Konen min vil skilles... men det vil ikke jeg

[Sønderknust]

For en uke siden fortalte konen min meg at hun vil skille seg fra meg. Det er det verste som kan skje, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå det.

Vi er begge i 40-årene, har vært sammen i 15 år, og har to gutter på 8 og 10 år sammen. Tanken på å bare skulle være sammen med barna mine halvparten av tiden er helt forferdelig uutholdelig, rett og slett. Jeg trodde at jeg hadde gjort alt i min makt for å unngå å havne i den samme situasjonen som mine foreldre var i da de skilte lag, men der tok jeg åpenbart grundig feil...

Da konen min tok opp at hun ville skilles, listet hun opp en lang regle av ting som er galt med meg. Men kjernen i problemene våre er at hun opplever meg som en veldig vanskelig person å være sammen med. Hun mener at jeg er veldig bestemt på hvordan jeg vil ha det, og at jeg alltid går og hakker på henne for ting hun gjør feil. Det dreier seg om alle mulige småting i hverdagen, som at jeg ber henne lukke igjen skapdører, eller å ikke gå i veien for meg når jeg lager middag, at jeg ber henne om å rydde bort haugen sin av skittentøy på soveromsgulvet, eller at jeg blir irritert og skuffet når hun ikke holder de avtalene som hun selv har satt. Det som starter som bagateller har fort utviklet seg til store krangler, som har vært veldig opprivende. Nå sier konen min sier at hun alltid går og gruer seg til den neste krangelen, og at hun ikke klarer å slappe av og finne ro sammen med meg lenger når vi er sammen.

Jeg fra min side opplever jeg IKKE at jeg er spesielt vanskelig av meg. Tvert imot, vil jeg påstå at jeg er mye mindre krevende, høylytt, selvhevdende og bestemt enn mange andre menn. Det hun kaller hakking vil jeg kalle oppfordringer eller ønsker i forhold til praktiske ting som det er greit å finne ut av i et samliv. Når jeg er irritert fordi noen har rotet bort de eneste ullsokkene mine, så handler det bare om akkurat det for meg: Jeg er bare *LITT* irritert fordi de siste sokkene mine plutselig har forsvunnet. Jeg er ikke fly forbannet på konen min, og jeg kritiserer ikke alt som hun står for, hele hennes “vesen”, slik hun hevder. Jeg er ikke TRUENDE! Når jeg “hakker”, er det ikke slik at jeg er rasende sint, at jeg snakker stygt til konen min, eller at jeg mister besinnelsen. Jeg har aldri skreket til henne, oppført meg aggressivt eller slått henne. Jeg er ikke en farlig person, som konen min trenger å være redd for. Tvert imot oppfatter jeg meg selv som rolig og behersket. Det er godt mulig at jeg er litt mer ryddig og pertentlig av meg enn andre, og at hun kanskje er litt mer rotete og uorganisert, men alle disse tingene som har skapt krangler og konflikter er når det kommer til stykket småting. Hun tar det som en selvfølge at jeg må takle alt av hennes sinne, irritasjon og skuffelse, men jeg kan ikke forvente det samme tilbake. Jeg trodde det var takhøyde mellom oss, men det er det altså ikke...

Problemet, slik jeg ser det, er at hun ikke takler noen form for motstand fra meg. Så fort jeg viser det minste tegn på irritasjon, oppgitthet eller sinne, som jo er helt normale følelser i et parforhold fra tid til annen, så tolker hun det som at jeg er kjempesint og nettopp veldig truende. Konsekvensen har vært at jeg opplever at jeg hele tiden må legge bånd på meg selv, og at det ikke er rom for at jeg viser følelser og reaksjoner som er helt innenfor normalen. Alt av kritikk, irritasjon, skuffelse, oppgitthet, og så videre har vært tabu å nevne, fordi konen min oppfatter det som angrep på hennes person.  

Konen min forklarer alt dette med at hun vokste opp med en autoritær, selvopptatt, fraværende og sint far, som hun aldri har vært trygg på. Denne vanskelige delen av oppveksten har gjort at hun har blitt mer “sensitiv” for kritikk og krangling enn andre, sier hun. Når vi har kranglet, har jeg veldig ofte og veldig fort blitt sammenlignet med faren hennes, noe jeg opplever som svært urettferdig. 

Og samtidig som jeg opplever å bli oppfattet helt feil av konen min, så ser jeg også hennes poeng: Det er unødvendig at små hverdagsproblemer så lett skal utvikle seg til krangler. Et hjem skal være et sted som det er trygt å komme tilbake til. I en familie der mennesker er glad i hverandre, er det unødvendig å fokusere på problemer og lage dårlig stemning. I en familie skal en ha det fint sammen og vise at en er glad i hverandre, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal bli slik.

For rundt tre år siden gikk konen min og jeg til samtaleterapi hos Familiekontoret. Etter det har jeg klart, vil jeg si, å moderere den “gale” oppførselen min noe: Jeg banner ekstremt sjeldent, jeg har klart å la være å ta opp mange av de tingene som blir oppfattet som hakking, og jeg føler generelt at jeg er åpen for å erkjenne egne feil, og at jeg har prøvd å utvikle meg til å bli lettere å leve sammen med.

Konen min er derimot fullstendig lukket i forhold til å ta kritikk eller å innrømme at hun kunne ha reagert eller handlet annerledes. Hun sier alltid enten bare “nå setter vi en strek”, eller “jeg vil bare ha det fint”! Tankegangen hennes er ofte veldig svart/hvitt - enten er alt bra, eller så er alt helt forferdelig. Hun klarer ikke å tenke at hun både har gode og dårlige egenskaper, og vil ikke forholde seg til at hun også kunne ha reagert på andre måter, eller at hun også er med på å skape kranglene og situasjonene. Da vi sluttet å gå til timer hos Familiekontoret, var det fordi hun syntes at hun ikke kom til orde, og at jeg tok for stor plass. Hun opplevde at det eneste som kom ut av terapien - at hele poenget med terapien - var at hun skulle få kritikk. 

Litt mer om bakgrunnen vår: Når sant skal sies, så har vi hatt noen ganske vanskelige år, de siste 4-5 årene. Konen min var deprimert i en lang periode på grunn av ting knyttet til faren hennes og den delen av familien. Omtrent samtidig som konen min og jeg kjøpte hus sammen, mistet jeg den jobben jeg hadde på grunn av en konflikt med sjefen min, og det gikk veldig innpå både meg og konen min. Det førte med seg mye økonomisk bekymring og usikkerhet over lang tid. For å komme inn på arbeidsmarkedet igjen bestemte meg for å begynne på et stuide, og dette var svært krevende. Det kulminerte i fjor på denne tiden, med at jeg fikk det som legen kalte en “depressiv stressreaksjon”, med mye migrene og dystre tanker. Nå hadde jeg akkurat fullført utdannelsen, kommet meg ut av depresjonen og fått meg en ny jobb som jeg trives godt i. Både konen min og jeg har begynt å trene regelmessig, og vi har det om ikke annet bedre med oss selv på et fysisk plan, samtidig som vi begge har nye interesser og aktiviteter som vi driver med utenfor hjemmet. For første gang på mange år har jeg denne høsten følt at livet hadde en god retning, og at jeg kunne begynne å legge planer for framtiden igjen. 

Ja, det rare er at jeg har opplevd det som at ting gikk bedre mellom oss de siste månedene! Vi har kranglet sjeldnere enn før, vi har klart å avslutte kranglene før de spant ut av kontroll: Jeg synes at jeg har hakket mindre enn tidligere, og når jeg har “hakket”, så har ikke konen min automatisk gått i forsvarsposisjon, men gitt uttrykk for at hun skjønner at det dreier seg om “sak, ikke person”. Konen min har ikke tatt opp noen av problemene våre med meg den siste tiden, og bare for en måned siden snakket vi om å dra på romantisk helgetur til Paris sammen. Jeg skulle ønske at konen min hadde kommunisert med meg om disse tingene tidligere!

Men på toppen av alt dette som har med krangling og konflikter å gjøre, kommer det at konen min har oppfattet det som at jeg har krevd å ha sex med henne. Det er ikke tilfelle. Tvert imot, så opplever jeg at jeg alltid har vist en stor respekt for hennes kropp og grenser. Jeg har aldri presset meg på, eller krevd at hun skal stille opp, hvis hun ikke selv har hatt lyst. Selv om vi stort sett har fantastisk fin sex når vi har sex, har sex aldri vært noe som konen min har prioritert som viktig. Sex har ikke vært noe som er framme i bevisstheten hennes. Sex har ikke hatt en naturlig plass i livet, i hverdagen, som noe fint vi kunne ha sammen, noe som kunne føre oss nærmere sammen. Sex ble fra ganske tidlig i forholdet vårt en rutine, noe som skjedde til fast tid, én gang i uken på samme klokkeslett som forrige uke. Nesten helt siden vi møttes har hun konsekvent snakket om sex som en plikt eller  en jobb som hun må gjøre for å unngå at det blir “dårlig stemning”. 

Dette er egentlig ganske rart, fordi jeg ikke har opplevd noe lignende med andre jenter jeg har vært sammen med tidligere. Jeg har alltid vært opptatt av å tilfredsstille den jeg er sammen med, og jeg har alltid satt pris på berøring og nærhet, vært glad i å få og gi massasje, og glad i det sanselige. Sammen med tidligere kjærester har begge vært nysgjerrige på å finne ut hva den andre likte, og ganske raskt utviklet et stort “repertoar” for å tenne og glede den andre. Men etter 15 år sammen med konen min vet jeg fortsatt ikke hva som tenner henne, eller hvordan jeg skulle ha fått henne til å ha lyst på meg. I perioder har jeg lurt på om konen min kanskje egentlig ikke liker menn, eller om hun kanskje bare har en mye mindre sexualdrift enn de fleste andre. Etter å blitt avvist utallige ganger (eller ledd av fordi jeg viste at jeg hadde lyst på henne), har jeg gradvis sluttet å komme med tilnærmelser, men latt det være opp til henne. Likevel har hun følt seg presset til å “måtte” ta initiativ til sex. Selv om jeg ikke har presset henne på noen måte, men der det tvert imot var hun som som oftest satte det i gang, har det endt i en situasjon der hun opplever å bli “invadert” av meg. Selv om hun var den som “ville det”, er hun rasende på meg!

Så her er vi i dag, i en absurd, uvirkelig, kafkask Handmaid’s Tale-situasjon, der konen min lengter etter å få meg ut av huset fordi hun opplever meg som en autoritær, truende og farlig mann, som bare fokuserer på problemer, og som krever å ha sex med henne mot hennes vilje. 

Det absurde er at jeg, på tross av alt, er glad for at konen min har sagt ifra, og begynt å snakke med meg om problemene våre. Selv om jeg synes at hun behandler meg dårlig, og at jeg ikke fortjener de karakteristikkene hun gir meg, og selv om vi burde ha tatt tak i alt sammen tidligere, så vil jeg for alt i verden ikke miste henne! Merkelig nok, eller kanskje bare fordi jeg er naiv, er jeg optimist, og jeg tenkte først at vi kunne finne ut av ting sammen, og få det fint sammen igjen. Jeg tror at alle i familien - jeg, hun, og guttene våre - vil ha det bedre om vi holder sammen. Det er unødvendig og feil at vi skal bruke så mye tid og ressurser på å gå fra hverandre, når vi kan få det så bra sammen! Alt som er vanskelig nå, blir bare vanskeligere å greie helt alene. Nå har vi økonomisk overskudd - men om vi skilles, vi alt gå til å finansiere bruddet. Hva er det de sier igjen? “Penger er ikke løsningen på alt, men det virker faen så bra mot depresjoner!”

Konen min derimot, ser ikke på noen måte for seg at vi skal kunne gå videre sammen. Om det var opp til henne, så flyttet jeg ut allerede til nyttår! Da hun la fram sin plan forrige uke, var hun klar for å kjøre gjennom hele prosessen med mekling, separasjon, takst på huset, leiting etter ny leilighet og utflytting så fort som mulig. Men inntil videre - litt av hensyn til guttene, og litt fordi det er lang ventetid for å komme til for mekling på Familiekontoret, så har vi blitt enige om å ikke rushe fram før etter nyttår. Nå har hun flyttet opp på gjesterommet, og tilbringer mesteparten av tiden etter at barna er lagt der. Hun vil helst ikke se ansiktet mitt, og jeg respekterer grensene hennes og lar henne få fred så langt det lar seg gjøre.

De siste dagene har vi hatt flere samtaler, der vi har klart å snakke sammen på en rolig og respektfull måte. Jeg har sagt at jeg er villig til å gjøre hva som helst for at vi skal prøve på nytt sammen, for at vi kan få det bedre sammen. Jeg har innrømmet mange ting jeg har gjort feil, og jeg har sagt at jeg ser mange av hennes poenger. Jeg har vært så hyggelig og grei som jeg bare klarer, og faktisk satt veldig pris på å være sammen med henne.

Men selv om hun sier at jeg er en god og snill far, selv om hun sier at hun ikke hater meg, og selv om det ikke er noen andre inne i bildet (en elsker), så er hun er ikke villig til å gjøre noe som helst mer for forholdet vårt. Hun har gitt opp. Hun har ingen tillit til at ting skal bli bedre, og at det skal vare. Terapi og samtaler er uaktuelt. Hun har bestemt seg, og vil at jeg skal flytte ut. Det er ingenting hun kunne ha gjort annerledes, hevder hun, ingenting hun har gjort er feil, og hun har ingen egne problemer som hun kunne ha funnet ut av, som ville ha gjort at hun opplevde meg på en annen måte. Dess mer jeg argumenterer, dess sikrere blir hun.

Hun vil at dette skal bli en “fredelig skilsmisse”, men jeg tror ikke på det. Hvordan skal vi klare å samarbeide i framover, når vi åpenbart samarbeider så dårlig i dag? Hvordan skal vi sammen kunne fortelle guttene at VI har blitt enige om å skilles, når dette er det siste JEG ønsker? Hvordan skal vi bli enige om barnefordeling og alt det praktiske i mekling, når jeg i utgangspunktet ikke ønsker noen avtale? Jeg har fått en time hos Familiekontoret over nyttår bare til meg selv, som jeg tenker at kan være nyttig for å få sortert tankene litt, men jeg kan ikke se for meg at jeg endrer syn på saken. 

Er det noe jeg kan gjøre nå, for at utkommet av denne situasjonen ikke skal bli en skilsmisse?

Finnes det veier som kan føre oss sammen igjen?

Jeg er svært takknemlig for alle innspill, kommentarer og synspunkter!

[AnonymBruker]

Ikke vær en bitter hvit mann. La henne gå. Ikke drep henne og ikke la det bli til en familietragedie. Respekter damen. Hun vil ikke mer. 

Anonymkode: 9a386...6fc

[OPIgirl]

Orket ikke lese hele innlegg.Det var altfor langt. Om hun har bestemt seg for å skilles, er det ikke noe du kan gjøre med. Om du nekter å skrive under på skilsmissepapirene blir dere allikevel automatisk skilt etter ett år.

[AnonymBruker]

Ts. Du har problemer. Ikke rart hun vil skille seg. Du er psykopat. 

Anonymkode: 7a492...82c

[AnonymBruker]

Min mor sa når jeg ble gift var å ta vare på kjærligheten og ikke henge seg opp i dritt i hverdagen som sokker på gulvet osv... for det er ikke verdt å lage dårlig stemning for småting, og jeg vet at jeg selv ikke er perfekt

Anonymkode: 6e033...208

[Million]

3 minutter siden, OPIgirl skrev:

Orket ikke lese hele innlegg.Det var altfor langt. Om hun har bestemt seg for å skilles, er det ikke noe du kan gjøre med. Om du nekter å skrive under på skilsmissepapirene blir dere allikevel automatisk skilt etter ett år.

Er det ikke to år det tar, hvis den ene nekter å skrive under? Mener å huske jeg leste det da jeg leste om og fylte ut skilsmisse/separasjonspapirene mine for fire år siden.

Man må ha bodd separat i de to årene.

https://www.skilsmisse.net/separasjon/skilsmisse.html

[AnonymBruker]

Hele den lange teksten var helt unødvendig for spørsmålet ditt. Historien deres spiller ingen rolle, hun vil skilles uansett om du forteller her at du er sånn eller sånn og hun er sånn eller sånn.

Om hun er like kompromissløs som meg så kan du like gjerne bare skrive under separasjonspapirene og enten finne deg nytt sted å bo eller sende henne på dør til et nytt sted å bo.

Jeg også ble lei - av alle de grunnene du listet opp. Mannen oppfattet ikke at han var sånn jeg oppfattet han, jeg gikk også bare og gruet meg til neste gang han ble irritert. Han var heller ikke oppfarende og sinna, men han ble ofte sur, oppgitt og irritert og jeg har også vokst opp med en far som var sinna hele tiden. 

Jeg orket ikke ha det sånn hjemme lengre og det hjalp ikke at han mente han var bedre enn jeg følte. Mine følelser var viktige for meg. Som din kones følelser er viktig for henne. 

Anonymkode: 22db8...fac

[AnonymBruker]

Må helt ærlig innrømme at det ble litt for langt for meg også.

Men har litt det samme problemet med samboeren. Jeg opplever at han nagger for småting, mens han ikke mener noe vondt med dette. For hver negativ ting må man si 5 positive. Vi har bare vært i lag i 2 år. Men jeg kan helt klart se for meg at vi havner i samme situasjon om noen år fremover. Spesielt om vi havner i den fella med å ta hverandre for gitt. Og på toppen kjenne på at "alt" man gjør er feil. 

Er imponert over at ho har holdt ut så lenge... og det er vel nettopp det, at ho har nok vært klar til å gå lenge....

Anonymkode: 69012...357

[Maleficenta]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Du har problemer. Ikke rart hun vil skille seg. Du er psykopat. 

Anonymkode: 7a492...82c

På hvilken måte er han psykopat? 

[Maleficenta]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele den lange teksten var helt unødvendig for spørsmålet ditt. Historien deres spiller ingen rolle, hun vil skilles uansett om du forteller her at du er sånn eller sånn og hun er sånn eller sånn.

Om hun er like kompromissløs som meg så kan du like gjerne bare skrive under separasjonspapirene og enten finne deg nytt sted å bo eller sende henne på dør til et nytt sted å bo.

Jeg også ble lei - av alle de grunnene du listet opp. Mannen oppfattet ikke at han var sånn jeg oppfattet han, jeg gikk også bare og gruet meg til neste gang han ble irritert. Han var heller ikke oppfarende og sinna, men han ble ofte sur, oppgitt og irritert og jeg har også vokst opp med en far som var sinna hele tiden. 

Jeg orket ikke ha det sånn hjemme lengre og det hjalp ikke at han mente han var bedre enn jeg følte. Mine følelser var viktige for meg. Som din kones følelser er viktig for henne. 

Anonymkode: 22db8...fac

Men TS skriver jo at hun mener hun har rett til å bli irritert men ikke han. At hun mener alt er galt med han, mens ingenting er galt med henne. Hadde ts vært kvinne og skrevet det samme hadde han fått mye mer støtte. 

[AnonymBruker]

Hun har bestemt seg. Det eneste du kan gjøre nå er å akseptere situasjonen, legge alt til rette for at dette skal bli en lykkelig skilsmisse.

Men noen betraktninger -

Det er ut i fra det du skriver, gitt at det er helt nøytralt gjengitt, en kombinasjon av at du er en direkte og konfronterende person med høye krav, og hun er konfliktsky og veldig var for å bli konfrontert. 

Jeg er selv en person som er direkte og konfronterende, legger ingenting i mellom, krever mye. Jeg har vokst opp i en familie der høylytte diskusjoner var vanlig - og noe positivt. Jeg får det ut, letter trykket, og er like glad og fornøyd igjen rett etterpå. Jeg ser fortsatt på dette som en positiv egenskap, som også har ført til at jeg aldri blir tråkket på og utnyttet i jobbsammenheng, med handverkere og så videre. 

Mannen min derimot er utrolig konfliktsky. Tar ting med ro. Pakker inn alle problemer, tar aldri en konfrontasjon. Glatter over ting. Finner seg i alt. Om temperaturen stiger (hos meg) ser han umiddelbart ut som om han er på gråten. Og han har det vondt i lang tid etterpå. Og han mener (som jeg mener om meg) at dette er en positiv egenskap, som gjør ting enklere for han i livet. 

Vi har hatt mange og gode diskusjoner om dette. Og jobbet for å nærme oss hverandre, da begge innser at det ene ikke er riktig eller feil. Vi er bare forskjellige. For oss fungerer det, men selv etter 10 års ekteskap er nok dette den største utfordringen mellom oss. 

Anonymkode: 3bef1...f1d

[AnonymBruker]

Huff, jeg også hater sånne hakkende betterwisser folk. Skjønner godt at hun ikke gidder.

Gidder heller ikke lese alt, det blir for omstendelig, du er sikkert veldig omstendelig og det er slitsomt med sånne folk. På tide med terapi angående hvordan du har fått en så slitsom personlighet?

Anonymkode: c36fb...e43

[Druid]

Ta ut separasjon, la hun reise. 
Ta vare på barna, og fortsett den gode utviklingen du har.

La henne få rom for å tenke seg om.

[AnonymBruker]

Hun ligner på ex-kona mi. La henne gå, men det er seff hun som skal flytte ut hvis hun vil ut av familien. Skriv dagbok. Tenk barnas beste i alt du gjør. Jeg ønsket å holde sammen av hensyn til barna, men barna var akkurat det hun forsøkte å ta fra meg.

Anonymkode: 85e27...66a

[OPIgirl]

20 minutter siden, Million skrev:

Er det ikke to år det tar, hvis den ene nekter å skrive under? Mener å huske jeg leste det da jeg leste om og fylte ut skilsmisse/separasjonspapirene mine for fire år siden.

Man må ha bodd separat i de to årene.

https://www.skilsmisse.net/separasjon/skilsmisse.html

Er det to år? Var sikker på det var ett år. Jaja, så feil kan man ta.

[AnonymBruker]

Det spiller ingen rolle! Vil hun skilles så vil hun det. Er ikke mer å gjøre med det. 

Anonymkode: 0bc86...946

[AnonymBruker]

Hun kommer til å være utro mot deg til slutt hvis du nekter la henne gå. 

Anonymkode: 21eca...78c

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Du har problemer. Ikke rart hun vil skille seg. Du er psykopat. 

Anonymkode: 7a492...82c

På hvilket grunnlag kan du uttale deg om det?? Dummeste jeg har hørt. 

Uansett; det er ikke nødvendigvis din feil, selv om hun «skylder» på deg. Med all sannsynlighet har de daglige kommentarene om å eksempelvis lukke en dør, eller plukke opp noe- blitt tolket som hakking. Hakking over lengre tid fører til at man mister følelser; og barn gjør det vanskelig å gå. Hun har sikkert kjent på dette lenge, og vemmelsen har bygget deg opp. Derfor kjenner hun også sexpress. Man ønsker ikke sex med en man føler ikke respekterer en, eller en man kjenner vemmelse ovenfor. 

La henne gå Ts, dette forholdet vil aldri bli bra igjen. Dere vil begge ha det bedre med en annen partner. 

 

 

Anonymkode: 595dc...f66

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hun kommer til å være utro mot deg til slutt hvis du nekter la henne gå. 

Anonymkode: 21eca...78c

Det er slett ikke sikkert. Uansett så kan han ikke nekte å la henne gå.

Anonymkode: c7f2d...501

[exictence]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg også ble lei - av alle de grunnene du listet opp. Mannen oppfattet ikke at han var sånn jeg oppfattet han, jeg gikk også bare og gruet meg til neste gang han ble irritert. 

Anonymkode: 22db8...fac

Jeg har valgt å bli, men kjenner igjen akkurat det der. Min mann er så fantastisk hensynsfull, blid og grei......på hans premisser. Koselig når han er det. Men siden jeg vet av erfaring at neste gang kommer der han griner på nesa av småbagateller, så har den romantiske gnisten forsvunnet for mitt vedkommende. 

Jeg synes alltid at man skal snakke hyggelig og med respekt for hverandre. Si ifra, ja, men på en grei måte.

Elsker du din kone og virkelig vil henne det beste, så slipp henne fri. Si at du ønsker at hun skal ha det best mulig, og hvis det er uten deg, så ønsker du det.

Så tar du initiativ til å skaffe leilighet til deg selv. Vis at du ønsker å gjøre alt for at hun skal ha det bra. 

Klarer du å vise at du virkelig ønsker bare hennes beste, så vil hun over tid, mens dere er fra hverandre merke det. Hvis du klarer å vise henne det over tid, det er den eneste måten hun kan få øynene opp for deg igjen.

Noen ganger opplever jeg at gnisten hos meg er kommet tilbake, at jeg har varme følelser for min mann. Men så kommer hans sure oppgulp og irritasjoner for små bagateller. Noe så unødvendig. 

Har fremdeles et håp om at han vil "vokse" det av seg. Ser på det mer som hans problem enn mitt. Kan ikke være særlig kjekt for ham å gå rundt og være sur/sint. For meg er det kjedelig, for å si det sånn. 

Det man oppnår ved å være sur på partneren, er at partneren mister følelser. Klart man må ha rom for frustrasjoner, men da skjerper man seg og sier at man skulle reagert på en annen måte. Prøver å vise hele tiden sin beste side og hva man kan gjøre for at partneren sin dag blir god. 

Endret 3. desember 2019 av exictence