Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Den ideen din om "før i tia" er bare BS..Før i tia gikk folk til grunne, og dro ungene med seg i elendigheten.  

Anonymkode: 7db76...091

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
På 31.10.2019 den 10.35, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at like mange var syke og psykisk syke før. Det var bare det at kvinner som ikke var "trygda"/ åpenbart syke, kunne klare seg ved å være "hjemmeværende", det var helt normalt å ikke jobbe, i hvertfall hvis man var gift/hadde barn. At noen ikke var helt friske, ble forklart med "sliter med nerver", eller "sliter med ryggen/gikt/ett-eller annet". 

For menn var det mangle flere enklere jobber enn det er nå. Man kunne jobbe på et lager, være "andremann på bilen"(hjelpe lastebilsjåføren med alle tunge løft, man behøvde ikke lappen en gang), manuelt arbeid på gård, samlebåndsarbeid på fabrikk, skogsarbeider der man ikke så en levende sjel, men uten å være ansvarlig og håndtere tungt maskineri, forsker helt uten kontakt med studenter eller kolleger, bankansatt uten kundekontakt osv. 

I dag derimot, krever alle jobber både utdanning og at man mestrer sosialt samspill, uansett nivå og type jobb. 

Anonymkode: 82c3d...460

Dette! Det har ikke blitt "trendy" å være psyk, vi bare snakker mer om det og har navn på ting. 

Før var det "lettere"' å være psyk og i jobb, fordi det var ikke samme presset. Du kunne kjøre melkeruta selv om du hadde sosial angst. For da var du bare den inneslutta melkeleverandøren. Nå er det 100 stk som står og venter på å ta over "melkeruta" di hvis du ikke lager daglige snapchatvideoer om melkeruta di, klarer å jobbe med en hel gjeng som også er presset til det ytterste for å levere melk til 300% større areal enn før i tiden.

Mange kvinner kunne være hjemmeværende og var "nervemennesker". Andre kunne enten ha en mer tilpasset jobb, som nevnt før.. Og andre misbrukte for eks alkohol og denget løs på familien istedet.

Så var det også ganske mange som var "byens løse fugler"

 Så ja folk har alltid vært psyke.

Anonymkode: d7715...96f

  • Liker 4
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette! Det har ikke blitt "trendy" å være psyk, vi bare snakker mer om det og har navn på ting. 

Før var det "lettere"' å være psyk og i jobb, fordi det var ikke samme presset. Du kunne kjøre melkeruta selv om du hadde sosial angst. For da var du bare den inneslutta melkeleverandøren. Nå er det 100 stk som står og venter på å ta over "melkeruta" di hvis du ikke lager daglige snapchatvideoer om melkeruta di, klarer å jobbe med en hel gjeng som også er presset til det ytterste for å levere melk til 300% større areal enn før i tiden.

Mange kvinner kunne være hjemmeværende og var "nervemennesker". Andre kunne enten ha en mer tilpasset jobb, som nevnt før.. Og andre misbrukte for eks alkohol og denget løs på familien istedet.

Så var det også ganske mange som var "byens løse fugler"

 Så ja folk har alltid vært psyke.

Anonymkode: d7715...96f

Jepp. Og før var folk gale på galehus og ble lobotomert. Nå heter det depresjon, angst, psykose og så videre. Og takk for det. 

Anonymkode: 84766...099

  • Liker 2
Skrevet

Jeg synes det er synd at slike diskusjoner som regel ender med skyttergravskrig, fordi det er et interessant og viktig tema.

Selvsagt er det mange som er uføre som virkelig ikke kan jobbe igjen, noen gang. Selvsagt er det mange som bare hadde blitt verre av å presse seg til å jobbe før de var klar for det. Og selvsagt er det også slik at det er særdeles vanskelig å komme inn i arbeidslivet når man er uforutsigbar for når man klarer å jobbe.

Men likevel så stemmer det jo at skal man bli bedre fra angst og depresjon, så må man ta tak i det og jobbe med seg selv og egne tanker. Det betyr ikke å presse seg til man blir sykere, men å presse seg akkurat der man er. Hvis det å pusse tennene er nær grensen for hva man orker, så er det der man presser seg. Hvis det å stå opp fra senga er der grensen er, så er det der man presser seg.

Poenget her er jo ikke at man bare skal "skjerpe seg" og så gå på jobb neste uke. Poenget er at man faktisk jobber aktivt med å bli bedre, utfra egne forutsetninger og der man selv er. Om det betyr å jobbe to dager i uka eller å bare klare å spise frokost, så er det det man gjør. 

Mange sammenligner det med fysiske lidelser. For en del fysiske lidelser så må man også jobbe og presse seg selv for å bli bedre, f.eks når man skal gjennom rekonvalesens. Man skal ikke presse seg så hardt at man blir dårligere, men akkurat så mye at man opplever mestring og dermed blir et lite hakk bedre.

Jeg har stor respekt og full sympati med de som gjør nettopp dette, uansett hvor mye/lite det er de må gjøre for å oppleve den mestringen. Jeg har veldig lite respekt og sympati for de som ikke gjør dette og bare gir opp. (Jeg snakker ikke om de som kjemper, men noen ganger trenger pause, men de som bare ikke gidder overhodet).

Et annet poeng er dette med arbeidslivet. Jeg ser absolutt at det vil være svært vanskelig å finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette en person som aldri selv vet når de kan komme på jobb, og hvor lenge de kan bil. Men som andre har nevnt i tråden, så mener også jeg at det er svært mye man kan gjøre selv. (Jeg snakker da om de som faktisk har en restarbeidsevne). Med internett og sosiale medier så er det svært mange ulike ting man kan gjøre, hvor man kan legge opp helt selv hvor mye man klarer å jobbe.

- Lage ting (sy, strikke, male osv) og selge på nettet.
- Blogge
- Skrive artikler for nettsider
- Opprette YouTube-kanal
- Holde kurs/online-kurs
- Instagramkonto med fokus på en hobby (interiør, trening, fotografi osv osv)

Med den type aktivitet så kan man styre helt selv når man jobber og hvor mye. I begynnelsen vil det jo være snakk om bare "lommepenger", men dette er jo for de som har en liten restarbeidsevne, og som da kommer i tilegg til uføretrygden. Men baer det å ha noe å gjøre, som man trives med, og som man får respons på fra andre, tror jeg kan være svært viktig i prosessen for å bli bedre.

Anonymkode: 70e69...92f

Skrevet
På 28.10.2019 den 23.59, AnonymBruker skrev:

Jeg synes TS har et poeng. 

Rundt 10 prosent av Norges befolkning i arbeidsfør alder 100% ufør. Jeg synes det er veldig merkelig at 10 prosent av befolkning har null restarbeidsevne.

Og jeg tenker at det er å sy puter under armene på folk å la de få ufør i stedet for å presse de ut i arbeidslivet, da jeg tror sistnevnte på sikt hadde vært best for dem. I tillegg til at det føles urettferdig for de som sliter fysisk eller psykisk men som presser seg i jobb fordi deres arbeidsmoral gjør at de kjemper for å holde seg i jobb.

Men det finnes mange uføre som kjemper det de kan for å forsvare deres rett til trygd, så å snakke om dette blir alltid som å stikke fingeren i et vepsebol. 
 

Anonymkode: 93135...39d

Du må være der for og forstå hva det går i. Mange havner på dette og pga arbeidsplasser vil ikke ha syke folk, sånn er det bare. Mange som kanskje har vært langtidssykemeldte blir skvisa ut av arbeidslivet. Mange går og på tiltak lenge og blir kasteball i et arbeidsliv hvor ingen vil ha deg. Det er faktisk mange som ønsker og være litt i arbeid men arbeidsmarkedet i dag er vanskelig og da vil de ha folk som kan være det og kanskje ikke borte titt og ofte. Så alt er faktisk ikke de uføre sin skyld heller. Det er veldig lett og dømme folk når man ikke har sykdom selv.

Bedriftene burde ta litt mer ansvar og til og ta inn folk på tiltak og la de være der i stedet for korte oppdrag på 1-3 måneder. Men alt handler om penger og lønnsomhet i dag. Man skal jo være veldig effektiv og mange klarer kanskje ikke det. Ting går litt tregere av ulike grunner. 

 

Anonymkode: 56b30...dbd

Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er synd at slike diskusjoner som regel ender med skyttergravskrig, fordi det er et interessant og viktig tema.

Selvsagt er det mange som er uføre som virkelig ikke kan jobbe igjen, noen gang. Selvsagt er det mange som bare hadde blitt verre av å presse seg til å jobbe før de var klar for det. Og selvsagt er det også slik at det er særdeles vanskelig å komme inn i arbeidslivet når man er uforutsigbar for når man klarer å jobbe.

Men likevel så stemmer det jo at skal man bli bedre fra angst og depresjon, så må man ta tak i det og jobbe med seg selv og egne tanker. Det betyr ikke å presse seg til man blir sykere, men å presse seg akkurat der man er. Hvis det å pusse tennene er nær grensen for hva man orker, så er det der man presser seg. Hvis det å stå opp fra senga er der grensen er, så er det der man presser seg.

Poenget her er jo ikke at man bare skal "skjerpe seg" og så gå på jobb neste uke. Poenget er at man faktisk jobber aktivt med å bli bedre, utfra egne forutsetninger og der man selv er. Om det betyr å jobbe to dager i uka eller å bare klare å spise frokost, så er det det man gjør. 

Mange sammenligner det med fysiske lidelser. For en del fysiske lidelser så må man også jobbe og presse seg selv for å bli bedre, f.eks når man skal gjennom rekonvalesens. Man skal ikke presse seg så hardt at man blir dårligere, men akkurat så mye at man opplever mestring og dermed blir et lite hakk bedre.

Jeg har stor respekt og full sympati med de som gjør nettopp dette, uansett hvor mye/lite det er de må gjøre for å oppleve den mestringen. Jeg har veldig lite respekt og sympati for de som ikke gjør dette og bare gir opp. (Jeg snakker ikke om de som kjemper, men noen ganger trenger pause, men de som bare ikke gidder overhodet).

Et annet poeng er dette med arbeidslivet. Jeg ser absolutt at det vil være svært vanskelig å finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette en person som aldri selv vet når de kan komme på jobb, og hvor lenge de kan bil. Men som andre har nevnt i tråden, så mener også jeg at det er svært mye man kan gjøre selv. (Jeg snakker da om de som faktisk har en restarbeidsevne). Med internett og sosiale medier så er det svært mange ulike ting man kan gjøre, hvor man kan legge opp helt selv hvor mye man klarer å jobbe.

- Lage ting (sy, strikke, male osv) og selge på nettet.
- Blogge
- Skrive artikler for nettsider
- Opprette YouTube-kanal
- Holde kurs/online-kurs
- Instagramkonto med fokus på en hobby (interiør, trening, fotografi osv osv)

Med den type aktivitet så kan man styre helt selv når man jobber og hvor mye. I begynnelsen vil det jo være snakk om bare "lommepenger", men dette er jo for de som har en liten restarbeidsevne, og som da kommer i tilegg til uføretrygden. Men baer det å ha noe å gjøre, som man trives med, og som man får respons på fra andre, tror jeg kan være svært viktig i prosessen for å bli bedre.

Anonymkode: 70e69...92f

Lever du i en drømmeverden? Er du klar over hvor vanskelig det er å oppnå nok suksess innenfor dette til at man kan leve av det? Det er svært mange som ønsker å leve slik og jeg som er en helt vanlig person med store relasjonsproblemer, som sliter mye med psyken (som jeg ikke vil utlevere og bruke som noe jeg skal tjene penger på, hva skal jeg gjøre, vise fram arrene mine og fortelle hvor lite jeg egentlig ønsker å leve? Skikkelig kul blogg du) og som ikke har noe å vise til annet enn at jeg skriver en del fine dikt. Som jeg nå har hatt skrivesperre på en liten periode. 

Strikke og sy? Det er såpass tidkrevende at jeg kunne ikke klart å produsere nok til livets opphold alene. Og jeg kan for øvrig ikke noe av dette. 

Det er absolutt ikke så lett som du skal ha det til. 

Og bare så det er sagt mitt mål er å komme meg ut i noe arbeid, men jeg vet ikke om jeg blir å klare det. Det er nå det som er målet. 

Anonymkode: b18f8...aae

Skrevet

Syntes det er skikkelig trist at mange har så lite empati for de som er mindre heldige i samfunnet vårt. Det er ingen som vil være psyk eller fysisk syk, og å få vite av helsevesenet vårt at det er ingenting mer de kan gjøre er ingen nyhet et oppegående menneske vil høre. Dere må lære dere mer om empati og medfølelse istedenfor å fortsette med den skammen dere til stadighet dytter inn i alles ører om de svake i samfunnet vårt.

Anonymkode: edf5e...f68

  • Liker 2
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lever du i en drømmeverden? Er du klar over hvor vanskelig det er å oppnå nok suksess innenfor dette til at man kan leve av det? Det er svært mange som ønsker å leve slik og jeg som er en helt vanlig person med store relasjonsproblemer, som sliter mye med psyken (som jeg ikke vil utlevere og bruke som noe jeg skal tjene penger på, hva skal jeg gjøre, vise fram arrene mine og fortelle hvor lite jeg egentlig ønsker å leve? Skikkelig kul blogg du) og som ikke har noe å vise til annet enn at jeg skriver en del fine dikt. Som jeg nå har hatt skrivesperre på en liten periode. 

Strikke og sy? Det er såpass tidkrevende at jeg kunne ikke klart å produsere nok til livets opphold alene. Og jeg kan for øvrig ikke noe av dette. 

Det er absolutt ikke så lett som du skal ha det til. 

Og bare så det er sagt mitt mål er å komme meg ut i noe arbeid, men jeg vet ikke om jeg blir å klare det. Det er nå det som er målet. 

Anonymkode: b18f8...aae

Igjen skal man misforstå med vilje. Det er ikke snakk om å "leve av det". Som du sikkert har skjønt, omhandler dette uføre. De har uføretrygd fordi de ikke klarer å jobbe.

Det er snakk om hva uføre kan gjøre mens de er uføre.

Anonymkode: bbe34...301

  • Liker 1
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må være der for og forstå hva det går i. Mange havner på dette og pga arbeidsplasser vil ikke ha syke folk, sånn er det bare. Mange som kanskje har vært langtidssykemeldte blir skvisa ut av arbeidslivet. Mange går og på tiltak lenge og blir kasteball i et arbeidsliv hvor ingen vil ha deg. Det er faktisk mange som ønsker og være litt i arbeid men arbeidsmarkedet i dag er vanskelig og da vil de ha folk som kan være det og kanskje ikke borte titt og ofte. Så alt er faktisk ikke de uføre sin skyld heller. Det er veldig lett og dømme folk når man ikke har sykdom selv.

Bedriftene burde ta litt mer ansvar og til og ta inn folk på tiltak og la de være der i stedet for korte oppdrag på 1-3 måneder. Men alt handler om penger og lønnsomhet i dag. Man skal jo være veldig effektiv og mange klarer kanskje ikke det. Ting går litt tregere av ulike grunner. 

 

Anonymkode: 56b30...dbd

Nei, det burde de ikke. Uføre burde i større grad engasjere seg i seg selv.

Anonymkode: bbe34...301

Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er synd at slike diskusjoner som regel ender med skyttergravskrig, fordi det er et interessant og viktig tema.

Selvsagt er det mange som er uføre som virkelig ikke kan jobbe igjen, noen gang. Selvsagt er det mange som bare hadde blitt verre av å presse seg til å jobbe før de var klar for det. Og selvsagt er det også slik at det er særdeles vanskelig å komme inn i arbeidslivet når man er uforutsigbar for når man klarer å jobbe.

Men likevel så stemmer det jo at skal man bli bedre fra angst og depresjon, så må man ta tak i det og jobbe med seg selv og egne tanker. Det betyr ikke å presse seg til man blir sykere, men å presse seg akkurat der man er. Hvis det å pusse tennene er nær grensen for hva man orker, så er det der man presser seg. Hvis det å stå opp fra senga er der grensen er, så er det der man presser seg.

Poenget her er jo ikke at man bare skal "skjerpe seg" og så gå på jobb neste uke. Poenget er at man faktisk jobber aktivt med å bli bedre, utfra egne forutsetninger og der man selv er. Om det betyr å jobbe to dager i uka eller å bare klare å spise frokost, så er det det man gjør. 

Mange sammenligner det med fysiske lidelser. For en del fysiske lidelser så må man også jobbe og presse seg selv for å bli bedre, f.eks når man skal gjennom rekonvalesens. Man skal ikke presse seg så hardt at man blir dårligere, men akkurat så mye at man opplever mestring og dermed blir et lite hakk bedre.

Jeg har stor respekt og full sympati med de som gjør nettopp dette, uansett hvor mye/lite det er de må gjøre for å oppleve den mestringen. Jeg har veldig lite respekt og sympati for de som ikke gjør dette og bare gir opp. (Jeg snakker ikke om de som kjemper, men noen ganger trenger pause, men de som bare ikke gidder overhodet).

Et annet poeng er dette med arbeidslivet. Jeg ser absolutt at det vil være svært vanskelig å finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette en person som aldri selv vet når de kan komme på jobb, og hvor lenge de kan bil. Men som andre har nevnt i tråden, så mener også jeg at det er svært mye man kan gjøre selv. (Jeg snakker da om de som faktisk har en restarbeidsevne). Med internett og sosiale medier så er det svært mange ulike ting man kan gjøre, hvor man kan legge opp helt selv hvor mye man klarer å jobbe.

- Lage ting (sy, strikke, male osv) og selge på nettet.
- Blogge
- Skrive artikler for nettsider
- Opprette YouTube-kanal
- Holde kurs/online-kurs
- Instagramkonto med fokus på en hobby (interiør, trening, fotografi osv osv)

Med den type aktivitet så kan man styre helt selv når man jobber og hvor mye. I begynnelsen vil det jo være snakk om bare "lommepenger", men dette er jo for de som har en liten restarbeidsevne, og som da kommer i tilegg til uføretrygden. Men baer det å ha noe å gjøre, som man trives med, og som man får respons på fra andre, tror jeg kan være svært viktig i prosessen for å bli bedre.

Anonymkode: 70e69...92f

Så sant som det er sagt. Men her inne vil du ikke få noe sympati for dette. Her er det vedtatt at de uføre skal fortsette å banke på døren til arbeidsgiveren som ikke i dag heller vil ha dem. For det er arbeidsgiveren som skal ta ansvaret for disse.

Anonymkode: bbe34...301

  • Liker 1
Gjest supernova_87
Skrevet

Dere som beskriver at dere også har hatt det kjipt men likevel kommet dere, og peker med sinne og frustrasjon på de som "bare gir opp", tenker dere ikke på at det også er en konsekvens av deres lidelse i livet? De som kjemper står på og greier seg ut igjen i arbeidslivet tross smerter og lidelse, de er heldige. De som sitter hjemme og aldri kommer ut av spiralen med sykdom og lidelse, og tanken om at "jeg kan ikke, jeg klarer ikke, jeg er et offer, ingen forstår". Det er de det er synd på. Disse tingene handler jo også om sykdommen. Og reaksjoner på en dårlig barndom. Lært hjelpeløshet kan man kalle det. Offerstrategi. 

Kanskje ved å bli bevisst på hvilke psykologiske faktorer som ligger til grunn for at man ikke prøver at man kan klare å komme lenger. Ikke for samfunnet, men for seg selv. 

Samfunnet tjener penger på andres lidelse. Det er ikke de uføre som tapper statskassen. De som har, de skal få i overflod og de som ikke har de skal bli fratatt det lille de har. 

Hvem av dere her ville frivillig byttet plass? Jeg vet at jeg aldri ville gitt opp min mulighet til utdanning, fellesskap på en arbeidsplass og å lengte til sommerferie med størsteparten av de andre i Norge, for å bli stigmatisert døgnet rundt for at jeg var syk, utenfor, ensom, engstelig og på bunn av næringsstigen.

Min drive er mitt hell. Jeg er privilegert som får ha det. Og de som mangler, de er ikke lat, dum eller feig. De har på en eller annen måte fått for lite. Det er så vondt at ikke bare har man minst sosioøkonomisk status, er blant de fattige i landet, syk og daglig opptatt av bedring og ødelagt av smerte og lidelse, samtidig skal man bli foraktet for det. For det er det jeg leser i mange av disse svarene, godt, men ikke godt nok, skjult forakt. 

Gjest supernova_87
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor respekt og full sympati med de som gjør nettopp dette, uansett hvor mye/lite det er de må gjøre for å oppleve den mestringen. Jeg har veldig lite respekt og sympati for de som ikke gjør dette og bare gir opp. (Jeg snakker ikke om de som kjemper, men noen ganger trenger pause, men de som bare ikke gidder overhodet).

Disse som i bare gir opp og ikke gidder overhodet, hva tror du det kommer av? 

Hva ville du tatt for å bli en sånn, en som ikke orket, ikke klarte og ikke en gang prøvde å få et bedre liv enn å være lavest på rangstigen? Hvor mye hadde du trengt å få for å ta til takke med den statusen der?

Skrevet
10 hours ago, AnonymBruker said:

Lever du i en drømmeverden? Er du klar over hvor vanskelig det er å oppnå nok suksess innenfor dette til at man kan leve av det? Det er svært mange som ønsker å leve slik og jeg som er en helt vanlig person med store relasjonsproblemer, som sliter mye med psyken (som jeg ikke vil utlevere og bruke som noe jeg skal tjene penger på, hva skal jeg gjøre, vise fram arrene mine og fortelle hvor lite jeg egentlig ønsker å leve? Skikkelig kul blogg du) og som ikke har noe å vise til annet enn at jeg skriver en del fine dikt. Som jeg nå har hatt skrivesperre på en liten periode. 

Strikke og sy? Det er såpass tidkrevende at jeg kunne ikke klart å produsere nok til livets opphold alene. Og jeg kan for øvrig ikke noe av dette. 

Det er absolutt ikke så lett som du skal ha det til. 

Og bare så det er sagt mitt mål er å komme meg ut i noe arbeid, men jeg vet ikke om jeg blir å klare det. Det er nå det som er målet. 

Anonymkode: b18f8...aae

Som andre allerede har skrevet, dette er snakk om de som kan jobbe i små mengder ved siden av uføretrygden. Hvis du leste siste avsnittet i innlegget mitt, så skriver jeg akkurat det + at det ikke vil være snakk om mye penger, men at det er vel så viktig å ha noe å gjøre på, noe man får til og som gir mestring.

Det er synd at man går rett i automatisk ryggmargsrefleks og kaster seg over tastaturet i stedet for å lese et innlegg med godvilje og se det som står. Da hadde du skjønt at listen er eksempler. I stedet er du negativ og leter bare etter grunner til hvorfor ingenting kan fungere, i stetdet for å faktisk ta initiativ og finne det som passer deg.

Jeg vil også gjerne at du henviser til hvor i innlegget jeg skrev at det var lett. Selvsagt er det ikke lett, men at noe er vanskelig betyr ikke at man derfor ikke skal gjøre det. 

Anonymkode: 70e69...92f

Skrevet
7 hours ago, Rainstorm said:

Disse som i bare gir opp og ikke gidder overhodet, hva tror du det kommer av? 

Hva ville du tatt for å bli en sånn, en som ikke orket, ikke klarte og ikke en gang prøvde å få et bedre liv enn å være lavest på rangstigen? Hvor mye hadde du trengt å få for å ta til takke med den statusen der?

Jeg tror noen få rett og slett ikke gidder. Jeg tror noen få er så syke at de ikke klarer å gjøre noenting som helst. Også tror jeg flertallet av de som ikke gjør noe, ikke gjør det fordi det er vanskelig og utfordrende. Det er mer komfortabelt å la være. Det er jo litt i vår natur at vi ikke ønsker å utsette oss for det som er tungt og vondt, så vi må jo jobbe mot oss selv for å få det til. Det er beintøft.

Det andre avsnittet ditt forsto jeg ikke.

Anonymkode: 70e69...92f

Skrevet
54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror noen få rett og slett ikke gidder. Jeg tror noen få er så syke at de ikke klarer å gjøre noenting som helst. Også tror jeg flertallet av de som ikke gjør noe, ikke gjør det fordi det er vanskelig og utfordrende. Det er mer komfortabelt å la være. Det er jo litt i vår natur at vi ikke ønsker å utsette oss for det som er tungt og vondt, så vi må jo jobbe mot oss selv for å få det til. Det er beintøft.

Det andre avsnittet ditt forsto jeg ikke.

Anonymkode: 70e69...92f

Jeg tror også at disse du refererer til her, har hatt dette som agenda hele veien.

Anonymkode: bbe34...301

Skrevet
12 timer siden, AnonymBruker skrev:-snip-

 

Med internett og sosiale medier så er det svært mange ulike ting man kan gjøre, hvor man kan legge opp helt selv hvor mye man klarer å jobbe.

- Lage ting (sy, strikke, male osv) og selge på nettet.
- Blogge
- Skrive artikler for nettsider
- Opprette YouTube-kanal
- Holde kurs/online-kurs
- Instagramkonto med fokus på en hobby (interiør, trening, fotografi osv osv)


Med den type aktivitet så kan man styre helt selv når man jobber og hvor mye. I begynnelsen vil det jo være snakk om bare "lommepenger", men dette er jo for de som har en liten restarbeidsevne, og som da kommer i tilegg til uføretrygden. Men baer det å ha noe å gjøre, som man trives med, og som man får respons på fra andre, tror jeg kan være svært viktig i prosessen for å bli bedre.

Anonymkode: 70e69...92f

 

Dette, og spørsmålet flere stiller seg knyttet til restevne og restvilje:

Jeg jobber med rådgiving og veiledning knyttet til etablering av virksomheter, det vil si de som ønsker å starte for seg selv. Vi har et sted mellom 800-1100 mennesker innom oss i løpet av et år, og kanskje 30% av disse menneskene har arbeidsgiver. Resterende er enten arbeidsledige eller folk på aap/uføretrygd. Det smerter meg å se desperasjonen til disse menneskene, og samtidig vite at hos de aller fleste kommer det aldri til å bli noe levedyktig bedrift. Ikke bare fordi en oppstart krever 150-200% jobb som de ikke har sjanse til å klare, men fordi mange av ideene er gjennomgående dårlig fordi de er desperate påfunn. For meg så viser desperasjonen en enorm vilje til å ha noe å fylle dagene med og å kunne bidra på sitt vis.

 

--

 

Jeg er også en etterlatt etter selvmord. Min søster hadde så lenge jeg kan huske slitt med psyken, hun var en slik som bare "tok seg sammen". Jobbet seg halvt i hel før "regningen" kom og hun ble sengeliggende. Så jobbet hun seg opp litt etter litt, ofte på nåde fra bekjente eller på arbeidsutprøving, kom seg opp i 50% stilling og jobbet seg halvt i hel før "regningen" kom, og slik fortsatte sirkelen i 10 år før den til slutt stoppet permanent. 

Jeg sier ikke at dette er hva som kommer til å skje alle som prøver å jobbe seg opp, men det blir for enkelt å si at alle kan klare det bare de "tar seg sammen". Noen klarer det, noen klarer det ikke, noen klarer det en stund, og hos noen blir konsekvensene så store at livet går tapt. Hos min søster var det positiv korrelasjon mellom arbeid og hennes tungt depressive perioder, og jeg tror at en (betraktelig) lavere arbeidsbelastning kunne gjort ting bedre for psyken, hadde bare selvverdet hennes godtatt å stå uten fast arbeid.

Anonymkode: 708a8...918

  • Liker 2
Skrevet
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette, og spørsmålet flere stiller seg knyttet til restevne og restvilje:

Jeg jobber med rådgiving og veiledning knyttet til etablering av virksomheter, det vil si de som ønsker å starte for seg selv. Vi har et sted mellom 800-1100 mennesker innom oss i løpet av et år, og kanskje 30% av disse menneskene har arbeidsgiver. Resterende er enten arbeidsledige eller folk på aap/uføretrygd. Det smerter meg å se desperasjonen til disse menneskene, og samtidig vite at hos de aller fleste kommer det aldri til å bli noe levedyktig bedrift. Ikke bare fordi en oppstart krever 150-200% jobb som de ikke har sjanse til å klare, men fordi mange av ideene er gjennomgående dårlig fordi de er desperate påfunn. For meg så viser desperasjonen en enorm vilje til å ha noe å fylle dagene med og å kunne bidra på sitt vis.

 

J

Anonymkode: 708a8...918

Igjen er det noen som misforstår med vilje. Her er det ikke snakk om å starte opp noen "levedyktig bedrift" som fordrer 200% innsats av den som starter. Det er snakk om at uføre kan gjøre noe de finner meningsfylt og i tillegg kan tjene en slant eller fem på. I sitt eget tempo og i den grad de hver eneste dag føler at de kan.

Og i tillegg si at mange av ideene er gjennomgående dårlig er også feil her. For de uføre gjør det ingenting om ideene er dårlige, da de ikke skal leve av dette. Selv om de har det du kaller en "dårlig ide", kan det være nok mennesker som liker denne dårlige ideen nok til at det skaper kontakt, relasjoner og også mulig noen kroner for dem det gjelder.

Man må nok en gang presisere her at de uføre er uføre nettopp pga at de ikke kan jobbe og de som kan det er i beste fall ustabil arbeidskraft. Likevel mener de at arbeidsgiveren må ta seg sammen og gi de jobb.

Anonymkode: bbe34...301

  • Liker 1
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Igjen er det noen som misforstår med vilje. Her er det ikke snakk om å starte opp noen "levedyktig bedrift" som fordrer 200% innsats av den som starter. Det er snakk om at uføre kan gjøre noe de finner meningsfylt og i tillegg kan tjene en slant eller fem på. I sitt eget tempo og i den grad de hver eneste dag føler at de kan.

Og i tillegg si at mange av ideene er gjennomgående dårlig er også feil her. For de uføre gjør det ingenting om ideene er dårlige, da de ikke skal leve av dette. Selv om de har det du kaller en "dårlig ide", kan det være nok mennesker som liker denne dårlige ideen nok til at det skaper kontakt, relasjoner og også mulig noen kroner for dem det gjelder.

Man må nok en gang presisere her at de uføre er uføre nettopp pga at de ikke kan jobbe og de som kan det er i beste fall ustabil arbeidskraft. Likevel mener de at arbeidsgiveren må ta seg sammen og gi de jobb.

Anonymkode: bbe34...301

Jeg misforstår ikke med vilje og jeg tror heller ikke at du misforstår med vilje, men ting som bl.a det jeg siterte blir lagt fram som om dette ikke allerede er noe uføretrygdede har tenkt på eller allerede driver med (derav innlegget mitt).

Med tanke på at jeg skrev hva jeg jobbet med så gikk jeg ut ifra at folk skjønte at det var forretningsideer jeg prater om, så beklager det. Mange av forretningsideene de kommer med er et resultat av at de nettopp har saumfart hodet over tingene de enten a) er gode på eller b) lettjente penger som krever det de tror er minimalt med energi (altså energibruk som er overkommelig for dem det gjelder). Jeg sier ikke at de er idioter som har kommet på disse ideene, på ingen måte, jeg sier at mange av ideene bærer preg av desperasjon -fordi de ønsker seg en annen tilværelse. De ønsker seg ikke bare bedre økonomi, men å bidra til fellesskapet og øke selvverdet som ofte er sterkt redusert pga. holdninger som i HI. Og det var det jeg prøvde å få frem i innlegget mitt, ikke at de må slutte å strikke på oppdrag eller slutte å prøve å selge fotografier fordi det ikke gir millioninntekt. (Må presisere at jeg ikke sier at forretningsideen er dårlig direkte til de jeg har møte med ved mindre jeg ser de skal til å ta økonomiske dårlige valg av betydning, og da bruker jeg mildere og finere formuleringer)

Den nest siste setningen din er jeg enig i.

Anonymkode: 708a8...918

  • Liker 1
Skrevet
49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg misforstår ikke med vilje og jeg tror heller ikke at du misforstår med vilje, men ting som bl.a det jeg siterte blir lagt fram som om dette ikke allerede er noe uføretrygdede har tenkt på eller allerede driver med (derav innlegget mitt).

Med tanke på at jeg skrev hva jeg jobbet med så gikk jeg ut ifra at folk skjønte at det var forretningsideer jeg prater om, så beklager det. Mange av forretningsideene de kommer med er et resultat av at de nettopp har saumfart hodet over tingene de enten a) er gode på eller b) lettjente penger som krever det de tror er minimalt med energi (altså energibruk som er overkommelig for dem det gjelder). Jeg sier ikke at de er idioter som har kommet på disse ideene, på ingen måte, jeg sier at mange av ideene bærer preg av desperasjon -fordi de ønsker seg en annen tilværelse. De ønsker seg ikke bare bedre økonomi, men å bidra til fellesskapet og øke selvverdet som ofte er sterkt redusert pga. holdninger som i HI. Og det var det jeg prøvde å få frem i innlegget mitt, ikke at de må slutte å strikke på oppdrag eller slutte å prøve å selge fotografier fordi det ikke gir millioninntekt. (Må presisere at jeg ikke sier at forretningsideen er dårlig direkte til de jeg har møte med ved mindre jeg ser de skal til å ta økonomiske dårlige valg av betydning, og da bruker jeg mildere og finere formuleringer)

Den nest siste setningen din er jeg enig i.

Anonymkode: 708a8...918

Men er disse ideene så gjennomført dårlige at det ikke skal kunne gå an å få noe positivt ut av dem? At de blir rike på det, blir de nok ikke, men fører det heller ikke til økt engasjement, knytting av kontakter, sosiale forhold, å bryte en isolert tilværelse?

Om de ikke er gjennomførbare i det opprinnelige formatet, går det ikke an å begynne med 10% av opprinnelig plan?

Anonymkode: bbe34...301

  • Liker 1
Skrevet
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror noen få rett og slett ikke gidder. Jeg tror noen få er så syke at de ikke klarer å gjøre noenting som helst. Også tror jeg flertallet av de som ikke gjør noe, ikke gjør det fordi det er vanskelig og utfordrende. Det er mer komfortabelt å la være. Det er jo litt i vår natur at vi ikke ønsker å utsette oss for det som er tungt og vondt, så vi må jo jobbe mot oss selv for å få det til. Det er beintøft.

Det andre avsnittet ditt forsto jeg ikke.

Anonymkode: 70e69...92f

I psykiatrien og generelt i dagliglivet blir man fortalt hva man skal gjøre, men sjeldent hvordan man faktisk skal gjøre det.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...