Hva tenker dere om bipolare?

[aiba]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går sikkert bra med mange. Men jeg ville ikke gått inn i et forhold med noen jeg vet har bipolar. Har ei venninne som sliter med barnefaren til sine barn. Inn og ut av institusjoner (skriver seg ut selv), og han sier og gjør mye ekstremt at det sliter henne helt ut. Så selv om mange lever godt med bipolar, er ikke det noe jeg orker å ta sjansen på.

Anonymkode: 0292f...896

Det er de færreste bipolare som er inn og ut av institusjoner. 

[aiba]

Jeg er glad jeg vokste opp med min bipolare lege-mor og ikke min friske far

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kollega som er bipolar. Han var helt håpløs å forholde seg til i jobbsammenheng. I perioder var han SÅ initiativrik, tok på seg ansvaret med å være prosjektleder en haug med viktige prosjekter og la masse flotte planer. Det er bare det at han ikke har evner å følge opp noe som helst, for etter mani kommer depresjon, så når ting begynte å balle på seg gikk effektiviteten selvsagt ned, og deretter forsvant han i lange perioder av gangen. Det var en del å nøste opp i for oss som måtte overta prosjektene hans, kan man si! 

Han søkte, og ble ansatt hos oss i en manisk periode, så med sitt energiske og vinnende vesen var han trolig sjarmerende under intervjuene. Siden det er sterkt begrenset hvilke helserelaterte spørsmål man kan stille på intervju, kom utfordringene hans selvsagt ikke fram der. At han hadde skiftet jobb svært ofte var det tydeligvis ingen som stilte spørsmål ved. Det var først i etterkant at vi forsto at referansene hans stort sett skrøt av ham fordi de var glad for å bli kvitt ham. Hos oss ble han nødt til å slutte, for han fungerte virkelig ikke. Hva han gjør i dag vet jeg ikke, men jeg håper han er et sted han fungerer bedre og/eller er blitt riktig medisinert, for da er jeg sikker på at han kan være en ekte ressurs.  

Anonymkode: a6f67...b09

[AnonymBruker]

Jeg skrev innlegget over. Jeg glemte helt å si hva jeg faktisk tenker om biploare. Erfaringen med min kollega gjør meg veldig betenkt. Særlig til de som velger å være umedisinert, for jeg synes de belaster omgivelsene sine mye mer enn nødvendig. 

Anonymkode: a6f67...b09

[Silva Pluvialis]

Jeg tenker at de er vanlige mennesker som meg, men at de har en uhelbredelig diagnose de ikke kan noe for. Dømmer ikke. Mange klarer seg greit med samtaleterapi og medisiner.

[aiba]

Bipolare er så kåte

[AnonymBruker]

Det er noen i familien jeg får slike vibber av. Hun kan flippe ut over en liten greie og beskrive greien i overkant lenge med et så intenst blikk at jeg blir helt matt. Feks at en lekeplass er bra. Nistirrer når jeg spiser og er mye sur for ingenting. Vet ikke om hun er syk men andre folk må vel se det også. Spesielt i hennes stilling da hun jobber med mennesker. 

Anonymkode: 213eb...973

[Sunnys]

Kjenner to damer som er bipolar. Begge er helt forskjellig. Hun ene er stille og rolig, mens hun andre er høyt og lavt. Begge er høyt utdannet, er i full jobb og er hyggelige mennesker 

[HalldirV2]

Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring, og den begrenser seg til to stykker. Begge er utrolige slitsomme til tider, men den ene av disse holder jeg svært mye av, og jeg ville aldri vært personen foruten. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en helt legit sykdom. Jeg forstår den til dels, har observert den osv. Ønsker på ingen måte å være venn med en person med diagnosen  

Anonymkode: 4f68c...6d7

[AnonymBruker]

De jeg kjenner med bipolar lidelse er helt vanvittige! Har hatt 2 venner med den lidelsen som faktisk ble avsluttet på nøyaktig samme måte. Helt utrolig hvor like de var! Syke mennesker. Hun ene truet meg på livet for en bagatell og hun andre laget en "fuck you" sang om meg og la ut på nettet. For helt SINNSYKE grunner. Og jeg er ikke den eneste disse to har gjort det imot. De begge burde ha vært bak lås og slå. 

Anonymkode: 7b1d8...eed

[AnonymBruker]

9 timer siden, HalldirV2 skrev:

Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring, og den begrenser seg til to stykker. Begge er utrolige slitsomme til tider, men den ene av disse holder jeg svært mye av, og jeg ville aldri vært personen foruten. 

Lær deg å skrive norsk.

Anonymkode: a04ad...d27

[AnonymBruker]

Tror flere blander bipolar lidelse med borderline personlighetsforstyrrelse her. 

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har bipolar II -diagnose. Så lenge jeg tar medisiner er det ingen som merker noe til lidelsen. De fleste tror meg ikke når jeg forteller om det. Jeg har vokst opp under omsorgssvikt, så de rarietetene det har ført med seg er mye mer merkbart. Før jeg fikk riktig medisin var bipolar diagnosen mer fremtredende, men hos meg var det først og fremst i form av depresjoner. Jeg var sjelden "høy," og aldri så mye at jeg ikke hadde kontroll over meg selv. 

Det er stor forskjell på hvor mye, og hvor store svingninger de med bipolar lidelse har. Og forskjell på hvordan det utarter seg. I tillegg spiller selvsagt personligheten ellers inn. Er man umedisinert kan det nok være vanskelig å forholde seg til personen. Men får man riktig medisin er det mange som klarer seg godt. Mitt liv kan deles i tiden før og etter riktig medisinering. 

Anonymkode: a02b5...aa0

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor med bipolar 2. Ingen viste det da, for hun fikk diagnosen etter jeg ble voksen, men hun har nok hatt det fra hun selv var veldig ung. Det var et helvete! Jeg kunne bli beskyldt for de rareste ting, om nabomannen sto å så på meg og nabobarna lenge, så fikk jeg kjeft når jeg kom inn for hun var helt sikker på at vi hadde gjort noe galt og han egentlig kjefta på oss, jeg måtte tilslutt "innrømme" at vi hadde "gjort" noe, når historien min ikke hang på greip, kjefta hun fordi jeg løy, og om jeg var redd henne! Jeg fikk juling, og trusler om juling, Jeg var redd for å komme hjem fra skolen hvis ikke pappa var hjemme. For da kunne hun sitte der med "glassøyne" og se olmt på meg når jeg kom inn døra. Det var så ustabilt å være rundt henne. Jeg likte best når vi hadde besøk eller skulle på besøk, for da var hun blid en stund. Jeg kunne skrevet en bok! Jeg blir redd når andre gråter (fordi jeg tror jeg har gjort noe galt) Blir selvsagt veldig redd når andre rundt meg er sinte. Jeg er fortsatt redd min mor, og faktisk enda mer skeptisk nå når hun er på medisin, og er stabil. 

Anonymkode: e65de...54c

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror flere blander bipolar lidelse med borderline personlighetsforstyrrelse her. 

Jeg ser meg selv i speilet hver dag og har bipolar II -diagnose. Så lenge jeg tar medisiner er det ingen som merker noe til lidelsen. De fleste tror meg ikke når jeg forteller om det. Jeg har vokst opp under omsorgssvikt, så de rarietetene det har ført med seg er mye mer merkbart. Før jeg fikk riktig medisin var bipolar diagnosen mer fremtredende, men hos meg var det først og fremst i form av depresjoner. Jeg var sjelden "høy," og aldri så mye at jeg ikke hadde kontroll over meg selv. 

Det er stor forskjell på hvor mye, og hvor store svingninger de med bipolar lidelse har. Og forskjell på hvordan det utarter seg. I tillegg spiller selvsagt personligheten ellers inn. Er man umedisinert kan det nok være vanskelig å forholde seg til personen. Men får man riktig medisin er det mange som klarer seg godt. Mitt liv kan deles i tiden før og etter riktig medisinering. 

Anonymkode: a02b5...aa0

Mange får jo borderline diagnosen etter å ha blitt feildiagnosert som bipolar så det er nok noe i det du sier her. Medisiner har nok også en del å si, og de som ikke ønsker å ta de er jo mer ustabile enn de som gjør det. 

Anonymkode: 9408f...4e8

[AnonymBruker]

Hei TS her

Grunnen for at jeg spør er fordi jeg selv har bipolar 2. Jeg har møtt mye fordommer rundt dette, og ting jeg ville kategorisert som diskriminering. Jeg ser også på hvordan diagnosen blir presentert i filmer og slikt, og det er helt vilt og stemmer ikke. 

Jeg tar medisinene mine og er stabil, har perioder hvor jeg går til psykolog og må ta sovemedisiner men jeg er et høyst oppegående menneske. 

Det er bare mine nermest som vet om diagnosen, både min morfar og biologiske far har den samme diagnosen. Det er likevel noe som mener diagnosen bare er tull og en undskyldning for å oppføre seg som en idiot. Noen venner har fortalt det videre til andre venner som jeg ikke kjenner så godt, og flere har spurt meg om å få kjøpe litt av medisinene mine for da blir dem rusa! Noe som selvfølgelig ikke stemmer. 

Mamma har også fortalt det videre til noen av sine venner. Og en gang jeg var på jobbintervju spurte sjefen om jeg var i en manisk periode, og det var derfor jeg hadde forfalsket cven min. For en bipolar person kan ikke ha tatt en bachelor. Og er ikke du ufør med den diagnosen? Jeg ble helt paff. Det viste seg at en bekjent av en venn av mamma jobbet der og hadde oppdaget at jeg skulle komme på intervju, og sagt til sjefen at jeg var bipolar og fant på ting og løy, fordi det hadde hun lest på nett at bipolare gjør. At vi alle er helt på tuppa og ikke klarer skole eller jobb å at de fleste er ufør! 

Det høres helt sykt ut, men det er seriøst! Jeg ble satt ut! Blir passe irritert! Fikk heldigvis jobb et annet sted hvor folk var skruddsammen riktig! 

Så derfor lurer jeg på om jeg bare har vært veldig uheldig på å møte folk som ikke har peiling og tror på medias framstilling. 

Anonymkode: a5cb3...0f2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS her

Grunnen for at jeg spør er fordi jeg selv har bipolar 2. Jeg har møtt mye fordommer rundt dette, og ting jeg ville kategorisert som diskriminering. Jeg ser også på hvordan diagnosen blir presentert i filmer og slikt, og det er helt vilt og stemmer ikke. 

Jeg tar medisinene mine og er stabil, har perioder hvor jeg går til psykolog og må ta sovemedisiner men jeg er et høyst oppegående menneske. 

Det er bare mine nermest som vet om diagnosen, både min morfar og biologiske far har den samme diagnosen. Det er likevel noe som mener diagnosen bare er tull og en undskyldning for å oppføre seg som en idiot. Noen venner har fortalt det videre til andre venner som jeg ikke kjenner så godt, og flere har spurt meg om å få kjøpe litt av medisinene mine for da blir dem rusa! Noe som selvfølgelig ikke stemmer. 

Mamma har også fortalt det videre til noen av sine venner. Og en gang jeg var på jobbintervju spurte sjefen om jeg var i en manisk periode, og det var derfor jeg hadde forfalsket cven min. For en bipolar person kan ikke ha tatt en bachelor. Og er ikke du ufør med den diagnosen? Jeg ble helt paff. Det viste seg at en bekjent av en venn av mamma jobbet der og hadde oppdaget at jeg skulle komme på intervju, og sagt til sjefen at jeg var bipolar og fant på ting og løy, fordi det hadde hun lest på nett at bipolare gjør. At vi alle er helt på tuppa og ikke klarer skole eller jobb å at de fleste er ufør! 

Det høres helt sykt ut, men det er seriøst! Jeg ble satt ut! Blir passe irritert! Fikk heldigvis jobb et annet sted hvor folk var skruddsammen riktig! 

Så derfor lurer jeg på om jeg bare har vært veldig uheldig på å møte folk som ikke har peiling og tror på medias framstilling. 

Anonymkode: a5cb3...0f2

Det der er ikke lett. Har skrevet om min umedisinerte grusomme mor tidligere, men som du ser av tråden er det grader av bipolar og maniene arter seg ulikt hos de bipolare. Er man godt medisinert kan man også være nogenlunde stabil, som du selv skriver at du er. 

Det er utrolig mye fordommer der ute i forhold til psykisk psykdom dessverre. Og bipolar er en lidelse mange tror de vet noe om fordi de har hørt skremselshistorier. Arbeidsgivere er nok redd for ustabil arbeidskraft, med mye fravær, og det er jo forståelig, men å insinuere at man skulle vært ufør eller ikke kunne tatt en grad fordi man er bipolar, dreier seg om både uvitenhet og fordømmelse. 

Det er fint å høre at du fikk en jobb til slutt ❤️ 

Anonymkode: 07b24...ad9

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med en mor med bipolar 2. Ingen viste det da, for hun fikk diagnosen etter jeg ble voksen, men hun har nok hatt det fra hun selv var veldig ung. Det var et helvete! Jeg kunne bli beskyldt for de rareste ting, om nabomannen sto å så på meg og nabobarna lenge, så fikk jeg kjeft når jeg kom inn for hun var helt sikker på at vi hadde gjort noe galt og han egentlig kjefta på oss, jeg måtte tilslutt "innrømme" at vi hadde "gjort" noe, når historien min ikke hang på greip, kjefta hun fordi jeg løy, og om jeg var redd henne! Jeg fikk juling, og trusler om juling, Jeg var redd for å komme hjem fra skolen hvis ikke pappa var hjemme. For da kunne hun sitte der med "glassøyne" og se olmt på meg når jeg kom inn døra. Det var så ustabilt å være rundt henne. Jeg likte best når vi hadde besøk eller skulle på besøk, for da var hun blid en stund. Jeg kunne skrevet en bok! Jeg blir redd når andre gråter (fordi jeg tror jeg har gjort noe galt) Blir selvsagt veldig redd når andre rundt meg er sinte. Jeg er fortsatt redd min mor, og faktisk enda mer skeptisk nå når hun er på medisin, og er stabil. 

Anonymkode: e65de...54c

Dette kommer nok ikke av bipolardiagnosen. 

Anonymkode: a02b5...aa0

[AnonymBruker]

Mannen min har bipolar lidelse 2, og han er fantastisk. 

Før medisinering så jobbet han fulltid mens han studerte og tok en mastergrad. Fikk god jobb i det offentlige. Hadde bygget seg et godt nettverk av venner og kontakter. Etter medisinering - fortsatt like god, bare flatet ut litt, the peaks aren't so high and the lows aren't too low. 

Han er en god mann, han er ikke selvsentrert, han er snill som dagen er lang, han sier ikke ting uten å tenke seg om, han er sjarmerende, han er engasjert, han er flink i jobben sin, han er kreativ (dog den kreative siden fungerte mye bedre før medisinering - og jeg tror veldig mange kunstnere og artister ofte er bipolare), han er konfliktsky, han er morsom, han er aktiv, han er støttende - han er alle ting du forventer av en kjæreste, og enda litt mer. 

Det som er vanskeligst er ikke å han en kjæreste som har bipolar lidelse, det er ikke for han å ha en diagnose - det er stigmaen og fordommene. Flere av dere hittil har kommet med karakteristikker som ikke er knyttet til bipolar lidelse i det hele tatt, men snakker som om dere vet noe som helst, og det er ganske ødeleggende. For ikke å snakke om at 'venninna mi sin kjæreste var bipolar og hun fortalte meg at.... og derfor vil jeg aldri anbefale at noen får seg bipolar kjæreste". Altså hva faen vet du om venninna di sin kjæreste og hans lidelse? Du baserer din kunnskap på fortellinger, også går du på et forum og sprer det. Blæ. 

Anonymkode: 6941c...401

[AnonymBruker]

På 9.8.2019 den 9.45, AnonymBruker skrev:

hold deg unna folk som er bipolare vertfall i forhold. har vært sammen med en som er bipolar og har en i familien som er bipolar, felles til disse er at begge lager et helsikkens mye drama rundt seg og ødlegger for alle andre. Dramatiske, krangler hele tiden med alle, er opptatt av seg selv osv.

Anonymkode: 0aec0...e91

Enig. De kan si og gjøre stygge ting for deretter å "skylde"på diagnosen. De tror det gir dem et slags fripass til å oppføre seg som søppel. Holder meg unna sånne folk da de ødelegger de rundt seg.

Anonymkode: fbed1...e9f