Dere med traumer og ptsd...

[AnonymBruker]

Hvor godt/dårlig fungerer dere i hverdagen? 

Anonymkode: 186c5...e5f

[AnonymBruker]

Veldig bra. Studerer og er i jobb.

Anonymkode: 8c691...ad0

[AnonymBruker]

Utad, veldig bra.
Full jobb, full kontroll på livet og virker lykkelig.
Innad, totalt kaos.
Kjemper med meg selv hver dag bare for å overleve.

Anonymkode: 91090...e93

[AnonymBruker]

Svært dårlig om dagen. Uheldigvis. Jeg klarte å fullføre studiene for et par år tilbake, men etter det har det vært en real nedtur, som endte med en gradert uføretrygd og gjort det til et slit å klare den lille jobbstillingen jeg nå har, samt et par innleggelser jeg helst skulle vært foruten.

Jeg kunne svart veldig utfyllende, men spørsmålet er så kort at jeg velger å også svare kort. Om du vil prate "ordentlig", så kanskje vi kan ta det på meldinger?

Anonymkode: 14568...d22

[Brimi]

Veldig dårlig. Klarer ikke å gjøre vanlig husarbeid f.eks. Dog har jeg samboer da, men vi har vært sammen så lenge nå at jeg er så og si 100% trygg på han.

[AnonymBruker]

Fungerer bra. Studier og jobb har vært de arenaene i livet som har vært minst komplisert. Har vært sykemeldt 3 uker tilsammen i mitt liv. Har gått i terapi ved 3 forskjellige anledninger

Anonymkode: 02ff1...de6

[AnonymBruker]

Jeg skrev tilfeldigvis dette for en time siden, og det er nok bare noe uferdig vrøvl, men det føles noe relevant til tråden likevel.

Utad kan jeg nok se relativt oppegående ut, de få timene jeg klarer å være "utad".

Obs. Lang greie, bare rør, ikke les med mindre du virkelig er interessert, og selv da tror jeg kanskje ikke det gir veldig mye mening.

 

Jeg er så trist, jeg går rundt og er konstant på randen av å briste sammen i gråt. Tusler rundt i min rimelig lille, isolerte verden, og prøver det jeg kan for å holde hodet over vannet, holde følelsene i sjakk. Ikke la de ta overhånd, noe som ikke er til å unngå i enkelte situasjoner.

Dissosiasjon sies det, selv om jeg ikke helt forstår koblingen. Jeg skjønner jeg konseptet med å måtte opprettholde denne fasaden av å i hvert fall klare visse ting, for å unngå at jeg ikke bare raser ned i mørket. Et mørke som ligger der og venter, et mørke jeg har både føttene og resten av kroppen godt plantet i, men hvor hodet ligger i vannskorpen, tidvis under, tidvis over.

Følelser holdes et sted, enkelte tanker separeres et annet sted, fornuften får en liten plass i regnestykket, og kritikeren får ta det meste av plassen. Kroppen henger ikke med, og forsøker å fortelle meg at dette ikke går, men jeg må bare overkjøre de meldingene – jeg vet ikke hvordan jeg skal handle basert på hva den forteller meg. Skulle jeg hørt på kroppen hadde jeg endt opp under dyna tilbaketrukket fra alt og alle, bokstavelig talt. Kroppen min sier at alt er skummelt og farlig.

Hvis dere forteller dere bryr dere om meg, så går det ille, da knekker jeg. Det er både litt fint, men også helt feil, jeg fortjener ikke det dere gir meg. Dere er mennesker som er profesjonelle, mennesker jeg egentlig skal ha en avstand til, og ikke minst skal det være slik motsatt vei. Likevel er dere mine beste venner, og som oftest også mine eneste venner.

Jeg fortjener ikke å dø, jeg fortjener ikke å forsvinne. Jeg må stå i dette, men jeg fortjener heller ikke å ha det bra. Noen ganger forstår jeg godt hvorfor jeg fortjener å ha det sånn, andre ganger synes jeg at det er i overkant mye som kommer min vei. At livet ikke er rettferdig er jeg grundig klar over, så hvorfor jeg prater om å fortjene noe som helst er egentlig poengløst når jeg ser «rasjonelt» på det, men det er en følelse, og ikke minst en klar tanke som til stadighet kommer. Som de mange andre tankene som utelukkende klager på hver minste ting, og mobber alt ved meg.

Noen ganger klarer jeg å sette de tankene til side, men da må jeg ha mestret noe. Da må jeg ha vist at jeg er verdt noe, ovenfor andre, men jeg må også være enig i den måten at jeg må klare å motstå tankene som sier noe annet. Med andre ord, det må være målbart, eller det må være tilbakemelding fra noen jeg stoler på, og vet, ikke ville gitt en positiv tilbakemelding uten å mene det.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

Klarte deltidsjobb fram til jeg var 40, hadde mye depresjoner og angst, ble trigget uten at jeg visste hva det var og hvorfor. Ble fort veldig sliten, tålte lite sosialt, lite sanseinntrykk, mye smerter. Alltid på vakt. Etter 40: det samme bortsett fra at jeg ikke har klart å jobbe de siste 4 årene og at jeg har fått en større bevissthet rundt mine reaksjonsmønstre, de fysiske symptomene er verre. Orker ekstremt lite. 

Anonymkode: 2d6e6...77b

[MortenMinstelønn]

Kjempebra! Hæ? hva var den lyden??

[AnonymBruker]

Det varierer. Jeg hadde ubehandlet PTSD, og sleit lenge. Fikk behandling og ble mye bedre. Symptomene ble mer håndterbare.

Så skjedde det nye brå og traumatiske ting (var førstemann til stedet etter en dødsulykke, og opplevde en annen hendelse som retraumatiserte meg veldig). Lang sykemelding, nye flashbacks og en depresjon.

Denne gangen har jeg lært at det eneste som hjelper er å forholde seg til traumene. Nå som jeg er sykemeldt tenker jeg at heltidsjobben min er å bli bedre. Går i terapi, leser meg opp på psykologi og er bevisst på å gjøre avslappende ting som jeg liker. Driver også med eksponering i mengder som jeg kan håndtere. Det finnes ingen quick fix, og det er veldig frustrerende.

Men jeg er mye bedre nå enn det jeg var for noen måneder siden - har lengre oppmerksomhetsspenn, sover litt bedre og har større overskudd. 

Fastlegen min mener nok at jeg bør uføretrygdes, men NAV har foreslått at jeg kan studere mens jeg mottar AAP. Målet er å klare minst halv studieprogresjon. Ettersom formen min varierer veldig, er det fint med studier. Da kan jeg spre arbeidsbelastningen over en lengre periode.

NAV har også vært positive til at jeg kan jobbe litt frivillig med en sak som jeg bryr meg om, som er samfunnsnyttig og der det går greit om jeg har litt ujevn kapasitet.

Jeg var ikke i kontakt med NAV i forrige runde, men saksbehandleren min sier at hun tror jeg har gode muligheter til å komme tilbake i arbeidslivet igjen. Det er jo det jeg ønsker mest av alt, selv om jeg kanskje ender opp i en rutinepreget jobb som jeg egentlig er overkvalifisert til. Jeg har en sterk motivasjon for å jobbe med traumene mine, slik at jeg kan komme aktivt tilbake til samfunnet igjen.

Jeg vet selvfølgelig at det er mange som har større vansker enn meg, så jeg kan bare snakket for min egen del. Men jeg har i alle fall blitt mye bedre på å håndtere symptomene når jeg har fulgt psykologens råd, og jobbet aktivt for å få det bedre!

Anonymkode: 4e63e...dd3

[Silva Pluvialis]

.
 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det varierer. Jeg hadde ubehandlet PTSD, og sleit lenge. Fikk behandling og ble mye bedre. Symptomene ble mer håndterbare.

Så skjedde det nye brå og traumatiske ting (var førstemann til stedet etter en dødsulykke, og opplevde en annen hendelse som retraumatiserte meg veldig). Lang sykemelding, nye flashbacks og en depresjon.

Denne gangen har jeg lært at det eneste som hjelper er å forholde seg til traumene. Nå som jeg er sykemeldt tenker jeg at heltidsjobben min er å bli bedre. Går i terapi, leser meg opp på psykologi og er bevisst på å gjøre avslappende ting som jeg liker. Driver også med eksponering i mengder som jeg kan håndtere. Det finnes ingen quick fix, og det er veldig frustrerende.

Men jeg er mye bedre nå enn det jeg var for noen måneder siden - har lengre oppmerksomhetsspenn, sover litt bedre og har større overskudd. 

Fastlegen min mener nok at jeg bør uføretrygdes, men NAV har foreslått at jeg kan studere mens jeg mottar AAP. Målet er å klare minst halv studieprogresjon. Ettersom formen min varierer veldig, er det fint med studier. Da kan jeg spre arbeidsbelastningen over en lengre periode.

NAV har også vært positive til at jeg kan jobbe litt frivillig med en sak som jeg bryr meg om, som er samfunnsnyttig og der det går greit om jeg har litt ujevn kapasitet.

Jeg var ikke i kontakt med NAV i forrige runde, men saksbehandleren min sier at hun tror jeg har gode muligheter til å komme tilbake i arbeidslivet igjen. Det er jo det jeg ønsker mest av alt, selv om jeg kanskje ender opp i en rutinepreget jobb som jeg egentlig er overkvalifisert til. Jeg har en sterk motivasjon for å jobbe med traumene mine, slik at jeg kan komme aktivt tilbake til samfunnet igjen.

Jeg vet selvfølgelig at det er mange som har større vansker enn meg, så jeg kan bare snakket for min egen del. Men jeg har i alle fall blitt mye bedre på å håndtere symptomene når jeg har fulgt psykologens råd, og jobbet aktivt for å få det bedre!

Anonymkode: 4e63e...dd3

Så utrolig fint å høre at behandling hjelper! Kan jeg få spørre hva slags type behandling som hjalp deg? Selv har jeg forsøkt mye, fra EMDR til tradisjonell psykoterapi, ISTPD, og selvfølgelig den første tilnærmingen når man har det vanskelig; kongitiv terapi, gruppeterapi og lignende.

Også veldig fint å høre at NAV spiller såpass på lag med deg, det gjorde de også med meg, noe som resulterte i at jeg klarte å fullføre bachelorgraden. Endte likevel i en uføretrygd, men dog, det var mye mestring og behandling i seg selv bare det å gå på universitetet, og ga meg noen fine år.

Håper virkelig det er løsningen for deg, og at du kommer tilbake til der du var før retraumatisering, og ikke minst jobber mye i terapien for å så godt som mulig unngå at det skjer igjen - eller i det minste finne den beste mulige måten å håndtere det på når det skjer.

Det er god inspirasjon i slike historier som din, selv om jeg nå sitter med en uføregrad forsøker jeg å kjøre meg hardt, og karre meg oppover når det kommer til arbeidsevne. Det virker som en evig berg-og-dalbane for min del, etter gode ti år i terapi. Jeg kan ikke si jeg har håpet, men mine behandlere har lovet meg å holde på håpet frem til jeg kan klare å føle det selv. Inntil videre kjører på så hardt jeg kan, men samtidig prøver å ikke overbelaste kropp og hode, som blir sterkt påvirket av tilstanden. 

Det at andre har større vansker enn deg, gjør det ikke enklere å håndtere hva du står i - i hvert fall føler ikke jeg det sånn, og strengt tatt, det kan man i grunn si om de aller fleste av oss uansett hvordan vi har det og hva vi strir med. Et eller annet sted er det mange som har det langt verre enn oss alle.

Håper studiene gir deg noe i nærheten av så mye de ga meg, og basert det lille grunnlaget du gir, så tror jeg virkelig det kan være noe som "kurerer" deg, i den grad det går an å si noe slikt. Og skulle du gå på en smell der, så vet du godt hvorfor; aksepter at det ble sånn, og tenk fremover, løpet er uansett ikke kjørt. Selv med en uføregrad kan du både studere og komme deg på bena igjen, så ikke gi opp.

Vet veldig godt det er meget enkelt å si, kontra å føle det, men hold på håpet!! ❤️ 

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

28 minutter siden, MortenMinstelønn skrev:

Kjempebra! Hæ? hva var den lyden??

😂😂😂 Akkurat sånn er jeg også, fyfaan så slitsomt

Anonymkode: f632d...213

[AnonymBruker]

Kompleks PTSD. Brukt litt lengre tid på utdanning enn normert tid, men ikke krise. Er i full jobb, men trenger en del tid for meg selv. Jeg blir veldig sliten av å ta meg sammen, så når jeg er ferdig på jobb, så er det hjem til middag, pusle litt og kanskje se Netflix, og så er det tidlig sengen. De artige tingene legger jeg til helger og ferier, men lever definitivt et mer begrenset liv enn de fleste andre jeg kjenner. Å ikke gå på jobb for å orke mer selvrealisering eller hva jeg skal kalle det, er helt uaktuelt.

31 minutter siden, Brimi skrev:

Veldig dårlig. Klarer ikke å gjøre vanlig husarbeid f.eks. Dog har jeg samboer da, men vi har vært sammen så lenge nå at jeg er så og si 100% trygg på han.

Hva i alle dager slags traumer er det du er utsatt for som ikke klarer å gjøre noe husarbeid? Det er ikke en del av PTSD å ikke evne å gjøre noe husarbeid. Dette bør du virkelig jobbe med, ellers tror jeg kanskje ikke du har en samboer i fremtiden.

Anonymkode: b747b...349

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Kompleks PTSD. Brukt litt lengre tid på utdanning enn normert tid, men ikke krise. Er i full jobb, men trenger en del tid for meg selv. Jeg blir veldig sliten av å ta meg sammen, så når jeg er ferdig på jobb, så er det hjem til middag, pusle litt og kanskje se Netflix, og så er det tidlig sengen. De artige tingene legger jeg til helger og ferier, men lever definitivt et mer begrenset liv enn de fleste andre jeg kjenner. Å ikke gå på jobb for å orke mer selvrealisering eller hva jeg skal kalle det, er helt uaktuelt.

Hva i alle dager slags traumer er det du er utsatt for som ikke klarer å gjøre noe husarbeid? Det er ikke en del av PTSD å ikke evne å gjøre noe husarbeid. Dette bør du virkelig jobbe med, ellers tror jeg kanskje ikke du har en samboer i fremtiden.

Anonymkode: b747b...349

Bare spekulasjoner her fra min side, men jeg vil bare nevne at det er veldig vanlig å ha tilleggsdiagnoser med PTSD, som alvorlig depresjon -> som soleklart kan føre til en tilstand hvor man ikke evner å gjøre husarbeid og andre trivielle gjøremål.

Jeg synes uansett ikke vi bør stille tvil ved andres diagnoser på den måten som du kanskje er inne på, men jeg håper jeg tolket deg feil der.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

Er helt fucka på innsiden. På utsiden ler jeg, smiler, er vennelig og glad i menneskene rundt meg, jeg fungerer og hjemmet mitt ser greit ut, har bil og lappen. Har ikke jobb. Hver ettermiddag og kveld kommer tankene og følelsene, jeg svetter fysisk av kampen på innsiden for å tvinge de vekk, minnene, smerten, hatet og volden jeg opplevde fra de nærmeste. Hver natt er det mareritt, jeg våkner i panikk flere ganger. Har kompleks ptsd

Anonymkode: a0236...55b

[AnonymBruker]

Generelt veldig bra. Tror ikke at jeg hadde fått den diagnosen nå, men det er selvsagt ting jeg fremdeles synes er utfordrende. Ikke 100% fri fra ettervirkninger, og blir vel aldri det, men jeg har det stort sett bra, og det hemmer meg svært lite nå. Det vil si, det hemmer meg egentlig ikke overhodet lenger, jeg må bare takle litt rester av det innimellom. 

For 10 år siden preget det hver dag og alt jeg gjorde. 

Anonymkode: c1a72...f1b

[AnonymBruker]

Kompleks PTSD her, av en alvorligere grad. Er i full jobb, har en lang utdanning til tross for alt, men har ikke fullført på normert tid, noe som ikke var forventet heller mer "alt som følger med". Hatt flere innleggelser, og forventet at jeg må ha nær støtte fra helsetjenesten resten av livet. Jeg er som sagt enn så lenge i full jobb, men har en veldig tilrettelagt arbeidssituasjon for at jeg skal kunne fungert best mulig, og må energiøkonomisere hverdagen, dvs etter jobb spares det mest mulig på energien slik at jeg skal kunne ha et liv i helgen, og alt jeg helst vil gjøre som er morsomt må legges da til helg eller ferier.  Det å ha en kropp som konstant er på "vakt" det tar ekstremt mye energi, og jeg er heller enda ikke klar over alt som trigger meg, slik at dette ikke alltid kan unngås. 

Anonymkode: 4cf7b...ccc

[AnonymBruker]

Har vært så nær ved at det raser sammen hvert sekund i lange perioder at jeg må sitte helt stille og overdøve med hjernedød TV eller annen drit for å ikke angripe meg selv innenfra. Daer husarbeid ja eller å ta en dusj umulig nærmest 

Men hvordan det går. Tja. Slite. Bra perioder. Generelt ikke. Det eksploderer inni meg om jeg ikke passer veldig godt på. Utmattende. Hele tiden redd.

Men er ikke en episode her men to tiår med ett hardt liv og alvorlig psykisk sykdom og overgrep. 

Godt på høre folk har blitt bedre ❤️

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

For meg er det er klart skille i livet mitt før og etter medisinering. Jeg kjempet lenge i mot og etterstrebet å prøve all annen form for behandling fremfor medikamentell. I et tiår hadde jeg det så vondt og så grusomt, fordi jeg var sta. En innleggelse måtte til før jeg skjønte det, jeg hadde nådd bunnen og var villig til å prøve alt, også medisiner. Det er en helt ny verden for meg. Fra å leve i total isolasjon med daglige panikkanfall og nattlige mareritt - til å fungere i jobb, ha meningsfulle sosiale relasjoner, kjøpe hus, gifte meg, og ikke minst, føle meg LYKKELIG. Jeg vet jeg er flatere i spekteret av hva jeg kjenner på av følelser, jeg vet jeg ikke er helt meg selv slik jeg kjente meg selv før, men hvem var egentlig det? Hun var jo bare redd, hele tiden. Jeg er evig takknemlig for at det finnes medisiner som en siste utvei, selv om jeg med all sannsynlighet må stå fast på de resten av livet. 

Anonymkode: fbd7c...3fd