Hvordan klare å være pårørende i år etter år?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei hun må ikke jo hos deg for resten av livet. Søk kommunen om egnet bolig til henne når hun blir 18. Det hjelper å ha en utredning på plass men de skal vurdere etter funksjons nivå og hjelpebehov og ikke lese seg blind på diagnoser. Bv er håpløse på psykiatri så tror ikke du kan regne med noe hjelp der dessverre. Søk hjelp og støtte hos feks mental helse, pårørende. Du kan hive deg på tlf og ringe rundt i systemet (det har du vel allerede gjort) men så lenge hun er medisinsk myndig og ikke har gitt sitt samtykke kommer man ingen vei. Da må man la det gå så langt at det er fare for liv og helse dessverre. 

Anonymkode: aa3f1...83c

Takk for råd. Har snakka litt med pårørende organisasjon, må nok bruke de mere. Er bare så tungt og se at ikke jeg eller andre kan hjelpe mitt flotte barn(ja hun vil for alltid være barnet mitt).

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

Jeg støtter de som sier at man må se på funksjonsevne mer enn diagnose. For en diagnose på papiret er ingen quick fix. 

 

Til TS ; å være pårørende er ikke alltid et valg, man kan ikke bare hive ansvaret fra seg. Og hvor skulle man i såfall hive ansvaret da? Det er tungt men man står i det og gir ikke opp. Men glem aldri å ta vare på deg selv midt oppi alt. Den pårørende må være frisk for å kjempe.

Anonymkode: 5f56c...9b5

[AnonymBruker]

Få henne til psykolog. Se programmet sinnsykt på nrk gjerne sammen

Anonymkode: b2bfa...256

[AnonymBruker]

På 7.9.2019 den 21.30, AnonymBruker skrev:

Hei har en ungdom som sliter psykisk og som ikke ønsker hjelp av psykolog. siden barnet er over 16 kan hun/han bestemme dette selv. Hun/han har falt ut av det meste av samfunnet, ikke skole, ikke venner.Jeg har prøvd og få hjelp fra mange steder,men er like langt. Er det noen som har opplevd det samme og hva har dere gjort.Jeg kan jo ikke bare la barnet mitt falle ut????Det er tungt og vanskelig og være pårørende og nå vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer dette lenger. Jeg har lite nettverk og har blitt enda mindre fordi min datter er syk. Jeg går selv til psykolog, men så lenge min barnet sliter føler jeg ikke at det hjelper. og pleas ikke si jeg må si det positive, har ikke prøvd anna de siste årene……….

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Sier bare en ting til: hvis barnet mitt slet, og det var 16, MÅTTE det ha gått til psykolog. Om barnet ditt hadde brekt benet, hadde du gått til lege. Det er nøyaktig samme sak. Du kan ikke noe så alvorlig være opp til barnet dittt. Hun MÅ ha hjelp! NÅ!! Ikke gi henne valg. Om vanlig bup ikke vil ta henne inn uten samtykke, får du gå privat. Det koster, men skjær ned på andre ting. Det er nå du kan hjelpe henne, når hun er 18, er det for sent.

det er ditt ansvar å sørge for at hun får det livet hun trenger. 

Så:

a. Hun SKAL på skole fra høsten av

b. Hun starter hos psykolog før jul, så rekker hun å bli bedre før skolestart i august.

det er livet hennes. Dette må du bare fikse. Fælt at du har egne problemer, men du kan ikke la det være en hvilepute for å ikke gjør noe.

vil hun ikke gå selv, tilbyr du deg å være med uten at hun må si noe. I minste fall må hun forplikte seg til en utredning, slik at det hun sliter med blir klart. 

Dette er en foreldreoppgave. Det er derfor DU som mor som må brette opp armene og gå på. 

Alltid sier noen: jeg kan da ikke bære henne. Nei, men du kan gjøre det svææært ubehagelig for henne å ikke bli med; ingen nett, ingen tlf, TV etc. Kort sagt: hun SKAL!

og klarer du det ikke, må du søke hjelp hos bv. Selv om du har det vondt selv, må du innse at denne kampen har hun ikke råd til at du taper. Ingen utdannelse, isolasjon, depresjon.

sett foten ned! Nå, og før det er for sent!

Anonymkode: 77b59...ba7

[AnonymBruker]

De som sier at man må være motivert, er jeg helt uenig i. Har jobbet med målgruppen i mange år, og de fleste vil IKKE! Men med insisterende motivering, går de til slutt- sure, irriterte og oppgitte. Men når de først kommer dit, erfarer de snart at det er et godt sted å være. Og til slutt går de selv.

tenker som sagt at du skal slutte å lete etter noen som skal hjelpe. Det er du som er hjelpen fordi du er mor. Du må mobilisere krefter, motivere og sette krav. Ingen andre gjør dette for deg. Om du ikke klarer, tenker jeg at du er for syk til å ha henne hos deg. Da bør du kanskje vurdere mulighet for frivillig plassering i fosterhjem. Hun MÅ ha hjelp. Og det helst igår.

Anonymkode: 77b59...ba7

[AnonymBruker]

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sier bare en ting til: hvis barnet mitt slet, og det var 16, MÅTTE det ha gått til psykolog. Om barnet ditt hadde brekt benet, hadde du gått til lege. Det er nøyaktig samme sak. Du kan ikke noe så alvorlig være opp til barnet dittt. Hun MÅ ha hjelp! NÅ!! Ikke gi henne valg. Om vanlig bup ikke vil ta henne inn uten samtykke, får du gå privat. Det koster, men skjær ned på andre ting. Det er nå du kan hjelpe henne, når hun er 18, er det for sent.

det er ditt ansvar å sørge for at hun får det livet hun trenger. 

Så:

a. Hun SKAL på skole fra høsten av

b. Hun starter hos psykolog før jul, så rekker hun å bli bedre før skolestart i august.

det er livet hennes. Dette må du bare fikse. Fælt at du har egne problemer, men du kan ikke la det være en hvilepute for å ikke gjør noe.

vil hun ikke gå selv, tilbyr du deg å være med uten at hun må si noe. I minste fall må hun forplikte seg til en utredning, slik at det hun sliter med blir klart. 

Dette er en foreldreoppgave. Det er derfor DU som mor som må brette opp armene og gå på. 

Alltid sier noen: jeg kan da ikke bære henne. Nei, men du kan gjøre det svææært ubehagelig for henne å ikke bli med; ingen nett, ingen tlf, TV etc. Kort sagt: hun SKAL!

og klarer du det ikke, må du søke hjelp hos bv. Selv om du har det vondt selv, må du innse at denne kampen har hun ikke råd til at du taper. Ingen utdannelse, isolasjon, depresjon.

sett foten ned! Nå, og før det er for sent!

Anonymkode: 77b59...ba7

Noe av det mest naive og minst innsiktsfulle jeg har lest. Å fortelle en mor som allerede sliter og har det tungt med et psykisk sykt barn at det 'bare' er å gjøre de tingene du ramser opp, viser at du har ingen innsikt i hva det vil si å være pårørende til noen med psykisk lidelse.

Anonymkode: 4183b...eb9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Noe av det mest naive og minst innsiktsfulle jeg har lest. Å fortelle en mor som allerede sliter og har det tungt med et psykisk sykt barn at det 'bare' er å gjøre de tingene du ramser opp, viser at du har ingen innsikt i hva det vil si å være pårørende til noen med psykisk lidelse.

Anonymkode: 4183b...eb9

Jeg har vært der, med et barn som selv slet. Så jo da! 

Anonymkode: 77b59...ba7

[AnonymBruker]

Å

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Noe av det mest naive og minst innsiktsfulle jeg har lest. Å fortelle en mor som allerede sliter og har det tungt med et psykisk sykt barn at det 'bare' er å gjøre de tingene du ramser opp, viser at du har ingen innsikt i hva det vil si å være pårørende til noen med psykisk lidelse.

Anonymkode: 4183b...eb9

Hva mener du skal gjøres ? Vente det ut? Gi myk omsorg og håpe at det går over? Shoppe rundt etter instanser som kanskje kan hjelpe? 

Det er desverre du som ikke aner noe. Ungdom med psykisk sykdom trenger hjelp, rammer og struktur. 

Men du vet vel bedre enn meg her også eller?😉.

ts. Jeg håper du hører på meg! 

Anonymkode: 77b59...ba7

[AnonymBruker]

På 28.9.2019 den 14.37, AnonymBruker skrev:

Har prøvd å unngå og vise henne at jeg sliter(tror nok hun skjønner men), men mulig jeg må fortelle om det.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Snakkere dere i det hele tatt sammen? Viser og deler vonde følelser? 

Anonymkode: 36242...05a

[AnonymBruker]

Jeg har barn med diagnosen bipolar 2,samt andre diagnoser innenfor psykiatri, har vært nærmeste pårørende i 20 år. Når man er 16 år, bestemmer man selv som du sier, om man vil ha behandling eller ikke. Det gjør situasjonen vanskelig. Man kan ikke tvinge barn igjennom behandling de ikke ønsker. Viktig at du får den støtte, råd og hjelp av profesjonelle underveis, de kan gi deg gode og bedre tips, enn hva du har fått her i tråden. Jeg er overbevist om at du er en god mor, det viser ditt innlegg. Ikke la andre fortelle deg at du ikke gjør det du kan for ditt barn. Gir  deg en klem og ønsker deg lykke til videre.

Anonymkode: 4183b...eb9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn med diagnosen bipolar 2,samt andre diagnoser innenfor psykiatri, har vært nærmeste pårørende i 20 år. Når man er 16 år, bestemmer man selv som du sier, om man vil ha behandling eller ikke. Det gjør situasjonen vanskelig. Man kan ikke tvinge barn igjennom behandling de ikke ønsker. Viktig at du får den støtte, råd og hjelp av profesjonelle underveis, de kan gi deg gode og bedre tips, enn hva du har fått her i tråden. Jeg er overbevist om at du er en god mor, det viser ditt innlegg. Ikke la andre fortelle deg at du ikke gjør det du kan for ditt barn. Gir  deg en klem og ønsker deg lykke til videre.

Anonymkode: 4183b...eb9

Ja ble mye tips her nå, så da kommer det ikke mer fra meg. Vet jeg har kjempa og kjemper videre for min ungdom. Takk for klem.

Anonymkode: 9d3ac...1f7

[AnonymBruker]

På 29.9.2019 den 21.59, AnonymBruker skrev:

 

Noe av det mest naive og minst innsiktsfulle jeg har lest. Å fortelle en mor som allerede sliter og har det tungt med et psykisk sykt barn at det 'bare' er å gjøre de tingene du ramser opp, viser at du har ingen innsikt i hva det vil si å være pårørende til noen med psykisk lidelse.

Anonymkode: 4183b...eb9

Dette!!

Anonymkode: 25738...dfe

[AnonymBruker]

På 29.9.2019 den 22.03, AnonymBruker skrev:

Å

Hva mener du skal gjøres ? Vente det ut? Gi myk omsorg og håpe at det går over? Shoppe rundt etter instanser som kanskje kan hjelpe? 

Det er desverre du som ikke aner noe. Ungdom med psykisk sykdom trenger hjelp, rammer og struktur. 

Men du vet vel bedre enn meg her også eller?😉.

ts. Jeg håper du hører på meg! 

Anonymkode: 77b59...ba7

Og til det trenges fagpersonell, akkurat som barn som har brukket beinet trenger legehjelp og ikke bare at mamma og pappa blåser på vondtet... 

Anonymkode: 25738...dfe

[Gjest Warrior]

På 28.9.2019 den 10.03, snoren skrev:

Bytt lås, så skal du se hun får seg et nytt hjem

Wtf?Låse sitt eget barn ute? 

[AnonymBruker]

På 29.9.2019 den 22.03, AnonymBruker skrev:

Å

Hva mener du skal gjøres ? Vente det ut? Gi myk omsorg og håpe at det går over? Shoppe rundt etter instanser som kanskje kan hjelpe? 

Det er desverre du som ikke aner noe. Ungdom med psykisk sykdom trenger hjelp, rammer og struktur. 

Men du vet vel bedre enn meg her også eller?😉.

ts. Jeg håper du hører på meg! 

Anonymkode: 77b59...ba7

Sant at de trenger rammer, struktur og hjelp. Men jeg støtter deg ikke i den taktikken i å bruke tvang, straff og «pisk» som metode. Du kan ikke tvinge noen og true med å ta fra de telefon osv for at de skal skjønne at de trenger hjelp. Det gjør vondt verre. Det finnes en balanse mellom struktur, rammer og å være forståelsesfull og motiverende. Å kritisere, tvinge, bestemme, belære og klage eller å gi opp er ingen alternativ. Det hjelper faktisk å møte de som sliter, og sitter passivt i det og møte de med forståelse og myk omsorg, ikke som i å tørke de i ræva, handle alt de vil ha og lage mat til de, men å prøve å få de til å åpne seg og lytte, så vil de føle at noen kanskje forstår de og så søker man hjelp sammen. Men det er viktig å bli forstått og støttet, man kan lett føle seg overkjørt og at hele verden er i mot en om folk presser på med råd og kritikk og «maser». Og det vil bare minske mestringsfølelsen og selvverdet.

Anonymkode: ed2a1...a62

[snoren]

42 minutter siden, Kvelertak skrev:

Wtf?Låse sitt eget barn ute? 

NAV ønsker jo at datteren skal bo der, så lenge datteren har nøkkel til huset kommer hun seg inn. Hvis mor virkelig vil at barnet sitt skal få hjelp av kommunen og hun har prøvd alt mulig må hun gå drastisk til verk. Lei et minilager og plasser alle tingene hennes der, betal for det ut måneden. Bytt ut låsen. På denne måten presser hun NAV. NAV hjelper ingen med mindre det er krise.

[AnonymBruker]

På 7.9.2019 den 21.30, AnonymBruker skrev:

Hei har en ungdom som sliter psykisk og som ikke ønsker hjelp av psykolog. siden barnet er over 16 kan hun/han bestemme dette selv. Hun/han har falt ut av det meste av samfunnet, ikke skole, ikke venner.Jeg har prøvd og få hjelp fra mange steder,men er like langt. Er det noen som har opplevd det samme og hva har dere gjort.Jeg kan jo ikke bare la barnet mitt falle ut????Det er tungt og vanskelig og være pårørende og nå vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer dette lenger. Jeg har lite nettverk og har blitt enda mindre fordi min datter er syk. Jeg går selv til psykolog, men så lenge min barnet sliter føler jeg ikke at det hjelper. og pleas ikke si jeg må si det positive, har ikke prøvd anna de siste årene……….

Anonymkode: 9d3ac...1f7

Du sier nok er nok og tar hen med til psykolog. Se serien helt sinnsykt på nrk sammen

Anonymkode: b2bfa...256

[minister-mio]

Hvordan reagerer hun om du forsøker å overtale henne til å få hjelp?

Jeg tenker det er veien å gå, men forstår at det sikkert er vanskelig. Bruk din egen psykolog for å få veiledning i hvordan du skal overtale datteren din til å takke ja til hjelp.

[AnonymBruker]

På 28.9.2019 den 9.35, sommermor skrev:

Folkehøyskolene har vel 18 års grense nå, så da må hun vente i to år.

Det står ikke at hun ER 16, det står at hun er "over 16". Det kan jo bety mye. 19. 20. 17.....

Anonymkode: 551a5...129

[AnonymBruker]

3 timer siden, minister-mio skrev:

Hvordan reagerer hun om du forsøker å overtale henne til å få hjelp?

Jeg tenker det er veien å gå, men forstår at det sikkert er vanskelig. Bruk din egen psykolog for å få veiledning i hvordan du skal overtale datteren din til å takke ja til hjelp.

Vi er i samme utmattende situasjon og ts og hvis vi forsøker å presse barnet (over 16) ut av "komfortsonen" (dvs ta i mot hjelpetilbud, møte folk, ta ansvar for livet sitt etc), blir h*n psykisk og av og til fysisk voldelig. Det er ikke bare å "ta med" en ung voksen til psykologen hvis h*n ikke vil! (Slik mange her virker å tro). 

 

Anonymkode: 25738...dfe