Terapi er jo bare tull ?

[Cerasus]

Jeg tror det er med psykologer som med rørleggere og servitører - ikke absolutt alle er like flinke i eller motivert for jobben sin.

I tillegg er det nok litt ekstra spesielt med terapi, fordi ikke alle mennesker kan være en god match. Sånn er det bare.

[AnonymBruker]

Har aldri opplevd kognitiv terapi som en "tenk positivt, for faen!"-form for terapi. Prøvde en haug av behandlingsmetoder over en del år, og kognitiv terapi knakk en eller annen kode for meg. Hadde null kontakt med egne følelser og hadde ikke peiling på hvordan det var å føle forskjellige følelser (hadde tidenes angstanfall en gang jeg var skikkelig forbanna - jeg trodde noe var galt med kroppen og at jeg holdt på å dø), og denne behandlingsmetoden fikk meg til å forstå hva følelser var. Gikk fra å leve med en dom om å være schizofren livet ut og å bli gitt opp av alle til å bli frisk på tre år.

Det var dog en lang vei å gå før vi merket noen endring i det hele tatt, for det var veldig vondt å gi slipp på muren jeg hadde bygd rundt meg for å beskytte meg selv mot alt og alle.

Anonymkode: f5cd2...df0

[AnonymBruker]

Ja, tenk at en må endre egne tankemønstre og handlingsmønstre... Kan være ganske nyttig det. 

Anonymkode: 5d364...e3c

[AnonymBruker]

Jeg forstår litt hva du mener, selv har jeg fått masse hjelp på dps i flere år. Selv om jeg på mange områder ikke har blitt bedre, har også en del ting blitt bedre og jeg er nesten tilbake i jobb. Men, for meg har behandlingen mot spiseforstyrrelse hjulpet veldig! Så ikke gi opp det, be evt om å bli henvist til spesialister. 

Anonymkode: 7e3dd...6dd

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja er vel ikke rart at mange folk går årevis i terapi (snakker da om de som har gått 3år+ i ukentlig terapi) da er det tydligvis ikke samtaleterapi som er løsningen.

Anonymkode: 3910a...031

Det kan man jo ikke si. En venninne var utsatt for svært grove overgrep i barndommen. Hun går i samtaleterapi ukentlig, har gjort det i åresvis. Det holder henne sammen, gjør at hun klarer å være i arbeid og fungere. Uten dette rakner det for henne, da hun ble stående uten behandler i et halvt år en gang ble hun veldig psykisk syk, sykmeldt i nesten et år og innlagt i en periode. Så nei, hun blir ikke frisk av terapien, men det hjelper henne å holde hodet over vannet.

 

For min del derimot var jeg deprimert en lang periode da jeg var yngre. For meg hjalp hverken samtaleterapi eller antidepressiva noe som helst, jeg måtte bli frisk selv ved å ta tak i og forandre dårlige ting i livet mitt. 

 

Terapi er ikke bare tull, men det er absolutt ikke en mirakelkur som hjelper alle.

Anonymkode: 7c133...6e1

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er utrolig dårlig av et helseesen å skal legge skylden på en pasient at behandlingen ikke fungerer. 

Anonymkode: f0c33...939

Jeg er helt enig i at man ikke skal legge skylden på pasienten for at behandling ikke fungerer, men det virker også som at folk har enorme forventninger til hvilken hjelp de skal få i behandling. En behandler kan jo ikke trylle deg frisk heller. Hvis man har alvorlige traumer eller psykisk sykdom så vil jo det ta årevis å bli frisk av for mange. Ikke fordi helsevesenet er ubrukelig, men fordi det rett og slett tar lang tid å få resultater. Å bli frisk fra alvorlig psykisk sykdom krever som regel utrolig mye utholdenhet av pasienten. Sånn er det bare.

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja er vel ikke rart at mange folk går årevis i terapi (snakker da om de som har gått 3år+ i ukentlig terapi) da er det tydligvis ikke samtaleterapi som er løsningen.

Anonymkode: 3910a...031

Noen ganger er det behandlingen eller behandler som det er noe galt med, for all del. Men man kan ikke automatisk si at det ikke fungerer. Er det alvorlig psykisk sykdom kan det ta årevis før man ser resultater. Kan jo sammenlikne det med ulike alvorlige, fysiske sykdommer. Selv om du får de beste medisinene og den beste oppfølgingen i helsevesenet, så kan det likevel ta årevis før man blir frisk. Og noen ganger blir man ikke frisk i det hele tatt. 

Anonymkode: 4e1d0...f75

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er utrolig dårlig av et helseesen å skal legge skylden på en pasient at behandlingen ikke fungerer. 

Anonymkode: f0c33...939

Problemet er at de fleste med angst/depresjon ikke har vilje og ork til å endre levestilen sin som har skapt dette.

De skal bare ha sympati og empati heletiden, synes synd på det. Så ender de opp som svingdørspasienter.

En lur mann beskriver dette godt:

https://bokelskere.no/bok/det-er-ikke-mer-synd-paa-deg-enn-andre-en-bok-om-ansvar-og-frigjoering/329765/

Anonymkode: c382d...739

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan i alle dager orket du å gå i 6år når du ikke ble bedre? Og enda mer interessant er vel hvordan dps kan se verdien av å hjelpe en og samma person i 6år når personen ikke har fremgang og ventelistene så stappfulle at 90% får avslag.

Anonymkode: 3910a...031

Foedi man ellers står uten penger fordi man må være i behandling for å få AAP.

Hat systemet, ikke de som er i systemet.

Jeg gikk selv til psykolog på DPS to ganger i uka i 2 år. Ble bare verre og verre. Dama var virkelig ikke bra for meg. Men NAV så at jeg måtte gå dit for å få penger. Ble tilslutt sykemeldt fra henne og begynte hos en ny behandler. Han sa ganske tidlig at han ønsket å prøve å hjelpe meg men at han trodde uføretrygd var det riktige. Jeg gikk til han i 3 år men ble ikke bedre. Er nå gradert uføretrygdet og klamrer meg til arbeidslivet. Fikk høyere uføregrad av NAV enn det jeg og psykologen søkte om, så jeg er faktisk syk.

Men psykologer har jeg ingen tro på lenger. Det passer for de som ikke er hjerneskader. Jeg har antakelig levd i frykt så lenge at hjernen min er fysisk og kjemisk skadet. Det vil ta mange år å endre den. Og jeg må gjøre jobben selv, ikke snakke om problemene. Det har jeg prøvd, og det fungerte åpenbart ikke.

Anonymkode: 8e5ef...5c5

[AnonymBruker]

Jeg har vært inn og ut av terapi i ca. 10 år, og har også relativt dårlige erfaringer. Det har ikke vært problematisk eller noe sånt, men ikke spesielt nyttig heller. Prøvd samtaleterapi, kognitiv terapi, gruppeterapi og medisinering. Jeg sitter med et inntrykk av at nesten alle behandlere som skal håndtere angstlidelser, baserer seg på en forventning om at pasienten har et forvrengt virkelighetsbilde, og en klar forventning om at hvis de prøver seg på X, så skjer Y. Det er sikkert fint når de jobber med folk som har "sterk intuisjon", altså fordommer og forutinntatthet, men det fungerer rett og slett ikke på tvilere og skeptikere.

Mitt hovedproblem er egentlig det motsatte. Det som gjør at jeg er veldig redd for spesielt sosiale situasjoner, er at jeg IKKE har noen tydelig forventning, men sitter og konstruerer hundre forskjellige scenarier i hodet i både forkant, under og i etterkant. Jeg har gang på gang på gang måttet si til terapeuten "NEI! Jeg er ikke skråsikker! Jeg sier det er en mulighet!", og blir ganske frustrert av det. Det nytter ikke fortelle meg at jeg kanskje tar feil, som en respons på at jeg sier at jeg blir stresset og redd når jeg ikke vet.

I gruppeterapi opplevde jeg hele tiden å måtte korrigere folk fordi de hørte noe helt annet enn det jeg sa. Hvis jeg beskrev noe jeg fryktet, svarte de som terapeuten at det kunne jeg jo ikke vite sikkert. Hvis jeg beskrev noe som vanskelig, fortalte de meg at det ikke var umulig.

Igjen sitter jeg med et inntrykk av at brorparten av pasientene overhode ikke er kritiske til egne tanker og følelser, og trenger hjelp av behandler til å gå i dybden og vurdere hvorfor de gjør som de gjør. For min del er problemet at jeg ikke gjør annet enn å vurdere meg selv kritisk, ikke klarer å være sikker på noen ting, ikke engang min egen persolighet, egne tankemønstre eller kognitive evner, og ikke skjønner hvordan jeg skal klare å slutte med det.

Anonymkode: e40d4...751

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at de fleste med angst/depresjon ikke har vilje og ork til å endre levestilen sin som har skapt dette.

De skal bare ha sympati og empati heletiden, synes synd på det. Så ender de opp som svingdørspasienter.

En lur mann beskriver dette godt:

https://bokelskere.no/bok/det-er-ikke-mer-synd-paa-deg-enn-andre-en-bok-om-ansvar-og-frigjoering/329765/

Anonymkode: c382d...739

Godt sitat fra boken som beskriver mye:

"Hvis du føler deg litt slapp og trett en dag, så kan du ikke ringe din personlige trener og be han om å gå en runde for deg. Det er ikke slik det fungerer. Du må trene selv. Å gå i psykoterapi er den mentale utgaven av "personlig trener". Også her er det du som må være aktiv og gjøre hovedjobben.Det handler ikke om å ta seg sammen, men om å tenke grundig gjennom egne holdninger og hva vi bruker krefter, tid og energi på."

Anonymkode: c382d...739

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Godt sitat fra boken som beskriver mye:

"Hvis du føler deg litt slapp og trett en dag, så kan du ikke ringe din personlige trener og be han om å gå en runde for deg. Det er ikke slik det fungerer. Du må trene selv. Å gå i psykoterapi er den mentale utgaven av "personlig trener". Også her er det du som må være aktiv og gjøre hovedjobben.Det handler ikke om å ta seg sammen, men om å tenke grundig gjennom egne holdninger og hva vi bruker krefter, tid og energi på."

Anonymkode: c382d...739

Samtidig er det en ganske håpløs personlig trener som sier "vel, hva føler du er riktig?" når kunden kommer og ber om råd om hvordan man skal trene overarmene best.

Anonymkode: e40d4...751

[AnonymBruker]

Det mange misforstår ed terapi er at de tror psykologen skal gjøre dem frisk, og det stemmer ikke. Psykologen skal gi deg verktøy og hjelpemidler til å endre tankerekke, snu fastgrodde mønstre og bidra til at du kan gjøre deg selv frisk. Det er faktisk du som må gjøre jobben. 

Anonymkode: 185bc...5ec

[Momma]

Terapi kan være gull verdt dersom du ender opp med den rette terapeuten. Det finnes dessverre mange terapeuter som ikke er særlig bra, rett ut dårlige, og så finnes det noen virkelig gode.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Foedi man ellers står uten penger fordi man må være i behandling for å få AAP.

Hat systemet, ikke de som er i systemet.

Jeg gikk selv til psykolog på DPS to ganger i uka i 2 år. Ble bare verre og verre. Dama var virkelig ikke bra for meg. Men NAV så at jeg måtte gå dit for å få penger. Ble tilslutt sykemeldt fra henne og begynte hos en ny behandler. Han sa ganske tidlig at han ønsket å prøve å hjelpe meg men at han trodde uføretrygd var det riktige. Jeg gikk til han i 3 år men ble ikke bedre. Er nå gradert uføretrygdet og klamrer meg til arbeidslivet. Fikk høyere uføregrad av NAV enn det jeg og psykologen søkte om, så jeg er faktisk syk.

Men psykologer har jeg ingen tro på lenger. Det passer for de som ikke er hjerneskader. Jeg har antakelig levd i frykt så lenge at hjernen min er fysisk og kjemisk skadet. Det vil ta mange år å endre den. Og jeg må gjøre jobben selv, ikke snakke om problemene. Det har jeg prøvd, og det fungerte åpenbart ikke.

Anonymkode: 8e5ef...5c5

❤️

Anonymkode: 609cd...096

[AnonymBruker]

Problemet med terapi hvor kjemien med behandler er bra er at pasienten blir avhengig av behandlingen.
Er man avhengig av behandlingen/terapeuten så er man redd for å miste behandlingen og terapeuten. Å bli frisk er da noe man vil motarbeide.

Dette gjelder ikke det du snakker om ts, men er mer et svar til de som mener at mange års terapi er nødvendig for å bli frisk.
Vi snakker her om 10 år, 22 år. osv

Anonymkode: 079fc...469

[Gjest Familytree]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet med terapi hvor kjemien med behandler er bra er at pasienten blir avhengig av behandlingen.
Er man avhengig av behandlingen/terapeuten så er man redd for å miste behandlingen og terapeuten. Å bli frisk er da noe man vil motarbeide.

Jeg er helt enig med deg, selv om jeg må avklare at terapi er andre forhold i alle menneskers liv, både for terapeuten og pasienten. Da jeg forstår at hvis pasienten har ikke overvunnet frykt for forlatelse, dette påvirker hvert forhold der pasienten føler hengivenhet eller kjærlighet (forståelse).

Endret 22. januar 2020 av Familytree

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet med terapi hvor kjemien med behandler er bra er at pasienten blir avhengig av behandlingen.
Er man avhengig av behandlingen/terapeuten så er man redd for å miste behandlingen og terapeuten. Å bli frisk er da noe man vil motarbeide.

Dette gjelder ikke det du snakker om ts, men er mer et svar til de som mener at mange års terapi er nødvendig for å bli frisk.
Vi snakker her om 10 år, 22 år. osv

Anonymkode: 079fc...469

Spesielt gjelder vel dette mange av de med EUPD diagnose. Det som er vanlig ved denne diagnosen er gjentagende selvmordsadferd. Det er gjerne trusler om selvmord, halvhjertede selvmordsforsøk og selvskading, alt i et forsøk på å få oppmerksomhet og eventuelt for å kunne bli innlagt.

Det er derfor sånne personer gjerne blir utskrevet dagen etter.

Anonymkode: 85323...7f9

[AnonymBruker]

På 16.1.2020 den 14.08, AnonymBruker skrev:

Men min spiseforstyrrelse og depresjon har veldig god og KLAR sammenheng med at livet mitt ikke har vært enkelt Det er en reaksjon, ikke en sykdom som kan "behandles" ihjel i 22 år uten å bli kurert.

Anonymkode: f0c33...939

Det du forteller om er jo et klassisk tilfelle av belastninger i livet som utvikler seg til psykisk sykdom. Belastninger som gjorde deg syk. Det er nettopp dette som er utgangspunktet for metakognitiv terapi, at man skal lære å takle belastninger man ikke kan gjøre noe med, og gjøre gode valg for å kvitte seg med belastninger som man kan velge bort (feil jobb, feil venner, feil miljø, negative mennesker osv).
Jeg har lett til moderat depresjon og har nettopp fullført et kurs i mestring av belastning, arrangert av kommunen. Der var det ingen psykolog, men vi var en liten gruppe mennesker som møttes en gang i uka og lærte forskjellige teknikker for å takle negative tanker, tørre å si nei når det blir for mye, finne egne måter å dyrke det positive på osv. Gruppen ble ledet av en person utdannet til KIB-kursleder og et par sykepleiere med erfaring fra psykisk helsevesen. Vi lærte masse strategier, og måtte selv finne hvilke vi syntes funket best for oss. Og vi delte akkurat så mye som vi ønsket med hverandre i gruppa.
Jeg ble ikke frisk, men jeg synes det var et helt genialt kurs. Utrolig deilig å snakke med andre likesinnede og få tips og råd fra mennesker med erfaring innen psykisk helse og hvordan belastninger påvirker oss. Vi ble både forstått og sympatisert med, og utfordret på egne tanker. Slett ikke alt funker for meg, men jeg lærte masse som jeg kan bruke. Et godt grunnlag for å prøve å minimere de mørke periodene. Foreløpig går jeg bare til oppfølging hos legen og får ingen medisiner, men er pr nå ute i gradert sykemelding. Noe som er svært vanskelig når man har en sjef man ikke går overens med, men det er en annen historie...

 

På 16.1.2020 den 18.53, AnonymBruker skrev:

Synes det er utrolig dårlig av et helseesen å skal legge skylden på en pasient at behandlingen ikke fungerer. 

Anonymkode: f0c33...939

De legger ikke skylden på pasienten. De legger skylden på de ulike kroppene som reagerer så ulikt på behandling. Det er ikke mer dårlig gjort enn å fastslå at behandling av fysiske sykdommer også fungerer svært ulikt på forskjellige kropper.

Anonymkode: 55396...6b1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du forteller om er jo et klassisk tilfelle av belastninger i livet som utvikler seg til psykisk sykdom. Belastninger som gjorde deg syk. Det er nettopp dette som er utgangspunktet for metakognitiv terapi, at man skal lære å takle belastninger man ikke kan gjøre noe med, og gjøre gode valg for å kvitte seg med belastninger som man kan velge bort (feil jobb, feil venner, feil miljø, negative mennesker osv).
Jeg har lett til moderat depresjon og har nettopp fullført et kurs i mestring av belastning, arrangert av kommunen. Der var det ingen psykolog, men vi var en liten gruppe mennesker som møttes en gang i uka og lærte forskjellige teknikker for å takle negative tanker, tørre å si nei når det blir for mye, finne egne måter å dyrke det positive på osv. Gruppen ble ledet av en person utdannet til KIB-kursleder og et par sykepleiere med erfaring fra psykisk helsevesen. Vi lærte masse strategier, og måtte selv finne hvilke vi syntes funket best for oss. Og vi delte akkurat så mye som vi ønsket med hverandre i gruppa.
Jeg ble ikke frisk, men jeg synes det var et helt genialt kurs. Utrolig deilig å snakke med andre likesinnede og få tips og råd fra mennesker med erfaring innen psykisk helse og hvordan belastninger påvirker oss. Vi ble både forstått og sympatisert med, og utfordret på egne tanker. Slett ikke alt funker for meg, men jeg lærte masse som jeg kan bruke. Et godt grunnlag for å prøve å minimere de mørke periodene. Foreløpig går jeg bare til oppfølging hos legen og får ingen medisiner, men er pr nå ute i gradert sykemelding. Noe som er svært vanskelig når man har en sjef man ikke går overens med, men det er en annen historie...

 

De legger ikke skylden på pasienten. De legger skylden på de ulike kroppene som reagerer så ulikt på behandling. Det er ikke mer dårlig gjort enn å fastslå at behandling av fysiske sykdommer også fungerer svært ulikt på forskjellige kropper.

Anonymkode: 55396...6b1

Gruppeterapi er for noen riktig og for andre feil. Kunne ikke tenkt meg noe verre. 

Anonymkode: 3f7a5...ac5

[AnonymBruker]

Jeg har hatt god effekt av behandling hos psykolog og psykiater. Men det kreves jo at man er innstilt og motivert til å få behandling og det kreves mye egeninnsats. Det er jo ikke slik at psykologen kurer deg, det er du selv som må gjøre det med hjelp og veiledning av en behandler. Og så er det selvsagt stor forskjell på kvaliteten på behandlere og man må ha kjemi med den man behandles av, ellers fungerer det ikke. 

Anonymkode: 9dc61...bc5