Hvordan klare å være pårørende i år etter år?

[minister-mio]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i samme utmattende situasjon og ts og hvis vi forsøker å presse barnet (over 16) ut av "komfortsonen" (dvs ta i mot hjelpetilbud, møte folk, ta ansvar for livet sitt etc), blir h*n psykisk og av og til fysisk voldelig. Det er ikke bare å "ta med" en ung voksen til psykologen hvis h*n ikke vil! (Slik mange her virker å tro). 

 

Anonymkode: 25738...dfe

Nei det er kjempevanskelig.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, minister-mio skrev:

Nei det er kjempevanskelig.

Det er bare ufattelig vanskelig og når det blir slik som i vårt tilfelle - og sikkert ts sitt tilfelle også - at dette har pågått ikke i ett, eller to eller tre år, men at dette har vært hverdagen i 5+ år, så har man ikke lenger noe å gå på. Så er det jo snakk om ens barn, så man må finne balansen mellom å være en trygg omsorgsperson og samtidig pushe på barnet. Det i seg selv kan være svært vanskelig. Legg til hvor tøft det er generelt å bo med en som har store psykiske problemer, at det er et barn/ungdom gjør det ikke noe lettere, snarere tvert i mot, for du kan ikke heller gå ut av situasjonen i perioder for å hente deg inn. At det er barnet ditt gjør situasjonen dessuten ennå vondere for deg personlig, når du opplever å komme til kort og ikke kunne hjelpe barnet ditt som du elsker over alt. Man føler at man svikter og har dårlig samvittighet i tillegg til maktesløsheten. Jeg tror ingen som ikke har vært i situasjonen kan forstå hvordan det er og at det er ikke bare å sette grenser og følge ungen til behandling. Jeg skjønner godt at ts er nedbrutt og føler at hun ikke klarer mer 😟 

Anonymkode: 25738...dfe

[minister-mio]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare ufattelig vanskelig og når det blir slik som i vårt tilfelle - og sikkert ts sitt tilfelle også - at dette har pågått ikke i ett, eller to eller tre år, men at dette har vært hverdagen i 5+ år, så har man ikke lenger noe å gå på. Så er det jo snakk om ens barn, så man må finne balansen mellom å være en trygg omsorgsperson og samtidig pushe på barnet. Det i seg selv kan være svært vanskelig. Legg til hvor tøft det er generelt å bo med en som har store psykiske problemer, at det er et barn/ungdom gjør det ikke noe lettere, snarere tvert i mot, for du kan ikke heller gå ut av situasjonen i perioder for å hente deg inn. At det er barnet ditt gjør situasjonen dessuten ennå vondere for deg personlig, når du opplever å komme til kort og ikke kunne hjelpe barnet ditt som du elsker over alt. Man føler at man svikter og har dårlig samvittighet i tillegg til maktesløsheten. Jeg tror ingen som ikke har vært i situasjonen kan forstå hvordan det er og at det er ikke bare å sette grenser og følge ungen til behandling. Jeg skjønner godt at ts er nedbrutt og føler at hun ikke klarer mer 😟 

Anonymkode: 25738...dfe

Jeg er helt enig med deg altså..

[AnonymBruker]

27 minutter siden, minister-mio skrev:

Jeg er helt enig med deg altså..

Ja, jeg skjønte det! Ble bare litt opprørt av noen av svarene ts fikk, fordi jeg vet så inderlig godt hvordan det er 😝

Anonymkode: 25738...dfe