Single og hjemmekontor

[AnonymBruker]

Jeg leser til stadighet klaging fra foreldre om hvor vanskelig det er med hjemmekontor for tiden, noe jeg uten problemer ser for meg er reelt. Det som overrasker meg er hvor mange av vennene mine i den situasjonen som forteller meg hvor heldig jeg er som bor alene og kan "jobbe i fred". 

Jeg forstår at gresset virker grønnere på andre siden for begge parter, men nå er jeg på tredje uken med hjemmekontor for min del, og jeg forsøker så godt jeg kan å overholde myndighetenes råd om å holde meg hjemme og ikke menge meg med folk. Til vanlig treffer jeg jo kollegaer hver dag, går på min ukentlige pubquiz, kanskje noen konserter eller ut og spise med venner o.l., så til vanlig har jeg det helt topp som singel.  Men helt ærlig - nå for tiden er livet ensomt og tungt. 

Ja jeg får jobbet i fred og ro, men livet handler jo ikke bare om jobb. Selvom jeg passer på å komme meg ut hver dag (joggetur om morgenen og et par timers tur etter jobb) er livet veldig ensomt for veldig mange for tiden, deriblant meg. Jeg vil bare oppfordre dere som er så heldige at dere har en familie rundt dere til å sette pris på det, og å ta litt hensyn til at de single rundt dere gjerne ikke føler seg så heldige nå for tiden. Det føles ikke så bra at venner og familie ikke evner å se at man er ensom i denne situasjonen, og det er sikkert mange som meg, som ikke får seg til å fortelle om det. 

Anonymkode: d1e80...f2c

[Em11mily]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser til stadighet klaging fra foreldre om hvor vanskelig det er med hjemmekontor for tiden, noe jeg uten problemer ser for meg er reelt. Det som overrasker meg er hvor mange av vennene mine i den situasjonen som forteller meg hvor heldig jeg er som bor alene og kan "jobbe i fred". 

Jeg forstår at gresset virker grønnere på andre siden for begge parter, men nå er jeg på tredje uken med hjemmekontor for min del, og jeg forsøker så godt jeg kan å overholde myndighetenes råd om å holde meg hjemme og ikke menge meg med folk. Til vanlig treffer jeg jo kollegaer hver dag, går på min ukentlige pubquiz, kanskje noen konserter eller ut og spise med venner o.l., så til vanlig har jeg det helt topp som singel.  Men helt ærlig - nå for tiden er livet ensomt og tungt. 

Ja jeg får jobbet i fred og ro, men livet handler jo ikke bare om jobb. Selvom jeg passer på å komme meg ut hver dag (joggetur om morgenen og et par timers tur etter jobb) er livet veldig ensomt for veldig mange for tiden, deriblant meg. Jeg vil bare oppfordre dere som er så heldige at dere har en familie rundt dere til å sette pris på det, og å ta litt hensyn til at de single rundt dere gjerne ikke føler seg så heldige nå for tiden. Det føles ikke så bra at venner og familie ikke evner å se at man er ensom i denne situasjonen, og det er sikkert mange som meg, som ikke får seg til å fortelle om det. 

Anonymkode: d1e80...f2c

Henger meg på den. Å være singel og bli pålagt å være hjemme så mye som mulig er en dårlig kombinasjon. For å være helt ærlig så føler keg men enormt ensom til tider. Så til dere som klager over at dere må tilbringe mer tid med familien hjemme : KLAPP IGJEN, det finnes dem dom har det verre. 

[AnonymBruker]

Dere er da virkelig ikke pålagt å holde dere hjemme (les: sitte inne) så mye som mulig. Poenget er jo avstand.

Jeg og katten min har hjemmekontor, men jeg går jo ut, og jeg sykler tur etter at jeg er ferdig på jobb om dagen. Katten er veldig fornøyd med at jeg har hjemmekontor.

Hele teamet har også 'gått ut' og tatt en øl i virtuelt fellesskap   Vi åpnet bare et videomøte og en øl (eller flere). Det var kjempekos  

Anonymkode: 403a4...911

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser til stadighet klaging fra foreldre om hvor vanskelig det er med hjemmekontor for tiden, noe jeg uten problemer ser for meg er reelt. Det som overrasker meg er hvor mange av vennene mine i den situasjonen som forteller meg hvor heldig jeg er som bor alene og kan "jobbe i fred". 

Jeg forstår at gresset virker grønnere på andre siden for begge parter, men nå er jeg på tredje uken med hjemmekontor for min del, og jeg forsøker så godt jeg kan å overholde myndighetenes råd om å holde meg hjemme og ikke menge meg med folk. Til vanlig treffer jeg jo kollegaer hver dag, går på min ukentlige pubquiz, kanskje noen konserter eller ut og spise med venner o.l., så til vanlig har jeg det helt topp som singel.  Men helt ærlig - nå for tiden er livet ensomt og tungt. 

Ja jeg får jobbet i fred og ro, men livet handler jo ikke bare om jobb. Selvom jeg passer på å komme meg ut hver dag (joggetur om morgenen og et par timers tur etter jobb) er livet veldig ensomt for veldig mange for tiden, deriblant meg. Jeg vil bare oppfordre dere som er så heldige at dere har en familie rundt dere til å sette pris på det, og å ta litt hensyn til at de single rundt dere gjerne ikke føler seg så heldige nå for tiden. Det føles ikke så bra at venner og familie ikke evner å se at man er ensom i denne situasjonen, og det er sikkert mange som meg, som ikke får seg til å fortelle om det. 

Anonymkode: d1e80...f2c

Jeg tenker masse på dere som bor alene! Har x antall barn selv. Hadde blitt sprø av å bo alene. Vær åpen om det! Si at det blir litt for rolig noen ganger.

Anonymkode: f4c25...f6d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker masse på dere som bor alene! Har x antall barn selv. Hadde blitt sprø av å bo alene. Vær åpen om det! Si at det blir litt for rolig noen ganger.

Anonymkode: f4c25...f6d

Det blir det, for rolig noen ganger. Både nå og før koronatiden.

Anonymkode: a7f7a...4b4

[AnonymBruker]

Hei ts, vi er flere som savner vår sosiale omgang.  Jeg er i tillegg helt elendig på å ha hjemmekontor. Gjør alt annet enn det jeg skal,  så jeg har heller ikke noen følelse av å få gjort noe nyttig. I går tok jeg en telefon til en av mine eldre venner. Han er litt redd, og har isolert seg helt.  Tror han satte veldig pris på at jeg tok kontakt.  Ellers får jeg dagene til å gå med mye chatting, wordfeud etc. M50

Anonymkode: 18760...7a9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere er da virkelig ikke pålagt å holde dere hjemme (les: sitte inne) så mye som mulig. Poenget er jo avstand.

Jeg og katten min har hjemmekontor, men jeg går jo ut, og jeg sykler tur etter at jeg er ferdig på jobb om dagen. Katten er veldig fornøyd med at jeg har hjemmekontor.

Hele teamet har også 'gått ut' og tatt en øl i virtuelt fellesskap   Vi åpnet bare et videomøte og en øl (eller flere). Det var kjempekos  

Anonymkode: 403a4...911

Jeg er som jeg skrev flink til å komme meg ut - men det er jo oppfordret til å ikke omgi seg med folk man ikke bor med for tiden. Vi har hatt to gruppevideochater i vennegjengen som forsåvidt var koselig, men det endte bare med at alle satt og fortalte hvor fælt det var å være så mye hjemme med familien sin, og at det ikke var mulig å få jobbet når ting er som de er. 

...og det er jo helt reelle utfordringer det, men å gang på gang få beskjed om at man er heldig som bor alene, er ikke bare kjekt. Da jeg forsøkte å si at det ble litt lange dager fikk jeg bare beskjed om at jeg bare skulle visst, og at jeg måtte sette pris på å ikke ha unger og ektefeller rundt seg 24 timer i døgnet. 

Poenget mitt med denne posten var ikke å si at noen må "klappe igjen", men at kanskje man kan forsøke å tenke over hvordan andre har det for tiden, og at det ikke er alle som synes at det er helt topp å være alene for tiden heller. 🙂

Anonymkode: d1e80...f2c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker masse på dere som bor alene! Har x antall barn selv. Hadde blitt sprø av å bo alene. Vær åpen om det! Si at det blir litt for rolig noen ganger.

Anonymkode: f4c25...f6d

Tusen takk ❤🙂

Anonymkode: d1e80...f2c

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt herlig, men så trives jeg godt i eget selskap.

Anonymkode: 588d2...b6d

[AnonymBruker]

Du vil ikke bytte med meg for å si det slik 😀 Å ha barn oppi dette er grusomt. Hjemmekontor, skole, småbarn. Drømmer om å ligge alene på isolat

Anonymkode: bc2cd...a21

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil ikke bytte med meg for å si det slik 😀 Å ha barn oppi dette er grusomt. Hjemmekontor, skole, småbarn. Drømmer om å ligge alene på isolat

Anonymkode: bc2cd...a21

Det er dette jeg har fått høre fra alle kanter den siste tiden. Du forstod ikke hva jeg skulle frem til tydeligvis..  🙄 

Anonymkode: d1e80...f2c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil ikke bytte med meg for å si det slik 😀 Å ha barn oppi dette er grusomt. Hjemmekontor, skole, småbarn. Drømmer om å ligge alene på isolat

Anonymkode: bc2cd...a21

Folk har forskjellige behov. Det kan da ikke være så vanskelig å sette seg inn i andres situasjoner? 

Anonymkode: f121c...5ca

[AnonymBruker]

Det finnes ting det er legitimt og korrekt å klage over, og ulike ting knyttet til familieliv og småbarnsliv spesielt, er en av disse tingene. Som barnløs blir man fort vant til at man aldri har lov til å dele av sine erfaringer, uten at det kommer en småbarnsmor og skal fortelle oss om "den virkelige verden". 

Jeg er ensom, isolert, og kjenner depresjonen komme krypende innpå meg. Jeg savner kollegene mine, og har aldri følt meg så alene før. Å høre familier fortelle om hvor stress det er å ha alle hjemme, forsterker bare denne følelsen. Begynte faktisk å grine av å skrive hvordan jeg har det nå. 

Anonymkode: 5c48f...dd8

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er dette jeg har fått høre fra alle kanter den siste tiden. Du forstod ikke hva jeg skulle frem til tydeligvis..  🙄 

Anonymkode: d1e80...f2c

Joda jeg forstår, jeg har og vært enslig og isolert. Det er nok individuelt hva som er det verste ondet, for meg er det utvilsomt å ha barn i denne situasjonen. For andre igjen er det helt motsatt.

Anonymkode: bc2cd...a21

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes ting det er legitimt og korrekt å klage over, og ulike ting knyttet til familieliv og småbarnsliv spesielt, er en av disse tingene. Som barnløs blir man fort vant til at man aldri har lov til å dele av sine erfaringer, uten at det kommer en småbarnsmor og skal fortelle oss om "den virkelige verden". 

Jeg er ensom, isolert, og kjenner depresjonen komme krypende innpå meg. Jeg savner kollegene mine, og har aldri følt meg så alene før. Å høre familier fortelle om hvor stress det er å ha alle hjemme, forsterker bare denne følelsen. Begynte faktisk å grine av å skrive hvordan jeg har det nå. 

Anonymkode: 5c48f...dd8

Det høres ut som om vi har det veldig likt! Jeg har samme inntrykk som deg. Jeg elsker vennene mine, men jeg skulle ønske de kunne se at det ikke alltid er sånn at livet som snart 40 og singel er selve "drømmen" for min del.  Jeg har alltid ønsket meg familie, men foreløpig har det ikke blitt sånn. 🤷‍♀️ Jeg hadde gjort MYE for å ha en mann og barn å irritere meg over for tiden. 

Klem til deg ❤

Anonymkode: d1e80...f2c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda jeg forstår, jeg har og vært enslig og isolert. Det er nok individuelt hva som er det verste ondet, for meg er det utvilsomt å ha barn i denne situasjonen. For andre igjen er det helt motsatt.

Anonymkode: bc2cd...a21

...du forstod hva jeg mente, likevel følte du for å fortelle meg at jeg er den heldige her? 🤦‍♀️

Anonymkode: d1e80...f2c

[AnonymBruker]

Skjønner deg kjempegodt!! Men det er visst kun legitimt å klage over at man må passe sine egne barn i disse tider....

Anonymkode: fab44...be9

[GrønnNellik68]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser til stadighet klaging fra foreldre om hvor vanskelig det er med hjemmekontor for tiden, noe jeg uten problemer ser for meg er reelt. Det som overrasker meg er hvor mange av vennene mine i den situasjonen som forteller meg hvor heldig jeg er som bor alene og kan "jobbe i fred". 

Jeg forstår at gresset virker grønnere på andre siden for begge parter, men nå er jeg på tredje uken med hjemmekontor for min del, og jeg forsøker så godt jeg kan å overholde myndighetenes råd om å holde meg hjemme og ikke menge meg med folk. Til vanlig treffer jeg jo kollegaer hver dag, går på min ukentlige pubquiz, kanskje noen konserter eller ut og spise med venner o.l., så til vanlig har jeg det helt topp som singel.  Men helt ærlig - nå for tiden er livet ensomt og tungt. 

Ja jeg får jobbet i fred og ro, men livet handler jo ikke bare om jobb. Selvom jeg passer på å komme meg ut hver dag (joggetur om morgenen og et par timers tur etter jobb) er livet veldig ensomt for veldig mange for tiden, deriblant meg. Jeg vil bare oppfordre dere som er så heldige at dere har en familie rundt dere til å sette pris på det, og å ta litt hensyn til at de single rundt dere gjerne ikke føler seg så heldige nå for tiden. Det føles ikke så bra at venner og familie ikke evner å se at man er ensom i denne situasjonen, og det er sikkert mange som meg, som ikke får seg til å fortelle om det. 

Anonymkode: d1e80...f2c

Heldig du som kan jobbe litt. Jeg har ingenting å gjøre. Og er single og prøver å holde meg mest mulig hjemne. Har spurt flere om en spasertur men nei. Like vanskelig det som å få til en date nå for tiden. Jeg bor på hybel med en rom kompis på 20 og jeg er 52.... han jobber en del så blir mye hjemme alene. 
Værste er at jeg nå begynner å syna han har fin kropp... Gud bedre hvordan skal dette gå? En blir jo helt skrudd i topplokket 🙈🙈🙈🥔🥔

[AnonymBruker]

Mine tanker går i disse dager til alle som er ufrivillig single. ❤️ Og så klarer jeg ikke helt å synes synd på alle menn med forpliktningsangst som jeg har møtt på min vei... (Den friheten de har som single er kanskje ikke verdt like mye for øyeblikket.) Jeg har et håp om at denne situasjonen på sikt vil gjøre det lettere for mine ufrivillig single venninner å finne en mann som er trofast og ser verdien i forpliktende tosomhet. 

Anonymkode: a9353...aea

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg er også singel, bor alene, 30 år. Er en sosial introvert, hvis det er noe som heter det. Syntes de første dagene var deilige, der jeg kunne kose meg i eget selskap med god samvittighet. Men jeg begynner å kjenne på ensomheten jeg også, savner å leve fritt og være sosial. Ville gjerne byttet ut denne behagelige, stille tilværelsen med en mer kaotisk tilværelse hjemme sammen med mann og barn. Særlig siden dette ser ut til å bli langvarig. Heldigvis jobber jeg på sykehus, og får dekket noe av mitt sosiale behov på jobb. Men det er liksom det livet består av nå - å jobbe og være hjemme alene. Kjedet meg og følte meg ensom i helgen da jeg hadde fri, og skulle ønske jeg kunne kose meg hjemme med en et barn eller tre. 

Anonymkode: 698e3...b39