AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #81 Skrevet 1. november 2019 På 29.10.2019 den 23.26, AnonymBruker skrev: Kjære TS, Jeg blir rett og slett forbanna på flere av uttalelser du kommer med. Du angriper syke mennesker, i stede for å angripe systemet som ikke klarer å hjelpe godt nok. DET er et stort problem. Hadde det vært fysisk, hadde det vært noe helt annet og leger, sykehus etc ville blitt angrepet, ikke pasientene. Jeg har slitt og sliter med mye psykisk fra barndommen. Depresjon, angst, ptsd, selvmord, selvskading, spiseforstyrrelse etc. Jeg har presset meg igjennom utdannelse og nå jobb. Jeg har jobbet i 6 år, med mye sykefravær. Jeg har presset meg så hardt at jeg nå, i tillegg til psykisk sykdom, har 2 kroniske fysiske sykdommer. Livskvaliteten min er dårlig. Så det er slik du ønsker at andre skal ha det? Det gjør ikke jeg! Selv om jeg jobber betaler jeg gledelig skatt for andre som trenger økonomisk støtte. Jeg ønsker at psykisk syke på lik linje som fysisk syke skal få den beste livskvaliteten som er mulig. Det innebærer god nok hjelp, gode nok tilbud, god oppfølging og jobb/aktivitet som frivillig når de er friske nok eller tilrettelagt arbeid som fungerer. Og ikke minst - at vi begynner å bli litt mer medmenneskelig med mennesker som sliter. Anonymkode: 9afe1...c4e Helt enig i dette! Og et lite tips! Har du ikke hatt en psykisk sykdom kan du ikke uttale deg Anonymkode: b9bcc...41e 3
Fjellgeita27 Skrevet 1. november 2019 #82 Skrevet 1. november 2019 11 timer siden, Vera skrev: Du forstår selvsagt at mennesker er ulike, og at det er forskjellige grader innen diagnosene også? Jeg feks, syns du er pysete som lå strekk ut i 3 mnd pga en halsinfeksjon! Herregud, jeg har ikke tall på hvor mange halsinfeksjoner og penicillinkurer jeg har tatt, mens jeg fortsatt var i jobb, mens feberen herjet og hjertet banket som besatt. Jeg jobbet-sov-jobbet-sov. Men, heller en halsinfeksjon enn angst og depresjon - ANYDAY! Jeg har hatt begge deler skjønner du. Og jeg skal love deg en ting; angst slår bena under den sterkeste av den sterke. Jeg har sett voksne, barske menn rope på mammaen sin under panikkanfallene. Jeg har sett utallige mennesker bli kjørt med fullt blålys til sykehuset fordi symptomene er 100% identiske med et hjerteinfarkt.. Depresjon..tja, hva skal man si..hvis man trodde man hadde vært nedfor tidligere, og plutselig får kjenne det svarte gapet, hvor hjernen blir slukt levende, og man egentlig bare ønsker at tauet er sterkt nok til å tåle vekten så man kan få dingle og få fred..DA forstår man at man tidligere kun har hatt en humørsvingning - som er HELT normalt. Jeg er dog enig i at INGEN blir bedre av å få lov til å isolere seg og miste følelsen av å tilhøre felleskapet. Det er enormt mye medisin i mestring. Det er bare det at noen ganger holder det at man klarer å reise seg opp fra sengen og gå de skrittene det tar å komme seg til toalettet. Dette er også mestring! For depresjon gjør deg utslitt nemlig. Mange snakker som om hodet ikke tilhører kroppen - det gjør det, i stor grad. Og ved en depresjon har man ikke bare psykiske symptomer..da jeg hadde depresjon hadde jeg et sinnsykt vekttap (det var ikke særlig bra mtp at vekten min var 46-48 når jeg var frisk), jeg mistet hår, hadde elveblest på hele kroppen, helvetesild, jeg utviklet eksem, hadde ukontrollert skjelving, synsforstyrrelser, og fatigue. Når man har depresjon så går immunforsvaret til helvete ser du..hele kroppen kollapser, og man eier ikke plussenergi i det hele tatt. Plussenergi er det som kreves for et normalt menneske å feks spise, pusse tenner, gå opp og ned en trapp (jeg ble båret av min mann!)..når jeg pusset tennene mine fikk jeg blodsmak i munnen av anstrengelsen..når jeg spiste holdt øynene på å falle igjen av utmattelse fordi jeg måtte bruke kjevemuskulaturen til tygging. Depresjon er så alvorlig, at det listet som den mest dødelige sykdommen etter kreft. Tenk litt på det..det er så svart at den beste utsikten er å få slippe. Så neste gang du tenker at det bare er til å ta seg isammen når noen viser deg så mye tillit at de forteller deg at de har en depresjon, tenk da at denne personen er ufattelig sterk, som holder ut å befinne seg i et hull som er så svart, at fargen svart til sammenligning blir en lys farge. Strekk ut en hand og spør om du kan hjelpe, istedenfor å dømme. For du aner ikke hvordan depresjon eller angst fortoner seg. Noen blir friske (jeg ble), noen holder det ikke ut (sjekk selvmordsstatistikken), og noen befinner seg på stedet hvil resten av livet, fordi det ikke finnes energi til noe annet. Takk for at du skrev dette! ❤️
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #83 Skrevet 1. november 2019 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg har forståelse for at hver situasjon er unik. Jeg har bare vanskelig for å forstå at 10% av befolkningen har 0% restarbeidsevne. For å ta en annen historie. En venninne ringte meg en tid tilbake. Hun har slitt psykisk pga pga diverse. Legen hadde sagt at han kunne søke om 100% ufør eller 50% ufør, men dersom han søkte om 50% så var det vanskelig for henne å få 100% senere. Hun sa "jeg tenker at jeg kan jobbe noe, men hva om jeg blir verre og ikke mestrer 50%". Hun valgte å bli 100% ufør - legen søkte og hun fikk det invilget. Jeg klandrer ikke henne, eller noen andre i hennes situasjon, jeg klandrer kun systemet. Hun var forøvrig flink i jobben sin også. Men nå går hun rundt hjemme, dyrker urtehage, maler og bruker sin kreative og skapende energi på det private, og er mer fornøyd med det enn hun var med å jobbe. Jeg har nevnt denne historien før, og da kommer mange forklaringer på hvordan det ikke er så lett å få ufør etc etc. Vel, for henne så var det det, og jeg vet ikke hvor unik denne historien er. Har en til jeg kjenner som er ufør. Og hun har mange frivillige verv etc. Aner ikke noe om prosessen rundt hvordan hun ble ufør. Basert på mine erfaringer tenker jeg at systemet trenger å gjennomgås. Jeg ser absolutt utfordringen med det at noen har litt restarbeidsevne, men arbeidsgiver vil heller ansette friske mennesker med en mer forutsigbar fysisk og psykisk form. Men da burde vi heller hatt flere arbeidsplasser som er tilrettelagt, og/eller en form for kompensasjon til arbeidsgiver som gjør det attraktivt nok å ansette og tilrettelegge for disse menneskene. Anonymkode: 93135...39d Jeg vil tro at jeg som er 50% ufør er med i de 10 prosentene, så nei, det er nok ikke 10% som har null restarbeidsevne, vi er ganske mange som er delvis trygdet, og delvis i jobb... Har tidligere jobbet med unger med diverse diagnoser, på en egen avdeling på en skole. Og jeg vil tro at de fleste av dem aldri kommer i jobb. Det var unger med autisme, Downs, psykisk utviklingshemming osv. Disse vil jo også komme inn under samme statistikk som alle andre uføre. Og er jo selvfølgelig en andel av dem som blir ung ufør. Jeg har ingen psykiske diagnoser. Mine problemer kan heldigvis ses på røntgen og MR, så ingen kan "synse" noe om diagnosene mine, de er klokkeklare. Legen min kunne ikke skjønne at jeg ikke ville at han skulle søke 100% uføretrygd, men jeg vil jo jobbe, jeg har fortsatt en del år igjen til jeg blir alderspensjonist. Heldigvis har jeg klart å finne en arbeidsgiver som lot meg prøve meg i praksis noen måneder, før jeg fikk fast stilling. Og jeg klarer meg fint, uten noen tilrettelegging, rett og slett fordi det er en jobb som passer greit til den til skrantne kroppen min. Jeg kan være i aktivitet når jeg trenger det, siden jeg sliter med å sitte for lenge av gangen. Det som er viktig for meg er at jeg har en jobb jeg virkelig trives med, jeg har verdens beste kolleger. For, hvis man ikke trives er det lettere å kjenne på "vondtene". Nå er det mer; Det går seg til, og jeg har ikke en eneste fraværsdag pga diagnosene mine Jeg har jo akkurat like vondt om jeg bare går hjemme, så jeg er glad at det faktisk finnes noen som tør å satse på halvgamle kjerringer med CV som en sveitserost Hadde sikkert vært verre om jeg hadde hatt en restarbeidsevne på 10-20%... Anonymkode: 3c757...c72 1
Gjest Margo Skrevet 1. november 2019 #84 Skrevet 1. november 2019 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg har forståelse for at hver situasjon er unik. Jeg har bare vanskelig for å forstå at 10% av befolkningen har 0% restarbeidsevne. For å ta en annen historie. En venninne ringte meg en tid tilbake. Hun har slitt psykisk pga pga diverse. Legen hadde sagt at han kunne søke om 100% ufør eller 50% ufør, men dersom han søkte om 50% så var det vanskelig for henne å få 100% senere. Hun sa "jeg tenker at jeg kan jobbe noe, men hva om jeg blir verre og ikke mestrer 50%". Hun valgte å bli 100% ufør - legen søkte og hun fikk det invilget. Jeg klandrer ikke henne, eller noen andre i hennes situasjon, jeg klandrer kun systemet. Hun var forøvrig flink i jobben sin også. Men nå går hun rundt hjemme, dyrker urtehage, maler og bruker sin kreative og skapende energi på det private, og er mer fornøyd med det enn hun var med å jobbe. Jeg har nevnt denne historien før, og da kommer mange forklaringer på hvordan det ikke er så lett å få ufør etc etc. Vel, for henne så var det det, og jeg vet ikke hvor unik denne historien er. Har en til jeg kjenner som er ufør. Og hun har mange frivillige verv etc. Aner ikke noe om prosessen rundt hvordan hun ble ufør. Basert på mine erfaringer tenker jeg at systemet trenger å gjennomgås. Jeg ser absolutt utfordringen med det at noen har litt restarbeidsevne, men arbeidsgiver vil heller ansette friske mennesker med en mer forutsigbar fysisk og psykisk form. Men da burde vi heller hatt flere arbeidsplasser som er tilrettelagt, og/eller en form for kompensasjon til arbeidsgiver som gjør det attraktivt nok å ansette og tilrettelegge for disse menneskene. Anonymkode: 93135...39d Her er du inne på noe vesentlig og viktig! Og jeg håper du selv leser hva du skriver, for om du gjør det, så ser du at du egentlig ikke mener at det er den syke som har et problem - men arbeidsmarkedet. Det kjempes og kjempes for 100% stillinger i landet, hvorpå små stillinger blir slått sammen, slik at stillingen får høyere prosent. Det betyr at Olga som tidligere hadde en stilling i helseyrket som helgevikar hver 3.helg - fordi det var det helsen hennes kunne klare - nå er skvist ut av arbeidsmarkedet. En annen ting jeg mener har gitt en utvikling i negativ retning er kravet om utdannelse. Tidligere var det slik at skolesvake elever ofte fikk frelse når de bare ble ferdig med ungdomsskolen og kunne gå ut i arbeid, hvor de endelig kunne hevde seg selv. Nå er dette ofte de samme elevene nå som faller av lasset når minimum 3 år VGs kreves for å få jobb. Hva skjer når man aldri føler mestring, og tilhørighet? Man går til grunne..og utvikler psykiske problemer. Det er faretruende mange unge mennesker med psykiske problemer som er uføre. Tragisk og trist! Et annet aspekt er arbeidsinnvandringen - det vi i dag kaller «drittjobber» (ofte fysisk tunge jobber, eller jobber hvor det kreves lite utdannelse (feks sjåførjobber) blir okkupert av arbeidsinnvandrere - disse jobbene ble tidligere ofte besatt av mennesker som ikke ønsket å ta videre utdanning - og ble ansett som gode jobber. Man hadde muligheten til å arbeide seg opp - på tross av at man ikke hadde bachelor/master/doktorgrad. I dag er det nesten en umulighet å kunne jobbe seg oppover om man ikke har diverse grader. Erfaring betyr lite, og blir i liten grad verdsatt i arbeidsmarket, det er tittel som gjelder! Det var liksom et arbeidsmarked for alle tidligere. I dag er det for dem som kan prestere 110%. Lavere duger ikke. Arbeidsmarkedet skviser ut de som tidligere kunne bidra med litt. Så er det også en psykologisk faktor i det; vi ser utallige tråder her inne type «hva er ditt statusyrke» «hva syns du om folk som har fagbrev» «ville du ha datet en mann uten utdanning?» «hva er lavstatusyrker for deg»...Det sender et signal til dem som ikke er skapt til å sitte på skolebenken et halvt liv..det skaper stigmatisering og sortering. De som tidligere var stolte over jobben sin, føler nå skam og svarer «jeg har bare en butikkjobb». En som da er sårbar i utgangspunktet vil fort falle av lasset..og utvikle psykiske problemer. Så hvem har skylden? Den som er syk, eller den som har skapt det syke samfunnet?
Jr.Garcon Skrevet 1. november 2019 #85 Skrevet 1. november 2019 (endret) 13 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg er en av de som mener at mange (ikke alle!) som er uføretrygdet pga angst eller depresjoner er tafatte. Psykiske lidelser som bipolar lidelse, schizofreni, eller andre lidelser som man på mange måter er enten "født" med eller fått av større traumer er annerledes, da disse er ofte kroniske skjønner jeg. Men med depresjon eller angst kan man faktisk ta seg sammen. Jeg vet at de fleste ikke liker å innse at det bare er å ta seg sammen, og begynner å sammenligne seg selv med kreftpasienter og at det er som å si at kreftpasienter må bare ta seg sammen - NEI! Det er ikke det samme. Å ligge inne og skjerme seg fra arbeidsliv og andre mennesker vil ikke gjøre saken bedre, og jeg er av den oppfatning at det bare gjør en person sykere. Man føler jo ingen mestring til slutt, det blir jo en selvoppfyllende profeti. Når jeg hører om folk som er uføretrygdet fordi de har angst eller depresjon blir jeg helt ærlig irritert, og kan ikke ha en relasjon til slike mennesker - da de aller fleste er stakkarslige. Gjerne kald meg kald, men det er slik jeg opplever det. Anonymkode: eae88...5b1 Du er i alle fall veldig uvitende. Det er vanskelig å si noe fornuftig til en voksen person som mener depresjon og angst = det er bare å ta seg sammen. Kjemisk ubalanse i hjernen etc, det kan man i din verden bare "ta seg sammen" fra ,så vil den bli "vips" bli regulert. At du ikke har opplevd verken angst eller depresjon er i alle fall helt åpenbart. Jeg unner ingen angst/depresjon, men du hadde hatt godt av å prøve det 1 måneds tid. Det er knapt noe i verden jeg er mer sikker på enn at du ikke hadde vært like stor i kjeften etter den måneden. Jeg syns du skal være glad og fornøyd med at du aldri har hatt psykiske problemer, så bør du holde deg for god for å rakke ned på - kategorisere andre som har det som stakkarslige osv. Det er atferd uforenlig med det å være et godt og raust menneske - en bra kar/ en bra dame. Livet er også langt og det er mange som faller av sin høye 🐴 i løpet av sin levetid. Endret 1. november 2019 av Jr.Garcon 3
Marihønepøne Skrevet 1. november 2019 #86 Skrevet 1. november 2019 På 28.10.2019 den 23.59, AnonymBruker skrev: Jeg synes TS har et poeng. Rundt 10 prosent av Norges befolkning i arbeidsfør alder 100% ufør. Jeg synes det er veldig merkelig at 10 prosent av befolkning har null restarbeidsevne. Anonymkode: 93135...39d 8% er strengt talt ikke det samme som 10%. Du trenger ikke å overdrive for å få ting til å virke verre enn de er. 2
Tara,090 Skrevet 1. november 2019 #87 Skrevet 1. november 2019 Er du serr eller er du bare duM- Det hjelper veldig å ta slike pauser for å kunne fortsette, det bare trengs. uten det må man bare gi opp. Man føler man vil trekke seg hvert sekund og vil ikke fokusere på det som skjer annet enn seg selv. Alt man tenker er ‘jeg vil ut nå!, jeg holder ikke ut’. Jeg forstår hva du mener, det med at andre kan ha det tøft og fortsetter å gå på jobbe,men det er ikke slik i dette tilfelle og det er stor forskjell på disse, og spesielt de uten noe type for angst. Fysisk er like ille som mentalt om ikke verre. Så hadde jeg virkelig ikke orket fysisk så hadde jeg gått på jobb uansett og ikke trengst noe pause, men dette her er noe helt annet. 1
Gjest ana0603 Skrevet 1. november 2019 #88 Skrevet 1. november 2019 De fleste som tenker de er deprimerte er egentlig ikke det, de bare mangler litt aktivitet. Som liten ønsket jeg alltid å etterligne voksne, å kopiere ordbruken. For eksempel, som seksåring elsket jeg å si "Åh, jeg er så deprimert!" når enn ting ble litt kjedelig. Onkelen min (som er en del eldre) hadde depresjon i ungdomsalderen - ekte depresjon. Ikke sånn som meg, eller mange andre som bare tenker at de er deprimerte. Han spurte meg hvordan det hadde føltes å miste foreldrene mine i en ulykke, og fortsatte ved å si at han hadde den følelsen hver eneste gang han våknet opp, i flere år.
Tara,090 Skrevet 1. november 2019 #89 Skrevet 1. november 2019 2 minutter siden, ana0603 skrev: De fleste som tenker de er deprimerte er egentlig ikke det, de bare mangler litt aktivitet. Som liten ønsket jeg alltid å etterligne voksne, å kopiere ordbruken. For eksempel, som seksåring elsket jeg å si "Åh, jeg er så deprimert!" når enn ting ble litt kjedelig. Onkelen min (som er en del eldre) hadde depresjon i ungdomsalderen - ekte depresjon. Ikke sånn som meg, eller mange andre som bare tenker at de er deprimerte. Han spurte meg hvordan det hadde føltes å miste foreldrene mine i en ulykke, og fortsatte ved å si at han hadde den følelsen hver eneste gang han våknet opp, i flere år. Det er folk som tuller med at de er deprimerte med vilje, småbarn eller noe sånt, men om noen sier de er deprimerte så velger jeg alltid å tro på dem og tar dem seriøst. 2
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #90 Skrevet 1. november 2019 Ikke noe upopulært med dette temaet, ts. Tvert imot har det vært veldig populært den siste tiden. Det er ikke flere som får psykiske problemer nå, enn tidligere. Forskjellen er det er blitt færre ufaglærte jobber i primær- og sekundærnæringen. Dermed har det også blitt færre «jaktuhell», «maskinuhell», eller folk som «falt» overbords, og ble borte på havet. Mange av de som «slet med nervene» for noen tiår siden møtte slike skjebner. Anonymkode: 51e15...642 3
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #91 Skrevet 1. november 2019 4 timer siden, Jr.Garcon skrev: Du er i alle fall veldig uvitende. Det er vanskelig å si noe fornuftig til en voksen person som mener depresjon og angst = det er bare å ta seg sammen. Kjemisk ubalanse i hjernen etc, det kan man i din verden bare "ta seg sammen" fra ,så vil den bli "vips" bli regulert. At du ikke har opplevd verken angst eller depresjon er i alle fall helt åpenbart. Jeg unner ingen angst/depresjon, men du hadde hatt godt av å prøve det 1 måneds tid. Det er knapt noe i verden jeg er mer sikker på enn at du ikke hadde vært like stor i kjeften etter den måneden. Jeg syns du skal være glad og fornøyd med at du aldri har hatt psykiske problemer, så bør du holde deg for god for å rakke ned på - kategorisere andre som har det som stakkarslige osv. Det er atferd uforenlig med det å være et godt og raust menneske - en bra kar/ en bra dame. Livet er også langt og det er mange som faller av sin høye 🐴 i løpet av sin levetid. Du vet absolutt ingenting om hva jeg har opplevd i livet eller hva jeg har slitt med. Jeg vet godt hvordan det er å være langt nede, og ha angst. Jeg har vokst opp i en familie hvor faren min dro til et annet land med en ny dame og fikk ny familie da jeg var veldig ung. Etterlot meg og min søster med vår alkoholiserte mor, som etterhvert ble rusmisbruker. Nå er det helt sikkert noen som kjenner meg igjen på grunn av at jeg skriver dette, men fuck it. Jeg har kommet hjem og funnet min mor i dusjen med sprøyter i fem forskjellige punkter på kroppen, for å prøve å ta livet av seg. Blod overalt. Jeg har måttet ta vare på min søster, min mor, jeg har vært inn og ut av rusmiljø, sammen med min mor for å lette på samvittigheten hennes. Har hatt utallige kvelder som barn hvor jeg ikke har fått sovet fordi moren min har hatt fest og bråket nede med tilfeldige mennesker som hun hang med på den tiden. Jeg har vitnet mine halvsøsken, barna til min far, leve et helt fantastisk liv og har følt hele livet at jeg ikke er bra nok for dem. Jeg er nå i tjueårene, og jeg har hatt MYE angst, har hatt det helt jævlig i perioder. Men har også lært at det nytter ikke å sitte å synes synd på meg selv, eller å dyrke negative følelser og tanker. Med endring i tankegangen og litt innsats kan man faktisk komme seg ut av slike mørke hull. Jobbe med mindfulness, gjøre yoga, trene, komme seg ut og på jobb og å omringe seg av gode personer. Å bare sitte inne i et rom og la seg selv tenke negative tanker, og slite seg helt ut med gråting er veldig enkelt - men det hjelper ingen. Det skyver folk bort og man graver seg selv bare dypere og dypere ned, og man blir stakkarslig. Man har faktisk kontroll over tankene sine, og hvilke tanker man lar seg selv ha kan gjøre stor forskjell. Det er absolutt helt jævlig å ha angst og å være deprimert, men det GÅR an å ta tak i livet. Det er ikke en sykdom på samme måte som kreft, som man ikke kan gjøre noe med. Det går an å endre seg om man jobber med tankene. Sier ikke det er lett, men det er mulig. Det er greit og nødvendig å være stakkarslig en stund, og så må man faktisk opp og nikke. Alle som mener at det bare er å ligge å bade i sin egen stakkarslighet for resten av livet er tafatte. End of. Anonymkode: eae88...5b1 1
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #92 Skrevet 1. november 2019 Jeg har bipolar lidelse, ptsd og personlighetsforstyrrelser. Har ingeniør utdanning, men klarer ikke jobbe lengre. Får ikke noe stønad fra NAV, jeg prøvde be om hjelp der men ble dratt gjennom så mye forskjellige kurs og Gud vet at jeg fikk en dyp og langvarig depresjon av alt stresset, presset og av å bli stemplet som en latsabb fordi jeg er syk. Bipolare lidelse kan være arvelig, ble utløst av alvorlig omsorgssvikt og mishandling som også er grunnen for ptsd og personlighetsforstyrre. Så jeg er syk fordi andre har vært onde mot med, har mange ganger ønsket foreldrene mine heller kappet av meg begge beina. Å være psykisk syk er ikke gøy! Men ja er enig at de som får stønad ikke burde klage på summen, men være glad for at de får noe i det heletatt! Anonymkode: cee45...78f 1
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #93 Skrevet 1. november 2019 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: Du vet absolutt ingenting om hva jeg har opplevd i livet eller hva jeg har slitt med. Jeg vet godt hvordan det er å være langt nede, og ha angst. Jeg har vokst opp i en familie hvor faren min dro til et annet land med en ny dame og fikk ny familie da jeg var veldig ung. Etterlot meg og min søster med vår alkoholiserte mor, som etterhvert ble rusmisbruker. Nå er det helt sikkert noen som kjenner meg igjen på grunn av at jeg skriver dette, men fuck it. Jeg har kommet hjem og funnet min mor i dusjen med sprøyter i fem forskjellige punkter på kroppen, for å prøve å ta livet av seg. Blod overalt. Jeg har måttet ta vare på min søster, min mor, jeg har vært inn og ut av rusmiljø, sammen med min mor for å lette på samvittigheten hennes. Har hatt utallige kvelder som barn hvor jeg ikke har fått sovet fordi moren min har hatt fest og bråket nede med tilfeldige mennesker som hun hang med på den tiden. Jeg har vitnet mine halvsøsken, barna til min far, leve et helt fantastisk liv og har følt hele livet at jeg ikke er bra nok for dem. Jeg er nå i tjueårene, og jeg har hatt MYE angst, har hatt det helt jævlig i perioder. Men har også lært at det nytter ikke å sitte å synes synd på meg selv, eller å dyrke negative følelser og tanker. Med endring i tankegangen og litt innsats kan man faktisk komme seg ut av slike mørke hull. Jobbe med mindfulness, gjøre yoga, trene, komme seg ut og på jobb og å omringe seg av gode personer. Å bare sitte inne i et rom og la seg selv tenke negative tanker, og slite seg helt ut med gråting er veldig enkelt - men det hjelper ingen. Det skyver folk bort og man graver seg selv bare dypere og dypere ned, og man blir stakkarslig. Man har faktisk kontroll over tankene sine, og hvilke tanker man lar seg selv ha kan gjøre stor forskjell. Det er absolutt helt jævlig å ha angst og å være deprimert, men det GÅR an å ta tak i livet. Det er ikke en sykdom på samme måte som kreft, som man ikke kan gjøre noe med. Det går an å endre seg om man jobber med tankene. Sier ikke det er lett, men det er mulig. Det er greit og nødvendig å være stakkarslig en stund, og så må man faktisk opp og nikke. Alle som mener at det bare er å ligge å bade i sin egen stakkarslighet for resten av livet er tafatte. End of. Anonymkode: eae88...5b1 Jeg skjønner hva du mener, problemet her er at du sier det er sånn for alle. Det er kjempefint at du har kommet deg ut av dette ved å presse deg selv, men for noen, så er det sånn at det gjør vondt værre. Og jeg tror det er det mange her, inkludert meg, som syns blir for dumt at «alle» med depresjon og/eller angst må ta seg sammen, komme seg ut, jobbe og kjempe. Det er mange som kjemper en daglig kamp med seg selv, og med samfunnet, som ikke kommer seg ut i jobb igjen. Det er så individuelt at man kan ikke si «alle» i en sånn setting.. Anonymkode: 466bb...81a
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #94 Skrevet 1. november 2019 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg skjønner hva du mener, problemet her er at du sier det er sånn for alle. Det er kjempefint at du har kommet deg ut av dette ved å presse deg selv, men for noen, så er det sånn at det gjør vondt værre. Og jeg tror det er det mange her, inkludert meg, som syns blir for dumt at «alle» med depresjon og/eller angst må ta seg sammen, komme seg ut, jobbe og kjempe. Det er mange som kjemper en daglig kamp med seg selv, og med samfunnet, som ikke kommer seg ut i jobb igjen. Det er så individuelt at man kan ikke si «alle» i en sånn setting.. Anonymkode: 466bb...81a Jeg tror faktisk ikke noe på at noen blir værre av å jobbe med tankene sine. Det er ikke mulig. Depresjon er ikke en tilstand som man ikke kan komme seg ut fra, det er ikke som å miste en arm, eller å få en hjerneskade. Man er nedfor. Tankeganger må endres, og når dette endres kan man komme seg opp igjen. Å bli deprimert er ikke noe man plutselig blir utsatt for og så er det slik man skal være hele livet. Det er en spiral av vonde og negative tanker. Å sitte hjemme og ikke jobbe og ikke føle seg som en del av samfunnet kan absolutt ikke være godt for noen som sliter med depresjon, og dette mener jeg gjelder for absloutt alle. Å isolere seg og sykeliggjøre seg enda mer, DET gjør vondt værre det. Ikke å jobbe med tankene sine. Anonymkode: eae88...5b1 3
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #95 Skrevet 1. november 2019 9 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg har bare vanskelig for å forstå at 10% av befolkningen har 0% restarbeidsevne. Dette er jo heller ikke sant, men man får gjerne 100% selv om man har en restarbeidsevne fordi folk skal kunne leve også. Det finnes svært få stillinger hvor du kan jobbe akkurat når det passer deg selv i en stillingsprosent som passer deg, men som gjerne varierer fra måned til måned. Anonymkode: 4fbec...c3f 1
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #96 Skrevet 1. november 2019 De fungerer ikke i arbeidslivet. Det er problemet. Det fungerer ikke slik at man kan ha en ansatt som kommer på jobb en dag borte de 3 neste og så kommer på jobb en halv dag før det skjærer seg igjen. Ingen arbeidsgiver kan ha det slik over lang tid. Anonymkode: 84766...099 1
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #97 Skrevet 1. november 2019 12 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror faktisk ikke noe på at noen blir værre av å jobbe med tankene sine. Det er ikke mulig. Depresjon er ikke en tilstand som man ikke kan komme seg ut fra, det er ikke som å miste en arm, eller å få en hjerneskade. Man er nedfor. Tankeganger må endres, og når dette endres kan man komme seg opp igjen. Å bli deprimert er ikke noe man plutselig blir utsatt for og så er det slik man skal være hele livet. Det er en spiral av vonde og negative tanker. Å sitte hjemme og ikke jobbe og ikke føle seg som en del av samfunnet kan absolutt ikke være godt for noen som sliter med depresjon, og dette mener jeg gjelder for absloutt alle. Å isolere seg og sykeliggjøre seg enda mer, DET gjør vondt værre det. Ikke å jobbe med tankene sine. Anonymkode: eae88...5b1 Nå er det de færreste som blir ufør av en runde med depresjon. De som blir ufør har gjerne depresjon og/eller angst som en del av sitt symptombilde. Jeg for eksempel har Asperger syndrom, bipolar lidelse type 2 og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse pluss litt annet jeg har, men som ikke er så alvorlig. Jeg har depresjon og angst som en del av mitt symptombilde. Jeg sliter også med mye destruktivt, jeg har en traumelidelse, jeg har store relasjonsproblemer på grunn av tidligere opplevelser, sliter med suicidalitet og er regelmessig innlagt. Jeg er ikke ufør enda, men går på AAP og håper å kunne klare å jobbe litt etter hvert. Hvis noen vil ansette meg? Hvis noen som ikke står meg nær om hvorfor jeg ikke jobber så vil jeg ikke nevne alt dette for personen. Det er for privat. Da nevner jeg kanskje bare ett av symptomene. Som er tilbakevendende depresjoner som blir utløst når belastningen på meg blir for høy. Jeg er ikke gira på å fortelle alt og alle hvilket komplekst sykdomsbilde jeg har. At jeg til og med har vært i rusbehandling fordi belastningen og smerten ble så stor at jeg utviklet et rusproblem for snart tre år siden. Som jeg da har kjempet meg ut av, men som vil følge meg og prege meg resten av livet. Så det er sikkert de der ute som ikke fatter hvorfor jeg ikke er i jobb. De ser jo at jeg går på butikken og at jeg trener. Så hvordan kan jeg være SÅ deprimert? Jo, fordi jeg har bedre perioder og jeg har dårlige perioder. Og trening er den siste "funksjonen" jeg mister da jeg har spiseforstyrrelse og den trumfer faktisk depresjonen når det gjelder å måtte trene og spise sunt. Ikke alltid. Når jeg blir ekstremt dårlig så sklir det ut. Jeg passer også på å trene nesten uansett F fordi jeg vet det er bra for meg. Den ene timen med trening er noe jeg presser meg til for å unngå å bli for dårlig psykisk. I håp om å en dag klare å jobbe. Jeg har et par rutiner som jeg kjemper hardt for å holde, men kapasiteten er dessverre ikke stor nok til at Nav vil ha meg ut i arbeidstrening enda.. Det skal ikke være nødvendig å være hundre% åpen om Asperger syndrom, bipolar lidelse, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse, traumer, spiseforstyrrelse og rusavhengighet og deretter gå inn i detalj på hvordan alt dette påvirker meg i form av symptomer og begrensninger for at jeg skal unngå å bli dømt. Hvis jeg sier at jeg sliter med depresjoner blant annet så fortjener jeg å bli respektert for det. Anonymkode: b18f8...aae 4
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #98 Skrevet 1. november 2019 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror faktisk ikke noe på at noen blir værre av å jobbe med tankene sine. Det er ikke mulig. Depresjon er ikke en tilstand som man ikke kan komme seg ut fra, det er ikke som å miste en arm, eller å få en hjerneskade. Man er nedfor. Tankeganger må endres, og når dette endres kan man komme seg opp igjen. Å bli deprimert er ikke noe man plutselig blir utsatt for og så er det slik man skal være hele livet. Det er en spiral av vonde og negative tanker. Å sitte hjemme og ikke jobbe og ikke føle seg som en del av samfunnet kan absolutt ikke være godt for noen som sliter med depresjon, og dette mener jeg gjelder for absloutt alle. Å isolere seg og sykeliggjøre seg enda mer, DET gjør vondt værre det. Ikke å jobbe med tankene sine. Anonymkode: eae88...5b1 Fascinerende at du har så lite medfølelse og forståelse for andre når du sier du har vært der selv. Du sitter IKKE med fasiten. Jeg har nå slitet meg igjennom hele livet med både psykiske og fysisk sykdom, men jeg sitter ikke å dømmer andre, fordi jeg vet hvor kompleks psykisk sykdom er. Ikke bare det, men ikke alle får god nok hjelp. Jeg har gått til psykologer som har ødelagt meg mer. Alle terapautene jeg har gått til har sagt at jeg har en arbeidsevne på 0-50%. Jeg trosset dette og tok en utdannelse og jobber nå fult. I dag angrer jeg som faen, fordi jeg har fått 2 kroniske fysiske sykdommer i tillegg til det psykiske pga stress og press. Både livskvaliteten min og lengden på livet er redusert. Tennene mine er ødelagt, kroppen og psyken er ødelagt. Så fint at å presse seg funket for deg, det gjorde det ikke for meg. Kroppen og hode klarer snart ikke mer. Hadde jeg heller hørt på terapautene samt konsentrert meg om å bli frisk og tatt den tiden jeg trengte hadde jeg mest sannsynlig vært i full jobb i dag uten fysisk sykdom og fungert mye bedre psykisk. Men jeg har ødelagt meg selv ved å presse meg. De aller fleste som er psykisk syk oppsøker hjelp, men det kan også ta lang tid. Du har ingen forutsetning for å dømme andre. Si at de sitter å synes synd på seg selv, ikke gjør noe. Du aner ingen ting om andres kamper. Jeg er jo enig at man må jobbe med seg selv i samarbeid med en terapaut. Men du forenkler det alt for mye. Ang at depresjon kan man faktisk få hjerneskade av det. Det kan også bli kronisk. Les gjerne denne artikkelen https://forskning.no/psykologi/depresjon-kan-skade-hjernen/746950 Og vet du hva...... Depresjon er IKKE det samme som å være nedfor. Da har du virkelig ikke vært deprimert. Anonymkode: 9afe1...c4e 2
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #99 Skrevet 1. november 2019 Jeg har forresten blitt bedre på å klare å forebygge slik at de mest alvorlige depresjonene mine ikke blir for langvarige. Nettopp fordi jeg tvinger meg selv til å ikke bli helt sengeliggende, men det er en hårfin balanse hvor meg blir mye verre hvis jeg presser meg for hardt. Gjør jeg det blir jeg raskt suicidal rett og slett for depresjonen blir så tung. Jeg har min tålegrense og andre har sin. Kanskje klarer jeg mer til tross for mine plager enn det noen med tilsvarende plager kan. Og omvendt. Noen vil klare mer enn det jeg gjør. Vi er alle ulike. Anonymkode: b18f8...aae 1
AnonymBruker Skrevet 1. november 2019 #100 Skrevet 1. november 2019 Vi har fått en generasjon av mer eller mindre "foreldreløse" ungdommer som har blitt sendt i barnehage fra de var babyer. De så knapp foreldrene annet enn i helger og ferier, og feriene var et problem, fordi foreldrene ikke var vant til å måtte forholde seg til og ta vare på ungene døgnet rundt i flere uker. August og januar er høysesong for samlivsbrudd, fordi folk ikke takler å være intenst sammen med partner og unger i flere uker. De er ikke vant til det. Mange av dagens unge har opplevd opptil flere samlivsbrudd mellom foreldrene og andre voksenpersoner som kom og gikk. Svært mange unge menn har vokst opp hos alenemor, uten farsfigur, ingen har lært dem å være mann. Jeg tror disse faktorene kan ha bidratt til at vi har uforholdsvis mange unge som er uføre på grunn av psykiske problemer. De mangler nødvendig ballast til å takle voksenlivet. Anonymkode: 06d32...b98 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå