Ufør og syke barn

[Vera]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke legg ord i munnen på meg som jeg ikke har sagt, eller overtolk det. Jeg syns faktisk synd på barn som må vokse opp i skyggen av en forelders sykdom. Jeg tenker det må være vondt og trist for barnet å ikke oppleve at både mor og far kan være "gå-til" personer når noe skjer, eller å kunne ha begge foreldre på forballkamp, dugnad, korpsopptreden, skoleavslutning eller hva det nå er når man faktisk har to foreldre, og de attpåtil bor sammen. Selv om mor er uskyldig i egen sykdom så påvirker det jo barnet, at du tror noe annet sier mest om din evne til å ignorere det åpenbare. Det er godt kjent at barn med syke foreldre trenger støtte og har en ufordring i det å leve med sykdom i oppveksten, enten den er midlertidig eller permanent. Faktisk er det å ivareta barn av syke foreldre en så viktig oppgave at det er nedfelt i lov. Men når jeg påpeker det så syns du det er ufølsomt, arrogant og motbydelig. Hvordan tror du det er å vokse opp og stadig måtte ta hensyn til mors form? Klarer du virkelig ikke å se at dette påvirker barnet? I såfall anbefaler jeg deg et lite google søk så du kan lese litt om hva det faktisk gjør med barn å være pårørende til voksnes sykdom. I denne saken er det jo en trygg og omsorgsfull far i bildet som absolutt er en god person for barnet, men å tro sykdom ikke påvirker barn er en gammeldags holdning.  

Anonymkode: 47f81...a1f

Nå er det strengt tatt du som legger ord i munnen på meg, og glemmer hva du opprinnelig skrev. Du skrev at uføre aldri burde fått barn. Hva mener du egentlig med den setningen? Og hvilke tiltak mener du er passende for de foreldrene som blir syke ETTER å ha fått barn? Alle forstår at det kan være vanskelig å vokse opp med en far eller mor som syk - samtidig kan disse foreldrene være vel så fungerende som andre foreldre. Så det du sier er stigmatiserende. 

[Gjest Witch24]

Jeg er ikke enig at å være forelder er mer belastende enn jobb, men nå var jeg kanskje "dum" som tok et tungt yrke da (sykepleier). Er delvis ufør nå, da det ikke var noe lettere de kunne gi meg omplassere meg fullt i (kontor f.eks), men fikk tilrettelagt i en liten stilling, fortsatt som sykepleier, men ikke i stell og pleie som før.

TS; det å få forståelse fra folk som ikke har vært syk i den grad som du er, er nesten umulig. Jeg har erfart at folk gir mer forståelse hvis de er i lik situasjon, at de kjenner seg igjen i det du gjennomgår.

Stort sett er det sånn menneskepsyken er, så ikke ta deg nær av det, fokuser på å ta vare på deg og dine, evt søk støtte og råd av folk som er i noe lignende situasjon som deg

Endret 17. oktober 2019 av Witch24

[Thyra]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du må stå i det når barnet er sykt, så pappaen kan jobbe. Ja, du blir utslitt, men du kan hente deg inn når ungen er frisk igjen. Du klarer sikkert å kjøre barnet til legen også. Bit tenna sammen, du får heller være ekstra sliten dagene etter, men du kan sove om natta + når ungen er på skolen. Så JA, jeg synes synd på kollegaene til mannen din.

Anonymkode: 9cb1b...846

Er det noe man ikke skal gjøre, så er det å bite tenna sammen og kjøre bil når man er syk/utslitt/trett. Og enda mindre med barn i bilen. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke reagert, men det er nok fordi vi har alle ansvar for vårt eget arbeid og trengs det ekstra kapasitet er det alltid noen som har det. 

Det jeg hadde gjort hvis det er mulig, var å installere en tv på soverommet. Så kunne barnet ligge i sengen sammen med deg når det var sykt. Alltid ha drikke og smertestillende ved senga. Alltid ha mat som er enkelt å lage for barnet. 

Mannen kan ta halve dager hvis det er tillatt på jobb. Som regel så kvikner de litt mer til utover dagen. Eventuelt mannen kan lage matpakke og stelle i stand det som trengs før han drar på jobb så alt er lett tilgjengelig. 

Jeg har vært svært syk og mye smerter. Sov nesten hele dagen og klarte ikke å komme meg opp fra sengen. Samboeren min er stefar så han kunne ikke ta sykedager med mindre det var krise, da var sjefen grei og sa det var ok. Sønnen min var på samme alder og vi fikk det til å fungere. Det som var kjipt var at immunforsvaret mitt var svekket, slik at jeg fort ble syk når sønnen min var det. 

Men vet du, hvis det fungerer for dere slik det er nå og det er ok for sjefen så gjør dere det. Disse kollegaene aner jo ikke hvordan du har det og funksjonsnivået ditt, ikke har de noe med det heller. God klem til deg ❤️

Anonymkode: 004c5...b37

[Tatja]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dessverre endt opp som uføretrygdet etter mange års dårlig helse. Jeg er gift og har et barn sammen på 9 år. 

På dager som jeg vet sønnen vår har fri fra skolen på grunn av planleggingsdager og ferier (ferier blir gjerne fordelt mellom noe hjemme og noe sfo) klarer jeg å være hjemme med han. Hvis mannen min må/skal bort over noen flere dager så avtaler jeg alltid med min mor så hun kan bistå meg om det trengs. Dette er altså dager jeg vet om at han skal være hjemme og jeg kan planlegge hverdagen i den grad det er mulig for meg til å være i best mulig form etter forholdene.

Noe annet er når han blir syk. Man planlegger jo aldri sykdom, men det kommer plutselig og det er vanskeligere for meg å skulle tilpasse hverdagen slik at jeg er i ok form når han blir syk. Å ta vare på et sykt barn er også noe helt annet enn å være hjemme med friskt barn. I tillegg blir jeg ofte syk selv med samme som barnet når han er syk, så jeg får det oppå den dårlig formen jeg har fra før.

Dette har ført til at min mann må være hjemme med sykt barn/syk barnepasser på dager hvor barnet er syk og formen min er for dårlig til å ta vare på han en hel dag alene. Dette er selvsagt noe jeg/vi vurderer fra gang til gang han er syk og fra dag til dag. Arbeidsplassen til min mann vet jeg er uføretrygdet og er hjemme med barnet når han har fri som beskrevet over. Enkelte der mener derfor at det burde være en selvfølge at jeg også er hjemme med barnet når han er syk. Noen mener mannen min utnytter systemet med å være hjemme med sønnen vår når han er syk, når jeg likevel er i huset.

Dette syns jeg er vondt. Mannen min er pliktoppfyllende og stiller alltid opp og gir det lille ekstra på jobb også blir han av enkelte møtt med dette. Det er jo en grunn til at jeg er uføretrygdet og ikke kan stå i arbeid (selv om jeg så gjerne skulle ønske jeg kunne), og derfor er det også vanskeligere for meg å være hjemme med sønnen når han er syk. Lederen til min mann har aldri sagt noe på dette. Han er informert om situasjonen vår og var vist forståelse for dette. Dette er altså min manns nærmeste kollegaer som han daglig forholder seg til.

Hvis du hadde jobbet med min mann, hadde du tenkt det samme som enkelte på hans arbeidsplass, eller ville du hatt forståelse for situasjonen?

Anonymkode: 9d1a6...e57

Folk kan tenke og mene som de vil, det gjør de uansett. Det viktigste er at du og din mann vet hva som er rett for dere. 

Hvis din mann plages med kommentarer fra kollegaer, så syns jeg han burde ta det opp med dem - og ikke komme hjem og fortelle deg om det. Det bringer ingenting godt med seg.

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

En 9 åring krever da veldig begrenset pass. Ofte aktiviserer de seg selv når formen er bra, og med mindre det er spysjuke så blir det jo gjerne tv, film og ipad, samt godt med drikke og litt febernedsettende. Er det full rulle med oppkast og diare så kan jeg forstå at han er hjemme, men ikke for feber, hoste, snørr og halsvondt. Jeg hadde neppe sagt noe til din mann om han var min kollega, men jeg hadde tenkt at dere utnytter systemet ja. Og så tenker jeg stakkars barn som må ha en syk forelder, og at det er en grunn til at uføre ikke bør få barn. Men nå er det ikke lenge til han er 12 og muligheten forsvinner for at din mann kan være hjemme på det offentliges regning, og da tenker jeg det plutselig løser seg. 

Anonymkode: 47f81...a1f

Min arbeidsgiver (kommune) gir lønnet velferdspermisjon for syke barn over 12. Min mann i privat sektors arbeidsgiver driver ikke å teller sykt barn dager. For de som er i privat sektor er det arbeidsgiver som betaler sykt-barn dager, ikke det offentlige. 
 

Det blir nok fremdeles fri med lønn på denne mannen, og det skulle vitterlig bare mangle. 
Å være hjemme med en syk 9-åring er bedre enn å være hjemme med en halvfrisk 9-åring. Det er styr fra ende til annen, de kjeder seg, og kjeder seg enda mer.

Anonymkode: 24eaf...c3b

[AnonymBruker]

Sånn er det å være forelder tenker nå jeg. Du har mulighet til å slappe av å hente tilbake krefter når ungen er frisk igjen.

Jeg er selv syk nå, 2 av 3 barn er syke og jeg må passe på dem. Føler meg helt i svime om dagen, men sånn er det. Når jeg er frisk må jeg tilbake på jobb.

Anonymkode: 0e289...50d

[Olaug Olsen]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dessverre endt opp som uføretrygdet etter mange års dårlig helse. Jeg er gift og har et barn sammen på 9 år. 

På dager som jeg vet sønnen vår har fri fra skolen på grunn av planleggingsdager og ferier (ferier blir gjerne fordelt mellom noe hjemme og noe sfo) klarer jeg å være hjemme med han. Hvis mannen min må/skal bort over noen flere dager så avtaler jeg alltid med min mor så hun kan bistå meg om det trengs. Dette er altså dager jeg vet om at han skal være hjemme og jeg kan planlegge hverdagen i den grad det er mulig for meg til å være i best mulig form etter forholdene.

Noe annet er når han blir syk. Man planlegger jo aldri sykdom, men det kommer plutselig og det er vanskeligere for meg å skulle tilpasse hverdagen slik at jeg er i ok form når han blir syk. Å ta vare på et sykt barn er også noe helt annet enn å være hjemme med friskt barn. I tillegg blir jeg ofte syk selv med samme som barnet når han er syk, så jeg får det oppå den dårlig formen jeg har fra før.

Dette har ført til at min mann må være hjemme med sykt barn/syk barnepasser på dager hvor barnet er syk og formen min er for dårlig til å ta vare på han en hel dag alene. Dette er selvsagt noe jeg/vi vurderer fra gang til gang han er syk og fra dag til dag. Arbeidsplassen til min mann vet jeg er uføretrygdet og er hjemme med barnet når han har fri som beskrevet over. Enkelte der mener derfor at det burde være en selvfølge at jeg også er hjemme med barnet når han er syk. Noen mener mannen min utnytter systemet med å være hjemme med sønnen vår når han er syk, når jeg likevel er i huset.

Dette syns jeg er vondt. Mannen min er pliktoppfyllende og stiller alltid opp og gir det lille ekstra på jobb også blir han av enkelte møtt med dette. Det er jo en grunn til at jeg er uføretrygdet og ikke kan stå i arbeid (selv om jeg så gjerne skulle ønske jeg kunne), og derfor er det også vanskeligere for meg å være hjemme med sønnen når han er syk. Lederen til min mann har aldri sagt noe på dette. Han er informert om situasjonen vår og var vist forståelse for dette. Dette er altså min manns nærmeste kollegaer som han daglig forholder seg til.

Hvis du hadde jobbet med min mann, hadde du tenkt det samme som enkelte på hans arbeidsplass, eller ville du hatt forståelse for situasjonen?

Anonymkode: 9d1a6...e57

Det er nok ingen som kan forstå dette, andre enn deg. En løsning for deg kunne kanskje være at du sier til mannen din at du ikke vil informeres om dialogen som han har med sine kolleger. Du kan si at du er for svak til å takle denne informasjonen. Jeg tenker at dette er mannen din sin bisniss, hva de uintelligente kollegene kommer med av bemerkninger. Det er ikke din bisniss. Drit i hva andre sier. Vær ufør og gjør som du skal. Ta det med ro og pass helsen din så godt du kan. Steng av ørene. Synes forresten det er ganske dust av mannen din å bringe slikt dritt videre til deg. Jeg ville fått stoppet denne greien en gang for alle. Når han har spist, kan han fortelle hyggelige ting, og dere vil få det bedre.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke veldig ofte. Tre ganger i året kanskje. Hittil i år har mannen vært hjemme fire dager.

Anonymkode: 9d1a6...e57

Da skjønner jeg ikke hva de syter over.

Anonymkode: 8f33d...1c4

[AnonymBruker]

Alle folk er ikke smarte eller empatiske. De ser sin egen lille boble.

Kanskje mannen din kan pønske ut et ok standardsvar? "Min kone er ufør fordi hun ikke er frisk, derfor må jeg være hjemme hvis vårt barn tilfeldigvis blir syk når hun har en dårlig dag" Så ikke gi mer detaljer, bare si at det er en privatsak. Han kan evt legge til at han har rett på sykt-barn dager som alle andre, han driller ikke i om det er en rett beslutning når "du" er hjemme med sykt barn, så da forventes samme tillit tilbake.

Anonymkode: b0866...2c9

[Skogkløver]

Så mannen din har tatt ut hele 4 dager i år? 😮

Ærlig talt, i forhold til de aller fleste andre er ikke dette mange dager å snakke om! Dere har krav på intill 10 dager i året for hver foresatt. La mannen være hjemme med god samvittighet når du er dårlig! 

Jeg syns virkelig du har fått mye unødvendig tyn i denne tråden.  

Som kollega hadde jeg ikke ofret dette en tanke! Men så har jeg en i nær familie som også er gift med en ufør mann. Hun må støtt og stadig ta dager hjemme når mannen ikke er i form eller får behandling på sykehuset. 

Endret 17. oktober 2019 av Skogkløver

[AnonymBruker]

Herregud. 

Helt utrolig kvalmende å innse hvor kaldt og umenneskelig dette samfunnet har blitt. 

Og hvor stappfullt dette samfunnet er av folk som har null evne til å sette seg inn i andres livssituasjoner. 

Bare å ta seg sammen?!? Er det mest provoserende jeg hører, uansett om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Det finnes et hav av ulike diagnoser og lidelser, og smerter og plager dere ikke kan forestille dere.. 

Hvor er medfølelse og medmenneskelighet blitt av? 

TS har det sikkert tøft nok fra før, denne tråden er nedbrytende å lese på så mange plan.. 

Jeg tenker at kollegaene til mannen for synes hva de vil, og så får mannen ta ut sykt barn-dager når TS ikke er i form til å klare å være der for sykt barn. Helt fair! 

Har selv flere kolleger som har ufør ektemann hjemme, og de er noen ganger hjemme med sykt barn fordi mannen er for syk til å klare det. Hadde aldri falt meg inn å reagere på det annet enn å ønske kollegaen min god bedring til barnet og vi ses når han/hun er frisk igjen. 

Vi er alle bare mennesker! 

Anonymkode: e0504...3b6

[AnonymBruker]

Far har rett på sin andel av sykt barn dager uavhengig om du er i jobb eller er hjemme. Sånn er det bare. Om han må begynne å ta av "din del" av sykt barn dagene (altså de du hadde hatt om du var i jobb), så kunne man kanskje begynt å lure litt, men det er det ingen grunn til her. 

Prøv å heve deg over det. Det er dessverre mange kyniske drittsekker rundt omkring, flere eksempler på det her i denne tråden også. 

Anonymkode: 0a297...1bd

[Loff77]

17 timer siden, Witch24 skrev:

Jeg er ikke enig at å være forelder er mer belastende enn jobb, men nå var jeg kanskje "dum" som tok et tungt yrke da (sykepleier). Er delvis ufør nå, da det ikke var noe lettere de kunne gi meg omplassere meg fullt i (kontor f.eks), men fikk tilrettelagt i en liten stilling, fortsatt som sykepleier, men ikke i stell og pleie som før.

TS; det å få forståelse fra folk som ikke har vært syk i den grad som du er, er nesten umulig. Jeg har erfart at folk gir mer forståelse hvis de er i lik situasjon, at de kjenner seg igjen i det du gjennomgår.

Stort sett er det sånn menneskepsyken er, så ikke ta deg nær av det, fokuser på å ta vare på deg og dine, evt søk støtte og råd av folk som er i noe lignende situasjon som deg

Så du hadde ikke vært delvis ufør hvis du selv tok ansvar og skiftet jobb til en ‘’kontorjobb’’?

‘’Var ikke noe lettere de kunne gi meg’’ er det noe jeg misforstår i denne sammenhengen?

[Gjest Witch24]

1 time siden, Loff77 skrev:

Så du hadde ikke vært delvis ufør hvis du selv tok ansvar og skiftet jobb til en ‘’kontorjobb’’?

‘’Var ikke noe lettere de kunne gi meg’’ er det noe jeg misforstår i denne sammenhengen?

Det var ikke noen ren kontor jobb som jeg kunne ta som sykepleier, det som var krever utdannelse innen data, noe som jeg ikke har helse (eller økonomi) til å ta på nåværende tidspunkt. (Selv om jeg har lyst) og det er jo ikke sikkert jeg hadde klart det i full stilling heller som nav/ behandlere sa til meg da jeg foreslo det...

Trives der jeg er nå da heldigvis, jobben passer bedre til helsa nå.

Veldig takknemlig

[Loff77]

6 minutter siden, Witch24 skrev:

Det var ikke noen ren kontor jobb som jeg kunne ta som sykepleier, det som var krever utdannelse innen data, noe som jeg ikke har helse (eller økonomi) til å ta på nåværende tidspunkt. (Selv om jeg har lyst) og det er jo ikke sikkert jeg hadde klart det i full stilling heller som nav/ behandlere sa til meg da jeg foreslo det...

Trives der jeg er nå da heldigvis, jobben passer bedre til helsa nå.

Veldig takknemlig

Er jo greit å ikke ha helse til det, men hørtes jo ut som att siden de ikke hadde ren kontorjobb å tilby så ble du ufør og det er jo ikke greit.

Har inntrykk av att det ofte er tilfellet desverre

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kollegaene vet jeg er ufør. Skal vi måtte forklare mer enn det? Legge ut om min helsesituasjon på grunn av andres fordommer? 

Anonymkode: 9d1a6...e57

"Ufør" er en veldig vid samlebetegnelse. Og, ja, det er selvsagt helt naturlig at man deler noe semi-privat info med kolleger man jobber tett med. Det er derfor unaturlig at han ikke har oppgitt diagnose (om den finnes) en grov beskrivelse av hvordan hverdagsform er og en solid del om hvordan dette påvirker hverdagen hans. For det at han må ta 100% av oppgavene i et hushold vil påvirke også hans dagsform og mentale overskudd. Det er naturlig at folk han jobber med vet.

Akkurat slik det er helt naturlig at du har sørget for at ditt barns venner vet hva som feiler deg og foreldrene deres og lærerne hans vet hvordan det påvirker barnet i hverdagen, både psykisk og fysisk. Og at du har innprentet barnet at din sykdom er noe han deler om folk spør eller undrer.

Anonymkode: 44023...3d2