Konen min vil skilles... men det vil ikke jeg

[exictence]

3 timer siden, Sønderknust skrev:

 Hun mener at jeg er veldig bestemt på hvordan jeg vil ha det, og at jeg alltid går og hakker på henne for ting hun gjør feil. Det dreier seg om alle mulige småting i hverdagen, som at jeg ber henne lukke igjen skapdører, eller å ikke gå i veien for meg når jeg lager middag,

Hva mener du med det? Går hun bevisst i veien for deg når du lager middag? Er det derfor du må påpeke det? Hvorfor påpeker du det?

Sitat

, eller at jeg blir irritert og skuffet når hun ikke holder de avtalene som hun selv har satt.

Hvilke avtaler er det hun ikke holder som du blir irritert og skuffet over?

Sitat

 

Det som starter som bagateller har fort utviklet seg til store krangler, som har vært veldig opprivende. Nå sier konen min sier at hun alltid går og gruer seg til den neste krangelen, og at hun ikke klarer å slappe av og finne ro sammen med meg lenger når vi er sammen.

Uff, så leit. Det må to til for å krangle. Er dere like sta som ikke vil gi dere?

Hva sier du til at hun sier at hun ikke klarer å slappe av og finne ro med deg når dere er sammen?

Sitat

Jeg fra min side opplever jeg IKKE at jeg er spesielt vanskelig av meg. Tvert imot, vil jeg påstå at jeg er mye mindre krevende, høylytt, selvhevdende og bestemt enn mange andre menn.

Du er mye mindre krevende, høylytt og bestemt enn andre menn?    Det var jo hygg....eh...beroligende å vite  

Sitat

 

 Jeg er ikke en farlig person, som konen min trenger å være redd for. Tvert imot oppfatter jeg meg selv som rolig og behersket. Det er godt mulig at jeg er litt mer ryddig og pertentlig av meg enn andre, og at hun kanskje er litt mer rotete og uorganisert, men alle disse tingene som har skapt krangler og konflikter er når det kommer til stykket småting. Hun tar det som en selvfølge at jeg må takle alt av hennes sinne, irritasjon og skuffelse, men jeg kan ikke forvente det samme tilbake. Jeg trodde det var takhøyde mellom oss, men det er det altså ikke...

Du har fortalt hvordan du er når du viser småirritasjon. Hvordan viser hun sinne, irritasjon og skuffelse? Og hvordan tror du hun forventer at du skal takle hennes sinne, irritasjon og skuffelse?

 

Sitat

Problemet, slik jeg ser det, er at hun ikke takler noen form for motstand fra meg. Så fort jeg viser det minste tegn på irritasjon, oppgitthet eller sinne, som jo er helt normale følelser i et parforhold fra tid til annen, så tolker hun det som at jeg er kjempesint og nettopp veldig truende.

Synd at hun tolker deg kjempesint og veldig truende når du ikke er det. Hva sier hun eller/og gjør hun når hun oppfatter deg sånn?

Sitat

 

Konsekvensen har vært at jeg opplever at jeg hele tiden må legge bånd på meg selv, og at det ikke er rom for at jeg viser følelser og reaksjoner som er helt innenfor normalen. Alt av kritikk, irritasjon, skuffelse, oppgitthet, og så videre har vært tabu å nevne, fordi konen min oppfatter det som angrep på hennes person.  

Men er det så ok å kritisere, irritere seg over, være skuffet og oppgitt over partneren sin, den man elsker?

Ja, det er innenfor normalen å ha disse følelsene. Men man må tenke etter hvordan følelsene kommer ut. Og kanskje er det faktisk seg selv man noen ganger er irritert over, eller noe på jobben som har gjort deg sint osv. 

I stedet for å vise irritasjon over at hun ikke lukker skapene, kan du si smile og si at du liker så godt når skapene er igjen. Når du ikke finner den andre ullsokken, kan du si at du legger de enslige sokkene her, og håper at den andre dukker opp en gang. Når hun har skittentøyskurven full, kan du spørre om du skal sette maskinen på?, eller du kan si at du hadde satt pris på om den kunne bli vasket fordi .........da ser det så fint og ordentlig ut....., at du elsker å komme inn i deres koselige hjem.

 

Sitat

Konen min forklarer alt dette med at hun vokste opp med en autoritær, selvopptatt, fraværende og sint far, som hun aldri har vært trygg på. Denne vanskelige delen av oppveksten har gjort at hun har blitt mer “sensitiv” for kritikk og krangling enn andre, sier hun. Når vi har kranglet, har jeg veldig ofte og veldig fort blitt sammenlignet med faren hennes, noe jeg opplever som svært urettferdig. 

Du må ha enne forståelsen, og for all del ikke vis at du opplever det urettferdig. Dwt er da forståelig. Man blir preget av sine opplevelser. Vis henne at du forstår, at du vil prøve så godt du kan å ikke påføre henne den vonde følelsen. Si at du vil at hun skal føle seg trygg. 

Hva gjør du for at hun skal føle seg trygg?

Sitat

 Et hjem skal være et sted som det er trygt å komme tilbake til. I en familie der mennesker er glad i hverandre, er det unødvendig å fokusere på problemer og lage dårlig stemning. I en familie skal en ha det fint sammen og vise at en er glad i hverandre, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal bli slik.

Veldig sant. Har hun sagt det?

Sitat

 

Hun vil at dette skal bli en “fredelig skilsmisse”, men jeg tror ikke på det. Hvordan skal vi klare å samarbeide i framover, når vi åpenbart samarbeider så dårlig i dag?

Begynn å samarbeide godt nå. Hvis at du vil innstille deg på å klare å samarbeide så godt som mulig. Du skal gjøre ditt.

Si at du vil det beste. Har du sagt at du ikke tror det? 

Sitat

 

Hvordan skal vi sammen kunne fortelle guttene at VI har blitt enige om å skilles, når dette er det siste JEG ønsker? Hvordan skal vi bli enige om barnefordeling og alt det praktiske i mekling, når jeg i utgangspunktet ikke ønsker noen avtale? Jeg har fått en time hos Familiekontoret over nyttår bare til meg selv, som jeg tenker at kan være nyttig for å få sortert tankene litt, men jeg kan ikke se for meg at jeg endrer syn på saken. 

Dere skal fortelle at dere er blitt enig om at det er det beste. For det er det jo. Når en av partene vil skilles, så er det beste for forholdet at dere ikke er sammen lenger. Dere er enige i det. Og det er det beste for barna.

Faktisk er det ganske klart at det er det beste, og at siden du vil det beste, så er dere enige i at skillsmisse er det beste. 

Du kan mene at det beste er å jobbe med tingene, og forbli i ekteskapet. Men så lenge hun ikke vil det, og det er det som bli resultatet, er det ingen løgn eller "problem" å si at dere har kommet frem til at det er den beste løsningen.

Klart det ikke er enkelt å si, og vanskelig er det uansett. Men man kan prøve å gjøre det så godt og fredfullt som mulig. Vis at du støtter din kone med det.

 

Sitat

Er det noe jeg kan gjøre nå, for at utkommet av denne situasjonen ikke skal bli en skilsmisse?

Finnes det veier som kan føre oss sammen igjen?

Jeg er svært takknemlig for alle innspill, kommentarer og synspunkter!

Ja, du viser at du vil hennes beste i alt, og du støtter henne og vil være der hvis hun trenger det.

Som @Invicta sier:

Hør her. Hun vil gå fra deg. Hun har gitt deg en forklaring. Du sier at du ønsker at hun skal bli, men så bortforklarer du bare alt hun sier. Skjønner du ikke at du må gå i deg selv og prøve å forandre på dette om du vil beholde henne?

Dette er ikke en diskusjon eller en forhandling. Hun trenger at du forandrer deg for å fortsette. Vil du og kan du det? Hvis ikke er det bare å sette strek med det samme. 

Endret 3. desember 2019 av exictence

[Invicta]

3 timer siden, Sønderknust skrev:

Problemet, slik jeg ser det, er at hun ikke takler noen form for motstand fra meg. Så fort jeg viser det minste tegn på irritasjon, oppgitthet eller sinne, som jo er helt normale følelser i et parforhold fra tid til annen, så tolker hun det som at jeg er kjempesint og nettopp veldig truende. Konsekvensen har vært at jeg opplever at jeg hele tiden må legge bånd på meg selv, og at det ikke er rom for at jeg viser følelser og reaksjoner som er helt innenfor normalen. Alt av kritikk, irritasjon, skuffelse, oppgitthet, og så videre har vært tabu å nevne, fordi konen min oppfatter det som angrep på hennes person.  

Hør her. Hun vil gå fra deg. Hun har gitt deg en forklaring. Du sier at du ønsker at hun skal bli, men så bortforklarer du bare alt hun sier. Skjønner du ikke at du må gå i deg selv og prøve å forandre på dette om du vil beholde henne?

Dette er ikke en diskusjon eller en forhandling. Hun trenger at du forandrer deg for å fortsette. Vil du og kan du det? Hvis ikke er det bare å sette strek med det samme. 

[AnonymBruker]

Fryktelig langt innlegg, men kjenner etter å ha lest det at jeg forstår hun vil bort. Du skylder det meste på henne, selv i dine tamme forsøk på selvkritikk. Jeg hadde heller ikke orket mer om noen hadde hakket å meg i 15 år fordekt som "gode råd". Hun vil ikke mer, aksepter det og samarbeid om en løsning videre. 

Anonymkode: f5f62...ca1

[kisskissbangbang]

Jeg tenker at verken du eller kona di gjør noe voldsomt galt, men at dere er veldig ulike typer. Når én er litt "kvass" eller brå, og den andre svært sensitiv så vil man støte på utfordringer overalt. Uansett har hun bestemt seg, hun vll ikke være gift med deg lengre og det må du bare respektere.

Hvordan samarbeidet blir rår du heldigvis over helt sjøl. Akkurat nå høres ut som om du har tenkt å sette deg litt på bakbeina, men når du kommer litt over sjokket og fått det litt på avstand, da skjønner du nok at det er ungene som må tas mest hensyn til her, ikke dine bitre og såre følelser (som jeg forstår godt at du har, altså!). 

Lykke til! 

[Gjest Alterego666]

Jeg orket ikke lese hele innlegget ditt, men jeg merket meg én ting:

Hun har tatt denne beslutningen på egen hånd uten å ra med deg på veien fram mot beslutningen. Det er ikke bare bra.

[Sønderknust]

Tusen takk til alle som tok seg tid til å svare seriøst på innlegget mitt (det første på et diskusjonsforum noen sinne), og TUSEN TAKK til dere som sier at det kommer til å ordne seg for meg og barna! (Beklager at jeg ikke siterer, men dere skjønner hvem dere er…) 

Til dere som kaller meg kjedelig, slitsom psykopat og bitter, hvit mann, og antyder at jeg kan komme til å drepe familien min: Jeg traff tydeligvis en nerve med innlegget mitt hos alle dere iskalde, krenkede mannehatere der ute! Her vrenger jeg hjertet mitt i håp om å få en seriøs respons i en vanskelig situasjon, og så blir jeg møtt med dette? Snakk om å sparke en som ligger nede! Dere burde holde dere for gode til å skrive slik!

Ja, jeg er en omstendelig og grundig person, men det er ikke de eneste karaktertrekkene mine. Jeg er også nysgjerrig, spontan, morsom, sosial, reflektert, handlekraftig, kjærlig og tålmodig. Det er ikke noe galt i å være ryddig og ikke finne seg i å alltid måtte plukke opp etter partneren. En må kunne snakke om ting i et forhold, finne løsninger og bli enige. Men ja, jeg er enig i at en skal prøve å snakke sammen på en hyggelig og respektfull måte. Om en må si fra, så må en prøve å gjøre det på en grei måte. Men det blir ikke alltid slik i et forhold. En er ikke alltid glad og blid, en har ikke alltid overskudd. Det må være litt slingringsmonn, litt slack! 

Og ja, jeg skjønner at jeg må respektere konen min sitt valg, og la henne bli “fri”. Om jeg sier at jeg er glad i henne, så må jeg også ta det hun sier seriøst, og la synspunktene hennes få vekt. 

Tingen er bare at jeg opplever at vi ikke har forsøkt! Det har gått fra at vi ikke snakker om ting den ene dagen, til at alt håp er ute den neste! Konen min vil sikkert si at hun har prøvd og prøvd, gang på gang på gang, hver gang det har blitt dårlig stemning. Men vi har ikke snakket om ting - hun har bare holdt kjeft, og så bestemt seg. 

For meg blir det for lettvint å bare konstatere at “følelsene mine er viktige” - og la følelsene diktere de valgene vi gjør. Ja, følelser er viktige, og vemmelsen kan sette seg i kroppen, men vi er da mer enn bare følelser? Jeg mener at det er å undervurdere seg selv som menneske å si at det bare er følelsene som får avgjøre. Vi også rasjonelle, vi kan velge å være mer eller mindre empatiske, og vi kan se på det store bildet. Vi kan velge hvilken vekt vi legger på følelsene, og i hvilken grad de skal få styre oss. Vi kan prøve å forstå hvorfor vi føler som vi gjør. Og hvorfor er det slik at noen følelser er bra, mens andre er farlige og skumle? Sinne og aggresjon kan også være positive krefter - det kan skape endring og utvikling. 

Dessuten så mener jeg at det å redusere seg selv til et følelsesmenneske, er å skyve ansvaret for ens egne lykke over på den andre. “Det er din feil at jeg føler meg så dårlig!” En skal ikke finne seg i å bli behandlet respektløst, men tror dere virkelig at konen min vil finne seg en ny partner som er 100 % fullstendig fri for irritasjon, sinne og hakking? En zen-fyr som utstråler konstant kjærlighet, og som hele tiden er der for henne, uansett? At hun aldri igjen vil ta seg nær av å bli bedt om å plukke opp de skitne underbuksene sine, fordi det ikke ble sagt med et riktig tonefall? At hun aldri vil ta konflikter på jobben inn over seg ekstra mye, fordi hun opplever at en kollega er streng og bestemt? At hun plutselig vil få et godt forhold til den sinte faren sin, fordi jeg er ute av bildet? 

Jeg vet at det smarteste er å tenke rasjonelt, og bevare det relativt gode forholdet vi har i dag, med tanke på at vi må fortsette å samarbeide om barna. Men når det kommer til stykket, og jeg står der og skal pakke sammen flyttelasset mitt, er det godt mulig at jeg ikke klarer å la være å bryte sammen. Jeg kan se for meg at jeg kan bli liggende som en hulkende potetsekk i flere uker, når jeg må ut. Likevel forventes det av meg, som mann, at jeg skal klare å overstyre følelsene mine, og alltid opptre kalkulert, voksent og fornuftig. MINE følelser er ikke så viktige da. Det er ikke plass til at jeg skal være såret og ødelagt. Hun kan skyve barne, gode intensjoner og følelser foran seg, og jeg må bare finne meg i det. Og så lurer folk på hvorfor der er så mange bitre, hvite menn der ute... 

Da jeg fortalte moren min om hele denne situasjonen i dag, fikk jeg en respons som jeg ikke hadde forventet. Hun sa at det var for dumt at noen sokker eller litt rot skal ødelegge et ekteskap. Hun har riktignok vært gjennom to ekteskap med sinte, bestemte menn, og har kanskje en annen terskel for hakking, og et underdanig forhold til bestemte menn generelt, men jeg mener likevel at hun har et poeng. 

Jeg tenker på barna, og på alt det fine KJÆRESTEN min og jeg har hatt sammen de siste 15 årene! Vi har hatt det veldig bra! Vi er opptatt av de samme tingene, har mange av de samme målene i livet, og har det nesten bare fredelig og fint sammen. Sett at jeg ber konen min på en helt grei måte å flytte sykkelvesken og skoene sine bort fra døråpningen, slik at jeg ikke snubler i den. Og sett at det skjer én gang i uken. Er det da “konstant hakking”? Er det jeg som er psykopat og kontrollerende? Trenger konen min virkelig å ta det som et personlig angrep? Behøver det å bli en enorm krangel? Er alt min feil? 

Jeg har nok trodd at fellesskapet vårt var sterkere enn det faktisk var, men å ta noen for gitt er ikke bare negativt. Det betyr også at en tar det for gitt at den andre er når en virkelig trenger det. Det betyr at en har tro på at forholdet er sterkere enn at det kan bli ødelagt av bagateller.

[Sønderknust]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da vet du hvorfor han blir skilt, småplukk hele tiden🤭

Hei, det var ikke jeg som kom med den kommentaren! 😜

[youcancallmejune]

Det virker som hun har innsett at du ikke kommer til å forandre deg og ikke minst at hun selv heller ikke kommer til å gjøre det. Hun tar konsekvensen av det og setter strek. Det at hun ikke har involvert deg i denne siste prosessen og i stedet bare har informert deg om avgjørelsen forteller meg at det ikke er noen vei tilbake. Når en kvinne gjør det og ikke lenger vil snakke om det er det game over. Jeg beklager, men her tror jeg ikke det er fnugg av håp om å få henne tilbake. Når du kommer deg gjennom bruddet og en gang er klar for å date igjen bør du ta lærdom av dette og legge om stilen et tanke, for jeg synes du høres ut som en litt vanskelig mann som ikke engang nå er villig til å ta særlig selvkritikk men heller skylder på henne.

[Sønderknust]

1 time siden, Jr.Garcon skrev:

For min del så høres det litt ut som at du har akseptert at hun har overført sitt perspektiv/ traumer med faren inn i deres relasjon. At du har tolerert å bli sett i det samme lyset som hun så sin far, og det igjen har satt malen for hvilket nivå  som konstituerer en krangel /sinne osv. Der har du nok gjort deg selv en stor bjørnetjeneste.

Mennesker med traumer osv. Kan lett bli veldig egoistiske og kun se/forvente at alt skal tilpasses deres virkelighetsoppfatning. Jeg kjenner ingen av dere, så for alt jeg vet kan du jo være en vanskelig og sint person - at hun har "rett". Men jeg syns det høres ut som at du har hatt for lite fokus på at du også kan kreve endring og tilpasning fra hennes side. Mitt inntrykk er at slike "enveis" relasjoner sjelden varer evig og at det - skulle tro det var motsatt- er partneren som har fått spesialtilpassing som velger å gå. 

Hei, dette var jammen en intelligent observasjon! 

Nei, jeg har for all del ikke akseptert at hun overfører sitt perspektiv eller traumer i forhold til faren sin på meg. Men jeg har også vokst opp med en streng, selvopptatt og krevende far, og derfor har jeg hele veien vært bevisst at jeg ikke skulle gjøre de samme feilene som han. Men det at dette alltid har vært oppe som et tema har samtidig gjort at det er veldig lettvint for henne å konstatere at "du er akkurat like sint og vanskelig som faren din - og han er akkurat samme type som min far". Eller at "du har vokst opp med det, så for deg er det normalt å kunne være sint". Det har vært greie forklaringer på at hun har rett, og at jeg oppfører meg dårlig. Men bare for å presisere: Jeg har skjønt at det beste er å unngå hakking og krangling, og prøve å ha god stemning! Det er det jeg ønsker også!

Det har ikke vært rom til at jeg kan kreve endring og tilpasning fra henne i noen særlig grad i forholdet vårt, på grunn av den depressive perioden som hun har vært gjennom, og på grunn av alt stress og kav med barn og oppussing av hus, og så videre og så videre. Jeg har kanskje tenkt at det var takhøyde og rom i forholdet for litt krangling og konflikter, og at hun ville endre seg av seg selv, hvis jeg var tålmodig. Uansett så har konen min det som sagt bedre med seg selv nå, på grunn av trening, bedre forhold på jobben, og så videre. Så jeg hadde vel håpet at det skulle slå positivt ut på meg i form av litt mer velvilje og forståelse. Og ikke at det første hun gjør når overskuddet er tilbake, er å kaste meg ut! Men det er jo engang slik at den som får gehør for sin definisjon, er "vinneren". 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Sønderknust skrev:

Til dere som kaller meg kjedelig, slitsom psykopat og bitter, hvit mann, og antyder at jeg kan komme til å drepe familien min: Jeg traff tydeligvis en nerve med innlegget mitt hos alle dere iskalde, krenkede mannehatere der ute! Her vrenger jeg hjertet mitt i håp om å få en seriøs respons i en vanskelig situasjon, og så blir jeg møtt med dette? Snakk om å sparke en som ligger nede! Dere burde holde dere for gode til å skrive slik!

Dette avsnittet sier det meste egentlig. Det er kun en som har kalt deg psykopat (uvisst av hvilken grunn), men du drar alle som ikke er enig med deg i samme gruppe, nå nå er de plutselig "iskalde, krenkende mannehatere". Ditt reaksjonsmønster ble tydelig, du takler ikke at noen er uenig med deg. Du graver frem selvmedlidenheten når du blir motsagt, finner ukvemsord til de som utfordrer. Jeg tror din kone her gjøre helt rett i å komme seg vekk fra en som ikke ser hvordan hakking i daglig omgang fordi man ikke får viljen sin tilslutt bryter ned et menneske. Selvinnsikt og endringsvilje hos deg må faktisk til for å redde ekteskapet, og det viser du gjennom dine to (svært lange) innlegg at du ikke har tenkt å bidra med. Jeg heier på din fru som endelig står opp for seg selv. Og så lurer jeg på om du hakker like mye på dine barn.

Anonymkode: f5f62...ca1

[youcancallmejune]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette avsnittet sier det meste egentlig. Det er kun en som har kalt deg psykopat (uvisst av hvilken grunn), men du drar alle som ikke er enig med deg i samme gruppe, nå nå er de plutselig "iskalde, krenkende mannehatere". Ditt reaksjonsmønster ble tydelig, du takler ikke at noen er uenig med deg. Du graver frem selvmedlidenheten når du blir motsagt, finner ukvemsord til de som utfordrer. Jeg tror din kone her gjøre helt rett i å komme seg vekk fra en som ikke ser hvordan hakking i daglig omgang fordi man ikke får viljen sin tilslutt bryter ned et menneske. Selvinnsikt og endringsvilje hos deg må faktisk til for å redde ekteskapet, og det viser du gjennom dine to (svært lange) innlegg at du ikke har tenkt å bidra med. Jeg heier på din fru som endelig står opp for seg selv. Og så lurer jeg på om du hakker like mye på dine barn.

Anonymkode: f5f62...ca1

Og han ene som uforbeholdent støtter ts får skryt for sine intelligente observasjoner. Man ser det man vil se, og sånn er det med det.

[AnonymBruker]

Du skriver at du ikke er truende fordi du ikke er rasende sint, aggressiv, slår osv, men at hun tolker deg som kjempesint og veldig truende bare du viser det minste tegn på irritasjon eller oppgitthet. Her ringer varselbjellene for min del. Selv om du ikke føler deg aggressiv og truende inni deg, endrer det ikke på hvordan din kone opplever deg sett utenfra. Hun sier at hun opplever deg som veldig truende, og da gjør hun sannsynligvis det, så hvorfor avfeier du bare hennes opplevelse av deg med at det bare er hennes tolkning? Her underminerer du hennes følelser og fratar henne definisjonsmakten på egne opplevelser. Det er ikke du som bestemmer hva hun føler og hvordan hun opplever deg. Du kan derimot si hvordan du føler deg (dvs bare litt irritert, ikke sint) og dermed dempe hennes opplevelse av deg som truende.

Greit nok at du ikke føler deg truende, men hvis hun opplever deg sånn, så gjør hun faktisk det. Uavhengig av hvordan du har det inni deg. Og dette virker det ikke som at du har respektert og tatt på alvor. Din kones issues med sin far er egentlig irrelevant. Hun opplever DEG som truende, og da burde du anerkjent det. Istedenfor bagatelliserer du og gir henne skylden (hun tolker deg feilaktig sånn pga sin barndom). Personlig hadde jeg også gått hvis min mann snakket sånn.

 

Anonymkode: 43cc3...01d

[Sønderknust]

1 time siden, exictence skrev:

4 timer siden, Sønderknust skrev:

ikke gå i veien for meg når jeg lager middag,

Hva mener du med det? Går hun bevisst i veien for deg når du lager middag? Er det derfor du må påpeke det? Hvorfor påpeker du det?

Hvis jeg har ryddet plass å jobbe på når jeg lager mat, kan hun for eksempel bare stille seg opp og ta plassen fra meg. Eller hvis jeg er på kjøkkenet, så tenker hun at hun må gjøre noe på kjøkkenet også, og begynner å ta ut av oppvaskmaskinen (i stedet for å snakke med meg) og så må jeg ta pauser i det jeg gjør, og flytte på meg slik at hun skal få satt ting på plass i skuffer og skap... Det er ikke bevisst gjort, men hun tar det for gitt at jeg må tilpasse meg henne når hun buser fram. Og ja, jeg vet at det er småplukk, og ikke verd å lage dårlig stemning over. Men når det skjer igjen og igjen og hun ikke forstår at det sinker meg i det jeg faktisk gjør for henne - lage middag - så har det blitt et irritasjonsmoment over tid. 

1 time siden, exictence skrev:

Sitat

at jeg blir irritert og skuffet når hun ikke holder de avtalene som hun selv har satt.

Hvilke avtaler er det hun ikke holder som du blir irritert og skuffet over?

Generelt så har vel konen min knapt klart å holde en eneste avtale med meg gjennom årene. Men denne høsten har jeg ringt henne i løpet av dagen, og spurt når det passer for henne å komme hjem til middag, siden jeg oftest er hjemme først. Så har hun fått sette et tidspunkt... Og hun kan godt bli på jobben et par timer lenger, hvis det er viktig for henne! Men uansett kommer hun hjem alt fra 10 minutter til en time senere enn det hun selv har sagt. Det har ført til at jeg har sluttet å lage middagen klar, men heller gjør alt klart slik at jeg kan gjøre det ferdig når hun kommer. Som igjen gjør det litt mer krunglete å få til å følge guttene på korps, speideren, og så videre.  

1 time siden, exictence skrev:

Sitat

Det som starter som bagateller har fort utviklet seg til store krangler, som har vært veldig opprivende. Nå sier konen min sier at hun alltid går og gruer seg til den neste krangelen, og at hun ikke klarer å slappe av og finne ro sammen med meg lenger når vi er sammen.

Uff, så leit. Det må to til for å krangle. Er dere like sta som ikke vil gi dere?

Hva sier du til at hun sier at hun ikke klarer å slappe av og finne ro med deg når dere er sammen?

Hvis jeg blir fortalt - direkte eller indirekte - at alt jeg tenker og opplever er galt, og at jeg ikke engang trenger å si det jeg mener, fordi det bare er feil, da blir jeg skikkelig sta, ja. Og da hopper irritasjonen opp et par hakk, og krangelen er i gang.  

Det er jo skikkelig synd at hun sier at hun ikke finner roen hjemme lenger! Det har ikke vært hensikten min! Når vi møttes, sa konen min at det var så fint å ha møtt meg, fordi jeg var så rolig og avbalansert, og lett å slappe av sammen med meg. Så det er synd, ja, at det har blitt slik. Men så er det jo heller ikke slik lenger at jeg finner roen hjemme umiddelbart etter en krangel...

1 time siden, exictence skrev:

Sitat

Jeg fra min side opplever jeg IKKE at jeg er spesielt vanskelig av meg. Tvert imot, vil jeg påstå at jeg er mye mindre krevende, høylytt, selvhevdende og bestemt enn mange andre menn.

Du er mye mindre krevende, høylytt og bestemt enn andre menn?    Det var jo hygg....eh...beroligende å vite  

Ja, de fleste menn er drittsekker, og folk flest er idioter. Sånn er det bare! Men menn er hyggelige drittsekker, og folk flest er snille idioter. 😛

1 time siden, exictence skrev:

Hvordan viser hun sinne, irritasjon og skuffelse? Og hvordan tror du hun forventer at du skal takle hennes sinne, irritasjon og skuffelse?

 

Når vi krangler, kan hun snakke veldig høylytt til meg, på grensen til brøling, og si veldig sårende (og overdrevne) ting, som at jeg ikke bryr meg om barna mine, at jeg ikke er glad i henne, eller at jeg driter i alt som har med huset og oppussing å gjøre, Eller hun tar en nedlatende tone, og snakker til meg som om jeg er en evneveik tenåring. Hun sier at jeg hakker på henne, men jeg opplever at hun hakker på meg også, ved at hun ramser opp absolutt alt hun kan komme på som er feil med meg (både ting som stemmer og ting som ikke er sant). - I stedet for å holde seg til saken, den bagatellen det startet med. Kanskje det bare er at hun vil ta igjen med samme mynt, og at det er berettiget, siden hun opplever at jeg oppfører meg så dårlig mot henne? Etter at vi har kranglet, trekker hun seg som regel inn i seg selv, og blir trist og stille. Og så blir det opp til meg å komme og be om unnskyldning...

1 time siden, exictence skrev:

Synd at hun tolker deg kjempesint og veldig truende når du ikke er det. Hva sier hun eller/og gjør hun når hun oppfatter deg sånn?

Ja, det er synd! I det siste har jeg fått høre at "du så på meg med et litt sint uttrykk i øynene!" etter at vi kranglet. Jeg ser at hun er redd, og jeg ser at hun nok reagerer på samme måte i forhold til meg, som hun ville ha gjort om det var faren hennes. Jeg forstår at hun er preget av den oppveksten hun har, og ønsker ikke at hun skal ha det slik, men samtidig så overreagerer hun så veldig! Det er ikke slik at det er like før jeg skal klappe til henne - jeg er som regel et godt stykke unna og snakker lavt og rolig, og står ikke og tramper og knytter hendene. Jeg har opplevd mange sinte menn, men jeg er ikke slik. Når slike situasjoner oppstår, går irritasjonen min ikke over i sinne, men i tristhet og resignasjon. Jeg eksploderer ikke, men blir klar, trist og rolig.

1 time siden, exictence skrev:

I stedet for å vise irritasjon over at hun ikke lukker skapene, kan du si smile og si at du liker så godt når skapene er igjen. Når du ikke finner den andre ullsokken, kan du si at du legger de enslige sokkene her, og håper at den andre dukker opp en gang.

Joda, gode poenger! Det er alltid en bedre måte å løse flokene på... 😁

1 time siden, exictence skrev:

Du må ha enne forståelsen, og for all del ikke vis at du opplever det urettferdig. Dwt er da forståelig. Man blir preget av sine opplevelser. Vis henne at du forstår, at du vil prøve så godt du kan å ikke påføre henne den vonde følelsen. Si at du vil at hun skal føle seg trygg. 

Hva gjør du for at hun skal føle seg trygg?

Som sagt, så forstår jeg bakgrunnen hennes, og kanskje er det en del av grunnen til at vi fant sammen også? Vi har snakket mye om faren hennes, prøvd å forstå alt sammen, og kanskje utdype eller nyansere bildet hennes. Bygge opp rundt det at hun er en egen person med mange styrker, og at hun ikke trenger å la seg lammes av sinnet hans.

Men alt i alt så har jeg kanskje vist omtanke og kjærlighet med å gjøre praktiske ting for henne, mer enn at jeg har sagt det eller vist det fysisk. Jeg tenker på det med å lage god mat, engasjere meg i alt som har med skolen og guttene å gjøre, handle inn ting, rydde i huset, eller passe på at klærne er vasket. Som sagt så har vi hatt en lang, vanskelig periode de siste årene, så ingen av oss har vel hatt spesielt mye overskudd til å skape trygghet for den andre. Vi har hatt mest med oss selv... 😐

1 time siden, exictence skrev:

Sitat

Et hjem skal være et sted som det er trygt å komme tilbake til. I en familie der mennesker er glad i hverandre, er det unødvendig å fokusere på problemer og lage dårlig stemning. I en familie skal en ha det fint sammen og vise at en er glad i hverandre, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal bli slik.

Veldig sant. Har hun sagt det?

Vi har vel sagt det, begge to, på litt forskjellige måter... Det er slik jeg skulle ønske at vi kunne ha det! 😍

1 time siden, exictence skrev:

Begynn å samarbeide godt nå. Hvis at du vil innstille deg på å klare å samarbeide så godt som mulig. Du skal gjøre ditt.

Si at du vil det beste. Har du sagt at du ikke tror det? 

Jo, jeg er enig. Det jeg har sagt, er at jeg ikke tror at det kommer til å bli så lett som hun framstiller det som for noen av oss, når vi først bor hver for oss...

1 time siden, exictence skrev:

Dere skal fortelle at dere er blitt enig om at det er det beste. For det er det jo. Når en av partene vil skilles, så er det beste for forholdet at dere ikke er sammen lenger. Dere er enige i det. Og det er det beste for barna.

Faktisk er det ganske klart at det er det beste, og at siden du vil det beste, så er dere enige i at skillsmisse er det beste. 

Du kan mene at det beste er å jobbe med tingene, og forbli i ekteskapet. Men så lenge hun ikke vil det, og det er det som bli resultatet, er det ingen løgn eller "problem" å si at dere har kommet frem til at det er den beste løsningen.

Klart det ikke er enkelt å si, og vanskelig er det uansett. Men man kan prøve å gjøre det så godt og fredfullt som mulig. Vis at du støtter din kone med det.

Jeg prøver å tenke at dette er det beste. Jeg prøver! 😪

 

1 time siden, exictence skrev:

Hør her. Hun vil gå fra deg. Hun har gitt deg en forklaring. Du sier at du ønsker at hun skal bli, men så bortforklarer du bare alt hun sier. Skjønner du ikke at du må gå i deg selv og prøve å forandre på dette om du vil beholde henne?

Dette er ikke en diskusjon eller en forhandling. Hun trenger at du forandrer deg for å fortsette. Vil du og kan du det? Hvis ikke er det bare å sette strek med det samme. 

 

[AnonymBruker]

Det å bli "hakket" på ødelegger alt av følelser. Du fikk 15 år og bør være fornøyd med det. La nå dama få leve uten å bli hakket på de neste 15år.

Anonymkode: 356eb...154

[Nymerïa]

1 time siden, Sønderknust skrev:

 

Jeg tenker på barna, og på alt det fine KJÆRESTEN min og jeg har hatt sammen de siste 15 årene! Vi har hatt det veldig bra! Vi er opptatt av de samme tingene, har mange av de samme målene i livet, og har det nesten bare fredelig og fint sammen. Sett at jeg ber konen min på en helt grei måte å flytte sykkelvesken og skoene sine bort fra døråpningen, slik at jeg ikke snubler i den. Og sett at det skjer én gang i uken. Er det da “konstant hakking”? Er det jeg som er psykopat og kontrollerende? Trenger konen min virkelig å ta det som et personlig angrep? Behøver det å bli en enorm krangel? Er alt min feil? 

 

Nå har jeg lest HI to ganger og det første som slår meg er at min sannhet=vår sannhet. Du har hatt det veldig bra og fint i 15 år, hun har åpenbart ikke hatt det fint(da hadde hun ikke ønsket skilsmisse) og så er konklusjonen din at "vi har hatt det bra". Det er vanskelig å se at du da bryr deg om henne i det hele tatt. Det er heller ingenting som tyder på at du respekterer henne, det virker ikke en gang som du liker henne. Og det kan jeg forsåvidt forstå hvis beskrivelsen din av henne stemmer.

Du spør om alt er din feil, det er litt rart fordi i innleggene dine før dette spørsmålet høres det ikke ut som om en eneste ting er din feil. Og da er det heller ingenting mer du kan gjøre for dette forholdet.

Hvis hun sier at hun ønsker en fredelig skilsmisse, så er faktisk mye opp til deg. Hvis du vil at skilsmissen skal bli fredelig så kan det være lurt å begynne med grunnleggende respekt for henne som person.

[Invicta]

1 time siden, Sønderknust skrev:

... 

Da jeg fortalte moren min om hele denne situasjonen i dag, fikk jeg en respons som jeg ikke hadde forventet. Hun sa at det var for dumt at noen sokker eller litt rot skal ødelegge et ekteskap. Hun har riktignok vært gjennom to ekteskap med sinte, bestemte menn, og har kanskje en annen terskel for hakking, og et underdanig forhold til bestemte menn generelt, men jeg mener likevel at hun har et poeng. 

Jeg tenker på barna, og på alt det fine KJÆRESTEN min og jeg har hatt sammen de siste 15 årene! Vi har hatt det veldig bra! Vi er opptatt av de samme tingene, har mange av de samme målene i livet, og har det nesten bare fredelig og fint sammen. Sett at jeg ber konen min på en helt grei måte å flytte sykkelvesken og skoene sine bort fra døråpningen, slik at jeg ikke snubler i den. Og sett at det skjer én gang i uken. Er det da “konstant hakking”? Er det jeg som er psykopat og kontrollerende? Trenger konen min virkelig å ta det som et personlig angrep? Behøver det å bli en enorm krangel? Er alt min feil? 

Selvfølgelig tar moren din ditt parti og selvfølgelig handler det ikke om noen sokker. Å bagatellisere din kones følelser på denne måten virker litt merkelig. 

Til det du skriver til slutt: Hvorfor er det viktig hvem som har rett eller feil? Hun synes at det er sånn. Hun orker ikke mer av det. Da hjelper det jo ikke noe for noen at du fortsetter å si at det hun mener ikke stemmer med virkeligheten. I grunn synes jeg det er litt respektløst; som om du egentlig ikke hører etter. 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke latt henne gå. Det er åpnebart at det er best for deg å fortsette i ekteskapet. Nå er det på tide at du prioriterer deg selv litt, og bare setter alle andres behov først. Sett ned foten. For din egen helses skyld.

Anonymkode: 2aefe...444

[AnonymBruker]

Syns kona er en utakknemlig, lat egoistisk kjerring jeg. Tror mye ligger i at hun stresser, ikke klarer å balansere familieliv  og jobb. Virker forferdelig hårsår også.

hilsen kvinne.

Anonymkode: a3d6a...2ed

[kisskissbangbang]

Det er jo veldig interessant hvor sprikende svar du får her. Og jeg trur det igjen koker ned til typer, hvem en identifiserer seg med.

Jeg synes ikke kona di høres særlig trivelig ut, for å være ærlig, og jeg hadde syntes det var vanskelig å leve med en person som var såpass skjør (særlig derssom det er som du beskriver, at hun "tar igjen med samme mynt" men tar igjen dobbelt). Jeg er vant til takhøyde og at ikke alt tolkes i verste mening, og trenger å ha det sånn i et forhold.  

 

 

Endret 3. desember 2019 av kisskissbangbang

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Du har problemer. Ikke rart hun vil skille seg. Du er psykopat. 

Anonymkode: 7a492...82c

Skjerp deg! Slikt skriver man ikke til folk! 

Anonymkode: a9fe4...25d