Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilkallingsvikar i butikk? Da kan man jo se an dagsformen før man takker ja til å jobbe den dagen. 

Anonymkode: 2b6ca...541

Og hvor mange flere ganger gidder arbeidsgiver å ringe når han har fått "nei, det orker jeg ikke i dag" som svar syv ganger på rad? Man blir ikke førstevalget av det. Det er så klart en fin mulighet for de som er 100% ufør, men det er ikke noe å leve av dersom man ikke har en inntekt.

Anonymkode: 4fbec...c3f

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skrev jo at du ble irritert og ikke ville ha en relasjon til disse menneskene. Det er ikke lett å vite hva man skal si, man blir dømt om man ikke ønsker å si hva man feiler, man blir dømt om man velger en delvis sannhet med mindre stigma, og man blir dømt om man er ærlig. 

Anonymkode: 20427...0f2

Det forstår jeg, og jeg forstår at man gjerne ikke ønsker å si til alle og hvermann hva man feiler sånn sett - så forstår at det kan være vanskelig. Jeg vil alltid være hyggelig mot alle jeg treffer, og hadde aldri sagt noe høyt om hva jeg tenker før jeg hadde kjent personen. Om jeg etterhvert hadde blitt kjent med personen og fått vite litt mer om hva de sliter med og det hadde vist seg å være noe mer som ligger bak hadde jeg selvsagt ikke tenkt "du er tafatt" og dumpet dem. Da hadde jeg jo vært der for dem og aldri dømt dem for noe som helst. Men om jeg derimot hadde blitt bedre kjent med dem og sett at de er en slik person som stakkarslig gjør seg og som ikke engang gidder å gjøre noen som helst tiltak som kan forbedre tilværelsen sin - slike mennesker orker jeg ikke å ha en relasjon til. Jeg mister respekten og det blir for tafatt for meg. Dessverre. Men jeg er jo et menneske, og forstår at det ikke er sort/hvitt. Og synes det er utrolig synd at mange misbruker uføretrygden sin og gjør at folk som virkelig trenger det får et dårlig rykte på seg.

Selvfølgelig skal alle som trenger ordentlig hjelp få det - men problemet er at det er så mange som er altfor stakkarslige og tafatte til å gidde å ta tak i seg selv. 

Anonymkode: eae88...5b1

  • Liker 3
Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg, og jeg forstår at man gjerne ikke ønsker å si til alle og hvermann hva man feiler sånn sett - så forstår at det kan være vanskelig. Jeg vil alltid være hyggelig mot alle jeg treffer, og hadde aldri sagt noe høyt om hva jeg tenker før jeg hadde kjent personen. Om jeg etterhvert hadde blitt kjent med personen og fått vite litt mer om hva de sliter med og det hadde vist seg å være noe mer som ligger bak hadde jeg selvsagt ikke tenkt "du er tafatt" og dumpet dem. Da hadde jeg jo vært der for dem og aldri dømt dem for noe som helst. Men om jeg derimot hadde blitt bedre kjent med dem og sett at de er en slik person som stakkarslig gjør seg og som ikke engang gidder å gjøre noen som helst tiltak som kan forbedre tilværelsen sin - slike mennesker orker jeg ikke å ha en relasjon til. Jeg mister respekten og det blir for tafatt for meg. Dessverre. Men jeg er jo et menneske, og forstår at det ikke er sort/hvitt. Og synes det er utrolig synd at mange misbruker uføretrygden sin og gjør at folk som virkelig trenger det får et dårlig rykte på seg.

Selvfølgelig skal alle som trenger ordentlig hjelp få det - men problemet er at det er så mange som er altfor stakkarslige og tafatte til å gidde å ta tak i seg selv. 

Anonymkode: eae88...5b1

Word.

Anonymkode: bbe34...301

Skrevet
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg, og jeg forstår at man gjerne ikke ønsker å si til alle og hvermann hva man feiler sånn sett - så forstår at det kan være vanskelig. Jeg vil alltid være hyggelig mot alle jeg treffer, og hadde aldri sagt noe høyt om hva jeg tenker før jeg hadde kjent personen. Om jeg etterhvert hadde blitt kjent med personen og fått vite litt mer om hva de sliter med og det hadde vist seg å være noe mer som ligger bak hadde jeg selvsagt ikke tenkt "du er tafatt" og dumpet dem. Da hadde jeg jo vært der for dem og aldri dømt dem for noe som helst. Men om jeg derimot hadde blitt bedre kjent med dem og sett at de er en slik person som stakkarslig gjør seg og som ikke engang gidder å gjøre noen som helst tiltak som kan forbedre tilværelsen sin - slike mennesker orker jeg ikke å ha en relasjon til. Jeg mister respekten og det blir for tafatt for meg. Dessverre. Men jeg er jo et menneske, og forstår at det ikke er sort/hvitt. Og synes det er utrolig synd at mange misbruker uføretrygden sin og gjør at folk som virkelig trenger det får et dårlig rykte på seg.

Selvfølgelig skal alle som trenger ordentlig hjelp få det - men problemet er at det er så mange som er altfor stakkarslige og tafatte til å gidde å ta tak i seg selv. 

Anonymkode: eae88...5b1

Da er vi enige. Enhver må gjøre det beste ut av sin situasjon og offer-rollen vil bli irriterende for alle rundt etter en stund. :)

Anonymkode: 20427...0f2

  • Liker 1
Skrevet

Jobbmarkedet har endret seg.

Man kan ikke lenger forsørge seg selv ved å ta småjobber eller gjøre arbeid der du ikke må løpe rævva av deg hele dagen. Fordi disse arbeidene ikke finnes, eller det er altfor mange om beinet. Vanlige jobber der man ikke trenger utdanning har 3-400 søkere...

Vi har selv skapt dette problemet, da folk som ikke er 100% blir presset ut av arbeidslivet. Effektiviteten øker for hvert år, fordi utgiftene til staten øker.

Hvorfor ikke bremse denne utviklingen og heller fokusere på å få folk ut i arbeid de kan håndtere? Skape alle slags arbeidsplasser, ikke bare arbeidsplasser der man krever master og 10 års utdannelse.

Du har rett i at det å komme seg ut og føle at man bidrar betyr mye for folks psykiske helse. I en fantasiverden er det jo sant. Men, når du er litt uttafor psykisk og går på jobb i 2019, så blir folk irritert. Irriterte hvis du glemmer noe, jobber litt treigere, trenger flere pauser, ja, all tilrettelegging blir ansett som urettferdig. Da blir man ikke friskere av å gå på jobb lenger. Å føle at man er en byrde gjør folk med psykiske problemer psykere. 

Så det er ikke bare opp til den enkelte. Dette er et samfunnsproblem. Foreløpig ser det ut til at politikerne legger ansvaret på den enkelte. De skal presses ut i et økonomisk og byråkratisk helvette. 

Politikerne lager piss på papir som "inkluderende arbeidsliv", men dette er bare retningslinjer. Arbeidsplassene forplikter seg bare til å se om de kan tilrettelegge, de er ikke pålagt å gjøre det.

Ei heller får de penger til å utføre tilrettelegging. Det er vel helst her problemet ligger. Arbeidsplassene merker også presset om stadig vekst og økt effektivitet og kan ikke tilrettelegge når de må ta hele regninga. Hadde staten gitt tilskudd til bedrifter både offentlig og privat tror jeg faktisk flere hadde klart å stå i jobb. Billigere er det også, enn å dele ut uføretrygd til folk uten nettverk som bruker offentlige ressurser for å håndtere situasjonen de har havnet i. Mange er mer eller mindre isolerte.

Og faller du først utenfor så er det lett å bli stående utenfor, fordi hull i CVen gjør deg uattraktiv som arbeidssøker. Fuck off.

Og mølla går. Rundt og rundt og rundt. Hjulet slår nå store sprekker, men vi bare peiser på enda hardere og får hjulet til å spinne enda fortere. Helt vanvittig at det ikke stoppes og repareres istedenfor.

Skrevet
17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du er en person med god arbeidsmoral, derfor presset du deg selv og derfor er du tilbake i jobb nå. Du understreker jo bare mitt poeng. Dersom du ikke hadde hatt denne indre driven hadde du kanskje ikke vært tilbake i jobb nå?

Alle kan møte veggen. Jeg har selv ligget på sofaen og sovet i tre måneder, etter en halsinfeksjon. Jeg var så trøtt at jeg måtte flytte hjem til mamma som måtte sørge for at jeg fikk spist. Mamma sendte meg til en osteopat som sa jeg hadde ME, jeg tenkte "ikke faen". Tvang meg opp av sofaen, begynte å gå turer, begynte å jobbe litt, litt mer, og i dag er jeg i full jobb og behersker travle dager (har lederstilling, ektefelle, barn etc). Dersom jeg hadde nikket når de nevnte ME, syntes synd på meg selv, akseptert min skjebne og tenkt at jeg nok aldri kunne jobbe igjen. Hva hadde skjedd da?

Jeg tror mange møter veggen en gang - noen presser seg tilbake i jobb mens andre blir ufør. Og de som blir uføre har all interesse av å forsvare at de "ikke hadde noe valg". Du har kjempet deg tilbake i jobb, samme har jeg - mens andre velger å kjempe mot å få ufør. Selvfølgelig finnes det noen som ikke har ett valg, de har rett og slett 0% restarbeidsevne uansett hvor mye man vrir og vender på det - men for at det skal stemme skal det være noe alvorlig galt.

Anonymkode: 93135...39d

Du forstår selvsagt at mennesker er ulike, og at det er forskjellige grader innen diagnosene også? 

Jeg feks, syns du er pysete som lå strekk ut i 3 mnd pga en halsinfeksjon! Herregud, jeg har ikke tall på hvor mange halsinfeksjoner og penicillinkurer jeg har tatt, mens jeg fortsatt var i jobb, mens feberen herjet og hjertet banket som besatt. Jeg jobbet-sov-jobbet-sov. 

Men, heller en halsinfeksjon enn angst og depresjon - ANYDAY! Jeg har hatt begge deler skjønner du. Og jeg skal love deg en ting; angst slår bena under den sterkeste av den sterke. Jeg har sett voksne, barske menn rope på mammaen sin under panikkanfallene. Jeg har sett utallige mennesker bli kjørt med fullt blålys til sykehuset fordi symptomene er 100% identiske med et hjerteinfarkt..

Depresjon..tja, hva skal man si..hvis man trodde man hadde vært nedfor tidligere, og plutselig får kjenne det svarte gapet, hvor hjernen blir slukt levende, og man egentlig bare ønsker at tauet er sterkt nok til å tåle vekten så man kan få dingle og få fred..DA forstår man at man tidligere kun har hatt en humørsvingning - som er HELT normalt. 

Jeg er dog enig i at INGEN blir bedre av å få lov til å isolere seg og miste følelsen av å tilhøre felleskapet. Det er enormt mye medisin i mestring. Det er bare det at noen ganger holder det at man klarer å reise seg opp fra sengen og gå de skrittene det tar å komme seg til toalettet. Dette er også mestring! For depresjon gjør deg utslitt nemlig. Mange snakker som om hodet ikke tilhører kroppen - det gjør det, i stor grad. Og ved en depresjon har man ikke bare psykiske symptomer..da jeg hadde depresjon hadde jeg et sinnsykt vekttap (det var ikke særlig bra mtp at vekten min var 46-48 når jeg var frisk), jeg mistet hår, hadde elveblest på hele kroppen, helvetesild, jeg utviklet eksem, hadde ukontrollert skjelving, synsforstyrrelser, og fatigue. Når man har depresjon så går immunforsvaret til helvete ser du..hele kroppen kollapser, og man eier ikke plussenergi i det hele tatt. Plussenergi er det som kreves for et normalt menneske å feks spise, pusse tenner, gå opp og ned en trapp (jeg ble båret av min mann!)..når jeg pusset tennene mine fikk jeg blodsmak i munnen av anstrengelsen..når jeg spiste holdt øynene på å falle igjen av utmattelse fordi jeg måtte bruke kjevemuskulaturen til tygging. Depresjon er så alvorlig, at det listet som den mest dødelige sykdommen etter kreft. Tenk litt på det..det er så svart at den beste utsikten er å få slippe. Så neste gang du tenker at det bare er til å ta seg isammen når noen viser deg så mye tillit at de forteller deg at de har en depresjon, tenk da at denne personen er ufattelig sterk, som holder ut å befinne seg i et hull som er så svart, at fargen svart til sammenligning blir en lys farge. Strekk ut en hand og spør om du kan hjelpe, istedenfor å dømme. For du aner ikke hvordan depresjon eller angst fortoner seg. Noen blir friske (jeg ble), noen holder det ikke ut (sjekk selvmordsstatistikken), og noen befinner seg på stedet hvil resten av livet, fordi det ikke finnes energi til noe annet. 

Skrevet
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg, og jeg forstår at man gjerne ikke ønsker å si til alle og hvermann hva man feiler sånn sett - så forstår at det kan være vanskelig. Jeg vil alltid være hyggelig mot alle jeg treffer, og hadde aldri sagt noe høyt om hva jeg tenker før jeg hadde kjent personen. Om jeg etterhvert hadde blitt kjent med personen og fått vite litt mer om hva de sliter med og det hadde vist seg å være noe mer som ligger bak hadde jeg selvsagt ikke tenkt "du er tafatt" og dumpet dem. Da hadde jeg jo vært der for dem og aldri dømt dem for noe som helst. Men om jeg derimot hadde blitt bedre kjent med dem og sett at de er en slik person som stakkarslig gjør seg og som ikke engang gidder å gjøre noen som helst tiltak som kan forbedre tilværelsen sin - slike mennesker orker jeg ikke å ha en relasjon til. Jeg mister respekten og det blir for tafatt for meg. Dessverre. Men jeg er jo et menneske, og forstår at det ikke er sort/hvitt. Og synes det er utrolig synd at mange misbruker uføretrygden sin og gjør at folk som virkelig trenger det får et dårlig rykte på seg.

Selvfølgelig skal alle som trenger ordentlig hjelp få det - men problemet er at det er så mange som er altfor stakkarslige og tafatte til å gidde å ta tak i seg selv. 

Anonymkode: eae88...5b1

Du aner virkelig ikke hvordan det er å være alvorlig deprimert. Man er ikke bare nedfor. Men det påvirker sult, søvn, energinivået, konsentrasjon, følelser og det mest alvorlige, selvmordsforsøk. Mange mennesker har helt andre hjernebaner/koblinger enn friske personer. Mange har også hormonforstyrrelser. I tillegg har de fleste mistet lysten til å leve. Det er faktisk så smertefullt at man ønsker å ende livet sitt. Det er et mørkt sted jeg håper du aldri havner, men du vil aldri forstå det selv med mindre du havner der. 

Jeg vet ikke om et eneste menneske som ikke ønsker å bli bedre eller komme seg ut av depresjon. Men husk det, at det å stå i de depressive følelsene kan for mange føles trygt for det er det de er kjent med. Mange kan ha en redsel for å bli frisk, selv om de ønsker det mer enn noe annet. Den rasjonelle tenkningen normale friske mennesker har, forsvinner gjerne i sykdommen. 

Jeg tror det rett og slett er for komplisert for mange å forstå. Hvis du møter på en som er skadet i en trafikkulykke snur du ikke ryggen til å tenker - sjerp deg. Ring etter hjelp på egenhånd. Slutt å synes synd på deg seg, gjør du vel? For min del er jeg hardt skadet psykisk. Jeg har sittet dager inn og ut å skriket. Smerten var så voldsom. Jeg har blitt desperat etter å få smerten til å forsvinne. Jeg har skadet meg selv, prøvd å ta livet mitt fordi det har vært smertefullt. 

Jeg håper jeg aldri møter på deg. For du har ingen rett til å dømme mitt liv, basert på dine egne erfaringer som er noe helt annet. 

Anonymkode: 9afe1...c4e

  • Liker 4
Skrevet
15 minutter siden, Vera skrev:

Du forstår selvsagt at mennesker er ulike, og at det er forskjellige grader innen diagnosene også? 

Jeg feks, syns du er pysete som lå strekk ut i 3 mnd pga en halsinfeksjon! Herregud, jeg har ikke tall på hvor mange halsinfeksjoner og penicillinkurer jeg har tatt, mens jeg fortsatt var i jobb, mens feberen herjet og hjertet banket som besatt. Jeg jobbet-sov-jobbet-sov. 

Men, heller en halsinfeksjon enn angst og depresjon - ANYDAY! Jeg har hatt begge deler skjønner du. Og jeg skal love deg en ting; angst slår bena under den sterkeste av den sterke. Jeg har sett voksne, barske menn rope på mammaen sin under panikkanfallene. Jeg har sett utallige mennesker bli kjørt med fullt blålys til sykehuset fordi symptomene er 100% identiske med et hjerteinfarkt..

Depresjon..tja, hva skal man si..hvis man trodde man hadde vært nedfor tidligere, og plutselig får kjenne det svarte gapet, hvor hjernen blir slukt levende, og man egentlig bare ønsker at tauet er sterkt nok til å tåle vekten så man kan få dingle og få fred..DA forstår man at man tidligere kun har hatt en humørsvingning - som er HELT normalt. 

Jeg er dog enig i at INGEN blir bedre av å få lov til å isolere seg og miste følelsen av å tilhøre felleskapet. Det er enormt mye medisin i mestring. Det er bare det at noen ganger holder det at man klarer å reise seg opp fra sengen og gå de skrittene det tar å komme seg til toalettet. Dette er også mestring! For depresjon gjør deg utslitt nemlig. Mange snakker som om hodet ikke tilhører kroppen - det gjør det, i stor grad. Og ved en depresjon har man ikke bare psykiske symptomer..da jeg hadde depresjon hadde jeg et sinnsykt vekttap (det var ikke særlig bra mtp at vekten min var 46-48 når jeg var frisk), jeg mistet hår, hadde elveblest på hele kroppen, helvetesild, jeg utviklet eksem, hadde ukontrollert skjelving, synsforstyrrelser, og fatigue. Når man har depresjon så går immunforsvaret til helvete ser du..hele kroppen kollapser, og man eier ikke plussenergi i det hele tatt. Plussenergi er det som kreves for et normalt menneske å feks spise, pusse tenner, gå opp og ned en trapp (jeg ble båret av min mann!)..når jeg pusset tennene mine fikk jeg blodsmak i munnen av anstrengelsen..når jeg spiste holdt øynene på å falle igjen av utmattelse fordi jeg måtte bruke kjevemuskulaturen til tygging. Depresjon er så alvorlig, at det listet som den mest dødelige sykdommen etter kreft. Tenk litt på det..det er så svart at den beste utsikten er å få slippe. Så neste gang du tenker at det bare er til å ta seg isammen når noen viser deg så mye tillit at de forteller deg at de har en depresjon, tenk da at denne personen er ufattelig sterk, som holder ut å befinne seg i et hull som er så svart, at fargen svart til sammenligning blir en lys farge. Strekk ut en hand og spør om du kan hjelpe, istedenfor å dømme. For du aner ikke hvordan depresjon eller angst fortoner seg. Noen blir friske (jeg ble), noen holder det ikke ut (sjekk selvmordsstatistikken), og noen befinner seg på stedet hvil resten av livet, fordi det ikke finnes energi til noe annet. 

❤️❤️❤️ 

Anonymkode: 9afe1...c4e

Skrevet
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤️❤️❤️ 

Anonymkode: 9afe1...c4e

❤️❤️

Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du aner virkelig ikke hvordan det er å være alvorlig deprimert. Man er ikke bare nedfor. Men det påvirker sult, søvn, energinivået, konsentrasjon, følelser og det mest alvorlige, selvmordsforsøk. Mange mennesker har helt andre hjernebaner/koblinger enn friske personer. Mange har også hormonforstyrrelser. I tillegg har de fleste mistet lysten til å leve. Det er faktisk så smertefullt at man ønsker å ende livet sitt. Det er et mørkt sted jeg håper du aldri havner, men du vil aldri forstå det selv med mindre du havner der. 

Jeg vet ikke om et eneste menneske som ikke ønsker å bli bedre eller komme seg ut av depresjon. Men husk det, at det å stå i de depressive følelsene kan for mange føles trygt for det er det de er kjent med. Mange kan ha en redsel for å bli frisk, selv om de ønsker det mer enn noe annet. Den rasjonelle tenkningen normale friske mennesker har, forsvinner gjerne i sykdommen. 

Jeg tror det rett og slett er for komplisert for mange å forstå. Hvis du møter på en som er skadet i en trafikkulykke snur du ikke ryggen til å tenker - sjerp deg. Ring etter hjelp på egenhånd. Slutt å synes synd på deg seg, gjør du vel? For min del er jeg hardt skadet psykisk. Jeg har sittet dager inn og ut å skriket. Smerten var så voldsom. Jeg har blitt desperat etter å få smerten til å forsvinne. Jeg har skadet meg selv, prøvd å ta livet mitt fordi det har vært smertefullt. 

Jeg håper jeg aldri møter på deg. For du har ingen rett til å dømme mitt liv, basert på dine egne erfaringer som er noe helt annet. 

Anonymkode: 9afe1...c4e

Man kan ikke sammenligne folk med depresjoner med noen som er skadet i en trafikkulykke. Det blir for dumt. Jeg forstår at depresjon er jævlig. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg har full forståelse for at det går ut over sult, søvn og alt mulig. Men jeg mener likevel at til syvende og sist er ikke en deprimert noe man bare er og bare må godta at sånn skal jeg være for alltid. Fuck de som prøver å si at jeg ikke har lov til å være deprimert. 

Har full forståelse for at om man er alvorlig deprimert så må man gjerne sykemelde seg og fokusere på å bli frisk. Det sier seg selv. Men synes det blir for mye å bli uføretrygdet pga. noe sånt. Man skal jo bli frisk igjen, man kan ikke bare gi opp og tenke at dette er alt. Folk som bare sitter og bader i sin egen stakkarslighet og ikke evner å gjøre noen tiltak for å komme seg ut av depresjonen har jeg ikke tid til. 

Anonymkode: eae88...5b1

  • Liker 1
Skrevet

Det som før var normale følelser og utfordringer er nå diagnoser.

For var man sjenert og utilpass. Nå har man sosial angst.

Verden er bare rar.....

Anonymkode: 5446d...a6a

  • Liker 2
Skrevet
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det som før var normale følelser og utfordringer er nå diagnoser.

For var man sjenert og utilpass. Nå har man sosial angst.

Verden er bare rar....

Spiller det noen rolle hva man kaller det? Problemstillingen er jo den samme.

Anonymkode: acfec...df2

Gjest Sirkelen
Skrevet

Jeg har tenkt over samme sak som TS, men tror problemet er såpass komplisert at noen klar løsning er vanskelig å se.

Det har nok vært en forverring i oppvekstvilkår for barn og unge, mer ensomhet, mer stillesitting på fritiden, mye høyere prestasjonspress på skolen, større krav på alle livets områder for å «følge med». Fellesskapsfølelsen er borte. Vi er blitt mer egosentriske alle som en, også foreldre. Og mye velstand og trygghet har nok også gjort oss mindre motstandsdyktige enn før. Summen av alt er en kraftig økning i psykiske lidelser av alle slag.

Samfunnet blir mer og mer delt i de som MÅ prestere 130 % hver dag (og tilogmed 170 % i perioder) i arbeidslivet, og alle de andre som ikke er med og går på ulike NAV-ordninger. Dette er en konsekvens av det kapitalistiske konkurransesamfunnet. Og den første gruppen må nødvendigvis stå på og betale skatt for at sistnevnte skal få penger. I tillegg generer arbeidspresset mye sykdom (fysisk og psykisk) blant i utgangspunktet friske folk.

Samfunnet har blitt en sykdomsproduserende maskin, det lever av og «spiser opp» sunne, velfungerende mennesker.

Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke sammenligne folk med depresjoner med noen som er skadet i en trafikkulykke. Det blir for dumt. Jeg forstår at depresjon er jævlig. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg har full forståelse for at det går ut over sult, søvn og alt mulig. Men jeg mener likevel at til syvende og sist er ikke en deprimert noe man bare er og bare må godta at sånn skal jeg være for alltid. Fuck de som prøver å si at jeg ikke har lov til å være deprimert. 

Har full forståelse for at om man er alvorlig deprimert så må man gjerne sykemelde seg og fokusere på å bli frisk. Det sier seg selv. Men synes det blir for mye å bli uføretrygdet pga. noe sånt. Man skal jo bli frisk igjen, man kan ikke bare gi opp og tenke at dette er alt. Folk som bare sitter og bader i sin egen stakkarslighet og ikke evner å gjøre noen tiltak for å komme seg ut av depresjonen har jeg ikke tid til. 

Anonymkode: eae88...5b1

Hvorfor kan ikke det sammenlignes? Fordi du forstår en fysisk skade og ikke psykisk? 

Du har faktisk ingen forutsetning for å dømme en deprimert person. Du forstår det ikke, og da er det bedre å spørre enn å tro man sitter med alle svarene. Depresjon kan vare helt fra noen måneder, år til resten av livet. Man utvikler også ofte flere psykiske sykdommer når man er deprimert. 

Som en sa så godt i sted, for noen kan det å gå fra senga til toalettet være en mestring. Du aner ikke om den personen som sitter ved siden av deg faktisk har kjempet seg for å si hei til deg, for å snakke med deg, kommet seg ut døra. 

Jeg hadde en venninne med like holdninger som deg. Hun hadde en far som var fraværende, men hun hadde jobbet mye med seg selv og hadde det bedre med årene. Jeg var åpen med henne om hva jeg har opplevd i livet. Seksuelt misbrukt som barn i mange år, mobbing på skolen, drapstrusler, vold, omsorgssvikt fra foreldrene mine, med mer. Hun sa at jeg måtte komme meg ut av offerrollen å ta tak i livet mitt. Hun ante ikke en dritt om mine kamper. Hun sammenlignet sin fraværende far, med det jeg hadde gått igjennom. Akkurat som enkelte her sammenligner bagateller av sine opplevelser som en halsinfeksjon. 

Etter 15 år ble jeg så dritt lei til slutt at jeg valgte å åpne meg opp helt. Jeg fortalte om kampene mine, at jeg mot alle odds lever, har en hjerneskade av alt, hvor ille jeg var på det værste og alt som hører til som jeg ikke vil innpå her. Hun knakk sammen og gråt. Jeg fikk en stor unnskyldning for at hun hadde dømt meg slik hun gjorde. En hard lekse for henne. 

 

Anonymkode: 9afe1...c4e

  • Liker 5
Skrevet

Det er best om man klarer å holde seg i jobb. Det er det. Inntil et visst punkt. Jeg prøvde med alt jeg hadde. Så måtte jeg sykemeldes 50% og holdt meg i 50% jobb til dagen før jeg ble akuttinnlagt etter et selvmordsforsøk. Dette er straks tre år siden. Jeg har absolutt ikke vært i stand til å jobbe etter det. På møte for to måneder siden med Nav og behandlere så sa damen fra Nav rett ut at jeg får ikke begynne o arbeidsutprøving enda fordi jeg er for syk. Så...Hva gjør man? Jeg går i behandling og jeg jobber hardt for å ha litt aktiviteter hver dag, men det funker ikke med jobb akkurat nå. Men jeg nekter å bli hundre% ufør. Håpet mitt er å klare å mestre 40% jobb innen to år og resten ufør. Dessverre. 

Sannsynligvis presset jeg meg for hardt for å stå i jobb. Jeg prøvde å komme tilbake i jobb også etter ni måneder borte, men det gikk ikke...Har vært mye innlagt og det er snakk om et komplekst og alvorlig sykdomsbilde med flere diagnoser.. 

Anonymkode: b18f8...aae

  • Liker 2
Skrevet
5 hours ago, Vera said:

Du forstår selvsagt at mennesker er ulike, og at det er forskjellige grader innen diagnosene også? 

Jeg feks, syns du er pysete som lå strekk ut i 3 mnd pga en halsinfeksjon! Herregud, jeg har ikke tall på hvor mange halsinfeksjoner og penicillinkurer jeg har tatt, mens jeg fortsatt var i jobb, mens feberen herjet og hjertet banket som besatt. Jeg jobbet-sov-jobbet-sov. 

Men, heller en halsinfeksjon enn angst og depresjon - ANYDAY! Jeg har hatt begge deler skjønner du. Og jeg skal love deg en ting; angst slår bena under den sterkeste av den sterke. Jeg har sett voksne, barske menn rope på mammaen sin under panikkanfallene. Jeg har sett utallige mennesker bli kjørt med fullt blålys til sykehuset fordi symptomene er 100% identiske med et hjerteinfarkt..

Depresjon..tja, hva skal man si..hvis man trodde man hadde vært nedfor tidligere, og plutselig får kjenne det svarte gapet, hvor hjernen blir slukt levende, og man egentlig bare ønsker at tauet er sterkt nok til å tåle vekten så man kan få dingle og få fred..DA forstår man at man tidligere kun har hatt en humørsvingning - som er HELT normalt. 

Jeg er dog enig i at INGEN blir bedre av å få lov til å isolere seg og miste følelsen av å tilhøre felleskapet. Det er enormt mye medisin i mestring. Det er bare det at noen ganger holder det at man klarer å reise seg opp fra sengen og gå de skrittene det tar å komme seg til toalettet. Dette er også mestring! For depresjon gjør deg utslitt nemlig. Mange snakker som om hodet ikke tilhører kroppen - det gjør det, i stor grad. Og ved en depresjon har man ikke bare psykiske symptomer..da jeg hadde depresjon hadde jeg et sinnsykt vekttap (det var ikke særlig bra mtp at vekten min var 46-48 når jeg var frisk), jeg mistet hår, hadde elveblest på hele kroppen, helvetesild, jeg utviklet eksem, hadde ukontrollert skjelving, synsforstyrrelser, og fatigue. Når man har depresjon så går immunforsvaret til helvete ser du..hele kroppen kollapser, og man eier ikke plussenergi i det hele tatt. Plussenergi er det som kreves for et normalt menneske å feks spise, pusse tenner, gå opp og ned en trapp (jeg ble båret av min mann!)..når jeg pusset tennene mine fikk jeg blodsmak i munnen av anstrengelsen..når jeg spiste holdt øynene på å falle igjen av utmattelse fordi jeg måtte bruke kjevemuskulaturen til tygging. Depresjon er så alvorlig, at det listet som den mest dødelige sykdommen etter kreft. Tenk litt på det..det er så svart at den beste utsikten er å få slippe. Så neste gang du tenker at det bare er til å ta seg isammen når noen viser deg så mye tillit at de forteller deg at de har en depresjon, tenk da at denne personen er ufattelig sterk, som holder ut å befinne seg i et hull som er så svart, at fargen svart til sammenligning blir en lys farge. Strekk ut en hand og spør om du kan hjelpe, istedenfor å dømme. For du aner ikke hvordan depresjon eller angst fortoner seg. Noen blir friske (jeg ble), noen holder det ikke ut (sjekk selvmordsstatistikken), og noen befinner seg på stedet hvil resten av livet, fordi det ikke finnes energi til noe annet. 

Jeg tror denne er misfortstått altså. Jeg  går da alltid på jobb selv om jeg har halsinfeksjon.

Jeg har hatt en lederstilling siste fem årene og ingen sykedager. Jeg er ikke den som blir hjemme om jeg absolutt må.

Men - det som startet med en "halsinfeksjon" gjorde at jeg lå på sofaen i tre måneder og sov ca 18 timer i døgnet, orket knapt noe som helst også de timene jeg var våken. Og en osteopat sa jeg hadde ME, da det er en teori om at ME kan utløses av en infeksjon.

Mitt poeng var at da jeg fikk vite jeg antagelig hadde ME tenkte jeg "ikke faen". Jeg hadde ingen mulighet til å gå tilbake til fast jobb for jeg var kraftig redusert, men kunne etter hvert jobbe noen timer  i uken, så litt mer og så litt mer. Det tok noen år før jeg kunne jobbe fullt igjen, men jeg kjempet meg tilbake.

Jeg vet da ikke hva jeg hadde, men noe som tappet meg helt for energi. Jeg kunne sikkert grepet etter "ufør-halmstrået" og kjørt på for å få bekreftet at jeg var for syk til å jobbe. Men jeg valgte å kjempe mot å komme meg tilbake i jobb. Jeg tok derfor et valg.

Anonymkode: 9eb26...6f2

  • Liker 2
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror denne er misfortstått altså. Jeg  går da alltid på jobb selv om jeg har halsinfeksjon.

Jeg har hatt en lederstilling siste fem årene og ingen sykedager. Jeg er ikke den som blir hjemme om jeg absolutt må.

Men - det som startet med en "halsinfeksjon" gjorde at jeg lå på sofaen i tre måneder og sov ca 18 timer i døgnet, orket knapt noe som helst også de timene jeg var våken. Og en osteopat sa jeg hadde ME, da det er en teori om at ME kan utløses av en infeksjon.

Mitt poeng var at da jeg fikk vite jeg antagelig hadde ME tenkte jeg "ikke faen". Jeg hadde ingen mulighet til å gå tilbake til fast jobb for jeg var kraftig redusert, men kunne etter hvert jobbe noen timer  i uken, så litt mer og så litt mer. Det tok noen år før jeg kunne jobbe fullt igjen, men jeg kjempet meg tilbake.

Jeg vet da ikke hva jeg hadde, men noe som tappet meg helt for energi. Jeg kunne sikkert grepet etter "ufør-halmstrået" og kjørt på for å få bekreftet at jeg var for syk til å jobbe. Men jeg valgte å kjempe mot å komme meg tilbake i jobb. Jeg tok derfor et valg.

Anonymkode: 9eb26...6f2

Hvis det tok noen år å komme tilbake vil man normalt sett gå over på aap og uføre. Man kan ikke være sykemeldt i flere år. Med mindre du gikk ned i Stillingsprosent.

De fleste kjemper det de kan for å bli friske. Noen ganger kjemper man feil, eller ikke helt vet hva man skal gjøre. Hadde du hatt en utmattelse sykdom hadde du blitt verre av å kjempe. Jeg forstår poenget ditt, men jeg tror også du har et litt forvrengt syn på mennesker som er syke. De aller fleste som er ufør har kjempet, har prøvd osv. Noen ganger kan man faktisk bli dårligere av det og noen ganger har man kjempet så lenge at man ikke klarer mer. Det er lite lukrativt å være uføre. 

Det du har gjort for å komme deg tilbake til arbeid er ikke en enestående ting, men du var heldig som kom såpass godt ut av det. Misforstå meg rett, jeg kan tenke meg det var drit tøft og tungt. 

Anonymkode: 9afe1...c4e

  • Liker 5
Skrevet
1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvis det tok noen år å komme tilbake vil man normalt sett gå over på aap og uføre. Man kan ikke være sykemeldt i flere år. Med mindre du gikk ned i Stillingsprosent.

De fleste kjemper det de kan for å bli friske. Noen ganger kjemper man feil, eller ikke helt vet hva man skal gjøre. Hadde du hatt en utmattelse sykdom hadde du blitt verre av å kjempe. Jeg forstår poenget ditt, men jeg tror også du har et litt forvrengt syn på mennesker som er syke. De aller fleste som er ufør har kjempet, har prøvd osv. Noen ganger kan man faktisk bli dårligere av det og noen ganger har man kjempet så lenge at man ikke klarer mer. Det er lite lukrativt å være uføre. 

Det du har gjort for å komme deg tilbake til arbeid er ikke en enestående ting, men du var heldig som kom såpass godt ut av det. Misforstå meg rett, jeg kan tenke meg det var drit tøft og tungt. 

Anonymkode: 9afe1...c4e

Jeg har forståelse for at hver situasjon er unik. 

Jeg har bare vanskelig for å forstå at 10% av befolkningen har 0% restarbeidsevne. 

For å ta en annen historie. En venninne ringte meg en tid tilbake. Hun har slitt psykisk pga pga diverse. Legen hadde sagt at han kunne søke om 100% ufør eller 50% ufør, men dersom han søkte om 50% så var det vanskelig for henne å få 100% senere. Hun sa "jeg tenker at jeg kan jobbe noe, men hva om jeg blir verre og ikke mestrer 50%". 
Hun valgte å bli 100% ufør - legen søkte og hun fikk det invilget. Jeg klandrer ikke henne, eller noen andre i hennes situasjon, jeg klandrer kun systemet. Hun var forøvrig flink i jobben sin også. Men nå går hun rundt hjemme, dyrker urtehage, maler og bruker sin kreative og skapende energi på det private, og er mer fornøyd med det enn hun var med å jobbe. 

Jeg har nevnt denne historien før, og da kommer mange forklaringer på hvordan det ikke er så lett å få ufør etc etc. Vel, for henne så var det det, og jeg vet ikke hvor unik denne historien er. 

Har en til jeg kjenner som er ufør. Og hun har mange frivillige verv etc. Aner ikke noe om prosessen rundt hvordan hun ble ufør.

Basert på mine erfaringer tenker jeg at systemet trenger å gjennomgås. 

Jeg ser absolutt utfordringen med det at noen har litt restarbeidsevne, men arbeidsgiver vil heller ansette friske mennesker med en mer forutsigbar fysisk og psykisk form. Men da burde vi heller hatt flere arbeidsplasser som er tilrettelagt, og/eller en form for kompensasjon til arbeidsgiver som gjør det attraktivt nok å ansette og tilrettelegge for disse menneskene. 
 

Anonymkode: 93135...39d

  • Liker 1
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forståelse for at hver situasjon er unik. 

Jeg har bare vanskelig for å forstå at 10% av befolkningen har 0% restarbeidsevne. 

For å ta en annen historie. En venninne ringte meg en tid tilbake. Hun har slitt psykisk pga pga diverse. Legen hadde sagt at han kunne søke om 100% ufør eller 50% ufør, men dersom han søkte om 50% så var det vanskelig for henne å få 100% senere. Hun sa "jeg tenker at jeg kan jobbe noe, men hva om jeg blir verre og ikke mestrer 50%". 
Hun valgte å bli 100% ufør - legen søkte og hun fikk det invilget. Jeg klandrer ikke henne, eller noen andre i hennes situasjon, jeg klandrer kun systemet. Hun var forøvrig flink i jobben sin også. Men nå går hun rundt hjemme, dyrker urtehage, maler og bruker sin kreative og skapende energi på det private, og er mer fornøyd med det enn hun var med å jobbe. 

Jeg har nevnt denne historien før, og da kommer mange forklaringer på hvordan det ikke er så lett å få ufør etc etc. Vel, for henne så var det det, og jeg vet ikke hvor unik denne historien er. 

Har en til jeg kjenner som er ufør. Og hun har mange frivillige verv etc. Aner ikke noe om prosessen rundt hvordan hun ble ufør.

Basert på mine erfaringer tenker jeg at systemet trenger å gjennomgås. 

Jeg ser absolutt utfordringen med det at noen har litt restarbeidsevne, men arbeidsgiver vil heller ansette friske mennesker med en mer forutsigbar fysisk og psykisk form. Men da burde vi heller hatt flere arbeidsplasser som er tilrettelagt, og/eller en form for kompensasjon til arbeidsgiver som gjør det attraktivt nok å ansette og tilrettelegge for disse menneskene. 
 

Anonymkode: 93135...39d

Det er mye lettere å få ufør enn folk skal ha det til. Grunnen til at mange syns det er vanskelig, er at de er fullstendig uføre i sin egen tankegang og fatter ikke at ikke NAV ser det samme som de.

Dermed er NAV håpløse, de piner folk og de skjønner ingenting.

Anonymkode: bbe34...301

  • Liker 1
Skrevet (endret)

Jeg ser folk skriver at de med psykiske lidelser bare burde presse seg enda hardere. 
For mennesker med alvorlige/kroniske psykiske lidelser fører ofte det å presse seg til en forverring av sykdommen, ikke til en forbedring. Om disse menneskene ikke tar hensyn til begrensningene sine og sørger folk nok hvile, så kan symptomene eskalere og personen kan bli fysisk syk, psykotisk, få trang til å skade seg eller bli så utmattet at bare det å gå ut av huset gir feberfølelse. Har man alvorlig psykisk sykdom handler hverdagen om å finne en balanse slik at man ikke overbelastes da dette gir økt symptomforverring. Presser man seg hardere enn man tåler blir man sykere, ikke friskere. Det er en myte at man blir friskere om man bare ignorerer symptomene sine.

 

Endret av Tvillingsjel
  • Liker 5

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...