eller litt angst, eller annet som man kan tåle å støtte partner gjennom, uten at man selv blir helt utslitt og ødelagt, men ustabilitet som er svært belastende og direkte ødeleggende å bli værende i, for både partner og eventuelle barn. Jeg skulle ønske at jeg reddet meg og barna bort tidligere. Det hadde spart meg og barna for mye, hadde fått ham til å få skikkelig hjelp raskere (partner som tar vare på blir fort en sovepute i forhold til å innse alvoret og ta imot nødvendig hjelp), og så hadde det kanskje ikke tatt så lang tid å bli en familie igjen, eller vært så usikkert om vi noen gang kunne det, så lenge. Beklager for denne trådmessige avstikkeren, men jeg tenkte først å ikke svare, men så kom jeg i tanken om at kanskje det er en som står overfor en så vanskelig avgjørelse som spurte, og da følte jeg likevel at jeg måtte svare. 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
every woman Skrevet 15. juli 2020 #37 Del Skrevet 15. juli 2020 Da jeg var nyutdannet og kun fikk vikariater i deltid. Det var tunge økonomiske tider. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #38 Del Skrevet 15. juli 2020 Akkurat nå. Når jeg var student fra jeg var 19-24 hadde jeg ganske god råd. Lånekassa + deltidsjobb, hadde det jeg trengte. Nå er jeg student igjen (omskolerer meg), har ikke støtte fra lånekassa, og kan ikke jobbe mye pga kronisk sykdom. Så tjener bare det jeg klarer å jobbe, ingenting mer, i tillegg til krevende studier. Har heldigvis en samboer som er forståelsesfull, og jeg betaler halvparten av alt bortsett fra lånet hans. Hver krone jeg klarer å spare (500 i måneden omtrent) går til hussparing. Håper å være ferdig om et år, og da kunne få en normal lønn Håper også å kunne være frisk nok til 100% jobb. Skulle ønske jeg kunne ha jobbet mer, men det går dessverre ikke, så da blir det å leve på mindre enn hva en student har i måneden. Jeg har det likevel veldig fint i hverdagen, har et fantastisk forhold og hus over taket og nok klær å gå i, mat har jeg også Er heldigvis også minimalist av natur. Når jeg får bedre betalt jobb kommer jeg til å fortsette å leve på minimum, og spare opp masse til privat pensjonssparing som jeg har gått glipp av alle årene jeg har studert. Anonymkode: 0faf5...241 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. juli 2020 #39 Del Skrevet 15. juli 2020 Vil ikke si at økonomien ble direkte trang, men jeg ble nok litt overrasket over at det ikke ble romsligere av å jobbe og kjøpe bolig. Var kanskje naiv, men da jeg studerte, trodde jeg at jeg ville få mye bedre økonomi da jeg begynte å jobbe, noe som ikke skjedde. Trangest økonomi føler jeg at vi har nå, med 3 små barn i barnehage og aks/sfo. Vi har det ikke direkte trangt (slik flere har skrevet om tidligere i tråden), men vi lager all mat hjemme, planlegger innkjøp, lar ofte salg bestemme hva vi spiser/kler oss i m.m. Jeg drømmer om et fjerde barn, men det krever større bil og på sikt boligbytte, så for se om det blir.Jeg har 20% permisjon fra min fulle stilling, så om det blir krise, kan jeg jobbe fullt igjen. Anonymkode: 87530...a59 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2020 #40 Del Skrevet 20. juli 2020 Da jeg var alenemor. På trygd. Anonymkode: 82993...770 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå