Terapi er jo bare tull ?

[AnonymBruker]

Har hatt spiseforstyrrelser og depresjoner i sikkert 15 år.  Aldri søkt hjelp fordi jeg ikke har trodd at det å snakke om mine problemer vil løse noe som helst. I fjor fikk jeg et anfall med kramper og hele greia og ble redd, så jeg oppsøkte hjelp og startet kjapt hos psykolog.

Men terapi er jo bare tull? Kognitiv terapi er et meget fancy ord for å "tenke positivt"? Er det seriøst dette som er "behandling" for psykiske lidelser? Metakognitiv terapi er også BARE TULL, et ENDA mer fancy ord for "slutt å bry deg så mye om negative tanker". Ærlig talt. Vet ikke hva jeg forventet når jeg startet dette her men jeg kan nesten ikke tro det er et yrke å være psykolog når det er DETTE som regnes som "behandling." 

Anonymkode: f0c33...939

[AnonymBruker]

Hva forventer du da? Lobotomi?

Anonymkode: 376d8...097

[Gjest Alkoholist]

Jeg er enig med ts,for min del. Det hjelper ikke for alle. Men jeg kjenner flere som har hatt nytte av terapi. Man må vel bare finne ut hva som hjelper for seg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog en periode på rundt 10 mnd pga generalisert angstlidelse, da NAV og lege krevde det som en del av "behandling" jeg måtte gjennom og prøve ut mens jeg gikk på AAP.

Det er det verste våset jeg har vært med på. Kjerringa (psykologen) satt der og var mer interessert i å snakke om seg selv og egne erfaringer, samt rakke ned på medisinbruk generelt (særlig medisiner jeg hadde fått av min fastlege) og la ut i luften at en del medisiner kunne være "farlige". "Ja, man veeeet jo ikke hva det gjør med et menneske å ta den og den". Hadde jeg hørt på henne og ikke fastlegen, gått hjem og kastet medisinene mine i do, hvem vet hvor syk jeg kunne blitt?

Hun var det minst egnede mennesket jeg kan forestille meg til psykolog. Ikke varm og interessert i meg som person eller sak i det hele tatt. Ved et par tilfeller presterte kvinnfolket å himle med øynene over noe jeg sa i timen....! 

Jeg led meg gjennom timene i månedsvis fordi jeg måtte, før jeg endelig kunne slutte. INGENTING den kjerringa sa i løpet av alle de timene, var noe jeg ikke selv hadde tenkt selv fra før. Og det hjalp INGENTING. Alt som skjedde, var at jeg følte irritasjon over bortkastet tid og å måtte tilbringe tid med en sånn person.

"Behandling" my ass...

Anonymkode: d8d20...1df

[AnonymBruker]

Har gått i behandling i 6 år til sammen, og vært innlagt 4 forskjellige ganger. Synes også det bare er tull. Ble frisk selv uten hjelp. Orker ikke kaste bort mer tid på psykologer. 😊

Anonymkode: 2aef9...a12

[AnonymBruker]

Alle er vel forskjellige og det er psykologer også. Min seksåring har gått til det i et halvår pga PTSD etter et overgrep og det har gjort underverker for hennes hverdag. 

Anonymkode: 92fc3...0af

[AnonymBruker]

Ulike mennesker trenger ulik terapi. Å gi kognitiv terapi til alle med psykiske lidelser er som å gi ibux til alle med en somatisk lidelse, uavhengig av om det er brukket ben, kreft eller diabetes... 

Har gått mye i terapi, og er en av dem som bare blir verre av kognitiv terapi. Likevel virker dette å være standarden som MÅ prøves ut hver jævla gang jeg får en ny behandler, selv om jeg sier at det ikke fungerer. Selv måtte jeg finne en som forsto meg og hørte på MEG, og ikke bare så på diagnosen min og mente at da burde jeg respondere på sånn og slik behandling..

TS - anbefaler deg å få en henvisning til vurdering hos spesialister på spiseforstyrrelser. De ulike helseforetakene har ulike steder dette blir gjort. Det kan være forsøket verdt.

Anonymkode: 1e304...2ef

[AnonymBruker]

Ja er vel ikke rart at mange folk går årevis i terapi (snakker da om de som har gått 3år+ i ukentlig terapi) da er det tydligvis ikke samtaleterapi som er løsningen.

Anonymkode: 3910a...031

[AnonymBruker]

Behandleren min bytter jobb snart så jeg skal overføres til en annen behandler, forhåpentligvis noen som er mer spesialt på spiseforstyrrelser (ifølge nåværende behandler).

Behandleren min mener jeg har hatt "noe" effekt av kognitiv terapi, jeg mener jeg bare jatter med. Jeg sitter da fortsatt her med spiseforstyrrelsen og alle andre negative tanker som han mener jeg må "snuuuuu til positive tanker og være omsorgsfull mot meg selv". Men HALLO det gjør jo INGENTING for seg å sitte å "fantasere" opp positive alternative tanker som ikke har NOEN ROT i virkeligheten ?? Nei jeg er helt oppgitt over at dette helt seriøst klassifiseres som behandling. 

Mener også selv jeg bare har blitt verre. Jeg har som sagt aldri vært sykmeldt, men nå har jeg blitt så sliten og utmattet av alt at jeg har brukt egenmeldingsdager pga. PSYKEN (heller aldri skjedd før.) Har heller aldri hatt et rusproblem men på disse dagene hvor jeg har vært helt utslitt har jeg ruset meg på både benzo, sterke smertestillende og blandet inn alkohol i dette surret bare for å få til å slappe av og sove. Dette vil jeg kalle en signifikant forverring av min tilstand. 

Godt å høre at flere sitter med disse tankene da, at det ikke bare er jeg som er så fryktelig vanskeligstilt haha.. 

TS

Anonymkode: f0c33...939

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har gått i behandling i 6 år til sammen, og vært innlagt 4 forskjellige ganger. Synes også det bare er tull. Ble frisk selv uten hjelp. Orker ikke kaste bort mer tid på psykologer. 😊

Anonymkode: 2aef9...a12

Hvordan i alle dager orket du å gå i 6år når du ikke ble bedre? Og enda mer interessant er vel hvordan dps kan se verdien av å hjelpe en og samma person i 6år når personen ikke har fremgang og ventelistene så stappfulle at 90% får avslag.

Anonymkode: 3910a...031

[AnonymBruker]

Ting tar tid! 

Jeg gikk i behandling i 10 år. Da jeg begynte var jeg så syk at jeg ville dø. Da vi avslutta behandlingen hadde jeg et liv jeg aldri ville bytta bort. Jeg er ikke frisk,men jeg tenker aldri at livet ikke er verdt å leve❤

Anonymkode: 5e756...e4e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2020 den 13.52):

Ja er vel ikke rart at mange folk går årevis i terapi (snakker da om de som har gått 3år+ i ukentlig terapi) da er det tydligvis ikke samtaleterapi som er løsningen.

Anonymkode: 3910a...031

Terapi kan ta mye lenger enn 3 år. Noen har så komplekse lidelser at de trenger livslang behandling. Noen blir friske, andre blir det aldri. Samme som med fysisk sykdom. Noen har kroniske lidelser som trenger jevnlig oppfølging hos f.eks fastlegen. 
 

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Gorilla skrev:

Terapi kan ta mye lenger enn 3 år. Vet om ei som har gått til psykolog i 22 år, og hun er enda syk. Noen har så komplekse lidelser at de trenger livslang behandling. Noen blir friske, andre blir det aldri. Samme som med fysisk sykdom. Noen har kroniske lidelser som trenger jevnlig oppfølging hos f.eks fastlegen. 
 

Føles som så mye skal gjøres om til en sykdom og en diagnose slik at noen andre skal ha en jobb og samfunnet skal føle at de "gjøøør noe".
Kan forstå det med schizofreni f.eks. Men min spiseforstyrrelse og depresjon har veldig god og KLAR sammenheng med at livet mitt ikke har vært enkelt Det er en reaksjon, ikke en sykdom som kan "behandles" ihjel i 22 år uten å bli kurert. 

Jeg hadde en tanke om at mine fordommer og tanker rundt terapi og psykologer skulle bli motbevist når jeg startet behandling, men neida, mer forsterket enn noensinne. 

Anonymkode: f0c33...939

[Silva Pluvialis]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føles som så mye skal gjøres om til en sykdom og en diagnose slik at noen andre skal ha en jobb og samfunnet skal føle at de "gjøøør noe".
Kan forstå det med schizofreni f.eks. Men min spiseforstyrrelse og depresjon har veldig god og KLAR sammenheng med at livet mitt ikke har vært enkelt Det er en reaksjon, ikke en sykdom som kan "behandles" ihjel i 22 år uten å bli kurert. 

Jeg hadde en tanke om at mine fordommer og tanker rundt terapi og psykologer skulle bli motbevist når jeg startet behandling, men neida, mer forsterket enn noensinne. 

Anonymkode: f0c33...939

Men ved å snakke om årsaken til at ting ble de som de ble, følelsene det gav deg og hva det gjorde meg deg så kan ting forløses. 

Leit å høre at du ikke har noe god erfaring med terapi. Men det betyr ikke at all terapi er bortkastet. Kanskje du har møtt feil psykolog eller fått en behandling som ikke funker for deg. Man må gjerne prøve ut litt forskjellig for å se hva som funker.
 

[Purple_Pixiedust]

For min del har det med å få utbytte av behandlingen sammenheng med den bestemte behandleren jeg går til. Har gått til både psykologer, psykiatere og psykiatrisk sykepleier. 

Noen av de har vært helt bortkastet å gå til, mens andre har gitt meg livreddende hjelp. Men da har jeg også vært villig til å gjøre en ordentlig innsats. For som jeg har fått høre til det kjedsommelige: Jobben er det jeg selv som gjør, men med hjelp fra de i behandlingsapparatet. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde ikke levd uten et par av de og den hjelpen de har gitt meg. 

At du nå har hatt en dårlig erfaring med én psykolog vil ikke si at det ikke har virkning.  Kanskje var det bare feil behandler for deg. Eller kanskje du ikke er på et sted i livet hvor du klarer å nyttegjøre deg behandling. Der her jeg vært selv, selv om jeg var hjelpesøkende på alle måter. 

 

[Fru2020]

Jeg tror samtaleterapi handler mye om kjemien mellom behandler og pasient. Behandler kan være så dyktig som bare det, men hvis kjemien skurrer så tenker jeg at det nesten er umulig å få gode resultater.

Selv har jeg gått til samtaleterapi i to år og har virkelig følt at psykologen min har holdt meg oppe. Jeg er ikke så mye friskere enn jeg var ved oppstart, men jeg tror jeg hadde hatt en stor forverring om han ikke hadde vært der for meg.

[AnonymBruker]

 

 

3 minutter siden, Gorilla skrev:

Men ved å snakke om årsaken til at ting ble de som de ble, følelsene det gav deg og hva det gjorde meg deg så kan ting forløses. 

Leit å høre at du ikke har noe god erfaring med terapi. Men det betyr ikke at all terapi er bortkastet. Kanskje du har møtt feil psykolog eller fått en behandling som ikke funker for deg. Man må gjerne prøve ut litt forskjellig for å se hva som funker.
 

 

Det kan selvsagt være, og derfor er jeg villig til å gi det et forsøk når jeg nå skal få ny behandler. Bare synd at jeg går inn i det med enda mer fordommer enn da jeg startet dette. 

Og å snakke om årsaken til dette har jeg allerede gjort i årevis, bare ikke med noen jeg "betaler" for å høre på meg. Jeg bestemte meg for å være åpen om alt i tidlig alder fordi jeg ikke ville ha den byrden å bære rundt på store hemmeligheter som bare kom til å gjøre ting verre for meg. Så mine nærmeste venner og kjærester oppigjennom årene vet alt og mer til, jeg kan snakke meg ihjel og hverken skjemmes eller er redd for å fortelle om ting. Har ikke blitt noe bedre av den grunn.

Anonymkode: f0c33...939

[AnonymBruker]

Jeg har motsatt erfaring. For meg har å prate vært løsninga, hjelp til selvhjelp. Man får lære andre måter å tenke på, lære å ikke gruble på det uviktige og får " verktøy" å bruke for å endre tankene. Så for meg har det vært gull! Har aldri vært et alternativ å dope meg ned med medisin og få all verdens bivirkninger. 

Cluet er at man må være ærlig med behandler og villig til å gjøre forandringer. Det er ikke noe hokus pokus, man må gjøre jobben sjøl. 

Anonymkode: a1c6d...f00

[AnonymBruker]

Har gått flere år til psykoterapi og har godt utbytte av den. Men ja, det tar tid å komme igang, og tid før terapeuten når "bakenfor" forsvaret. Det tar tid å tørre å gi av seg selv, selv om man vil aldri så mye. 

Anonymkode: 3f7a5...ac5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk til psykolog en periode på rundt 10 mnd pga generalisert angstlidelse, da NAV og lege krevde det som en del av "behandling" jeg måtte gjennom og prøve ut mens jeg gikk på AAP.

Det er det verste våset jeg har vært med på. Kjerringa (psykologen) satt der og var mer interessert i å snakke om seg selv og egne erfaringer, samt rakke ned på medisinbruk generelt (særlig medisiner jeg hadde fått av min fastlege) og la ut i luften at en del medisiner kunne være "farlige". "Ja, man veeeet jo ikke hva det gjør med et menneske å ta den og den". Hadde jeg hørt på henne og ikke fastlegen, gått hjem og kastet medisinene mine i do, hvem vet hvor syk jeg kunne blitt?

Hun var det minst egnede mennesket jeg kan forestille meg til psykolog. Ikke varm og interessert i meg som person eller sak i det hele tatt. Ved et par tilfeller presterte kvinnfolket å himle med øynene over noe jeg sa i timen....! 

Jeg led meg gjennom timene i månedsvis fordi jeg måtte, før jeg endelig kunne slutte. INGENTING den kjerringa sa i løpet av alle de timene, var noe jeg ikke selv hadde tenkt selv fra før. Og det hjalp INGENTING. Alt som skjedde, var at jeg følte irritasjon over bortkastet tid og å måtte tilbringe tid med en sånn person.

"Behandling" my ass...

Anonymkode: d8d20...1df

"Hvem vet hvor syk du kunne blitt?" Det er et overforbruk av medisiner, spesielt antidepressiver. Hvem vet hvor frisk du kunne blitt om du kuttet ut den driten?

Anonymkode: 3f7a5...ac5